Å ikke gå langt nok

De aller fleste bekymrer seg over å gå for langt. Jeg bekymrer meg for at jeg ikke går langt nok. Man bør gjøre det, bør gå for langt generelt sett, men spesielt i dag, hvor all variasjon fra normen blir møtt med hevede bryn, i beste fall.

Jeg bekymrer meg blant annet for at denne bloggen blir for snill, at den ikke får mange nok negative reaksjoner. Nå er det aldri vanskelig for meg, selv uten å prøve å gjøre tyranniets forsvarere og tjenere forbannet, men av og til føles det likevel som om jeg skriver en søndagsskolepreken og ikke et revolusjonært og radikalt magasin. Som nevnt så har jeg dekket det meste her og de temaene som gjenstår er ikke på langt nær så kontroversielle og selv om man blir tvunget til å gjenta seg selv mange ganger for å få fram poenger i dagens likegyldige samfunn så liker jeg det ikke.

Kanskje bør jeg sende noe av det som leserbrev til etablert media, til deres leserbrevspalter, for å se om de godtar det, noe som virkelig vil være bekymringsfullt, da jeg i alle år nærmest har vært boikottet av slike dyr, noe som i dagens situasjon bør få en til å føle berettiget stolthet.

Slik jeg ser det er det ikke bare enhvers rett, men også plikt å gå for langt. Spesielt når det gjelder det meste som går på å bryte samfunnets ekstremt snevre rammer.

Tankekorset skrev nylig et innlegg i minneapolises metablogg om at man ikke bør skrive samfunnskritiske blogger. Vel, jeg har mer eller mindre ignorert den gode Tankekorset i over to år, uansett hvor mye homofoben og «innvandringsmotstanderen» har skrevet, men han har jobbet hardt i det siste for å få meg til å slutte med det, og har nå klart det.

Mine gratulasjoner…

Man bør slevsagt skrive samfunnskritiske blogger, samfunnskritiske hva som helst, fordi det rett og slett er et enormt behov for det, ikke bare for å få tyrannene og deres ydmyke tjenere forbannet, men først og fremst for å være en alternativ stemme. Man trenger enhver alternativ stemme i dag og man trenger mange av dem, langt flere enn i dag. Det er ikke bare noen få ting alt med dagens samfunn. Samfunnet er galt på fundamentale måter, i sine grunntanker, i sin grunnmur, om du vil. Hvis man ser ting i perspektiv så er det veldig få ting som er riktig. Man har veldig god grunn til å være forbannet til å være hoppende og dansende forbannet. Og i tilfelle du lurer: Det hindrer ikke meg i å leve, snarere tvert om. En klar tankegang, en lidenskap langt bortenfor det dødskjedelige flate tankemønsteret som er så populært i dag øker slevsagt min livskvalitet, den senker den ikke. Det er ilden som brenner inni ethvert menneske som i sannhet gjør livet verd å leve.

Noen, ganske mange faktisk har misforstått dette, misforstått det sterkt, og det er også enda en faktor som gjør dagens samfunn så bedritent.

Det er slevsagt ikke rart at ivrige tjenere som Tankekorset vil at alle alternative stemmer skal forsvinne eller at de, sekundært blir snillere, blir mindre skarp i kantene, at de ikke går særlig langt i sin kritikk. Ikke for det, det gode motbydelige krypet ble veldig forbannet over en mer positiv artikkel jeg skrev nylig også, om den uomtvistelige verdien av det multikulturelle, der jeg ikke nevnte noen navn. Det er veldig morsomt og veldig talende at han følte seg truffet der.

Det er et gammelt ordtak om at et menneske blir definert av sine fiender. Nå er mine generelt sett av nokså slett kvalitet, men jeg forstår likevel grunntanken bak ordtaket…

Den dagen jeg ikke får sinte reaksjoner på det jeg skriver og gjør, kan jeg like godt være død, og det er, på en bakvendt måte veldig oppmuntrende at jeg er veldig bevisst på det, på det også. Så vær sikker på at jeg vil fortsette å gjøre mitt beste for å grave fram det aller mest kontroversielle og alternative jeg kan finne. At jeg skriver noen få innlegg som jeg ser på som søndagskoleprekener i forhold vil ikke endre på det. Min holdning er at tyranniet og alt dets vesen og støttespillere bør og må konfronteres ved enhver anledning, og det har jeg til hensikt å gjøre så lenge det er pust i meg. Jeg er en vill stemme som skriker i dagens ødeleggende samfunn, men en blant millioner. Det føles godt å ikke være alene, slevsagt, men jeg ville ha gjort det om jeg så var den siste sanne samfunnskritiker og barrierestormer igjen på kloden.


PS: Og dermed, ved å skrive dette, i løpet den tiden jeg brukte på å skrive dette løste jeg også det problemet jeg følte jeg hadde, som jeg beskrev lenger oppe her, og begeistringen over livets endeløse gleder er enda en gang tilbake for fullt.

Takk til Tankekorset og utallige andre, som det vil ta altfor lang tid å nevne her.