2300 døgn

Det har nå gått 2300 døgn der NRK og bortimot samtlige andre norske medier har unnlatt å rapportere om alternative forklaringsmodeller når det gjelder hva som egentlig skjedde i New York og Washington DC den ellevte september 2001.

Andre har skrevet langt bedre og grundigere om dette enn jeg har, men det er noen få momenter jeg vil nevne i denne sammenheng:

1. Betydelig tvil har kommet fram når det gjelder den offisielle forklaringen, det at en samling dårlig utstyrte muslimske terrorister stod bak.

2. Sterke beviser om at den amerikanske regjeringen og statsapparatet deltok og/eller planla og utførte aksjonene har blitt framført.

Begge disse utsagnene er også sant for diverse «terroristaksjoner» i London og ellers i verden i årene som fulgte. Og for de mange, mange årene før det. De blir gjerne kalt Falske Flagg operasjoner og er veldig utbredt.


Etter min meining er det helt åpenbart at den offisielle forklaringen ikke tåler en nærmere upartisk granskning. Akkurat som at mordet på president Kennedy skulle ha blitt begått av en enslig mann når det omtrent haglet med skudd fra alle kanter (han ble drept under kryssild) så har det omhyggelig konstruerte skuespillet vi ble presentert for den ellevte september og i dagene, ukene, månedene og årene etterpå ingenting med virkeligheten å gjøre. Det har blitt satt i scene med et formål for øye: å gjøre de mektige enda mektigere, noe vi også ser på den voldsomme propagandaen mot de som våger å si ifra.

Dette er ikke noe nytt. Myndigheter har alltid satt i scene hendelser designet til å hjelpe dem å holde på makten. Den eneste forskjellen er egentlig at denne gangen så har noe som utvilsomt er betydelig nærmere sannheten fått uvanlig mye oppmerksomhet, også av andre enn de som så ofte blir lett å kalle «konspirasjonsteoretikere».

Det der med å døpe noen en konspirasjonsteoretiker har vært til de grader effektivt tidligere at det blir nærmest brukt automatisk av autoritetsvennlige personer. Dog har det som sagt ikke vært riktig så effektivt denne gangen. Det kan skyldes Internett eller det at folk begynner å bli luta lei av å bli løyet til og bedratt hele tiden og myrdet og lemlestet i demokratiets tjeneste. Man kan alltids håpe.

Enda en oppblåst ballong stukket hull på

Tidligere denne uken kom den utrolige og totalt usannsynlige meldingen om at 12000 personer i rundt 70 land var under etterforskning for å spre barneporno på Internett. Det ble slått stort opp i media, slik hysteri gjerne blir. Nå kommer langt mer edruelige tall, og det blir knapt rapportert overhodet.

Dog har Der Spiegel en reportasje og et intervju med en etterforskningsleder som sier at de enorme ressursene som har vært brukt stort sett er bortkastet og at i beste fall bare en håndfull personer vil bli siktet. Etterforskeren og artikkelen slår fast det åpenbare: at de opprinnelige meldingene var «grovt overdrevet».

Dette har av en eller annen grunn ofte vært saken i diverse lignende saker de siste årene. Blant annet Redd Barna har ført en vedvarende kampanje mot Internett helt uten grunnlag i fakta. Etter lignende oppslag for noen år tilbake vedtok den tyske forbundsdagen strengere regler for trafikk på Internett i rekordfart. Disse lovene ble ikke fjernet da det viste seg at den saken også var kraftig oppblåst.

Også lenge før Internett har det vært førstesideoppslag og saker i rettsapparatet over hele verden, blant annet i Bjugn om hele lokalsamfunn som utnyttet barn på det groveste som siden har vist seg å være helt uten rot i virkeligheten. Nei, dette er snarere folk som meler sin egen kake og fordreide «moralske verdier» som står bak.

Som jeg har påpekt tidligere: Disse folkene er langt farligere for barna og alle oss andre enn de få som blir tent av å se på bilder av nakne barn.

