Fillete klær

Jeg kastet omsider to fillete bukser og t-skjorter nylig. Det måtte til, da de knapt holdt sammen lenger. Jeg liker å ta vare på og bruke fillete klær, ikke fordi jeg ikke har råd til nye. I disse dager har jeg det. Men fordi jeg ikke liker å kaste ting, eller å stoppe og bruke noe som fortsatt kan brukes. Jeg var alltid skeptisk til forbrukerkulturen, nesten før jeg hadde hørt ordet og i hvert fall før jeg skjønte hva det faktisk innebar.

Så synes jeg også det er gøy å rundt i fillete klær innimellom, og å glise rått av de som stirrer usikkert på meg, akkurat som det er gøy å ikke vaske seg på noen dager. Det er også veldig lenge siden jeg sluttet om å bry meg om hva folk flest synes om meg.

Man blir jo gjerne tvunget til visse innrømmelser av nær sagt hva som helst i dagens verden, men jeg strever etter å holde det til et minimum.

Nå er det jo til en viss grad mote å gå rundt i det som ser ut som fillete klær i dag, men det er lett å se forskjell på det og ekte vare…

Den rådende holdning i dag, med bruk og kast mentaliteten føltes sinnssyk, lenge før jeg ble opptatt av dypere miljøvern. I dag kan jeg vanskelig beskrive hva jeg føler i den forbindelse, ikke uten å lyse opp natten med gloser. Folk som må kjøpe noe nytt minst en gang i måneden, eller dagen, noe som de kanskje bare går med en eller to ganger er ikke bare sinnssyke men totalt uansvarlige i mine øyne. Hele motebransjen er klin sprø, rett og slett, selv om den dog bare er ett moment av sinnssykdom i en totalt sinnssyk verden.

Jeg elsker faktisk variasjon og fremelsker det så ofte jeg bare kan, men det er en langt dypere form for variasjon enn den bleke utgaven av det som hersker i dag. De som er opptatt av mote er generelt sett grunne mennesker og ikke særlig opptatt av variasjon overhodet.

Mote er ett sykdomstegn, i en verden som har mange, i en verden, et land der moteblogging blir stadig mer populært. Men i motsetning til mange andre ting som tar tid å gjøre noe med burde dette ha forduftet på dagen. Moteindustrien bør vekk, rett og slett. Den er blant de mest innbringende industriene som finnes med sin enorme samlebåndsmentalitet. Det siste nye spyttes ut i en stadig sterkere strøm av Intet. Og derfor vil den gjøre et skikkelig innhogg i å redusere eller i det minste bremse økningen i dagens ødelandsløsing vi ser på alle områder.

Det er noe kritikk av det såkalte forbrukersamfunnet, men slik det ofte er så er kritikken overfladisk og/eller går på langt nær langt nok. Det er ikke liv laga, noe vi oppdager i stadig sterkere grad i disse dager. Det blir i stadig større grad mangel på alt. Dagens overflodsamfunn begynner omsider å slå sprekker. Det er noe vi alltid har visst ville skje, men vi fortsatte likevel som om det kunne fortsette til evig tid.

Er mote gøy? Jeg synes ikke det. Jeg synes faktisk mote er særdeles lite morsomt. Det menneskesynet dritten formidler og representerer, både gjennom dens reklame og ved moteindustriens blotte eksistens gjør meg enda mer uvennlig stemt.

Livets rytmer

Jeg vandrer ut i villmarken igjen i disse dager, og blir der dag etter dag, natt etter natt etter natt. Det er som alltid en veldig positiv og tilfredsstillende opplevelse. Jeg gjenoppdager en større del av mitt indre liv, meg selv og selve… livets rytmer.

Det er slikt man definitivt trenger mer enn en søndagstur for å gjøre. Man drar ut i villmarken, i det noen idioter kaller ødemarken og blir der. Det kommer snikende på deg, det som ligger sovende inni deg, det som i enda større grad enn ellers avslører det sinnssyke ved sivilisasjonen og det store, det ubeskrivelige ved tilværelsen, slik den bør være.

Planeten Jorden er en pustende, levende organisme, ikke nødvendigvis tenkende, men oppmuntrer såvisst til den dypeste tanke i sine barn. Når jeg drar ut der kan jeg føle naturen puste, føle den omfavne meg, trenge inn i meg, vekke til live det som er sovende, det som allerede er der, i mangel av et bedre ord… min menneskelighet.

Ja, i sivilisasjonen blir vi umenneskelige, blir vi umennesker. Vi skriker ut mot verden i vår fortvilelse om at det ikke må være slik og vårt skrik ekkoer i døde øreganger. Jeg skriker ut nå, i dette øyeblikk fra villmarken, er der ute nå, uansett hvor mye jeg sitter i stolen foran skjermen. Det vi finner der ute i naturen, i oss selv når vi drar ut dit blir værende, fordi det aldri blir borte. Sivilisasjonens giftige skitt blir vasket bort, for en stakket stund. Rekonvalens kaller noen det. Jeg kaller det å leve.

Jeg fisker i havgapet, i strømmen som drar ut om morgenen og vender tilbake om kvelden. Det føltes alltid kjedelig for meg å fiske før, før jeg oppdaget det jeg allerede visste, det jeg alltid har visst. Jeg får fisk også, nok til å holde meg i live en dag eller to til, uten å måtte dra tilbake til dødens samfunn. Men det er faktisk ikke det viktigste, ikke akkurat nå. Jeg føler strømmen, føler dens puls, dens hjerteslag. Fisken er giftig, alt er giftig i dag. Jeg vet det, selv når jeg fortærer den, når jeg steker den over bålet, det bålet som er ulovlig å lage, men det spiller ingen rolle, ikke i dette øyeblikket. Jeg glemmer ikke. Tvert om så husker jeg, husker alt som er verdt å huske. Giften, fysisk og åndelig som graver i min menneskelighet og sakte fortærer den er liten nå, er uvesentlig nå. Når jeg sitter her ute, under stjernene, når jeg hører jordens hjerte slå så fylles jeg med stjerner, med en ild som ikke fortærer, men som gir liv, et liv som aldri kan slukkes, og mitt hjerte banker, hardt nok til å legge alle bygninger, alle sivilisasjonens gravsteiner i grus. Det er uforglemmelig, og det vil ta uker, kanskje måneder før denne følelsen blekner, falmer i det moderne samfunnets gift. Fisken er død, men jeg kjenner likevel dens hjerte slå, hardt i mitt eget bryst. Maten er ikke bare mat lenger, ikke bare noe dødt man plukker opp på et kjøpesenter, men Liv.

