(I)
Den unge piken vaklet nedover skråningen. I en sky av støv. Tørr jord som virvlet i luften. Hun falt og rullet nedover den lange bakken helt til terrenget skrånet ut. Den skamferte kroppen ble liggende mellom tuer i tynt, gult gress. Det tok en tid, men hun maktet å løfte hodet opp. Hun sniffet i luften. En duft tiltrakk henne, udefinerbar, så godt som glemt. Hun slepte seg avgårde et stykke. Gresset ble tettere og grønnere, uendelig mer saftig. Hun orket så vidt å krype det siste stykket fram til dammen og det klare vannet. En rask bevegelse eller to, som hun ikke husket å ha gjort, og hun kikket ned i vannspeilet, på et opphovnet, rødfarget ansikt. Hun bøyde seg forsiktig ned. Ømme, valne hender skvettet vann i ansiktet. Det gjorde vondt, men fikk henne likevel til å kjenne seg bedre, kvikkere. Hun vasket seg på siden av hodet med raske, instinktive bevegelser og friskt blod rant ut i den klare dammen, skitnet den til.
Etter en stund, hun ante ikke hvor mye tid som hadde gått, hadde hun kommet seg opp på to ben. Hun ble stående å kikke ned i vannet. Det var like klart igjen. Ingen tegn til skitten og blodet hun hadde vasket av seg. Enda litt senere begynte hun å trekke bakover. Hun snudde seg og søkte seg avgårde ved å følge sine egne spor. Følge dem opp skråningen, over sletten. Hun blunket bare, slik følte hun det, og enda mer tid hadde gått uten at hun husket noe. Gresset ble saftigere i høyden. Hun kjente at hodet begynte å gjøre vondt igjen. Blink. Det grønne gresset syntes å svartne for øynene på henne. Blink. Hun lå i gresset. Natten omfavnet henne på alle sider. Et kort glimt av den fikk hun. Morgen. Hun ante ikke om det var første eller andre morgen. Ikke i forhold til hva hun regnet. Hun husket et vann, et ansikt. Men ikke når, ikke hvor. Noen ganger husket hun ikke noe i forbindelse med skrittet hun tok før det hun tok akkurat i øyeblikket. Hun strevet for å holde fast ved tankene, en eneste tanke. De syntes alltid å gli vekk. Det eneste hun husket, demret det for henne, var det at hun ikke husket.
Hun ante at hun ikke hadde gått her. At hun aldri tidligere hadde befunnet seg i nærheten av dette stedet. Det føltes så fremmed. Gresset som vokste så høyt foran henne, omkring henne. Det stod etter hvert klart for henne at hun husket hva hun ikke husket. Alt tynget henne ikke så voldsomt ned etter den oppdagelsen.
Linjer strakte seg uvirkelig bortover. Hun så dem egentlig ikke. Ikke her. Bare inne i hodet sitt. Hjulspor. De ble kalt hjulspor, de ble kalt hjul, de... roterende tingene som gjorde at en vogn kunne trekkes avgårde. Trekkes av snøftende, lidende okser. Hun måtte følge hjulspor. Hun måtte.
Tørst. Hud som tørket inn. Tunge som svulmet opp i munnen. Den såre ganen. Hunhaddegått lenge da skogen vokste opp overalt omkring der hun gikk og dekket, omfavnet henne. Solen nådde ikke ned til henne lenger. Nedover, det bar nedover, langs et uttørket elveleie. Godt. Hun gravde febrilsk i det og nådde ned til fuktighet og en halvstivnet søle. Smurte det inn i sprukken hud, fikk seg ikke til å drikke det. Ikke ennå. Visste ikke hvor lenge hun kunne vente. Drev seg selv videre. Elver førte til vann. Hun hadde hørt det ofte nok... uansett hvor hun hadde hørt det.
