DEN LEVENDE PLANETEN

Fra min bok Tordenveien Bok 1: Is og Ild:

Den store forandringen hadde nå berørt alle områder, hver minste flik av kloden. All isen hadde ennå ikke smeltet, men nedsmeltingen skjøt fart på en slik måte at det nesten ble synlig fra en dag til en annen. Vestisen i Antarktis hadde forsvunnet. Ferskvann fløt ned i havet fra den engang 4.8 kilometer tykke innlandsisen. Damp tykk som tåke steg opp fra landet som sydet og kokte. Et helt kontinent gikk fra å være et isøde, til å bli grønt og frodig.

Det fantes ikke is igjen på nordpolen. Utelukkende åpent hav ventet på dem som måtte seile dit. Grønland levde for første gang på veldig lenge opp til navnet sitt.

Ørkenområdene spredte seg på dramatisk vis. Prosessen som hadde startet på små områder i Sudan, i Kina, i det sørvestlige USA for tusener av år siden hadde i løpet av bare et århundre gått fullstendig amok. Fra Ildlandet i sør til nordre Canada, fra sydspissen av Afrika til langt nord i Europa, fra Australia til starten på det som hadde vært den sibirske Tundraen, den evig frosne jorden slo jordsmonnet sprekker og ble til sand. Sanden trengte inn overalt.

I Sør Amerika søkte skarer av skumringsstormens mennesker til Tititacasjøen, verdens dypeste innsjø, den eneste betydelige gjenværende ferskvannskilden på hele kontinentet. Eller de søkte til Antarktis, et kontinent nå innhyllet i fuktighet og evig tåke, eventyrverdenen hvor få mennesker noensinne hadde satt sin fot, det nye frodige og levende landet. Australia, den delen som ble værende over havet dampet bare bort, til bare en tørr, død klippe gjenstod. Døde skrotter av dyr og mennesker lå spredt over hele kontinentet. De hvite som hadde bodd der, som ønsket å få være i fred for inntrengere fikk endelig ønsket sitt oppfylt. Havet rundt den døde klippen ble gjødslet med liv og havdyrene, de som hadde overlevd temperaturstigningen, hadde en stor tid.

For nordeuropeerne fikk det glemte landet i sør også en slags myteaktig status. De kalte det det samme som de eldgamle nordafrikanske nomadestammene også hadde kalt landet i sør: Sahara - «Ødelandet».

I det som hadde blitt kalt Amerikas Forente Stater gjenstod bare ytterst få beboelige områder. De få overlevende trakk nordover, helt opp til Nordishavets nå så bugnende kyster, etterhvert dekket av en brennhet, fuktig skog. Familien Bush ble forbannet både bakover og forover i generasjonene. Selve navnet ble et skjellsord, bare brukt om den mest ekstreme tulling eller umenneske.

Store landområdet over hele verden forsvant i havet. Bare den meteren som lå inne i systemet i 1990, som myndighetene hadde gjort alt for å holde skjult, hadde ført til en dramatisk økning i jorderosjonen. Nå, når havnivået hadde passert 10 meter relativ stigning på bare 25 år måtte verdenskartet ha blitt drastisk tegnet om… hvis noen hadde vært interessert og i stand til å gjøre det.

Og isen fortsatte å smelte. Og havet fortsatte å stige.

De fleste byene som lå ved kysten ble smadret av de ekstreme stormene som avløste hverandre på samlebånd, av bølger og vind. Havet steg og dekket resten, dekket ruinene, dekket menneskenes hubris. Bilveiene ble utvisket ganske hurtig. Der ikke stormene ødela dem eller havet druknet dem ble de hurtig eller mindre hurtig utvisket, enten av sand eller av grønne viltvoksende planter som endelig kunne vokse uhindret fram. Naturen tok tilbake alt menneskene hadde brukt titusen år på å ta fra den. Gater ble sakte, men veldig sikkert dekket av gress og busker og trær. Nomadene som vandret over en jord som nå hadde blitt stor, blitt uendelig på ny så store forandringer for hvert år de passerte et gitt område, ett som en gang i tiden hadde vært dekket av asfalt og betong. I ekstra frodige områder dekket også vekstene hurtig de høye bygningene. Om kort tid, så veldig kort tid, noen få generasjoner ville det knapt være spor tilbake av det tilsynelatende veldige som en gang hadde vært. Og innen den tid ville det allerede ha falmet til myter og legender.