Dette er hva sivilisasjonen ødelegger, hva den ønsker å ødelegge, alt… som gjør livet verdt å leve.

Norge - alliert med bandittstater?

Siden 1945 eller der omkring har Norge vært alliert med bandittstaten USA. USA utviklet atomvåpen som det første landet i verden og er, til dags dato det eneste landet som rent faktisk har brukt dem. I løpet av noen få dager slapp den største krigsmaskinen verden til nå har sett sine nye, skinnende bomber over Hiroshima og Nagasaki, og drepte tonnevis av mennesker, og dømte langt flere til en langsom død. Millioner av mennesker, i overveiende grad sivile led og døde i den kapitalistiske frihets navn. Siden den gang har de fortsatt med å true og bruke våpnene, med blant annet strategien om å bruke bombene i NATOs «førsteslagsstrategi» mot den tidligere Østblokken. I mange tiår holdt USA og det nå nedlagte Sovjetunionen resten av verden som gisler, og det er ikke galt å hevde at det gjør USA ennå.

Siden 1945 har Norges nærmeste alliert invadert et titalls land og aktivt støttet brutale diktaturer over hele kloden, en fortsettelse av det som tidlig ble kalt Monroe-doktrinen og også Pax Americana, et prosjekt som det siste tiåret har blitt kalt New American Century. De teppebombet og terroriserte Vietnam, Kambodsja og Laos og landenes innbyggere i en årrekke før de omsider ble tvunget til å flykte med halen mellom bena. De støttet og satte i gang blodige statskupp i demokratiske land som Chile og støttet brutale diktatorer som paddehatter over hele Latin- og Sør America, der påskuddet var «kampen mot kommunismen», men som egentlig var en militær støtte til egen industri. Amerikanskeide gruveselskaper, fruktprodusenter og våpenindustri mmm (med mye mer) er blant de som har nydt godt av landets aggressive utenrikspolitikk. De har invadert tre land det siste tiåret som ikke utgjorde noen trussel mot landet. Listen er lang og vond.

Landet har torturert og myrdet en lang, lang rekke medlemmer av sitt eget lands segregerte underklasse, enten ved å sprøyte dem full av gift eller ved å gi dem elektriske støt til de døde, en prosess som i enkelte tilfeller kan foregå i timevis. Det er i stor grad fattigfolk som har lidd under dette terrorveldet, mange av dem uskyldig dømt i et korrupt og rasistisk rettsvesen, enten fordi de ikke hadde råd til en god advokat eller fordi de ble dømt av en hvit jury, som bevisst eller ubevisst ser på fargete som undermennesker.

For å ikke forglemme at de de siste årene har bedrevet utstrakt tortur av helt tilfeldige mennesker verden over, såkalt «rendition» for å bruke deres eget nyord. Fly med torturofre og torturister har landet på norske flyplasser uten et kvidder av protest fra norske myndigheter.

United we stand

Fredrik Mellem, sosialdemokratiets utenrikspolitiske blogtalsmann har igjen valgt å fokusere på Iran som bandittstat, et faktum som er ganske så utrolig. Han har ennå til gode å gi noen god forklaring eller noe som engang ligner for sitt fokus. Det som Mellem sier om Iran er ikke direkte løgn, men det er en hel del ting han med vilje lar være å nevne. Han bruker en taktikk som er veldig mye brukt av politikere: han lyver ved å fortelle sannheten, ved å fokusere på en ørliten del av den og totalt utelate det store bildet. Selv etter at han blir konfrontert med dette så trekker han nærmest bare på skuldrene. Han spør hvem som bedre kvalifiserer til betegnelsen bandittstat. Vel, det er lett å svare på: Norges allierte og samarbeidspartnere. Og hva skal man da kalle Norge???

Etter min mening er det å kalle dette «verdenssynet» som Mellom & co (nærmest samtlige på Stortinget) forfekter bunnsolid hykleri bare forbokstavene. Dessverre har dette vært og fortsetter å være en integrert del av norsk «utenrikspolitikk» uansett hvem som sitter i regjering. Norge deltar også aktivt med militære styrker og moralsk støtte for USA og NATOs New American Century. Mellem støtter denne tradisjonen med å koke suppe på spiker helhjertet. Hvem er den største trusselen? Et land som har liten eller ingen tradisjon for krigføring og ekspansjonisme eller et land, en allianse som bokstavelig talt har vokst på det, vokst seg stor og fet på det i to samfulle århundrer? Mellem mener Iran er den største trusselen.

Han om det.

Det paranormale

Det paranormale, som i betydningen «bortenfor det normale», ikke det overnaturlige, som i betydningen «over eller bortenfor naturen». Ingenting som eksisterer i naturen kan være over eller bortenfor den.


Faktum er at det som nå for tiden er klassifisert som paranormalt er like vanlig som gress. Det skjer hvert eneste sekund på dagen og natten, med alle typer personer, over hele planeten (og utenfor den).

På en side har vi altså det offisielle sprøytet, som påstår at tilstedeværelsen av spøkelser, ånder, paranormale krefter, romvesener og lignende er overtro og/eller innbilning.

Så har vi fakta, den overveldende samlingen av bevis for at det virkelig eksisterer. Mange, deriblant jeg ser på det som så vanlig at man nærmest tar det for gitt. Det burde ha blitt kalt noe slikt som: «bortenfor nåtidens bevisste og anerkjente opplevelser» eller noe…

For århundrer siden, i det som teknologiens tilbedere elsker å kalle den primitive tidsalder ble en heks, en sjaman med sterke paranormale evner oppdaget hurtig og grunnlaget for hans eller hennes utvikling ble lagt tidlig i livet. Han eller hun, som alle andre ble gitt alle muligheter til å lære så mye som mulig, om seg selv, om sitt potensial, så de lettere kunne takle den vidunderlige ilden som finnes i oss alle.