Godt, godt, så godt. Hun nådde et vann og måtte blunke, blunke. Synet forsvant ikke. Vann, vann. Elven som nærmest kom fossende fra motsatt kant av den litt større dammen, funklet i det dunkle solskinnet. Hun kastet seg ut i den lille kulpen. Slurpet i seg livgivende væske, drakk store slurker. Et instinkt, et minne, gjorde henne forsiktig. Hun stoppet før hun ikke orket å drikke mer. Sulten. Så sulten. Hun tørket seg rundt munnen med en skitten hånd og tørket så hånden på den slitte buksen. Dette måtte være den eneste hun eide. Hun husket ingen andre og slettes ikke noen tredje eller fjerde. Tårene laget streker i støvet som dekket kinnene. Hun kikket på seg selv, speilte seg i vannflaten igjen, slik hun (kanskje) hadde gjort en gang for ikke så lenge siden. Hjulspor. Alt hun husket. Hun husket ingenting annet. Runde ting som trillet, som bar et lite hus bortover jevn og ujevn mark, humpete skogstier, gjengrodde veier. Dirrende fingre rørte forsiktig ved det bankende såret i tinningen. Det svimlet for henne og hun sank sammen like ved kulpen. Vann. Hun drakk igjen. Sov.
Dag igjen. Hun krabbet uendelig langt avgårde til et lite kratt hvor hun lå og spiste bær, skjulte seg for det skarpe dagens lys. Krabbet tilbake til kulpen og vannet. Renset såret igjen. Sov.
Neste morgen stod hun opp og stod støtt. Blikket hadde klarnet (som vannet) og hun visste at dette virkelig var morgenen etter. Hun husket natten. Den stod klart fram. Skogens inntrykk overveldet henne slik at hun ble stående uendelig lenge, men ikke slik at hun følte redsel. Hun visste hva frykt innebar. Minnet, like fjernt som alle andre, alt annet, skapte like fullt reaksjoner i henne. Hvorfor kunne hun ikke (huske)?
Sulten gnaget i piken og drev henne avgårde. Hun måtte ha mat. En vag følelse som ikke forsvant ga henne en anelse om at dette ikke var noe nytt. Hun hadde sultet før. Også i skogen, den store fremmedartede skogen, da hun hadde fulgt med de som... jaktet. Bare fulgt med. Suget til seg inntrykk i en verden som lød så skremmende, når de voksne snakket om den. Hun husket. De hadde etterlatt henne sammen med andre kvinner og sagt med merkelig mild stemme at det ikke fantes noe å frykte her inne. Den store mannens blikk hadde flakket. Det hadde ikke vært noe å frykte i den store, dype skogen. Ingenting hadde skjedd. Men... det hadde ikke vært denne skogen. Slett ikke. Det fantes ånder i skogen, hadde de sagt. Og hevnlystne vetter som hvileløst søkte unge menneskesjeler...
En besluttsom glød tentes i øynene, det usikre, søkende blikket. Hun sniffet i luften. Det føltes helt naturlig, som det rette å gjøre. Uten at hun egentlig tenkte over om det var riktig eller ikke. Hun klatret opp i nærmeste høye tre og satte iherdig i gang med å speide. Hjertet hadde ikke slått mange ganger før livet i skogen trådte fram for hennes indre og ytre blikk. Hun så hare og hun så rev, som forfulgte den stakkars haren. Små glimt av bytte. Mat! Hjortedyr, store og stolte. Grasiøse rådyr. Som alle hadde det til felles at de holdt seg godt unna der hun fartet. Hjertet sank i henne. Ja, en motløshet som den hun følte tynge seg ned da, passet fint å beskrive slik. Noen hadde lært henne å lese og skrive. Det visste hun fordi hun forstod hva det innebar, hvor fullstendig nytteløst, bortkastet det var i hennes situasjon.
