Det blir ingen vinter

Den første egentlige høstdagen var på torsdag, den første dagen under ti grader. Selv om det i dag har vært godt over ti grader og varm vind over store deler av landet så er det en rimelig konklusjon. Så langt i år har det knapt vært kuldegrader, knapt i nærheten av det engang, selv høyt til fjells.

Så sent som på syttitallet og tidlig i åttiårene kom den første snøen tidlig i oktober, og ikke mange dagene etter det lå det tykt med snø overalt. Den lå ikke nødvendigvis lenge her vest ved kysten, men den kunne gjøre det. Den kom og forsvant, kom og forsvant hele vinteren. Vinteren var fra oktober til april, hvert eneste år. Alle månedene var kalde. Noen var litt mindre kald, men snøen var et vedvarende nærvær. Veien fram til hovedveien måtte brøytes nærmest konstant. Det var stålis på det store vannet nedenfor huset vårt i april, ved sen påske. Det var vinter. Det fantes ingen varme måneder. At for eksempel november eller desember skulle få vedvarende vårtemperaturer var helt utenkelig og ville ha fått mange til å tro at verdens ende var nær.

Den siste noenlunde skikkelige vinteren var i 1987/88. Da lå snøen som silkeskiføre i fjorten dager. Etter det har vi rett og slett ikke hatt vinter. Det har vært noen få, isolerte kalde perioder i det som tidligere var vintermånedene, men ikke vinter slik den tidligere ble definert. Moren min var en skikkelig nidkjær statistiker. Hun holdt orden på både temperatur og snø og vær hele året. Sekstitallet var iskaldt. Syttitallet kald. På åttitallet begynte vi alle å oppleve en markant forskjell. Det som vi tidligere hadde tatt for etablerte sannheter måtte bare kastes ut av vinduet. Det som før var syv måneder med isende kulde er nå bare et minne. Vi opplever ikke engang noe særlig med slaps lenger, fordi det så sjelden er snø, og når den kommer så forsvinner den gjerne igjen på en dag eller to.

Faren min trodde ikke på det. Han bare blåste av det, som så mange andre. Men da han så påskeliljer i hagen i desember i 1995 ga han opp og ble «troende». Selv den staeste person i verden (og han var sta) vil, med få unntak til slutt gi opp ovenfor endelige, overveldende bevis.

Med andre ord, mine observasjoner, både lokalt og i resten av verden stemmer fullstendig med det vi nå alle kan lese om den menneskeskapte Globale Oppvarming. Og den har gått og går langt hurtigere enn selv den mest ihuga pessimist trodde på forhånd. Isen på nordpolen var nesten borte i år. Den vil være borte om sommeren innen få år. All is på kloden smelter hurtig, også innlandsisen på Grønnland og i Antarktis.

Liker du at vinteren blir borte, sier du? Vel, jeg liker ikke vinter selv, eller noe som engang ligner, jeg, men jeg vil påpeke at de som blåser vekk forandringene med en sånn likegyldig uttalelse knapt har tenkt igjennom saken. Dette er bare en av mange virkninger av den menneskeskapte, Globale Oppvarmingen, og bare starten på en altomfattende serie av hendelser som vil spinne mer og mer ut av kontroll. Huset mitt blåste nesten ned i dag. Det som før ble kalt høststormer var knapt annet enn en flau bris sammenlignet med det vi har i dag, og det vi har i dag er kinaputter sammenlignet med de atombombene som kommer. Oppvarmingen som allerede er i systemet vil føre til det som før ble kalt hundreogfemtiårsvinden, som nå blir kalt tusenårsvinden, uansett om vi hadde stoppet all forurensning i morgen. Siden vi ikke vil gjøre det vil tusenårsvinden bli enda verre. Havet vil stige med rundt sytti meter og legge alle kystbyer under vann. Åttifire prosent av verdens befolkning bor ved kysten i dag. I løpet av få år vil starte en folkevandring verden aldri før har sett maken til.

Dette er slett ikke apokalyptiske forestillinger basert på religiøse feberfantasier, men lett etterprøvde sannheter som enhver bør innse. De som så fanatisk og skråsikkert avviser denne overveldende sannheten fremstår som skikkelig virkelighetsfjerne og uansvarlige på meg, enten de er betalt av oljeindustrien (som de aller fleste er, mer eller mindre) eller bare stenger seg inne i sin egen lille boble.

Virkningene av den menneskeskapte Globale Oppvarmingen vil bli langt mer uoversiktlig og langt mer omfattende enn selv den mest klartenkende av oss kan forestille seg. Det vi har sett så langt er bare ørsmå krusninger på det opprørte havet som nærmer seg med stormskritt.

Tillegg:

Fra metrolygisk institutt i dag klokken 14.00:

Oslo 12
Lillehammer 11
Gardermoen 11
RØROS 9
Bergen 12
Kjevik 12
Stavanger 12
Molde 14
Værnes 13
Bodø 8
Tromsø 6
København 12
Stockholm 12

De døde glimter

Den pene omtalen blant annet Jörg Haider og Arild Edvardsen har fått etter sin død i det siste sier meg at nær sagt hvem som helst kan få en statue reist til sin ære etter sin død, bare hukommelsen til de levende blir tåkete nok og deres sans for idealer blir og er tilstrekkelig forvrengt. Disse nevnt her dro lett veksler på folks blindhet for nasjonalisme og religion mens de levde og etterpå øker slikt gjerne kraftig på, så også når det gjelder disse to.

