John Lennon har stått opp fra de døde

John Lennon har blitt brukt i en reklamesnutt for en påstått veldelig organisasjon kalt the One Laptop Per Child initiative. Han sier ikke ordene som blir sagt, har aldri sagt dem akkurat slik de kommer til uttrykk i reklamen, men har blitt digitalt vekket til live.

Dette er helt klart en del av den vidunderlige nye digitale verden der man kan få folk til å tro at folk har sagt hva som helst, hvor som helst. Det høres veldig naturlig ut, spesielt hvis man ikke vet at det har blitt manipulert. Ville Lennon ha godtatt at han ble brukt i en slik reklame, hvis han hadde fått anledning til å uttale seg? Kanskje, kanskje ikke. Min mening er at han ikke ville ha sagt ja, uansett hvor mye hans tidligere kone har gitt tillatelse til dette. Han hadde liten tålmodigheten for sånt tullprat, faktisk.

Men poenget her er at han blir brukt, og kan, som alle andre i utgangspunktet bli brukt til hva som helst lenge etter sin død. Nå er jo ikke dette noe helt nytt. Historiske personer har ingen «rettigheter» og har blitt brukt i mange sammenhenger, også før den digitale tidsalder, men dette er likevel et skritt videre i denne sammenheng. Snart kan vi se den gode John lese værmeldingen. Han kan være en general som beordrer styrkene sine til kamp osv. Du skjønner. Lenge etter at man har råtnet kan man i, og ikke lenger bare i teorien bli brukt til hva som helst, i hvilken som sammenheng, på en stadig mer overbevisende måte. Man tar opptak av en person, med stadig mer forbedret utstyr og lenge etter kan man få den personen til å si hva som helst. Man kan til og med få den personens oppførsel til å ligne seg selv. Dette blir garantert fremtidens drømmeredskap for autoriserte historikere. De er og har lenge vært flinke til å pynte på historien, til å gi seierherrens versjon av gitte hendelser, men her blir det stadig vanskeligere for sannhetssøkende personer å skille fleip fra fakta.

Og man behøver som nevnt ikke begrense det til døde personer, men også bruke det i utstrakt grad mot de levende, spesielt de som ikke så lett kan forsvare seg.

Kombiner dette med andre vitenskapelige «fremkritt» og vi får en verden som er enda mer undertrykkende enn i dag.

Israels sanne ansikt på ny og på ny

På den første dagen av Israels nye offensiv, der de svarte på et angrep der en israeler ble drept og en såret ble rundt 225 palestinere drept og rundt 700 såret. Dette ekstreme forholdstallet er riktigsnok ikke representativt for det som skjer under israels okkupasjon av Palestina, men det er typisk. Hver gang en israeler får kuttet av seg skjegget kutter den israelske hæren strupen på menn, kvinner og barn blant palestinerne, bomber dem sønder og sammen, fullstendig uten tanke for hvor bombene deres rammer.

Man skal lete lenge i historien før man finner en tilsvarende brutal krigsmaskin og okkupantmakt. Jeg er enig med de som sier at israel er en brutal apartheidstat. Jeg er enig med de som ønsker totalboikott av israel, militært, kulturelt og politisk. Jeg er til og med, for en gangs skyld enig med Fredrik Mellem som i sin kommentar til sondre olsen sier at: «situasjonen er for grotesk til at jeg har overskudd til å diskutere med KrF-ere som på autopilot forsvarer Israels forbrytelser».

En annen, i samme kommentarfelt sier det også veldig treffende: «Israel har jeg gitt opp for lenge siden. Det nytter ikke å prøve å ha noen dialog med dem. De driter i oss og resten av verden. Dette regimet er forbrytersk i sine handlinger og sin tenkemåte».

Når er nok nok? Hvor langt vil israel få anledning til å gå før verdenssamfunnet sier stopp? Det har gått altfor langt allerede. Ekstreme tiltak mot det brutale regimet burde ha kommet for lenge siden.