Hvordan bli et bevegelig menneske (III) – for viderekommende

Du merker det når du begynner å komme i form for alvor. Alt, selv det å gå går så veldig mye lettere. Hvert skritt er en fantastisk opplevelse. Det er som om du svever. Du gjør ikke det, men det føles slik. Etter to år og mer med møysommelig og frustrerende bevegelse kjente jeg endelig at ting tok av, at jeg omsider kunne si at jeg rent faktisk hadde kommet i gang med treningen. Jeg begynte å presse meg selv for alvor, presse meg til bunns hver eneste gang jeg gikk ut i skogen. Og stier og skogsveier som før hadde virket endeløse virket nå overkommelige. I hvert fall i mitt gamle tempo. Så jeg begynte å eksperimentere, å presse på hver eneste gang jeg følte meg i stand til det. Jeg husker ikke når jeg begynte å ta tiden på meg selv. Det bare skjedde, på en helt naturlig måte, og i løpet av noen uker den våren presset jeg tiden ned nesten daglig. Å, det var dager da jeg bommet da jeg tok meg ut altfor tidlig og var totalt nedkjørt lenge før jeg nådde «mål», men jeg lærte, sakte men sikker det også: hvordan porsjonere ut kreftene og hvordan trene mer effektivt.

Ja, en dag uten trening er en dag uten mening. Det føltes veldig bokstavelig etter hvert. Man blir rett og slett nedfor hvis man ikke trener på noen dager, hvis det går mer enn to dager der man ikke tar den turen ut i skogen og opplever Livet der ute. Det er både et veldig mentalt og veldig fysisk element i dette, og de er gjensidig avhengig av hverandre.

Jeg lærte å håndtere skader på egenhånd, å trene dem vekk igjen, å kjenne kroppen min, kjenne meg selv på måter jeg knapt hadde trodd var mulig. At dette var første skritt på det som skulle bli min senere åndelige utvikling er hevet over tvil. De fleste vil tro at man bør slappe av når skader dukker opp, men det er bare i ekstreme tilfeller. Det man bør gjøre med en gang man innser en skade er vedvarende er å bevege seg alternativt, annerledes enn det man vanligvis gjør. Det mest riktige og effektive er nemlig å trene seg selv frisk igjen. Å, det kunne gå måneder med inaktivitet de første årene før jeg lærte det, men etter hvert ble skader unntakene, ikke regelen. Jeg lærte å gjenkjenne en mulig skade før den oppsto, og det, blant de mange andre fantastiske utslagene gjorde at jeg følte meg i hundre og tjue mer en gang i løpet av en gitt periode. Alt føles så lett, uansett hvor vankelig det er.

Det tok helt av i en periode. Jeg tok en tur før frokost, en før middag og en et stykke etterpå (og gjerne en om natten også). En løpetur, fulgt av tung fysisk trening, som situps, armhevinger og å løfte meg opp og ned etter en stang (ofte en gren). Om sommeren kom svømmingen i tillegg. Lange, seige svømmeturer, mange ganger fram og tilbake og rundt det store vannet nedenfor huset. Svømming er utrolig effektiv trening. Man får brukt nær sagt alle musklene i kroppen og alt overflødig fett forsvinner som dugg for solen rett og slett.

Men vinterstid ble det mer krafttrening, så å si, og jeg vokste meg ganske så stor etter hvert. Jeg var vel hundre og ti kilo en stund, med bare muskler. Det ble for mye og jeg bestemte meg for å trene meg ned, så det ble lettere å løpe igjen, til et tynnere, mer effektiv treningsmenneske. Å være ti kilo over ens gitte «matchvekt» er bra hvis en skal drive vektløftning på konkurransenivå eller noe slikt, men temmelig slitsomt ellers. Så jeg lærte å stemme meg selv (som en gjør med instrumenter). Da Brandon Lee sa til Dolph Lundgren i filmen Showdown in Little Tokyo (for øvrig en nokså slapp film) at en for bred kropp gjør en mindre smidig nikket jeg gjenkjennende. Jeg merket det lett når jeg trente med min Katana, mitt japanske sverd, hvor mye bedre alt gikk etter noen måneder med fokus på smidighetstrening istedenfor krafttrening.

Jeg lærte alt på egenhånd, og det føltes ekstra bra. Ingen har stått over meg eller på siden og dyttet. Jeg vokste, ikke bare en gang, men mange ganger, og det var da jeg utviklet en ganske så enkel filosofi: hvis det er en grunn til at vi er her, noen som helst grunn overhodet, så er det å lære, lære på egne premisser, uten å bli tvunget inn i et mønster eller en snever tankegang. Da jeg begynte med Magi, da jeg ble den heksen jeg alltid hadde vært, hadde blitt født som ble det en enda mer nyttig lærdom. Mennesker er evige vesener uten begynnelse, uten slutt og vi tillegger oss stadig mer erfaring ettersom århundrene flyr.