Ja, jeg vet at verden er sinnssyk, vet at den vil bedras, men hver gang et kryp eller to kreperer så klamrer jeg meg til håpet om at de denne gangen kommer de til å skjønne ett og annet, men det blir med håpet.

Det heter seg at man skal ikke snakke stygt om de døde. Hvorfor ikke, pleier jeg å si. Hvorfor skal man ikke kunne si nøyaktig hva man mener om noen, enten de er levende eller døde? Og selv om man skulle ønske å være tilbakeholden med skjellsordene så er det da ikke nødvendig å være så sjenerøs med skrytet?

Jeg kjente ikke disse to personlig, men alt, alt jeg hørte om dem gjennom media gjør at jeg avskyr dem av et godt hjerte.


Hvis jeg skal snakke pent om noen som har dødd i det siste så må det bli Arne Haugestad. Han levde åpenbart et interessant og modig liv. Blant annet gikk han mot strømmen og forsvarte innbitt Arne Treholt, «landsforræderen» Arne Treholt. Slikt har stor verdi for meg. Veldig få stod fram og snakket varmt om han, selv om han er en av de få som helt klart fortjente det. Jeg synes han gjorde seg fortjent til respekt og det er ikke mange som gjør.

Men jeg ville likevel ikke ha satt opp noen statue av han eller av noen eller gått i begravelsen hans, spesielt ikke hvis det hadde kommet tjuefem tusen andre dit. Hykleriet som kommer med døden i dagens samfunn er i sannhet hårreisende. Begravelsene er utelukkende til for de levende, ikke de døde. Det er ikke måte på hvor mye personen i kisten vil bli savnet, hvilken søyle vedkommende var i sin samtid.

De beste personene, slik jeg ser det er de som aldri vil få en statue eller få en gate eller sted oppkalt etter seg, beryktede personer som blant annet Aleister Crowley. Det er slike folk som i sannhet vil inspirere sin ettertid, ikke det hykleriske storsamfunnet, men de som søker inn i skyggene og natten, og som gir blanke blaffen i hva folk mener om en, de som i sannhet er mennesker, og ikke de dukkene som blir omtalt så ofte i festtaler.

Den usynlige sløyfe

Slike sløyfer og kors og whatever kommer i alle farger. Spesielt på Internett har bruken av slike symboler til bruk av diverse innsamlingsaksjoner eksplodert. Nær sagt alt mulig av «gode» formål blir dekket av dem. Men den jeg liker aller best, eller rettere sagt den eneste jeg liker er den usynlige sløyfe. Du sitter der og stirrer på den og ser absolutt ingenting.

Stort.

Fra spøk og dryppende ironi til en smule alvor. Veldelighet, med diverse pengeinnsamlinger er en veldig negativ ting. Bare ordet i seg selv har en negativ klang, ikke bare i mine ører, men hos alle. Alle vet hva det innebærer, selv om mange ikke vil innrømme det: Det er avlat rett og slett, for at folk skal føle seg bedre, og det gjør heller ingenting med det egentlige problemet. I de aller fleste tilfellene gjør det ting verre for de som trenger hjelp, fordi det er avledning, bort fra det som virkelig trengs for å rette på forholdene i dagens dypt urettferdige verden.

Uhjelp for eksempel har på alle mulige måter gjort alt verre for de som har mottatt «hjelpen». Allerede i 1974, da månedens hjelp ankom hovedkontoret i Bangla Desh… begynte festen. Det var ikke snakk om å løfte noen ut av et desperat liv, men å hjelpe de som hadde tjent seg rike på overføringen til å bli enda rikere. Dessuten har uttrykket man av og til finner på vegger og plakater i vestens byer absolutt gyldighet: «stopp uhjelpen fra sør til nord». Det kommer noen penger ned, men langt mer går motsatt vei. Vestlige land har tjent seg rike og fortsetter å tjene seg rike på å plyndre fattige land, for mineraler, resurser og blod. I det såkalte Refleksprosjektet heter det at: «det skal hjelpe norske interesser i en globalisert verden». Norske interesser. Så avslørende er det, men det stopper ikke det grenseløse hykleriet.

Den enorme hjelpen som gikk til Eritrea for eksempel, blant annet gjennom Live Aid på åttitallet gjør at det nå er dobbelt så mange som sulter der. Man pøser inn penger og ressurser inn i området som bare kan brødfø et fåtall mennesker. Alle vet at det vil bli mer og mer hungersnød, men likevel fortsetter det uhyggelige skuespillet. Uhjelp, tradisjonell nødhjelp er med andre ord ikke bare bortkastet. Man redder kanskje, kanskje, la oss si en person og dømmer stadig flere til en langsom og pinefull død. Det gjør at problemet vokser og blir stadig mer uhåndterlig, både på kort og lenger sikt.

Så med andre ord, når noen sier at nødhjelp generelt sett er bortkastet og gjør ting verre så stemmer det, så jeg mener så visst at man bør slutte med det, men ikke fordi det koster «oss» penger, ikke fordi det frarøver oss noe som helst av sykehusbehandling eller noe, men fordi det er svindel og bedrag, og avlat og ran og falskt håp og Satan vet hva.