I dag finnes det svært liten sann oppmuntring til å lære, og til å lære seg selv og naturen, virkeligheten å kjenne, og vi lider voldsomt på grunn av det. Hvis vi ikke passer inn i pene, små esker blir vi plaget, bøllet med og forfulgt. Minner fra tidligere liv, for eksempel, som er så viktig for vår nåværende tilværelse blir hevdet å være et resultat av en overaktiv fantasi. Hvis vi insisterer på at slikt tull er virkelig, hvis vi fortetter å påstå det gjennom tenårene risikerer vi å bli sperret inne på «sykehus» og det som verre er.

Fra vuggen, gjennom tenårene og til vi er gammel og grå blir vi kjørt gjennom kjøttkvernen, kjørt gjennom den utallige ganger. Samfunnets intoleranse og trangsynthet blir banket inn i oss, intoleransens regiment forsterket ved enhver anledning, i en prosess veldig lik hjernevask. Det er et vedvarende mirakel at selv en eneste en av oss når voksen alder med den minste rest av kreativitet og uavhengighet tilbake.

Men det gjør vi og vi ser gjennom illusjonen som veves foran øynene våre, og vi ser verden som den virkelig er.

Og den er så uendelig mye større og mer interessant enn det vi blir fortalt at den er, og når vi innser det så gleder vi oss vilt i våre ikke lenger kalde hjerter.

Tyfus rangerer bloggere

Tyfus følger opp suksessen fra i går og lager sin egen liste over hvem som er gode og dårlige bloggere og hva som er god og dårlig blogging.

Som nummer SYV har vi folk som Ostepølse. Han er virkelig bunnsopet av bunnsopet. Ostepølse er alltid enig med siste taler og sier aldri noe kontroversielt. Han er venner med alle og ingen, og har et nokså begivenhetsfattig liv.

Nummer SEKS er PC-kongen. Han er teknisk perfekt og vet alt om datamaskiner. PC-kongen har studert blogging ned til minste detalj og gjort det til en vitenskap. Han vet nøyaktig hva og hvem som er en god blogger. Her er bullshitfaktoren spesielt stor og man bør definitivt ikke lytte til en slik tulling, verken når det gjelder blogging eller andre ting.

På posisjon FEM finner vi typer som Trubaduren. Trubaduren bare traller i vei og bryr seg fint lite om annet enn sine skillingsviser. Trubaduren linker litt til aviser og sånt, men finner det egentlig ikke bryet verdt. Favoritten hans er Evert Taube, and that’s it.

Nivå FIRE inneholder partipolitiske bloggere og lignende. Her er det Partiet for alle pengene og lite annet teller. Dette er en gjeng som er veldig glad i å komme med vikarierende argumenter for å hindre at folk ser den store, store tomheten de har i stedet for en hjerne.

Kategori TRE er den store majoritetens nivå, gjennomsnittsbloggeren med stor B. Minst nitti prosent av alle bloggere hører hjemme her. Dette er koselige folk som heller vil sitte hjemme og strikke fremfor å si noe, si noe som helst som engang illustrerer en aktiv hjerne. De er opptatt av kjendiser, jobben, kjæresten, hverdagslivet og den nærmeste omgangskretsen. Memer og tagging er også svært populært hos denne gruppen. De på dette nivået linker veldig mye til etablerte media, og bryr seg lite med å undersøke saken på egen hånd før de skriver noe om noe.


På nest øverste hylle finner vi den kritiske bloggeren. Han eller hun er, som Tyfus sier kritisk, men anstrenger seg for å være høflig og å ikke heve stemmen, selv om det går på bekostning av det han eller hun skriver om. På dette nivået finnes det folk som skriver kritisk om samfunnet, men helst bare om små deler av det, på bekostning av helheten. De aller fleste her også er faktisk nokså bortreist, da vanetenkingskvotienten er ganske så stor, selv om et ørlite mindretall av dem begynner å nærme seg noe som ligner noe. Close, but no cigar (ikke at en sigar er noe å trakte etter, men du skjønner hva jeg mener).

På toppen troner TYFUS og tilsvarende hedersfolk (slevsagt). Han kan være ufordragelig (selv om han egentlig er en snill og koselig klovn), og bryr seg lite om hva folk (eller bloggere) mener om han. Bloggere er ikke noen stor familie der alle er enig og kommer godt overens og greier (som skriker: kan vi ikke alle komme overens?), og slik bør det heller ikke være. Han sier nøyaktig hva han mener og skjeller folk ut etter noter hvis han mener det er grunn for det (og det er det veldig ofte). Blogging er egentlig ikke noe spesielt, etter Tyfus mening. Det er bare enda en av mange måter å uttrykke seg på. Han ser slett ikke på andre blogger som kollegaer eller lignende, og slett ikke før de har gjort seg fortjent til det, og i alle de hundre årene Tyfus har blogget er det bare et uhyre lite mindretall som har det. I det hele tatt, han synes VG-listen og hele ideen om å rangere bloggere eller noe eller noen som helst er nokså, nokså idiotisk…

Ti tips for å lykkes som blogger

Bloggeksperten Tyfus gir deg sine ti utmerkede tips for å lykkes som blogger:

10. Lær deg å navigere på internett. Skaff deg skikkelig utstyr og lær deg å navigere på nettet. En sekstant er en fin ting, blant annet. Det er vanskelig å se stjernene uten, spesielt når det er overskyet. Uten at dette er på plass blir det fint lite blogging og enda mindre oppmerksomhet om dine blogger.

9. Fiskenettet må være av god kvalitet, aller helst av nyspunnet nylon. Fisken er skikkelig spretten i våre dager, og det er ikke nok å bare få den på kroken, man må få den i nettet også, og da nytter det lite med et nett som rykker ved første tegn på sprelling. Husk at moralen må være: uten en fisk i nettet blir det så absolutt ikke ti i hånden.

8. Vær en glad (og velsmakende) laks. Mange ting har betydning, men smaken er uten tvil en av de aller viktigste faktorene. Forbered deg gjerne på både steking og koking. Men dog ikke på røyking. En røykt laks er en giftig laks.

7. Vær påpasselig med å rose andre bloggere. Det er ikke sikkert de roser deg tilbake, men de får i hvert fall et incentiv til å gjøre det. En vet aldri, en rømt (og spretten) laks kan alltid sprette tilbake i båten (eller til og med rett i gryten).

