Ukritisk israelvenn blir stadig mer ukritisk

Den tidligere gode, men nå rabiate Konrad blir stadig mer rabiat i sin totalt ukritiske holdning til israel og israels barnemord, folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Helt siden den siste slaktingen har han, som Mona Levin og andre rabiate benyttet enhver anledning til å unnskylde og bagatellisere israels handlinger.

En måte han benytter er å kalle bortimot alle som angriper israel og israels politikk for antisemitter. Han pumper påstanden ut i maskingeværfart uten grunnlag i begivenheter eller noen form for fornuft.

En annen er å peke på en hel del andre brutale overgrep som foregår i dagens verden, som om det skulle ha noe med saken å gjøre.

Igjen eller nok en gang: Å bruke betegnelsen antisemitt er tåpelig, da araberne også er semitter. Dette må tydeligvis gjentas. Betegnelsen antijødisk er helt grei, selv om den av en eller annen grunn ikke er så populær. Men Konrad fyrer betegnelsen av i maskingeværfart og synes å være totalt uvillig til å se det åpenbare i øynene: at han har klikket fullstendig. Eller at han viser noe som lå skjult tidligere. Jeg fjernet linken til hans side etter den tredje eller fjerde vanvittige tiraden. Å lese det han skriver virker like vanvittig som da Mona Levin kalte Kåre Willoch antisemitt og sa at jødehatet lyste ut av Willochs øyne.

Ha, hvem skulle trodd at den dagen skulle komme da jeg skulle forsvare Kåre Willoch. Verden er underlig noen ganger.

Så har også Konrad og de andre pøst på med beskrivelser av andre brutale overgrep rundt omkring i verden og av en eller annen grunn sammenlignet dem med israels umenneskelige angrep på Palestinerne. Som om ett overgrep kan unnskylde eller bortforklare eller berettige et annet. Kongo, Sri Lanka, Zimbabwe, you name it, de er alle ille, men hva så? Konrad klager på at den norske offentlighet har ignorert disse overgrepene. Vel, han ignorerte dem også, inntil de voldsomme, berettigede reaksjonene israels siste angrep på Gaza skapte. Det er slevsagt en åpenbar avledning. Konrad er simpelthen bare enda en rabiat, hissig israelvenn forkledd som liberal kristen, noe som blir stadig mer åpenbart for hver ny blogpost han spytter ut, og det har blitt mange i den sjangeren etter hvert.

Jepp, i følge han så er et angrep på israels politikk et angrep på jødene, over hele verden. Det er ikke måte på. Han reagerer også på at folk påpeker at 76 prosent av israels befolkning er jøder og at de aller fleste av dem støtter den offisielle politikken og at de få som IKKE gjør det er nærmest utstøtt. Når man ser representanter for israels herrefolk uttale seg om konflikten så bør de også i høyeste grad bli holdt ansvarlig for dens overgrep. «På deres handlinger skal du kjenne dem».

Det bør også, i økende grad de mange utenfor israel, enten de bekjenner seg til jødetroen eller ikke som blindt støtter statens herjinger bli. De har blod på hendene og verre: de støtter et regime som godt kan sammenlignes med apartheidregimet i Sør Afrika og nazistene i Tyskland.

Konrad hevder, i en av postene sine, i en av sine mange tankesprang, at Gaza ikke er okkupert, at Gaza ble forlatt av israel for flere år siden. Akkurat, ja, akkurat som gettoene i nettopp Tyskland og blant annet Polen under annen verdenskrig.

Det er mer, men dette burde gi en viss pekepinn på hva Konrad har bedrevet den siste måneden eller så. Mens mange har bedrevet tiden med å angripe en aggressiv, dødelig krigsmakt og undertrykker så har Konrad angrepet alle andre og gjort sitt beste for å koke suppe på spiker. Jeg har hatt lyst å kommentere de vanvittige påstandene hans lenge, men ventet, men det ser ikke ut til at han vil stoppe, og da får han finne seg i at skapet settes på plass.

Kongo kan man nok si at er like ille som det som foregår på Gaza og i Palestina generelt, men overgriperne i Kongo har ikke en masse resurssterke personer i Vesten som stiller opp for dem. Det er ingen som sier at de som bedriver massemord og kidnapping og folkefordrivelse osv der nede har rett til å forsvare seg, at de har rett til å bombe sivile, barn, journalister, sykehus, ambulanser og det som verre er.