Kristne organisasjoner som ettersigende hjelper narkomane og alkoholikere gjør slett ikke det. I beste fall drar de dem fra en form for avhengighet til en annen. Man blir veldig hjulpet av å bli frelst… Karl Marx sa at religion er opium for folket og i det hadde han helt rett. Hvis man i sannhet ønsker å hjelpe folk så bør man snarere rane de såkalte bøssebærerne istedenfor å gi dem penger. De årlige «TV-aksjonene» er med få unntak nokså kvalmende foretak.

Slik kan man fortsette. Folk gir noen slanter eller noen større slanter og føler seg bedre, og lar seg lure, bevisst eller ubevisst. De talløse problemene… består.

Og vokser seg store på folks bevisstløshet og ufølsomhet. Det er folk som gir som generelt sett er ufølsomme. De har ikke, slik det veldig ofte er tilfelle ikke tenkt igjennom det de gjør og er tilfreds med å la andre, driftigere og sleipe personer tenke for seg.

Slik er sivilisasjonen i ett nøtteskall.


Kan du se noe her, hvis du ser for deg en svart firkant, noe i det hele tatt? Se for deg en sløyfe eller et blå kors eller en forgylt statue. Ser du noe overhodet?

Du bør ikke gjøre det, for det er ikke der, unntatt en sjelens gift som suger alt liv ut av oss og gjør oss til marionetter, til dukker som danser i tråder.

Marionettenes dans...

Består.

Mord på Facebook

En moderne Agatha Christie, gåte og spørrekonkurranse her på bloggen:

Trodde du at Facebook bare var en virtuell virkelighet og ikke fantes i virkelighetens verden? Trodde du at det som skjer der ikke har noen relevans for deg her ute hvor gresset er grønt og betongen er grå? Vel, da må du tro om igjen. Bare spør trettifireåringen Wayne Forrester for eksempel. Wayne har ikke hatt et godt år. Ikke hans kone heller. Hans kone har hatt et enda dårligere år (for å si det mildt).

Wayne og kona ble separert tidlig på året. Noen dager etter at mannen hadde flyttet ut forandret kona profil fra «gift» til «enslig» på Facebook, en handling Wayne tok svært ille opp. Han ble, i følge han selv «dypt nedtrykt», og 18. februar satte han seg i bilen, kjørte til sitt tidligere hjem i Croydon i søndre London, der han stakk henne med en kniv og hakket henne i hjel med en kjøttøks.

Etter at juryen og dommeren hadde hørt på alle de blodige detaljene dømte de han til livstid i fengsel.

Enda en eiesyk tulling som taklet virkelighetens verden dårlig har gått fullstendig fra konseptene.

Søte (og kåte) Emma

Vennligst avgi stemme på min elleville og utstyrtelig morsomme meningsmåling oppe til høyre. Jeg pleier jo vanligvis ikke gjøre sånt, men her ble fristelsen rett og slett uimotståelig...

Gi gjerne også begrunnelse i kommentarfeltet.

Den positive krisen

Ettersom det nå er klart at den såkalte finanskrisen vandrer fra Wall Street til Main Street blir nå fordelene åpenbare for oss som er opptatt av å redde livet på Jorden og menneskene fra menneskehetens rovdrift.

Økonomien kjølner og folk vil bruke atskillig mindre på forbruksvarer. Det snakkes til og med om at dette vil gå utover, gulp, julefeiringen og den sinnssyke forbruksfesten vi ser da.

Store ting.

Folk vil kanskje måtte klare seg uten tre biler, fem TV og like mange stereoanlegg i samme hus.

Hvilken katastrofe.

Bare ett enkelt TV eller en eneste bil betyr massive naturødeleggelser og massedrap på livsformer. Hver enkelt moderne forbrukergjenstand krever talløse fabrikker rundt om på kloden, produksjonssteder som spyr ut gift og forurensning på en måte som vi ikke lenger kan leve med. Og det er milliarder av disse stort sett ubrukelige gjenstandene.

Det vil bli mindre veibygging, husbygging, asfaltering, mindre generell ødeleggelse.

Det snakkes om at kreditt vil bli permanent mangelvare, at det trengs en total forandring i menneskehetens bevissthet, i selve vårt perspektiv. Og dette kommer fra finansmiljøene, der grådighet og livsødeleggelse har vært selve forutsetningen, bærebjelken for denne gjengens eksistens. For oss som lenge ikke har brukt penger som vi ikke har er dette spesielt tilfredsstillende, men for oss alle kan det bety et første skritt av mange som er nødvendig for å redde oss alle fra det langsomme, kollektive selvmord som det moderne samfunnet er.

Folk, selv finansfolk (utrolig nok) blir, i hvert fall for en stakket stund tvunget til å stanse opp og spørre seg selv: «hva i skyggefulle helvete er det vi driver med?»

Blankofullmakt til å mobbe

Ti prosent av elevene i den siste Elevundersøkelsen har oppgitt at de blir mobbet av lærere. Det er 34 000 stykker, livsskjebner som blir malt i stykker av en person med enorm makt over dem.

Tiltak mot mobbing har så langt nærmest utelukkende fokusert på mobbing elevene imellom, mens også tidligere undersøkelser har vist, i overveldende grad at læreres mobbing av elever er et minst like stort problem.

Professor Erling Roland, blant andre etterlyser dramatiske tiltak.

Kunnskapsdepartementet sier i sakens anledning at de ikke har noen planer om å sette i gang noen tiltak mot dette, hvilket passer fint inn i den totale passiviteten man har sett tidligere, også på dette området.

