(II)
Hun hadde passert et nytt vann og fulgt elven videre ned i lavlandet. Den vedvarende, fuktige heten gjorde at hun holdt størst fart og beveget seg omkring i størst mulig grad om kvelden, i skumringen. Hun tilbakela allikevel store distanser hver dag. To dager tidligere hadde hun sett røyk fra en fjern dal. Hun gled gjennom skogen, løp over slettene, badet med uendelig velbehag når anledningen og lysten meldte seg. Uten hastverk nærmet hun seg bestemmelsesstedet, den fjerne dalen. Røyk, andre mennesker.
Sent en dag, sjokkerende brått, stod hun i skogkanten og kikket mot en vegg av tømmerstokker stukket ned i bakken. Noen hadde plassert dem tett inntil hverandre. De dannet en stor runding midt på sletten. Selv nå, såpass sent, strålte solen nesten direkte ned dit og det måtte bli steinhett der hver eneste solskinnsdag (Og nå for tiden var det omtrent utelukkende solskinnsdager). Hun husket Hun kjente til slike bygg, husket hvordan de så ut inni. Folk bygget en masse innestengte boliger innenfor disse døde trærne.
En gammel utbrent, rusten krigsmaskin stod like innenfor den åpne porten. Den stod nokså mye i veien der den stod og hun undret seg over hvorfor den ikke forlengst hadde blitt flyttet.
Blikket flyttet seg, mot de som jobbet på marken utenfor den høye veggen. Menn og kvinner, mennesker som henne selv, som stelte vekstene de hadde plantet og som skar i marken for å plante flere. Ødela den. Det ante henne at hun hadde sett dette før. Hun var full av både glad undring og mørk nysgjerrighet. Blikket beholdt det åpenbart ivrige uttrykket og hun gikk knapt glipp av noe som foregikk. Slik skogen hadde lært henne å lære seg selv. Storøyd studerte hun sine artsfrender som befant seg ute i det åpne lendet. Frivillig. Hun grøsset uten riktig å vite hvorfor. Krympet seg lett av ubehag, da hun ikke hadde problemer med å sanse deres ubehag. Sånn som de drev på. Også her mellom trærne, selv inne i skogens kjølige skygger, steg varmen voldsomt midt på dagen og i timene som fulgte. Den hadde ikke sluttet å stige ennå. Men midt på sletten, midt i solsteken, måtte heten være voldsom. Hun fulgte dem med blikket, så hvordan de slet og hvor lite vel de følte seg over å måtte slite på den måten de gjorde.
Og blikket streifet ofte de mange restene av den gamle verden som lå strødd omkring. Skrapet var ikke i bruk, men mye av det stakk opp av åkeren og lå i veien for dem som arbeidet der. Det virket veldig rart det også.
Blikket stanset ved en ung hann, en gutt som jobbet et godt stykke fra der hun skjulte seg. Hun mistet det konsentrerte, tvilende uttrykket og lyste opp på ny. Handling fulgte tanke så og si øyeblikkelig. Hun flyttet seg forsiktig nærmere hannen, full av uforsiktig, begeistret iver. Nesten hele hennes oppmerksomhet ble rettet inn mot han. Hun studerte hele han, kroppen og det den skjulte. Bak i hodet undret hun seg over hva som fikk henne til å glemme seg slik. En bekymret, men ikke særlig påståelig stemme. Han skilte seg ut fra de andre. Den mørke huden, det svarte, glatte håret. Han skilte seg ut på grunn av utseendet, men også... på andre måter.
Hennes grundige, intense studium avslørte hvorfor han hadde tiltrukket seg hennes oppmerksomhet fra først av. For henne falt det lett å se at han slett ikke trivdes med å grave i jorden. Hun leste det i hele måten kroppen hans talte på. Kunne ikke de andre se det? Hvordan han mislikte hver minste bevegelse?