Så det israel gjør blir enda litt verre enn det er i utgangspunktet på grunn av den støtten de har. Det er et sykdomstegn, en klar del av den generelle sinnssykdommen som dominerer dagens verden. Dette gir meg helt klart enda en grunn til å engasjere meg, engasjere meg enda litt sterkere.

Konrad har tidligere gjort mye bra med å uttale seg om brune «tendenser» i samfunnet, men her er han selv en av de brune. For staten israel og dens maktapparat er brun som fan, og det er det mer enn tydelig at de som støtter dem også er, fanatikere av verste sort. Tidligere har disse folkene klart å sette stopper for tung kritikk av israel ved å kalle kritikerne antisemitter. Det fungerer ikke lenger, og dermed blir de desperat.

Nei, jødehat er ikke problemet og det er tilnærmet marginalisert de aller fleste steder. Problemet er israel og de som ved sin blinde støtte til israel legitimerer handlinger som ikke på noen måte kan forsvares.

Palestina 1945

Et utvalg av tidligere innlegg på Uten Grenser om folkemordet i Palestina:

Hitling

En tvers igjennom riktig beskrivelse

Definisjonen på folkemord

En gledens dag (VI)

Ingen fred uten rettferdighet

Medløpere

500 fakler lyste opp Bergen

Israels sanne ansikt på ny og på ny

En ekstremt bløt spiss

Har staten israel noen eksistensberettigelse?

Støre slår til igjen

Terror i mente

Medskyldig

Israel ønsker å bombe norge

NATOs sanne ansikt

Blodige hender

Mordechai Vanunu uønsket i norge

Harald Å. Sonja

Det skal skrives biografi om dronning sonja (igjen). Den skal skrives av ingar sletten kolloen, som har skapt seg et navn på å skrive møkkakjedelige biografier, og etter planen utgis på gyldendal i 2011.

Nå er jeg skeptisk til biografier generelt, uansett hvem personen måtte være, selv de mer positive personene, men dette blir bare for jævlig.

Hva har egentlig denne kvinnen bidratt med i sitt liv? Hva har hun gjort som er så interessant at det bør skrives bok om det? Hvis noen hadde skrevet om hennes negative innflytelse så hadde det enda vært noe, men dette snobberiet her blir bare for dumt.

Boken har helt klart kommersiell appell, dessverre. Det er alltid de som vil være interessert i sånt, enten lojalistene i alle samfunnslag eller Le av Rør kontingenten. Dette er en «sikker» satsing for ethvert forlag, og både det og forfatteren vil garantert tjene en god del penger, og kunne sole seg i stråleglansen, både fram mot, under og etter utgivelsen.

Jeg ser fram til den dagen slike prosjekter slett ikke bærer seg og også blir møtt med den hånlatter de fortjener.

hitling

Betegnelsen hitling brukes gjerne når noen sammenligner en person eller en gruppe man er sterkt uenig med eller en person eller gruppe en kritiserer med Adolf Hitler eller nazistene. Det blir påstått at den som først bruker hitling i en gitt diskusjon nærmest automatisk har tapt den, eller har lagt den død.

Det er bare noe stort tull, slevsagt. Det finnes utallige tilfeller der det er helt korrekt å bruke sammenligningen. Slik jeg ser det er det ofte de som roper hitling som er på villspor. Det er det som ofte blir brukt for å stoppe munnen på dem man er uenig med, med alle som kommer med sterke uttalelser og det er veldig effektivt, faktisk en av de mest effektive metodene som finnes i dag. Med andre ord: de som roper hitling bruker det som et våpen til å ufarliggjøre sine motstandere og deres uttalelser.

Betegnelsen har en viss, begrenset berettigelse. Det er noen ganger noen altfor enkelt griper til sammenligningen med Adolf og nazistene, men som oftest er det motsatt: at det er de som roper hitling som gjør det altfor lett og altfor ofte.

To saker peker seg ut i det siste, der det er helt riktig og påkrevd å sammenligne med nazistene.

Staten israels folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten mot palestinerne.

Rasistene i document.no sitt opprop mot den kommende loven mot ytringsfrihet.

Begge sakene er klassiske saker der påstanden om hitling blir brukt mot de som kritiserer israel og mot de som kritiserer de som undertegner oppropet og som sammenligner folkene i document.no med nazistene.

Det finnes mange andre, for eksempel sammenligningen mellom FrP og nazistene.

Betegnelsen hitling bør helt klart hives på søppelhaugen, der den hører hjemme.

Nok et heller middelmådig rockealbum fra Bruce Springsteen

Først, min innledning:

Jeg liker ikke kritikere. Har aldri gjort det og vil aldri gjøre det. Jeg mener de, generelt sett er kulturverdenens parasitter. I tillegg til det skriver de som om de er gudsbenådet eller noe, som om deres mening er den eneste som teller på jord. Så når jeg sier min mening om dette albumet vil jeg gjøre akkurat det, i trygg forvissning om at Springsteen, hvis han er uheldig nok til å snuble over mine kråketær vil riste på hodet og si til seg selv: Hvilket album har denne tullingen hørt på? Han har jo ikke skjønt bæret.


Og så: jeg liker fyren og selv om jeg aldri har vært overbegeistret for musikken hans, totalt sett, så har han laget en mengde fantastiske låter. Dette i tillegg til at han er helt utrolig, helt klart en av verdens beste live.

Måten han arrangerer konsertene på er også beundringsverdig. Han tar bevisst en veldig lav pris. Ingen tilskuere får spesialbehandling. Han tillater ikke VIPs på sine konserter. Hans liberale politiske syn er heller ikke helt borte, og hans livsstil er fjernt fra det til en vanlig «kjendis» og andre rockestjerner.

Selve hans tilnærming til musikk får han til å vokse i mine øyne. Han har langt fra en populistisk utgivelsespolitikk og kan utgi, med ujevne mellomrom hele album der han bare sitter der med kassagitar og munnspill eller tilsvarende enkle arrangementer. Nebraska, både tittelmelodien og albumet er blant hans aller beste.

Men slik jeg opplever det så har han ikke, bortsett fra Devils and Dust laget et engasjerende studioalbum siden tidlig på nittitallet. Alle hans utgivelser etter århundreskiftet, hans nye stil, med hans nye produsent Brendan O’Brien har vært dønn kjedelig, uten de høydepunktene som kjennetegnet hans musikk i yngre dager. Med det slutter han seg til en mengde andre, både musikere og forfattere og kunstnere generelt, som roer seg ned og virker til dels utbrent på sine eldre dager. Live vil han sannsynligvis alltid være en gigant og sjansen er stor for at han kommer til å utånde på scenen.

Man lytter og lytter på Working on a Dream, men det bærer ikke noe av seg. Jeg spiller alltid nye sanger mange ganger, også de jeg ikke liker ved første gjennomhøring og enkelte tar seg voldsomt opp ved tiende eller femtende eller femtiende forsøk, men ikke disse. Det blir meningsløst å ta for seg hver enkel sang, fordi ingen skiller seg ut, på noen måte.

Tilskuere har også klaget på det lenge. Han vil jo uvilkårlig spille en del av det nye materialet på konsertene og stemningen synker med en gang, en skjebne han dog deler med mange eldre rockemusikere. Det tilhengere vil høre er de eldste eller eldre melodiene, rett og slett fordi de veldig ofte er de beste.

Det beviser jo hvilken han posisjon han har, når folk, til tross for dette fortsatt flokker seg til konsertene hans.

Fordelen med å være en flerspråklig forfatter

Mange mener det er en ufordel å kunne flere språk, da man kan bli språkforvirret, men jeg har aldri sett det slik, i hvert fall ikke siden jeg for alvor ble flerspråklig forfatter. Når man oversetter, enten i hodet eller på papiret blir man tvunget, oppmuntret til å tenke gjennom vendinger og ordstillinger på en helt annen måte. Man får kort og godt en dypere forståelser av språket og også av innholdet, av det man skriver.

Nå er jeg stort sett engelskspråklig, jeg tenker på engelsk, etter mye reising og også etter å ha bodd mange år utenfor norges grenser. Det var i en periode jeg faktisk måtte anstrenge meg for å snakke norsk, men nå er jeg (dessverre) noenlunde likestilt igjen. Å oversette en tekst som allerede er skrevet på ett av språkene er slevsagt ikke helt lett, da betydningen i et gitt språk ofte ligger bortenfor ordene. Man kan aldri oversette rett fram, for da blir det galt. Men det også gir en den før nevnte dypere innsikten. I hvert fall kan den gjøre det og gjør det, når man skriver og utvikler sitt eget språk, både i hodet og på papiret hvert eneste øyeblikk man har til rådighet, både i våken tilstand og når man drømmer.

Det er mitt bestemte inntrykk at de som tekster filmer (gud forby) og også oversetter bøker ikke tenker mye over slikt. Det virker definitivt slik på meg, når jeg ser på hva de faktisk gjør, hva som blir resultatet. Men det overrasker meg egentlig ikke, fordi kvaliteten på det som blir utgitt gjennom etablerte bokforlag er generelt meget slett og uinspirert. Det er veldig liten dybde i det de gjør, og det kommer til uttrykk i alt de gjør. Og forfattere som har utgitt en stund gjennom etablerte forlag er stort sett ødelagt, både som forfattere, kunstnere og mennesker…

Men de av oss som er uavhengige og stadig søkende finner verdi i så mye. Vi jobber hardere, fordi vi har så mye mer imot oss, og vi setter pris på selve prosessen og det vi skriver om på en helt annen måte. Det er helt tydelig for meg, når jeg studerer de tydelige forskjellene. Selve gleden ved å skrive blir en helt annen når man vet at ikke et enormt maskineri står klart til å ødelegge historien din. Man trenger ikke ta hensyn til det maskineriet og etter noen år i en sånn tankemodus gjør man det heller ikke. Man glemmer de negative opplevelsene man har hatt med Maskinen og man skriver slik man bør skrive, utvunget og ubesvært.

Så man former tanker, ord og historier i hodet hele tiden, både tilfeldig og med en viss plan bak det hele. Man veier dem og finner enten akseptable eller for lett. En forfatter er både en observatør og en skaper. Man skaper på grunnlag av sine observasjoner og observerer på grunnlag av sin skaperevne. Alt blir blandet sammen og kommer ut på helt nytt og ofte uventet vis. Det ligner det å lære seg et nytt språk. Først kommer ordene haltende, men så flyter det som en elv i en stri strøm mot havet.

Det er en fantastisk opplevelse.

Tidenes fiaskopakke

Eller rettere sagt, enda en fiaskopakke i en uendelig lang rekke fiaskopakker, fra en lang rekke forskjellige regjeringer. Verden skriker på forandring, og de presenterer et lappeteppe, en sandpåstrøing av allerede eksisterende prosjekter. Mangelen på nytenkning er, som alltid skrikende.

Dette går inn i historien som enda en tapt mulighet fra den såkalte rødgrønne regjeringen. At andre regjeringer før dem ikke har vært noe bedre endrer ikke på det. Selve regjeringen er i seg selv en eneste gigantisk tapt mulighet.

Det er ikke slik at det er dårlig nytenkning eller at pakken ikke er dominert av nytenkning, men at selve tanken, selve ideen på det er fullstendig fraværende. Og det stemmer for hele regjeringstiden, ikke bare denne ene pakken. Jeg hadde tenkt å skrive dette innlegget nærmere valget, men plutselig orker jeg simpelthen ikke vente lenger. Noe av det denne regjeringen har gjort er bedre, og noe er verre enn det den forrige gjorde, men det er den egentlige saken egentlig helt uvedkommende. Den såkalte opposisjonens reaksjon på «krisepakken» avslører dem like mye som den gjør regjeringen. Samtlige av dem vandrer på nedslitte stier.

Barack Obama, i sin retorikk snakker mye om forandring, om det skrikende behovet for det, og selv om verken han eller noen andre som er en del av det etablerte maktapparatet er i nærheten av å gå langt nok, så har han og noen få andre i det minste skjønt det fundamentale i ordet, hva det innebærer. Han snakker om å bygge samfunnet på nytt, fra grunnen og opp, og han har allerede tatt de første små skrittene, etter sju dager ved makten. I den rødgrønne regjeringen, eller for den saks skyld i det norske stortinget overhodet er det helt tydelig at de er ute av stand til å engang tenke tanken. I pakken var det en ørliten bevilgning til jernbane og noe småpenger til forskning på alternativ energi. Nå kunne jeg vært snill og sagt at det var et ørlite tegn på forandring, men det er det jo ikke. Jernbanen og enhver antydning til å legge noe som helst til rette for et fremtidig, alternativt samfunn får alltid små bevilgninger. Intet nytt under solen. Det er det samme gamle tankegodset og farlige sludderet. Både evnen og viljen til å frigjøre seg fra fortiden mangler.

Det er ganske så utrolig.

PS: Alle som kjenner meg vet at jeg har ikke noen partipolitisk tanke bak dette, at jeg er like mye imot enhver koalisjon eller parti. Jeg har ingen partipolitisk agenda. Dette er simpelthen min reaksjon som et tenkende menneske. Både jeg og ganske mange andre kunne ha fortalt dem et betydelig antall enkle sannheter. Jeg er sikker på at mange har gjort det, uten at de lytter.

Forslag til nye typer regjeringsmedlemmer og politikere

Litt generelt, men en veldig viktig vinkling. Dette er de «typene» som burde ha bestemt i verden heretter:

En person som har vært arbeidsløs i et år, en som har vært sykemeldt like lenge og en eller flere som har gått på sosialtrygd, gjerne hatt trøbbel med NAV eller forløpere. Det burde også ha vært folk som har sittet i fengsel etter å ha stjålet for å få råd til mat. Representanter fra nabolag som har blitt syke etter å ha bodd i nærheten av kjemiske fabrikker burde definitivt ha stått på regjeringslisten. En person som har blitt banket opp av politifolk og slektninger av folk som har blitt drept av politifolk burde ha blitt justisminister. De som har blitt offer for justismord ville også ha vært glimrende i den posten. En pokerspiller burde ha blitt kulturminister og fått slutt på det urettferdige pokerforbudet. Forfattere og kunstnere som er lut lei av å bli sensurert på alle bauger og kanter burde også fått mye å si der. De som har blitt feilbehandlet på sykehus passer utmerket som helseminister. Lutfattige og uteliggere burde kjempet om posten som finansminister.

Slike ting.

De som tror at de som aldri har gått sulten kan løse det enorme fattigdomsproblemet både i norge og i resten av verden bør virkelig få hjernen undersøkt. I det hele tatt: ekte livserfaring burde ha vært essensielt på ethvert område, et krav for å innta enhver ministerpost.

Vi ser hvordan det går når folk som aldri har følt utrygghet i løpet av livet kommer i posisjon. De vil ikke og er heller ikke i stand til å sette seg inn i situasjonen og mangler fullstendig det som skal til for å løse de mange presserende oppgavene.

Jurister, økonomer, leger, lærere, forurensere, giftmordere, bøller i uniform osv finnes det mer enn nok av, både på ministernivå, i embetsverket og i styrerommene. La oss sende dem alle til Svalbard og få gjort noe som monner her i landet.

Grenseløs leser verdens beste bøker (I)

Først ut er Sort Messe av John Dickson Carr:

Den er en unik bok på mange måter, også i forhold til andre bøker forfatteren har skrevet som er mer tradisjonelle lukkede rom og krimhistorier og nokså slappe saker faktisk. Carr ønsket å gjøre noe annerledes, noe stort her. Alle klassiske konvensjoner, som Carr dessverre var med på å videreføre forsvinner heldigvis ned i sluket med badevannet. Mens de fleste krimhistorier er like interessante som en brødboks så er dette noe helt annet. Jeg har lest den igjen og igjen i årenes løp og oppdager stadig nye detaljer som beriker historien.

The Burning Court er en gammel historie, en tidløs historie, utgitt i 1936, med handling fra 1929, like før depresjonen, men handlingen kunne like gjerne ha blitt lagt til i dag, uten at det ville ha forandret historiens storhet.

«Det var en gang en mann som bodde ved en kirkegård»…

Ja, som det sies i boken, slik starter en historie uten begynnelse og uten slutt. Den starter nokså tilforlatelig og bare sakte, veldig sakte forandres den til noe helt annet. Sakte skyves tyngdepunktet i fortellingen over fra det normale via det bisarre til det uhyggelige. Boken slutter helt annerledes enn den begynte.

Edward Stevens er en helt ordinær mann, med en nokså ordinær jobb som konsulent for et bokforlag. Han og hans kone Marie leier en leilighet i byen, men drar i helgene og feriene ut til sitt bosted på landet. Stevens har nettopp fått utlevert et nytt manus fra sjefen sin, en bok av Gaudan Cross, en forfatter med sans for det bisarre og uhyggelige.

Historien omsvøper Stevens, i takt med parallelle begivenheter i nabolaget. Han forlater den moderne byen og reiser inn i middelalderens mystikk, oppdager ting som ikke kan være sanne, men som i økende grad viser seg å være det. Virkeligheten kryper innpå Stevens og hans venner og bekjentskaper, inntil den ikke lenger kan benektes.

Det er mye snakk om logikk og fornuft i boken, men all akseptert fornuft og logikk svikter totalt, og man må søke helt andre steder etter «løsningen» på mysteriet.

Boken, som skriker etter å bli filmet, men aldri har blitt det (en fransk film «basert» på boken er en fornærmelse mot boken) balanserer hele tiden på grensen mellom det tenkelige og det utenkelige, det normale og det paranormale, og mens det ikke er uvanlig i slike historier så faller historien vanligvis ned på det trygge og hverdagslige og ender opp med å bekrefte våre illusjoner, istedenfor å avsløre dem, noe som også, som nevnt er tilfelle med Carrs andre bøker.

Men som sagt; denne er annerledes og unik og uhyggelig og slutten sitter som en iskald, gledens spiker rett i hjertet.

Tyfus og the Big Bang

Tyfus nistirrer på spyfluen oppe i rommets øvre høyre hjørne. Den har sittet der og stirret på Tyfus noen måneder, med sine tusen fasetter. Tyfus har gjort sitt beste for å stirre tilbake, men han må sove i blant, så det har ikke gått så bra. Han ser bort et øyeblikk, for å teste fluens utholdenhet. Når han kikker tilbake så er fluen fortsatt der.

Det forferdelige har skjedd: Tyfus har blitt tagget og sitter her med sin fyllesyke og sin dundrende hodepine og strever etter å finne fornuft i det hele.

Etter å ha sittet stille i stolen noen millioner år og stolen har råtnet og Tyfus sitter på gulvet demrer den utrolige sannheten for stakkars Tyfus. Rigmor har, på en svært dårlig dag tagget han og bedt han fortelle om sine tre mest positive egenskaper. Tyfus liker ikke tagging, skjønner du. Han synes det er bortkastet tid, spesielt på en dag der man ikke lenger sitter på en råtten stol, der man ligger på gulvet og vrir seg i fødselssmerter og hodet kjennes stort som en lyktestolpe. Og Rigmor tagget heldigvis Tyfus, ikke Grenseløs, som bor tvers over gangen (rettere sagt så er det Tyfus som bor over gangen, men hvorfor splitte hår) og er i kjempeform for tiden, og skriver for harde livet på sine beryktede romaner, og som ikke ville ha bevart forespørselen.

Vel, uansett, Tyfus kryper bort til sin gebrekkelige laptop og begynner å klimpre på dets rasfarlige tastatur. Her er stemmene fra den irske, britiske og svenske juryen:


1 - den irske juryen sier: Tyfus er ekstremt paranoid. Han mistenker for eksempel at fluen der oppe i hjørnet ikke er en flue, men et ørlite kamera, det siste nye i avansert overvåkingsteknologi, som har blitt så populært i det siste. Han tror også at spybøtten på badet er fullt av ukegammelt oppkast og at den har stått der så mange år at det har begynt å røre seg oppi der.

2 - den svenske juryen sier: Tyfus er ikke svensk og kan dermed være ekstremt obskur i sin virkelighetstilnærming. En murstein er slett ikke en murstein, i følge Tyfus. Den kan til og med være ukegammel oppkast som har godgjort seg i spybøtten i årevis.

Obskura Mascara er Tyfus religion.

3 - den britiske juryen har ikke gjort seg opp noen mening ennå. Tyfus er simpelthen slik en sleip ål at britene bare sitter der og rister på hodet og vet ikke hva de skal tro, men slik er britene. De trenger noen år på baken før de gjør seg opp en mening.


Tyfus har jaktet på bloggere i årevis, uten å treffe noen, men han gir ikke opp og tagger…

Tyfus tar seg til hodet, glir nedover veggen med ryggen først, etterlater seg et bredt blodspor på veggen, sier at han kanskje vil komme tilbake til det og ber de tilbedende bloggerne komme igjen neste år.

Eller etter neste Big Bang.

Tyfus leser torsdagslogikk - Knut Johannesen

Jeg glir på de tusen skøyteskjær,
de tusen skjørteskjær
Jeg glir på bananskall
De råtne bananskall
Jeg snufser i regnværet
Det regner fra himmelen
Det renner fra nesen
Det renner praktisk talt overalt

Isen sprekker under mine skøyter
Min skøyte seiler på alle hav
Alle hav alt hav alle hav
Ved middagstid
Dukker en enorm blekksprut opp
Vi ser den akkurat da
Månen danser polka i solskinnet
Så drittlorten står

Min båt forliser på et skjær
De tusen skjær
Utenfor min vakre holme
Tre turer til fjells
Seks turer til sjøen
En tur til tåkeheimen
Verden blir rød og utydelig
Og plutselig er alt bare
Veldig logisk og liketil
Spis ikke froskelår
Og alt blir bra


Tyfus 2009-01-23

Kloroform

Jeg går og snuser i reva di hele kvelden. Det er slik en smittende duft. Du drar meg i storetåen, men drar litt for hardt og den knekker med en kvalmende lyd. Jeg har ikke spist middag i dag og skrubbsulten som jeg er slikker jeg deg i reva til alt er rent og pent der. Vi vet begge at du ikke er særlig flink til å vaske gulvet.

Slik går det når man har mange gjøremål og ingenting går riktig som det skal. Det blir uvilkårlig en del slike dager innimellom.

Alt går tregt hele kvelden, rett og slett. Til og med oppvasken.

I sengen går det ikke stort bedre. Du har noe dritt festet på ryggen og jeg prøver frenetisk å vaske det av. Det går ikke så bra. Du skriker i smerte og jeg må oppgi redningsforsøket. Jeg prøver å trøste deg, men det hele går til helvete da jeg kjenner at det sildrer nedover lårene mine og det går opp for meg at jeg pisser på deg. Du blir skikkelig forbannet og nekter å ligge i sengen resten av natten.

Jeg ligger der, og snufser og breker, og får ikke sove, mens du ligger på gulvet og snorker så høyt at hele huset rister.

Noen dager bør man simpelthen bli i sengen.

En logisk konsekvens

Tegneren og forfatteren Rick Veitch publiserte i det amerikanske tegneseriemagasinet Epic Illustrated nummer 4 fra 1980 en historie om fremtidens mennesker som prøvde å ta energi direkte fra solen. Det går ikke så bra. Den levende solen skriker i smerte og kreperer og eksploderer som en supernova, og tar med hele menneskeheten og solsystemet i samme slengen. Vitenskapsmannen som er hovedpersonen i historien har en egen kontakt med solen, en han har hatt hele livet, hans liv er koblet til den, men han skjønner tross det ikke viktigheten av den informasjonen det gir han. Den grunnleggende innsikten mangler.

Dette er en kjempehistorie og svært så logisk og realistisk, et bilde på en logisk, uunngåelig konsekvens av sivilisasjonens eksistens og menneskehetens blinde, ukritiske tro på avansert teknologi. Vi har sett mange eksempler på det allerede før menneskeheten har emigrert ut i verdensrommet. Atombomben, partikkelakseleratorer som produserer sorte hull, hvordan vi omgir oss med giftstoffer osv. Vi leker med livets og Universets byggesteiner uten å skjønne bæret om hva vi egentlig driver på med. Det finnes en del viten eller påstått viten, men det kan best sammenlignes med små barn som leker med fyrstikker i et hus laget av knusktørt gress. Det finnes liten eller ingen dypere forståelse av det vi driver på meg eller av Universet som helhet. En god sammenligning av vitenskapen er med fri diktning. Vitenskapsmenn påstår at de har en grunnleggende forståelse, men det er bare sludder. Når man avviser alt som ikke kan påvises i et laboratorium er det nokså åpenbart at man faktisk ikke særlig åpen og særlig sannhetssøkende. Dette burde ha vært en selvfølge, men det er det dessverre ikke. I stedet fortsetter menneskeheten på sin vei mot den nevnte, logiske og uunngåelige konsekvensen. Jeg ser for meg at man i fremtiden prøver å tappe sorte hull for energi og det som verre er, og når da Universet skriker i dødskramper skjønner vi fortsatt ingenting av hva som foregår.

Primitive folkeslag som ennå ikke har blitt ødelagt av sivilisasjonens fangarmer kjenner den enkle sannheten. De vet at man ikke skal drite i sitt eget rede. De kjenner den sannheten vi har glemt, som vi fjerner oss stadig mer fra. Planeten Jordens uunngåelig endelikt under sivilisasjonens åk er en svartbrent, død klump i verdensrommet, men det stopper som sagt ikke der.

Vi har blitt ødeleggere, og vi blir stadig dyktigere til det for hver generasjon som går, og veldig få blant oss ser hvor det bærer hen, ser den uunngåelige slutten. Den kan komme raskt. Den kan komme litt senere enn raskt, men den kommer.

En tvers igjennom riktig beskrivelse spredd av ansatt i UD

En fullstendig korrekt montasje som setter likhetstegn mellom nazistenes herjinger i Europa og israels herjinger i Palestina er distribuert av en norsk ansatt ved norges ambassade i Saudi Arabia. Det er flott at individer tør å si det som det offisielle norge ikke våger å si høyt.

Palestina 1945

Som jeg har skrevet før så jobber israelske myndigheter og maktapparat senere enn det tyske gjorde, men sluttresultatet er ganske likt. På mer enn en måte er israelerne helt klart verre: de er langt mer tålmodig og har holdt på i seksti år nå, og jobber utrettelig for å nå målet. De har ikke nazistenes effektivitet, men de er langt grundigere.


En annen viktig ting her: Begrepet antisemitisme, slik det blir brukt i dag er meningløst, siden arabere også er semitter og israelerne og deres blinde tilhengere bruker det også helt galt og som et våpen mot sine kritikere.

Jødehat er slett ikke noe problem i norge i dag. Det finnes, slik all rasisme finnes, men som sagt: Betegnelsen blir stort sett brukt av forskrudde israeltilhengerne (ja, det inkluderer definitivt deg, Konrad) for å dekke til israels forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser. Norge er et dypt rasistisk samfunn, men det rammer i dag først og fremst fargede og muslimer.


Når det er sagt så må jeg bare gjenta at det bør ikke være NOE jødehat, at jeg finner all rasisme og snikrasisme fullstendig forkastelig. Man bør angripe den israelske regjeringen og det israelske maktapparatet, ikke individer fullstendig uten tilknytning til det og som ikke støtter det.

Jeg har aldri kunnet skjønne at noen kan definere seg selv, langt mindre definere andre individer ut fra såkalt etnisk tilhørighet.

De mange forskjellene mellom mennesker, både positive og negative er mellom individer, ikke mellom folkegrupper eller raser eller kjønn.

Ikke skriv under dokument.nos opprop mot straff for religionskritikk

Det blir bare brukt av Nina Hjerpset-Østlie, Hans Rustad & co for å legitimere deres egen, kvalmende rasisme. Dokument.no har, siden starten vært et «fyrtårn» mot innvandring og benytter enhver, enhver anledning til å rakke ned på folk med en annen hudfarge eller kultur. De vil ha muslimkritikk, men ikke kritikk mot kristendommen, omtrent som tradisjonelle kristenkonservative miljøer. Dette er simpelthen bare enda et forsøk fra deres side på å komme inn i varmen, til å virke mer spiselig ovenfor en opinion som reagerer med berettiget forakt ovenfor deres talløse fremstøt. Grunnene til at en person gjør noe er like viktig som at de gjør det. Å skrive under på denne listen er å korrumpere budskapet, og å indirekte, i det minste støtte dokument.no.

Vox Populi og flere andre, som ikke deler Rustad & cos brune tankegods har skrevet under på listen, og lar seg dermed bruke av dem, noe jeg synes er utrolig dumt av dem. Jeg vil slett ikke skrive under og oppfordrer også alle andre til å ikke gjøre det.

Jeg vil understreke at jeg så absolutt er imot den kommende loven om straff for religionskritikk. Jeg ønsker langt mer religionskritikk enn i dag, av alle religioner, av selve fundamentet for religion, men denne listen er laget av de som utelukkende ønsker å fokusere på islam, og det er ikke bare et galt, men et kvalmende fokus.

Skriv heller under på Trond Wathne Tveitens liste i stedet. Det er altfor få som har skrevet under på den.