Man kan spekulere i hvorfor det er sånn, men den mest åpenbare årsaken er at lærerne, som blant annet politifolk og leger har enorm makt i dagens sterkt spesialiserte samfunn. De mest utrolige og uhyggelige ting kan foregå, uten at det blir grepet inn.

Jeg husker godt hvordan det var å bli mobbet, både av elever og lærere, og lærerne var verst, fordi det var og er omtrent umulig å forsvare seg mot dem. De hadde all makt og sympatien blant andre lærere. Jeg husker en sak med en annen elev, en bekjent av meg. Han og foreldrene prøvde i årevis å bli kvitt læreren, men enden på visen var at det var eleven som måtte bytte skole.

Det passet godt inn i det mønsteret vi opplevde nærmest daglig, og det vi hørte om fra andre skoler. Skolen er et bedritent sted å være i utgangspunktet, da dens oppgave er å «utdanne» lydige arbeidere og funksjonærer, men det blir enda verre av at voksne omtrent får frihet til å omtrent gjøre hva de enn måtte lyste med elevene.

Krise, hvilken krise?

Dette dreier seg ikke om folk som lever over evne, men går atskillig dypere enn som så.

Jeg har en mengde poenger å dele med folk i denne saken.

De av oss som ikke har lån blir ikke rammet av dette, i hvert fall ikke direkte, selv om det nok kan ramme oss som individer på et senere tidspunkt.

Mange kjøper en masse de ikke har bruk for, og de gjør det attpåtil for penger de ikke har. Jeg har alltid hatt det synet at man må ha råd til noe, at man må ha tilstrekkelig kontanter før man kjøper noe, enten det er en vare eller tjeneste. Spesielt såkalte forbrukslån burde ha vært fullstendig fraværende. Men folk flest i dagens samfunn er så opptatt av ting, og å skaffe seg det siste nye som de slett ikke har bruk for at de legger all fornuft igjen i garderoben. De lar seg oppmuntre og lure av et forbrukerorientert styresett til å fylle opp huset med ting, med overfladiskhet.

Dette er viktig, for det er ikke bare deres sak. De bidrar til å segmentere det moderne samfunnet ytterligere, bidrar til ytterligere naturødeleggelser og en lang liste med mildt sagt uheldige utslag.

Er denne siste «krisen» egentlig så uheldig? Det den gjør er egentlig bare å sette ned tempoet i det før nevnte moderne samfunnet, sette ned tempoet på naturødeleggelsene og rovdriften på resurser, og dessverre bare i mindre grad.

Et positivt utslag er at det blir satt søkelyset på den generelle grådigheten, men folk ser likevel ikke til å skjønne stort, til å egentlig ta det til seg, blant annet fordi media som vanlig har en vinkling som ikke engang er i nærheten av en noenlunde brukbar en.

Nei, dette er ikke noen krise. Man kan dog si at det er et symptom på den større krisen som forlengst er godt i gang, og som vil slå ut i full blomst om få år, den som dreier seg om rovdriften på resurser, på resursknapphet, på menneskenes forhold til naturen, til våre omgivelser, hvordan vi foretar en vedvarende ødeleggelse av vårt eget livsgrunnlag, hvordan vi foretar et sakte, kollektivt selvmord, og våre håpløse prioriteringer i så måte.

Det er å sette saken i perspektiv, det nyhetene burde ha handlet om, ikke en ørliten forstoppelse i den syke pengestrømmen som i dag til de grader dominerer og kveler vår bevissthet, og som dreper oss like sikkert som en kule i hodet.

Finanskrisen

Kapitalismen er slevsagt ansvarlig for det som skjer nå. Den skaper kort og godt grobunn for slike kriser. Det spiller mindre rolle om det såkalte markedet er sterkt regulert, delvis regulert eller overhodet ikke, siden markedet og regjeringer stort sett samarbeider, passer sammen som hånd i hanske. Med regulering får nasjonale regjeringer litt mer å si, men har det med å gi fordeler til enkeltselskaper og grupperinger. Siden politikere stort sett, på den ene eller andre måten er kjøpt og betalt og generelt sett støtter de med penger er ikke det noe rart. Uten regulering danner det seg andre, enda verre maktsentre. Tøyleløs grådighet fører helt galt av sted. Pengemakten må såvisst tøyles - for godt. Penger og makt blir stadig mer viktig i verden, og slik vil det forbli så lenge det finnes en tøddel av pengesystemet igjen i verden. Det er ingen misforståelse, slik liberalistiske krefter er dumme nok til å hevde, men fakta. Kapitalismen oppmuntrer til grådighet, til «jeg får aldri nok» kulturen. Den er rett og slett grådighet satt i system. Rikdom, selve tilstedeværelsen av urettferdighet i verden blir sagt å være bra for alle mennesker, selv de fattige og lidende i verden. Det er bare mer hårreisende propaganda, slevsagt.

Det er helt utrolig hvor godt denne løgnen står seg, uansett hvor mye bevisene på det motsatte hoper seg opp. Det er vel slik det ofte er, at hvis en løgn blir gjentatt mange nok ganger blir den sett på som en sannhet. Sannheten er at det knapt finnes noen rettferdighet i verden, at lidelse blir forsterket, ikke minsket, at den forlengst har eksplodert i både omfang og grad. Min slevsagte holdning er at alle som tjener mer enn en million i året, enten via kapitalmanipulasjon eller i vanlig lønn tjener altfor mye. Å ha en formue som gjør en i stand til å bruke mer enn det er direkte forbrytersk og burde ha blitt behandlet deretter.