Hun kastet seg ned fra treet og løp etter haren alt hun var god for. Greiner slo henne i ansikt og på kropp da hun nokså hurtig måtte forlate stien og kaste seg ut i villmarken. Greinene sved. Haren forsvant nesten med det samme. Hun fortsatte å sirkle etter den lenge etter at hun hadde gitt opp. Hun så ingenting. Fra skogbunnen var det intet å se eller skue. Dyrene hadde forlengst lært seg å holde menneskene på avstand. Etter en stund sank hun utmattet sammen. Det ble bær til kvelds dette mørket også. Men dag for dag måtte hun lete i stadig videre sirkler etter dem og hun begynte å grave etter røtter og smakte forsiktig på alt hun kom over. Noen typer ble hun syk av og andre ikke. Hun prøvde nye ting kveld for kveld, morgen for morgen, måltid for måltid. Hun spiste bare på disse to tidene. Spiste. Hvilte. Ellers beveget hun seg omkring. Eller hun satt stille. Hun satt i mange timer stille hver dag. Om natten samlet hun krefter. Dagen brukte hun til å studere hvordan haren beveget seg. Hun jaktet ikke på den. Overhodet ikke. Lærte sakte, sikkert, med en brennende tålmodighet dens vaner. Måten den beveget seg og beveget seg i ett med terrenget på. Hun studerte rovdyrenes dans, deres sang, mens de sirklet inn sitt bytte og hun grøsset. Natten brakte med seg utålmodig og urolig søvn. Hun hørte langtrukne hyl og visste ikke hvorvidt de var virkelig eller ikke.
Egentlig kunne hun aldri føle seg sikker på om noe av dette virkelig skjedde. På en måte hun opplevde som ekte, virket det som om hun opplevde alt dette for første gang.
En dag stod hun ved et tjern hun husket å ha vært flere ganger før. «Senere», «etter», det hun hadde vasket blodet bort fra ansiktet i. Alt stod mye klarere for henne etter det. Hun studerte den unge piken i vannspeilet. Så tynn hun hadde blitt. Klærne passet knapt lenger. Det spilte ingen rolle, følte hun, så fillete de hadde blitt. Hun bandt dem opp og sydde dem sammen, etter beste evne, der hun syntes det var nødvendig. Hun ble bedre til det også etter hvert. Og syntes de satt bedre nå. Det gledet henne hvor mye lettere hun følte seg, hvor mye lettere luften nådde fram til kroppen, hvordan selve huden syntes å lære å puste bedre.
I skumringen, en skumring, den grå og tunge, klarte hun å komme seg helt inn på en hare. Hun kastet seg mot den, men akkurat idet hun skulle gripe til, smatt den elegant unna. Den forsvant, mens hun ble liggende fortvilet igjen og hamre knyttede never mot bakken.
Lyder fra skogen fikk henne først til å skjerpe sansene og så reise seg opp med et vaktsomt, undrende blikk. Slik ble hun stående som forhekset og lytte til et uhyrlig rabalder like i nærheten. Sulten overvant frykten og hun gikk i retning knurrene og angstskrikene. Hun snuste og søkte, men fant aldri noe. Ikke blod, ikke ben, ingen form for rester etter kamp. Ingen hare. Hun måtte legge seg sulten dette mørket også.
Et stykke ut på natten våknet hun brått og løftet hodet, der hun lå i leiet sitt oppe i treet. Hun hørte ulver eller nærulver hylehyle og hun frøs i natteheten. Det ble ikke mer søvn etter det. Hun fant fram grener og øvet seg på å spisse dem med flate steiner.
Hun hadde satt seg brått opp. Såpass husket hun fra det ene øyeblikket til det andre, før instinktene overtok. Lyttende hørte hun bare sin egen raske ånding. Hun stirret opp, forbi trærne og omgivelsene. Månen hang svulmende og sjanglende over skogen. Synet skapte et merkelig ekko i henne. Dens stråler nådde ned til henne gjennom tykke trekroner, tynne, sølvaktige, som nåler av is og ild. Hun mente hun hørte og oppfattet alle skogens lyder, men fortsatte å lytte, uten å være seg bevisst hvorfor. Hvorfor det kjentes så viktig.