6. Et bål er alltid en fin ting. Du kan grille laks over et bål. Jo større bål jo bedre, men da er det alltid en fare for at det ikke blir noe igjen av laksen. Frisk luft er direkte storveis. Husk det sjette budet: Du skal ikke ha andre bål enn meg. Vi samles rundt bålet en mørk natt og synger sataniske sanger, og ilden gliser rått mot oss fra mørket. Du kan alltids brenne bloggen din og starte på nytt. Alle gir opp en gang i mellom. Å starte en ny blogg er ikke vanskeligere enn å restarte en gammel.

5. Tre bloggere (som likte å grille) sa en gang i kor til meg at de likte å grille. Dette er veldig viktig og er et moment som slett ikke må undervurderes. En fisk må svømme i vannet. Hvis han eller hun ikke svømmer i vannet så er han eller hun ingen fisk, og slett ikke en laks. Dagens tips er direkte utvetydig og må lyttes til og aksepteres uten reservasjoner.

4. Blogging er ingen gammel kunst, men det skader likevel ikke å gi inntrykk av at den er det. Når en skribent som ikke liker bloggere kommer til gårds og vil gjøre seg fet, så gi idioten et saftig spark i ræven, og send han tilbake dit han kom fra. Dette vil hjelpe deg til å bli en populær blogger og vil også føles utrolig tilfredsstillende. Jeg kan underskrive på både nytteverdien av og gleden ved denne eldgamle metoden.

3. Hvis fiskenettet er av dårlig kvalitet så ikke dvel ved dette uheldige faktum. Å Dvele er generelt sett uheldig og må ikke forveksles med dans og festiviteter. Ingenting galt med dans og festiviteter, men det hjelper deg ikke til å bli en bedre blogger, og hjelper deg heller ikke til å få flere laks i garnet.

2. To karer gikk på en vei, og de diskuterte blogging. Jeg ser dine tre bloggere, sa den ene, og jeg høyner med seks svære og feite bloggere. Jeg ser dine seks svære og feite bloggere, sa den andre, og jeg høyner med seksten gigantiske og spyttende bloggere. Den første tenker seg om vel og lenge før han sier: Jeg kaster mine seks svære og feite bloggere tilbake i vannet og hopper på sjøen. En svømmetur gjør en fisker til en utmerket blogger. Jeg har også lyst å tisse og bli filmanmelder.

OG NÅ, DRUMROLL, PLEASE

1. Fremstå som bloggekspert. Det er ikke vanskelig. Noen få, velvalgte poster fylt med tullprat og tilsynelatende viktige linker, og du har lykkes. Alle de andre tipsene blir tufsete uten dette, ene, essensielle budet. Folk flokker seg rundt en guru (til og med en blogguru og kenguru) og gir han eller henne all mulig respekt og beundring (og høye besøkstall). Gratulerer, du er nå en fullblods blogger og kan titulere deg Cand Mag Blog. Fremtiden ser plutselig lys ut.

Lovens håndhevere

Norsk politi fortsetter å systematisk bryte regelen om politiarrest, som sier at de ikke kan holde folk mer enn førtiåtte timer på glattcelle før de blir overført til vanlig fengselsplass. På et år har det blitt registrert 2600 brudd.

Europarådet og FN-rådet for overvåkning av tortur har i mange år kritisert norge for denne praksisen, men det ser ikke ut til å hjelpe noe. I flere distrikter øker regelbruddene i forhold til tidligere. Advokat Bendik Falch-Koslung sier til Aftenposten at regelen blir brutt i 80 prosent av tilfellene, et tall som slett ikke virker usannsynlig høyt for de av oss som har fulgt denne saken/praksisen noen år.

Man ser nok en gang at politiet ikke engang følger de lovene og reglene de selv er satt til å håndheve. Vi ser nok en gang at permanente unntakslover gjelder for politifolk. Nå er dette med utvidet glattcelleopphold ikke særlig alvorlig i forhold til andre saker som våre uniformerte bøller har sluppet unna med de siste tiårene, saker som dreier seg om alt fra arrangerte justismord til mord, men det understreker nok en gang sannheten vi kjenner så godt, hvor fritt man kan herje med folk hvis man tilfeldigvis bærer en uniform.

I Italia har en domstol i Roma dømt femten politifolk for overdreven voldsbruk mot demonstranter under G8 toppmøtet i Genova i 2001. I følge domstolen foretok politifolkene en organisert og brutal aksjon mot folkene på en skole der demonstrantene bodde og mange av de som ble arrestert ble også utsatt for voldelig og nedverdigende behandling på politistasjonen.

De femten ble dømt til fengselsstraffer på mellom fem måneder og fem år.

Politifolk, maktens bøller har gode vilkår over hele verden. Den åpenbare forskjellen mellom norge og italia er at i italia blir politifolk dømt. I hvert fall denne gangen. Det tok tid og anstrengelser også der, men omsider så fikk italienske politifolk beskjed om at de ikke er fri fra forfølgelse, at de i det minste risikerer forfølgelse og straff for sine brutale handlinger.

Lover og regler er til for å beskytte de rike og mektige og deres tjenere, men i italia, akkurat nå har rettssystemet for en gangs skyld, på en dyptgripende rettferdig måte tatt hånd om systemets ivrige og tro tjenere, slik det så ofte gjør så dyptgripende urettferdig med vanlige borgere.

I norge er det ingen - INGEN - tegn på at det vil skje noe som engang ligner.

Han skjønner det rett og slett ikke?

Jeg har gått en runde eller to med sosialdemokraten Fredrik Mellem, vel vitende om det ville bli en øvelse i fruktesløshet. Men jeg ble likevel overrasket (jeg blir alltid overasket) over dybden i hans mangel på dybde når det gjelder hans syn på verden. Jeg hadde lave, veldig lave forventninger på Fredriks vegne på forhånd, men jeg ble tross det skuffet (jeg blir veldig ofte skuffet) på hans vegne.