Tilhengere av markedet sier at de bør ha frihet til å bestemme hva de skal bruke sine egne penger til, men det er bare mer sprøyt, siden formuen deres har blitt skapt av ødeleggelse av både mennesker og natur, av en bevisst nedverdigelse av og tråkking på andre. Så nei, slike avskum har frasagt seg alle rettigheter ved sin avskyelige oppførsel gjennom et langt liv.

Disse folkene skalter og valter med menneskeskjebner over en lav sko og burde ha vært stoppet for lenge, lenge siden. De rikes velstand er skapt av de fattiges helvete. Slik er det, og slik vil det forbli så lenge vi blir lurt til å tro på illusjonen, ikke virkeligheten.

Verden er en pyramide med de få på toppen og de mange nederst. Alle pyramider må rives ned til grunnen.

«Greed is good» - Gordon Gecko

En hyllest til negativismen

Jeg klarer ikke riktig å slippe dette, og vil heller aldri slippe det, heldigvis, fordi det er så viktig, så essensielt å snakke om, å røske opp i.

Dette innlegget, som en del andre jeg skriver, har også modnet en tid. Plutselig føles det overmodent.

Begrepet «negativisme», i den grad det har noen definisjon eller noen fornuftig bakgrunn overhodet er når en gitt person blir sagt å være overkritisk, og overnegativ, rett og slett.

Som om man kan være det i dagens verden eller noen som engang ligner.

Mange miljøer og typer miljøer bruker denne betegnelsen. Hvis man får slengt den på seg i en gitt diskusjonsgruppe, for eksempel blir man gjerne ikke sett på som meningsberettiget, utrolig nok. Man blir blant annet kalt syter og det blir det diskusjonen dreier seg om fra da av, og ikke det opprinnelige (samfunnskritiske) tema.

Så utrolig beleilig for verdens makthavere og deres lydige og glefsende vaktbikkjer, for hele systemet som vokser på å undergrave menneskelighet og sterke, mektige ytringer.

Noe av det første man lærer i dagens verden er å ikke røske opp i urørt vann eller gift. Den rådende holdningen er å la sovende hunder sove, så den ikke skal reise seg å bjeffe. Hundens lydighet blir med andre ord det viktigste, ikke dens frihet eller dens ønske om å slite lenken som binder en. En slik grunnleggende tankegang går igjen overalt. Lydighet, autoritetstro, lojalitet ovenfor etablerte prosesser, tanker blir det korrekte og eneste riktige. Kritisk tankegang og handling blir fraværende, gjerne totalt fraværende. Eller den får en form som er så nær det at den blir tilnærmet verdiløs.

Det dreier seg heller ikke om bare det folk flest kaller politikk, men også når det gjelder medmenneskelig interaktivitet og forståelse.

Og la det være helt klart: denne passiviteten, ettergivenheten hos folk flest, og faktisk også i mange tilsynelatende radikale miljøer, denne ulysten mot ufred er faktisk en av de viktigste årsakene til at verden aldri forandrer seg i markert positiv retning. Verden går under med en hvisken, ikke med et skrik.

Det er så veldig få som kan si NEI i disse dager.


Les for øvrig også Helge Samuelsens kommentar til mitt forrige innlegg.

Å ikke gå langt nok

De aller fleste bekymrer seg over å gå for langt. Jeg bekymrer meg for at jeg ikke går langt nok. Man bør gjøre det, bør gå for langt generelt sett, men spesielt i dag, hvor all variasjon fra normen blir møtt med hevede bryn, i beste fall.

Jeg bekymrer meg blant annet for at denne bloggen blir for snill, at den ikke får mange nok negative reaksjoner. Nå er det aldri vanskelig for meg, selv uten å prøve å gjøre tyranniets forsvarere og tjenere forbannet, men av og til føles det likevel som om jeg skriver en søndagsskolepreken og ikke et revolusjonært og radikalt magasin. Som nevnt så har jeg dekket det meste her og de temaene som gjenstår er ikke på langt nær så kontroversielle og selv om man blir tvunget til å gjenta seg selv mange ganger for å få fram poenger i dagens likegyldige samfunn så liker jeg det ikke.

Kanskje bør jeg sende noe av det som leserbrev til etablert media, til deres leserbrevspalter, for å se om de godtar det, noe som virkelig vil være bekymringsfullt, da jeg i alle år nærmest har vært boikottet av slike dyr, noe som i dagens situasjon bør få en til å føle berettiget stolthet.

Slik jeg ser det er det ikke bare enhvers rett, men også plikt å gå for langt. Spesielt når det gjelder det meste som går på å bryte samfunnets ekstremt snevre rammer.

Tankekorset skrev nylig et innlegg i minneapolises metablogg om at man ikke bør skrive samfunnskritiske blogger. Vel, jeg har mer eller mindre ignorert den gode Tankekorset i over to år, uansett hvor mye homofoben og «innvandringsmotstanderen» har skrevet, men han har jobbet hardt i det siste for å få meg til å slutte med det, og har nå klart det.

