Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (III)

I mer enn fjorten dager har vi nå lidd oss gjennom oppmerksomheten OL-sendingene fra Beijing har fått i mediene og blant generelt sett tanketomme mennesker. De av oss som ikke har sett en eneste sportsending har likevel fått med oss korte glimt i nyhetsendinger og andre steder. Det er som nasjonaldagen eller en av høytidene umulig å unngå helt.

Det er fire hovedgrunner til at jeg har et veldig antagonistisk forhold til dette:


Den ene er at det er en enorm sløsing med menneskelige og økonomiske prioriteringer og resurser. Sinnssykdommen fra Beijing er enda litt verre enn den fra tidligere «leker». Når man ser på alle de dyre og forseggjorte anleggene må man bare riste på hodet i avsky. Hva kunne ikke vært oppnådd hvis tilsvarende resursbruk hadde blitt investert i å løse verdens enorme problemer?

Den andre er at idrett får altfor stor positiv oppmerksomhet, både i media og blant folk flest, spesielt sammenlignet med den avskyen det burde ha vekket. Dette har ingenting med en sunn sjel i et sunt legeme å gjøre, snarere det motsatte, noe som blir mer og mer åpenbart. For mennesker som ønsker å holde seg i form, fysisk og åndelig finnes massevis av alternativer som ikke inkluderer verken masseidrett eller den syke dyrkingen av vinneren vi er vitne til ved slike arrangementer.

Den tredje er at det er en dyrking av nasjonalismen. Jeg blir dårlig hver gang en eller annen idiot (som for eksempel håndballdamene og spydkasteren Andreas Thorkildsen) vinker med sin nasjons flagg, når vedkommende hyller det og sin nasjon.

Den fjerde er at det er en utviklet utgave av gladiatorkampene, av brødet og sirkuset i det gamle Romerriket. Det tar folks oppmerksomhet vekk fra det som åpenbart er langt mer viktig. Selv utallige livsviktige ting og livsnødvendige gjøremål og prioriteringer blir satt i baksetet i forhold til dette.

I det hele tatt: vinnerne og også samtlige deltagere, både atleter og ledere bør bli fordømt, ikke hyllet og beundret. Tenk om de hadde brukt all den lidenskapen, alt det slitet og viljestyrken til å utføre noe som virkelig betydde noe?


Om fire år er det Storbritannia som skal lure sine innbyggere til å juble for brødet og sirkuset, de som skal skinne i verdens øyne, og gjemme bort haugene med søppel, enda mer enn de ellers gjør. Norge ønsker også å gjøre det. Ikke så rart, slevsagt. Også her er det mer enn nok søppel som makthaverne ønsker å gjemme bort, nok av horrible saker som befolkningen må distraheres fra.

I en verden der det finnes lange lister med horrible hendelser å bli forbannet over står dette slett ikke lavt på listen.