Han skrev en blogpost der han uttrykte sin bekymring over at «bandittstaten» Iran testet raketter og lignende temaer. Jeg og andre påpekte hvordan han i beste fall var en nyttig idiot for USAs aggresjon og propaganda. I kommentarfeltet til innlegget hans ble det helt fra starten vist presedens over det faktum at USA både i århundrer og nylig har vist seg langt farligere enn Iran, men tross det etterlyste han spydig argumenter. Vi understreket det ovenfor han på en meget grundig og en umulig å misforstå måte, men han durte videre på sitt, før han til slutt erklærte at han «avsluttet diskusjonen», med at «amerikanere og amerikansk politikk ofte utløser litt enkle refleksreaksjoner på venstresiden i Europa»

Jeg skrev tidligere om Fredrik og andres vanetenkning og hvordan de blindt støtter etablert propaganda i Vesten, men det er jo åpenbart bare forbokstavene. Det er en grunnleggende begrenset tankegang vi er vitne til her, en som gjelder på alle områder, ikke bare såkalte sikkerhetspolitiske spørsmål. Han plasserte meg typisk nok på venstresiden, selv om det ville ha blitt klart for han nokså fort hvis han hadde sjekket meg opp at jeg slett ikke er på venstresiden, eller på høyresiden eller i midten, for den saks skyld.

Nå må det jo sies at Arbeiderpartiet og dets medlemmer slett ikke er alene om denne fundamentale mangel på refleksjon. Den deler de med samtlige politiske partier. Vi kan observere deres fantasiløshet på alle områder. Det er som om de beveger seg i kvikksand, totalt ute av stand til å øke farten eller å bevege seg utenfor sitt preprogrammerte parameter, den sumpen de bakser i. Man ser det på Mellems partikolleger. Man ser det på deres «motstandere», deres såkalte motstandere.

Min konklusjon er klar: spørsmålstegnet i overskriften er ikke nødvendig. Han og de skjønner det rett og slett ikke. De vil ikke skjønne det og prøver ikke engang å trenge igjennom den tåken som omringer deres vilje og tanke. Dette gjelder i enda større grad i kritiske saker, i spørsmål som er livsviktig for både nordmenn og menneskeheten som helhet. Hvordan de ikke er i nærheten av å takle den overveldende forurensingen og naturødeleggelsen er enda ett eksempel blant mange. De understreker viktigheten av å gjøre noe med den menneskeskapte Globale Oppvarmingen, men de gjør ikke noe med det. De gjør ikke noe som virkelig monner.

Og alt det over, er jo egentlig å være snill med dem, fordi mange skjønner det, må skjønne det, men de ønsker ikke å gjøre noe med det. De trives i maktens korridorer, i sin posisjon nær toppen av pyramiden. De skjønner det ikke. De skjønner det. Begge deler er sant, og begge deler er like ille.

Kvalmende rikinger i kø

Enda en person som har drøssevis av penger og som er fattig på menneskelighet har stått fram offentlig med sine ideer om hvor skapet bør stå. Det har vært en del av dem i det siste. Jeg er glad de har stått fram, at de utsetter seg for berettiget spott og spe.

Milliardær Jan Haudemann Andersen er nøyaktig like livsfjern som sine kollegaer Ole Mæle og Stein Erik Hagen. De gjemmer seg bak pengene og makten de har kloret til seg og mener at deres ord skal tillegges større vekt enn andres.

Dessverre gir dagens bunn urettferdige pyramidesamfunn dem den retten.

De fortjener dog intet annet enn avsky og forakt.

Ole Mæle feirer fødselsdagen sin ved å frakte hundre av sine venner! til St Tropez i chartret fly. Dette og Mæles personlighet eller mangel på sådan forbedrer seg ikke i tidens fylde, men blir bare verre og verre og verre.

Andersen angriper alt fra det mer eller mindre rådende (og riktige) synet på den menneskeskapte Globale Oppvarming til fedre som triller barnevogn og avslører seg heldigvis grenseløst. Hvis det mot formodning skulle bli innført skikkelige tiltak mot den menneskeskapte Globale Oppvarmingen så vil han kanskje komme til å tjene noen tusen mindre i året, det svinet. Det finnes utrolig nok de som beundrer disse umenneskelige vesenene. Heldigvis finnes de som taler dem midt imot også, men det er ikke på langt nær nok av dem.

Det er vanskelig å finne sterke nok ord til å beskrive folk som Mæle, Andersen, Hagen & co. De er farlige, ødeleggere i ett samfunn der ødeleggere har alle fordeler.

En stor handling

David Davis fra de konservative i Storbritannia sa for en tid tilbake fra seg sin plass i Parlamentet i protest mot de stadig mer undertrykkende overvåkningslovene nasjonalt og internasjonalt. Denne nærmest helt unike handlingen førte til nyvalg i valgkretsen Haltemprice and Howden, et valg Davis nå har vunnet.

Han er, til dags dato den eneste noenlunde innflytelsesrike politikeren som i sannhet har gjort noe som engang er i nærheten av å monne når det gjelder den stadig viktigere kampen mot overvåkning, som har dratt en linje i sanden og sagt: NOK ER NOK. Og han er så visst den første som har tatt noe som ligner en risk i den anledning. Det var rimelig sikkert at han ville bli gjenvalgt, men man kan med styrke hevde at han risikerte sin politiske karriere ved å gjøre som han gjorde. Han mistet sin plass i de konservatives skyggekabinett og det som følger med det, og bare fremtiden vil vise om han vil vinne eller tape på et personlig plan ved sin modige handling. Det er slett ikke noe politisk stunt, men et sant uttrykk for motstand mot de talløse undertrykkende lovene som har blitt innført siden arbeiderpartiet kom til makten igjen for tolv år siden.

Mannen burde slevsagt ha handlet langt tidligere, både han og talløse andre politiske påfugler, men dette er en start, uansett hvor beskjeden den er. Jeg utelater med vilje min tolkning av hans politiske virke når det gjelder andre saker, fordi denne ene saken er så utrolig viktig, og han har innsett det.

Han er en av de få.


PS: De konservative i Storbritannia (etter Thatcher) er jo litt atypiske. Deres likesinnede i andre land (som for eksempel i norge) er dessverre minst like ivrig som alle andre i maktapparatet etter å innføre lover som støtter stadig mer omfattende overvåkning.

Død eller levende

Belønningen på 100 000 kroner som Kurt Oddekalv og Norges miljøvernforbund har utlovet for opplysninger som kan hindre mord på ulver er sannsynligvis det mest effektive botemiddelet noensinne brukt mot sauebønders blodtørst. Det er jo synd at man må appellere til folks grådighet for å få resultater, men ingen av de få og utilstrekkelige statlige tiltakene har fungert, så da så.

