Vandrerens bok

Det finnes en eldgammel legende om en bok, en bok hvor du kan finne svarene på alle dine spørsmål.

Når du søker utover søker du også innover. Å søke innover er også å søke utover.

Alle søker Frihet, til og med de som ikke er klar over det. Men når sjansen til å rent faktisk oppleve det kommer snur de fleste seg vekk fordi de frykter avgrunnen som åpner seg under dem. Noen søker derimot sterkere, mer lidenskapelig enn andre. Og når stien viser seg foran dem så blir de bare enda ivrigere, fordi dette er noe de har søkt hele sitt liv.

Du vandrer gjennom en by eller en skog, samme hvilke egentlig, men det bør være en ukjent by eller skog, fordi det kjente skaper rutiner, og rutiner er aldri noe godt utgangspunkt for å søke det ukjente eller det kjente ukjente.

Du vandrer gjennom en fremmed by. Det trenger ikke å være noe spesielt, i hvert fall ikke ved første øyekast. Gatene virker kjedelige og folkene tvers igjennom ordinære.

Ett skritt til siden, en inntrengen inn i en mørk sidegate kan være nok. Alt forandrer seg. Du opplever noe, noe som er følelser eller fysisk eller litt av begge. Verden forandrer seg ikke, men ditt syn på den har så visst forandret seg, bortenfor forventning, som ved Magi. Men mest av alt er det du som har forandret deg. Du har sett deg selv bli avbildet i det forvrengte speilet, og du vet at du er så mye mer enn du har visst at du er. Verden har vokst seg større, og du er uendelig mye Mer enn du var.

Det normale livet eller samfunnet kan aldri gi deg denne følelsen, dette klarsynet. Du kan muligens oppleve denne «åpenbaring» innenfor begrensningene av det etablerte samfunnet, men det som gjør det annerledes er din følelse av å Leve. Du kan sitte på en buss en kjedelig dag på vei til jobben og på tross av det se glimt av det evige og uendelige, men det er ikke særlig sannsynlig, med mindre jobben er soleklart midlertidig og du har levd et liv fylt med Hunger, og jaktet uten stopp på et liv som en bedriten åtte til fire eksistens ikke kan gi deg. Hvis du leter kan du finne enda en bit av det evige i sofaen hjemme i stuen, så lenge du i sannhet leter, fordi det du egentlig gjør, hvis man ser på det absolutt grunnleggende, er å sitte der og se igjennom en bok full av speil. Det du ser, det eneste du ser, på hver eneste side er deg selv.

Vi søker viten på vår Lange Vandring. Men sann viten kan aldri bli gitt deg av andre. Den må oppleves, på et personlig plan, av hvert eneste menneske.

Mange som fremstiller seg selv som annerledes er ikke egentlig det. De spiller bare, som med en hobby, noe man gjør når man egentlig gjør og ønsker å gjøre noe annet.

Det de (blant andre ting) ikke skjønner, er at alt dette har en enorm praktisk betydning. En Som Søker kan aldri passivt og ukritisk gjenta andres ord og gjerninger, kan aldri akseptere etablerte sannheter om samfunnets ufeilbarlighet og tilsvarende. Å tenke annerledes er å tenke selvstendig. Å leve slik folk flest gjør i dagens samfunn er ikke det minste bedre enn å leve som sauer på en farm (og sauer er slett ikke ålreite dyr).

Vi søker viten på den uendelige stien. Kanskje er vi til og med ganske så dumme innimellom, når vi leter etter og leser eldgamle, støvete bøker. Glimt av visdom kan komme til oss på den måten, men aldri noe avgjørende, aldri en Fullstendig og Kompromissløs Frihet.

Når du blar i Vandrerens Bok ser du naturligvis bare et eneste ansikt der som stirrer tilbake på deg.

Ditt eget.

Sjøen, landejorden og alt som er, er der for Vandreren.

Ingenting gror i Morgan Kanes fotspor

Jeg er den største (og eneste) gjenlevende Morgan Kane eksperten, og en natt foran datamaskinen slo det meg at jeg burde bruke det til noe, og så plutselig var de der, ordene, bildene og de store linjene. Jeg hadde det aller vesentligste i hodet og minnet etter bare noen få sekunder, hele historien og hvordan tilnærme meg den. Ideen til en filmserie eller tv-serie var der etter noen få øyeblikk av glimt og kreativitet, alt fra ti til hundre episoder. Det slo meg at historien burde starte i Tombstone, den boken der forfatteren og Morgan Kane, US Marshall tok et kvantesprang forover i sin utvikling.

Dette kommer i tillegg til alt annet jeg gjør, hvis det blir noe ut av det, og jeg kommer nok bare til å skrive noen få skisser, vaskesedler, som den nedenfor og ikke så mye mer, før prosjektet eventuelt tar av, noe som er avhengig av en rekke faktorer, ikke minst den økonomiske. Dette er et prosjekt som fortjener en stor og omfattende satsing, ellers er det ikke noen vits i å gjøre det.

Jeg har ikke lest en Kanebok på mange år, noe som kanskje ikke er så rart, siden jeg gjennom en kritisk måned i 1985 knapt gjorde annet. Men da jeg åpnet Duell i Tombstone og begynte å lese på ny, endelig, så oppdaget jeg at ingenting hadde forandret seg. Det var den samme stemningen, den samme medrivende intrigen og storheten som Kjell Halbing var så kjent for, den som den såkalte litterære eliten i Norge fortsatt nekter å vedkjenne seg.

Duell i Tombstone

Han var bare en skygge, som de alle var den første tiden, alle de sagnomsuste revolvermennene. De, som han drepte sine første menn i mørke sidegater og byer så små at de knapt fantes på noe kart. Det var bare senere seierherrene fra disse duellene stod fram i hovedgatene, i de beryktedes lys. Noen, som William Bonney og John Wesley Hardin og andre ble berømt tidlig i livet, men med han skjedde ganske sent i livet. I en by godt kjent for sine beryktede besøkende strakk skjebnen ut sin hånd til han, og klemte til rundt ballene hans, og fra det kritiske øyeblikket fantes ingen vei tilbake, ingen vei tilbake til de skyggene og den anonymiteten han hadde dratt fordel av så lenge.

Det Ville Vesten krympet. Der hvor det en gang hadde eksistert en nærmest grenseløs frihet til å vandre enorme områder gjenstod nå, mer og mer bare vegger og gjerder, og det var knapt plass lenger til de som foretrakk det åpne landskapet, den uendelige villmarken. Det Ville Vesten falmet og det gjorde også folkene som levde der.

Stjernen festet på vesten hans ga han en utsettelse, en fordel i forhold til de av hans rivaler, de revolvermennene som fortsatt levde.

Hva er overlevelse? Hva skal det til for at en mann gang på gang på gang skal bli i stand til å dra nytte av denne indre, fundamentale kraften? Hvor mange ganger kan en død hånd reagere, trekke seg sammen til en knyttneve rundt det dampende metallet ved dets fingertupper? Hvor lenge kan et velsmurt våpen eksplodere før dets egg blir sløv og ubrukelig?

Skjebnen jaget mannen med den døde mannens skygge i et stadig raskere tempo.

I den sagnomsuste gruvebyen Tombstone møtte Morgan Kane for første gang en større forsamling av sine likemenn, og når støvet la seg, ville han aldri mer bli den samme.

Ild som brenner i vinden (III)

(I)

(II)

Hun hadde passert et nytt vann og fulgt elven videre ned i lavlandet. Den vedvarende, fuktige heten gjorde at hun holdt størst fart og beveget seg omkring i størst mulig grad om kvelden, i skumringen. Hun tilbakela allikevel store distanser hver dag. To dager tidligere hadde hun sett røyk fra en fjern dal. Hun gled gjennom skogen, løp over slettene, badet med uendelig velbehag når anledningen og lysten meldte seg. Uten hastverk nærmet hun seg bestemmelsesstedet, den fjerne dalen. Røyk, andre mennesker.

Sent en dag, sjokkerende brått, stod hun i skogkanten og kikket mot en vegg av tømmerstokker stukket ned i bakken. Noen hadde plassert dem tett inntil hverandre. De dannet en stor runding midt på sletten. Selv nå, såpass sent, strålte solen nesten direkte ned dit og det måtte bli steinhett der hver eneste solskinnsdag (Og nå for tiden var det omtrent utelukkende solskinnsdager). Hun husket Hun kjente til slike bygg, husket hvordan de så ut inni. Folk bygget en masse innestengte boliger innenfor disse døde trærne.

En gammel utbrent, rusten krigsmaskin stod like innenfor den åpne porten. Den stod nokså mye i veien der den stod og hun undret seg over hvorfor den ikke forlengst hadde blitt flyttet.

Blikket flyttet seg, mot de som jobbet på marken utenfor den høye veggen. Menn og kvinner, mennesker som henne selv, som stelte vekstene de hadde plantet og som skar i marken for å plante flere. Ødela den. Det ante henne at hun hadde sett dette før. Hun var full av både glad undring og mørk nysgjerrighet. Blikket beholdt det åpenbart ivrige uttrykket og hun gikk knapt glipp av noe som foregikk. Slik skogen hadde lært henne å lære seg selv. Storøyd studerte hun sine artsfrender som befant seg ute i det åpne lendet. Frivillig. Hun grøsset uten riktig å vite hvorfor. Krympet seg lett av ubehag, da hun ikke hadde problemer med å sanse deres ubehag. Sånn som de drev på. Også her mellom trærne, selv inne i skogens kjølige skygger, steg varmen voldsomt midt på dagen og i timene som fulgte. Den hadde ikke sluttet å stige ennå. Men midt på sletten, midt i solsteken, måtte heten være voldsom. Hun fulgte dem med blikket, så hvordan de slet og hvor lite vel de følte seg over å måtte slite på den måten de gjorde.

Og blikket streifet ofte de mange restene av den gamle verden som lå strødd omkring. Skrapet var ikke i bruk, men mye av det stakk opp av åkeren og lå i veien for dem som arbeidet der. Det virket veldig rart det også.

Blikket stanset ved en ung hann, en gutt som jobbet et godt stykke fra der hun skjulte seg. Hun mistet det konsentrerte, tvilende uttrykket og lyste opp på ny. Handling fulgte tanke så og si øyeblikkelig. Hun flyttet seg forsiktig nærmere hannen, full av uforsiktig, begeistret iver. Nesten hele hennes oppmerksomhet ble rettet inn mot han. Hun studerte hele han, kroppen og det den skjulte. Bak i hodet undret hun seg over hva som fikk henne til å glemme seg slik. En bekymret, men ikke særlig påståelig stemme. Han skilte seg ut fra de andre. Den mørke huden, det svarte, glatte håret. Han skilte seg ut på grunn av utseendet, men også... på andre måter.

Hennes grundige, intense studium avslørte hvorfor han hadde tiltrukket seg hennes oppmerksomhet fra først av. For henne falt det lett å se at han slett ikke trivdes med å grave i jorden. Hun leste det i hele måten kroppen hans talte på. Kunne ikke de andre se det? Hvordan han mislikte hver minste bevegelse?

Hun hørte et rop og rykket til. Flere rop og omfattende peking i hennes retning. De hadde sett henne. En diger mann kom gående mot henne. Han hadde kommet nesten helt innpå henne før hun hadde blitt bevisst hans nærvær. Hun tok et skritt tilbake. Han stoppet opp. Han begynte å snakke vennlig, beroligende til henne. Hun forstod ordene hans. Noen av dem hadde hun litt problemer med, men deres umiddelbare betydning fikk hun hurtig tak i. Hvor kom hun fra, hva het hun? Hun visste ikke riktig hva hun skulle svare på det spørsmålet. Det virket viktig for han. Hun husket ikke, hun fortalte han det. Hvordan hadde hun overlevd i villmarken? Jaktet, svarte hun rett fram. Han spurte henne om skrapen på armen og nikket da hun fortalte at den stammet fra rispene tennene til en nær - ulv hadde gitt henne. Mange hunder hadde blitt ville i tiden etter det store sammenbruddet. Han undret seg over hvordan hun hadde unnsluppet. Hun svarte stolt at hunnen ikke hadde unnsluppet, at hun hadde drept henne og spist henne. Ordene ga ikke den forventede respons hos mannen. Han virket snarere bekymret. Betydningen av alle spørsmålene og den merkelig vare tilnærmingsmåten, demret langsomt for henne. Hun husket og forstod, på et vis.

En kvinne trådde fram og spurte om hun var sulten, om hun ikke ville bli med innenfor palisaden og ta et bad. Ordene ble uttrykt med en viss vennlighet, men den var ikke fremtredende. Piken kikket skarpt på kvinnen. Hadde hun ikke allerede fortalt at hun jaktet og jaktet godt? At hun klarte seg godt utenfor palisaden og ikke trengte deres grundige omsorg? Og hun hadde badet. Lukten som kom fra disse folkene var langt verre enn hun noensinne hadde luktet. Her ute drev den med vinden, men rev tross det henne i nesen. Lukten av ensformighet, innestengthet.

Her ønsket hun ikke å være lenger. Hun flyttet seg en ørliten hæl bakover. Alle andre tilstedeværende ble urolig i sine bevegelser da.

Hun erklærte stillferdig sine hensikter om å forlate dem. Å gå herfra. Hun skjønte egentlig ikke hensikten med det. Handlingen i seg selv burde være tydelig nok. Men hun erindret noe da, om at det hadde blitt ansett som viktig hos de folkene hun hadde bodd hos. Hun snudde seg rundt lett på foten, og satte i luftig gange kursen tilbake mot skogen. Den store mannen satte øyeblikkelig etter henne. Gangen hennes gikk over i løp. Det skjedde så hurtig, fra det ene skrittet til det andre. Som vinden, ble det hevdet senere. Vi så bare vinden! Det unge ansiktet lyste opp i et opprømt smil da hun så at mannen stanset opp i skogbrynet. Han pustet allerede tungt. Men hun sanset at det ikke talte blant hans fremste grunner for å stoppe så tidlig. Hun trengte dypere inn, mens hun hele tiden holdt et vaktsomt blikk festet på han. Det gikk noen sekunder, før han skrek etter henne, rasende, opprådd, med en undertone av engstelse, som det ante henne at hans stammefrender kanskje ikke festet seg ved. Eller ønsket å feste seg ved.

- Hva feiler det deg? Ønsker du ikke vern og trygghet?

Hun holdt kursen langs ytterkanten av skogen noen hundre skritt, lenge nok til at hun fikk anledning til å vinke til den spesielle gutten. Håpet hun det bare for sterkt eller rørte virkelig hånden hans på seg i et ørlite vink? Uansett så holdt det i tjern for henne, nok til at blodet pumpet ekstra kraftig gjennom årene da hun på ny trengte dypt inn i skogen. Fjernt fra de som ønsket å stenge henne inne.

Etter søvn, etter jakt, glemte hun dem alle. Også gutten med den mørke huden. Bare øyeblikket eksisterte for henne.

De neste dagene brukte hun til å gjøre seg kjent med det nye landet. Hun spiddet to harer tidlig den første dagen og hadde god tid til å utforske og tilfredsstille den uslokkelige nysgjerrigheten sin. Det ble mørkt tidlig på denne tiden av året. En av få enkle tegn på at det ikke var sommer. Til tross for den sterke varmen. Det tok ikke motet fra henne. Hun anså det som en utfordring å lære og bevege seg i mørket.

Føtter trommet stille mot stier, mot tettvokst skogbunn. Hun sendte et raskt blikk oppover, mellom tette trekroner. Skyene dekket for stjernene, svarte og tunge. Natten var virkelig mørk. Hun kunne ha stoppet og tent bål, men lot være. Etter en stund stoppet hun opp, usikker på hvorfor. Hun ble stående en stund under et tre, ubesluttsom.

Noe dryppet ned på hånden hennes. Det fikk henne til å skvette litt, da hun ikke skjønte hvor væten stammet fra. Hun tok seg til øyekroken. Vått? Var dette tårer? Hun kikket opp. Det kunne, antok hun, ha dannet seg fuktighet på grenene i løpet av skumringen og dryppet ned på henne.

Neste morgen pakket hun mat og våpen og la i vei i den hensikt å legge så stor avstand mellom seg selv og landsbyen som vel mulig. Det gikk en stund før det gikk opp for henne at hun faktisk dreiet og at hun hadde begynt å sirkle inn mot det forhatte stedet. Hun sluttet å kjempe imot nesten med det samme, lært seg som hun hadde gjort, å stole på instinktene sine.

Så fort det gikk. Hun rakk fram i god tid før solen sank bak fjellene. Hun holdt seg i skjul mens hun ventet tålmodig på mørket.

Skyene kom med mørket. Denne natten også. Fjern torden rullet inn fra fjellene. Toppen av palisadene avtegnet seg tydelig i skinnet fra bålene innenfor. Hun hadde lyst til å ta en tur innenfor. Bare en liten tur. Et raskt smil krysset leppene hennes. Det kunne bli moro. Som tenkt så gjort. Hun dekket de siste meterne sammenkrøpet og i fullt firsprang. Stille, umerkelig. Uten nølen tok hun sats og klatret opp veggen, like stille og lettvint. Hun svingte seg over og landet mykt i gresset på innsiden. Som hun hadde tenkt seg så stod det ingen i nærheten. Ingen av vaktene hadde så mye som rørt seg. Luktene deres hadde ikke forandret seg. Ikke tale om at de hadde oppdaget henne. Hun forstod ikke hvorfor de stod der. Hvorfor de voktet og hvordan akkurat disse voktet.

Villmarken skrek allerede ut til henne, om å vende tilbake. Dette stedet... hun fikk lyst til å krøke seg sammen i ulyst. Hun husket. Hun hadde oppholdt seg slike steder tidligere. Det var ikke lenge siden heller, det bare føltes slik.

Krigsmaskinen stod på en sokkel ved inngangen, som en representasjon av en guddom. Synet av den fikk henne til å skjelve av ubehag. Et ubehag som ble forsterket snarere enn forminsket.

Husene stod så tett. Som små bur stuet sammen. I ett stort. Lukten... så sterk. Å bygge ly for regnet var en ting... men dette... Hvordan holdt de det ut? Hun hadde en mistanke om at de ikke gjorde det. Av de hun sanset i nærheten virket ingen noe mer lykkelig enn de hun hadde studert mens de befant seg på utsiden. Alle betalte de dyrt for å streve etter å stenge naturen ute. De måtte være både døve og blinde som ikke skjønte dette selv.

Ingen oppdaget henne der hun gled mellom skyggene. I et svakt øyeblikk ble hun nesten fristet til å lage en tydelig lyd, for å se om de oppdaget det.

Fornuften og en klam frykt hun ikke maktet å favne om, grep heldigvis inn og hindret henne i å gjøre noe så dumt.

Hun smøg seg, smatt inn og ut av hvert enkelt lille hus. Noen sov folk i, noen stod tomme, det spilte ingen rolle for henne. Hun ble ikke oppdaget. Ingen så forandringene mellom skygge og lys eller sanset bevegelsene i luften der hun beveget seg. De luktet ikke hennes fremmede lukt. Alle her måtte være døve og blinde og uten sanser.

Der, i sentrum av det hele, som hun hadde ant, lå det største og best utstyrte huset. Hun så ingen vakter, men døren tiltrakk seg oppmerksomheten hennes. Piken husket at hun hadde sett noen slike før i sitt liv. Ikke mange, men noen. Før hun egentlig tenkte over det befant hun seg inne i huset.

Det fantes mye interessant, mye som fanget hennes blikk, i den velutstyrte flerromsboligen. Dog bare noen få av praktisk nytte for henne. Hun lyste opp da hun oppdaget en hel samling av stålblad på veggen ved siden av spisebordet. Det var nøyaktig slik som hun hadde forestilt seg det. Disse folkene hadde slik overflod av dem at de godt kunne unnvære et par. Ferskt kjøtt, derimot, syntes å være mangelvare her. Gamle ord som blandet seg med hennes nye, mer naturlige uttrykksmåter, fikk et raskt smil fram i det åpne ansiktet. Hun løsnet den medbrakte haren fra beltet og la den fra seg på bordet. Etter det studerte hun omhyggelig stålbladene og valgte så ut to stykker. Hun festet dem til beltet og bega seg så avsted.

Hun hadde akkurat åpnet døren da hun hørte skritt. En kvinne skrek opp. Bak henne. Skrittene, de tunge skrittene, kom forfra. Hun klarte såvidt å unnslippe grepet til mannen som kom stormende. Dermed, deretter ga hun blaffen i all forsiktighet. Hun løp rett fram. Hele henne ble til tider godt synlig i skinnet fra bålene. Det syntes som om alle de som ikke hadde lagt seg og noen til jaktet på henne. Hun følte seg i sannhet i ett med vinden, den de prøvde å stenge henne ute fra, da hun raste mot palisaden - og friheten. Noen av forfølgerne stoppet opp og ble stående som lamslått. For dem virket det som om hun fløy. Fløy, fløy, fløy. Fløy avgårde på ørnens vinger. Et blunk, et glimt, og hun nådde veggen. Et nytt glimt, et nytt blunk, og hun var på toppen av den. Og så - borte vekk. Forsvunnet i det truende mørket.

Senere. Hun hørte dem på alle sider av seg i den ellers så store skogen. Fakler oste i en kokende het natt. De ga seg ikke. Ikke tale om. Ingen fare, forsikret hun seg selv. Utholdenheten deres irriterte henne, det var det hele. Slik hun så det avslørte de nådeløst sin klossethet og hadde ingenting med å skape ulykke for henne.

Men de var mange. Og hun alene. Så alene.

Hun følte seg fortsatt... skitten etter besøket innenfor de døde trærne, som om noe av det syke der inne hadde smittet over på henne. Det hadde vært til dels flaks som gjorde at de ikke hadde fanget henne. Hun visste ikke hva som ville ha skjedd hvis de hadde klart det. Hun ville ikke vite noe. Det hadde kanskje ikke blitt så ille... på overflaten, der det ikke talte.

- Rødt hår, ropte en kvinne i fistel. - En heks, garantert. Måtte den Allmektige gi henne den straffen hun fortjener.

- Vi må finne henne, lød en from stemme. - For hennes egen skyld. Frelse pikebarnet fra evig fortapelse.

Piken hadde vokst seg stor og sterk den siste tiden, siden hun kom til skogen. Og hadde samtidig blitt smidigere, kjappere. Hun tvilte ikke på sin evne til å forsvare seg, overleve i en hard, nådeløs verden. Men nå frøs hun og frosten sank like til dypet og ble værende der. Hun kjente et øyeblikk en ubendig trang til å krype ned i nærmeste hull. Og bli der. Sinnssyke bilder flimret for hennes indre blikk. Hun forstod at de stammet fra tiden Før. Før det som hindret henne i å huske. De ga ingen mening, ingen frigivelse, men de fylte henne med en gru hun bare så vidt kunne forestille seg.

Hun holdt seg konstant i bevegelse, tvang seg selv til det innimellom, men det gikk. Instinktene fungerte uansett hvilke redsler som fylte den bevisste tanke.

Hun holdt seg i nærheten. Det ville ha vært den enkleste sak av verden for henne å trekke seg tilbake til skogens dyp, forsvinne fra dette folkets åsyn for alltid. Hun ønsket ikke det. Ikke ennå. Frykten lå hele tiden i skjul, jaget henne. Noe dypt og ekte hindret vandreren å gi etter for den. Hun tok seg sammen, dro seg stolt opp i oppreist stilling. I brå og voldsom innsikt, innså hun at uten risker, ble ikke livet verd å leve.

De forlot ikke skogen heller, men tente høye bål ved en åpen plass ikke langt fra det som hadde vært soveplassen hennes. Hun ante på oppførselen deres at de hadde overnattet her før. Like fullt lå nervøsiteten tykt utenpå dem. De unngikk nok helst skogen. Så på den mer som et sted de motvillig besøkte enn som et trivelig hjem. Hun kretset rundt dem flere ganger. Talte dem. Forsikret seg om at ingen lå i bakhold omkring leirstedet. Hun ble sikrere, mer djerv. De befant seg i hennes rike nå.

Hun klatret opp i et tre like ved leiren. En av de midtre, tykke grenene vokste så langt ut at den strakte seg nesten helt inn mot sentrum av sirkelen bålene dannet. Hun reiste seg opp, strakte ut armene, og begynte med en lav, knurrlignende strupelyd, som endte i en larmende, mørk latter. Alle hoppet nesten ut av sine tynne, bleke skinn. Akkurat da hylte uglen. Latteren og ugleskriket kom alle steder fra, ingen steder fra. Kanskje tok de et ørlite øyeblikk blikket vekk fra demonen, avgrunnsånden i treet, kanskje gjorde de det ikke. De hadde sett henne. Nå så de henne ikke.

Det ble null og niks søvn den natten. Verken for henne eller de som i frykt og hat og dyp, grunnleggende forvirring jaktet på henne som et trofé.

Ved morgengry satt hun lys våken, på en høyde og stirret ned på folkene og det de hadde bygget. De hadde vendt tilbake til boligene sine i grålysningen, takknemlig fordi at de hadde overlevd natten. Rasende over at den hjelpeløse, lille piken ustraffet hadde terrorisert dem.

Hun satt ved en maurtue, studerte den intenst, med et undrende, fortvilet skjær i blikket. Disse folkene, søkte, ved sin livsførsel, å stenge seg selv inne. Hun nikket sørgmodig. De beundret og æret mauren. Hun fant ikke noe egentlig galt i det. Men... de behøvde da ikke bo som den, leve som den? De var mennesker, var de ikke, og ikke maur?

Den menneskelagde maurtuen våknet sakte til liv. og sent, uvanlig sent. Skyldtes det arroganse når hun mente at hun hadde en god del av æren for det? Å feste ut i små nattetimer betydde senere oppvåkning om morgenen. Og de hadde festet mye. Hun fniste. Lyden lød fremmed som et uhørlig ekko fra en tidlig drøm en natt, etter at en hadde våknet om morgenen.

Mange av de som grov i jorden denne dagen hadde en tydelig rastløs, nervøs holdning. Til hverandre, til omgivelsene, til seg selv. Det hendte de kikket rundt seg med flakkende blikk. Hun syntes ikke synd på dem da. De burde ha annet å ta seg til enn å la seg skremme til vanvidd av hennes nærvær.

Solen stekte. Dagen ble så het at hun stadig måtte tørke pannen. Det ble ikke gjort noen brå bevegelser der inne i skogens skygge, men varmen plagget allikevel piken. Hun laget et pannebånd av det allerede opprevne skjorteermet sitt. I motsetning til tidligere dager ble denne dagen tørr, knusktørr. Fuktighet fantes omtrent ikke. Ikke fem centimeter unna levende vesener. Det fantes ikke vind som kunne tørke ut noe, men alt tørket ut allikevel. Skjønte de ingenting, maurfolket? Hørte de ikke den fjerne tordenen som nærmet seg?

Hun snek seg i posisjon, slik at hun mest mulig risikofritt kunne ta kontakt med den mørkhudede gutten. Hun fordro egentlig ikke å skjule seg på denne måten, men hadde intet valg. Hvis de fanget henne risikerte hun at de b-brente henne på bålet. Eller noe som hun følte var enda verre. Hun nærmet seg han slik at hun kunne se nyansene i ansiktet hans. Han stod en tanke adskilt fra de andre, han gjorde alltid det. Slik øyet oppfattet det kunne han befinne seg nær dem. Han stod alltid et stykke vekke. Hun stilte seg opp og vinket. Han stivnet til og kikket hurtig rundt seg. Men han skrek ikke. Hun belønnet han med sitt bredeste, søteste smil og hadde lyst til å hoppe og danse. Motstrebende nøyde hun seg med å gi tegn til at han skulle følge etter inn i skogen. Han nølte litt, sa noe til sidemannen, så kom han. Hun hadde allerede dukket inn mellom buskene.

Et glimt der, en vinkende hånd der. Hun lot han se seg, lokket og ledet til hun mente de måtte være brukbart forsikret mot å bli forstyrret. Hun satte seg ned på en fallen trestamme midt inne i tykkeste skogen. Han nærmet seg forsiktig, med ullen skepsis i blikket. Denne tilnærmingen virket helt naturlig på han. Han hadde blitt opplært til å frykte fremmede.

Han anklaget henne for å ha stjålet de to knivene, buste ut med det, mens han stilte seg opp over henne. Hun returnerte ubekymret hans lynende blikk med sitt skamløse. Det virket slett ikke som han la noe særlig tyngde i utbruddet og det hele lød aller helst nokså spakt. Hun strakte ut bena i et fornøyd smil. Hun hadde ikke tatt det minste feil av han.

Med troskyldig tonefall minnet hun han på haren hun hadde lagt igjen. Han opplyste om at han var oppmerksom på det, men han trodde ikke det betydde noe større... for de andre. Den unge hunnens smil ble bredere. Da hun antydet at hun ønsket å bade sammen med han, ble tonen imidlertid betydelig mindre sikker enn den til da hadde vært. Det fantes et vann, fortalte hun han, ikke lange stykket herfra, som var dypt nok til å kjennes både kjølig og forfriskende. Etter å ha nølt litt, svarte han tvert nei, med et unnvikende blikk. Han måtte tilbake, insisterte han. De kom til å savne han hvis han ble for lenge borte. Hun ble trist. Leken var over. Hun hintet forsiktig frempå om at han ikke behøvde å vende tilbake til dem. Han kunne bli med henne, leve som hun gjorde, i frihet, i skogen og villmarken. Han forsøkte å overtale henne til å bli med han tilbake. Og gjentok flere ganger forsikringer om at han ikke kom til å få noen problemer med å få dem til å glemme hennes små skøyerstreker, hvis hun sluttet seg til deres måte å leve på. Hun ønsket å være sammen med han, men ristet sørgmodig på hodet. Hun var alene, men hun ville ikke inn dit. De tok farvel. Hun fortalte han om tegnene på Tordenens komme. Han kikket rart på henne, takket for rådet. Og forlot henne. Han forsvant i skogen. Vanligvis ville hun ha luktet han, selv om hun ikke så han. Nå kom ingen inntrykk til henne. Ingen overhodet. Hodet sank ned mot knærne. Hun hadde hatt en slik god følelse innvendig, utvendig... over hel seg mens han befant seg nært. Nå kjente hun bare det dype savnet. En hulhet og Hunger som fikk henne til å bli sittende mye lenger enn det strengt tatt var trygt. Hun rørte seg ikke.

(på lenge, lenge)

Sulten, selvoppholdelsesdriften drev henne opp, drev henne av gårde. Hun jaktet og en stund etter at hun hadde nedlagt sitt bytte, stilte hun seg på ny opp på sin plass i skogkanten. Ingen lyd kom fra henne. Lyset ble ikke reflektert fra hennes overflate. En som skimtet henne kunne utmerket godt lure på om hun eksisterte overhodet. Hun smilte lengselsfullt og suget til seg hannens minste gester og bevegelser. Slik satt hun uten å røre stort på seg og tiden fløt bare av gårde.

Da... ble noe forandret. Forbauset kjente hun fuktighet da hun kjente på seg selv og klarte ikke å hindre at et stønn unnslapp mellom lepper hun ikke maktet å holde sammenpresset. Hun kikket ned på de våte lårene sine, kikket tilbake mot han - og forstod. Piken husket, uten at det var nødvendig for å forstå. Han trengte henne også. Han hadde sett på henne. Hann og hunn trengte hverandre.

DEN LEVENDE PLANETEN

Fra min bok Tordenveien Bok 1: Is og Ild:

Den store forandringen hadde nå berørt alle områder, hver minste flik av kloden. All isen hadde ennå ikke smeltet, men nedsmeltingen skjøt fart på en slik måte at det nesten ble synlig fra en dag til en annen. Vestisen i Antarktis hadde forsvunnet. Ferskvann fløt ned i havet fra den engang 4.8 kilometer tykke innlandsisen. Damp tykk som tåke steg opp fra landet som sydet og kokte. Et helt kontinent gikk fra å være et isøde, til å bli grønt og frodig.

Det fantes ikke is igjen på nordpolen. Utelukkende åpent hav ventet på dem som måtte seile dit. Grønland levde for første gang på veldig lenge opp til navnet sitt.

Ørkenområdene spredte seg på dramatisk vis. Prosessen som hadde startet på små områder i Sudan, i Kina, i det sørvestlige USA for tusener av år siden hadde i løpet av bare et århundre gått fullstendig amok. Fra Ildlandet i sør til nordre Canada, fra sydspissen av Afrika til langt nord i Europa, fra Australia til starten på det som hadde vært den sibirske Tundraen, den evig frosne jorden slo jordsmonnet sprekker og ble til sand. Sanden trengte inn overalt.

I Sør Amerika søkte skarer av skumringsstormens mennesker til Tititacasjøen, verdens dypeste innsjø, den eneste betydelige gjenværende ferskvannskilden på hele kontinentet. Eller de søkte til Antarktis, et kontinent nå innhyllet i fuktighet og evig tåke, eventyrverdenen hvor få mennesker noensinne hadde satt sin fot, det nye frodige og levende landet. Australia, den delen som ble værende over havet dampet bare bort, til bare en tørr, død klippe gjenstod. Døde skrotter av dyr og mennesker lå spredt over hele kontinentet. De hvite som hadde bodd der, som ønsket å få være i fred for inntrengere fikk endelig ønsket sitt oppfylt. Havet rundt den døde klippen ble gjødslet med liv og havdyrene, de som hadde overlevd temperaturstigningen, hadde en stor tid.

For nordeuropeerne fikk det glemte landet i sør også en slags myteaktig status. De kalte det det samme som de eldgamle nordafrikanske nomadestammene også hadde kalt landet i sør: Sahara - «Ødelandet».

I det som hadde blitt kalt Amerikas Forente Stater gjenstod bare ytterst få beboelige områder. De få overlevende trakk nordover, helt opp til Nordishavets nå så bugnende kyster, etterhvert dekket av en brennhet, fuktig skog. Familien Bush ble forbannet både bakover og forover i generasjonene. Selve navnet ble et skjellsord, bare brukt om den mest ekstreme tulling eller umenneske.

Store landområdet over hele verden forsvant i havet. Bare den meteren som lå inne i systemet i 1990, som myndighetene hadde gjort alt for å holde skjult, hadde ført til en dramatisk økning i jorderosjonen. Nå, når havnivået hadde passert 10 meter relativ stigning på bare 25 år måtte verdenskartet ha blitt drastisk tegnet om… hvis noen hadde vært interessert og i stand til å gjøre det.

Og isen fortsatte å smelte. Og havet fortsatte å stige.

De fleste byene som lå ved kysten ble smadret av de ekstreme stormene som avløste hverandre på samlebånd, av bølger og vind. Havet steg og dekket resten, dekket ruinene, dekket menneskenes hubris. Bilveiene ble utvisket ganske hurtig. Der ikke stormene ødela dem eller havet druknet dem ble de hurtig eller mindre hurtig utvisket, enten av sand eller av grønne viltvoksende planter som endelig kunne vokse uhindret fram. Naturen tok tilbake alt menneskene hadde brukt titusen år på å ta fra den. Gater ble sakte, men veldig sikkert dekket av gress og busker og trær. Nomadene som vandret over en jord som nå hadde blitt stor, blitt uendelig på ny så store forandringer for hvert år de passerte et gitt område, ett som en gang i tiden hadde vært dekket av asfalt og betong. I ekstra frodige områder dekket også vekstene hurtig de høye bygningene. Om kort tid, så veldig kort tid, noen få generasjoner ville det knapt være spor tilbake av det tilsynelatende veldige som en gang hadde vært. Og innen den tid ville det allerede ha falmet til myter og legender.

Livets mangfold vendte langsomt, smertefullt tilbake til havet og landejorden. Det hadde vært hardt prøvet under sivilisasjonens åk, men det hadde vært hardt prøvet før og overlevd langt verre katastrofer. Uten menneskenes trykkende «forvaltning» ble balansen i økosystemene gjenopprettet. Fiskestimene ble store igjen og «den grådige hvalen,» som en norsk avis hadde kalt den, økte på ny i antall. Både den og dens bytte økte i antall, slik det skjedde med rovdyr, med byttedyr i alle økosystemer. Bortsett fra med menneskene. De gikk fra å være tallrike som mauren og til å være bare en håndfull. Og de ble mektige på ny. De ble store på ny.

Menneskene lærte å jakte igjen, lærte å leve igjen. Det tok tålmodighet og lidelse for de som hadde vokst opp i en tid som ikke verdsatte selvstendighet og uavhengighet, og evnen til et enkelt menneske eller en enkel gruppe til å klare seg på egen hånd, uavhengig av sivilisasjonens ødeleggende infrastruktur. Men de lærte. Og for deres barn og barns barn falt det ikke vanskelig overhodet. De hadde, når alt kom til alt blitt født inn i den gavmilde og grusomme naturen og lærte å kjenne dens luner til bunns. Bare en ørliten del av sivilisasjonens gift fortsatte å plage menneskene og livet på Jorden ennå noen år, før den svant hen, tilbake til den uvesentligheten den hadde sprunget fra.

Trykket på, innsnevringen av viten, av visdom forsvant. Menneskedyret seilte ikke lenger bare en enkelt bølge, men herjet på hele det veldige havet, på alle de veldige havene.

Det fantes fortsatt bøker. De gjenværende skriftene ble skattet høyt, som beretninger om det som hadde vært. Men hva som var fakta og hva som var fiksjon ble stadig vanskeligere å avgjøre ettersom generasjonene levde, døde og levde igjen. Den orale tradisjonen fikk endelig sin renessanse. Fortellinger rundt leirbålet ble den måten historier ble fortalt på. De som satt rundt ilden kunne se den og seg selv. Hvis de snudde seg rundt stirret de bare inn i mørket. Bortenfor bålet fantes intet, intet annet enn spøkelser og skygger. Og slik hadde det alltid vært, ville alltid bli.

«Uhyggelige bygg strakte seg mot himmelen», sa den gamle kvinnen, gamle mannen, unge kvinnen, unge mannen. «Luften og jorden og vannet, og til og med ilden var full av gift… og ingen steder var giften større enn i menneskenes sinn».

Han, hun pauset, før hun fortsatte nølende.

«Stormbarnet… Han - Som - Kom - Med - Stormen… ble født, vendte tilbake til verden på et slikt sted. Han ble født inn i Skumringsstormen og overlevde dens raseri. Dens raseri var hans, og hans var dens. Han samlet sin stamme og de vandret hans vei, vandret sin egen. Menneskenes skjebne, hva den enn måtte bli, ble på ny vår egen.»

Fortelleren gikk så mer i detaljer. Han visste at han ikke fortalte historien slik en kollega av han i en flokk de hadde møtt noen år tidligere hadde gjort. Noen forskjeller dreide seg mer om detaljer. Andre var mer betydelige.

Det var en av hans favoritthistorier. Også fordi det også hørte til blant dem hans stamme ønsket å høre.

«Hva hendte med han?» spurte en gutt tilslutt.

«Han levde med sin stamme i mange år inntil han forlot dem og vandret inn i ødemarken. Det sies han vandrer der ennå, at han vil møte igjen sin stamme en gang fjernt i tid og sted, der Tordenveien svinger.»

Stemmer døde ut. Ilden krympet. Den lille flokken av Vandrere, av Nomader sov… og drømte.

Vinden blåste mellom fjellene. I tåkeheimen der det fortsatt fantes en liten iskappe på det høye fjellet vandret kjemper omkring. I Asgard, i verdenen mellom stjernene levde, døde, levde og fløy de ildsprutende dragene. De sovende rundt leirbålet både bevet og sitret av glede. Naturens mennesker kjente godt til og visste at drømmer var porter til en annen verden.

Livets tre, som hadde vært så nær ved å visne ikke mange generasjonene tilbake vokste og strakk seg på ny. Vokste fra fjellet med iskappen og strakte seg ut i verden. Yggdrasil strakk ut sine grener og begravet Nidhogg der hvor den hørte hjemme… som en liten rynke ved livstreets rot.

+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

Lyden av slag mot stein høres et sted i skumringen, en lys morgen, der det gryr av dag.

Et sted sitter en Natteravn/skyggevandrer og hugger ord inn i stein gravskriften over sivilisasjonen:

And on the pedestal
These words appear:

”My name is Ozymandias,
King of kings: look on
My works, ye mighty,
And despair!
Nothing beside remains.
Round the decay of
That colossal wreck,
Boundless and bare
The lone and level
Sand stretch
Far away

Percy Bysshe Shelley

Planeten

Fra min roman Tordenveien Bok 1: Is og Ild:

Forestill deg, om du vil, at Fredag kommer etter Tirdag... Å, beklager, Tirsdag, istedenfor Onsdag. Innbill deg under påvirkning av bevissthetsutvidende midler at 21. desember er Nyttårsaften. Vær overbevisende når du forteller deg selv at nasjonens flagg ikke lenger vil vaie på nasjonaldagen.

Kanskje klarer du dette. Kanskje er det heller ikke så forferdelig vanskelig. Du vet hvis du tenker deg om, at dette dreier seg om åpenbart menneskeskapte realiteter og de attpåtil er av relativt ny dato Det har gått opp for deg at menneskenes nyere samfunn er miljøer hvor det meste forandrer seg djevelsk hurtig. Det en generasjon holder hellig kan den neste komme til å forakte. Eller den ender opp med å forakte seg selv.

Selvsagt er det et løft. Du har vent deg til de finere ting i livet. Som en ordnet tilværelse. En ni til fire slavejobb eller ni til fire lediggang. En fast bolig. Faste måltider som du henter i butikken når det er mangel på noe i kjøleskapet eller fryseren. Du trenger ikke drepe. Alt er forlengst dødt når du får det i hendene. Men du har god lyst til å vri om halsen på et eller annet allikevel.(Naboen oppførte seg som en skikkelig drittsekk i dag). Fantasiløs som livet har gjort deg, forstår du ikke hvordan du kan få tiden til å krype engang, langt mindre gå.

Hva gjør du når du blir tvunget til å kikke inn i det sprukne speilet? Solen står fortsatt opp i øst (nesten) hver morgen. Den står fortsatt opp. Bortsett fra denne lille detaljen er det veldig lite som er som det skal være. Kriminelle, utskudd og tapere blir i disse dager tatt hånd om mer i henhold til din smak, men det teller liksom ikke lenger. Du spør hva som har skjedd med verden. Din favorittbrygge fra barndommen ligger under havets overflate. Du og din kone er nå etablert etter ti års steinhard jobbing og er rede til å få barn, men dere får ingen. Hvilken skuffelse. Dere har to biler, farge TV, kjøleskap, en tur til Syden, to stereoanlegg, datamaskin, satelittantenne, det aller siste i teknologi, to møbelsalonger, men dere mangler 2.4 barn. Ingen friske egg, ingen spreke sædceller å oppdrive, partner. Byliv i et nøtteskall, kompis.

Forgiftet luft, skitten jord, syreregn, kan du si halleluja. Hva ventet du deg egentlig? Det du utsetter naturen for, gir den mangfoldig og mange ganger forsterket tilbake. Ville du likt å bli forgiftet, stukket, gravd i, vet du hvordan radioaktivitet føles på kroppen, min venn? Du ser høye bølger og ser på at feberen stiger. Gårsdagen kommer i morgen. Morgendagen kommer aldri. Hvor bliver du, menneske? Hvor skjuler du deg?

Kjenner du vinden i ansiktet? Stilt ovenfor vanviddet er det ingen annen reaksjon å få fra deg enn vanvidd. Still et fortvilet spørsmål: Hvordan vekke opp et vesen som ikke ønsker å våkne? Finnes noe valg med ryggen presset mot veggen? Hvilket hull har du krøpet ned i, Menneske?

DEN LEVENDE PLANETEN

Fra min roman Tordenveien Bok 1: Is og Ild:

Kloden fortsatte å snurre rundt, gå i bane, rundt solen, følge galaksen på dens ferd gjennom Universet. Sett fra Rommet hadde intet vesentlig forandret seg. Ute i verdensrommets kulde merket en ikke giften som spredte seg til hver minste krik og krok der nede. Strekk ut dine vinger og strev med å fly og det lamslår deg.

Fly over fabrikkpiper og mellom steinørkenens spir og gråheten blender deg. Fly vill og fri et eneste sekund og dine gjenklistrete øyne åpner seg... Du føler alt de har lært deg opp til å glemme.

Ørkenområdene vokser. Du kan se det, uansett hvor mange som forteller deg at du tar feil. Saharas yttergrenser har allerede nådd Sør Europa, der livsgrunnlaget lenge har befunnet seg på et eksistensminimum. På sørspissen av Grønland er det lett å slå fast at lavet, symbiosen av sopp og mose, visner over store områder. Slik det også skjer i norske fjellområder. Langs randsonen rundt Antarktiskontinentet er det en store flenge i Jordens beskyttelse mot kosmiske stråler. I Chile vandrer sauer og deres gjetere omkring med hvite, blinde øyne under solens nådeløse stråling. Den som når dem uhindret. I byene, steinørknene, får stadig flere problemer med å puste. Luften, vannet, jorden, ja, selv ilden er forgiftet.

Morsmelk er stappfull av Dioksin, et av de farligste stoffene menneskene har fremstilt eller laget.

Vi får i oss giftstoffer fra vugge til grav.

Men glem nå et sekund den fysiske giften. Det gjør du allikevel ditt beste for å gjøre. Du glemmer igjen og igjen og igjen.

Den fysiske nedbrytningen er tross alt bare et symptom på den horrible sykdommen. Teknologiens og antinomadenes samfunn. Det nåtidens samfunn gjør med vår vilje, vår ånd, vår menneskelighet, er det som virkelig betyr noe. For lenge, lenge siden ble vi fastboende. Jegere, nomader ble bønder, byfolk og vi mistet vår eldgamle kontakt med naturen. Nå vakler vi bare gjennom våre grå omgivelser. En blek, nedbrutt skikkelse, inn i skumringen. Vi er alle så dårlig skikket til å leve det livet vi er født til å leve.

Hele livet har du sett ting gå fra galt til verre. Vi blir hjernevasket fra vugge til grav til å være noe vi ikke er. Du prøver kanskje å lure deg selv til å tro det ikke er så ille... men du vet.

Menneskeheten har levd så lenge i utakt med den levende kloden. Vi har skadet den - og oss selv, så lenge. Vi ser på den - og oss selv - som levende (eller døde) maskiner. Vi har mistet tålmodigheten med den. Og oss selv. Vi har opphøyet oss til herrer over den. Over oss selv. Trykk ned lokket på en kokende kjele og trykket bare øker. Kjelen behøver ikke ha egne, bevisste tanker, men den vil alltid oppføre seg som en kokende kjele.

Mystikken, herlig eldgamle, mangfoldige sannheter, avvises og lidelsene eksploderer. Lidelser er kanskje en uunngåelig del av livet, men ikke en dominerende del av det. Slik teknologiens og ensrettingens tilbedere preker om. Den eldgamle vitenen om skyggene og livets torden og det som ligger skjult, blir gjenoppdaget minutt for minutt hver dag, sekund for sekund hver svarte natt.

Ismasser smelter over hele planeten. Havet stiger. Vinder øker. Vi mennesker har levd i titusen år i den grå skyggen av vårt eget vanvidd.

Og vår tid er kommet.

Bergen Kino - eller hvordan vise flest mulig elendige filmer i løpet av et gitt tidsrom

I typisk Bergen Kino ånd har nå Inland Empire av David Lynch hatt premiere i Oslo, og er ikke engang i sikte her vest. Dette er en av mange handlinger vi har blitt vant til fra Bergen Kino i årenes løp.

Hvis man ser på det som har blitt vist i år og som kommer så er det ikke rare greiene. De filmene som ledelsen i BK presenterer som filmperler er spesielt bedritne og skulle aldri vært vist.

De viser samtlige elendige tegnefilmer fra USA og (virker det som) samtlige møkkafilmer fra Iran eller der omkring. Det er ganske utrolig at det er mulig, og enda mer utrolig at de får holde på som de gjør, helt uten høylytte protester. De har helt klart og har hatt det lenge, veldig lenge, lånt øret til kommunale politikere. Uansett hvilke partier som har styrt Bergen så har BK bestått. Ordførere og ørkensanden kommer og går, men Bergen Kino består.

Som jeg har påpekt før så er det to ting som er fundamentalt galt med BK. Enten viser de bare tvers igjennom hyperkommersielle filmer (inntjeningsunnskyldningen) eller så viser de filmer der skuespillerne knapt beveger seg foran kameraet (det «kunstneriske» alibiet), begge deler like uakseptabelt.

De bør i langt større grad vise kontroversielle filmer som engasjerer folk, en type historier som er bortimot totalt fraværende på BK. Dybde er fraværende. Jeg er skikkelig glad for at man ikke behøver å gå på kino lenger for å se film, eller oppleve film med skikkelig lyd og bilde.

Det sosiale, som det blir hevdet (fra kinoene) at man får i kinosalen (jeg for min del har aldri skjønt hvordan en kinosal kan være sosial) kan en kreativ person lett finne andre steder.

Ild som brenner i vinden (II)

Prolog

(I)

Den unge piken vaklet nedover skråningen. I en sky av støv. Tørr jord som virvlet i luften. Hun falt og rullet nedover den lange bakken helt til terrenget skrånet ut. Den skamferte kroppen ble liggende mellom tuer i tynt, gult gress. Det tok en tid, men hun maktet å løfte hodet opp. Hun sniffet i luften. En duft tiltrakk henne, udefinerbar, så godt som glemt. Hun slepte seg avgårde et stykke. Gresset ble tettere og grønnere, uendelig mer saftig. Hun orket så vidt å krype det siste stykket fram til dammen og det klare vannet. En rask bevegelse eller to, som hun ikke husket å ha gjort, og hun kikket ned i vannspeilet, på et opphovnet, rødfarget ansikt. Hun bøyde seg forsiktig ned. Ømme, valne hender skvettet vann i ansiktet. Det gjorde vondt, men fikk henne likevel til å kjenne seg bedre, kvikkere. Hun vasket seg på siden av hodet med raske, instinktive bevegelser og friskt blod rant ut i den klare dammen, skitnet den til.

Etter en stund, hun ante ikke hvor mye tid som hadde gått, hadde hun kommet seg opp på to ben. Hun ble stående å kikke ned i vannet. Det var like klart igjen. Ingen tegn til skitten og blodet hun hadde vasket av seg. Enda litt senere begynte hun å trekke bakover. Hun snudde seg og søkte seg avgårde ved å følge sine egne spor. Følge dem opp skråningen, over sletten. Hun blunket bare, slik følte hun det, og enda mer tid hadde gått uten at hun husket noe. Gresset ble saftigere i høyden. Hun kjente at hodet begynte å gjøre vondt igjen. Blink. Det grønne gresset syntes å svartne for øynene på henne. Blink. Hun lå i gresset. Natten omfavnet henne på alle sider. Et kort glimt av den fikk hun. Morgen. Hun ante ikke om det var første eller andre morgen. Ikke i forhold til hva hun regnet. Hun husket et vann, et ansikt. Men ikke når, ikke hvor. Noen ganger husket hun ikke noe i forbindelse med skrittet hun tok før det hun tok akkurat i øyeblikket. Hun strevet for å holde fast ved tankene, en eneste tanke. De syntes alltid å gli vekk. Det eneste hun husket, demret det for henne, var det at hun ikke husket.

Hun ante at hun ikke hadde gått her. At hun aldri tidligere hadde befunnet seg i nærheten av dette stedet. Det føltes så fremmed. Gresset som vokste så høyt foran henne, omkring henne. Det stod etter hvert klart for henne at hun husket hva hun ikke husket. Alt tynget henne ikke så voldsomt ned etter den oppdagelsen.

Linjer strakte seg uvirkelig bortover. Hun så dem egentlig ikke. Ikke her. Bare inne i hodet sitt. Hjulspor. De ble kalt hjulspor, de ble kalt hjul, de... roterende tingene som gjorde at en vogn kunne trekkes avgårde. Trekkes av snøftende, lidende okser. Hun måtte følge hjulspor. Hun måtte.

Tørst. Hud som tørket inn. Tunge som svulmet opp i munnen. Den såre ganen. Hunhaddegått lenge da skogen vokste opp overalt omkring der hun gikk og dekket, omfavnet henne. Solen nådde ikke ned til henne lenger. Nedover, det bar nedover, langs et uttørket elveleie. Godt. Hun gravde febrilsk i det og nådde ned til fuktighet og en halvstivnet søle. Smurte det inn i sprukken hud, fikk seg ikke til å drikke det. Ikke ennå. Visste ikke hvor lenge hun kunne vente. Drev seg selv videre. Elver førte til vann. Hun hadde hørt det ofte nok... uansett hvor hun hadde hørt det.

Godt, godt, så godt. Hun nådde et vann og måtte blunke, blunke. Synet forsvant ikke. Vann, vann. Elven som nærmest kom fossende fra motsatt kant av den litt større dammen, funklet i det dunkle solskinnet. Hun kastet seg ut i den lille kulpen. Slurpet i seg livgivende væske, drakk store slurker. Et instinkt, et minne, gjorde henne forsiktig. Hun stoppet før hun ikke orket å drikke mer. Sulten. Så sulten. Hun tørket seg rundt munnen med en skitten hånd og tørket så hånden på den slitte buksen. Dette måtte være den eneste hun eide. Hun husket ingen andre og slettes ikke noen tredje eller fjerde. Tårene laget streker i støvet som dekket kinnene. Hun kikket på seg selv, speilte seg i vannflaten igjen, slik hun (kanskje) hadde gjort en gang for ikke så lenge siden. Hjulspor. Alt hun husket. Hun husket ingenting annet. Runde ting som trillet, som bar et lite hus bortover jevn og ujevn mark, humpete skogstier, gjengrodde veier. Dirrende fingre rørte forsiktig ved det bankende såret i tinningen. Det svimlet for henne og hun sank sammen like ved kulpen. Vann. Hun drakk igjen. Sov.

Dag igjen. Hun krabbet uendelig langt avgårde til et lite kratt hvor hun lå og spiste bær, skjulte seg for det skarpe dagens lys. Krabbet tilbake til kulpen og vannet. Renset såret igjen. Sov.

Neste morgen stod hun opp og stod støtt. Blikket hadde klarnet (som vannet) og hun visste at dette virkelig var morgenen etter. Hun husket natten. Den stod klart fram. Skogens inntrykk overveldet henne slik at hun ble stående uendelig lenge, men ikke slik at hun følte redsel. Hun visste hva frykt innebar. Minnet, like fjernt som alle andre, alt annet, skapte like fullt reaksjoner i henne. Hvorfor kunne hun ikke (huske)?

Sulten gnaget i piken og drev henne avgårde. Hun måtte ha mat. En vag følelse som ikke forsvant ga henne en anelse om at dette ikke var noe nytt. Hun hadde sultet før. Også i skogen, den store fremmedartede skogen, da hun hadde fulgt med de som... jaktet. Bare fulgt med. Suget til seg inntrykk i en verden som lød så skremmende, når de voksne snakket om den. Hun husket. De hadde etterlatt henne sammen med andre kvinner og sagt med merkelig mild stemme at det ikke fantes noe å frykte her inne. Den store mannens blikk hadde flakket. Det hadde ikke vært noe å frykte i den store, dype skogen. Ingenting hadde skjedd. Men... det hadde ikke vært denne skogen. Slett ikke. Det fantes ånder i skogen, hadde de sagt. Og hevnlystne vetter som hvileløst søkte unge menneskesjeler...

En besluttsom glød tentes i øynene, det usikre, søkende blikket. Hun sniffet i luften. Det føltes helt naturlig, som det rette å gjøre. Uten at hun egentlig tenkte over om det var riktig eller ikke. Hun klatret opp i nærmeste høye tre og satte iherdig i gang med å speide. Hjertet hadde ikke slått mange ganger før livet i skogen trådte fram for hennes indre og ytre blikk. Hun så hare og hun så rev, som forfulgte den stakkars haren. Små glimt av bytte. Mat! Hjortedyr, store og stolte. Grasiøse rådyr. Som alle hadde det til felles at de holdt seg godt unna der hun fartet. Hjertet sank i henne. Ja, en motløshet som den hun følte tynge seg ned da, passet fint å beskrive slik. Noen hadde lært henne å lese og skrive. Det visste hun fordi hun forstod hva det innebar, hvor fullstendig nytteløst, bortkastet det var i hennes situasjon.

Hun kastet seg ned fra treet og løp etter haren alt hun var god for. Greiner slo henne i ansikt og på kropp da hun nokså hurtig måtte forlate stien og kaste seg ut i villmarken. Greinene sved. Haren forsvant nesten med det samme. Hun fortsatte å sirkle etter den lenge etter at hun hadde gitt opp. Hun så ingenting. Fra skogbunnen var det intet å se eller skue. Dyrene hadde forlengst lært seg å holde menneskene på avstand. Etter en stund sank hun utmattet sammen. Det ble bær til kvelds dette mørket også. Men dag for dag måtte hun lete i stadig videre sirkler etter dem og hun begynte å grave etter røtter og smakte forsiktig på alt hun kom over. Noen typer ble hun syk av og andre ikke. Hun prøvde nye ting kveld for kveld, morgen for morgen, måltid for måltid. Hun spiste bare på disse to tidene. Spiste. Hvilte. Ellers beveget hun seg omkring. Eller hun satt stille. Hun satt i mange timer stille hver dag. Om natten samlet hun krefter. Dagen brukte hun til å studere hvordan haren beveget seg. Hun jaktet ikke på den. Overhodet ikke. Lærte sakte, sikkert, med en brennende tålmodighet dens vaner. Måten den beveget seg og beveget seg i ett med terrenget på. Hun studerte rovdyrenes dans, deres sang, mens de sirklet inn sitt bytte og hun grøsset. Natten brakte med seg utålmodig og urolig søvn. Hun hørte langtrukne hyl og visste ikke hvorvidt de var virkelig eller ikke.

Egentlig kunne hun aldri føle seg sikker på om noe av dette virkelig skjedde. På en måte hun opplevde som ekte, virket det som om hun opplevde alt dette for første gang.

En dag stod hun ved et tjern hun husket å ha vært flere ganger før. «Senere», «etter», det hun hadde vasket blodet bort fra ansiktet i. Alt stod mye klarere for henne etter det. Hun studerte den unge piken i vannspeilet. Så tynn hun hadde blitt. Klærne passet knapt lenger. Det spilte ingen rolle, følte hun, så fillete de hadde blitt. Hun bandt dem opp og sydde dem sammen, etter beste evne, der hun syntes det var nødvendig. Hun ble bedre til det også etter hvert. Og syntes de satt bedre nå. Det gledet henne hvor mye lettere hun følte seg, hvor mye lettere luften nådde fram til kroppen, hvordan selve huden syntes å lære å puste bedre.

I skumringen, en skumring, den grå og tunge, klarte hun å komme seg helt inn på en hare. Hun kastet seg mot den, men akkurat idet hun skulle gripe til, smatt den elegant unna. Den forsvant, mens hun ble liggende fortvilet igjen og hamre knyttede never mot bakken.

Lyder fra skogen fikk henne først til å skjerpe sansene og så reise seg opp med et vaktsomt, undrende blikk. Slik ble hun stående som forhekset og lytte til et uhyrlig rabalder like i nærheten. Sulten overvant frykten og hun gikk i retning knurrene og angstskrikene. Hun snuste og søkte, men fant aldri noe. Ikke blod, ikke ben, ingen form for rester etter kamp. Ingen hare. Hun måtte legge seg sulten dette mørket også.

Et stykke ut på natten våknet hun brått og løftet hodet, der hun lå i leiet sitt oppe i treet. Hun hørte ulver eller nærulver hylehyle og hun frøs i natteheten. Det ble ikke mer søvn etter det. Hun fant fram grener og øvet seg på å spisse dem med flate steiner.

Hun hadde satt seg brått opp. Såpass husket hun fra det ene øyeblikket til det andre, før instinktene overtok. Lyttende hørte hun bare sin egen raske ånding. Hun stirret opp, forbi trærne og omgivelsene. Månen hang svulmende og sjanglende over skogen. Synet skapte et merkelig ekko i henne. Dens stråler nådde ned til henne gjennom tykke trekroner, tynne, sølvaktige, som nåler av is og ild. Hun mente hun hørte og oppfattet alle skogens lyder, men fortsatte å lytte, uten å være seg bevisst hvorfor. Hvorfor det kjentes så viktig.

Da... hørte hun det. Bevisstheten, den hun på en eller annen måte hadde... mistet, revnet det siste stykket og ekkoene, bitene av den samlet seg, skyllet over henne sterkere enn det som hadde vært. Hun hørte det. Hun hørte uglen hyle. Biter av... ja, hun husket hva det var... is klumpet seg i magen hennes. Hun famlet etter spydet, grep rundt det, et fast tak. Langsomt kjente hun tyngden av det, mangelen på tyngde, og et smil brøt fram i det unge ansiktet.

Hva så en ikke når en sanset forbi det som befant seg rett foran seg? En så det rett foran seg uendelig mye klarere. Hun visste hun måtte ha kjøtt. Hun ønsket å leve. Resten av natten brukte hun til konsentrasjon, forberedelser. Bygge raseri. Vekke det som måtte gjenstå av skogens guder. Hun malte bærsaft på kroppen, klinte jord og gjørme utover hele seg. Fylte natten med skrik fra sitt innerste vesen. Og ekkoet vendte tilbake som uglens hyl.

Grytidlig neste morgen, mens det ennå ikke hadde lysnet, fulgte hun harespor. Stadig forstyrret av små glimt av de små dyrene gjennom skogen. Hun lot seg ikke distrahere, der hun gikk og småløp. Blikket hvilte hvileløst på alle bevegelsene i terrenget, foran, til siden og bak. Føttene trommet lydløst over skogbunnen, mens solen uten at hun så det, flyttet seg opp på og over himmelen. Mens hun sirklet inn en enkelt hare i det ulendte terrenget.

Hun ble nesten fælen, om ikke lammet. Så enkelt det viste seg å være, å bevege seg. Så... ja, naturlig. Ansiktet hennes ble stivt av konsentrasjon, men ikke smilet. Det som kom innenfra. Hun gled forover tilsynelatende uten å anstrenge seg. Hvert skritt ble en uanstrengt, naturlig følge av det forrige. Trettheten hvilte, til hun kunne tillate seg den.

Haren begynte å sirkle. Endelig. Den nærmet seg ungene sine. Hun skjønte såpass, uten å tenke nærmere gjennom det. Og... noe var galt. Selve harens oppførsel ble gal. Ikke gal. Riktig. Det som skjedde ble galt. Den unge menneskehunnen stormet frem. Hun forstod. Det bød ikke på problemer å forstå. Under en busk like i nærheten så en hun nær - ulv som utålmodig og sulten stakk en pote ned i hullet i bakken.

NEI! Et fundamentalt raseri steg opp fra dypet, mennesket. Nei! Byttet tilhørte henne! Det var hennes. Hun kastet seg fram. Nær - ulven rygget først en tanke, uvant som den var med aggressivitet hos de tobente rovdyrene. Ikke langt, ikke lenge. Den angrep med et lammende snerr. Den tobente spiddet den gjennom hjertet, drev den bakover med voldsom, uimotståelig kraft. En dampende kjeft glefset til og hun kjente tenner skrape langs armen. De falt i bakken, rullet bortover. Hun kjempet seg opp på kne og stakk sin dødsfiende gang på gang. Men han eller hun var allerede død. De siste bevegelsene hadde utelukkende vært krampetrekninger. Selv i døden, dypt inn i døden, hadde det firbente dyret kjempet for å drepe. Hun tok en av de skarpe steinene hun bar på, brukte den til å skjære beistet i brystet, stakk en hånd inn i det dampende kadaveret, tok tak... og slet hjertet ut. Munnen åpnet seg vidt og hun bet av et stort stykke, rev den solide muskelen i stykker. Blodet rant nedover halsen hennes, utenpå huden og innenfor. Kjøttet smakte deilig. Blodet enda deiligere. Blodet hennes, det bruste og fosset gjennom årene. Hun fikk øye på den lamslåtte, fastfrosne kaninmoren gjennom den røde tåken. Snerret i triumf til lammet foran seg. Det lille dyret forsvant og etterlot ungene i rovdyrets vold. Hunnen hylte ut sin triumf. Hun levde. Hun ville leve lenge. Menneskedyrets hyl gjallet som ild utover den ville naturen og vibrerte i skogen, jorden og luften.

(II)

Positiv bekreftelse

Det er noe jeg på godt norsk kaller «positiv bekreftelse». Det har ingenting med samfunnets sinnssyke optimisme å gjøre, men det å finne grobunn innvendig, innenfor seg selv, til å være seg selv, uansett hvor mye press man blir offer for til å konfirmere seg, til å overgi seg til tyranniet. Vi som har funnet dette, dette verdifulle, denne ilden innvendig vet at den er verd enhver smerte, enhver «forsakelse», fordi den er det viktigste et menneske har.

Og det er dette, mer enn noe annet, maktens mennesker ønsker å ødelegge. Vår tro på oss selv, vår egenverdi.

De ønsker vi skal stoppe å drømme, stoppe å skape, fordi det vil gjøre oss lettere å ha med å gjøre. De ønsker at vi skal være lydige og oppmerksomme, som gode slaver, som sauer på vei til slaktehuset.

Freeman Amos

sinnssykt

Seattle: Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket av politiet. Politifolk får medaljer etterpå.

Gøteborg: Flere merkelige politiaksjoner i dagene før eu-toppmøtet «retter søkelyset mot bråkmakere og bombemenn». Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket og skutt av politiet. Vilkårlig internering og deportering blir brukt i stor grad. De arresterte blir spyttet på og slått av Gøteborgerne og det blir skreket mot dem at «jævla svin, dere kommer her og ødelegger byen vår». Politifolk får medaljer etterpå og skryt av myndighetene. «Vi kan med rette være stolt av vårt oppofrende politikorps».

Genova: Indre bydel blir hermetisk lukket. Demonstranter blir trakassert og angrepet og slått og sparket og skutt av politiet. Politifolk får medaljer etterpå.

København, Rostock og Aten er noen få nyere eksempler.

Dette som en liten innledning, et lite utvalg fra dagens virkelighet.

DEMONSTRANTER ANGRIPER POLITIET

Dette og lignende overskrifter dominerer gjerne norske og utenlandske media etter demonstrasjoner der demonstranter har blitt angrepet av politiet og generelt sett har blitt hindret på alle tenkelige og utenkelige måter i å uttrykke seg. En liten gruppe demonstranter skal ettersigende ha gått løs på en overtallig gruppe godt trente politifolk i rustning og som er bevæpnet med køller, skjold og skytevåpen. Politifolk kan skyte ned ubevæpnede mennesker og den som blir skutt får skylden for å ha stått i veien for kulen.

Og folk flest kjøper det blindt. Tiltroen til politiet som den yrkesgruppen med størst respekt og troverdighet i befolkningen ligger stabilt på rundt 90 prosent. Dette gjelder i Norge og i de fleste land i verden. Alt dette er mulig fordi folk lukker øynene for sin egen idioti. De lar seg lure, lar seg frivillig villede av tyrannene.

Det er skikkelig sinnssykt…

I det hele tatt: Det er veldig mye som er snudd opp/ned i dagens verden.

En viktig grunn til dette er at vi blir alle født inn i en ja-verden, og tidlig forvandlet fra mennesker med fri vilje til båndopptakere, som med ivrige smil om munnen gjentar andres ord og gjerninger. Det begynner tidlig, allerede i vuggen og med foreldrene, men det begynner virkelig å ta av når barnet begynner på skolen. Elevene som villig underkaster seg autoriteten, som pisser lærerne oppover ryggen blir premiert, de som som voksne blir mest mulig lik den forrige generasjonen, som igjen blir lærere og forbilder for neste generasjon. Og slik fortsetter og forsterkes elendigheten.

Media er den fjerde, støttende statsmakt, ikke den korrigerende som myten går ut på. Dens oppgave er å understøtte all urettferdigheten som blir utøvet av de andre maktene. Joseph Goebbels ville blitt stolt av sine etterkommere i media hvis han hadde kunnet sett med hvilken dyktighet de manipulerer sitt medium. Det er ikke snakk om at de lar være å rapportere… uheldige hendelser, men disse hendelsene blir beskrevet som enkelttilfeller, eller noe som sjeldenheter i dagens verden. De er ikke normen. De er ikke et resultat av et sykt samfunn, bare syke utslag av et stort sett duggfriskt samfunn, det best tenkelige, et resultat av riktig tenkning gjennom generasjoner, en lineær historietolkning som sier at alt blir bedre jo nærmere en kommer nåtiden. Løgner blir sannhet. Sannheten blir begravd i en søppelhaug av rust og gift.

Lydighet ovenfor offentlige og private myndigheter blir gjerne fremstilt som ansvarlighet, som det eneste ansvarlige. Og hvis en absolutt skal være ulydig, må det skje etter gitte regler. Lover og regler er laget av og for de rike og mektige, mot de maktesløse, mot de som lite eller intet har. Og folk flest godtar det, som gode sauer, som gode båndopptakere. Veldig få stiller spørsmålstegn ved fundamentet, ved berettigelsen et gitt styresett eller dets ivrige representanter har til å bestemme enkeltmenneskers og gruppers skjebne, til å bestemme skjebnen til hvert eneste menneske på kloden, til å dømme oss til sakte, kollektivt selvmord.

Så når noen gjør noe, når det stiller spørsmål, når de motarbeider og også forsvarer seg mot angrep fra maktens bøller, fra maktens villige redskap retter raseriet seg mot dem. Hjernevasken vi har gjennomgått, automatikken vi har fått innpodet siden vuggen trer i funksjon. Den offentlige og private fordømmelse rammer de som våger å trå utenfor de gitte, stramme rammer. Makten strammer sitt grep om sine villige tjenere, mens intet blir gjort med det som helt åpenbart er galt. Tvert om, grepet strammes. Overvåkningen og undertrykkelsen av alle ledd i samfunnet økes. Folk flest støtter det, hvis de i det hele tatt har noen mening. Andelen av befolkningen som under et desperat ønske om illusorisk trygghet støtter overvåkning i offentlige rom og også private hjem øker. Lover som blir innført i stadig flere land gjør det til en forbrytelse å overhodet gjøre noe som kan tolkes som forsøk på å forandre samfunnet.

Vi sover i sannhet en fornuftens søvn som avler monstre.

Sinnssykt.

Denne tydelige utviklingen var godt i gang lenge før 11. september 2002. Men den er en av flere hendelser som blir brukt som påskudd til å raske på prosessen. Et økende antall mennesker blir slengt inn i et mørkt hull uten foranledning og den minste berettigelse, hvis noe slikt noe slikt noensinne har eksistert. Det som var sant før er enda sannere nå. Vi lever i det best mulige samfunn. Du kan være uenig, men pass deg, ellers kommer vi og tar deg. Det kan skje i full åpenhet, gjennom skafottmetoden eller du kan havne i et en mørk fuktig (eller polstret) celle enten på et sykehus eller et mer synliggjort fengsel. «Sinnssykdom» har blitt brukt som unnskyldning til å rydde dissidenter av veien siden før Romerrikets dager. Kafkas beskrivelse av Prosessen var moderne lenge før han skrev om den. Dommen er ikke selve domsavsigelsen, men prosessen. Innen de hugger hodet av stakkaren eller brenner han eller henne på bålet er vedkommende redusert til et skjelvende vrak som ikke eier munn eller mæle eller livsvilje tilbake. Alt er igjen bra i verden og de ivrige tjenerne og publikum klapper. De kan lene seg tilbake i stolen og gjenta sitt mantra om at alt er bra.

Virkelighetsflukt har alltid blitt tatt for å være et sikkert tegn på dårlig psykisk helse. Det er nesten morsomt. Verden er en komedie for de som tenker og en tragedie for de med følelser. Det blir dog stadig færre av dem.

Adferdsforskningen går stadig fremover. Det blir snakket i økende grad om et fremstidssamfunn uten forbrytelser. Menneskenes aggressivitet leder til all elendighet, sies det. Bare i liten grad blir det «spekulert» i grunnene til all den vilkårlige aggressiviteten. Og et verdenssamfunn som i århundrer har gitt seg selv enerett til voldsutøvelse, blir stadig bedre til det.

Det blir i stadig kraftigere ordlag talt om behovet for å utrydde menneskenes aggressivitet, også blant de som kaller seg radikale, men som samarbeider i stor grad med myndigheter og får politiet til å smile etter demonstrasjoner, selv om dette innvendige og utvendige raseriet, denne alltid tilstedeværende vreden rettet mot en gjennomgripende urettferdig verden helt åpenbart er det som fortsetter å gi opprørere og fritenkere viljen de trenger til å kjempe videre. Man snakker om å begynne i tidlig alder (som om de ikke allerede har begynt med det), om å plukke ut barn med voldelige, forbryterske tendenser. Sannsynligvis vil det bli snakk om å sende dem på spesialskoler. Glem ikke at selv i et fremtidig idealsamfunn vil det bli nødvendig med en politistyrke som kan takle utilfredse elementer.

Og folk flest står på sidelinjen og jubler.

Og spytter og hytter nevene i raseri mot heksen på vei mot bålet.

Skikkelig sinnssykt.

Ild som brenner i vinden (I)

av
Amos Keppler

Varme ble til hete. Sjøen steg. Vinden økte. Heten ble synlig i luften. Med heten kom den snikende, voldsomme Døden. Land ble til havbunn. Vindens summing ble forvandlet til Stormens brøl. Verdens steinørkener, tidligere kalt byer, knustes til støv. Det blir fortalt at mange ikke forlot sine boliger i tide. Dette er vanskelig å forstå, selvsagt, men vit at dette skjedde i de tidene da menneskene var like tallrike som maurene på marken. De hersket over sin lille maurtue og trodde det var hele verden.

De steinørkenene som havet og vinden ikke tok, de tok tiden. Alt forsvant i grønt og brunt. Og blod og spye og legemer som forfalt. Sykdom og forråtnelse hersket så brutalt at ingen unngikk å føle det. De som ikke ble tatt av vannet og vinden, druknet i en annen type flodbølge. De falt sammen utenfra, innefra. Menneskene følte seg ikke lenger som herskere i sin tue. Ild blåste i vinden på ny.

Til første del

Forurensing dreper - også i små doser

Forurensning kan drepe mennesker, selv i små mengder, heter det i en forskningsrapport som ble lagt fram fredag.

Rapporten bygger på en studie foretatt i 12 europeiske storbyer, og fastslår at forurensning er enda farligere enn forskere tidligere har erkjent. Studien viser en klar sammenheng mellom innholdet av svart røyk og svoveldioksyd i luften, og innbyggernes helsetilstand. Rapporten viser at forurensningen dreper, selv om den holdes på et nivå under de maksimalgrenser som er lovlige og aksepterte i dag.

Dette betyr at utslippene av giftige stoffer må reduseres til langt under dagens nivå.

Det er Klea Katsouyanni fra universitetet i Aten og forskere fra den tolv storbyene som har lagt fram undersøkelsen. Den er offentliggjort i det britiske tidsskriftet British Medical Journal.

- Dette er første gang vi kan legge fram en større samordnet studie av hvordan forurensning påvirker dødelighet, heter det i rapporten. - Vi har sammenliknet 12 større byer, og brukt nøyaktig de samme metodene for hver enkelt.

Forskerne fastslår at det som er sagt om hver enkelt av byene, stemmer for dem alle.

Forholdsvis høye nivåer av luftforurensning slår i følge rapporten tydelig ut på dødelighetsstatistikken. Forskerne understreker at nivåene som blir beskrevet som «forholdsvis høye», egentlig ikke er høye i det hele tatt. De ligger godt under allment anerkjente internasjonale standarder.

- Hvis vi hadde påstått dette for ti år siden, ville ingen ha trodd oss, skriver forskerne videre.

De tar for seg storbyene Aten, Barcelona, Bratislava, Krakov, Køln, Lods, London, Lyon, Milano, Paris, Poznan og Wroclaw - byer som til sammen har mer enn 23 millioner innbyggere.

En rekke land revurderer nå sine fastlagte grenser regler for hvilke nivåer for luftforurensning som er godtakbare.

Den samlede forurensningen er i de fleste tilfeller lavere enn i de verste periodene på 1950 - og 1960 - tallet. Utslipp av nye stoffer som den gang var ukjente eller mindre vanlige, har imidlertid bidratt til å forverre problemet, heter det i rapporten.

Forskerne har også funnet ut at forurensningen tar livet av flere vesteuropeere enn østeuropeere. Forskerne har likevel ikke funnet noen umiddelbar forklaring på dette fenomenet. I Vest - Europa fører forurensning i verste fall til at at dødeligheten stiger med 3 prosent. Det tilsvarende tallet for Øst - Europa er 0,6 til 0,8 prosent.

- Dette er et helt uventet resultat, sier Katsouyanni. Hun tror forskjellen kan skyldtes ulikheter i målemetoder eller kulturbetingede forskjeller. Hun sier det trengs mer mer forskning før man kan få klarhet i disse spørsmålene.

Rapporten til Katsouyanni og hennes forskerkolleger er ikke alene om å advare mot skadevirkningene av luftforurensning. Sist uke påpekte italienske forskere en klar sammenheng mellom luftforurensning og dødsfall som følge av kreft. Tyske forskere har dessuten funnet at luftforurensning kan gjøre blod tykkere, noe som kan føre til flere tilfeller av hjerteattakk.

(Reuter og NTB)
NRK Text Tv s. 151 - 157
«Bakgrunn» 6. juni 1997

Kommentar: Forskere kan være utrolig dumme, spesielt om ting som ligger like opp i dagen. De innser kort og godt ikke de mest elementære sannheter. Grunnen til at forurensningen dreper flere i vest enn i øst er åpenbar: «Utviklingen» er kommet lenger her. Og giftstoffene blir stadig farligere jo lenger teknologien og sivilisasjonen utvikler seg.

Brev til fraværende kamerat

Jeg hadde en SINNSSYK sprø og gal praktfull drøm nå nettopp, der vi og en gjeng med andre Fremmede LEVDE og spilt og sang oss igjennom en gjeng med sanger. Og hvis ikke disse sangene ble skapt på seksti tallet... så burde de ha blitt det.

Det var fakler og det var ild, natt og Liv, som du skjønner mye mer en visjon, enn en drøm egentlig. Det var en visjon, en som jeg har fått en sjelden gang i årenes løp, av et alternativt samfunn, uavhengig av det forkvaklede utenfor. Og disse MINNENE, de må hentes fram igjen fra drømmen, som allerede nå falmer.

Det trenger jeg hjelp og oppmuntring til, hvis du skjønner hva jeg mener.

Husker du telefonsamtalen vi hadde for TO MÅNEDER SIDEN MINST? Om Reise og Ild i natten? Det er på tide vi får ut fingeren. Som jeg har påpekt mange ganger, så koster ikke dette penger, ikke i sin enklere form, og definitivt ikke som forberedelser til noe større.

Jeg husker, det som er skjult, og jeg ønsker å leve det. Flertallet av disse visjonene, i årenes løp, har kommet i forbindelse med eller tilknytter Heksenatten, men er ikke avhengig av den. Selvsagt ikke. Hele poenget er å vokse forbi slike enkelte hendelser, begrensninger.

Det var MUSIKK, mann, og FILM og EKSTREM VIRKELIGHET - HYPERVIRKELIGHET, slik det antagelig framstår i ekstremt klarsyn, slik det en sjelden gang framstår for meg.

Det må skje oftere, mye oftere, spesielt når man gjør det, lever det ut, da visjonene nødvendigvis må bli enda sterkere, tydeligere, mer intense. Handling MÅ følge ord og tanker, ellers blir alt meningsløst.

Jeg visste at jeg drømte... og at jeg ikke gjorde det. Jeg var alle steder samtidig og samtidig forankret i skallet. Dypere forankret enn NOEN GANG. Jeg så fra alle mulige vinkler og synsvinkler og sansevinkler samtidig og samtidig bedre enn noensinne fra mitt dagligdagse ståsted.

Å nekte oss dette, selv bare noen dager i uken er en forbrytelse mot oss selv og alt som er.

Å nekte oss det i måneder, måned etter måned, er... er... (det verst tenkelige adjektiv settes inn her) uhyre blekt.

LIVET er uhyre mye mer enn det vi opplever til dagen, og det finnes ingen unnskyldning for å nekte oss noe av det. At vi selv nekter oss mye av det er spesielt ILLE.

Det var ROSE POWER (med torner) og Manson (bare deler av han he he) og Nietzsche og Crowley og Morrison og åndedans og galskap og fred og ufred og ild som strekker seg inn i natten og ubeskrivelig mye mer.

Ubeskrivelig! Det er det største ordet jeg kjenner.

Natten er ubeskrivelig, den strekker seg til høyre og venstre, opp og ned, innover og utover i dypet, i det uendelige. Jeg opplevde å være fast forankret, veldig forankret, på ett sted og tross det se uendeligheten og evigheten. Alle mine millioner sanser strakte seg bortenfor, forbi det, forbi alt. Bortenfor alt, fantes det fortsatt mer. Ord strekker ikke til, overhodet ikke. Bare handling kan stille den enorme HUNGEREN innvendig. Handling både med og uten ord. Tilværelsen er meningsløs. Vi skaper mening med våre HANDLINGER. Og den er fortsatt meningsløs, den vil alltid være det. Og vi er Mennesker og strekker fordi, bortenfor også det. Og det definerer våre liv.

Jeg svever og jeg er fastere forankret i Jorden og tilværelsen enn noen gang. Det er stort! Det er stort, det er altomfattende og bortenfor det, bortenfor... alt.

Drømmer Tilhører Natten


Amos

Som kunne sittet her og skrevet på dette brevet i dagevis...

En fullstendig sprø natt, en vårdag, før det store selskapet starter.

Dette ble skrevet før en Heksenatt for noen år siden. Selve Heksenatten ble enda villere enn brevet og drømmen, bortenfor alle drømmer.

I dag

I dag…


utrydder verdenssamfunnet tusenvis av livsformer

ødelegger verdenssamfunnet enda litt mer av naturen

drukner livet på jorden i ødeleggende menneskeskapte kjemikalier

blir de rike rikere og de fattige enda fattigere

er menneskeheten i ferd å begå kollektivt selvmord

fortsetter mennesker flest å tro på tyrannenes løgner

er nordmenn typisk i så måte (og alle måter beskrevet her)

gir 4 millioner nordmenn blaffen


I dag…

ser to millioner nordmenn nyhetene, først og fremst for å bli enda litt dummere.

Dette er en litt gammel sak, men enda mer aktuell.
Jeg fant den på roteloftet mitt.
Noen som beviser at man skal ikke undervurdere
verdien av roteloft.

Gode ting

Hvalskuten Willassen senior sank den trettiende august i år. Noen hevder at de senket den. Jeg vet ikke om det er sant, men hvis det stemmer, så er det en veldig god ting. Det er flott at folk gjør noe med den norske hvalfangsten. Det har vært altfor stille om det i altfor lang tid nå.

Paul Watson hevder at det finnes nordmenn i Agenda 21, de som påtar seg æren for å ha senket den gamle holken. Jeg vet ikke om det er sant heller, men hvis det stemmer, så er det enda mer gledelig. Nordmenn flest har et kvalmende forhold til hvalfangst (de støtter den reservasjonløst), og det er bare rett og rimelig at noen balanserer det med å gjøre det som er riktig.

Kostelig lesning…

Dette måtte jeg bare dele med folk. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg skal le eller gråte, men akkurat nå ler jeg, noe som slevsagt vil endre seg dersom jeg blir tvunget til å benytte meg av «tilbudet».

Jeg mottok et brev fra Telenor med denne teksten i dag:

Abonnementsendring Online ADSL.
Fra 18.09.2007 endrer vi ditt Online ADSL-abonnement til Online ADSL Turbo 12.

Du har bestilt det raskeste ADSL-abonnementet som vi tilbyr våre privatkunder. Dette abonnementet gir hastigheter på opptil 16 000 kbit/s. Med linjelengden hjem til deg vil den høyeste hastigheten være 12 000 kbit/s.

Online ADSL Turbo inkluderer ikke teknisk brukerstøtte hos kundeservice på telefon 05000, men du finner alltid svar på de fleste spørsmål på online.no/kundeservice. Finner du ikke svar der kan Telenoreksperten på telefon 820 90 100 hjelpe deg med det meste innen data. Det koster 26 kroner per minutt fra du får svar. Har vi ikke løst problemet innen femten minutter ringer vi deg tilbake uten ekstra kostnader. Over halvparten av problemene blir løst på under seks minutter. Makspris 390 kroner.

Priser på din bestilling Online ADSL Turbo 12
Abonnementsendringen koster 0 kroner, og månedsprisen for online ADSL Turbo 12 er 399 kroner.

Har du spørsmål eller kommentarer? Se telenor.no/privat, ring kundeservice på telefon 05000 eller kontakt oss på telenor.no/kontakt.

Telenor
Olav Sande
Leder bredbånd og telefoni

Vedlegg:
Angrerettsskjema

Noen få kommentarer:

Egentlig hadde jeg tenkt å presentere brevet uten kommentarer, men minnene og inntrykkene strømmer bare på.

Det er en viss humoristisk nådeløshet her jeg ikke kan la være å humre over, uansett hvor vanvittig det er. Eller jeg humrer fordi det er så hinsides, så totalt vanvittig. Det kan sammenlignes med å sparke en mann som ligger såret i veikanten og spøke om det. Galgenhumor på sitt beste…

Men jeg tror ikke det er galgenhumor eller ironi, og det gjør det slevsagt så mye, mye verre.

Det er sannsynligvis en panisk forsvarsmekanisme for min del, reaksjonen min altså. Men Telenor har hundrevis av «konsulenter» som jobber for seg og som de betaler tjukt med gryn, så de burde ha skjønt at den som forfattet dette brevet ikke er helt vel i nøtta.

Men ingen av dem skjønte det.

En av grunnene til at jeg valgte Turboabonnementet er at 05000 kunderservice blir bare mer og mer en fortvilet vits. Det tar flere minutter å komme fram, hvis man kommer fram og man må svømme igjennom et hav av elektronisk, kald umenneskelig respons. Så jeg så ikke helt nytten av den «gratis» kundeservicen på 05000 så og si.

Jeg har nå ventet på raskere linjer i 18 - atten måneder. Vi alle måtte vente minst fem år på ADSL, som kunne vært innført i Norge våren 1997, men som ble utsatt fordi nevnte bedrift hadde satset på ISDN, og ønsket å høste fruktene av det.