Orgasme

Orgasme, Virrvarr, Vampus, kuk, fitte, kjendis, Ida Wulff, BlondinBella, sex, nakenhet, knulling, NRKbeta, Ulrikke Lund, blogging, penger, dollar, Kjell Inge Røkke, Le av Rør, fake orgasme, puling, massepuling, masse puling, orgier, jeg tok henne så spruten stod, Linsey Lohan, Paris Hilton, Ida Wulff does Dagbladet, sexkjøp, horer, innvandrere, muslimer, drap, voldtekt, knulling, tungekyss, driting på åpen gate, blotting, sjuke, pedofile, kristne puler, kristne driter og pisser, finanskrisen, Michael Jackson, Hollywood, filmstjerner, orgasme, et vått knull, paven, rasisme, homofile, homoerotisk, nakne barn, nakne gutter, nakne jenter, nakne pensjonister, ståpikk, svulmende fitte, bli rik i en fei, bli rik på ti dager, massemord, selvmord, trojansk hest, hestekuk, hengebryster, svulmende bryster, brystblogging, kukblogging, leppeblogging, fitteblogging, Amy Winehouse, fotografert på stranden, fotografert naken, prinsesse mette marit, Kong Olav, Majestuten, majesteten, Jens Stoltenberg, Siv Jensen, giftmorder, massemorder, orgasme, steinhardt, oksepenis, penis, baller, dritt, satan, støtende, piss, problogging, harryblogging, euro, suge pikk, svelge gørr, svelge dritt, svelge sæd, tjene penger på blogging, julen, julekvelden, jesus knuller, jesushore, elskov, Brittney Spears, Max Manus, nazisme, kvalm, bedritne patrioter, snørr, badekar, kreativ bruk av dusj, å trykke dusjhodet mot fitten, å stikke kuken inn i støvsugeren, SM, BDSM, pisking, lenker og halsbånd, kompisknulling, Amy Winehouse drikker vin i huset, komme, utroskap, dumme bloggere, griske bloggere, griske Giske, etterlatenskaper, stivnet sæd, helvete, bomber, terrorisme, tordenbloggen, lynbloggen, masseslagsmål, innvandrere raner bank, innvandrere voldtar og røver, drosjesjåfører, siv jensen suger pikk, store ting, eggehvite, kristen bymisjon, John Arne Rise, ny landslagssjef i fotball, åge hareide, norske kroner, gul og blå, elskovsnatt, dirty dancing, tungekyss, Dronning Sonja, å løpe nakne gjennom skogen, hud, brennhet hud, sprutende pikk, velsmakende kalkuner, velsmakende fitte, serieorgasme, varm sprut, så blodspruten stod, nyttårsløfte, velsmakende kuk, krydder, morgenknull, ettermiddagsknull, nattknull, kveldsknull, driteknull, pisseknull, babybilder, nettsensur, sensur, ekkelt, danse i måneskinn, månelyst, hoppe stokken, sleike fitte, en dag i morges, linux, windows, wordpress, nissen, prostitusjon, onanering, suging, støvsuger, ulykke, bilkrasj, fotball, håndballjentene, Liverpool, rævkjøring, gulljentene, nakne, fandens oldemor, Petter Solberg, Britt Carin Jonassen, Tom André Tveitan, Tone Damli Aaberge, bloggelite, bloggrevyen, sonitus, kudos, twinglyhore, sykle uten truse, sykle uten bukse (og fryse i hjel), dødens pølse

og alt det der.

Det skulle være det aller meste, antar jeg. Legg gjerne til mer, hvis du kan og vil.

Til tonene og bildene fra valgvideoen til Eminem.

Julenissen på rov

Julenissen har hatt en dårlig dag. Han har kranglet med kona, kranglet med kona igjen. Faktisk så har dette pågått i lang tid og kona er veldig sur på han. Det ene reinsdyret har en vond tå og må bli hjemme. Doningen får færre reinsdyrskrefter. Det går dog fortsatt raskt i svingene, da Santa tråkker gassen i bånn. Kona har gått ut i kveld og etterlatt han med de stinkende reinsdyrene, og julenissen er i et veldig slett lune.

Han har kjørt en stund da han innser at huset der kona feirer jul bare er noen få kvartaler unna. Reinsdyrene hviner i det han kaster doningen rundt neste sving. Det store, opplyste huset ligger ved enden av veien. Han stopper så hurtig at det får dyrene til å grynte og drite varm møkk. Lyden av julesanger når ørene hans og han får et lykksalig uttrykk i trynet. Han bøyer seg bakover mot baksetet og griper flammekasteren og de to halvautomatiske våpnene sine. Forberedelsene tar ikke lang tid. Han har allerede ladet våpnene. Flammekasteren er også klar. Han slenger utstyret over skuldrene og setter avgårde mot det opplyste huset på toppen av bakken. En tanke andpusten kan han endelig stoppe foran hovedinngangen og ringe på. En eldre mann kommer ut.

- Santa til unnsetning, roper Julenissen.

- Du er tidlig, sier den eldre mannen blidt. – Kom inn, kom inn.

- Jada, sier Santa smørblidt han også. – Det gikk mye fortere å levere gavene i det andre huset enn det jeg trodde, så jeg…

Men den eldre mannen har allerede gått inn igjen og latt døren stå åpen. Santa knegger og hopper innenfor. Han drar fram begge våpnene. En liten jente kommer løpende.

- Santa, roper hun. – SANTA ER HER

Han fyrer av og treffer henne midt i det smørblide gliset. Det høye smellet får huset til å riste. En eldre jente snur seg for å flykte og han skyter henne i ryggen. Kona står midt inne på gulvet med et lamslått uttrykk i ansiktet. Santa knegger og skyter henne midt i den åpne munnen. Han fyrer av i en konstant strøm, fra begge våpnene. Det går som en drøm. Den gamle mannen og kona hans, selskapets eminente verter går ned i en skur av kuler. Santa gliser i skjegget og går avslappet omkring mens folk og fe faller som kjegler, og hylende og skrikende rømmer åstedet. Det ene våpenet går tomt for kuler. Han finner fram flammekasteren og begynner å spraye vegger og rykende flesk. Flammene slår oppover veggene og juleselskapet er overtent på et øyeblikk. Santa sklir i all blodet og gørra på gulvet. Han faller og får våpenet mellom seg og gulvet. Den siste salven går av og han blåser skallen av seg selv. Til det siste har Santa et merkelig, tåpelig uttrykk limt fast i trynet. Kulehullene får det stivnede smilet til å bli enda mer uttrykksfullt, nesten kunstnerisk.

Julen og nissen går opp i røyk og etterlater bare ruiner og aske.

Forfatterens etterord: Denne historien er helt sann, selv om det dog må innrømmes at forfatteren har tatt seg noen få, kunstneriske friheter.

Mer fra Solfesten

Det Egentlige Nyttår, Den Lengste Natten startet like etter klokken tre om dagen, den 21. desember, den første natten i det nye året, 12069, det niende året i Skumringsstormens Tid.

Jeg spilte vert denne gangen og var kokk og seremonimester. Vi satt rundt stuebordet og spiste, en tanke mer sivilisert i kveld, i hvert fall innledningsvis, enn det vi vanligvis er (ironisk ment). Jeg serverte den rykende Heksegryten. Vi kuttet i den kjøttfulle delen på siden av hånden og blandet blodet vårt i vinglasset foran oss. Alle spiste og drakk og skålte og sang, også uten at en lyd kom fra noen av oss.

Det har blitt en tradisjon at vi spiser godt først, før festen virkelig starter, siden mange fester kan vare i flere netter, ofte uten betydelig tilførsel av næring. Vi blir vill i nattens mørke, enda villere enn vi ofte er i dagslys, og i kveld er intet unntak. Man kan sitte og filosofere i timevis, men enhver Heksenatt er en avsindig feiring av Livet.

Vi er åtte i kveld, åtte rundt bordet, mellom trærne, i den dype skogen, et relativt høyt tall, spesielt når man tenker på at vi er hedninger (opprinnelig en kristen, negativt ladet betegnelse, «de som samles på heden») som ikke tilber noen guder, som aldri faller på kne for noe eller noen. Det er dessverre så altfor sjelden i våre dager, også, til og med i radikale miljøer.

Men da blir det desto mer verdifullt og samles, til feiring og utveksling av ville, kompromissløse tanker.

- Vi fortærer oss selv, sier Rolf salvelsesfullt som en vekkelsespredikant. – Vi stiger opp fra vår egen aske. Her ute, så langt fra sivilisasjonen gjenfinner vi oss selv.

Og det er nesten de eneste ordene som blir uttalt i natt, selv om vi snakker mye.

Vi skåler. Glassene plinger når de møtes. Svært få glass gjør det nå lenger. Tonen vibrerer i evigheten, i vårt indre, i det ytterste rom vi reiser igjennom. Vi farer vill i evigheten og gjenfinne ross selv. Denne ene kvelden isolerer vi oss, slik vi noen ganger gjør på slike kvelder fra den døde verdenen vi har vokst opp i.

Alle elektriske lys er slukket. Slikt er bannlyst på heksenetter. Her finnes bare levende lys, stearinlys danser i mørket, ild som strekker seg inn i natten. Vi diskuterer fundamentale spørsmål, diskuterer Universet og dets gåte, slik vi gjerne gjør. Det åpner seg for oss, slik det ofte gjør. Vi åpner det. Vi er hekser (vis mann eller kvinne) og hekser avdekker det som er skjult, drar det innvendige ut i det åpne så alle kan ta på det og oppleve dets Magi.


Natten blir dyp og mørk, og alle lys i nabolaget slukkes. Vi løper ut i skogen, i villmarken, til ilden og mørket. Bålet flammer opp under de lave skyene. Vi står med ryggen til trærne, omsluttet av skygger. Primitive stammer snakker fortsatt om at ånder, sjeler som besøker dem og er en del av deres tilværelse. Det er lenge siden vi som er til stede i skogen i natt fant ut at det stemmer. Luften er full av sjeler, både fra levende og døde. Vi føler dem, hører dem og ser dem, mest i ytterkanten av synet, men også når vis er rett fram. Det er så naturlig, så riktig. Vi omfavner trærne, gjør det på en langt dypere måte enn de fleste «treehuggers», føler saften i dets indre. Vi undres på ny og på ny hvordan folk kan la være og føle det.

Berit danser i mørket, blir treet, blir dets grener, og når vi slutter oss til henne blir vi det også. Vi føler giften, uunngåelig, men her ute, i natt er den fortsatt bare en ørliten lort i Universets evighet og uendelighet. Når vi løper, løper vi, uten tanke på hvor vi havner. Vi Reiser, uten bevegelse, med bevegelse, en alltid komplett ubeskrivelig fornemmelse, følger den usynlig stien hvor den går, ikke gjennom mørket, men gjennom Skyggen.

Skyggen er vårt evige Jeg, det som overlever, det som Forblir gjennom Evigheten. I Vodoun-filosofien er ordet for sjel og skygge det samme. Det passer så godt, eller er i det minste en like god beskrivelse som noen annen jeg har hørt. Skyggen er alt vi er, alt vi har vært, alt vi kommer til å bli, og alt vi kan bli. Tilværelsen er en evig, dynamisk utveksling mellom det «fysiske» og det «åndelige», begge deler like viktig og uatskillelig fra hverandre.

Vi følger duften i våre nesebor til en stor åpen slette som jeg aldri har sett på dette stedet før (og jeg har gått her ofte), følger ilden og skyggene i vårt indre til synet av Yggdrasil, Livets Tre åpenbarer seg for oss, og vi skjønner hvorfor vi er her.

Livet og Ildens feiring ender, slik den ofte gjør i grålysningen, men i disse mørketider varer den, vedvarer den mye lenger. Dagene er bare, enda mer enn ellers bare glimt i evigheten. Hvis det er noen grunn, noen grunn overhodet til at vi er her, er det for å lære, og i natt har vi lært alt som er å lære, alt som trengs for å lære mer om den evigheten som venter der ute.

I løpet av denne korte, lange natten har vi levd sterkere enn folk flest gjør gjennom et helt liv, og det er bare begynnelsen på vår evige Reise.

Jeg stjeler og brenner bibler

Det har blitt en lang tradisjon etter hvert. Jeg stjal min første Gideons bibel fra et hotellrom i London allerede i 1986, på min fjerde tur dit. De legger den ut gratis på hotellrommene, til alle som måtte være interessert. Å stjele dem tjener minst to hensikter: i tillegg til at det er veldig tilfredsstillende så sørger jeg også for at andre slipper å bli utsatt for dritten.

Jeg brant den senere samme høst.

Siden har jeg med ujevne mellomrom gjentatt suksessen. Jeg har stjålet bibler overalt, til tross for at Gideonbiblene på hotellrom i London forblir en favoritt. Spør meg ikke hvorfor. Det har vel nærmest blitt en vane etter hvert, antar jeg, en ekstra spiss på et allerede stort Londonbesøk.

Dette tok skikkelig av etter min oppvåkning som heks. Da ble det noe mer struktur over tingene.

Det er bare så mange bruksområder for en bibel. Papiret er så tynt og brenner så lett. Den kan brukes, brennes ved så mange anledninger, også til å tørke seg i ræven med. Hele prosessen er, fra ende til annen en seremoniell avvisning av kristendommen og alt den står, av hele dens vesen. Først stjeles den, slik kristendommen har stjålet frihet fra alle deler av menneskenes liv. Så forbannes den rundt bålet, slik kristne forbanner og ødelegger alt liv. Så følger en kort, men enkel seremoni, der vi bruker det fabelaktige tynne papiret til å tørke oss i ræven med. Tislutt brennes den og etterlater bare aske, slik kristendommen fortærer alt som er godt ved menneskeheten,

Det gjør godt langt inn i hjerterøttene, akkurat som synet av juletreet som brenner i Aten.

Kristendommen forsvinner opp i røyk, i forhekselsens røyk, fordufter i den klare og friske natteluften, og heksene danser og knuller vetteløst til den lyse morgen så veldig fjern, så veldig langt unna i tid og rom.

Drømmer tilhører natten.

Naturlig fødsel

I en tid der menneskene beveger seg stadig lenger vekk fra alle sine naturlige instinkter og alt som ligner naturlig oppførsel er dette et av mange handlinger som blir viktigere enn noensinne å holde fast ved.

Antall keisersnitt øker år for år, til tross for at selv skolemedisinen sier at det har betydelige betenkelige sider, at det er direkte skadelig både for mor og barn og at det bare i sjeldne tilfeller blir sett på som nødvendig for velferd. Sannheten er den åpenbare: med en gang man fraviker det naturlige utsetter man seg for risiko. Det fører blant annet til økt fare for astma i følge en undersøkelse fra Nasjonalt folkehelseinstitutt. Presset på barnets bryst ved en naturlig fødsel bidrar blant annet til å tømme barnets lunger for fostervann. Det er på tide at slike åpenbare sannheter kommer for en dag, kommer for offentlighetens lys.

En annen av en lang liste med mulige skadevirkninger er en økt fare for å utvikle Type 1 diabetes. Type 1 får en tidlig i livet, i motsetning til Type 2, som utvikles senere og som mer er en livsstilsykdom. Det er helt utrolig og typisk at leger kan få seg til å lure på hva som forårsaker sykdommen, selv etter å ha blitt presentert for denne og tilsvarende undersøkelser, som helt klart viser sammenhengen.

Så er det bruk av narkose og forskjellige typer bedøvelse, i brorparten av alle typer moderne fødsler. Den metoden har blitt så vanlig at den gjerne omtales som den normale, både av leger og fødende kvinner, blant annet flere jeg har diskutert fødsler med. De bare blåser av min omhyggelige argumentasjon og sier at jeg ikke har forutsetning for å uttale meg, at jeg ikke kan vite hvordan det er. Svaret mitt på noe som rett og slett er deres vrede i en slik diskusjon er veldig lik denne. Jeg innrømmer villig at jeg eller noen mann vanskelig kan vite hvordan det er å føde, men jeg antyder også hvor lite jeg har til overs for den slags «argumentasjon». Så, hvis diskusjonen ikke blir brutt tvert av går jeg videre. Jeg forteller dem at jeg har assistert ved naturlige fødsler, og også fått dem grundig beskrevet fra den fødende kvinnens side. Så forteller jeg om de kvinnene jeg kjenner som har gjort det både på den aksepterte, moderne måten først og så senere gjort det uten noen form for bedøvelse og i stående stilling. Her er hennes ordrette beretning som gjør videre kommentarer overflødig:

«Det er veldig mye som å eksistere i sivilisasjonen og så oppdage hvor mye bedre et naturlig liv er. Da jeg fikk min første jente var jeg i svime gjennom hele prosessen, mens den siste gangen følte jeg henne, følte jeg barnet mitt komme. Jeg opplevde et vell av følelser, av glede som knapt kan beskrives, og jeg ble fly forbannet på de som hadde overtalt meg til å la meg bedøve første gangen. Det var smerter, men det skal det være, og de var som intet i forhold til gleden som overveldet meg. Denne gangen kjente jeg datteren min fra første øyeblikk, kjente hennes sjel og ble ikke presentert for henne som et kjøttstykke lenge etterpå, da jeg våknet opp fra bevisstløsheten. Kvinner som føder på unaturlig vis har nok båret fram barnet, hatt det i magen i månedsvis, men de har ikke født det, ikke egentlig. Det barnet er født av narkosen, av teknologien, av instrumenter og skarpe kanter og ikke av et menneske».

Tillegg for den late: Forkjellige typer bedøvelse i bruk ved moderne fødsler:

Petidin, som blir beskrevet som et sterkt middel, som også går over i barnet og hemmer det etter fødselen.

PCB, paracervikalblokade, en lokalbedøvelse av livmorhalsen, som kan hemme barnets hjertefunksjon.

Lystgass, som gjør en lett i hodet, og «får opp humøret».

Ryggbedøvelse, som rett og slett lammer underlivet og sørger for at moren ikke kjenner noe under fødselen. Riene kan bli borte. En slange/nål settes i ryggraden av en anestesilege.

Narkose, en såkalt totalbedøvelse, som slår moren totalt ut.


I tillegg til det igjen kommer en rekke forkjellige midler og metoder som legestanden beskriver som «lettbedøvelse» og/eller «en avslappende sprøyte».

Solfesten

Den korteste dagen
Den lengste natten
Vi ser ikke solen mye
I disse mørke tider
Den er nærmere oss nå
Enn noensinne

Oversatt fra Winter Night
Amos Keppler 1991

Heksenes solfest er her. Vi føler solens nærhet, der vi svaier rundt bålet. Dens flammer danser inni oss. Ildvannet er uvesentlig i så måte. Universets primære ild er der uansett, om vi benekter det eller ikke. Vi omfavner den, i natt, som alle netter, i dag, som alle dager. Vi er verdens skygger og vi gir hverandre gaver av glede og inspirasjon.

Ute i dypet av natten og villmarken finner vi som alltid oss selv. Vi tilber ingen guder, ingen gudinner. Det finnes ingen tilbedelse i vår dans og intet knefall for menneskenes blår i øynene. Her ute, her inne i evighetens romløse rom feirer vi selve livet, i alle dets avskygninger. Det finnes ingen støy her ute, ingen unaturlige lyder. Sivilisasjonens ståk er langt unna. Menneskenes, livets ild er her, i vår hånd. Vi svelger den og den sprer seg fra magen, til hvert fiber av vårt vesen. Den kommer dit den alltid har vært.

Natten er varm, varmere enn noen natt på disse kanter nonesinne har vært, i hele menneskehetens tilværelse, men vi kjenner nattens kulde. Vi omfavner den også. Siden vendt mot bålet brenner. Siden vendt bort fra bålet fryser. Vi er både varm og kald og det finnes ingen motsetninger mellom det. Det finnes ingen motsetninger.

Vi er samlet rundt bålet, slik menneskenes har samlet seg i ualminnelige tider. Vi kjenner den fysiske varmen, men langt viktigere er den primære ilden som kommer alle steder fra, som er der lenge etter at bålet er slukket, som alltid er der. Det kan være vanskelig å føle den i fraværet av påminnelsen, av den påminnelsen vi gir oss selv på kvelder som dette. Men det burde ikke være det. Den er der, uansett hvor kaldt det er, i dagens grå lys. Folk flest ønsker ikke å minnes, fordi de da uvilkårlig blir minnet på hvilken livløs eksistens de lever, men vi vet hva som er viktig, vet hvilken del av virkeligheten som bør prioriteres. Vi stiger gang på gang opp fra vår egen aske og vi vet, nok en gang, bortenfor all tvil hvem og hva vi er.

I solens mest intense stråleglans er natten der. Vår egen Skygge, vårt evige Jeg brenner langt sterkere enn den heteste stjerne.

Diagnose

En avslappet kommentar til Sissels hverdagslige syn.

Hun skrev dette om meg i et ganske langt innlegg:

«Aropos outsidere. Min mest forhatte leser, Uten Grenser har fått min stemme hver gang jeg kommer over en avstemning. Vi er uenige om alt og krangler nesten hver gang våre veier krysses, men jeg er glad han finnes. Han er ikke veldig likanes i mine øyne, jeg syns han er rar og i inni meg har jeg gitt han en diagnose. Men jeg syns han har en viktig stemme og jeg leser han. Innimellom så kommer han med en post som, etter mitt syn forener det lyserøde (hvilken farge har anarkister?) og det blå - det er verd å ta vare på det øyeblikket når det skjer :) I tillegg har han en avstand til et over-kameratslig bloggsamfunn som har mistet fokus på hva som har viktig, hvorfor inholdet i blogging er så viktig.»

Skrivefeil er ikke rettet i sitatet.

Jeg liker faktisk innlegget hennes, der hun fokuserer negativt på bloggkåringer og på at en blogg må ha innhold, men innholdet hennes avslører henne også nokså kraftig, og kan egentlig summeres opp i det hun sier om meg. Sissel har et overordentlig enkelt syn på tingene. Alt som er utenfor standarden er rart og har en diagnose osv. Det meste som er innenfor er i utgangspunktet positivt. Nå må jeg si at hun strekker seg langt her, ut fra sine begrensede forutsetninger, men hun har fortsatt et langt stykke å gå, til hun har oppnådd en noenlunde grunnleggende forståelse for selv de enkleste prosessene som styrer dagens samfunn. Hun vet ikke engang at svart er anarkistenes farge, selv om akkurat det er langt fra det viktigste her. Det bare understreker det jeg sier. Hun skjønner ikke at jeg verken er rød eller blå, eller svart for den saks skyld, men regnbuen. Hun skjønner veldig lite av regnbuen.

Å gi diagnoser til radikale stemmer er ikke noe nytt. Det er faktisk veldig vanlig. Diagnoser har blitt brukt av Makten og maktglade i århundrer for å kvele sanne kritiske røster og det er noe både Sissel og mange andre bør begynne å tenke veldig nøye over.

Jeg går ikke inn for å bli likt og derfor er jeg ikke «likandes». Å si rett ut hva en mener uten begrensninger og filter blir rett og slett ikke satt pris på i dag. Som jeg har påpekt før så er det nesten et kompliment hver gang en viss type mennesker ikke liker meg. Jeg gir rett og slett blaffen i hva folk mener om meg. Sissel får med seg verdien av det et stykke på vei, men igjen: ikke på langt nær nok.

Mine venner og folk jeg respekterer liker meg og respekterer meg, og setter pris på min til dels brutale ærlighet, og det holder for meg i bøtter og spann. De kan være veldig uenig med meg, men de synes jeg er en likandes kar. Jeg er en glad laks, blir det sagt, en som setter pris på livet i alle dets avskygninger. Alt dette kommer også fram på bloggen. Slik jeg ser det er det veldig vanskelig å unngå å legge merke til det. Man må jobbe veldig hardt, når man leser det jeg skriver for å unngå å legge merke til nyansene i mine uttalelser.


PS jeg ble faktisk nummer 67 (tror jeg det var) på Twingys uvesentlige liste over norges beste blogger, noe som beviser at det faktisk skjer mirakler, også i dagens verden...

Klar for beleiring

Da har jeg proviantert for Beleiringen (julen). Det trengs nok litt supplering på mandag, men jeg er i det store og det hele klar for en mengde helligdager på rad. Hvis man ikke er det, så sulter man rett og slett i hjel. Hvis man bor i byen er nok ikke faren for det noe mindre, men mat, når det må skaffes fra kiosker ol er uansett mye dyrere under Beleiringen.

Jul er uansett noe farlig tull. Folk hiver penger og ressurser ut av vinduet, stresser livet av seg og feirer fødselen til en person som aldri har eksistert, verken som gud eller menneske. En sinnssyk verden blir enda litt mer sinnssyk under Beleiringen.

Enda en norsk møkkafilm hypet av pressen

Max Manus, enda en middelmådig, overhypet norsk film får premiere på fredag og etablert presse står klar med terningkast 6 og tilsvarende.

Jeg ser gjerne ikke norske filmer og kommer nok ikke til å lide meg gjennom denne heller. Det er ikke fordi jeg misliker norsk film i utgangspunktet, men simpelthen fordi jeg bruker de samme standardene til å vurdere norsk film som all annen film. Jeg ser på handlingen, om historien er interessant eller ikke, hvordan filmen ser ut til å være laget osv, og min opplevelse av norske filmer, med svært få unntak er at mine fordommer mot dem er vel fundert i virkeligheten. Den nye «norske bølgen» de siste årene, der kritikerskrytet har kommet på samlebånd er en nokså slapp krusning, slik jeg ser det.

Når man ser på hva som får produksjonsstøtte tenker man uvilkårlig sine tanker: Det er lett å gjøre det bedre.

Det jeg har sett av Max Manus er nokså skralt. Dialogen er forferdelig. Handlingen drives unaturlig fremover osv.

I tillegg kommer selve temaet og måten det blir behandlet på. En norsk Helt skal krones, enda en gang. Alle folks fordommer til fordel for norsk motstandskamp under krigen skal bekreftes igjen. Mye er fortsatt skjult og skjønnmalt om det som foregikk, men det som er kjent tegner et bilde nokså fjernt fra den skjønnmalte versjonen vi får enda en versjon av på fredag og utover.

Det er slevsagt mulig å lage en god film om norge og verden under Krigen, lage et kritisk blikk på det som foregikk, men det blir generelt sett ikke gjort.

Vi får seierherrens versjon. Vi trenger ikke enda mer av det, enda mer støtte til nasjonal stolthet.

Det går an å lage god film i norge. Man har sett det, en sjelden gang. Det blir bare, som en regel ikke gjort.

Noen få noenlunde positive trender (I)

Nybilsalget «stuper» for syvende måneden på rad, i følge organisasjonen for europeiske bilprodusenter ACEA. I november falt det med 25.8 prosent sammenlignet med november i fjor. Det går ikke ned på langt nær nok slevsagt, men det er en start. Forhåpentligvis blir det en varig trend og ikke avhengig av nåværende positive økonomiske realiteter. Foreløpig så har det ikke sunket mer enn det gjorde i 1999, og da tok det seg fort opp igjen, og det går jo ikke, det er bare enda mer av den samme, vedvarende vandrende katastrofen.

Det er få ting som ødelegger naturen mer enn bilen simpelthen ved sin blotte eksistens. Utslippene fra motoren er langt fra det verste ved det. Selve byggingen av veier og produksjonen og delproduksjonen, i talløse fabrikker over hele kloden ødelegger langt mer. All moderne aktivitet ødelegger livet på Jorden, men en skal lete lenge etter en bruksgjenstand som ødelegger mer enn Bilen.


Humanistisk Ungdom kommer med et utspill i julen som man så absolutt bør rose og støtte, og som får en til å humre godt. De sender ut ørepropper til norske elever før den tradisjonelle julegudstjenesten norske skoleelever blir mer eller mindre tvunget til å delta på hvert år. Proppene er en hjelp til de som føler at de må gå, til tross for at det i prinsippet er frivillig. Nå mener jeg at humanetisk forbund generelt sett er altfor positive og ettergivende til kristendommen, men dette er et stort utspill fra ungdomsorganisasjonen deres.

Slagordet i forbindelse med kampanjen er frydefullt og riktig: «Ikke prek på min skole og jeg skal ikke tenke i deres kirke».

Herlig ironisk og nedlatende.

Nyheter fra fjerne land - Hellas

Før hadde folk gjerne bare en nyhetskilde. Når de hørte om uroligheter i nyhetene fantes få eller ingen alternativer til etablert medias versjon. Når man for eksempel hørte at Soho i London var et belastet strøk med masse ran av turister så trodde man på det… helt til man reiste bort dit og opplevde med selvsyn at det var bare sludder, at man så at gamle damer gikk med åpne håndvesker midt på natten uten å bli ranet.

Nå vet langt flere, at når Dassrevyen og TVFRP, eller norske aviser forteller dem at «en liten gruppe velorganiserte anarkister» står bak uroen i Hellas og gir sin generelt forvridde versjon av det som foregår, at de lyver så det renner av dem, at de gir den versjonen som er best mulig egnet til å bygge oppunder illusjonen som maktapparatet i et gitt samfunn støtter.