Jeg har alltid hatt en viss sans for Oddekalv, til tross for at vi ikke alltid er enig og at han heller ikke går på langt nær langt nok i sine bestrebelser, og dette er en av de beste (og kosteligste) tingene han har funnet på. Gratulerer, Kurt, hvis jeg hadde hatt hatt så ville jeg ha tatt den av nå.

Det er også en fantastisk fornærmelse mot folk i Rendalen og omegn. Med alle sine moderne hjelpemidler og jaktvåpen har de ført krig mot naturen og villdyrene i alle år. Den ene avskyelige historien etter den andre har veltet ut av området som den giften det er. Et godt eksempel på synet de har på naturen er hun som sa på TV for noen år siden at hun og familien hadde kommet til Rendalen «for å nyte naturen»…

Og ulvene hindret dem i å gjøre det, sa hun.

En veldig avslørende uttalelse det der. Hennes ide om naturen er vel dog nokså vanlig i dagens samfunn. De vil ha noen busker og trær, men intet av villdyret, intet av de klør og huggtenner som er en integrert del av naturen. Man har misforstått ganske så kraftig, det er sikkert, og med sitt misforståtte syn på tilværelsen, ødelegger de den. Jeg husker at alt vrengte seg i meg bare ved synet av henne, og jeg kunne ikke se på lenger. Man snakker mye om hva som er støtende i dagens samfunn, men det er ikke særlig støtende overhodet. Hun og hennes likesinnede, derimot er støtende.

Ulv har ikke drept mennesker på over hundre år og selv den hendelsen er tvilsom, da sauebøndene er de som rapporterte den.

Og sauene er slett ikke alreite dyr. Få dem vekk og gi plass for villmarken igjen.

Vanetenkning og propaganda - høna og egget

Det har vært mye oppmerksomhet omkring Irans rakettoppskytinger i det siste, akkurat som det er mye oppmerksomhet omkring Irans potensielle «kjernevåpenprogram». Sosialdemokraten Fredrik Mellem har uttrykt sin bekymring over det faktum at «bandittstater» har et forsvar og ønsker å utvikle det. Konrad har allerede uttalt seg angjeldende Mellems uttalelser i den retning og jeg kan uten videre slutte meg til hans syn på saken.

Mange vestlige ledere og vanetenkere og propagandaministere uttaler seg stadig vekk på lignende måter som det Mellem gjør. Man uttaler seg dog veldig sjelden om USAs kjernevåpenprogram og enorme arsenal av samme våpen. Korriger meg gjerne, men det må da være år og dag siden noen noenlunde høyt på strå i et vestlig land gjorde det. Jeg, som et brukbart intelligent menneske lurer fælt på akkurat det der, og det bør ALLE gjøre.

Man er også bekymret for Russland og deres påståtte aggresjon i disse dager. Dette til tross for at landets forsvarsbudsjett er bare en brøkdel av USAs. Etter den kalde krigens slutt har USA og NATO avansert østover både politisk og militært, og elegant og enkelt fylt det maktvakuumet etterlatt av Sovjetunionen. De siste årene har denne åpenbare og åpenlyse aggresjonen nærmest tatt helt av med planlegging av rakettskjoldet i Øst-Europa, og Georgia og Ukraina på listen over kommende NATO-land. USA og NATO-styrker har invadert to land som ikke utgjorde noen som helst trussel mot alliansen. Og så uttrykker man bekymring over at Russland patruljerer grensene sine og internasjonale farvann. En slevsagt konklusjon her bør da være at Russland har god grunn til å føle seg truet?

Men har Norge det? Har Europa eller noen nasjoner utenfor Russlands territoriale grenser det? Vel Russland er ikke akkurat noe stjerneeksempel på en mønsterstat. Hvis du vil ha meg til kritisere Russlands styrende krefter og hvordan de behandler landets egne borgere så gjør jeg gjerne det. Men noen trussel mot NATOs velsmurte krigs- og propagandamaskin? Pleeease!

Stanislav Belkovskij, leder for Moskvas institutt for strategiske studier latterliggjør praktisk talt landets nye satsing på tanks og fly, som utdatert «før det forlater fabrikken». Men akkurat som Bush & co bruker denne «satsingen» for å øke USAs allerede enorme krigsbudsjett ytterligere, så soler Putin & co seg i vestens propaganda og beundring.

Noen år med mindre økninger i Vestens forsvar fulgte etter Sovjetunionens fall, da det enorme apparatet ikke kunne rettferdiggjøres lenger, i det minste ikke så lett som før. Men etter at den falske krigen mot terror startet etter 11. september 2001 har igjen Vestens forsvar og paranoia, og også undertrykkelse av egen befolkning tatt helt av. Alt dette henger sammen. Vesten trengte og trenger fiender for å hindre at borgerne ikke vender seg mot De Som Bestemmer, trenger det tunge skytset som dagens propaganda er, for å holde fast ved en vanetenkning som har vedvart altfor lenge. Det er på høy tid vi ALLE sier nei til dette farlige tullpratet og begynner å bekymre oss over det vi virkelig trenger å bekymre oss over.

Våre egne ledere, tyranner er langt farligere for oss enn til og med de sinnssyke tullingene som styrer i Iran. Det er våre ledere som holder nøkkelen til verdens skjebne og det er det vi bør fokusere på. Iran, som Russland og Kina og Nord Korea osv er bare en fare for sin egen befolkning. Det er USA, Storbritannia, og alle de andre som bærer skitne hvite hatter som er den største trusselen mot menneskeheten. En militær og politisk aggresjon de siste ti årene som savner sidestykke i historien illustrerer dette glimrende.


PS: TV2 sendte Loose Change 2 i kveld, filmen som tar for seg løgnene og propagandaen rundt 9/11. De slår seg på brystet fordi de endelig slipper til synspunkter som avviker drastisk fra den offisielle forklaringen, fordi de slipper til noe som er mye nærmere sannheten nesten sju år etter hendelsen... og sender filmen 23.50 om kvelden, da de aller fleste har gått til køys...