Hun hørte et rop og rykket til. Flere rop og omfattende peking i hennes retning. De hadde sett henne. En diger mann kom gående mot henne. Han hadde kommet nesten helt innpå henne før hun hadde blitt bevisst hans nærvær. Hun tok et skritt tilbake. Han stoppet opp. Han begynte å snakke vennlig, beroligende til henne. Hun forstod ordene hans. Noen av dem hadde hun litt problemer med, men deres umiddelbare betydning fikk hun hurtig tak i. Hvor kom hun fra, hva het hun? Hun visste ikke riktig hva hun skulle svare på det spørsmålet. Det virket viktig for han. Hun husket ikke, hun fortalte han det. Hvordan hadde hun overlevd i villmarken? Jaktet, svarte hun rett fram. Han spurte henne om skrapen på armen og nikket da hun fortalte at den stammet fra rispene tennene til en nær - ulv hadde gitt henne. Mange hunder hadde blitt ville i tiden etter det store sammenbruddet. Han undret seg over hvordan hun hadde unnsluppet. Hun svarte stolt at hunnen ikke hadde unnsluppet, at hun hadde drept henne og spist henne. Ordene ga ikke den forventede respons hos mannen. Han virket snarere bekymret. Betydningen av alle spørsmålene og den merkelig vare tilnærmingsmåten, demret langsomt for henne. Hun husket og forstod, på et vis.
En kvinne trådde fram og spurte om hun var sulten, om hun ikke ville bli med innenfor palisaden og ta et bad. Ordene ble uttrykt med en viss vennlighet, men den var ikke fremtredende. Piken kikket skarpt på kvinnen. Hadde hun ikke allerede fortalt at hun jaktet og jaktet godt? At hun klarte seg godt utenfor palisaden og ikke trengte deres grundige omsorg? Og hun hadde badet. Lukten som kom fra disse folkene var langt verre enn hun noensinne hadde luktet. Her ute drev den med vinden, men rev tross det henne i nesen. Lukten av ensformighet, innestengthet.
Her ønsket hun ikke å være lenger. Hun flyttet seg en ørliten hæl bakover. Alle andre tilstedeværende ble urolig i sine bevegelser da.
Hun erklærte stillferdig sine hensikter om å forlate dem. Å gå herfra. Hun skjønte egentlig ikke hensikten med det. Handlingen i seg selv burde være tydelig nok. Men hun erindret noe da, om at det hadde blitt ansett som viktig hos de folkene hun hadde bodd hos. Hun snudde seg rundt lett på foten, og satte i luftig gange kursen tilbake mot skogen. Den store mannen satte øyeblikkelig etter henne. Gangen hennes gikk over i løp. Det skjedde så hurtig, fra det ene skrittet til det andre. Som vinden, ble det hevdet senere. Vi så bare vinden! Det unge ansiktet lyste opp i et opprømt smil da hun så at mannen stanset opp i skogbrynet. Han pustet allerede tungt. Men hun sanset at det ikke talte blant hans fremste grunner for å stoppe så tidlig. Hun trengte dypere inn, mens hun hele tiden holdt et vaktsomt blikk festet på han. Det gikk noen sekunder, før han skrek etter henne, rasende, opprådd, med en undertone av engstelse, som det ante henne at hans stammefrender kanskje ikke festet seg ved. Eller ønsket å feste seg ved.
- Hva feiler det deg? Ønsker du ikke vern og trygghet?
Hun holdt kursen langs ytterkanten av skogen noen hundre skritt, lenge nok til at hun fikk anledning til å vinke til den spesielle gutten. Håpet hun det bare for sterkt eller rørte virkelig hånden hans på seg i et ørlite vink? Uansett så holdt det i tjern for henne, nok til at blodet pumpet ekstra kraftig gjennom årene da hun på ny trengte dypt inn i skogen. Fjernt fra de som ønsket å stenge henne inne.
Etter søvn, etter jakt, glemte hun dem alle. Også gutten med den mørke huden. Bare øyeblikket eksisterte for henne.
De neste dagene brukte hun til å gjøre seg kjent med det nye landet. Hun spiddet to harer tidlig den første dagen og hadde god tid til å utforske og tilfredsstille den uslokkelige nysgjerrigheten sin. Det ble mørkt tidlig på denne tiden av året. En av få enkle tegn på at det ikke var sommer. Til tross for den sterke varmen. Det tok ikke motet fra henne. Hun anså det som en utfordring å lære og bevege seg i mørket.
