lørdag, september 15, 2007

Planeten

Fra min roman Tordenveien Bok 1: Is og Ild:

Forestill deg, om du vil, at Fredag kommer etter Tirdag... Å, beklager, Tirsdag, istedenfor Onsdag. Innbill deg under påvirkning av bevissthetsutvidende midler at 21. desember er Nyttårsaften. Vær overbevisende når du forteller deg selv at nasjonens flagg ikke lenger vil vaie på nasjonaldagen.

Kanskje klarer du dette. Kanskje er det heller ikke så forferdelig vanskelig. Du vet hvis du tenker deg om, at dette dreier seg om åpenbart menneskeskapte realiteter og de attpåtil er av relativt ny dato Det har gått opp for deg at menneskenes nyere samfunn er miljøer hvor det meste forandrer seg djevelsk hurtig. Det en generasjon holder hellig kan den neste komme til å forakte. Eller den ender opp med å forakte seg selv.

Selvsagt er det et løft. Du har vent deg til de finere ting i livet. Som en ordnet tilværelse. En ni til fire slavejobb eller ni til fire lediggang. En fast bolig. Faste måltider som du henter i butikken når det er mangel på noe i kjøleskapet eller fryseren. Du trenger ikke drepe. Alt er forlengst dødt når du får det i hendene. Men du har god lyst til å vri om halsen på et eller annet allikevel.(Naboen oppførte seg som en skikkelig drittsekk i dag). Fantasiløs som livet har gjort deg, forstår du ikke hvordan du kan få tiden til å krype engang, langt mindre gå.

Hva gjør du når du blir tvunget til å kikke inn i det sprukne speilet? Solen står fortsatt opp i øst (nesten) hver morgen. Den står fortsatt opp. Bortsett fra denne lille detaljen er det veldig lite som er som det skal være. Kriminelle, utskudd og tapere blir i disse dager tatt hånd om mer i henhold til din smak, men det teller liksom ikke lenger. Du spør hva som har skjedd med verden. Din favorittbrygge fra barndommen ligger under havets overflate. Du og din kone er nå etablert etter ti års steinhard jobbing og er rede til å få barn, men dere får ingen. Hvilken skuffelse. Dere har to biler, farge TV, kjøleskap, en tur til Syden, to stereoanlegg, datamaskin, satelittantenne, det aller siste i teknologi, to møbelsalonger, men dere mangler 2.4 barn. Ingen friske egg, ingen spreke sædceller å oppdrive, partner. Byliv i et nøtteskall, kompis.

Forgiftet luft, skitten jord, syreregn, kan du si halleluja. Hva ventet du deg egentlig? Det du utsetter naturen for, gir den mangfoldig og mange ganger forsterket tilbake. Ville du likt å bli forgiftet, stukket, gravd i, vet du hvordan radioaktivitet føles på kroppen, min venn? Du ser høye bølger og ser på at feberen stiger. Gårsdagen kommer i morgen. Morgendagen kommer aldri. Hvor bliver du, menneske? Hvor skjuler du deg?

Kjenner du vinden i ansiktet? Stilt ovenfor vanviddet er det ingen annen reaksjon å få fra deg enn vanvidd. Still et fortvilet spørsmål: Hvordan vekke opp et vesen som ikke ønsker å våkne? Finnes noe valg med ryggen presset mot veggen? Hvilket hull har du krøpet ned i, Menneske?

2 kommentarer:

  1. Du har en god «hook» i åpningen, og vekker interesse hos meg som leser. Likevel- jeg er usikker på sjangeren du skriver i. Akkurat nå er den mest en tale til Mennesket, men jeg tror at en del av eksemplene dine ville blitt tydeligere om de var en del av et narrativ. Kan du fortelle historiene om menneskene som bygger og bygger et liv i giftig sand for så å møte vanviddet, kontra å bare beskrive dem her?

    *nerd*

    SvarSlett
  2. Vel, det er jo bare et lite utdrag fra boken, ikke en handlingsbeskrivelse. Når boken blir utgitt om ikke så lenge så vil det komme opp både handlingsbeskrivelse og illustrerende websider. Ja, det er en bok om menneskene som kjemper for å overleve når sivilisasjonen går under, og det meste blir beskrevet gjennom dem, også i narrativ. Dette er et av de stedene der jeg «løfter» handlingen fra det mikrokosmos som handlingen stort foregår i, forfatterens altseende øye, om du vil.

    SvarSlett