Slaver og herrer og meitemarker på demokratiets mark

Trond fra partiet venstre, fra kulten venstre, som skriver blant annet Trond's orakel og jeg har på nytt braket sammen om det som fra min side er en prinsipiell diskusjon om partipolitikk og demokrati. Men det ble det jo ikke fordi Trond er håpløst fastlåst i partipolitikkens tradisjon. Det er jo litt pussig, siden vi faktisk er enig om endel saker, i hvert fall i det lille bildet, men jeg antar, slik det ofte er at forskjellene er viktigere enn likhetene. Det er også morsomt at dette nye sammenstøtet startet med at jeg ga han et (bakvendt) kompliment for at han angrep krf.

Opprinnelsen finner vi under forrige valg, da jeg kalte mannen en partilakei og han ble skikkelig fornærmet. Man kan jo forstå det. Ingen liker å bli kalt en lakei... spesielt ikke de som er det.

Trond sier han gir blaffen i min kritikk, og jeg skulle ønske jeg kunne gi blaffen i hans mangel på skikkelig respons, men den luksusen har ikke jeg, for jeg, som alle andre i samfunnet må leve med de uhyggelige beslutningene han og hans like tar hver eneste dag. Man kan gjerne ha noen få brukbare standpunkter, men de drukner fullstendig under partidisiplinen og partipiskens svøpe. Det bør jo sies at jeg mener ikke at Trond er verre enn andre, men han er ikke bedre heller. Han er en typisk partimann.

Blant annet så etterlyser han, i kjent politikerstil eksempler selv etter at jeg har kommet med dem...

Han sier at jeg burer meg inne, men det er åpenbart at det er han og alle de andre partislavene som sperrer seg inne, som ikke vedstår seg sine synspunkter og talløse kvalmende handlinger på partiets vegne, som annethvert år (og konstant egentlig) ror og ror og aldri kommer over fjorden. Kan man stole på slike folk, på generelt grunnlag? Slevsagt ikke. Jeg respekterer så visst ikke deres synspunkter. Selv de synspunktene som de kanskje rent faktisk muligens har som «individer» blir suspekt.

Det er nesten uhyggelig, og veldig avslørende hvordan han snakker om å samarbeide med en mann (Gunnar Høybråten) og et parti (krf) han jevnlig kritiserer i harde ordlag. Det er partipolitikk og kompromisser, slik han definerer det i et nøtteskall, antar jeg. en annen ting som bør understrekes er det slevsagte i at Venstre er et typisk parti, fordi de alle er typiske partier. Selve systemet med partier, med kjøttkverner, som Ibsen kalte dem fremelsker og premierer de sleipeste, de som støtter gitte gjennomsnittsholdninger og som er flinkest til å bruke spisse albuer for å skaffe seg posisjoner.

Som jeg gjerne gjentar: Alle som har vært i et parti en stund og/eller som har hatt høye verv der er en partilakei, er godt gående på det jeg og andre kaller (må leses) Maktens Vei.

Enda en bombe?

Enda en tragikomedie utspiller seg i disse dager, en som nok en gang blottstiller industrien og dens totale mangel på ansvarlighet når det gjelder miljøutslipp og praktisk alt annet.

Nitrogentrifluorid, som brukes til å produsere flatskjermer er 17000 ganger mer potent som drivhusgass enn CO2, og antall flatskjermer øker dramatisk. Utslippet har nærmest eksplodert allerede og vil bare øke etter hvert som salget av flatskjermer tar helt av. Gassen blir værende i atmosfæren i 550 år og dekkes heller ikke av noen (unyttige) klimaavtaler.

Igjen blir man konfrontert med sivilisasjonens gjennomførte dumhet. De fleste av de som står bak utviklingen og produksjonen av denne gassen til bruk i den nye generasjonen av TV vil garantert påstå at de ikke kjente til denne ganske så uheldige virkningen. Selv om man tror dem, noe man ikke bør gjøre så har man fortsatt problemet med den totale mangelen på forhåndskontroll som er så fremherskende i all industriutvikling. Man begynte for eksempel å bruke halogenlys som frontlys på biler, og måtte stoppe etter et år fordi de var til de grader miljøskadelig. Nye stoffer blir introdusert daglig som man ikke aner rekkevidden av. Spesielt er de tusenvis av nye kjemikalier som kommer hvert år farlig, men mer enn noe annet så er selve tankegangen, det som ligger i bunn av selve sivilisasjonen det aller farligste, og veldig få, selv de som advarer mot enkelte stoffer, ser rekkevidden av det de selv advarer mot, ser ikke at alle unaturlige stoffer og stoffer i unaturlige mengder er skadelig.

Vi vet det er skadelig, vet at det er farlig for menneskeheten og livet på jorden, men man stopper ikke et eneste sekund for å tenke seg om, for å innse hvor sinnssykt alt sammen er. Så det blir ingen bombe, blir ikke uventet, men simpelthen bare enda en idiotisk handling i en lang rekke planlagte, idiotiske handlinger.

Dette stoffet, denne tilsynelatende nye faren er bare enda en i en lang, lang rekke, i den tragikomedien som det moderne samfunnet er.


Og til dere virkelighetsfornektere der ute: Dette gjør ikke CO2 mindre potent som drivhusgass, det rasker simpelthen bare på ytterligere den allerede drastiske økningen i den menneskeskapte globale oppvarmingen.

En gledens dag (V)

Justisminister Amos Keppler erklærte i dag at i løpet av en femårs periode vil alle fanger slippe ut av fengsel og alle politifolk bli sparket. I løpet av samme tidsrom vil alle lover og mekanismer skapt for å holde folk og dyr i bur bli fjernet.

- Vi la ned kirkedepartementet og kastet kristne ut av kirkene, og tok bygningene i bruk til helt andre ting, sier Keppler i en ekstatisk kommentar. – Uten sammenligning for øvrig gjør vi nå det riktige også når det gjelder fengslene. Verken dyr eller mennesker hører hjemme i bur, og endelig er det noen som tar et oppgjør med det som så lenge har vært den herskende, avskyelige praksisen. Politiet og militærfolk har alltid vært maktens bøller og denne regjeringen tar hånd om det også, i enda flere av en lang, lang rekke tiltak som skal transformere vårt samfunn.

