Hva så?

Sportsklubben Brann har blitt seriemester i fotball i 2007 for første gang siden 1963, men jeg sitter mest tilbake med blandete følelser og et spørsmål: Hva så?

Jeg må jo «innrømme» at jeg føler glede. Som tidligere sportsidiot er det vanskelig å la være, og jeg prøver heller ikke. Jeg gleder meg i øyeblikket.

Andre ting som kan nevnes i den sammenheng er at det unektelig er flott når Ole Paus sier om Bergen at det er en del av Italia som har drevet nordover. Det er sant, og gledelig, på mer enn en måte. Det må også slås fast at det er et lite mirakel når Brann endelig har «klart det». Og når Brann omsider har klart å vinne serien så føler man faktisk at alt, absolutt alt er mulig.

Jeg gikk på min første Brannkamp i 1971, ti år gammel. Jeg hadde sesongkort fra 1984 og til og med 1998 (selv om foreldrene mine brukte det mye innimellom siden jeg tilbrakte til dels lang tid utenlands). De to siste kampene i 1998 holdt jeg meg unna, til tross for at jeg allerede hadde betalt for dem. Jeg var simpelthen drittlei. Det som foregikk der ute på den grønne matta hadde simpelthen ingen relevans for meg lenger.

De fleste av dagens hverdagsmennesker går på sportsarrangementer for å oppleve noe spesielt, som den ene tingen der de kan skeie ut i en grå og tvers igjennom kontrollert hverdag. Men jeg, som et radikalt menneske gikk der, innså jeg etter hvert for å ha en slags forankring til det dagligdagse, som jeg ikke hadde på noen annen måte. Jeg innså det, etter noen år med funderinger. Men i 1998 hadde jeg en fast ni til fire jobb, noe som heldigvis har vært en sjeldenhet i mitt liv, og da trengte jeg slett ikke ankeret lenger. Jeg ble bare enda mer oppsatt på å gi helt slipp på det og aldri se meg tilbake.

Så, etter noen kvelder med kortvarig glede foran TV-skjermen i høst, gjenstår egentlig bare spørsmålet: Hva så?

Og svaret er dette: Lite eller ingenting. De to ordene sier egentlig alt. Jeg føler faktisk langt større glede over andre ting. Noen vil kanskje hevde at de finner inspirasjon i at det umulige har vist seg mulig, men det er en erkjennelse jeg har kommet fram til, på egen hånd, for veldig lenge siden. Jeg vil hevde en slik inspirasjon sportsidioter snakker om er flyktig og helst distraherer fra ting som er viktig, viktig å bry seg med i dagens totalt skakkjørte verden. Atleter er dagens gladiatorer, som utfører sitt brød og sirkus, som i likhet med all «underholdning» eksisterer for å folk til å glemme hverdagen, glemme alt som er virkelig viktig i livet, og det er veldig, veldig galt.

Branns seier gjør absolutt ingenting for meg, i hvert fall intet viktig, bortenfor det ørsmå, flyktige øyeblikket, og jeg vil hevde med styrke at det ikke gjør noe for noen, og jeg skulle ønske de ville innse det.