Mine gratulasjoner…

Man bør slevsagt skrive samfunnskritiske blogger, samfunnskritiske hva som helst, fordi det rett og slett er et enormt behov for det, ikke bare for å få tyrannene og deres ydmyke tjenere forbannet, men først og fremst for å være en alternativ stemme. Man trenger enhver alternativ stemme i dag og man trenger mange av dem, langt flere enn i dag. Det er ikke bare noen få ting alt med dagens samfunn. Samfunnet er galt på fundamentale måter, i sine grunntanker, i sin grunnmur, om du vil. Hvis man ser ting i perspektiv så er det veldig få ting som er riktig. Man har veldig god grunn til å være forbannet til å være hoppende og dansende forbannet. Og i tilfelle du lurer: Det hindrer ikke meg i å leve, snarere tvert om. En klar tankegang, en lidenskap langt bortenfor det dødskjedelige flate tankemønsteret som er så populært i dag øker slevsagt min livskvalitet, den senker den ikke. Det er ilden som brenner inni ethvert menneske som i sannhet gjør livet verd å leve.

Noen, ganske mange faktisk har misforstått dette, misforstått det sterkt, og det er også enda en faktor som gjør dagens samfunn så bedritent.

Det er slevsagt ikke rart at ivrige tjenere som Tankekorset vil at alle alternative stemmer skal forsvinne eller at de, sekundært blir snillere, blir mindre skarp i kantene, at de ikke går særlig langt i sin kritikk. Ikke for det, det gode motbydelige krypet ble veldig forbannet over en mer positiv artikkel jeg skrev nylig også, om den uomtvistelige verdien av det multikulturelle, der jeg ikke nevnte noen navn. Det er veldig morsomt og veldig talende at han følte seg truffet der.

Det er et gammelt ordtak om at et menneske blir definert av sine fiender. Nå er mine generelt sett av nokså slett kvalitet, men jeg forstår likevel grunntanken bak ordtaket…

Den dagen jeg ikke får sinte reaksjoner på det jeg skriver og gjør, kan jeg like godt være død, og det er, på en bakvendt måte veldig oppmuntrende at jeg er veldig bevisst på det, på det også. Så vær sikker på at jeg vil fortsette å gjøre mitt beste for å grave fram det aller mest kontroversielle og alternative jeg kan finne. At jeg skriver noen få innlegg som jeg ser på som søndagskoleprekener i forhold vil ikke endre på det. Min holdning er at tyranniet og alt dets vesen og støttespillere bør og må konfronteres ved enhver anledning, og det har jeg til hensikt å gjøre så lenge det er pust i meg. Jeg er en vill stemme som skriker i dagens ødeleggende samfunn, men en blant millioner. Det føles godt å ikke være alene, slevsagt, men jeg ville ha gjort det om jeg så var den siste sanne samfunnskritiker og barrierestormer igjen på kloden.


PS: Og dermed, ved å skrive dette, i løpet den tiden jeg brukte på å skrive dette løste jeg også det problemet jeg følte jeg hadde, som jeg beskrev lenger oppe her, og begeistringen over livets endeløse gleder er enda en gang tilbake for fullt.

Takk til Tankekorset og utallige andre, som det vil ta altfor lang tid å nevne her.

Det multikulturelle

Det slo meg plutselig at jeg hadde ikke skrevet dette innlegget før, i hvert fall ikke akkurat slik. Det er så altfor mye som forblir usagt, fordi det er så slevsagt, men kanskje bør man si det likevel. Slik dagens verden og også norge er bør man åpenbart gjøre det.

Jeg har reist en del i mitt liv, veldig mye faktisk. De stedene jeg har likt best formelig flommer over av kulturell variasjon. London er ett slikt sted. Byen har betydelige innslag fra hele den vide verden, både fastboende og tilreisende og Reisende. En million mennesker som ikke er fastboende er til enhver tid innom byen, besøker den for kortere eller lenger tid. Man har aldri riktig opplevd det multikulturelle før man har opplevd London om våren. Alt blomstrer og plantene er bare en ørliten del av blomstringen. Man hører utallige språk og bevitner et nærmest uendelig antall forskjellige typer oppførsel. Jeg besøker byen ofte, og har også bodd der borte i mange år. Det er en like stor opplevelse hver eneste gang. Selv det tvers igjennom hverdagslige blir stort der borte.

New Orleans er en annen slik by. Den har både spanske, engelske, amerikanske, franske og indianske røtter og har i århundrer vært en gedigen smeltedigel av kulturer. Man merker det når man vandrer i gatene der borte, den fantastiske stemningen som nærmest overfaller en og gleder en. New Orleans er en fattig by pengemessig og var det også før orkanen Katrina, men ellers føles den ikke fattig på noen måte.

Dette er to eksempler. Det finnes mange flere, over hele kloden.

Den åpenbare sannheten, som vi ytrer altfor sjelden er at det er i slike heksegryter, slike smeltedigler at sann kreativitet og menneskelig utfoldelse foregår. For et sant søkende menneske og spesielt for kunstnere er slike steder en fantastisk inspirasjon, men opp igjennom historien er det i slike samlingspunkter at folk og samfunn har vokst, at de har beveget seg videre fra en mulig stagnasjon, og at det er nettopp steder der ett enkelt folkeslag har levd isolert og full av seg selv som har havnet på historiens gravplass.

Jeg har aldri forstått rasister og fremmedfiendtlige (de som i dagens høflige språkbruk gjerne kalles «innvandringsmotstandere») og kommer heller aldri til å forstå dem. De er jo redde og ynkelige mennesker, det er lett å forstå, men hva som ellers rører seg i hodene deres er jo umulig å vite. De stenger seg inne og ønsker også å stenge alle andre inne. De gir meg frysninger.