Treningen har gått i bølger siden den gang, noen ganger er bølgene høye, andre ganger lavere, men grunnlaget er alltid der, tilgjengelig hvis jeg ønsker å ta av igjen. Noen år klarer jeg å trene vinteren (vinterhalvåret) igjennom og får da et fantastisk grunnlag når våren og sommeren kommer. Andre ganger er det mer slapt. Men det aller viktigste forsvinner aldri: skogen og villmarken og livet der, i motsetning til det dødens samfunn vi lever i til daglig. Treningen er egentlig ikke det viktigste. Villmarken og menneskenes liv der er. Vi er født Vill, og det er også måten vi bør leve på.

Bedriten jul

Jeg har faktisk funnet en grunn, en begivenhet, et jubileum verd å markere, å feire på denne datoen. Man må lete hardt og lenge, men noe er det alltid.

Det er i dag (fanfare takk) femten år siden Åsane kirke ble påtent og brant ned til grunnen, en begivenhet som var ett av høydepunktene under de mange kirkebrenningene på nittitallet. Dette er en av de mange bortimot glemte suksessene i historiens løp. Markante angrep på religionen blir gjerne gjemt under steiner og i det etablerte samfunnets mørke kroker. Det blir sett på som så utenkelig at folk flest rett og slett ikke takler det, og blir derfor enda en ikke-hendelse i det etablertes historie.

Vi sitter her og skåler og har det riktig morsomt mens vi gjenopplever det hele. Noen ganger kan faktisk nostalgi ha sin berettigelse. Noen hendelser bør markeres, bør huskes med glede.

Nå må det jo sies at kirkebrenninger generelt sett ikke er det helt store. Det alene retter ikke noe avgjørende angrep på kristendommen eller religionen som helhet. Men i et samfunn der nær sagt ethvert angrep på det etablerte, ethvert uttrykk for ekte uenighet har blitt en vederstyggelig sjeldenhet skal man ikke undervurdere dets verdi. Det kirkebrannene mer enn noe annet fortalte/forteller til et kvalmende samstemt folk var/er ganske enkelt dette: Vi avskyr dere, og vi avskyr den kvalmende livsstilen deres. Et utsagn jeg uten forbehold kan slutte meg til.

Til slutt vil jeg ønske dere alle en riktig bedriten jul.

Det egentlige nyttår

En gang for lenge, lenge siden, før kristendommen hugg sin klamme hånd i oss ble nyttår feiret på det som nå er natten til 22. desember. Kristendommen delte den i to, med en del 24. desember og en del en uke senere. Kirkens representanter gjorde det de alltid har gjort: tok en lokal skikk og overtok den, omskapte den, en skikkelig sleip metode for å få et gitt folk til å glemme sine dypeste røtter.

Solfesten har blitt feiret i ualminnelige tider, siden såkalt førhistorisk tid. Bare nylig har dens betydning minsket, ja, nærmest blitt utvisket.

Hva som blir feiret av de som av oss som fortsatt feirer den, ved siden av livet selv bør egentlig være nokså klart: Det dreier seg først og fremst om fornyelse, om å gi nytt liv til seg selv og verden, om vår ubrytelige link til naturen og hvordan vi, lik vårt Hjem blir gjenfødt fra asken. Blodet og ilden innvendig blir tent på ny.

Vi møtes rundt bålet, slik vi gjør hvert år, og hver Heksenatt. Tre rop blir ropt fra såre struper, et kallesignal til alle de som vandrer gjennom skogen om natten: Kom til oss, til vårt bål og varm deg, din vasne kropp og frosne tanke. Vi møtes her, på den lengste natt, den korteste dag for å se oss selv tydelig, uten det tåkete bildet vi opplever til daglig. Alt er klart her, her ute, krystallklart. Det finnes ingenting som distraherer oss fra oss selv, som lurer oss til å se en annen vei, bort fra livets flamme som brenner inni oss.

Hva som er viktig blir viktig igjen. De tusen totalt uviktige tingene vi blir tvunget til å leve med i hverdagen blir totalt uviktig på ny. Vi blir mennesker igjen, ikke den uhyggelige og bleke kopien av arten som stirrer tilbake mot oss med hovne øyne fra speilet hver eneste dag.