Føtter trommet stille mot stier, mot tettvokst skogbunn. Hun sendte et raskt blikk oppover, mellom tette trekroner. Skyene dekket for stjernene, svarte og tunge. Natten var virkelig mørk. Hun kunne ha stoppet og tent bål, men lot være. Etter en stund stoppet hun opp, usikker på hvorfor. Hun ble stående en stund under et tre, ubesluttsom.
Noe dryppet ned på hånden hennes. Det fikk henne til å skvette litt, da hun ikke skjønte hvor væten stammet fra. Hun tok seg til øyekroken. Vått? Var dette tårer? Hun kikket opp. Det kunne, antok hun, ha dannet seg fuktighet på grenene i løpet av skumringen og dryppet ned på henne.
Neste morgen pakket hun mat og våpen og la i vei i den hensikt å legge så stor avstand mellom seg selv og landsbyen som vel mulig. Det gikk en stund før det gikk opp for henne at hun faktisk dreiet og at hun hadde begynt å sirkle inn mot det forhatte stedet. Hun sluttet å kjempe imot nesten med det samme, lært seg som hun hadde gjort, å stole på instinktene sine.
Så fort det gikk. Hun rakk fram i god tid før solen sank bak fjellene. Hun holdt seg i skjul mens hun ventet tålmodig på mørket.
Skyene kom med mørket. Denne natten også. Fjern torden rullet inn fra fjellene. Toppen av palisadene avtegnet seg tydelig i skinnet fra bålene innenfor. Hun hadde lyst til å ta en tur innenfor. Bare en liten tur. Et raskt smil krysset leppene hennes. Det kunne bli moro. Som tenkt så gjort. Hun dekket de siste meterne sammenkrøpet og i fullt firsprang. Stille, umerkelig. Uten nølen tok hun sats og klatret opp veggen, like stille og lettvint. Hun svingte seg over og landet mykt i gresset på innsiden. Som hun hadde tenkt seg så stod det ingen i nærheten. Ingen av vaktene hadde så mye som rørt seg. Luktene deres hadde ikke forandret seg. Ikke tale om at de hadde oppdaget henne. Hun forstod ikke hvorfor de stod der. Hvorfor de voktet og hvordan akkurat disse voktet.
Villmarken skrek allerede ut til henne, om å vende tilbake. Dette stedet... hun fikk lyst til å krøke seg sammen i ulyst. Hun husket. Hun hadde oppholdt seg slike steder tidligere. Det var ikke lenge siden heller, det bare føltes slik.
Krigsmaskinen stod på en sokkel ved inngangen, som en representasjon av en guddom. Synet av den fikk henne til å skjelve av ubehag. Et ubehag som ble forsterket snarere enn forminsket.
Husene stod så tett. Som små bur stuet sammen. I ett stort. Lukten... så sterk. Å bygge ly for regnet var en ting... men dette... Hvordan holdt de det ut? Hun hadde en mistanke om at de ikke gjorde det. Av de hun sanset i nærheten virket ingen noe mer lykkelig enn de hun hadde studert mens de befant seg på utsiden. Alle betalte de dyrt for å streve etter å stenge naturen ute. De måtte være både døve og blinde som ikke skjønte dette selv.
Ingen oppdaget henne der hun gled mellom skyggene. I et svakt øyeblikk ble hun nesten fristet til å lage en tydelig lyd, for å se om de oppdaget det.
Fornuften og en klam frykt hun ikke maktet å favne om, grep heldigvis inn og hindret henne i å gjøre noe så dumt.
Hun smøg seg, smatt inn og ut av hvert enkelt lille hus. Noen sov folk i, noen stod tomme, det spilte ingen rolle for henne. Hun ble ikke oppdaget. Ingen så forandringene mellom skygge og lys eller sanset bevegelsene i luften der hun beveget seg. De luktet ikke hennes fremmede lukt. Alle her måtte være døve og blinde og uten sanser.
Der, i sentrum av det hele, som hun hadde ant, lå det største og best utstyrte huset. Hun så ingen vakter, men døren tiltrakk seg oppmerksomheten hennes. Piken husket at hun hadde sett noen slike før i sitt liv. Ikke mange, men noen. Før hun egentlig tenkte over det befant hun seg inne i huset.
Det fantes mye interessant, mye som fanget hennes blikk, i den velutstyrte flerromsboligen. Dog bare noen få av praktisk nytte for henne. Hun lyste opp da hun oppdaget en hel samling av stålblad på veggen ved siden av spisebordet. Det var nøyaktig slik som hun hadde forestilt seg det. Disse folkene hadde slik overflod av dem at de godt kunne unnvære et par. Ferskt kjøtt, derimot, syntes å være mangelvare her. Gamle ord som blandet seg med hennes nye, mer naturlige uttrykksmåter, fikk et raskt smil fram i det åpne ansiktet. Hun løsnet den medbrakte haren fra beltet og la den fra seg på bordet. Etter det studerte hun omhyggelig stålbladene og valgte så ut to stykker. Hun festet dem til beltet og bega seg så avsted.
Hun hadde akkurat åpnet døren da hun hørte skritt. En kvinne skrek opp. Bak henne. Skrittene, de tunge skrittene, kom forfra. Hun klarte såvidt å unnslippe grepet til mannen som kom stormende. Dermed, deretter ga hun blaffen i all forsiktighet. Hun løp rett fram. Hele henne ble til tider godt synlig i skinnet fra bålene. Det syntes som om alle de som ikke hadde lagt seg og noen til jaktet på henne. Hun følte seg i sannhet i ett med vinden, den de prøvde å stenge henne ute fra, da hun raste mot palisaden - og friheten. Noen av forfølgerne stoppet opp og ble stående som lamslått. For dem virket det som om hun fløy. Fløy, fløy, fløy. Fløy avgårde på ørnens vinger. Et blunk, et glimt, og hun nådde veggen. Et nytt glimt, et nytt blunk, og hun var på toppen av den. Og så - borte vekk. Forsvunnet i det truende mørket.
Senere. Hun hørte dem på alle sider av seg i den ellers så store skogen. Fakler oste i en kokende het natt. De ga seg ikke. Ikke tale om. Ingen fare, forsikret hun seg selv. Utholdenheten deres irriterte henne, det var det hele. Slik hun så det avslørte de nådeløst sin klossethet og hadde ingenting med å skape ulykke for henne.
Men de var mange. Og hun alene. Så alene.
Hun følte seg fortsatt... skitten etter besøket innenfor de døde trærne, som om noe av det syke der inne hadde smittet over på henne. Det hadde vært til dels flaks som gjorde at de ikke hadde fanget henne. Hun visste ikke hva som ville ha skjedd hvis de hadde klart det. Hun ville ikke vite noe. Det hadde kanskje ikke blitt så ille... på overflaten, der det ikke talte.
- Rødt hår, ropte en kvinne i fistel. - En heks, garantert. Måtte den Allmektige gi henne den straffen hun fortjener.
- Vi må finne henne, lød en from stemme. - For hennes egen skyld. Frelse pikebarnet fra evig fortapelse.
Piken hadde vokst seg stor og sterk den siste tiden, siden hun kom til skogen. Og hadde samtidig blitt smidigere, kjappere. Hun tvilte ikke på sin evne til å forsvare seg, overleve i en hard, nådeløs verden. Men nå frøs hun og frosten sank like til dypet og ble værende der. Hun kjente et øyeblikk en ubendig trang til å krype ned i nærmeste hull. Og bli der. Sinnssyke bilder flimret for hennes indre blikk. Hun forstod at de stammet fra tiden Før. Før det som hindret henne i å huske. De ga ingen mening, ingen frigivelse, men de fylte henne med en gru hun bare så vidt kunne forestille seg.
Hun holdt seg konstant i bevegelse, tvang seg selv til det innimellom, men det gikk. Instinktene fungerte uansett hvilke redsler som fylte den bevisste tanke.
Hun holdt seg i nærheten. Det ville ha vært den enkleste sak av verden for henne å trekke seg tilbake til skogens dyp, forsvinne fra dette folkets åsyn for alltid. Hun ønsket ikke det. Ikke ennå. Frykten lå hele tiden i skjul, jaget henne. Noe dypt og ekte hindret vandreren å gi etter for den. Hun tok seg sammen, dro seg stolt opp i oppreist stilling. I brå og voldsom innsikt, innså hun at uten risker, ble ikke livet verd å leve.