Da... hørte hun det. Bevisstheten, den hun på en eller annen måte hadde... mistet, revnet det siste stykket og ekkoene, bitene av den samlet seg, skyllet over henne sterkere enn det som hadde vært. Hun hørte det. Hun hørte uglen hyle. Biter av... ja, hun husket hva det var... is klumpet seg i magen hennes. Hun famlet etter spydet, grep rundt det, et fast tak. Langsomt kjente hun tyngden av det, mangelen på tyngde, og et smil brøt fram i det unge ansiktet.
Hva så en ikke når en sanset forbi det som befant seg rett foran seg? En så det rett foran seg uendelig mye klarere. Hun visste hun måtte ha kjøtt. Hun ønsket å leve. Resten av natten brukte hun til konsentrasjon, forberedelser. Bygge raseri. Vekke det som måtte gjenstå av skogens guder. Hun malte bærsaft på kroppen, klinte jord og gjørme utover hele seg. Fylte natten med skrik fra sitt innerste vesen. Og ekkoet vendte tilbake som uglens hyl.
Grytidlig neste morgen, mens det ennå ikke hadde lysnet, fulgte hun harespor. Stadig forstyrret av små glimt av de små dyrene gjennom skogen. Hun lot seg ikke distrahere, der hun gikk og småløp. Blikket hvilte hvileløst på alle bevegelsene i terrenget, foran, til siden og bak. Føttene trommet lydløst over skogbunnen, mens solen uten at hun så det, flyttet seg opp på og over himmelen. Mens hun sirklet inn en enkelt hare i det ulendte terrenget.
Hun ble nesten fælen, om ikke lammet. Så enkelt det viste seg å være, å bevege seg. Så... ja, naturlig. Ansiktet hennes ble stivt av konsentrasjon, men ikke smilet. Det som kom innenfra. Hun gled forover tilsynelatende uten å anstrenge seg. Hvert skritt ble en uanstrengt, naturlig følge av det forrige. Trettheten hvilte, til hun kunne tillate seg den.
Haren begynte å sirkle. Endelig. Den nærmet seg ungene sine. Hun skjønte såpass, uten å tenke nærmere gjennom det. Og... noe var galt. Selve harens oppførsel ble gal. Ikke gal. Riktig. Det som skjedde ble galt. Den unge menneskehunnen stormet frem. Hun forstod. Det bød ikke på problemer å forstå. Under en busk like i nærheten så en hun nær - ulv som utålmodig og sulten stakk en pote ned i hullet i bakken.
NEI! Et fundamentalt raseri steg opp fra dypet, mennesket. Nei! Byttet tilhørte henne! Det var hennes. Hun kastet seg fram. Nær - ulven rygget først en tanke, uvant som den var med aggressivitet hos de tobente rovdyrene. Ikke langt, ikke lenge. Den angrep med et lammende snerr. Den tobente spiddet den gjennom hjertet, drev den bakover med voldsom, uimotståelig kraft. En dampende kjeft glefset til og hun kjente tenner skrape langs armen. De falt i bakken, rullet bortover. Hun kjempet seg opp på kne og stakk sin dødsfiende gang på gang. Men han eller hun var allerede død. De siste bevegelsene hadde utelukkende vært krampetrekninger. Selv i døden, dypt inn i døden, hadde det firbente dyret kjempet for å drepe. Hun tok en av de skarpe steinene hun bar på, brukte den til å skjære beistet i brystet, stakk en hånd inn i det dampende kadaveret, tok tak... og slet hjertet ut. Munnen åpnet seg vidt og hun bet av et stort stykke, rev den solide muskelen i stykker. Blodet rant nedover halsen hennes, utenpå huden og innenfor. Kjøttet smakte deilig. Blodet enda deiligere. Blodet hennes, det bruste og fosset gjennom årene. Hun fikk øye på den lamslåtte, fastfrosne kaninmoren gjennom den røde tåken. Snerret i triumf til lammet foran seg. Det lille dyret forsvant og etterlot ungene i rovdyrets vold. Hunnen hylte ut sin triumf. Hun levde. Hun ville leve lenge. Menneskedyrets hyl gjallet som ild utover den ville naturen og vibrerte i skogen, jorden og luften.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar