DEN LEVENDE PLANETEN

Fra min roman Tordenveien Bok 1: Is og Ild:

Kloden fortsatte å snurre rundt, gå i bane, rundt solen, følge galaksen på dens ferd gjennom Universet. Sett fra Rommet hadde intet vesentlig forandret seg. Ute i verdensrommets kulde merket en ikke giften som spredte seg til hver minste krik og krok der nede. Strekk ut dine vinger og strev med å fly og det lamslår deg.

Fly over fabrikkpiper og mellom steinørkenens spir og gråheten blender deg. Fly vill og fri et eneste sekund og dine gjenklistrete øyne åpner seg... Du føler alt de har lært deg opp til å glemme.

Ørkenområdene vokser. Du kan se det, uansett hvor mange som forteller deg at du tar feil. Saharas yttergrenser har allerede nådd Sør Europa, der livsgrunnlaget lenge har befunnet seg på et eksistensminimum. På sørspissen av Grønland er det lett å slå fast at lavet, symbiosen av sopp og mose, visner over store områder. Slik det også skjer i norske fjellområder. Langs randsonen rundt Antarktiskontinentet er det en store flenge i Jordens beskyttelse mot kosmiske stråler. I Chile vandrer sauer og deres gjetere omkring med hvite, blinde øyne under solens nådeløse stråling. Den som når dem uhindret. I byene, steinørknene, får stadig flere problemer med å puste. Luften, vannet, jorden, ja, selv ilden er forgiftet.

Morsmelk er stappfull av Dioksin, et av de farligste stoffene menneskene har fremstilt eller laget.

Vi får i oss giftstoffer fra vugge til grav.

Men glem nå et sekund den fysiske giften. Det gjør du allikevel ditt beste for å gjøre. Du glemmer igjen og igjen og igjen.

Den fysiske nedbrytningen er tross alt bare et symptom på den horrible sykdommen. Teknologiens og antinomadenes samfunn. Det nåtidens samfunn gjør med vår vilje, vår ånd, vår menneskelighet, er det som virkelig betyr noe. For lenge, lenge siden ble vi fastboende. Jegere, nomader ble bønder, byfolk og vi mistet vår eldgamle kontakt med naturen. Nå vakler vi bare gjennom våre grå omgivelser. En blek, nedbrutt skikkelse, inn i skumringen. Vi er alle så dårlig skikket til å leve det livet vi er født til å leve.

Hele livet har du sett ting gå fra galt til verre. Vi blir hjernevasket fra vugge til grav til å være noe vi ikke er. Du prøver kanskje å lure deg selv til å tro det ikke er så ille... men du vet.

Menneskeheten har levd så lenge i utakt med den levende kloden. Vi har skadet den - og oss selv, så lenge. Vi ser på den - og oss selv - som levende (eller døde) maskiner. Vi har mistet tålmodigheten med den. Og oss selv. Vi har opphøyet oss til herrer over den. Over oss selv. Trykk ned lokket på en kokende kjele og trykket bare øker. Kjelen behøver ikke ha egne, bevisste tanker, men den vil alltid oppføre seg som en kokende kjele.

Mystikken, herlig eldgamle, mangfoldige sannheter, avvises og lidelsene eksploderer. Lidelser er kanskje en uunngåelig del av livet, men ikke en dominerende del av det. Slik teknologiens og ensrettingens tilbedere preker om. Den eldgamle vitenen om skyggene og livets torden og det som ligger skjult, blir gjenoppdaget minutt for minutt hver dag, sekund for sekund hver svarte natt.

Ismasser smelter over hele planeten. Havet stiger. Vinder øker. Vi mennesker har levd i titusen år i den grå skyggen av vårt eget vanvidd.

Og vår tid er kommet.