Kirkene og fengslene, bygningene som tidligere ble brukt til å undertrykke og ødelegge menneskers tanker, følelser og kropper vil heretter bli brukt til alt fra filmstudio til teater og konserthaller (og til masssssive syreparties og hedenske seremonier og orgier).

Primitivisme

Det er en politisk retning, et alternativ som stort sett blir holdt borte fra diskusjoner i dag når man diskuterer hvilken retning menneskeheten skal ta. Den kalles primitivisme og handler om å søke vår tapte fortid, vår lenge forsømte kontakt med naturen, med selve det livet vi har fornektet under hele den uendelig lange katastrofen kalt sivilisasjonen.

En katastrofe eller uhyggelig tilstand som dog bare har vart i skarve titusen år, en brøkdel av den tiden det har vært mennesker på Jorden.

Sivilisasjonen blir sett på som alt som er godt i menneskehetens tilværelse, men den er snarere det motsatte. Den forsterker alle våre dårlige sider, og oppmuntrer alt ved oss som er så fremtredende i dag, som naturødeleggelse, ruineringen av alt liv på kloden og alt det uhyggelige alle mennesker på Jorden blir konfrontert med daglig. Den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Noen hevder at det finnes flere sivilisasjoner, at det er flere måter å organisere en sivilisasjon på, men det er en veldig misforstått og nedbrytende holdning.

Det finnes bare en, og den er Døden, både den åndelige, den som bryter oss ned til maskiner, til tannhjul i et stort, oljet maskineri og den fysiske døden, enden for menneskeheten og alt liv på denne lille prikken i evigheten.

Å omfavne primitivismen er å søke vår opprinnelse, den som fungerte for oss i millioner av år, til på ny bygge oss et liv som nomadiske stammefolk. Vi er naturlige nomader. Det er en tilstand vi trives i, og vokser i. Jegere og samlere i naturen, der vi lever og ikke bare eksisterer. Å søke denne tilstanden, denne ilden innvendig er å si farvel til sivilisasjonen og alt ved den. Sivilisasjonen og villmarken kan aldri eksistere side ved side, fordi sivilisasjonen ved sin blotte eksistens sluker all villmark, all natur, alt liv rått. Sivilisasjonen er ensretting personifisert mens villmarken er variasjon inkarnert.

Så sivilisasjonen, som ikke er liv laga og som både vil kollapse av seg selv og som vi vil begrave i en storm av fryd forsvinner, som det marerittet den er, og vi lærer på ny å overleve og leve i villmarken. Vi lærer å bevege oss i stillhet, lærer å jakte, og å gjenkjenne de livets rytmer som våkner i oss etter vår lange søvn.

Dette vil ikke føre oss til et perfekt samfunn eller noe paradis. Noe slikt eksisterer ikke og vil aldri eksistere noen steder, heldigvis ikke. Men mot et samfunn som må jobbes med, som alle andre, et samfunn der barn blir oppmuntret til å tenke fritt og uavhengig, istedenfor å bli knust til støv, til intet som de blir i dag. Ett der de vokser opp som frie mennesker, som kreative og levende individer uten at dogmer og tvang blir hamret inn i dem fra fødselen, uten andre begrensninger enn det naturen selv setter.

Hvert enkelt individ og gruppe av individer vil kunne overleve i kraft av seg selv, uten å måtte stole på det som skjer eller ikke skjer langt borte, bortenfor enhver kontroll. Ingen vil lenger påstå at de eier jorden eller selv en bit av den, fordi selve tanken vil redusere muligheten for å overleve. Sann sunn fornuft vil nok en gang bli satt i høysetet. Det vil bli slutt på å skite i eget rede. Ingen gjør det, ingen som ikke er grepet av den kollektive sinnssykdommen vi alle lider av i dag.

Mange av dagens halvdøde mennesker vil peke på alt vi mister når sivilisasjonen styrter i det bunnløse, stinkende hullet den hører hjemme, men det er bare mer sivilisert tullprat, propaganda. Vi mister ikke noe som ikke finnes i betydelige bedre versjoner i villmarken. Vårt «liv» i dag er bare en blek skygge av det vi er født til å leve.

Punkt for punkt er villmarken og villskapen bedre. Vi vil være ved bedre helse, dramatisk bedre. Medisinen vil helbrede, ikke forgifte som i dag. Vi vil blomstre, vokse, istedenfor for å dø stykke for stykke. Vi vil leve i et variert samfunn, der ordet hierarki vil være et fremmedord, vil bli sett på som den sinnssykdommen det er. Mellom to og tre timer i gjennomsnitt hver dag vil bli brukt til å opprettholde livet. Resten av tiden kan bli brukt til å tenke, skape og leve. Hver ny dag, hva som ligger bak hver nye ås vil være en opplevelse. Dette er ikke ønsketenkning, men gjennomtenkte realiteter som millioner av dagens mennesker har prøvd ut og lengter etter å oppleve til fulle, uten at Dødens Samfunn finnes der som en kreftsvulst i våre liv. Verden vil bli stor igjen, vil bli endeløs på ny, og veldig mye mer vil bli riktig i verden.


Mennesket er grovt sett møtt med to sannsynlige alternativer i dag. Ett som bryter oss ned fysisk og psykisk og som vil føre til at jordekloden vil ende opp som en livløs, utbrent klump i verdensrommet eller ett der vi ikke bare vil overleve, men leve, trives og vokse.

Fortsatt sivilisasjon er ikke særlig sannsynlig, da den alltid vil bære i seg kimen til sin egen undergang, men hvis menneskehetens destruktive tendenser skulle makte å kvele planeten, til å betvinge den, under vår hæl, og dermed opprettholde dødens samfunn på bekostning av den siste rest av vår menneskelighet, så er den livløse klumpen det «naturlige» og uunngåelige sluttproduktet.

Ellers vil den simpelthen bryte sammen av seg selv. Den menneskeskapte globale oppvarmingen, de stadig forverrede sosiale forholdene og det kommende pandemoniet vil komme nokså oppå hverandre og haste ganske så kraftig på det uunngåelige sammenbruddet.

Men det beste alternativet er simpelthen at vi velger å forlate dødens samfunn og alt dets forkvaklede tankegods jo før jo heller, ikke fordi vi må, men fordi det er det riktige å gjøre, og returnere til det livet vi så åpenbart er født til å leve.