De forlot ikke skogen heller, men tente høye bål ved en åpen plass ikke langt fra det som hadde vært soveplassen hennes. Hun ante på oppførselen deres at de hadde overnattet her før. Like fullt lå nervøsiteten tykt utenpå dem. De unngikk nok helst skogen. Så på den mer som et sted de motvillig besøkte enn som et trivelig hjem. Hun kretset rundt dem flere ganger. Talte dem. Forsikret seg om at ingen lå i bakhold omkring leirstedet. Hun ble sikrere, mer djerv. De befant seg i hennes rike nå.
Hun klatret opp i et tre like ved leiren. En av de midtre, tykke grenene vokste så langt ut at den strakte seg nesten helt inn mot sentrum av sirkelen bålene dannet. Hun reiste seg opp, strakte ut armene, og begynte med en lav, knurrlignende strupelyd, som endte i en larmende, mørk latter. Alle hoppet nesten ut av sine tynne, bleke skinn. Akkurat da hylte uglen. Latteren og ugleskriket kom alle steder fra, ingen steder fra. Kanskje tok de et ørlite øyeblikk blikket vekk fra demonen, avgrunnsånden i treet, kanskje gjorde de det ikke. De hadde sett henne. Nå så de henne ikke.
Det ble null og niks søvn den natten. Verken for henne eller de som i frykt og hat og dyp, grunnleggende forvirring jaktet på henne som et trofé.
Ved morgengry satt hun lys våken, på en høyde og stirret ned på folkene og det de hadde bygget. De hadde vendt tilbake til boligene sine i grålysningen, takknemlig fordi at de hadde overlevd natten. Rasende over at den hjelpeløse, lille piken ustraffet hadde terrorisert dem.
Hun satt ved en maurtue, studerte den intenst, med et undrende, fortvilet skjær i blikket. Disse folkene, søkte, ved sin livsførsel, å stenge seg selv inne. Hun nikket sørgmodig. De beundret og æret mauren. Hun fant ikke noe egentlig galt i det. Men... de behøvde da ikke bo som den, leve som den? De var mennesker, var de ikke, og ikke maur?
Den menneskelagde maurtuen våknet sakte til liv. og sent, uvanlig sent. Skyldtes det arroganse når hun mente at hun hadde en god del av æren for det? Å feste ut i små nattetimer betydde senere oppvåkning om morgenen. Og de hadde festet mye. Hun fniste. Lyden lød fremmed som et uhørlig ekko fra en tidlig drøm en natt, etter at en hadde våknet om morgenen.
Mange av de som grov i jorden denne dagen hadde en tydelig rastløs, nervøs holdning. Til hverandre, til omgivelsene, til seg selv. Det hendte de kikket rundt seg med flakkende blikk. Hun syntes ikke synd på dem da. De burde ha annet å ta seg til enn å la seg skremme til vanvidd av hennes nærvær.
Solen stekte. Dagen ble så het at hun stadig måtte tørke pannen. Det ble ikke gjort noen brå bevegelser der inne i skogens skygge, men varmen plagget allikevel piken. Hun laget et pannebånd av det allerede opprevne skjorteermet sitt. I motsetning til tidligere dager ble denne dagen tørr, knusktørr. Fuktighet fantes omtrent ikke. Ikke fem centimeter unna levende vesener. Det fantes ikke vind som kunne tørke ut noe, men alt tørket ut allikevel. Skjønte de ingenting, maurfolket? Hørte de ikke den fjerne tordenen som nærmet seg?
Hun snek seg i posisjon, slik at hun mest mulig risikofritt kunne ta kontakt med den mørkhudede gutten. Hun fordro egentlig ikke å skjule seg på denne måten, men hadde intet valg. Hvis de fanget henne risikerte hun at de b-brente henne på bålet. Eller noe som hun følte var enda verre. Hun nærmet seg han slik at hun kunne se nyansene i ansiktet hans. Han stod en tanke adskilt fra de andre, han gjorde alltid det. Slik øyet oppfattet det kunne han befinne seg nær dem. Han stod alltid et stykke vekke. Hun stilte seg opp og vinket. Han stivnet til og kikket hurtig rundt seg. Men han skrek ikke. Hun belønnet han med sitt bredeste, søteste smil og hadde lyst til å hoppe og danse. Motstrebende nøyde hun seg med å gi tegn til at han skulle følge etter inn i skogen. Han nølte litt, sa noe til sidemannen, så kom han. Hun hadde allerede dukket inn mellom buskene.