Livet brenner i hver eneste av de utallige glørne som lyser opp natteluften og de blussende kinnene til de som er samlet rundt bålet.

Målmannen og hoffet hans

En ny blogger har sett dagens lys den siste tiden og fusket hemningsløst for å ta bloggverdenen med storm. Det er Målmannen , Målmannen og hans hoff (til tonene av ja vi elsker).

Så mye som han og hoffet klikker på deres egne linker på bloggrevyen er man tvunget til å konkludere at de ikke har noe sosialt liv i det hele tatt.

Målmannen med spyttslikkere (og linkklikkere) er typiske høyrekonservative, ja så klassiske at man blir tvunget til å lure på om det hele er fleip. Hvordan noen kan stå fram og si alt det de sier uten å bryte ut i latter er egentlig ganske så uforståelig. For det er mennesker vi snakker om her, ikke parodier på arten. Men det er vanskelig å tro, siden de angriper bortimot enhver tenkelig minoritetsgruppe i samfunnet og gjør sitt aller beste for å umenneskeliggjøre dem. Gjør de det bare fordi disse er lette mål eller er det en mer fordekt agenda vi snakker om her? Er han Carl Ivar Hagens fortapte og ukjente sønn eller hva?

Målmannen er tøff, Målmannen er søt, Målmannen fortjener en sang. Lenge leve Målmannen.


Til slutt må jeg bare forsikre om at jeg slett ikke mener målvokteren på det lokale fotballaget. Det er atskillig verre enn som så.

Bugger 'em

Noen burde lage en tegneserie eller en film der alle de mest kjente religiøse figurene fra verdenshistorien, Jesus, Muhammed, Buddha og resten av gjengen deltar mens de knuller hverandre i ræven. Nå må det jo sies at det er ikke noe fundamentalt galt med å ta noen der, men poenget her er at deres tilhengere slett ikke ser med blide øyne på en slik oppførsel eller slik billedbruk.

Striden i Norge er stort sett slik den er mellom religioner på verdensbasis. De fleste kritiserer og bruker enhver anledning til å kritisere den ene fordi de tilhører den andre. Fortsatt er det relativt få som våger å kritisere begge, eller alle religioner som en fundamentalt gal, sinnssyk levevei.

Min holdning er at religionen og dens tilhengere, som alle sinnssyke levemåter og livssyn bør og må konfronteres på alle tenkelige måter og nivåer. Nær sagt ethvert verbalt eller kunstnerisk angrep på dem og deres dødskult kan og bør forsvares.

Jeg har skrevet mye om dette tidligere, hvordan de fortjener hverandre, hvordan de alle sammen er på samme side, mot alle oss andre, men det kan egentlig ikke gjentas for ofte. Det aller meste de sier om hverandre for eksempel er så absolutt riktig. Jeg har skrevet om hvor misforstått det er å forsvare islam, men også hvor gal kristnes og vestens kritikk av den blir, fordi de ikke er det minste bedre selv. Den kristne propaganda, som hos religioner generelt går ut på at det er kjærlighetens vei (hva det nå enn betyr), men virkeligheten viser som vanlig noe ganske annet. Kristne og deres støttespillere blir svært så såret når man påpeker at de er minst like ille som resten av bolet, men fakta taler for seg selv.

Så, ja, vekk med kristne/religiøse formålsparagrafer, i skole, barnehagen og i lovverket og samfunnet for øvrig. La dem som kommer i mot oss med falske og hatske ord i sin munn og brennende kors i hendene bli møtt med lidenskapelig forakt og avstandtagen. La oss slutte å ta hensyn til denne sinnssykdommen som har rast så lenge og har brakt livet på Jorden til randen av utslettelse. Uten Religionen ville militarismen, nasjonalismen og naturødeleggelsene hatt betydelig mindre støtte i folks bevissthet og vi kunne kanskje ha oppført oss som de menneskene vi er istedenfor de robotene vi oppfører oss som. Ja, Religionen er opium for folket.

Tåkeposten

Aftenposten er ikke kjent for å være en avis, ikke egentlig. Den har i alle år vært et redskap for de som ønsker å skape, eller omskape, om du vil folks syn på verden til en fantasi uten rot i virkeligheten.

Men i dag oppdaget jeg at man ikke skal disse Aftenposten. I tre artikler viser de til fulle at virkeligheten til enhver tid overgår fantasien. Jeg visste det og har visst det lenge, men det er svært så hyggelig å få det demonstrert så tydelig.

Den ene artikkelen handler om presten som ble frastjålet prestekjolen sin. Den andre om trebarnsfaren som sprengte et toalett i luften, og den tredje om mannen som tente bål på gulvet i leiligheten sin fordi det var kaldt.

Hver og en av disse artiklene bidrar til allmenn folkeopplysning på en utmerket måte, men sammen gir de en beskrivelse av virkeligheten som viser til fulle at Aftenposten har fått et ufortjent rykte og at jeg tok feil når det gjelder avisen i alle disse lange, lange årene.

Hubris

Det er mye snakk om den menneskeskapte Globale Oppvarmingen i disse dager, mye snakk om dens virkninger og potensielle virkninger og kommende katastrofer.

Det bør det også være.

Offisielle talsmenn snakker mye om løsninger, om små ting som skal hindre den store tuen å velte det enorme lasset, om teknologien som skal få oss ut av dette også.

Teknologien som har fått oss opp i dette, opp i alt sammen. Problemet skal løse problemet. Jeg vet ikke, det høres så veldig kjent ut. I alle de dominerende fora, store som små snakker de om den Globale Oppvarmingen som et problem som skal løses, noen løse skruer og muttere som må festes. Det er det hele.

Det og bare det er det man snakker om. Selv Al Gore, som på mange måter er en beundringsverdig mann har ikke skjønt det, uansett hvor mye han snakker om hvor alvorlig situasjonen er.

Veldig få mennesker, bare noen få millioner av de milliardene som lever i dag, de som med et fellesord godt kan kalles primitivister vet hva som virkelig er galt. Det er de som snakker om at selve sivilisasjonen er sykdommen, ikke noen av de mange utslagene av dens vanvittige nærvær i menneskehetens liv. Da, og først da har man tatt sin forståelse langt nok, dypt nok til å begynne å skjønne hva som er galt.

Dette er ikke noe problem som kan løses med noen få mer eller mindre velmente forslag eller justeringer av den ødeleggende effekten avansert teknologi har på planeten og livet her. For hver ny teknisk løsning man pøser på med forverrer man bare situasjonen. Det dette dreier seg om er nemlig fundamentalt sett hubris. Menneskene tror vi er Jordens herrer og at vi, etter noen få justeringer her og der kan holde fram som vi stevner. Noen hevder at de har blitt skjenket en gudegitt tillatelse til å ødelegge livet på Jorden, mens andre mener at vitenskapelig forskertrang og «oppfinnsomhet» kan rettferdiggjøre alt. Resultatet blir det samme, et hierarki der jakten på det største slottet eller den største hæren til å kommandere fører til stadig større ødeleggelser, både av naturen og livet der, der menneskene er en uunngåelig del.

Det de talløse, stadig økende og uunngåelige og gigantiske haugene med problemer for lengst burde ha ledet til er en enkel, uavvendelig konklusjon:

Sivilisasjonen er gal, på alle de måter som teller, og den har ikke livets rett. Den er knapt noe annet enn en dårlig ide, ett feberaktig mareritt vi bortimot snublet inn i for veldig lenge siden og som gir uttrykket «aldri for sent å snu» en helt ny mening og betydning, ett som bare har en mulig konklusjon: en utbrent, ødelagt Jord som svever livløs gjennom verdensrommet.

Så vi må forlate dette Narrenes Skip og vende tilbake til våre røtter, i naturen, som jegere og samlere, et liv som har mening, istedenfor ett for lengst frarøvet ethvert formål bortsett fra ren ødeleggelseslyst. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Det er så enkelt. Og det vil fortsette, uansett hva som kommer ut av Balimøtet eller noe tilsvarende møte. Helvete, George W. Bush og samtlige av hans like kunne sett lyset og omfavnet den liberale ide om «bærekraftig utvikling» og de ville fortsatt vært minst like store bedragere og illusjonister som de er nå.

Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er det minste problemet av den suppen som truer oss, som vi truer oss selv med. Den kjemiske forurensningen, atomkraften og den stadige ødeleggelsen av gjenværende noenlunde uberørte naturområder er det verste, bortsett fra selve eksistensen av sivilisasjonen.

Al Gore sier at dette ikke er noe partipolitisk spørsmål og han har rett. Det er et moralsk spørsmål, eller rettere sagt ett om erkjennelse, av å åpne øynene og fjerne de største skylappene i historien. Sivilisasjonen er allerede død, en død ting og har vært det fra sin begynnelse for ti tusen år siden. Hvis en eller flere guder hadde eksistert ville de meget snart nå ha satt nøkkelen i låsen og vridd den om og senket sivilisasjonens kiste i den forgiftede, forpestede jorden. Det vil skje snart, uansett hva menneskeheten foretar eller ikke foretar seg, heldigvis. Spørsmålet er om det vil være noen igjen til å gjøre det.

Det er forhåpentligvis fortsatt opp til oss.

Om hundre eller tjue år løper vi på ny med ulvene i den evige og uendelige skogen eller vi er alle fiskemat.

Bortsett fra at det ikke vil være noen fisker igjen.

Noen få, positive signaler

Målmannen og andre reagerer på at sv i sogn og fjordane vil ha slutt på at fylkestinget skal begynne møtene med den idiotiske kristne (de er alle idiotiske) og nasjonalistiske (ditto) sangen «gud signe vårt dyre fedreland». Jeg vil dog slevsagt si at dette er en veldig positiv utvikling, som skulle ha blitt praktisert overalt og av alle parti og lag.

Positive signaler kommer det også fra offisielle myndigheter på Askøy i disse dager. De har stanset bibelkurs på skolene i regi av kirken fordi det strider mot menneskerettighetene. Etter århundrer, etter nesten tusen år ser det endelig ut til at de har skjønt det, i det minste skjønt noe. Kristendom er i sannhet et angrep på elementære menneskeretter.

Men det måtte en dom i den Europeiske Menneskerettsdomstolen til for at det offentlige Norge skulle skjønne det, for at til og med folk i regjeringen skulle skjønne det, da de i hvert fall nå må gjøre kosmetiske endringer i det såkalte livssynsfaget. På Askøy, som andre steder i landet har også det også hjulpet at foreldre har vært aktive i den omfattende og langt fra fullførte prosessen med å fjerne religiøs forkynnelse fra skolene.

Vi ser her noen få, positive signaler i et hav av religiøs intoleranse.

I (u)tide

Siden busselskapet Tide ble dannet og fikk all busstrafikk i Bergensområdet har jeg opplevd to ganger nå at bussen til Askøy ikke har kommet. Logikken tilsier da at det har skjedd langt oftere, når man regner med alle de rutene jeg ikke har brukt. Jeg opplevde det bare en eneste gang før Tide ble Tide (og utide), i løpet av tre tiår, og da kom en minibuss etter ti minutter.

Første gangen stod vi og ventet en hel time på Bystasjonen på en lørdag kveld, da det ikke gikk ny buss på nitti minutter. Bussen hadde stoppet og det tok så lang tid å få en ny i gang.

Andre gangen var i kveld, der det var to timer til neste buss. Denne gangen tok det litt mindre enn en time å erstatte den bussen som ikke orket mer, men bare fordi en sjåfør som hadde sluttet for dagen forbarmet seg over oss.

Og selskapets kontor er slevsagt stengt på kveldstid. Det er ingen å kontakte, ingen å henvende seg til. Man må bare stå der og håpe at det skjer noe et eller annet sted, at en eller annen person får fingeren ut. Noe som gjør ting enda vanskeligere er at hovedkontoret på Straume knapt vet hva som foregår på Askøy eller med askøybussene eller vet at Askøy finnes på kartet. Sentraliseringsdjevelen har fått makten selv i et mikrokosmos som dette. Gru og skrekk hvis det er sant at selskapet som er dominerende i Stavangerområdet skal overta Tide.

Er det for mye å håpe på i den moderne verden at det står noen busser stand by for nettopp slike eventualiteter?

2013!!!

Først sa de at isen ikke ville smelte. Så sa de i løpet av dette århundret. Dernest 2050. Deretter 2030. Nå sier Wieslaw Maslowski og ett team av forskere fra NASA og Institute av Oceanology og andre steder at isen rundt Nordpolen vil være borte sommeren i 2013.

De sier at tidligere beregninger har vært altfor forsiktige og konservative. En rekke faktorer, som det at man har undervurdert temperaturstigningen, at isen tynnes fortere enn den krymper vil føre til at den forsvinner langt fortere enn selv de største offisielle og halvoffisielle pessimistene har uttalt.