Men i heksegryter, smeltedigler som London, New Orleans og alle de andre glemmer man slikt, delegerer man det og selve minnet om de veldig innskrenkende menneskene nærmest automatisk til en lite brukt del av bevisstheten og så husker man, bortenfor alt minne… hva det betyr å være Menneske.

Musikk i natt og tåke, skygge og ild (II)

En reise er en seier i seg selv, og en sann reisende er en som ikke egentlig har et mål, men lar seg dra dit reisen måtte føre en og vet at den aldri vil ende.

Loreena McKennitt er en Reisende, både kunstnerisk og fysisk. Hun ble født i Canada og er av skotsk og irsk avstamning, og musikken hennes vokste også ut av hennes keltiske bakgrunn.

Hun finansierte sin første plateutgivelse ved gateopptredener, uvillig til å gå runden med etablerte plateselskaper, og fortsatte å være uavhengig, både kunstnerisk og i livet ellers. Når hun starter forberedelsene til en ny plate reiser hun til det stedet og det miljøet platen skal handle om. Tekstene hennes og de temaene hun velger springer alltid ut fra de inntrykkene et gitt sted eller kultur gir henne. For en plate reiste hun til Irland, i det som var starten på hennes livslange Reise, blant annet for å spore sine keltiske røtter, som er helt tydelig på alle utgivelsene hennes. Det førte henne også til Spania og til Kaukasus og mange andre steder. For henne er helt klart kunsten og livet ett. Musikken, som først var prominent keltisk fikk etter hvert også arabiske og østlige innslag. Man kan følge livet og reisene hennes gjennom hennes musikk og tekster.

Det er vanskelig å plukke ut enkelte melodier hos henne, fordi platene hennes i så stor grad er en helhet, er temaplater, noe som dessverre alltid har vært en sjeldenhet, og som blir stadig sjeldnere. Vi får i langt større grad ta del i en Reise på slike utgivelser og Loreena McKennitt suger oss inn i sine, mykt og fast. Natten kommer ofte midt på lyse dagen for meg, og gjør det i enda større grad når jeg lytter til hennes mystiske klanger og ord, hennes poesi, lyriske uttrykksmåte. Det er så lett å bli svulstig når man skal beskrive slike ting, men Loreena er ekte. Hos henne finnes få eller ingen kompromisser, verken i livet eller kunsten. Kanskje hun kunne ha fortalt om slike mindre hyggelige øyeblikk selv, men jeg, som ser på henne utenfra ser ingenting av det, av det som er så altfor vanlig i dag, både blant folk flest og artister.

I sitt program fra Alhambra i Spania hyller hun Arabisk innflytelse i europeisk kultur og arkitektur, noe som i dag nærmest er uhørt, som det knapt snakkes høyt om i dagens undertrykkende miljø. Hun hyller også gjerne det multikulturelle. Vi finner henne i krysningen mellom utallige retninger og kulturer.

Hun har tolket en del tradisjonelle sanger, men selv om jeg liker mange av dem også foretrekker jeg hennes egne komposisjoner, som blant annet The Mystic’s Dream og Prologue. Det er to «verk» (svulstig) som virkelig får meg til å oppleve hennes verden. Hun gir oss eldgammel historie, som nærmest er tapt i nåtidens grunne virkelighet. The Mystic’s Dream fra The Mask and Mirror (1994) er keltisk, urtiden i ethvert menneske, og kontakten, lidenskapen som forbinder oss, heksen som søker beslektede sjeler, og den virker på mange plan. Jeg får stadig noe nytt ut av den, for hver ny gjennomspilling. Den er et dikt, er poesi, både dens tekst og melodi, og dens helhet. All verdens glede og sorg og dets vell av følelser brenner i meg når jeg lytter til mystikerens drøm, og jeg lærer mer om meg selv og hva jeg er.

Prologue er utelukkende instrumental og fra The Book of Secrets (1997), fra hennes reise i Tyrkia, Kaukasus og Østen. Jeg har reist der, og når jeg hører melodien så gjenopplever jeg Bosporos-stredet, Istanbuls bakgater og togene som snegler seg av sted i fremmede fjell. Det er ganske utrolig.

Hvis alle artister og kunstnere, uansett kunstform hadde tilnærmet seg stoffet på en måte som engang ligner Loreenas besettende metode ville etablerte produksjonsselskaper ha brutt sammen, og musikken, filmen, boken blitt reddet fra grådighet og forflatning lenge før den moderne, herlige piratvirksomheten startet opp.

Hun er langt mindre kommersiell enn den mest gryntende og hylende Black Metal musiker. Jeg liker Black Metal og jeg liker også kontroversielle uttrykk og nivåer av oppførsel, og transgresjon i både kunsten og livet ellers, men i en verden der man ofte kan få følelsen av at alt har blitt gjort tidligere, og at det ikke er mulig å sjokkere noen lenger… så er Loreena McKennitt uforfalsket og original til fingerspissene. Det er mulig å Leve i en verden av likegyldighet og livløshet, til tross for alt det, ikke på grunn av det. Hun minner meg på det enkle faktum, på det, blant et uendelig antall andre inntrykk og følelser og variasjoner av livets dybde man ofte tror og frykter man har mistet.

«I looked back and forth through the window of 15th century Spain, through the hues of Judaism, Islam, and Christianity, and was drawn into a fascinating world: history, religion, cross-cultural fertilization... For some medieval minds the mirror "was the door through which the soul frees itself by passing"... for others the pursuit of personal refinement was likened to "polishing the mirror of the soul." From the more familiar turf of the west coast of Ireland, through the troubadours of France, crossing over the Pyrenees and then to the west through Galicia, down through Andalusia and past Gibraltar to Morocco... The Crusades, the pilgrimage to Santiago, Cathars, the Knights Templar, the Sufis from Egypt, One Thousand and One Nights in Arabia, the Celtic imagery of trees, the Gnostic Gospels... who was God? and what is religion, what spirituality? What was revealed and what was concealed... and what was the mask and what the mirror?»

- Loreena McKennitt i forordet til The Mask and Mirror

The Mystic's Dream :

A clouded dream on an earthly night
Hangs upon the crescent moon
A voiceless song in an ageless light
Sings at the coming dawn
Birds in flight are calling there
Where the heart moves the stones
It's there that my heart is calling
All for the love of you

A painting hangs on an ivy
Nestled in the emerald moss
The eyes declare a truce of trust
And then it draws me far away
Where deep in the desert twilight
Sand melts in pools of the sky
When darkness lays her crimson cloak
Your lamps will call me home

And so it's there my homage's due
Clutched by the still of the night
And now I feel you move
Every breath is full
So it's there my homage's due
Clutched by the still of the night
Even the distance feels so near
All for the love of you.

Multitasking - en moderne forteller, en eldgammel metode

Det begynte slik det ofte begynner, som en drøm, ofte en drøm jeg til en viss grad kan styre, men som jeg sjelden ønsker å styre, fordi jeg ønsker å se hvor den går.

Da jeg bare hadde en skrivemaskin (eller to) kunne jeg bare skrive på en eller to historier samtidig, og måtte nøye meg med å skrive ned notater jeg måtte ha om andre. Tankene mine har alltid vandret, vandret vilt, men skrivingen min ble revolusjonert når jeg skaffet meg PC for tretten år siden (så lenge siden? Helt utrolig). Jeg behøvde ikke skifte papir i skrivemaskinen lenger, men kunne skifte fokus ved et tastetrykk.

Tankene mine vandrer og jeg drømmer historier. Jeg har over åtti historier, nå, som jeg vet jeg vil aldri skrive ned, som jeg legger i en skuff i sinnet, der de skriver seg selv. Men det er fortsatt mange historier som jeg skriver, rundt femten mer eller mindre på en gang.

For noen netter siden drømte jeg om en pokerspiller som plutselig, i et øyeblikks klarsyn drømte, mens han var våken en verden så uendelig mye større enn det han hadde trodd verden var, og jeg raste inn til skrivemaskinen, til mine mange skrivemaskiner og begynte å skrive. Noen ganger vet jeg nesten hele historien, fra begynnelse til slutt før jeg begynner å skrive den ned. Andre ganger vet jeg begynnelsen og slutten, eller som med denne: bare første kapittel, uten anelse om hvordan den vil ende. Det er stort, egentlig, å skrive ned historien, å fortelle den etter hvert som den kommer til meg, fra det uendelig havet som er virkeligheten.

Hvordan vet du hvilke løsrevne ord og setninger som hører hjemme i hvilke historier? Spør noen meg. Det er enkelt, egentlig. Jeg vet det akkurat som jeg vet at gul hører sammen med gul eller gul hører sammen med blå, eller svart (eller kufiolett).

Moderne teknologi har, paradoksalt nok gitt meg muligheten til å skrive ned flere av de utallige historiene jeg forteller rundt leirbålet.

Unødig tungvint

I dag tenkte jeg at jeg skulle lamslå verden med å skrive om noe helt ufarlig og ukontroversielt, at jeg skulle drive litt fårbrukervilledning her på bloggen.

Du har sikkert sett dem, alle de som strever med barnevogner rundt omkring og overalt, spesielt på bussen og andre vanskelig fremkommelige steder. Eller du har opplevd det selv, trengt hjelp til å komme fram på alle mulige vanskelige steder. Det ser virkelig fælt ut og jeg tenkte jeg skulle dele av min betydelige livskunnskap også på dette området.

Mitt forslag er at de prøver å bære ungene i forskjellige anretninger enten på ryggen eller på brystet. Jeg har stort sett valgt den løsningen hver gang det har vært aktuelt og det har fungert utmerket. Ungene er faktisk mye mer avslappet også, sammenlignet med å ligge i vognen. For meg er det tydelig at de liker å være nær en varm kropp fremfor å ligge i en steril og unaturlig anretning. Dette passer ikke nødvendigvis for alle, av forskjellige grunner, men jeg syntes alle burde prøve det og tror de vil bli behagelig overrasket. Det kan føles nytt og skremmende for mange, men så føles det aller meste nytt som skremmende for mange i dag.

En barnevogn koster også ofte skjorta og skoene, minst, mens alternativene er tilnærmet gratis i forhold.

Man kan bruke stropper eller en form for ryggsekk eller eksperimentere seg frem til en form som passer for hver enkelt. En ting er sikkert: ungen trives ikke i barnevogn, en innretning som er like unaturlig som mye annet som møter den stakkars oppvoksende slekt i dag.

Livet kan være mye enklere, ofte med enkle midler.