Hva om internettilgangen ikke fungerer en dag. Hvordan skal man da komme på nettet til online.no/kundeservice? Jeg har stilt dette logiske spørsmålet til dem flere ganger og ikke fått noe svar. Det er «kul i havet», som flere av de gamle klassiske Mikrosoftbeskjedene: «Du har ikke tastatur. Trykk Ctrl + Alt + Delete for å restarte maskinen» eller «Du har ikke skjerm. Gå til hjelp for å se hvordan du kopler til skjermen».

Slike ting.

Andre internettilbydere er ikke så mye bedre, men de er ikke så dårlige eller så direkte kundeuvennlige. Dog må jeg si at dette tilbudet passer meg som hånd i hanske, under forutsetning av at det funker, og at de ikke fortsetter å kødde med oss, spesielt oss som bor utenfor byene.

Telenors tiårige historie når det gjelder internett tyder ikke på det.

Telenor er generelt sett en antiservice bedrift av de sjeldne, og dette er noe som en gang var en offentlig norsk servicebedrift, og som fortsatt burde ha vært det, som nå har blitt enda et klassisk skrekkeksempel på hvordan det ikke bør gjøres av en tidligere statsbedrift som blir «privatisert». De blir gjerne verre kapitalister enn kapitalistene.

En kamerat av meg som for øvrig jobbet for Telenor inntil nylig kaller dem Norges største terrororganisasjon, og siden det er så populært å bruke slike betegnelser i disse dager er det ganske så lett for meg å si meg enig med han.

Terroristene skal ettersigende være ute etter å undergrave samfunnsstrukturen og Telenor ønsker så absolutt All Makt i sine fjollete hender.

Demonen

Du kommer til dette stedet, og bringer ingenting med deg, utenom alt som er. Det essensielle, intet mer.

Det er mennesker omkring deg. Du tror i hvert fall det. Men du kan ikke egentlig se dem, kan du? Fordi du bare har sett på skall som later som om de er mennesker hele livet kan du ikke se disse folkene for hva de virkelig er. Dette er de som sitter i skyggene, gudenes guder. De er skyggene, så mye mer enn bare en form som kaster en skygge.

Og stemmen du hører i hodet ditt er ikke egentlig en stemme:


«Kall på Demonen, kall på deg selv. Inni hver eneste skall av et menneske er selve mennesket, en person med alle sine huggtenner og klør inntakt. Se Villmannen, Mennesket, Demonen, slik han eller hun virkelig ser ut. Jegeren, Jegeren i mørket, den evige søkeren i villmarken som vandrer den usynlige labyrinten.»

Veggene bare løser seg opp og forsvinner.

Kanskje, når alt kommer til alt så var de i virkeligheten aldri her?

Er det der et bord, eller bare innbiller du deg at det står et der?

Du har muligens gått også tidligere i ditt liv, men du har aldri egentlig beveget deg, før i dette øyeblikk.

Himmelen er borte. Bakken er borte. Kanskje var de i virkeligheten aldri der?

Bare Tåken gjenstår.

Og den deler seg rett foran øynene på deg.

Dette er den nye Mørke Hytten, skapt av ruinene av den gamle.

Dette er Ekte. Det er ikke et sted eller en klubb formet av kommersielle hensyn. Det er ikke om en gjeng mennesker som kler seg ut i snodige kostymer hver helg eller der omkring. Det er faktisk ikke om å kle seg i det hele tatt. Klærne gjør ikke mannen eller kvinnen. Mannen eller kvinnen gjør det. Klær kan være nyttig for å skape en stemning, et inntrykk eller uttrykk, men det er fullstendig verdiløst hvis den personen er en frisør eller en bankmann på fritiden, hvis han eller hun gjemmer seg i dagslys, og bare kommer ut i natten som en skremt liten mus. Det er å leke, å late som, ikke ekte.

Det ekte kommer fra innsiden. Det som er ekte må bli uttrykt, uansett sted, uansett tidspunkt. Det innvendig må bli lagt bar, må komme til uttrykk slik at alle kan se det. Mennesker som gjemmer seg selv lever i frykt.


Men du gjør ikke det. Du har kommet hit, tatt store risker for å finne dette stedet, ikke for å bli innviet i en dum kult, men for å innvie deg selv… som deg selv.

Og ingen kan nekte deg din plass.


Jeg hilser deg broder, hilser deg søster, og ønsker deg velkommen.

Det finnes ingen andre guder enn mennesket, mennesket som gjør sin sanne vilje.

Og sangen du hører er din egen. Og skyggen du ser i tåken er deg selv.

Valget: Vi knuste all motstand

Sofademokratene knuste all motstand. Vi feide all tvil til side og fikk rundt 44 prosent av stemmene. Ikke nok med at vi ble det suverent største partiet, men vi er nå også større enn alle de andre større partiene, AP + H + FrP til sammen, faktisk på størrelse med alle andre partier på Stortinget til sammen.

Hvis du mot formodning lurer på hvordan jeg kom fram til dette så er det enkelt nok. Hvis vi blir regnet med i et hundre prosent resultat, slik vi burde ha blitt så ville alle de andre partiene har blitt bortimot halvparten så store. AP ville for eksempel fått omtrent 15 prosent.

Som jo var det de rent faktisk fikk, av de stemmeberettige. Både H og FrP fikk under ti prosent. Alle partiene blir redusert til marginale partier konfrontert med vår tilintetgjørende seier.

Dette er en gledens dag. Vi er slevsagt ikke fornøyd før vi får minst 2/3 flertall slik at vi kan endre grunnloven, men som nevnt: en stor dag for Norge.

Jeg stemte ikke

Jeg vurderte faktisk å stemme enten FrP eller Venstre i protest mot det norske forbudet mot poker, men helhetssynet mitt vant fram, og jeg holdt meg vekk, også fordi jeg ble mer og mer frastøtt av Venstre og Venstres folk, inkludert deres bloggere i dagene før valget. Og å stemme FrP var vel aldri noe alternativ.

Jeg har skrevet masse om dette, også om valget tidligere. Essensen av min holdning er dette: Demokratiet er det snedigste tyranniet i historien, fordi det gir folk illusjonen av medbestemmelse, illusjonen, ikke noen form for ekte medbestemmelse.

Venstres lille fremgang er dog interessant. Jeg vet med absolutt sikkerhet at de var alternativet for utallige pokerspillere som er direkte frastøtt av FrP, og også vel så frastøtt av de resterende partienes støtte til pokerforbudet. Ingen kommentatorer eller partifolk nevner dette med et ord, slevsagt, men jeg mener at det er mulig, i det minste. Det er jo den absolutt eneste grunnen til å stemme Venstre.

Inland Empire (før)

Endelig kommer Inland Empire av David Lynch på kino i Bergen. Den kommer endelig kommende fredag (nesten et år etter premieren), etter at den faktisk har kommet på video i norske butikker som spesialimport, noe som slett ikke er overraskende når man tar i betraktning hvor beryktet norske kinoer er når det gjelder sendrektighet, selv i disse moderne tider.

Jeg er vilt begeistret for Mulholland Drive. Den er helt klart en av de beste filmer som noenlunde er laget, et fantastisk modent resultat av Lynchs endeløse eksperimentering i årenes løp. Alt stemte der. Han fant den rette historien. Stemningen var til de grader lumsk (Lynchsk). Han tok enda et skritt videre når det gjaldt å uttrykke det kontroversielle osv.

Den var stor, ubeskrivelig stor, en av de få ti av ti filmer, en herlig tur inn i det irrasjonelle, det nådeløst rasjonelle.

Jeg liker også det aller meste av det andre han har laget. Så jeg har sett fram til og ser fram til å se Inland Empire, og håper at den er minst halvparten så god.

En stol, en stol, en enkelt stol

Som nevnt så fikk min gamle justerbare lenestol et aldri så lite sammenbrudd nylig. Den kan fortsatt brukes, med litt strev nå og da. Jeg må blant annet gå ut av stolen for å kunne justere lenestolen.

Jeg har bruk for lenestolen da jeg sitter foran pc’en, bruk for å både sitte og ligge i stolen etter behov.

Så jeg tok en runde i dag til forskjellige møbelhandlere. Jeg regnet med, blåøyd som jeg var at en ny stol ville koste noe mindre enn en avansert kontorstol, noe rundt 4000 kroner. Dog ble jeg ikke så veldig overrasket da jeg kom til den første forhandleren og fant ut at en ganske så enkel stol, enklere enn den jeg har nå, som jeg fant på bosset som en av to for noen år siden, da jeg hadde langt dårligere økonomi enn i dag kostet over 10000 blanke kroner.

Jeg gikk videre til neste butikk. De ligger på rekke og rad bortover. 10000 +. Neste butikk 12000 kroner. Neste butikk 11500. Og så videre.

Mange ting ligger utenfor manges økonomiske rekkevidde i dag. Det har aldri egentlig plaget meg at jeg ofte er blant dem som har problemer med den rekkevidden. Jeg har ikke bruk for bil (bare 300000 kroner - nedsatt fra 330000, gjør et røverkjøp nå), eller bruktbil (bare 80000 - nedsatt fra 90000) og har heller ikke noen trang til andre luksusvarer som nytt HDTV til 50000 osv.

Men, ja nettopp, en stol er noe ganske annet, er bruksvare. Møbler er ikke livsviktig, som mat, men det er nå ganske så viktig da.

At man har nok penger til å kjøpe en ting betyr heller ikke at man bør ta seg råd til å kjøpe den. Noen har faktisk en evne til å foreta mer eller mindre riktige prioriteringer.

Alle møbler er faktisk steindyre, spesielt de norske, så dyre at det faktisk lønner seg å flytte en hel stue og soverom med gamle, velbrukte men solide møbler over land og strand istedenfor å kjøpe nye.

Alternativet er å sitte på gulvet.

Jeg kommer til å beholde min gamle, gode, regulerbare lenestol til den bare er to pinner som råtner mot tresmaken i ræven min. Noen ganger er det verdt å streve litt. Man bør heller ikke kaste ting som fortsatt virker. Det er også en god påminnelse om hvilke prioriteringer som er gjeldende, en glitrende illustrasjon på hva som blir sett på som viktig i dagens samfunn.

Magi

Lyder trenger gjennom tykke vegger. Noe som gløder i mørket, en latter i natten, mellom de hviskende trærne. Ja, nattevandrere forårsaker engstelse, blant folk som lett blir engstelige, som frykter det som hun eller han ikke forstår eller ikke vil skjønne. Det Ukjente har, veldig lenge vært noe skittent, noe fremmed.

Magi, lik Livet er faktisk ganske så enkelt. Det er å ta skrittet vekk fra den smale veien, til den brede, brede og store, store verden Bortenfor.

Det kan velge deg eller du kan velge det. Noen ganger kan det være hardt å vite sikkert. Selv å bli født som heks er ikke noen garanti for at Magi vil berøre deg. En kjede av tilfeldigheter kan være nødvendig for at du skal kunne ta i bruk potensialet innvendig.

Eller det behøver slett ikke å være nødvendig. Magi er en sterk, enormt sterk kraft. Den vil bryte ut av alle stengsler, gjennom alle hindre. Den vil finne et utrykk, uansett hvilket.


Det finnes ingen guder eller feer, ingen utenforliggende makter overhodet. Magi er den indre makt. Hekser river det innvendige ut, det er vår kraft. Det har blitt sagt at menneskene er dype brønner av energi, enorme reservoarer av kraft, at vi er Livet inkarnert. Ja, vi er Liv og energi, og vi er selve Makten som syder gjennom alt som finnes. Vi er den største kreative kraften som noensinne har eksistert på Jorden og kanskje i Universet. Vi er dragene som en dag kanskje vil puste ild bortenfor all grenser, alle begrensninger.

Heksen, trollmannen, magikeren vandrer Underverdenen, veikryssene som fører til alle mulige virkeligheter, ikke fornøyd med å oppleve bare en liten bit av det hele. Menneskeheten som helhet og som individer er Phoenix, inkarnasjonen av Liv og Ild, et vesen som alltid vil stige opp fra sin egen aske. I en verden av illusjoner, en slags form for «Orden» vil vi alltid rokke ved den gjeldende balansen. Vi er Forandringens Agenter, de som fører menneskeheten tilbake til Styx, visdommens og Dødens elv. Forandring eller beslutningen om å forandre seg kommer først, fulgt av hungeren etter Mer. Gjennom vår lange, lange historie som evige vesener har vi aldri lært noe av andre, aldri lært noe, unntatt det vi har lært oss selv. Magi er viten om Jeget, og ved at vi skjønner det blir vi Transformert… og så begynner Metamorfosen for alvor.