Det som skjedde er et klassisk tilfelle av politivold. En forsvarsløs femtenåring ble regelrett henrettet på åpen gate, foran øynene på utallige vitner. Politimannen kom først med den klassiske og vanligvis så vellykkede bortforklaringen: at han simpelthen skjøt i selvforsvar. Da en mengde vitner meldte seg og bevitnet at det slett ikke vart selvforsvar, at politimannen slett ikke var truet måtte han finne på noe annet. Han påstod at han skjøt i luften, men at kulen traff en flate og rikosjerte slik at den traff gutten. Men de samme vitnene sier at han siktet direkte på gutten og trakk av.

Den drepte tilhørte en gruppe av autonome anarkister i Aten, som i årevis har vist hvor lite de respekterer politifolk. Politifolk er gjerne løgnaktige og brutale bøller, og når noen viser åpenlyst at de ikke er redd dem blir de fort aggressive og går gjerne lett til ytterligheter.

Det er enda et tilfelle av at folk får nok av forferdelige sosiale forhold og gir beskjed om det i høylydte ordlag og handlinger. Og mens folk flest i norge finner seg i at folk blir myrdet på åpen gate av maktens bøller så finnes heldigvis ikke en slik sauementalitet andre steder. Når folk over hele Hellas eksploderer i raseri, så skjer det med god grunn. De vet at dette mordet ikke skjedde i et vakuum, men at det er en logisk konsekvens av en langvarig, bevisst politikk fra myndighetenes side.


Så har også diverse kvalmende rasistiske grupperinger som vanlig prøvd å legge skylden på innvandrerne. Det vil alltid finnes de som vil gjøre det, uansett hvor liten rot i virkeligheten et slikt forkvaklet livssyn har. Hans Rustad og gjengen i dokument.no er som alltid i fremste rekke her. For noen avskyelige spyfluer.

Forbudet

Fredag var det 75 år siden alkoholforbudet ble opphevet i USA, en herlig påminnelse om at det faktisk går en grense for hva folk vil finne seg i av forbud (selv om man ikke skulle tro det). Forbudet ble innført i 1919, og ble innledningen på en av de mest praktfulle kaotiske tidsperioder i amerikansk historie. Omsetningen av alkohol skjøt fart til høyder en aldri tidligere hadde sett, og mange ble rike som krøsuser. «Alle» var i bransjen, og de som drev stort tjente så mye penger at de kunne kaste penger rundt seg som riskorn etter et bryllup. De kunne bestikke alle, og selv de mest brutale kriminelle fikk folket på sin side. Det var en herlig vill (om enn blodig) tid.

Norge hadde et lignende forbud, og selv om det ikke var amerikanske tilstander her, så skjønte til og med norske myndigheter den beskjeden de fikk fra en feirende befolkning: aldri mer alkoholforbud. Man har prøvd senere med diverse mildere former for det, men det har egentlig aldri fungert det heller. Smuglingen forblir høy på grunn av norske priser, og folk reiser så mye at de kan ta med seg langt over kvoten på rutinemessig basis. På en gitt flyankomst, med mindre man kommer fra Amsterdam eller noe blir kanskje en eller to av passasjerene sjekket, det er alt.

Hvis et nytt alkoholforbud hadde blitt innført så hadde feiringen startet nær sagt øyeblikkelig. Jeg og utallige andre ville ha fått en ny, suveren måte å skaffe oss enorme inntekter på. Og herlig kaos hadde spredd seg over det ganske land. Et alkoholforbud ville ha blitt kjempegøy.

Selv ikke «krigen» mot bruk av illegale substanser fungerer, til tross for den enorme risikoen det er å bare bruke det (risikoen for å bli tatt, ikke for å skade seg). Det burde fortelle myndighetene noe, men om det forteller dem noe, så innrømmer de det ikke høyt. Grunnen til at alkoholforbudet ble og blir så fundamentalt mislykket er kulturelt betinget, at det å drikke alkohol er tvers igjennom sosialt akseptert. De «nye» stoffene er det ikke, selv om de dog blir stadig mer utbredt. Men som sagt: forbud fungerer fortsatt ikke.

Stort!

Sannheten er at bruken av rusmidler er eldgammel og at all rus innerst inne er sosialt akseptert. I et gjennomregulert samfunn, med en stadig mer kuet befolkning blir det en av våre siste muligheter for protest, en av de siste bastioner av frihet som gjenstår.


Myndighetene vet at folk trenger å blåse ut hver helg, trenger en ventil for å få ut oppbygget aggresjon, så de godtar det, tennerskjærende. Det blir en slags linedans, en balansegang mellom det de foretrekker og det de frykter aller mest: samfunnets totale og endelig sammenbrudd.

Som sagt, det å jobbe for et alkoholforbud er nok ikke så dumt…