Og når man legger til at Maslowski og kollegaene ikke engang inkorporerte utviklingen de tre siste årene så blir det hele enda mer dramatisk. Maslowski sier rett ut at smeltingen kan skje enda hurtigere enn de har beregnet.

Diverse bremseklosser i klimadebatten har, for å bruke deres egne ord «etterlyst mer nøkternhet i beregningene», men det blir bare mer og mer tydelig at det de kaller nøkternhet simpelthen er bedrag eller villedning eller skylapper så store som hus.

Disse nyeste resultatene er også relevant når det gjelder smeltingen av Jordens innlandsis, som i Antarktis, på Grønnland og i Himalaya, implikasjoner som er enda mer dramatiske for oss alle. Det er en stadig raskere, selvforsterkende prosess som er i ferd med å ta helt av.

Vi ser at det skjer, stadig tydeligere år for år. Folks observasjoner bekrefter vitenskapsmennenes funn. Naturen og omgivelsene forandres bortenfor all tvil. Menneskeheten får sin egen hubris midt i fleisen, og det er på høy tid å innse dette faktum.

Bukken og havresekken i mentes mente

Det har vært mange såkalte justismord i Norge de siste femti årene, mange tilfeller der ordet rettferdighet har blitt en enda større vits enn det generelt sett er i rettssalen. Blant de aller verste er at Arne Treholt ble dømt til tjue års fengsel for spionasje. Mens det i andre straffesaker bare står et enkelt politikammer eller by eller bygdesamfunn bak den brutale overkjøringen av et menneskeliv stod her bortimot hele det nasjonale maktapparatet bak.

Arne Haugestad, Treholts forsvarer skriver i sin bok, Kappefall fra 2004 om at han hadde ett bilde av saken fra starten, ett som forandret seg totalt da han innså at saken var rigget, at det hele var avgjort på forhånd.

Treholt har, helt siden han etter et massivt folkelig press ble løslatt tidlig kjempet for å renvaske seg, en kamp som så langt har vært forgjeves, slevsagt. Det siste forsøket så langt er å legge saken fram for den såkalte gjenopptagelseskommisjonen. I den forbindelse har en mengde «merkelig» ting skjedd, ting som viser at makten ikke har glemt Treholt og helst skulle ha sett at han også hadde forblitt bak murene resten av livet. En av tingene er at NRK i mars 2006 ønsket å få adgang til lydbåndene fra rettssaken i 1985. De fikk nei fra politiets sikkerhetstjeneste (PST), men anket, og de to som skal avgjøre ankesaken er to av aktorene fra saken i 1985, Lasse Qvigstad og Tor-Aksel Busch, de som skapte sin karriere på å ødelegge en manns liv.

NRK så på de to som inhabile, naturlig nok, som alle med litt fornuft i skallen gjør, og ønsket at ankesaken om lydbåndene skulle avgjøres av andre, noe regjeringen nylig, mer enn ett og et halvt år senere sa nei til. Regjeringen sier at riksadvokat Busch er habil til å avgjøre om førstestatsadvokat Qvigstad er habil til å bestemme hvorvidt NRK skal få tilgang på lydbåndene. De som førte saken vil nå være sterkt delaktige i å avgjøre om saken gikk riktig for seg.

Ja, det hele virker som nok en dårlig tragikomedie, men det er realiteter vi snakker om, essensielle realiteter i en persons liv.

Sendrektighet, bevisst trenering, bukken og havresekken, et mer enn tydelig forsøk på å hindre at sannheten kommer for en dag. Det er tydelig at her, her også er det mange som har noe å skjule, mye å forsvare. Vi har sett det så mange ganger før, hvordan et pill råttent system forsvarer seg selv, og det blir ikke noe bedre. Og folk flest bare trekker på skuldrene og ignorerer det hele, som vanlig.

Og vinneren er…

Det utrolige har skjedd. At mirakler forekommer har blitt bevist for alle og enhver og ingen kan lenger protestere på det. Det som ingen trodde kunne skje er nå en ugjendrivelig realitet.

Tyfus har vunnet Tordenbloggen, bloggernes versjon av Idol. Han står på den godt opplyste scenen med medaljen på brystet og et fåret uttrykk i ansiktet og det hagler med mishagsytringer, råtne tomater og egg fra salen.