Livets mangfold vendte langsomt, smertefullt tilbake til havet og landejorden. Det hadde vært hardt prøvet under sivilisasjonens åk, men det hadde vært hardt prøvet før og overlevd langt verre katastrofer. Uten menneskenes trykkende «forvaltning» ble balansen i økosystemene gjenopprettet. Fiskestimene ble store igjen og «den grådige hvalen,» som en norsk avis hadde kalt den, økte på ny i antall. Både den og dens bytte økte i antall, slik det skjedde med rovdyr, med byttedyr i alle økosystemer. Bortsett fra med menneskene. De gikk fra å være tallrike som mauren og til å være bare en håndfull. Og de ble mektige på ny. De ble store på ny.

Menneskene lærte å jakte igjen, lærte å leve igjen. Det tok tålmodighet og lidelse for de som hadde vokst opp i en tid som ikke verdsatte selvstendighet og uavhengighet, og evnen til et enkelt menneske eller en enkel gruppe til å klare seg på egen hånd, uavhengig av sivilisasjonens ødeleggende infrastruktur. Men de lærte. Og for deres barn og barns barn falt det ikke vanskelig overhodet. De hadde, når alt kom til alt blitt født inn i den gavmilde og grusomme naturen og lærte å kjenne dens luner til bunns. Bare en ørliten del av sivilisasjonens gift fortsatte å plage menneskene og livet på Jorden ennå noen år, før den svant hen, tilbake til den uvesentligheten den hadde sprunget fra.

Trykket på, innsnevringen av viten, av visdom forsvant. Menneskedyret seilte ikke lenger bare en enkelt bølge, men herjet på hele det veldige havet, på alle de veldige havene.

Det fantes fortsatt bøker. De gjenværende skriftene ble skattet høyt, som beretninger om det som hadde vært. Men hva som var fakta og hva som var fiksjon ble stadig vanskeligere å avgjøre ettersom generasjonene levde, døde og levde igjen. Den orale tradisjonen fikk endelig sin renessanse. Fortellinger rundt leirbålet ble den måten historier ble fortalt på. De som satt rundt ilden kunne se den og seg selv. Hvis de snudde seg rundt stirret de bare inn i mørket. Bortenfor bålet fantes intet, intet annet enn spøkelser og skygger. Og slik hadde det alltid vært, ville alltid bli.

«Uhyggelige bygg strakte seg mot himmelen», sa den gamle kvinnen, gamle mannen, unge kvinnen, unge mannen. «Luften og jorden og vannet, og til og med ilden var full av gift… og ingen steder var giften større enn i menneskenes sinn».

Han, hun pauset, før hun fortsatte nølende.

«Stormbarnet… Han - Som - Kom - Med - Stormen… ble født, vendte tilbake til verden på et slikt sted. Han ble født inn i Skumringsstormen og overlevde dens raseri. Dens raseri var hans, og hans var dens. Han samlet sin stamme og de vandret hans vei, vandret sin egen. Menneskenes skjebne, hva den enn måtte bli, ble på ny vår egen.»

Fortelleren gikk så mer i detaljer. Han visste at han ikke fortalte historien slik en kollega av han i en flokk de hadde møtt noen år tidligere hadde gjort. Noen forskjeller dreide seg mer om detaljer. Andre var mer betydelige.

Det var en av hans favoritthistorier. Også fordi det også hørte til blant dem hans stamme ønsket å høre.

«Hva hendte med han?» spurte en gutt tilslutt.

«Han levde med sin stamme i mange år inntil han forlot dem og vandret inn i ødemarken. Det sies han vandrer der ennå, at han vil møte igjen sin stamme en gang fjernt i tid og sted, der Tordenveien svinger.»

Stemmer døde ut. Ilden krympet. Den lille flokken av Vandrere, av Nomader sov… og drømte.

Vinden blåste mellom fjellene. I tåkeheimen der det fortsatt fantes en liten iskappe på det høye fjellet vandret kjemper omkring. I Asgard, i verdenen mellom stjernene levde, døde, levde og fløy de ildsprutende dragene. De sovende rundt leirbålet både bevet og sitret av glede. Naturens mennesker kjente godt til og visste at drømmer var porter til en annen verden.

Livets tre, som hadde vært så nær ved å visne ikke mange generasjonene tilbake vokste og strakk seg på ny. Vokste fra fjellet med iskappen og strakte seg ut i verden. Yggdrasil strakk ut sine grener og begravet Nidhogg der hvor den hørte hjemme… som en liten rynke ved livstreets rot.

+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

Lyden av slag mot stein høres et sted i skumringen, en lys morgen, der det gryr av dag.

Et sted sitter en Natteravn/skyggevandrer og hugger ord inn i stein gravskriften over sivilisasjonen:

And on the pedestal
These words appear:

”My name is Ozymandias,
King of kings: look on
My works, ye mighty,
And despair!
Nothing beside remains.
Round the decay of
That colossal wreck,
Boundless and bare
The lone and level
Sand stretch
Far away

Percy Bysshe Shelley