Uforståelig

Jeg har ofte vært enig med Tor Erling Staff og hans mange kontroversielle uttalelser i årenes løp. De har ikke vært kontroversielle i mine øyne. Det synes jeg ikke hans siste er heller, men her er jeg dypt uenig med han, av mange grunner.

Han sier at såkalte æresdrap bør dømmes lettere, fordi de som dreper en sønn, en kone eller en datter ofte kommer fra land med en patriarkalsk tradisjon. Det er det rene sludder, slevsagt. Som kjent så har jeg generelt sett liten eller ingen tro på rettsvesenet, men i den grad det bør være noe rettsvesen overhodet, så bør slike handlinger dømmes strengere. De som påberoper seg en høyere lov, som religion eller tradisjon som grunn for avskyelige handlinger bør i sannhet få svi, slik jeg ser det.

Såkalte æresdrap blir for øvrig begått av såkalte etniske nordmenn også. Når en mann eller en kvinne forlater sin kone eller mann hender det ganske så ofte at den som går blir skutt eller angrepet på andre måter, enten voldelig eller gjennom andre, snedigere metoder. Grunnen er den mest avskyelige av alle: Tanken på at et menneske kan bli eid (menn, kvinner, jenter eller gutter), at noen kan ha eiendomsrett til et annet menneske, som opprinnelig ligger bak hele tanken og ideen om ekteskap. Det er den mest avskyelige av alle avskyelige eksisterende grunner for at noe så komplett tullete og livsfjernt som æresdrap eksisterer og til og med er sosialt akseptert i store deler av alle samfunn i dagens verden, også det norske.

Hvis det kalles ære å underkaste seg et system av intoleranse og bli en bøddel i tradisjonens tjeneste så er det, slik det ofte er i dagens verden: skikkelig misforstått. Det har ingenting med ære å gjøre, men er resultatet av en sykelig utvikling/tradisjon som har forverret seg over mange generasjoner.

Så drit og dra, Tor Erling og alle dere andre som fostrer lignende tanker…

Forbundet av høyresidens galninger

Terraskandalen bare vokser og vokser til nærmest mytiske proporsjoner. Den avslører mer enn tydelig sivilisasjonens, kapitalismens sinnssykdom. Dette viser uansvarligheten som hersker nær sagt overalt i dagens verden. Ingen av de involverte kan sies å slippe unna her, når det gjelder det nesten grenseløse vanviddet som nå kommer til overflaten. Verst er meglerne, slevsagt. I en bransje der griskhet ikke bare blir sett på som et gode, men som en livsnødvendighet slipper de seg ukritisk løs, i et samfunn som for lengst har sluppet slike drittsekker løs, slike tobente hunder fri fra alle restriksjoner. De tar ofrene for svindelen med på smøretur og «ofrene», ja de lar seg villig svindle. De ønsket så sterkt å delta i dansen, antar jeg at selv elementær fornuft rant vekk som vann. Overskriften er egentlig litt misvisende, fordi dette ikke bare er den såkalte høyresidens problem eller byrde, om du vil, men går fra øverst til nederst, eller i hvert fall et godt stykke på vei nedover i samfunnet, hierarkiet. Å si at de styrende organer i de respektive kommunene har hatt hodet under armen er i beste fall en utilstrekkelig forklaring. Bør dumhet være straffbart? Ja, denne formen for dumhet bør være det, for når alt kommer til alt, når man kommer ned til det grunnleggende så ødelegger den livet på Jorden.

Og det er et skikkelig feilgrep å se dette som en isolert hendelse. Slevsagt. Fordi denne uansvarligheten, denne nærmest totale mangel på ansvarlighet går igjen overalt i menneskehetens samfunn i dag. Selve sivilisasjonen i seg selv er bygget på nøyaktig likelydende «prinsipper. Ødelegg mest mulig, grabb mest mulig til deg, langt mer enn hva du kan noensinne bære med deg og egentlig ha nytte av. Selve prinsippet om, eksistensen av monetær rikdom er ødeleggende i seg selv, men meglerne har tatt det til ytterste konsekvens.

Formålet her var helt klart å øke tykkelsen på meglernes lommebok ytterligere. Om de tenkte bortenfor den tanken overhodet er vanskelig å forestille seg. Og de lykkes. De tjente grovt, og så får attpåtil enda en gjeng drittsekker en gigantisk sluttpakke som ville holdt en person med gjennomsnittslønn gående i tjuefem år. Hva er GALT med dette bildet???

En reisende poet

Jeg kommer alltid tilbake til Bob Dylan, med ujevne mellomrom, og hver gang jeg gjør det, og nesten hver eneste gang jeg lytter til en av hans verker kommer inspirasjonen til meg i fosser. Det er slik stemning i sangene hans. Både hans ord og musikk river i en, river så blodet fosser i årene og synapsene gnistrer. På sitt beste er han både poetisk og aggressiv på samme tid, og det finnes ingen motsetning mellom dem.

Han er søkende, en Reisende, lyrisk og hamrende i sin uttrykksform, og alle kommentarer, alle forsøk på å beskrive han, sette han i bås, er vaskeekte tullprat, enda mer enn forsøk på båssetting alltid er. Selv på sitt dårligste, i sin «kristne» periode klarte han faktisk å si noe mektig om menneskeheten og dens uhyggelige nåtid.

Når man ser på den nærmest totale plattheten hos dagens artister og spesielt de mest populære blir hans «karriere» bare enda mer imponerende og beundringsverdig. Det er faktisk mulig for en person å bli en kraft i kraft av seg selv, og det ble han, og er han og vil alltid være, i kraft av det han skapte. Snakk om slikt til dagens «artister» og de får bare et fåret uttrykk i trynet. De skjønner ikke noe dypere enn en sølepytt, og det gjør heller ikke de som «lytter» til dem.

Han var på sitt beste på sekstitallet, soleklart. Å konkurrere med seg selv, som han på en måte måtte gjøre senere vil nesten alltid være en umulighet, som man har sett mange eksempler på hos andre kunstnere. Han var aldri noen opprører, ikke egentlig, dessverre, bare en poet og Forteller som forteller om opprør, men når man hører på «A hard rain’s a gonna fall», «Masters of War», «The times they are a changing» og alle de andre er det hardt å fatte. Han skrev dem og andre mesterstykker som «Visions of Joanna», og så sent som i 1995, «Dignity», hvor nasallyden utrolig nok praktisk talt er borte. Hans opptredener er også en fantastisk opplevelse. Det han har tatt opp i studio er utrolig nok, men det er når man ser og hører han live, i svart hvitt, fra sekstitallet det virkelig magiske kommer til uttrykk. Jeg er virkelig misunnelig på de som faktisk fikk anledning til å oppleve han. Det er ikke vanskelig å skjønne grunnen til at mange hevder at det var en opplevelse som forandret livene deres. Han Reiser og vi reiser med han, helt til reisens ende… og forbi. Magien vil alltid leve.


A hard rain's a gonna fall
By Bob Dylan

Oh, where have you been, my blue-eyed son?
Oh, where have you been, my darling young one?
I've stumbled on the side of twelve misty mountains,
I've walked and I've crawled on six crooked highways,
I've stepped in the middle of seven sad forests,
I've been out in front of a dozen dead oceans,
I've been ten thousand miles in the mouth of a graveyard,
And it's a hard, and it's a hard, it's a hard, and it's a hard,
And it's a hard rain's a-gonna fall.

Oh, what did you see, my blue-eyed son?
Oh, what did you see, my darling young one?
I saw a newborn baby with wild wolves all around it
I saw a highway of diamonds with nobody on it,
I saw a black branch with blood that kept drippin',
I saw a room full of men with their hammers a-bleedin',
I saw a white ladder all covered with water,
I saw ten thousand talkers whose tongues were all broken,
I saw guns and sharp swords in the hands of young children,
And it's a hard, and it's a hard, it's a hard, it's a hard,
And it's a hard rain's a-gonna fall.

And what did you hear, my blue-eyed son?
And what did you hear, my darling young one?
I heard the sound of a thunder, it roared out a warnin',
Heard the roar of a wave that could drown the whole world,
Heard one hundred drummers whose hands were a-blazin',
Heard ten thousand whisperin' and nobody listenin',
Heard one person starve, I heard many people laughin',
Heard the song of a poet who died in the gutter,
Heard the sound of a clown who cried in the alley,
And it's a hard, and it's a hard, it's a hard, it's a hard,
And it's a hard rain's a-gonna fall.

Oh, who did you meet, my blue-eyed son?
Who did you meet, my darling young one?
I met a young child beside a dead pony,
I met a white man who walked a black dog,
I met a young woman whose body was burning,
I met a young girl, she gave me a rainbow,
I met one man who was wounded in love,
I met another man who was wounded with hatred,
And it's a hard, it's a hard, it's a hard, it's a hard,
It's a hard rain's a-gonna fall.

Oh, what'll you do now, my blue-eyed son?
Oh, what'll you do now, my darling young one?
I'm a-goin' back out 'fore the rain starts a-fallin',
I'll walk to the depths of the deepest black forest,
Where the people are many and their hands are all empty,
Where the pellets of poison are flooding their waters,
Where the home in the valley meets the damp dirty prison,
Where the executioner's face is always well hidden,
Where hunger is ugly, where souls are forgotten,
Where black is the color, where none is the number,
And I'll tell it and think it and speak it and breathe it,
And reflect it from the mountain so all souls can see it,
Then I'll stand on the ocean until I start sinkin',
But I'll know my song well before I start singin',
And it's a hard, it's a hard, it's a hard, it's a hard,
It's a hard rain's a-gonna fall.

Belgia er død - la oss feire

Jeg satt og godtet meg da jeg hørte noen beskrive den vedvarende «krisen» i Belgia i dag. Det er ikke første gangen jeg har hatt fornøyelsen av å få den beskrevet, og jeg har vært fristet før til å skrive noen ord, og latt være i ren latskap, men etter i dag ble simpelthen fristelsen for stor. La deg lede inn i fristelse sier jeg…

I all korthet består Belgia av to store folkegrupper som er «skilt» ved at den ene, i nord snakker hollandsk og den andre, i sør snakker fransk. I nord er de rike, i sør fattige. Landet har ikke hatt en regjering siden valget for over fem måneder siden (som er ny rekord) siden partier fra nord og sør MÅ samarbeide for å danne en regjering. Spør meg ikke om detaljene hvorfor. Jeg tror ikke noen skjønner dem, selv ikke belgierne. Det finnes ingen store partier som finnes både i sør og nord, ingenting som egentlig binder landet sammen. Spillet om regjeringsmakten de siste månedene er i sannhet lystelig lesning og jeg anbefaler den på det varmeste.

Det er to forhold her, som jeg vil nevne: 1: Jeg har alltid sett på nasjonalstater som et ekstra kunstig utslag av sivilisasjonen. De er ikke noe mer enn linjer på et kart, og dette illustrerer det på en glimrende måte. 2: Jeg vil aldri skjønne hvordan språk og geografi (eller hudfarge, selv om det ikke gjelder her) kan få folk til føle seg som en gruppe, mot en annen gruppe. Det er sinnssykt og illustrerer nesten mer enn noe annet hva som er galt i verden. Forskjeller, både positive og negative, mellom folk er mellom individer, ikke språkgrupper, borgere av et gitt land og et annet, rase eller kjønn, noe som burde vært åpenbart for alle, men av en eller annen totalt uforståelig grunn er det ikke det.

Belgia er død. La Belgia begraves i fred. He he.

«Bilen kjørte bare rett på dem»

Det har brutt ut bråk i Frankrike igjen, etter at politifolk myrdet to nye ungdommer. «Bilen kjørte rett og slett på dem», sier vitner. Det er veldig hyggelig å lese om opptøyene der nede. Her i landet kan politimenn lett slippe unna med mord. Det gjør de ikke der nede. De kan ikke foreta seg hva som helst uten at folk reagerer.

Rope ulv

Det er bedritent hyggelig med alt oppstyret etter den siste «skolemassakren». Etter den i Finnland har det kommet et rush med trusler og hentydninger om nye nedslaktninger både på You Tube og andre steder. I hvert fall har det vært mange nervøse mennesker blant myndigheter og på skoler. Flere har blitt arrestert på grunn av «truende» meldinger.

Avisreportasjene fra Erdal skole var veldig opptatt av å rapportere hvor «avslappet» elevene var, hvor ok de synes politiets brutale inntog på skolen var. Dette er den totalt sedvanlige taktikken den fjerde, støttende statsmakt bruker for å støtte oppunder en av de andre maktene. Som vanlig er det ikke i nærheten av sannheten engang.

Den norske pressen har tidligere vært veldig påpasselig med å påpeke at både det amerikanske og finske samfunnet nærmest flyter over av våpen, og at det er årsaken til at disse tingene skjer. Men nå, med all nervøsiteten vi er vitne til både i Norge og Tyskland og mange andre land så blir det, det også avslørt som det bedraget det er, som enda ett av utallige bedrag.

Det som mest av alt slår meg i forbindelse med alt dette er hvor lett Kaos blomstrer, hvor skjør Orden er. Tyrannene kan ikke kontrollere alle og vet det, vet at dette er noe som alltid vil være bortimot umulig å forhindre. Tyrannene, myndighetene prøver, de prøver veldig hardt, men de kan ikke lese tanker, kan ikke se hva som foregår inne i et menneskes sydende tanker. Hvis et menneske bestemmer seg for å gå amok, med et minimum av elementær planlegging og intelligens bak så er det ikke noe de kan gjøre for å forhindre det. De kan bare kontrollere et gitt menneske eller en gruppe av mennesker så lenge det eller den velger å la seg kontrollere. Alle og enhver som vandrer rundt i dagens totalt umenneskelig samfunn er en tikkende bombe. Når villdyret i mennesket, på godt og vondt eksploderer i en orgie av vrede kan knapt noen eller noe, hindre det mennesket i dets forsett. Urkraften i full utfoldelse kan ikke kontrolleres. Den kan styres, til en viss grad, men bare et stykke på vei og blir hurtig totalt uforutsigbar.

Det faktum at noe så vilt og ukontrollerbart, noe så umulig å stenge inne finnes gjemt inne i et menneske er uhyre verdifullt.

Tenåringer som har blitt tråkket på hele livet, som har vokst opp i samfunn fylt til randen av urettferdighet og brutalitet og tyranni reagerer, og slår tilbake, på den eneste måten de føler de kan. Ethvert samfunn får de barna det fortjener.

Jeg bør kanskje si, for å sikre meg her at jeg generelt sett ikke deler deres politiske syn, spesielt ikke deres mål om å bli «overmennesker» og lignende (det er altfor mye slikt i verden allerede), at jeg slett ikke har noe ønske om å plaffe ned en hel haug med kjente og ukjente mennesker, og det stemmer faktisk.

Men det er også riktig å legge til at hvis jeg ikke passer på å understreke dette, kommer kanskje Ordensmaktens bøller og banker på døren min en morgen eller slår den inn en mørk natt og beskylder meg for å være terrorist og/eller planlegge massemord.

De kan slevsagt komme likevel, slik som de kommer til mange opposisjonelle og opprørere hver eneste dag, over hele verden, uten å ha noen god begrunnelse for det, verken legalt eller noe annet objektivt, fornuftig grunnlag. Undertrykkelse er både en metodisk og tilfeldig ting, og i det ligger dens «styrke».

Slik har verdens blitt. Slik er den og slik har den vært lenge.

Asken Sonitus

Sonitus er tilbake slik Sonitus sa det ville være. Ikke akkurat uventet, men skuffende, slevsagt. Det har ikke tjent noe på pausen, snarere tvert om. Det har ikke steget opp fra sin egen aske. Det er umulig, siden det aldri har brent. I beste fall basker den, som den alltid vil gjøre i ubrent, våt aske.

Så er det dets utvekst «Tordenbloggen». Den er om mulig enda verre og får meg til tenke på en hundeutstilling, en hvor de søte små, temmete hundene er enda grundigere frisert og badet enn det som er vanlig på slike steder.

Blogging som popularitetskonkurranse? Hvilken horribel tanke. Men akkurat det synes ikke å ha slått Sonitus & co overhodet.

Utrolig.

Det blir ikke akkurat særlig mye selvstendig tankegang av slikt, og det ser ikke ut til å ha slått Sonitus & co heller.

Slevsagt ikke.

Gul marmor

Og den dyrebare marmoren i bruk på det nye operahuset skal ettersigende ha gulnet, både innvendig og utvendig kort tid etter at den er installert.

De må vel erstatte den da, antar jeg, og gjøre bygget til et enda større bauta og -snobbeprosjekt enn det allerede er. Det er jo klart de ikke kan ha gul marmor. Den må være skinnende hvit og ren som alt annet i forbindelse med denne utrolige hyllesten til sinnssykdommen og hierarkiet og åndssnobberiet.

Endelig

Så er det verdt noen ord at John Howard, Australias avskyelige statsminister endelig har blitt slått i valg. Ikke det at etterfølgeren er så mye bedre, men det er noen viktige forskjeller.

Den kommende statsministeren, Kevin Rudd fra Arbeiderpartiet har lovet å trekke landets styrker ut av Irak (om han rent faktisk gjør det er en annen sak), og han har lovet at Australia skal signere Kyotoavtalen. Uansett hvor nytteløst og tynt dette blir i den store sammenheng så sender det viktigere signaler.

John Howard var på slutten til de grader i utakt med virkelighetens verden, slik at selv mange (nok) av hans tidligere entusiastiske velgere skjønte tegningen. Samtlige regjeringssjefer verden over, inkludert Kevin Rudd er i utakt med virkeligheten, men Howard hadde gjort dette til en kunstart. At han likevel fikk så mange stemmer som han fikk (nær halvparten av avgitte stemmer) sier mer enn litt om hvor bevisstløse folk flest er.

Med Howards fall er alle George Bushs «sterke menn», de som aktivt støttet hans sinnssyke politikk etter ellevte september 2001 ute av verdens regjeringskvartaler, noe som er grunn god nok i seg selv til å skåle litt.

Løver for lam (2007)

Er en god film. Den får en til å tenke, på flere nivåer, ikke bare når det gjelder «krigen mot terror» og det farlige sludderet. Det er en annerledes film, nær sagt helt uten den vanlige kjedelige formelen. På overflaten er det om 9/11, invasjonene i Irak og Afghanistan, men hva den egentlig handler om er at hver enkelt av oss, gjennom valgene vi tar har plikt til å se gjennom illusjonene og løgnene som styrer samfunnet.

Det er en veldig politisk film, heldigvis. Den tar et oppgjør med alt vi har blitt fortalt om «krigen mot terror» og tilsvarende, med militarismen og med korrupte politikere og journalister fra alle leire som de siste årene har løyet enda mer enn sedvanlig for oss.

Robert Redford har ikke redigert mange filmer og dette er garantert den viktigste og beste. Det den viser mer enn noe annet er hvordan et gitt samfunn blir fullstendig ødelagt hvis dets borgere ikke er i stand til og/eller villig til å streve med å utvikle egne meninger. Hvis du ikke står for noe så vil du bli lurt til å tro på hva som helst.

Kritikerne liker den ikke, noe som slett ikke er overraskende. De liker ikke filmer eller historier som oppmuntrer folk til å tenke selv.

Ulykker

Fra blablabla ordbok:

Forsettlig. Å planlegge fremtidig handling. Forsettlig mord/forbrytelse. Planlegging av mord. Mord ikke gjort i sinne, men planlagt lang tid i forveien, utført med «kaldt blod».

Det finnes veldig få ulykker i den moderne verden.

Mange skylder på uflaks eller ulykker når de skal forklare det enorme antall tragedier og skader og dødsfall svært så synlig i dagens virkelighet. Men denne måten å tenke på passer bedre til tidligere tidsaldre, når folk gled på våt fjellgrunn og brakk ett bein eller ble truffet av et fallende tre under en storm eller noe.

I dag, når vi er omringet av teknologi, med bruk av biler og massetransport som busser, tog eller fly blir bruken av ordet «ulykker» mer enn bare litt feilslått, mer som propaganda enn den faktiske, logiske forklaringen på enhver gitt hendelse. Store, komplekse systemer som kraftverk, bedrifter og kontorbygg er steder der sannsynligheten er veldig stor for at noe kan gå galt. Still et enkelt spørsmål: Hvor mange ganger må den samme typen uhell skje, på nøyaktig samme måte før man ikke lenger kaller det en ulykke?

En fabrikk blir bygget et gitt sted og noe er så visst galt fra første stund. Fabrikken lager farlige produkter, både direkte og indirekte, både som hoved og -biprodukt. Det lekker kjemikalier og gift fra første sekund, lekker dem med vitende og vilje, og utslippene blir stemplet som akseptable av «ansvarlige» myndigheter. Og når virkelig store og dramatiske utslipp skjer blir det kalt en ulykke. Eller hvis det er stort nok til å tiltrekke seg oppmerksomhet kalles det en «hendelse». Oversettelse: Også et utslipp «innenfor akseptable rammer».

Et hus med vinger flyr høyt over bakken. Det og dets like flyr millioner av mennesker daglig. Er det en ulykke når disse flygende bombene krasjer og folk blir drept? Biler kan lett bevege seg med mer enn 200 kilometer i timen. Er en gitt kollisjon en ulykke? Er dødsfall ulykker? Hva med store ferger? Ild i store bygninger, folk som faller fra trettiende etasje? Folk forgiftet av de dødelige giftene, kjemikalene som har blitt en del av vår dødelige hverdag i det tjueførste århundre?

Slevsagt ikke. Grunnen til at vi kaller dem det, at vi bruker den terminologien er at vi har blitt opplært i teknologiens, sivilisasjonens motespråk. Vi har blitt opplært til konstant lure oss selv. Det finnes, slevsagt veldig få sanne ulykker i verden, slik livet er i begynnelsen av det tjueførste århundre (etter kristen, vestlig tidsregning). Ulykker er plutselige, uventede hendelser som slår ned som lyn fra klar himmel, bortimot umulig å forutsi og som sjelden gjentar seg på noe som engang ligner de samme omstendigheter. Sannheten er at mennesker som lever i et teknologisk avansert samfunn vet det vil komme dødsfall og skader og ingenting av betydning blir gjort for å hindre det i å skje. Jeg vil slett ikke bruke ordet «ulykke» her. Ingen burde ha gjort det, etter min mening, ingen som strever etter å være sannferdig. Jeg vil kalle en spade en spade og hevde med styrke at det er forsettlig. Forsettlig mord, selvmord? Hva sier du? Jeg vil si alt ovenfor.

Sivilisasjonen kryr av «ulykker», planlagt død, planlagt lidelse. Og de sier at dette er en god ting…

Død morder

Den offentlige landesorgen etter at en ny norsk soldat i NATOs invasjonshær i Afghanistan ble drept er skikkelig kvalmende. Militarister har sluppet til i media i hele dag. Spesielt dekningen til TV2 Nyhetskanalen er en skikkelig tåreperse og studie i hykleri. Her har NATO og Norge invadert et land, drept en masse ikke-stridende og når EN norsk soldat blir drept dundrer alle nasjonalistiske strenger og basuner gjennom høytalerne. Lar virkelig noen seg lure av slikt sprøyt?

Svaret må dessverre bli ja. Selv mange av de som er kritisk til invasjonen og krigen lar seg friste til å opptre med et langt sørgefjes.

Er det trist når en fast betalt profesjonell morder blir drept? Slevsagt ikke. Bare i det moderne menneskes syke bevissthet.

Spøk

Et spørsmål, ett eneste spørsmål får meg i gang i natt, i et øyeblikk av nedtrykthet, et liv fylt med raseri.

Hvor lang tid vil det gå før vi endelig skjønner Spøken? Hvor lenge vil vi fortsette å lure oss selv?


Vi jobber dag ut og dag inn, og ofte om nettene også. Alle gir vi vårt bidrag til samfunnet. Vi gjør, som de sier, vår plikt. På grunn av plikten, fordi det er nødvendig. Vi arbeider og strever hele livet inne i samfunnets bur, sliter oss ut under pisken, så vi en dag ikke lenger skal behøve å jobbe. Det er det gamle, velkjente bildet: eselet som jager gulroten. Stokken og gulroten. Eselet jager gulroten som henger fra stokken som er bundet til dets rygg.

Ja, vi er så dumme.

Åtte til fire, dag etter dag. Et helt liv kastet vekk. Roboter som står opp av sengen hver morgen for å utføre den oppgaven de er satt til.


Vi blir opplært til å oppføre oss på denne umenneskelige måten fra fødselen av. Vi blir pålagt å gjøre det. Et pålegg som blir håndhevet stadig strengere jo eldre vi blir. Vi blir ikke født lydige og med samfunnets versjon av ansvarlighet. Det blir hamret inn i oss fra første stund. Oppfør deg, vær snill, ta imot belønningen, søtsaker, glorete pyntegjenstander og smykker uten glans. Oppfør deg dårlig, vær ulydig og du vil bli straffet for det. Belønning og straff blir hamret inn i oss, helt til vi ikke lenger vet hvem vi er og knapt gjenkjenner oss selv eller kan skille svart fra hvitt. Vi blir sendt gjennom kjøttkvernen så mange ganger at det er et mirakel at vi overlever til voksen alder med et minimum av våre sjelsevner og kreative prosesser i behold. Vi er ødelagt vare, lett å kontrollere, enda lettere å lure.

Dagens verden, en pyramide med de få på toppen og de mange nederst trenger Kontroll, trenger de mange tomme skallene av noen mennesker, trenger dem for å fungere, for å eksistere, og vi godtar det, lar det skje, ikke for å beskytte oss selv, men for å leve en dag til, et enkelt øyeblikk lenger… på Herskernes nåde.

Ja, spøken er i sannhet på vår bekostning.

Ryddefolket

Japan har lenge vært idealet til mange i vesten på grunn av sin relative økonomiske fremgang (hva nå det enn betyr), dette til tross for at det japanske samfunnet er et steinhardt, iskaldt klatresamfunn med ett av de høyeste selvmordsrater i verden.

Jeg antar at de i blant oss som ser på det som sitt idealsamfunn ikke bryr seg om slike små detaljer, at det viktigste er den enorme rikdommen som genereres, som overklassen slevsagt soper til seg, slik de gjør overalt i verden.

En annen detalj i denne sammenhengen er hvordan japanske myndigheter behandler folk som blir syke og arbeidsuføre, de som er for syke til å arbeide og ikke er formuende eller tjener penger på annen måte. Reglene for å få sosialtrygd eller syketrygd i Japan er å innviklede og så steinharde at mange som egentlig har krav på penger etter loven havner på gaten som tiggere eller rett og slett blir sittende i leiligheten sin og sulter i hjel. Mange vet ikke at de har krav på penger og søker ikke engang. Resultatet blir det samme. De som havner i rennesteinen der, uansett hvor rennesteinen befinner seg… blir der.

Japan og trygdesystemet der er helt åpenbart idealet til de som i mange år har arbeidet for å innskrenke folks rettigheter i Norge. Dog er det egentlig galt å si at vi er på vei mot japanske tilstander. Det har vært mange nok eksempler på tilsvarende hendelser her i landet, både lenge før og etter dannelsen av den nye Arbeids og Velfredsetaten (NAV), som skal samle arbeidsløse og diverse typer trygdemottakere under ett tak. NAV spytter faktisk slike saker ut på samlebånd, som om det var biler de produserte.

Betong Bjarne (Hei, Bjarne) & co slår til igjen i disse dager, med sine lovforslag til dramatiske endringer, innstramminger i loven om sosialstøtte og flere andre beslektede lover og regler. Den offisielle, svært så tilsynelatende velmenende begrunnelsen er at «folk skal få sjansen til å lettere komme seg tilbake i arbeid» og at «man skal ta svindlerne». Virkeligheten er en ganske annen. Du skal jobbe, uansett hvor syk du er. Det er den brutale realiteten bak regjeringens «satsing». En ting blant mange som viser hvordan de som står bak forslaget egentlig ser på de trygdede er at ingen av NAVs brukere har fått tilsendt høringsutkastet, det som har gått på rundgang (eller runddans) siden juli. Ja, her illustreres på en glimrende måte hvordan Betong Bjarne og hans like ser på de trygdede.

Bjarne Håkon Hansen har helt siden han overtok som Arbeids- og inkluderingsminister kjørt en tøff linje ovenfor de arbeidsledige og trygdede: «De skal jaggu måtte stå opp om morran». De som håpet på at den Rødgrønne regjeringen skulle ta ett oppgjør med det kyniske spillet de borgerlige (som er enda verre) kjørte ble hurtig skuffet.

I lovforslagene, som helt sikkert blir vedtatt i en eller annen form, med de borgeliges støtte heter det at den syke må underkaste seg undersøkelse av NAVs egen lege eller en som NAV oppnevner. Arbeidsgiverforeningen elsker dette forslaget. De har jobbet for det i tiår. Fastlegen er ikke å stole på, blir det hevdet. Dette sies ikke rett ut, utrolig nok, men det er helt åpenbart for alle med et minimum av intelligens.

NAV kan også, når som helst, hvis de bestemmer seg for det innhente opplysninger om en persons finansielle status, av sykejournaler og alt som kan krype og gå av private opplysninger. Det behøver ikke være noen begrunnet mistanke. NAV blir anklager, jury og dommer, i enda større grad enn i dag.

Og det er mer. Men disse detaljene er egentlig ikke det viktigste. Det er allerede forferdelig vanskelig å bli uføretrygdet i dag. Man må igjennom en lang, årelang prosess med mistenkeliggjøring og hundsing. De som får det innvilget uten sverdslag kan vel egentlig telles på en hånd. De som allerede er syke og nedtrykte og dårlige må kjempe mot et umenneskelig vesen uten hode, hender og føtter, men med en slags hjerne, en munn, som med noen få, iskalde ord kan ødelegge og ødelegger et liv. Det sies av mer enn en person (langt mer): «de som har kjennskap til NAV vet at dette er intet menneskevennlig organ». De er kjøtt og blod, disse vesenene som sitter bak sine kontorpulter, men de opptrer mer som maskiner enn mennesker. Med paragrafrytteri og en kyniskhet som savner sidestykke utøver de sin gudegitte makt. «Det står i reglene», sier de, og det er alt som betyr noe.

Og nå skal det bli enda verre. Istedenfor en dramatisk oppmykning av regelverket som vil være det riktige å gjøre, det menneskelige og rettferdige å gjøre, skal det strammes ytterligere til. Folk skal tas enda hardere. Under påskudd av at man skal ta de forsvinnende få, med store ressurser som svindler dagens tyranniske regelverk og at de skal «hjelpe» mennesker som er for syke til å jobbe tilbake i arbeid, innfører de et enda hardere regime.

Betong Bjarne & co er ryddefolket. Man kan ikke ha uvirksomme mennesker som sitter i sin stue og tar imot penger. Det er mye som må ryddes opp i og det er en tøff jobb, men noen må gjøre den, og Betong Bjarne og hans folk, og likesinnede skrider til verket med stor glede og entusiasme.

Da jeg i fjor skrev om hvordan det tidligere sosialkontoret, en av flere forløpere til NAV behandlet folk så trakk de som kommenterte innlegget på skuldrene og bagatelliserte det hele. «… dette er en overdramatisering». Folk flest skjønner ikke bæret, før de kommer i en tilsvarende situasjon selv, og selv da skjønner mange det ikke.


Til slutt: Noen skriker utrolig nok opp om FrP som reddende engler her, her også, og mener det vil bli bedre under deres styre. Det beviser vel, på en aldeles glimrende måte hvor fraværende folk flest er i hodet, også i denne saken. Hvis noen tror at et parti som vil bygge ned offentlig virksomhet og bortimot fjerne dets inntektsgrunnlag (skattetilgang) kommer til å sørge for en mer rettferdig fordeling i samfunnet så bør de i sannhet få hjernen undersøkt.

Det er ingen politiske partier (som vanlig) som i dag er i nærheten av å gjøre der riktige her heller. De har simpelthen helt andre prioriteringer.

Piracy saves music

De sier at piratkopiering dreper musikken, dreper filmproduksjon og så videre, men det er helt feil, bare enda en tvers igjennom falsk uttalelse fra et tyrannisk samfunn.

Den såkalte piratvirksomheten har snarere en svært så positiv virkning. Den redder musikken og alt det andre, fra klørne til den mektige musikk, film og utgiverindustrien som bortimot har ødelagt musikken, ødelagt filmer og bøker og alt annet skapende virksomhet så lenge de har eksistert. All skapende virksomhet har blitt tvunget inn i trange huleåpninger så lenge nå, så lenge at folk har glemt hva sann, kontroversiell kunst er og kan være.

Å gi copyrights til korporasjoner er så galt, på så mange nivåer at jeg kan knapt begynne å beskrive det. Personlig copyrights bør gjenstå. Folk bør ha rettighetene til sine egne arbeider. Men korporasjoner burde ikke ha blitt gitt og bør ikke ha de samme rettighetene, slett ikke, også fordi det ikke er deres arbeider. De bør ikke eie bakterier eller genetisk materiale heller. Det er den samme sinnssykdommen, en syk ide om at livet kan eies.

Individets rettigheter til kunst og kreativ virksomhet bør beholdes. Alt annet bør bli kattet, forsvinne fra alle lovverk og pålegg.

Og selv individer bør ikke evig rett til sine egne verk. Når de har tjent, la oss si fem millioner kroner på musikk, filmer, bøker og lignende bør alle deres rettigheter på det forsvinne. Dette virker svært så fornuftig på meg. Det bør bli drastiske endringer i hvordan vi ser på og takler slike ting og endringene bør implementeres overalt, på alle områder.

Hvor mye må et menneske tjene før nok er nok?

Alt som oppmuntrer til grådighet bør forsvinne.

Individuelle artister og kunstnere bør dog alltid beholde de intellektuelle rettighetene til det de har gjort. Dette bør bare ikke inkludere den endeløse strømmen av penger og rikdom som noen av dem nyter godt av.

Den massive nedlastingen av illegalt materiale har redusert inntektene til de etablerte forlagene og produsentene og også redusert deres makt og innflytelse. Deres totale dominans er til ende, og det fyller meg med slik en stor glede at jeg rett og slett har problemer med å uttrykke det skikkelig. De tjener fortsatt en sinnssyk mengde penger, dessverre, men deres innflytelse minsker mer og mer dag for dag. I dag stiger en kaskade av alternative og mindre kreative enheter opp fra en verdensomspennende krattskog. Enhver kan publisere, og også i økende grad distribuere, det de selv skaper. Og det er dette som virkelig ergrer og skremmer vannet av tyrannene, mogulene på toppen, dette som egentlig ligger bak kampanjen «piracy kills music». De er i ferd med å miste kontrollen over informasjonsstrømmen, deres etablerte «rett» til å sensurere og styre folks oppmerksomhet. De etablerte forlagene har fortsatt sin enorme reklamemaskin mer eller mindre inntakt, men selv det er i ferd med å forandre seg. Og desperate som de er så bruker de sin etablerte men forhåpentligvis minkende makt til tvinge stadig mer undertrykkende lover på folk over hele verden. Propagandastuntet «piracy kills music» er bare en liten del av det.

Avvis dem. Si til dem hva de kan gjøre med seg selv og ignorer deres sinnssyke tåkeprat, og nyt sann kunst, den sanne livsilden som kommer fra uavhengige artister, folk som ikke har solgt seg, ikke har solgt sin mest verdifulle indre ild og kreative brønn til den korporative makt i dagens fæle og uhyggelige verden.

Sann artistisk frihet er ikke lenger bare et ord.

Bort med alt og vekk med resten

Det er stort at et betydelig antall norske forsvarsanlegg ser ut til å være på vei bort. Dessverre er det fortsatt mer enn nok igjen av dem. «Forsvarsbudsjettet» har alltid vært rundt ti ganger større enn «miljøvernbudsjettet» og så lenge det fortsetter så sier det tross alt en del om prioriteringer. Militærvesenet er ett av de aller verste utslagene av sivilisasjonen og alt burde ha blitt utradert i sin helhet fra jordens overflate før det oppstod for flere tusen år siden.

Norge skal dessverre fortsatt satse på «fredskapende operasjoner» sammen med sine venner i den brutale angrepsaliansen NATO.

Det norske «forsvaret» bør nedlegges fullstendig, slevsagt. Det tjener ingen fornuftig hensikt. Det faktum at andre land også er krigerske er ikke noe argument for å beholde det, snarere tvert om. Hvis Norge virkelig hadde vært den «fredselskende nasjonen» det blir påstått at Norge er, ville man tatt konsekvensen av det og lagt ned hele dritten for en evighet siden. Ethvert militærvesen er også på soleklart vis innrettet mer mot et gitt lands egne innbyggere enn mot en fremmed makt. Det er den egentlig grunnen til dets eksistens, også i Norge. Det gjelder å ha maktgrunnlaget i orden i tilfelle borgerne blir så rastløse som de bør bli, som de for lengst skulle ha blitt i en grunnleggende brutal og urettferdig verden.

«Det norske forsvaret» sliter ikke. Det og deres Herrer foretar simpelthen en omprioritering, det er det hele. Noen få militærbaser betyr lite mot sjansen til å leke med de store guttene og jentene og delta i drepingen av ubevæpnede mennesker rundt omkring i den vidunderlige nye verden.

Falmet storhet

Rockegruppen The Eagles har kommet med sitt første studioalbum på tjueåtte år. Jeg så fram til denne utgivelsen, til Long Road out of Eden. Selv om jeg aldri har vært noen innbitt fan så husker jeg godt når den forrige platen The Long Run kom ut og så på det som trist at de sluttet å spille sammen.

Det beste som kan sies om denne platen er at den bør forbigås i stillhet. Den viser til fulle at det er ikke nødvendigvis nok med en masse erfaring og å holde på i årevis for å lage en plate. Det har i hvert fall ikke gjort noe for denne, så vidt jeg kan bedømme. Dette er en type musikk som jeg liker, som jeg foretrekker, langt fra dagens glatte pop, men det hjelper ikke. Musikken høres nøyaktig ut slik jeg oppfatter den: som den er spilt og komponert av en gjeng falmete storheter.

Jeg kunne gått i detaljer, men det er rett og slett ikke verdt det, ikke i denne sammenheng.

Støre slår til igjen

Utenriksminister Jonas Gahr Støre ønsker at regjeringen skal oppmuntre til større handel med Israel. Norge er på bunn i Norden på statistikken over land som handler med Apartheidstaten.

Det er ikke overraskende at norske myndigheter ønsker større del av kaken her. Det står i stil med at Norge offisielt og uoffisielt handler med land som Burma, Aserbajan, står bak regnskoghogst i Sør Amerika osv.

SV gjør det rette her. I hvert fall går de lenger enn mange, da de oppfordrer til forbrukerboikott av Israel (selv om boikott generelt sett er et dårlig virkemiddel), men igjen blir de overkjørt i regjeringen.

Israel bør isoleres. De burde ha vært kastet ut av verdenssamfunnet for førti år siden, og det ville også ha skjedd hvis de ikke hadde hatt mektige støttespillere som USA på sin side.

Staten Israel burde heller aldri vært dannet, slevsagt. Fra Balfour-deklarasjonen i 1917, der det ble oppfordret til opprettelsen av «et nasjonalt hjem for jøder» og til dags dato har det internasjonale samfunnets behandling av denne saken vært en katastrofe fra ende til annen.

TV-uken på PC

Jeg ser Heroes (sesong 2) på mandag, Journeyman på tirsdag, Smallville på torsdag, Bionic Woman på fredag og Stargate Atlantis på søndag, bare en time etter at de blir sendt i USA. Alle er kjempegode serier som slår tilbudet på norsk tv ned i støvlene. I den grad man ser på TV-programmer overhodet så er dette store greier. Heroes og Smallville vil ikke komme på offentlig norsk TV før om nesten et år og de andre vil vel aldri komme. Den første, enormt gode Stargate SG1 serien (over 200 episoder) har aldri blitt vist noen steder i Norge. Mange kjempegode serier blir rett og slett aldri vist her. Norsk TV henger fortsatt igjen i eldgammel idioti. Når man ser på norsk tv generelt så er det tydelig at de har tatt til seg de dårligste (elendige) sidene ved amerikansk TV, men bortimot unngått det beste ved det.

Heroes er bedre enn noensinne. Etter en noe sløv start på sesong 2 har den og hovedrollene i den gått videre på en fantastisk måte. Journeyman har lignende tematikk som Quantum Leap og Tru Calling, men det er likevel en helt selvstendig serie, med sine egne kvaliteter. Smallville har plutselig blitt mye bedre. Kanskje fordi Clark endelig er i ferd med å ta spranget til å bli Supermann. Denne serien har tideligere konkurrert med Lost i å være en der ingenting viktig skjer. Bionic Woman er en ny vri på serien fra syttitallet, men som Journeyman totalt uavhengig av sin forgjenger. Stargate Atlantis er ikke så god som Stargate SG1, men likevel mye bedre enn det aller meste som blir laget.

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at alle er «Science Fiction/Fantasy» (jeg hater merkelapper), og det er ikke tilfeldig. Det er ikke tilfeldig. Denne typen historier er generelt sett uendelig mye bedre enn de som beskriver dagliglivet, fordi de beskriver ekstraordinære mennesker og situasjoner, og også fordi de generelt sett er uendelig mye bedre fortalt enn majoriteten av all elendigheten som blir laget. Forfatteres skaperkraft kommer helt åpenbart langt bedre til uttrykk i slike serier og filmer, og folkene som lager dem er så uendelig mer interessante mennesker sammenlignet med de som lager tolv på dusinet ni til fire dritt.

Faren ved lydighet (I)

Flere mennesker står ved et lyskryss. Det er rødt lys for fotgjengere, men ikke en bil å se. Veien er oversiktlig både opp og ned. Selv en skilpadde ville klart å krysse veien før en bil kunne ha kommet. Men folkene blir stående. Jeg går over nesten med en gang, og noen få andre følger mitt eksempel.

Men de fleste blir stående og vente, og vente, og vente. Ingenting skjer. Jeg har sett det skje før og blir nysgjerrig. Så jeg går og spør dem hvorfor de blir stående. De kikker rart på meg, kikker urolig på hverandre.

- Man krysser da ikke veien når det er rødt lys? Sier en mann.

- Men det er ikke ulovlig å gå på rødt lys, opplyser jeg. – Man blir bare oppfordret til å se seg for, det er det hele.

- Man krysser ikke veien når det er rødt lys, fastholder mannen. – Man bør følge lover og regler.

De andre ser på hverandre og nikker, og de ser på meg som om jeg er spedalsk. Jeg innbiller meg at jeg ser tråder som går fra føttene og hendene deres til et uspesifisert sted et sted over dem.


Dette er en situasjon, ett scenario som er så veldig typisk, slik en glimrende illustrasjon på dagens samfunn og mennesker som eksisterer der. Overfør det til nær sagt hvilken som helst situasjon, og du vil se det samme der. Folk flest er lydige som sauer, maur… eller hunder. Lydighet blir innprentet i oss fra tidlig alder. Å bryte lover og regler blir, utrolig nok rynket på nesen av, uansett hvor idiotiske og undertrykkende de er, selve ideen om lover og regler er. Det er det vi har blitt fortalt vi skal tro på og derfor tror på det. Vi lever i tyrannenes drømmeverden. Selv om den eneveldige tyranns tid er omme, så finnes det nok av rom for de sleipere, de som er flink til å utnytte at demokratiet er det sleipeste tyranniet i historien.

Et slikt samfunn blir statisk, blir farlig og i bunn og grunn uforanderlig, umulig å angripe med annet enn ekstremt drastiske virkemidler. Faren ved lydighet kan knapt nok understrekes sterkt nok. Vi ser resultatet av folks underdanighet ovenfor autoriteter hver eneste gang vi kikker ut av vinduet. Ekte frihet er noe som hvert enkelt menneske må søke og finne på egenhånd, men de aller fleste i dagens ødeleggende samfunn prøver ikke engang.

Og det verste av alt: de skuler og gjør atskillig verre ting mot sanne søkere. I de små ting avslører de store seg. En person som aldri går på rødt lys vil nær ved ukritisk støtte enhver forordning som kommer fra toppen, vil lojalt følge opp ethvert horribelt påbud, uansett hvor vanvittig det er, fordi det er slik personen er opplært. Han eller hun ser ikke virkeligheten med sine egne øyne, men med andres briller.

Hun drakk vin og kysset

En statssekretær ved den svenske statsministerens kontor, Ulrica Schenstrøm ble avbildet mens hun drakk seg full og kysset en journalist. Å dømme etter oppstyret etterpå virker det som om hun har myrdet noen.

Å slippe seg løs i full åpenhet i dagens samfunn forblir en risikabel affære. Naturlig oppførsel fortsetter å være tabubelagt. Man skal ikke ha lyst og man skal så visst ikke vise at man har lyst. Igjen blir det fremstilt som uansvarlig og umoralsk at et menneske oppfører seg som… et menneske.

Dagens verden i et nøtteskall.

Nådeløst avslørt

Øistein Christoffersen har sammenlignet det å integrere innvandrere i det norske samfunnet med hundeoppdrett og barneoppdragelse. Han gjentok det flere ganger, før han offisielt «angret». En masse interessante refleksjoner og handlinger har dukket opp og dukker opp i den forbindelse.
Først av alt er det klart at han virkelig mente det. Det var ikke en flåsete bemerkning gjort i lystig lag, men et gjennomtenkt resonnement basert på hans livssyn, en direkte konsekvens av FrPs politikk. Mange har fremmet krav om at han må gå av og det er jo soleklart at han burde gjøre. Hvis ikke bør han bli sparket. Og rasisme, og dette er soleklar rasisme, er jo også straffbart her i landet.

Det aller mest interessante hører man dog når man snakker med FrP-velgere om denne saken. Det er jo faktisk litt morsomt å se dem stå der og vri seg. Når man har snakket om saken en stund blir der klart at de reagerer faktisk ikke først og fremst på det han sa, men på det faktum at saken har fått så stor oppmerksomhet. «Alle kan gjøre feil» eller «det er da ikke noe å bråke om». Med andre ord: de reagerer på kritikken mot han, ikke på hans hårreisende uttalelser. Når man hører dem snakke blir man sakte overbevist om at mannen kommer til å bli en meget populær byrådsleder og få kjempeoppslutning under valget om fire år. Igjen virker det som om ikke FrP-politikere kan gjøre noe galt i sine velgeres øyne, og det er slevsagt det mest skremmende av alt i denne saken.

For noen av oss er denne mannens uttalelser en vederstyggelighet, selve hans eksistens en fornærmelse mot menneskeheten. Hos så altfor mange andre fører det knapt til annet enn et skuldertrekk eller to.


Dette er det han sa, ordrett:

Men jeg tror invandringspolitikken vår kan bli en utfordring for de to andre partiene. Jeg har stor respekt og forståelse for hver eneste innvandrer som kommer til Norge. Det er ikke noe negativt at de ønsker å få det bedre. Men vi er motstandere av den norske snillismen, at det blir så politisk korrekt at man blir naiv. Vi må sørge for at de som er her blir integrert på en skikkelig måte. Det inkluderer opplæring i språk og hvordan vårt samfunn fungerer. Det handler om grensesetting, og er ikke annerledes enn å oppdra barn eller hunder.

Case closed.