Slaver og herrer og meitemarker på demokratiets mark

Trond fra partiet venstre, fra kulten venstre, som skriver blant annet Trond's orakel og jeg har på nytt braket sammen om det som fra min side er en prinsipiell diskusjon om partipolitikk og demokrati. Men det ble det jo ikke fordi Trond er håpløst fastlåst i partipolitikkens tradisjon. Det er jo litt pussig, siden vi faktisk er enig om endel saker, i hvert fall i det lille bildet, men jeg antar, slik det ofte er at forskjellene er viktigere enn likhetene. Det er også morsomt at dette nye sammenstøtet startet med at jeg ga han et (bakvendt) kompliment for at han angrep krf.

Opprinnelsen finner vi under forrige valg, da jeg kalte mannen en partilakei og han ble skikkelig fornærmet. Man kan jo forstå det. Ingen liker å bli kalt en lakei... spesielt ikke de som er det.

Trond sier han gir blaffen i min kritikk, og jeg skulle ønske jeg kunne gi blaffen i hans mangel på skikkelig respons, men den luksusen har ikke jeg, for jeg, som alle andre i samfunnet må leve med de uhyggelige beslutningene han og hans like tar hver eneste dag. Man kan gjerne ha noen få brukbare standpunkter, men de drukner fullstendig under partidisiplinen og partipiskens svøpe. Det bør jo sies at jeg mener ikke at Trond er verre enn andre, men han er ikke bedre heller. Han er en typisk partimann.

Blant annet så etterlyser han, i kjent politikerstil eksempler selv etter at jeg har kommet med dem...

Han sier at jeg burer meg inne, men det er åpenbart at det er han og alle de andre partislavene som sperrer seg inne, som ikke vedstår seg sine synspunkter og talløse kvalmende handlinger på partiets vegne, som annethvert år (og konstant egentlig) ror og ror og aldri kommer over fjorden. Kan man stole på slike folk, på generelt grunnlag? Slevsagt ikke. Jeg respekterer så visst ikke deres synspunkter. Selv de synspunktene som de kanskje rent faktisk muligens har som «individer» blir suspekt.

Det er nesten uhyggelig, og veldig avslørende hvordan han snakker om å samarbeide med en mann (Gunnar Høybråten) og et parti (krf) han jevnlig kritiserer i harde ordlag. Det er partipolitikk og kompromisser, slik han definerer det i et nøtteskall, antar jeg. en annen ting som bør understrekes er det slevsagte i at Venstre er et typisk parti, fordi de alle er typiske partier. Selve systemet med partier, med kjøttkverner, som Ibsen kalte dem fremelsker og premierer de sleipeste, de som støtter gitte gjennomsnittsholdninger og som er flinkest til å bruke spisse albuer for å skaffe seg posisjoner.

Som jeg gjerne gjentar: Alle som har vært i et parti en stund og/eller som har hatt høye verv der er en partilakei, er godt gående på det jeg og andre kaller (må leses) Maktens Vei.