Et glimt der, en vinkende hånd der. Hun lot han se seg, lokket og ledet til hun mente de måtte være brukbart forsikret mot å bli forstyrret. Hun satte seg ned på en fallen trestamme midt inne i tykkeste skogen. Han nærmet seg forsiktig, med ullen skepsis i blikket. Denne tilnærmingen virket helt naturlig på han. Han hadde blitt opplært til å frykte fremmede.
Han anklaget henne for å ha stjålet de to knivene, buste ut med det, mens han stilte seg opp over henne. Hun returnerte ubekymret hans lynende blikk med sitt skamløse. Det virket slett ikke som han la noe særlig tyngde i utbruddet og det hele lød aller helst nokså spakt. Hun strakte ut bena i et fornøyd smil. Hun hadde ikke tatt det minste feil av han.
Med troskyldig tonefall minnet hun han på haren hun hadde lagt igjen. Han opplyste om at han var oppmerksom på det, men han trodde ikke det betydde noe større... for de andre. Den unge hunnens smil ble bredere. Da hun antydet at hun ønsket å bade sammen med han, ble tonen imidlertid betydelig mindre sikker enn den til da hadde vært. Det fantes et vann, fortalte hun han, ikke lange stykket herfra, som var dypt nok til å kjennes både kjølig og forfriskende. Etter å ha nølt litt, svarte han tvert nei, med et unnvikende blikk. Han måtte tilbake, insisterte han. De kom til å savne han hvis han ble for lenge borte. Hun ble trist. Leken var over. Hun hintet forsiktig frempå om at han ikke behøvde å vende tilbake til dem. Han kunne bli med henne, leve som hun gjorde, i frihet, i skogen og villmarken. Han forsøkte å overtale henne til å bli med han tilbake. Og gjentok flere ganger forsikringer om at han ikke kom til å få noen problemer med å få dem til å glemme hennes små skøyerstreker, hvis hun sluttet seg til deres måte å leve på. Hun ønsket å være sammen med han, men ristet sørgmodig på hodet. Hun var alene, men hun ville ikke inn dit. De tok farvel. Hun fortalte han om tegnene på Tordenens komme. Han kikket rart på henne, takket for rådet. Og forlot henne. Han forsvant i skogen. Vanligvis ville hun ha luktet han, selv om hun ikke så han. Nå kom ingen inntrykk til henne. Ingen overhodet. Hodet sank ned mot knærne. Hun hadde hatt en slik god følelse innvendig, utvendig... over hel seg mens han befant seg nært. Nå kjente hun bare det dype savnet. En hulhet og Hunger som fikk henne til å bli sittende mye lenger enn det strengt tatt var trygt. Hun rørte seg ikke.
(på lenge, lenge)
Sulten, selvoppholdelsesdriften drev henne opp, drev henne av gårde. Hun jaktet og en stund etter at hun hadde nedlagt sitt bytte, stilte hun seg på ny opp på sin plass i skogkanten. Ingen lyd kom fra henne. Lyset ble ikke reflektert fra hennes overflate. En som skimtet henne kunne utmerket godt lure på om hun eksisterte overhodet. Hun smilte lengselsfullt og suget til seg hannens minste gester og bevegelser. Slik satt hun uten å røre stort på seg og tiden fløt bare av gårde.
Da... ble noe forandret. Forbauset kjente hun fuktighet da hun kjente på seg selv og klarte ikke å hindre at et stønn unnslapp mellom lepper hun ikke maktet å holde sammenpresset. Hun kikket ned på de våte lårene sine, kikket tilbake mot han - og forstod. Piken husket, uten at det var nødvendig for å forstå. Han trengte henne også. Han hadde sett på henne. Hann og hunn trengte hverandre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar