Når Dagbladet smører opp med svære typer på halve førstesiden på fredag (papirutgaven) varselet om sin «artikkel» om kjendisers dansetips så er det et glimrende (utilsiktet) apropos til og understreking av min artikkel Tullpratets Fremtid. Jeg mener, Dagbladet har degenerert i årevis, men dette må da være et nytt lavmål? Spørsmålet er hva som blir det neste steget på den nedadgående spiralen.
Kjendiskonkurransen «skal vi danse» på tv er ytterligere et lavmål i den falske virkeligheten de presenterer, og som forventet har «showet» blitt svært så populært, og Dagbladet, som blir stadig mer desperat etter å gjenvinne tapte markedsandeler slenger seg på trenden.
Å kåre den mest elendige førstesiden de siste ti årene er bortimot umulig, til det har det vært altfor mange, men denne var dårlig, og det innvendige innholdet var ikke stort bedre. Hvordan kan man kalle dette nyheter? Hvordan kan de ansatte kalle seg journalister? Etablert media har generelt sett og for lenge siden lagt seg på et lavmål, med å være den fjerde, støttende statsmakt, og det finnes tydeligvis ingen grenser for hvor langt ned de vil synke.
Etablert medias oppgave er å presentere en forvridd utgave av virkeligheten. Dagbladet tar sin oppgave svært så alvorlig og er svært så nidkjær i så måte.
søndag, september 28, 2008
World Series of Poker Europe Main Event
En venn av meg, Tablecleaner stiller i hovedkonkurransen i europadelen av Verdensmesterskapet i Poker i London i dag. Dette er en av de største og ypperste pokerturneringene som finnes, med et innkjøp på 10 000 pund og en, ja skyhøy førstepremie. Han stiller i den såkalte 1b-puljen. Konkurransen startet i går med 1a-puljen og går over flere dager, til langt ut i den kommende uken, før man kommer til finalebordet, til de siste ti, som skal kjempe om de gjeveste premiene. Jeg har for lengst gratulert han med at han kvalifiserte seg for en billig penge, noe som er ekstremt vanskelig, og vil ønske han lykke til i dag. Han trenger det, i en konkurranse med et veldig profesjonelt og vanskelig felt. Dog har det vist seg gang på gang at relativt ukjente personer har kommet høyt opp og til og med vunnet i slike turneringer. Det var for eksempel den Annette Obrestad vant førsteprisen på elleve millioner i, i fjor.
Tablecleaner er godt kjent i miljøet og han bærer kallenavnet sitt med rette. Måtte han sette London på hodet…
Tablecleaner er godt kjent i miljøet og han bærer kallenavnet sitt med rette. Måtte han sette London på hodet…
Grenseløse innlegg nummer 500
Jeg er som alltid skeptisk til jubileum og slikt, og enda mer til å markere det, men jeg må jo tilstå at jeg føler en viss tilfredshet akkurat nå. På noe over tre år har jeg skrevet 500 artikler, og de aller fleste er lange og grundig. Ikke mye under 250 ord her i gården. 500 i tillegg til alt det andre jeg skriver. Sa jeg 500?
Gjennom dette grenseløse opplegget har jeg dekket de fleste av sakene og temaene jeg er opptatt av. Det gjenstår bare noen få før jeg har vært innom alle minst en gang. Hva det dreier seg om her er stort sett alternative saker og selv mer vanlige tema er dekket gjennom en alternativ synsvinkel. De som er heldig eller uheldig nok til å snuble innom her får uvilkårlig åpnet øyene mot et mye større univers enn det de trodde eksisterte. Det er også den aller viktigste grunnen til at jeg gjør dette, i tillegg til gleden ved å skrive. Verden har behov for å åpnes igjen, åpnes vidt, etter å ha vært stengt så lenge, etter den lange tiden, alle disse århundrene i uvitenhetens, og intoleransens, religionens kvelertak.
Jeg har skrevet om mitt forfatterliv, mitt kunstnerliv, min tilværelse som heks og sjaman, omfattende om politikk, om sant miljøvern, om kunst, om det såkalte paranormale, om trening, om menneskenes naturlige tilværelse i villmarken, om sivilisasjonens åk, om poker, om reiser og Reiser, om blogging, om politisk aktivisme, om det moderne tyranniet, om alle distraksjonene som omgir oss, om politi og rettssystemet, om religion og dets kvelertak på verden, om dagens grenseløse urettferdighet, om hvor grenseløs et menneske kan være og kan bli, hvis det frigjør seg fra lenkene, om røyk og speil, om primitivisme, om Maskinen, om sensur, om brød og sirkus, om spøkelser og ånder, om opprør og oppvigleri, om gleden ved å stå opp for seg selv og sine ideer, om å leve på siden av samfunnet, om det å søke det ukjente, om overvåkningssamfunnet, om 1984, om nasjonalisme, om (vetteløs) knulling, om Heksenatt, om demokrati, om Dødens Samfunn, om den menneskeskapte Globale Oppvarmingen, om Internett, om griskhet, om rike, om kapitalisme, om hybris, om hykleri, om Illusjonen, om Kollapsen, Om London, om Magi, om LSD, om Maktens Vei, om partipolitikk, om skumringsstormen, om skyggeboken, om snøkorn, om NATO, om militarisme, om maktens bøller, om vaktbikkjer, om vaktmestere, om Tordenveien, om Verdenskvernen, om paganisme, om kristendom som den tiende landeplage, om USA, om sann lærdom, om Fryktens Politikk, om dikt, om Fortelleren osv.
Slike ting.
Jeg har helt sikkert glemt noe. Det finnes alltid noe nytt og noe mer å skrive om.
Gjennom dette grenseløse opplegget har jeg dekket de fleste av sakene og temaene jeg er opptatt av. Det gjenstår bare noen få før jeg har vært innom alle minst en gang. Hva det dreier seg om her er stort sett alternative saker og selv mer vanlige tema er dekket gjennom en alternativ synsvinkel. De som er heldig eller uheldig nok til å snuble innom her får uvilkårlig åpnet øyene mot et mye større univers enn det de trodde eksisterte. Det er også den aller viktigste grunnen til at jeg gjør dette, i tillegg til gleden ved å skrive. Verden har behov for å åpnes igjen, åpnes vidt, etter å ha vært stengt så lenge, etter den lange tiden, alle disse århundrene i uvitenhetens, og intoleransens, religionens kvelertak.
Jeg har skrevet om mitt forfatterliv, mitt kunstnerliv, min tilværelse som heks og sjaman, omfattende om politikk, om sant miljøvern, om kunst, om det såkalte paranormale, om trening, om menneskenes naturlige tilværelse i villmarken, om sivilisasjonens åk, om poker, om reiser og Reiser, om blogging, om politisk aktivisme, om det moderne tyranniet, om alle distraksjonene som omgir oss, om politi og rettssystemet, om religion og dets kvelertak på verden, om dagens grenseløse urettferdighet, om hvor grenseløs et menneske kan være og kan bli, hvis det frigjør seg fra lenkene, om røyk og speil, om primitivisme, om Maskinen, om sensur, om brød og sirkus, om spøkelser og ånder, om opprør og oppvigleri, om gleden ved å stå opp for seg selv og sine ideer, om å leve på siden av samfunnet, om det å søke det ukjente, om overvåkningssamfunnet, om 1984, om nasjonalisme, om (vetteløs) knulling, om Heksenatt, om demokrati, om Dødens Samfunn, om den menneskeskapte Globale Oppvarmingen, om Internett, om griskhet, om rike, om kapitalisme, om hybris, om hykleri, om Illusjonen, om Kollapsen, Om London, om Magi, om LSD, om Maktens Vei, om partipolitikk, om skumringsstormen, om skyggeboken, om snøkorn, om NATO, om militarisme, om maktens bøller, om vaktbikkjer, om vaktmestere, om Tordenveien, om Verdenskvernen, om paganisme, om kristendom som den tiende landeplage, om USA, om sann lærdom, om Fryktens Politikk, om dikt, om Fortelleren osv.
Slike ting.
Jeg har helt sikkert glemt noe. Det finnes alltid noe nytt og noe mer å skrive om.
lørdag, september 27, 2008
Tilfreds
Til tross for at det ikke engasjerte eller engasjerer meg noe særlig må jeg uttrykke en viss tilfredshet over at det ikke ble noe av den såkalte blogcamp 2008. Det gleder meg også at den ble avlyst på grunn av for få påmeldte. Jeg mislikte, misliker arrangøren, «foredragsholderne» (blondinbella) og selve utgangspunktet for det hele, som helt klart var kommersielt til fingerspissene.
Det var ikke noen blogcamp, men et utstillingsvindu for mye av det som er galt med blogging. Så derfor er det en god ting at de fleste norske bloggere rett og slett ikke var interessert. Noen ganger blir man behagelig overrasket.
Det var vel det hele egentlig. Jeg har lyst å skrive mer, legge til en hel masse, men jeg og andre har sagt det meste allerede, og trenger ikke utdype det her.
Det er rett og slett så veldig hyggelig å se at griskhet og sleiphet og fordummende oppførsel ikke alltid fungerer, rett og slett.
Det var ikke noen blogcamp, men et utstillingsvindu for mye av det som er galt med blogging. Så derfor er det en god ting at de fleste norske bloggere rett og slett ikke var interessert. Noen ganger blir man behagelig overrasket.
Det var vel det hele egentlig. Jeg har lyst å skrive mer, legge til en hel masse, men jeg og andre har sagt det meste allerede, og trenger ikke utdype det her.
Det er rett og slett så veldig hyggelig å se at griskhet og sleiphet og fordummende oppførsel ikke alltid fungerer, rett og slett.
Kristne er fornøyd med sin dominans av FN
Eller rettere sagt: det er de jo slett ikke. De dominerer på alle nivåer og i råd og komiteer, men de er fortsatt ikke fornøyd. De vil ha enda større kontroll, og hvis andre religioner eller livssyn prøver å få en viss innflytelse så settes propagandaen hurtig i gang: FN er antiamerikansk, antivestlig og/eller et organ for udemokratiske krefter, noe som er rent sludder, slevsagt.
Kristen propaganda og hatpropaganda er sterk, også i norge. Bloggere, «skribenter», motbydelige kryp som Tankekorset, Hans Rustad, Nina Hjerpset-Østlie (document.no), kristenblogg.no, rights.no, den nye antimuslimsk portal, målmannen og en god del andre benytter enhver anledning til å angripe muslimer og islam og/eller homofili og homofile og enhver annen gruppe som ikke passer inn i deres definisjon av et godt menneske.
De skriver om sitt håp at raseskillepolitikken skal seire og multikulturalismen tape, der alle folkeslag holder seg til sine vel definerte grenser og ingen blander seg med andre. Men slike samfunn eller ønsker om slike samfunn er jo slett ikke noe nytt: De kalles apartheid, og europeere er generelt sett de som er gladest i slike styresett og som liker å være på toppen av slike pyramider. Vi så «styrken» hos segregeringspolitikken i USA. Vi så den i Sør Afrika og andre steder. Vi ser den den dag i dag, og dette kaller Rustad & co en seier for menneskeheten, en seier mot uvitenheten, selv om det er nokså klart hvem, hvilken mennesketype som støtter slike krefter, støtter fryktens politikk, støtter rasismens, uvitenheten og fremmedhatets ideologi.
Alle disse nevnte folkene og de andre i deres hjørne benytter enhver anledning, enhver ny negativ nyhet som inntekt for sitt syn. Dette blir da slevsagt ikke rapportering, men gedigen og hatefull fordreining.
Jeg liker faktisk ikke islam noe særlig selv, jeg, men jeg ser islam som verken verre eller bedre enn andre religioner. Jeg har skrevet om tidligere om hvordan alle negative handlinger hvor man kan peke på muslimer blir blåst opp i norsk og vestlig presse, mens tilsvarende handlinger utført av kristne blir skjult og forbigått i stillhet. Norsk og vestlig presse er åpenbart på rasistenes side, ikke imot dem, slik han og gjengen er glad i å hevde, og som etablert media selv er glad i å hevde. Fremmedhat bygger generelt sett på illusjoner, illusjoner som er lett å avsløre, men til tross for det like vanskelig å fjerne fra folks tankegang som andre frastøtende og menneskefiendtlige livssyn.
Islamdebatt 2.0, for eksempel er ikke noe bedre enn forgjengeren. Den forsøker bare å være enda litt mer sleip. Den er to år og allerede avdanket. Keiserens nye klær osv.
Jeg liker ikke islam, men jeg avskyr slike folk som Rustad & co, så i god kristen tradisjon kaller jeg han og gjengen motbydelige kryp, sier min mening helt uten balanse. De, må vites er jo imot dialog (de sier både ja og nei, men mener nei). Han foretrekker å spy ut sin gift mot alle grupper han ikke liker. Vel, jeg liker ikke hans gruppe, faktisk så misliker jeg den sterkt, og etter min mening bør alle få igjen med samme mynt som de gir. Jeg mener, øye for øye, tann for tann og alt det der… det er jo faktisk god kristen ånd det.
La Rustad & co uttale seg. La dem nyte godt av den ytringsfriheten de spytter slik på. Men da må de også tåle å få svar tilbake, tåle å bli behandlet med den dypfølte forakt de så utvilsomt fortjener.
Kristen propaganda og hatpropaganda er sterk, også i norge. Bloggere, «skribenter», motbydelige kryp som Tankekorset, Hans Rustad, Nina Hjerpset-Østlie (document.no), kristenblogg.no, rights.no, den nye antimuslimsk portal, målmannen og en god del andre benytter enhver anledning til å angripe muslimer og islam og/eller homofili og homofile og enhver annen gruppe som ikke passer inn i deres definisjon av et godt menneske.
De skriver om sitt håp at raseskillepolitikken skal seire og multikulturalismen tape, der alle folkeslag holder seg til sine vel definerte grenser og ingen blander seg med andre. Men slike samfunn eller ønsker om slike samfunn er jo slett ikke noe nytt: De kalles apartheid, og europeere er generelt sett de som er gladest i slike styresett og som liker å være på toppen av slike pyramider. Vi så «styrken» hos segregeringspolitikken i USA. Vi så den i Sør Afrika og andre steder. Vi ser den den dag i dag, og dette kaller Rustad & co en seier for menneskeheten, en seier mot uvitenheten, selv om det er nokså klart hvem, hvilken mennesketype som støtter slike krefter, støtter fryktens politikk, støtter rasismens, uvitenheten og fremmedhatets ideologi.
Alle disse nevnte folkene og de andre i deres hjørne benytter enhver anledning, enhver ny negativ nyhet som inntekt for sitt syn. Dette blir da slevsagt ikke rapportering, men gedigen og hatefull fordreining.
Jeg liker faktisk ikke islam noe særlig selv, jeg, men jeg ser islam som verken verre eller bedre enn andre religioner. Jeg har skrevet om tidligere om hvordan alle negative handlinger hvor man kan peke på muslimer blir blåst opp i norsk og vestlig presse, mens tilsvarende handlinger utført av kristne blir skjult og forbigått i stillhet. Norsk og vestlig presse er åpenbart på rasistenes side, ikke imot dem, slik han og gjengen er glad i å hevde, og som etablert media selv er glad i å hevde. Fremmedhat bygger generelt sett på illusjoner, illusjoner som er lett å avsløre, men til tross for det like vanskelig å fjerne fra folks tankegang som andre frastøtende og menneskefiendtlige livssyn.
Islamdebatt 2.0, for eksempel er ikke noe bedre enn forgjengeren. Den forsøker bare å være enda litt mer sleip. Den er to år og allerede avdanket. Keiserens nye klær osv.
Jeg liker ikke islam, men jeg avskyr slike folk som Rustad & co, så i god kristen tradisjon kaller jeg han og gjengen motbydelige kryp, sier min mening helt uten balanse. De, må vites er jo imot dialog (de sier både ja og nei, men mener nei). Han foretrekker å spy ut sin gift mot alle grupper han ikke liker. Vel, jeg liker ikke hans gruppe, faktisk så misliker jeg den sterkt, og etter min mening bør alle få igjen med samme mynt som de gir. Jeg mener, øye for øye, tann for tann og alt det der… det er jo faktisk god kristen ånd det.
La Rustad & co uttale seg. La dem nyte godt av den ytringsfriheten de spytter slik på. Men da må de også tåle å få svar tilbake, tåle å bli behandlet med den dypfølte forakt de så utvilsomt fortjener.
fredag, september 26, 2008
Musikk i natt og tåke, skygge og ild (I)
Først og fremst, dette er ikke noe for mtv-generasjonen og alle tilsvarende som kom senere. Dere har vel knapt hørt om de fleste musikerne og låtene jeg presenterer her engang.
Dette hadde jeg først tenkt å presentere som en ti på topp liste, men jeg husket hurtig på hvor mye jeg misliker slike lister og hvor begrensende de er. Jeg vil presentere både melodier og musikere, i uskjønn forening.
Når jeg skal utrope den beste melodien som noensinne er laget behøver jeg egentlig ikke tenke særlig lenge. Den kommer til meg som et lyn fra klar himmel. Det er Mighty Quinn eller Quinn the Eskimo.
Den originale versjonen av den er Bob Dylan (ikke utgitt på plate av han før 1970, men spilt live) som spiler banjo og synger på sitt mest nasale. En okay melodi, men slett ikke det helt store. De som udødeliggjorde den er Manfred Mann’s Earth Band. Den var en slager, en «hit» tre ganger med den gruppen, med tre vidt forskjellige utgaver av bandet. En gang i 1968, en gang i 1978 og enda en gang i 1985. Og mens det med salgstall ikke betyr noe særlig (null og niks) for meg så viser akkurat dette tilfellet hvilken spesiell melodi det er, at den spiller på strenger hos folk som de ikke vet at de har. Den handler eller kan handle (blant annet) om LSD og er også en eneste lang syretripp, noe som gjør den enda bedre for meg. Å høre på den mens man tar LSD er i sannhet stort, en tvers igjennom bortenfor utrolig opplevelse. Det er også morsomt å høre hva folk sier når vi snakker om den. «Men, øh, vet du at den melodien handler om LSD?» Og når jeg svarer: «Ja, det gjør at den blir enda bedre i mine øyne». Og vedkommende får et merkelig uttrykk i fjeset og trekker seg baklengs ut av rommet.
Den beste utgaven av den er liveversjonen fra «Watch» (1978). MMEB laget, på sitt beste musikalske Reiser og dette er en av deres beste. Den er så inspirerende at hver gang jeg hører på den og etter at jeg har hørt på den setter meg ned og skriver i timevis, helt uanstrengt.
Manfred Mann’s Earth Band er vel, hvis noen presser meg mitt favorittband uansett tidsalder og stilart. Jeg liker vanligvis ikke band eller musikere. Jeg liker melodier. Mange band eller musikere lager eller spiller bare noen få virkelig gode, Men de er et unntak. Mange av låtene de spilte ble komponert og fremført av andre før dem, men det er ikke coverlåter i tradisjonell forstand, fordi de er så forskjellig fra originalene. De tok låter fra blant annet Bob Dylan og Bruce Springsteen og gjorde dem til sine.
Mine favoritter, foruten Mighty Quinn er: Redemption song (no kwazulu), Davy’s on the road again, Father of day, father of night og Geronimo’s cadillac. Men en kveld der bandet spiller hovedrollen kan ta meg mange steder og vare veldig lenge. Minst en natt eller en helg og en million år. Alle som aldri har prøvd LSD og som ikke tør bør prøve MMEB først og så jobbe seg videre oppover derfra…
Konserten de holdt i Grieghallen i 1986 er den suverent beste jeg noensinne har hørt og opplevd. Bygget ristet og taket løftet seg. Folk holdt på å gå fullstendig fra forstanden og man mistenkte at folk hadde tatt LSD i god tid før konserten startet i god Grateful Dead ånd. Dog delte ikke bandet ut noe selv.
Det bør vel (eller ikke) sies at de var egentlig ikke noe syreband, selv om musikken deres helt klart bærer preg av det. Det er bare jeg som legger vekt på det, blant annet for å irritere narkotikamotstandere til døde.
Som navnet antyder så har det og Manfred Mann alltid vært tungt inne i alternativbevegelsen og miljøvern. Det er slevsagt enda en positiv faktor i bandets hyperinteressante eksistens.
Jeg opplevde forøvrig Mighty Quinn i drømme i 1969, da jeg gikk gjennom gangen i halvmørke (i drømme) og det regnet bomull fra ingen steder og musikken og inntrykkene omringet meg, og den versjonen jeg hørte var 1978-versjonen, ni år før den ble utgitt. Først da jeg kjøpte Watch fikk jeg høre den versjonen og gjenkjente den øyeblikkelig, og fikk frysninger nedover ryggen, og fikk enda en bekreftelse på at verden er HELT annerledes enn det sludderet vi får servert.
Dette ble bare ett band, og mye om det bandet, noe som beviser nok en gang at planlegging ofte er et fåfengt foretagende. Jeg kommer tilbake med mer på et senere tidspunkt.
Dette hadde jeg først tenkt å presentere som en ti på topp liste, men jeg husket hurtig på hvor mye jeg misliker slike lister og hvor begrensende de er. Jeg vil presentere både melodier og musikere, i uskjønn forening.
Når jeg skal utrope den beste melodien som noensinne er laget behøver jeg egentlig ikke tenke særlig lenge. Den kommer til meg som et lyn fra klar himmel. Det er Mighty Quinn eller Quinn the Eskimo.
Den originale versjonen av den er Bob Dylan (ikke utgitt på plate av han før 1970, men spilt live) som spiler banjo og synger på sitt mest nasale. En okay melodi, men slett ikke det helt store. De som udødeliggjorde den er Manfred Mann’s Earth Band. Den var en slager, en «hit» tre ganger med den gruppen, med tre vidt forskjellige utgaver av bandet. En gang i 1968, en gang i 1978 og enda en gang i 1985. Og mens det med salgstall ikke betyr noe særlig (null og niks) for meg så viser akkurat dette tilfellet hvilken spesiell melodi det er, at den spiller på strenger hos folk som de ikke vet at de har. Den handler eller kan handle (blant annet) om LSD og er også en eneste lang syretripp, noe som gjør den enda bedre for meg. Å høre på den mens man tar LSD er i sannhet stort, en tvers igjennom bortenfor utrolig opplevelse. Det er også morsomt å høre hva folk sier når vi snakker om den. «Men, øh, vet du at den melodien handler om LSD?» Og når jeg svarer: «Ja, det gjør at den blir enda bedre i mine øyne». Og vedkommende får et merkelig uttrykk i fjeset og trekker seg baklengs ut av rommet.
Den beste utgaven av den er liveversjonen fra «Watch» (1978). MMEB laget, på sitt beste musikalske Reiser og dette er en av deres beste. Den er så inspirerende at hver gang jeg hører på den og etter at jeg har hørt på den setter meg ned og skriver i timevis, helt uanstrengt.
Manfred Mann’s Earth Band er vel, hvis noen presser meg mitt favorittband uansett tidsalder og stilart. Jeg liker vanligvis ikke band eller musikere. Jeg liker melodier. Mange band eller musikere lager eller spiller bare noen få virkelig gode, Men de er et unntak. Mange av låtene de spilte ble komponert og fremført av andre før dem, men det er ikke coverlåter i tradisjonell forstand, fordi de er så forskjellig fra originalene. De tok låter fra blant annet Bob Dylan og Bruce Springsteen og gjorde dem til sine.
Mine favoritter, foruten Mighty Quinn er: Redemption song (no kwazulu), Davy’s on the road again, Father of day, father of night og Geronimo’s cadillac. Men en kveld der bandet spiller hovedrollen kan ta meg mange steder og vare veldig lenge. Minst en natt eller en helg og en million år. Alle som aldri har prøvd LSD og som ikke tør bør prøve MMEB først og så jobbe seg videre oppover derfra…
Konserten de holdt i Grieghallen i 1986 er den suverent beste jeg noensinne har hørt og opplevd. Bygget ristet og taket løftet seg. Folk holdt på å gå fullstendig fra forstanden og man mistenkte at folk hadde tatt LSD i god tid før konserten startet i god Grateful Dead ånd. Dog delte ikke bandet ut noe selv.
Det bør vel (eller ikke) sies at de var egentlig ikke noe syreband, selv om musikken deres helt klart bærer preg av det. Det er bare jeg som legger vekt på det, blant annet for å irritere narkotikamotstandere til døde.
Som navnet antyder så har det og Manfred Mann alltid vært tungt inne i alternativbevegelsen og miljøvern. Det er slevsagt enda en positiv faktor i bandets hyperinteressante eksistens.
Bandets sammensetning(er), bestod i stor grad av:
Manfred Mann: Keyboards, synthesizer. Blant de få som kan sies å virkelig spille på synthesizere.
Chris Thompson: vokal, gitar. En Stemme blant stemmer. Utrolig.
Dave Fett: gitar
Mick Rogers: gitar/ vokal
Chris Slade: trommer.
Colin Patterson: bass
Matt Irving: bass
John Lingwood: trommer
Jeg opplevde forøvrig Mighty Quinn i drømme i 1969, da jeg gikk gjennom gangen i halvmørke (i drømme) og det regnet bomull fra ingen steder og musikken og inntrykkene omringet meg, og den versjonen jeg hørte var 1978-versjonen, ni år før den ble utgitt. Først da jeg kjøpte Watch fikk jeg høre den versjonen og gjenkjente den øyeblikkelig, og fikk frysninger nedover ryggen, og fikk enda en bekreftelse på at verden er HELT annerledes enn det sludderet vi får servert.
Dette ble bare ett band, og mye om det bandet, noe som beviser nok en gang at planlegging ofte er et fåfengt foretagende. Jeg kommer tilbake med mer på et senere tidspunkt.
onsdag, september 24, 2008
Høste stormen
Det jeg reagerer mest på etter den siste skytingen i Finnland, som etter alle slike hendelser er ikke selve skytingen eller dødsfallene i seg selv, men det gjennomførte hykleriet vi opplever i etterkant. Når tjuetoåringen uttrykker sin forakt for menneskene og menneskeheten, slik de og den oppleves i dag kan jeg ikke, ikke med min beste vilje si meg uenig med han. Jeg deler ikke hans livssyn, slik det har kommet fram i media, men en ting bør være helt klart, bortenfor all tvil: når man vokser opp i et tvers igjennom menneskefiendtlig samfunn, lokalt, nasjonalt eller globalt så er det veldig lett for å bli menneskefiendtlig. Misantropi, menneskefiendtlighet blir i dag spydd ut av verdens ledere og dominerende miljøer. Er det da rart at tenåringer plukker det opp og ønsker å bidra?
De største misantropene dreper ikke folk selv. De lar andre gjøre det for seg, eller de dreper og ødelegger indirekte, gjennom veletablerte og aksepterte kanaler og gjøremål.
Dette har ingenting med tilgjengeligheten av våpen å gjøre. Det går atskillig dypere enn som så. Dødsfallene er ikke noen tragedie i seg selv. Folk dør hele tiden, også av grunner som er enda verre enn dette. 50 000 barn dør av sult hver dag, på sivilisasjonens alter, for å nevne bare ett av tusenvis av hårreisende, i sannhet sjokkerende og tragiske fakta så tydelige og så fremelsket i dag. Fy faen så forbannet man har grunn til å være.
Fra vugge til grav blir man plukket og slitt i stykker, i store og små biter, inntil det er lite eller ingen menneskelighet tilbake. Sivilisasjonen dreper og ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
Et frydefullt faktum kan man dog dra fra dette: Det finnes ingen måte for selv det mektigste og uhorvelige tyranni å beskytte seg mot et menneske eller en gruppe av mennesker som har kastet all forsiktighet, all sans for trygghet over bord. Tjuetoåringen hadde planlagt dette møysommelig og målbevisst i seks år. Det finnes ingen grenser for hva et menneske kan gjøre, uansett hva det måtte være, hvis man er målbevisst nok. Hvis ikke et gitt våpen eller verktøy, i bredeste definisjon av ordet er tilgjengelig så skaffer man seg det. Den menneskelige vilje, både dens aske og ild kjenner ingen grenser.
De største misantropene dreper ikke folk selv. De lar andre gjøre det for seg, eller de dreper og ødelegger indirekte, gjennom veletablerte og aksepterte kanaler og gjøremål.
Dette har ingenting med tilgjengeligheten av våpen å gjøre. Det går atskillig dypere enn som så. Dødsfallene er ikke noen tragedie i seg selv. Folk dør hele tiden, også av grunner som er enda verre enn dette. 50 000 barn dør av sult hver dag, på sivilisasjonens alter, for å nevne bare ett av tusenvis av hårreisende, i sannhet sjokkerende og tragiske fakta så tydelige og så fremelsket i dag. Fy faen så forbannet man har grunn til å være.
Fra vugge til grav blir man plukket og slitt i stykker, i store og små biter, inntil det er lite eller ingen menneskelighet tilbake. Sivilisasjonen dreper og ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
Et frydefullt faktum kan man dog dra fra dette: Det finnes ingen måte for selv det mektigste og uhorvelige tyranni å beskytte seg mot et menneske eller en gruppe av mennesker som har kastet all forsiktighet, all sans for trygghet over bord. Tjuetoåringen hadde planlagt dette møysommelig og målbevisst i seks år. Det finnes ingen grenser for hva et menneske kan gjøre, uansett hva det måtte være, hvis man er målbevisst nok. Hvis ikke et gitt våpen eller verktøy, i bredeste definisjon av ordet er tilgjengelig så skaffer man seg det. Den menneskelige vilje, både dens aske og ild kjenner ingen grenser.
tirsdag, september 23, 2008
Tullpratets fremtid
Rundt 1990 ble det utgitt en bok som knapt noen la merke til og som ingen husker, tullpratets fremtid (the future of nonsense). Men selv om ingen husker boken eller forfatteren i dag så kan denne kloke mannen søke trøst i at ikke bare hadde han helt rett, men også at han tok altfor svakt i.
Eller kanskje lar han personlig prestisje fare og fortviler fordi han tok alt slik på kornet.
Han skisserte nåtiden, hvordan tullpratet og sludderet tok mer og mer over og hvordan dette bare var starten på tullpratets tidsalder. Tullprat har alltid hatt en fremtredende plass på sivilisasjonens bord, men maken til hva vi ser i disse dager har vi vel sjelden bevitnet noen gang tidligere i historien.
Det finnes overalt, i etablert media, blant bloggere og blant folk flest. De mest idiotiske tv-programmene er de suverent mest populære. Jo mer svada politikerne spyr ut jo mer populære blir de.
Når en viss blogger arrangerer enda en tåpelig bloggkonkurranse er det da uskyldig moro eller et tegn i tiden på noe svært så alvorlig? Jeg er ikke i tvil om svaret. Hver enkelt får svare for seg selv, antar jeg.
Sludder, tullprat, avledende underholdning og brød og sirkus dominerer. Fordummingen blir bare mer og mer fremtredende og verden går til helvete. Er det noen som kan SE sammenhengen her?
Fordummingen går igjen fra øverst til nederst i samfunnet, i pyramiden og er like dum hvor man enn treffer på den.
Når sitcoms dominerer sendetiden på tv er det ikke et uttrykk for at serien er god eller at publikum har sans for humor. Nei, det er bare enda et utrykk for forflatningen som bare blir mer og mer dominerende for hver dag som går.
Latter er en god ting, etter min mening og hestelatter er enda bedre, men det er langt mellom hver gang man hører hestelatter i våre dager. Galgenhumor er enda sjeldnere og når alt kommer til alt er disse to formene for humor de eneste som er verd hestelorten man sitter i.
Og det er ikke mangel på hestelort noen steder i dag.
Latter i dag er stort sett like falsk som alt annet. Hvis folk flest finner substans noen steder i dag så gjør de helst sitt beste for å unngå det. Substans er farlig. Substans er kjedelig. Man gjør sitt beste for å unngå det, for å gå i sikksakk rundt det på de få stedene man kommer over slik en utidig dings.
Folk bruker nærmest hele livet sitt på å skrike seg i fistel over et fotballag og kaller det engasjement.
Alt dette som bare noen få eksempler fra den lange smørbrødslisten av tomme tanker og handlinger.
Tyranniets menn og kvinner vil alltid ha som mål å passivisere mest mulig av en gitt befolkning, og i dag har de lykkes over all forventning.
Eller kanskje lar han personlig prestisje fare og fortviler fordi han tok alt slik på kornet.
Han skisserte nåtiden, hvordan tullpratet og sludderet tok mer og mer over og hvordan dette bare var starten på tullpratets tidsalder. Tullprat har alltid hatt en fremtredende plass på sivilisasjonens bord, men maken til hva vi ser i disse dager har vi vel sjelden bevitnet noen gang tidligere i historien.
Det finnes overalt, i etablert media, blant bloggere og blant folk flest. De mest idiotiske tv-programmene er de suverent mest populære. Jo mer svada politikerne spyr ut jo mer populære blir de.
Når en viss blogger arrangerer enda en tåpelig bloggkonkurranse er det da uskyldig moro eller et tegn i tiden på noe svært så alvorlig? Jeg er ikke i tvil om svaret. Hver enkelt får svare for seg selv, antar jeg.
Sludder, tullprat, avledende underholdning og brød og sirkus dominerer. Fordummingen blir bare mer og mer fremtredende og verden går til helvete. Er det noen som kan SE sammenhengen her?
Fordummingen går igjen fra øverst til nederst i samfunnet, i pyramiden og er like dum hvor man enn treffer på den.
Når sitcoms dominerer sendetiden på tv er det ikke et uttrykk for at serien er god eller at publikum har sans for humor. Nei, det er bare enda et utrykk for forflatningen som bare blir mer og mer dominerende for hver dag som går.
Latter er en god ting, etter min mening og hestelatter er enda bedre, men det er langt mellom hver gang man hører hestelatter i våre dager. Galgenhumor er enda sjeldnere og når alt kommer til alt er disse to formene for humor de eneste som er verd hestelorten man sitter i.
Og det er ikke mangel på hestelort noen steder i dag.
Latter i dag er stort sett like falsk som alt annet. Hvis folk flest finner substans noen steder i dag så gjør de helst sitt beste for å unngå det. Substans er farlig. Substans er kjedelig. Man gjør sitt beste for å unngå det, for å gå i sikksakk rundt det på de få stedene man kommer over slik en utidig dings.
Folk bruker nærmest hele livet sitt på å skrike seg i fistel over et fotballag og kaller det engasjement.
Alt dette som bare noen få eksempler fra den lange smørbrødslisten av tomme tanker og handlinger.
Tyranniets menn og kvinner vil alltid ha som mål å passivisere mest mulig av en gitt befolkning, og i dag har de lykkes over all forventning.
Sko, sko, sko
Nydelige trappetrinnsko fra Kvalme i Drammen. Røde sko, blå sko, svarte sko og skitne sko, alle de nydelige skoene i hakkebakkeskogen.
Tresko, metallsko, svette sko, tropeskog, slettebakken, trynefaktoren, espen skjønberg og Leif roar Langseth.
Sexy sko, usexo sko. Hundre sko, tusen sko.
Elleve sko.
Et SKAP med sko (og Imelda Marcos)?
Nydelig, nydelig, NYDELIG
Travhester, skavleboere, skravlebøtter, eskesko, travsko.
Rimelig dårlige sko.
Sotete sko. For mye klatring i pipen (og i skorsteinen). Tullete sko. Tullete skokjøpere. Tullinger og fnisete jenter som skriver om sko (og siste nytt fra damm & co). Helvete heller. Skogsko, tur i skogen, kjempefin tur i skogen uten å bli våt på skoene, helskrudde tørre sko, over en lav sko.
Jabadabbadu.
Tresko, metallsko, svette sko, tropeskog, slettebakken, trynefaktoren, espen skjønberg og Leif roar Langseth.
Sexy sko, usexo sko. Hundre sko, tusen sko.
Elleve sko.
Et SKAP med sko (og Imelda Marcos)?
Nydelig, nydelig, NYDELIG
Travhester, skavleboere, skravlebøtter, eskesko, travsko.
Rimelig dårlige sko.
Sotete sko. For mye klatring i pipen (og i skorsteinen). Tullete sko. Tullete skokjøpere. Tullinger og fnisete jenter som skriver om sko (og siste nytt fra damm & co). Helvete heller. Skogsko, tur i skogen, kjempefin tur i skogen uten å bli våt på skoene, helskrudde tørre sko, over en lav sko.
Jabadabbadu.
Den gylne ku - skuddpremie
Ostepølse står der med sin gylne ku i bånd og et fåret utrykk i ansiktet. Det er slak vind fra venstre, en ørliten trekk alle de oppstilte skytterne må ta hensyn til. De står der og stiller inn siktene sine grundig og tålmodig. Det er fortsatt noen minutter igjen til konkurransen starter og alle deltagerne bruker tiden de har igjen godt.
Trompeten lyder. De blir kalt fram til den tydelige streken i sanden. Den siste sjekken av geværløp og sikte blir foretatt.
Tyfus tjuvstarter. Han fyrer av før signalet blir gitt. Han bommer på den gylne ku og treffer nesten Ostepølse i stedet. En sjokkert stillhet senker seg over stadion idet det begynner å stinke av krutt. Tyfus banner stygt og fyrer av igjen. På ny bommer han på den dumme kua og denne gangen treffer han Ostepølse i øreflippen og det skvetter litt blod (ganske så mye faktisk).
Kollegaer kaster seg over Tyfus og holder han nede til han har roet seg. Det annonseres en kort utsettelse. Geværløp og sikte blir sjekket enda en gang. En utålmodig stank sprer seg på stadion. Alle kan se kommentatoren og konferansieren tørke seg i pannen.
- Velkommen, roper han dramatisk ut, - til dagens konkurranse. Den er enkel nok: Den som kan gjennomhulle den dumme kua flest ganger vinner og mottar det forgylte oksepølseskinn. Måtte den mest blodtørstige vinne.
Flagget blir senket og rabalderet starter. Ostepølses dumme ku dør i et regn av bly og stank av krutt. Den blir kort og godt gjennomhullet og blod og innvoller spretter i alle retninger. Den utånder med et eneste langt raut og det blir dødstille på skytebanen.
Det viser seg (ved fintelling) at Lakserolje har truffet med alle sine femti skudd og han blir utropt som vinner. Klappsalvene runger. Han mottar jubelen fra et forelsket publikum og løfter pølseskinnet over hodet med begge armene. Fettet drypper ned i ansiktet hans og gliset blir til et skikkelig blodtørstig grin. Han hopper og danser resten av dagen og natten til ende.
- LENGE LEVE BLOGGING, skriker publikum. – BLOGGING LENGE LEVE
Trompeten lyder. De blir kalt fram til den tydelige streken i sanden. Den siste sjekken av geværløp og sikte blir foretatt.
Tyfus tjuvstarter. Han fyrer av før signalet blir gitt. Han bommer på den gylne ku og treffer nesten Ostepølse i stedet. En sjokkert stillhet senker seg over stadion idet det begynner å stinke av krutt. Tyfus banner stygt og fyrer av igjen. På ny bommer han på den dumme kua og denne gangen treffer han Ostepølse i øreflippen og det skvetter litt blod (ganske så mye faktisk).
Kollegaer kaster seg over Tyfus og holder han nede til han har roet seg. Det annonseres en kort utsettelse. Geværløp og sikte blir sjekket enda en gang. En utålmodig stank sprer seg på stadion. Alle kan se kommentatoren og konferansieren tørke seg i pannen.
- Velkommen, roper han dramatisk ut, - til dagens konkurranse. Den er enkel nok: Den som kan gjennomhulle den dumme kua flest ganger vinner og mottar det forgylte oksepølseskinn. Måtte den mest blodtørstige vinne.
Flagget blir senket og rabalderet starter. Ostepølses dumme ku dør i et regn av bly og stank av krutt. Den blir kort og godt gjennomhullet og blod og innvoller spretter i alle retninger. Den utånder med et eneste langt raut og det blir dødstille på skytebanen.
Det viser seg (ved fintelling) at Lakserolje har truffet med alle sine femti skudd og han blir utropt som vinner. Klappsalvene runger. Han mottar jubelen fra et forelsket publikum og løfter pølseskinnet over hodet med begge armene. Fettet drypper ned i ansiktet hans og gliset blir til et skikkelig blodtørstig grin. Han hopper og danser resten av dagen og natten til ende.
- LENGE LEVE BLOGGING, skriker publikum. – BLOGGING LENGE LEVE
søndag, september 21, 2008
Slaget om Göteborg
Leder av Amos Keppler, fra The Weekly Report 2001-06-18
Mens ufreden midlertidig, tilsynelatende svinner hen i Göteborg, byen som huser det nåværende EU-toppmøtet, den nåværende feiringen av kapitalisme, tyranni og ødeleggelse så blir man nok en gang slått av hvor lett folk flest blir lurt, hvordan de helt ukritisk kjøper myndighetenes versjon, myndighetenes og det etablertes propaganda, det maskineriets vi ser demonstrert i desperat fullt kjør.
George W. Bush (en gjest ønsket varmt velkommen av sine EU-partnere), som gledet seg storveis i venners selskap, stakk også innom.
Et stort antall typer grupper og individer ankom Göteborg den fjortende juni for å protestere mot verdensledernes suksessfylte forsøk på å gjøre verden om til en markedsplass der mennesker generelt og til og med selve Livet bare er enda et salgsobjekt, en verden der penger betyr alt og livet ingenting.
Det var «ikke-voldelige» protester som påstod at vi kan alle være venner, som påstod at vi kan gjøre ende på tyranniet ved å slikke det opp etter ryggen. Og heldigvis var de som tror på konfrontasjon som politisk kampmiddel, som er overbevist om at tyranniet må konfronteres på alle nivåer, også ved å bruke de samme metodene som tyranniet gjør også til stede.
Den fjerde, støttende statsmakt var, som vanlig og på vanlig måte på plass i god tid. Voldelige konspirasjoner, folk som bar på granatkastere, våpen på skoler og annet ble «avslørt». Ryktene fløy. Var det egentlig granatkastere i den leiligheten, eller våpen på den skolen? Propagandamaskinen er så sleip, så dyktig når de vever sine løgner at vi vil sannsynligvis aldri få vite den fulle sannheten. Ja, Maskinens løgner har hatt suksess i veldig lang tid nå, og det gjør dens løgner enda større. Det snakkes om å innføre en serie av nye, restriktive lover. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt ord som «utskudd» og lignende brukt om demonstrantene. Nyhetsrapporter er til for å gi folk det verst mulige inntrykk av demonstrantene. Og folk flest sluker det rått.
Jeg lurer på (og jeg vil bruke enhver anledning til å spørre dem om det heretter) om nyhetsreporterne er stolt av å være tyranniets totalt ukritiske talerør.
Protestene startet den fjortende. Politiet omringet en skole, angivelig på jakt etter våpen som ble gjemt der. Ingen våpen ble funnet, men de fortsatte beleiringen av skolen i et forsøk på å holde demonstrantene innesperret der, for å hindre dem i å protestere. Det fungerte ikke. Folk som endelig hadde fått nok av det etablertes brutalitet og strenge kontrolltiltak brøt beleiringen. Noen få timer senere hadde Slaget om Göteborg startet for alvor. Vi har sett alt sammen mange ganger før. Det var stokker og steiner mot et politikorps beskyttet av hjelmer, skjold og alt som fantes av moderne beskyttelsesutstyr.
Fredag kveld ble ubeskyttede demonstranter regelrett skutt ned av politiet. Politifolkene hevdet, som alltid at de bare forsvarte seg. Mot hvem? Bare mot folk med stokker og steiner. Folk med stokker og steiner som kjempet imot en uniformert styrke totalt overlegen i antall og bevæpning. Antallet demonstranter på slike arrangementer har heldigvis vokst kraftig de siste årene, men politiet er fortsatt langt, langt flere. Men politimennene og sikkerhetsstyrkene har kanskje følt at oddsene var en smule for jevne, tross alt denne gangen og fått panikk. De blir utropt som helter, slevsagt, som alltid. Modige menn og kvinner som kjemper mot anarkiet og kaosets horder.
Imens vil kanskje et menneske dø fordi han tok i bruk sin rett til å protestere mot urettferdighet. En politimann skjøt han i brystet og påstod at det var selvforsvar. En annen demonstrant ble truffet i leggen. En svensk fotograf på jobb for Aftonbladet sier: «Kulene fløy overalt. Hvem som helst kunne ha blitt truffet». Opp til flere av politimennene fyrte av fullstendig i blinde.
På lørdagsnatten var 800 mennesker innesperret på Jerntorget. Nok en gang påstod politiet at de lette etter våpen. En tysker med våpen, for å presisere. Ingen tysker (eller våpen) ble noen gang funnet. Til tross for det så hadde de på mandag utvidet den oppdiktede historien om den ensomme tyskeren til en gjeng med «voldelige og bevæpnete tyske terrorister».
Og folk flest, helt på jordet som vanlig kjøper den etablerte propaganda helt uten motforestillinger. Selv ganske så intelligente folk jeg har snakket med kommer med følgende automatiske reaksjoner: «yrkesdemonstranter holder det gående, ser jeg», «disse folkene reiser rundt bare for å lage trøbbel», «hvorfor kan de ikke demonstrere på fredelig vis som folk flest?», «hvorfor demonstrerer de egentlig» og lignende. En høy intelligens er så visst ikke noen garanti mot hjernevask. En må bruke intelligensen intelligent og aktivt, ellers vil den alltid være ubrukelig.
Veldig få spør hvorfor folk demonstrerer, hvorfor noen føler at det er nødvendig å underkaste seg systematisk brutalitet fra tyranniets ivrige tjenere. I en verden der det å ødelegge liv, både fysisk og mentalt har blitt en god ting er det bare veldig få som prøver å se det store bildet, hvordan våre nåværende «lederes» handlinger gjør en fæl situasjon enda verre, hvordan selve systemet er konstruert for å utvikle seg selv, til å forverre situasjonen, ikke forbedre den. De fleste av oss er fornøyd med å passivt gjenta andres ord og gjerninger, med å på alle mulige måter støtte og styrke maktstrukturene. Det finnes veldig lite sann uavhengig tenkning… og derfor er også propagandamaskinen slik en suksess. Man kan alltid stole på de uten egne tanker når det gjelder å finne støtte mot de få som gjør opprør mot tyranni og urettferdighet.
Etterskrift:
Det som skjedde nesten tre måneder senere setter dette ytterligere i relieff. Å innføre nye, strenge lover ble enda mindre vanskelig enn før. «Antiterrorlovene» kom på samlebånd. I Storbritannia ble en sekstenåring nylig dømt som «terrorist» for å ha oppskriften på napalm på harddisken sin.
Ingen ble drept i Göteborg. Carlo Giuliani, under G8 møtet i Genova ikke lenge etter var ikke så heldig. Han ble skutt og drept av politiet.
Rettsvesenet slo ekstra hardt til mot demonstrantene i ettertid av Slaget om Göteborg. Flere ble dømt til fengselsstraffer, blant annet Hannes Westberg, nittenåringen som ble skutt…
Han fikk «bare» åtte måneder, «fordi han ble skutt av politiet» (ifølge retten), blant annet etter at politiet manipulerte videomaterialet (les ALT her) fra demonstrasjonene, som det ble avslørt i ettertid. På den tiden og lenge etterpå gjengav journalistene som vanlig dog bare det de ble fortalt av politiet. Det tok en inngående, uavhengig gjennomgang av alt tilgjengelig videomateriale før løgnen ble eksponert.
Til dags dato har ingen politifolk blitt straffet. Flere av dem har blitt forfremmet og fått påskjønnelser.
Og nå, sju år etter, uansett hvor mange avsløringer om politiet og medias nederaktige rolle som har kommet fram i lyset, hvis du gjør et tilfeldig søk om saken er det fortsatt løgnene som dominerer.
Etablert media blir bare mer og mer autoritetstro, og det finnes ingen vilje til sann selvransakelse, uansett hvor mange som påpeker det skrikende behovet for det.
Mens ufreden midlertidig, tilsynelatende svinner hen i Göteborg, byen som huser det nåværende EU-toppmøtet, den nåværende feiringen av kapitalisme, tyranni og ødeleggelse så blir man nok en gang slått av hvor lett folk flest blir lurt, hvordan de helt ukritisk kjøper myndighetenes versjon, myndighetenes og det etablertes propaganda, det maskineriets vi ser demonstrert i desperat fullt kjør.
George W. Bush (en gjest ønsket varmt velkommen av sine EU-partnere), som gledet seg storveis i venners selskap, stakk også innom.
Et stort antall typer grupper og individer ankom Göteborg den fjortende juni for å protestere mot verdensledernes suksessfylte forsøk på å gjøre verden om til en markedsplass der mennesker generelt og til og med selve Livet bare er enda et salgsobjekt, en verden der penger betyr alt og livet ingenting.
Det var «ikke-voldelige» protester som påstod at vi kan alle være venner, som påstod at vi kan gjøre ende på tyranniet ved å slikke det opp etter ryggen. Og heldigvis var de som tror på konfrontasjon som politisk kampmiddel, som er overbevist om at tyranniet må konfronteres på alle nivåer, også ved å bruke de samme metodene som tyranniet gjør også til stede.
Den fjerde, støttende statsmakt var, som vanlig og på vanlig måte på plass i god tid. Voldelige konspirasjoner, folk som bar på granatkastere, våpen på skoler og annet ble «avslørt». Ryktene fløy. Var det egentlig granatkastere i den leiligheten, eller våpen på den skolen? Propagandamaskinen er så sleip, så dyktig når de vever sine løgner at vi vil sannsynligvis aldri få vite den fulle sannheten. Ja, Maskinens løgner har hatt suksess i veldig lang tid nå, og det gjør dens løgner enda større. Det snakkes om å innføre en serie av nye, restriktive lover. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt ord som «utskudd» og lignende brukt om demonstrantene. Nyhetsrapporter er til for å gi folk det verst mulige inntrykk av demonstrantene. Og folk flest sluker det rått.
Jeg lurer på (og jeg vil bruke enhver anledning til å spørre dem om det heretter) om nyhetsreporterne er stolt av å være tyranniets totalt ukritiske talerør.
Protestene startet den fjortende. Politiet omringet en skole, angivelig på jakt etter våpen som ble gjemt der. Ingen våpen ble funnet, men de fortsatte beleiringen av skolen i et forsøk på å holde demonstrantene innesperret der, for å hindre dem i å protestere. Det fungerte ikke. Folk som endelig hadde fått nok av det etablertes brutalitet og strenge kontrolltiltak brøt beleiringen. Noen få timer senere hadde Slaget om Göteborg startet for alvor. Vi har sett alt sammen mange ganger før. Det var stokker og steiner mot et politikorps beskyttet av hjelmer, skjold og alt som fantes av moderne beskyttelsesutstyr.
Fredag kveld ble ubeskyttede demonstranter regelrett skutt ned av politiet. Politifolkene hevdet, som alltid at de bare forsvarte seg. Mot hvem? Bare mot folk med stokker og steiner. Folk med stokker og steiner som kjempet imot en uniformert styrke totalt overlegen i antall og bevæpning. Antallet demonstranter på slike arrangementer har heldigvis vokst kraftig de siste årene, men politiet er fortsatt langt, langt flere. Men politimennene og sikkerhetsstyrkene har kanskje følt at oddsene var en smule for jevne, tross alt denne gangen og fått panikk. De blir utropt som helter, slevsagt, som alltid. Modige menn og kvinner som kjemper mot anarkiet og kaosets horder.
Imens vil kanskje et menneske dø fordi han tok i bruk sin rett til å protestere mot urettferdighet. En politimann skjøt han i brystet og påstod at det var selvforsvar. En annen demonstrant ble truffet i leggen. En svensk fotograf på jobb for Aftonbladet sier: «Kulene fløy overalt. Hvem som helst kunne ha blitt truffet». Opp til flere av politimennene fyrte av fullstendig i blinde.
På lørdagsnatten var 800 mennesker innesperret på Jerntorget. Nok en gang påstod politiet at de lette etter våpen. En tysker med våpen, for å presisere. Ingen tysker (eller våpen) ble noen gang funnet. Til tross for det så hadde de på mandag utvidet den oppdiktede historien om den ensomme tyskeren til en gjeng med «voldelige og bevæpnete tyske terrorister».
Og folk flest, helt på jordet som vanlig kjøper den etablerte propaganda helt uten motforestillinger. Selv ganske så intelligente folk jeg har snakket med kommer med følgende automatiske reaksjoner: «yrkesdemonstranter holder det gående, ser jeg», «disse folkene reiser rundt bare for å lage trøbbel», «hvorfor kan de ikke demonstrere på fredelig vis som folk flest?», «hvorfor demonstrerer de egentlig» og lignende. En høy intelligens er så visst ikke noen garanti mot hjernevask. En må bruke intelligensen intelligent og aktivt, ellers vil den alltid være ubrukelig.
Veldig få spør hvorfor folk demonstrerer, hvorfor noen føler at det er nødvendig å underkaste seg systematisk brutalitet fra tyranniets ivrige tjenere. I en verden der det å ødelegge liv, både fysisk og mentalt har blitt en god ting er det bare veldig få som prøver å se det store bildet, hvordan våre nåværende «lederes» handlinger gjør en fæl situasjon enda verre, hvordan selve systemet er konstruert for å utvikle seg selv, til å forverre situasjonen, ikke forbedre den. De fleste av oss er fornøyd med å passivt gjenta andres ord og gjerninger, med å på alle mulige måter støtte og styrke maktstrukturene. Det finnes veldig lite sann uavhengig tenkning… og derfor er også propagandamaskinen slik en suksess. Man kan alltid stole på de uten egne tanker når det gjelder å finne støtte mot de få som gjør opprør mot tyranni og urettferdighet.
«The most potent weapon in the hands of the oppressor is the mind of the oppressed.»
Steve Biko
Etterskrift:
Det som skjedde nesten tre måneder senere setter dette ytterligere i relieff. Å innføre nye, strenge lover ble enda mindre vanskelig enn før. «Antiterrorlovene» kom på samlebånd. I Storbritannia ble en sekstenåring nylig dømt som «terrorist» for å ha oppskriften på napalm på harddisken sin.
Ingen ble drept i Göteborg. Carlo Giuliani, under G8 møtet i Genova ikke lenge etter var ikke så heldig. Han ble skutt og drept av politiet.
Rettsvesenet slo ekstra hardt til mot demonstrantene i ettertid av Slaget om Göteborg. Flere ble dømt til fengselsstraffer, blant annet Hannes Westberg, nittenåringen som ble skutt…
Han fikk «bare» åtte måneder, «fordi han ble skutt av politiet» (ifølge retten), blant annet etter at politiet manipulerte videomaterialet (les ALT her) fra demonstrasjonene, som det ble avslørt i ettertid. På den tiden og lenge etterpå gjengav journalistene som vanlig dog bare det de ble fortalt av politiet. Det tok en inngående, uavhengig gjennomgang av alt tilgjengelig videomateriale før løgnen ble eksponert.
Til dags dato har ingen politifolk blitt straffet. Flere av dem har blitt forfremmet og fått påskjønnelser.
Og nå, sju år etter, uansett hvor mange avsløringer om politiet og medias nederaktige rolle som har kommet fram i lyset, hvis du gjør et tilfeldig søk om saken er det fortsatt løgnene som dominerer.
Etablert media blir bare mer og mer autoritetstro, og det finnes ingen vilje til sann selvransakelse, uansett hvor mange som påpeker det skrikende behovet for det.
En anonym «kommentator» som hadde lest den engelskspråklige, opprinnelige artikkelen min hadde dette å si, som «kommentar» til min artikkel Maktens Vei: DET ER SYND DU IKKE BLE SKUTT I GØTEBORG
fredag, september 19, 2008
Hvorfor blogge?
Det er ganske enkelt, egentlig. Jeg liker å skrive, har alltid likt det og jeg bruker, som jeg alltid har gjort de media som er tilgjengelig for meg. Blogging er bare enda en måte jeg kan uttrykke meg på.
Skriving, kreativitet generelt er et mysterium, en prosess man aldri helt forstår. På en annen side er det veldig rett fram, ikke noe mystisk overhodet.
Det er ikke noe mysterium. Mysteriet lever videre, i skyggene, i brytningene av menneskenes tilværelse. Det er når natten er dagen og dagen er natten at livet virkelig blir interessant, at det i sannhet kan leves.
All sann og dyptgripende skapelse springer ut fra det faktum.
Dybde og kreativitet mangler i stor grad i dagens samfunn, bare skinnet av det er tilbake, og kanskje blant annet derfor blir jeg enda mer oppsatt enn jeg ellers ville ha vært på å utforske dybdene i tilværelsen.
Å skrive er for meg en merkelig, ordinær og fantastisk opplevelse. Min tilnærming til min tidligere artikkel her for eksempel skjedde over flere måneder. Jeg hadde grunntanken i hodet, men utøvelsen ble ikke helt riktig. Så jeg ventet, og i går natt kom ordene som et fossefall. En demning brast og alt stod fram som krystallklart og jeg skrev alt på en halv time, uten noe særlig retting eller bevisst tankegang overhodet.
Det er ofte slik.
Eller det kan komme spontant, uten den lange perioden i forkant.
Jeg har skrevet siden jeg var åtte eller ni eller så, helt fra første gang jeg opplevde å ikke bli oppmuntret til å gjøre det, på en skole fokusert på totalt dødskjedelige og triste tema, en tilværelse like direkte ødeleggende for kreativitet og livsutfoldelse som resten av det samfunnet det leverer tanketomme roboter til. Jeg, som Mark Twain og utallige andre fant min lærdom og mitt liv utenfor skolen, utenfor det etablerte samfunnet og utenfor akseptert virkelighet. Jeg begynte å eksperimentere med trolldom, Magi tidlig i tenårene og min skriving tok av på samme tidspunkt. Det har alltid vært to sider av samme sak for meg.
Jeg skriver og utgir bøker, romaner, sanger, musikk, dikt, hele pakken av ord og uttrykk som er naturlig for meg. Blogging er tidens uttrykk. I Roma kler man seg til en viss grad som en Romer, uunngåelig, selv om man uten klær kanskje er noe helt annet, selv om jeg dog stort sett er avkledd.
Men en slik umiddelbar publiseringsmetode passer meg også godt. Man kan skrive om alt som til enhver tid opptar en. For meg er det dog så mye at jeg må vrake mer enn jeg velger. Min holdning er at ethvert menneske er en utømmelig brønn av kreativitet, uttrykk og variasjon. Det triste er at det skremmer de fleste i dag. Det skremmer dem fordi de lar seg skremme, enten fordi de blir fortalt tidlig i livet at grenseløse tanker og gjerninger er Satans verk, eller fordi de blir innprentet at de ikke bør skille seg ut, at lykken er å streve mot det bleke og gjennomsnittlige, ikke sterke farger og følelser og uttrykk.
Jeg spytter ut ord og inntrykk og trolldom i en ujevn strøm av grenseløs, ustoppelig skaperkraft, rett og slett, noe jeg skulle ønske langt flere gjorde. Verden er et fossefall av kreativitet og variasjon. Mange typer tyranner jobber for å stanse det kokende vannet, men det er håpløst. Man kan forsinke vannets vei mot havet, men man kan ikke stoppe det i å nå fram.
Blant annet derfor er heller ikke blogging som uttrykksform helt uten interesse for meg…
«My schooling did me a great deal of harm and no good whatever; it was simply dragging a child's soul through the dirt.»
- George Bernard Shaw
«Utdanning er det man har igjen når skolelærdommen er glemt».
- Albert Einstein
«I have never let my schooling interfere with my education.»
- Mark Twain
Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.
Skriving, kreativitet generelt er et mysterium, en prosess man aldri helt forstår. På en annen side er det veldig rett fram, ikke noe mystisk overhodet.
Det er ikke noe mysterium. Mysteriet lever videre, i skyggene, i brytningene av menneskenes tilværelse. Det er når natten er dagen og dagen er natten at livet virkelig blir interessant, at det i sannhet kan leves.
All sann og dyptgripende skapelse springer ut fra det faktum.
Dybde og kreativitet mangler i stor grad i dagens samfunn, bare skinnet av det er tilbake, og kanskje blant annet derfor blir jeg enda mer oppsatt enn jeg ellers ville ha vært på å utforske dybdene i tilværelsen.
Å skrive er for meg en merkelig, ordinær og fantastisk opplevelse. Min tilnærming til min tidligere artikkel her for eksempel skjedde over flere måneder. Jeg hadde grunntanken i hodet, men utøvelsen ble ikke helt riktig. Så jeg ventet, og i går natt kom ordene som et fossefall. En demning brast og alt stod fram som krystallklart og jeg skrev alt på en halv time, uten noe særlig retting eller bevisst tankegang overhodet.
Det er ofte slik.
Eller det kan komme spontant, uten den lange perioden i forkant.
Jeg har skrevet siden jeg var åtte eller ni eller så, helt fra første gang jeg opplevde å ikke bli oppmuntret til å gjøre det, på en skole fokusert på totalt dødskjedelige og triste tema, en tilværelse like direkte ødeleggende for kreativitet og livsutfoldelse som resten av det samfunnet det leverer tanketomme roboter til. Jeg, som Mark Twain og utallige andre fant min lærdom og mitt liv utenfor skolen, utenfor det etablerte samfunnet og utenfor akseptert virkelighet. Jeg begynte å eksperimentere med trolldom, Magi tidlig i tenårene og min skriving tok av på samme tidspunkt. Det har alltid vært to sider av samme sak for meg.
Jeg skriver og utgir bøker, romaner, sanger, musikk, dikt, hele pakken av ord og uttrykk som er naturlig for meg. Blogging er tidens uttrykk. I Roma kler man seg til en viss grad som en Romer, uunngåelig, selv om man uten klær kanskje er noe helt annet, selv om jeg dog stort sett er avkledd.
Men en slik umiddelbar publiseringsmetode passer meg også godt. Man kan skrive om alt som til enhver tid opptar en. For meg er det dog så mye at jeg må vrake mer enn jeg velger. Min holdning er at ethvert menneske er en utømmelig brønn av kreativitet, uttrykk og variasjon. Det triste er at det skremmer de fleste i dag. Det skremmer dem fordi de lar seg skremme, enten fordi de blir fortalt tidlig i livet at grenseløse tanker og gjerninger er Satans verk, eller fordi de blir innprentet at de ikke bør skille seg ut, at lykken er å streve mot det bleke og gjennomsnittlige, ikke sterke farger og følelser og uttrykk.
Jeg spytter ut ord og inntrykk og trolldom i en ujevn strøm av grenseløs, ustoppelig skaperkraft, rett og slett, noe jeg skulle ønske langt flere gjorde. Verden er et fossefall av kreativitet og variasjon. Mange typer tyranner jobber for å stanse det kokende vannet, men det er håpløst. Man kan forsinke vannets vei mot havet, men man kan ikke stoppe det i å nå fram.
Blant annet derfor er heller ikke blogging som uttrykksform helt uten interesse for meg…
«My schooling did me a great deal of harm and no good whatever; it was simply dragging a child's soul through the dirt.»
- George Bernard Shaw
«Utdanning er det man har igjen når skolelærdommen er glemt».
- Albert Einstein
«I have never let my schooling interfere with my education.»
- Mark Twain
Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.
En by fylt med spøkelser
Det er noe med byen Pluckley, sørøst for London i Storbritannia som skiller den ut fra andre større og mindre byer og steder:
Den er full av svært så aktive og påtagelige spøkelser.
Selv i et land med utallige steder og hus som blir hjemsøkt skiller den seg ut. Og det er heller ikke antydninger eller rykter vi snakker om, men de utallige, konkrete historiene som landsbyboerne forteller. I dette området er synet av ulegemlige sjeler slett ikke uvanlig, men nærmest en del av hverdagen.
Jeg har vært der, blant annet på Samhain, på Alle Sjelers Natt, da alt er åpent alle steder. Søkere, de reisende i tanke og sjel og kropp kommer til Pluckley for å finne alt som er å finne. Noen ganger hører man ingen lyder, andre ganger ser man ingenting og andre ganger igjen føler man bare det som er der, men veldig ofte hører man, ser man og føler man det som skjuler seg like utenfor vår ordinære bevissthet, den som i dag er så innsnevret, men som egentlig ikke trenger mye oppmuntring til på ny Se verden og virkeligheten slik den er.
Det finnes flere titalls identifiserte ånder/spøkelser i Pluckley, og enda flere som ennå ikke er det. Her er en av dem. Jeg kommer tilbake til mange flere senere.
Veien opp mot Maltman's Hill en mørk natt
En av flere steder Kusken og Vognen blir sett, hørt og følt
Kusken og vognen kjører rundt omkring i Pluckley. Man hører lyden av hjul og hestehover mot det harde underlaget. Man føler vognen nærme seg som et ubehag i magen. Man ser den om natten som gjennomsiktig sølv i måneskinn (men det er ikke måneskinn). Like raskt som den dukker opp er den borte, men lyden forsvinner ikke. Den forfølger deg inn i søvnen og drømmen. Kusken og vognen er uvanlig, selv til Pluckley å være. Mens de fleste av spøkelsene og/eller åndene man opplever i byen har et klart definert opphav, en historie med hva som skjedde mens de levde er kusken og vognen Ukjent. Ingen vet hvor den kommer fra eller kjenner dens opphav. Ingen vet hvor den er på vei.
Kanskje det er Døden som jager sjeler som er fanget imellom verdener? Eller kanskje enda en bortkommen sjel som søkte for langt og for dypt i levende live, eller rett og slett en Fremmed som søker andre Fremmede? En ting synes klart: Dette er ikke en typisk fortapt sjel, som snubler rundt i mørket. Det er et formål med dens søk. Den ser etter noe spesielt. Eller kanskje gjør den som så mange av oss andre: søker etter noe den aldri vil finne.
Uansett, den viser et annet aspekt av Pluckley. De fleste steder har bare hjemmekjære spøkelser eller ånder, de som man ofte kan finne hvis man undersøker stedets nære eller fjerne historie. Men… denne landsbyen… eller dets innbyggere… ser ut til å trekke til seg alle typer ånder, alle former for… gjengangere.
Ja, det er en helt tydelig og identifiserbar Energi på dette stedet, en gjennomtrengende stemning til stede i selve luften og landet. Noe hendte her en gang, noe som skaper den spesielle stemningen og tilstedeværelsen, nærværet. Jeg har alltid vær sensitiv, men noe som ligner dette har jeg aldri følt noen andre steder.
Pluckley er verdt et besøk, dog ikke for turisten, men for den som utforsker og søker i både det innvendige og utvendige univers. Byen er et speil, men ikke så mye ett der man ser sitt eget speilbilde, men snarere ett av den enorme Skjulte Verden som vi gjemmer bort like utenfor vår innsnevrete bevissthet.
Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.
Den er full av svært så aktive og påtagelige spøkelser.
Selv i et land med utallige steder og hus som blir hjemsøkt skiller den seg ut. Og det er heller ikke antydninger eller rykter vi snakker om, men de utallige, konkrete historiene som landsbyboerne forteller. I dette området er synet av ulegemlige sjeler slett ikke uvanlig, men nærmest en del av hverdagen.
Jeg har vært der, blant annet på Samhain, på Alle Sjelers Natt, da alt er åpent alle steder. Søkere, de reisende i tanke og sjel og kropp kommer til Pluckley for å finne alt som er å finne. Noen ganger hører man ingen lyder, andre ganger ser man ingenting og andre ganger igjen føler man bare det som er der, men veldig ofte hører man, ser man og føler man det som skjuler seg like utenfor vår ordinære bevissthet, den som i dag er så innsnevret, men som egentlig ikke trenger mye oppmuntring til på ny Se verden og virkeligheten slik den er.
Det finnes flere titalls identifiserte ånder/spøkelser i Pluckley, og enda flere som ennå ikke er det. Her er en av dem. Jeg kommer tilbake til mange flere senere.
Veien opp mot Maltman's Hill en mørk nattEn av flere steder Kusken og Vognen blir sett, hørt og følt
Kusken og vognen kjører rundt omkring i Pluckley. Man hører lyden av hjul og hestehover mot det harde underlaget. Man føler vognen nærme seg som et ubehag i magen. Man ser den om natten som gjennomsiktig sølv i måneskinn (men det er ikke måneskinn). Like raskt som den dukker opp er den borte, men lyden forsvinner ikke. Den forfølger deg inn i søvnen og drømmen. Kusken og vognen er uvanlig, selv til Pluckley å være. Mens de fleste av spøkelsene og/eller åndene man opplever i byen har et klart definert opphav, en historie med hva som skjedde mens de levde er kusken og vognen Ukjent. Ingen vet hvor den kommer fra eller kjenner dens opphav. Ingen vet hvor den er på vei.
Kanskje det er Døden som jager sjeler som er fanget imellom verdener? Eller kanskje enda en bortkommen sjel som søkte for langt og for dypt i levende live, eller rett og slett en Fremmed som søker andre Fremmede? En ting synes klart: Dette er ikke en typisk fortapt sjel, som snubler rundt i mørket. Det er et formål med dens søk. Den ser etter noe spesielt. Eller kanskje gjør den som så mange av oss andre: søker etter noe den aldri vil finne.
Uansett, den viser et annet aspekt av Pluckley. De fleste steder har bare hjemmekjære spøkelser eller ånder, de som man ofte kan finne hvis man undersøker stedets nære eller fjerne historie. Men… denne landsbyen… eller dets innbyggere… ser ut til å trekke til seg alle typer ånder, alle former for… gjengangere.
Ja, det er en helt tydelig og identifiserbar Energi på dette stedet, en gjennomtrengende stemning til stede i selve luften og landet. Noe hendte her en gang, noe som skaper den spesielle stemningen og tilstedeværelsen, nærværet. Jeg har alltid vær sensitiv, men noe som ligner dette har jeg aldri følt noen andre steder.
Pluckley er verdt et besøk, dog ikke for turisten, men for den som utforsker og søker i både det innvendige og utvendige univers. Byen er et speil, men ikke så mye ett der man ser sitt eget speilbilde, men snarere ett av den enorme Skjulte Verden som vi gjemmer bort like utenfor vår innsnevrete bevissthet.
Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.
onsdag, september 17, 2008
Hvordan Knulle?
Dette er noe som virker som noe veldig vanskelig. Veldig mange snakker om det, men veldig få gjør det… ser det ut til. Det blir skrevet veldig mye om det blant bloggere, men ingen ser ut til å helt vite hvordan det skal gjøres.
I tilfelle dere tror at jeg ironiserer her eller gjør dette for å få flere lesere så tar dere helt feil. Jeg mener det fullstendig, fullstendig alvorlig.
Ironi er en merkelig og vanskelig ting. Hvis man først setter i gang med det er det veldig vanskelig å vite hva som er hva, hva er ironi og hva som ikke er det. Man setter kanskje i gang med å snu ting på hodet eller i det minste vri litt på ting, og sier ikke akkurat det man mener, men etter å ha snudd på ord og vendinger flere ganger er det lett å bli forvirret, er det ikke lett å vite lenger om man står på hodet eller bena. Man føler seg kort og kort helt forvridd noen ganger.
Det var et kristent par i England som fikk plass på førstesidene verden rundt for noen år siden. De hadde vært gift i over ti år og hadde ikke fått barn, selv om de hadde ønsket seg det. Etter at de gikk til lege, etter mye om og men, etter gjentatte prøver og konsultasjoner kom den utrolig sannheten fram: De hadde ikke hatt samleie. De hadde kort og godt ikke knullet, ikke i alle de årene de hadde vært gift, og de visste heller ikke at det var påkrevd. Ja, jeg tuller ikke. Dette er faktisk sant. I hvert fall stod det i avisene og ble meldt i nyhetene og da må man jo tro på det. Det er nokså sjokkerende, men det overrasker meg ikke. Veldig lite i dagens samfunn overrasker meg.
Selv om man konstant blir negativt overrasket.
Jeg mener, man vet jo at alle naturlige prosesser blir konstant undergravet under sivilisasjonens åk, at sterk lidenskap blir sett på som en voldelig handling, men man tenker jo at det får jo være grenser, i hvert fall tenker man hvor smalt alt er. De to, og sikkert flere med dem hadde pest så lenge på den smale sti at de var helt fastklemt, så å si. Hvordan foreldrene deres hadde klart å produsere dem ble ikke nærmere forklart, selv om det fantes de som stilte det, og mange andre spørsmål.
Nå er jo ikke situasjonen fullt så ille hvis vi tar befolkningen som helhet, men det er likevel skralt fatt hvis man undersøker saken.
Man kan for eksempel ikke gå naken utenfor sitt eget hus eller bosted i dag uten å bli sperret inne og kanskje også banket opp. Man kan heller ikke knulle utendørs, med mindre man er langt til fjells eller til skogs. Å knulle offentlig er for eksempel veldig fy fy.
Jeg bevitnet et par som gjorde det nylig. De fleste av oss tilskuere tok det slett ikke ille opp, snarere tvert imot, men det tok likevel ikke lang tid før lovens lange (og brutale) arm kom og tok hånd om de stakkars kåte lovbryterne. Istedenfor den hyggelige og forlystelige natten de sikkert hadde planlagt fikk de nyte ordensmaktens gjestfrihet i en kald enecelle.
Det finnes de som hevder at dagens samfunn er overseksualisert. Min påstand om de som påstår det er at de ikke følger med i timen, og at de ikke gjør leksene sine engang.
Min påstand er at det er mye påtatt nakenhet og seksualitet, mye som er antydet. Dette både på grunn av at befolkningen har utviklet forsvarsmekanismer etter århundrer med å få religiøs kyskhet trykket i trynet og på grunn av en generell, godt utviklet hykleri og avlæring av lidenskap.
Nakenhet blir sett på som unaturlig. Åpen seksualitet også. De to mest naturlige tingene av alle får folk til å rynke på nesen og det som verre er.
Så, til slutt kommer vi tilbake til utgangspunktet. Hvordan knulle?
Vel, det er fortsatt relativt enkelt. Man må bare planlegge litt, det er det hele. Hvis man er ute og danser eller hygger seg så er det grenser for hvor mye man kan hygge seg. Man kan ikke bare trykke seg inntil en vegg eller legge seg ned på gulvet. Uansett hvor mye de som synger stønner gjennom høytalerne blir man sett. Man kan gå på dass, men da blir det et stort dillemma om man skal velge jentedoet eller guttedoet, og begge stedene er jo så allikevel tjåka fulle hele kvelden, enten fordi folk skal sminke seg eller fordi de er tissetrengt.
Så det går jo slett ikke.
Man kan alltids gå utendørs og finne en stille gate, men dette er jo sjelden særlig behaglig, spesielt ikke vinterstid.
Så da gjenstår gutten eller jentens leilighet, under forutsetning av at de har flyttet hjemmefra. Hvis de ikke har gjort det blir de tvunget til å spørre en venn, ta inn på hotell eller velge en av de mindre tilfredsstillende løsningene vi har skissert tidligere.
Man tar bussen eller kjører et sted. Det nytter nemlig ikke å gjøre det i bilen, med mindre man eier en van med en bred og myk madrass baki. Men av en eller annen grunn blir en slik løsning sett på med svært så negativt blikk av en potensiell partner. Enten fordi madrassen automatisk blir sett på som velbrukt, eller fordi damen av en eller annen grunn blir sett på som en hvis hun eier en van og en madrass.
Livet er ikke enkelt.
Man tar bussen. Det er fullt, fullt av fylliker og høylytte vesener. Hvis man skulle finne på å begynne kliningen der får man jaggu meg ikke mye fred. Og det tar tid. Man må kanskje bytte buss, og så sent på natten må man være forsiktig så man ikke tar feil buss. Da er man virkelig ute å kjøre.
Man tar bilen. Med et resolutt uttrykk i svette ansikter setter man kursen hjemover. Men så oppdager man at noen har dobbeltparkert utenpå din bil. Man tar bussen eller begynner å lete etter et hotell eller værelse ett eller annet sted.
Man bor i byen. Halleluja. Man føler en enorm glede og lettelse fordi man flyttet hit tre måneder tidligere. Dog er det et stykke å gå likevel. Man holder hender, klenger seg tett inntil hverandre og kysser for annethvert skritt. Det tar tid og man får en masse hånlige tilrop. Man kjemper seg fram mellom taxikøer og andre folk på vei hjem en sen natt.
Man når endelig leiligheten. Den er liten, men koselig. Den strevsomme og lange turen har ikke akkurat gjort underverker for lidenskapen, men heten blir hurtig gjenoppvekket i leilighetens lune mørke. Dere begynner å stønne før dere når sengen på motsatt side av rommet, før dere har fått av dere klærne (og skoene). Partneren stønner høyt av forventning og du er heller ikke borte. Du glemmer helt tid og sted i det dere faller ned i sengen (og glemmer å ta av dere skoene). Dere trykker dere mot hverandre i het omfavnelse. Pusten går tungt og hjertet hamrer i brystet.
Da banker det i taket. En tulling skriker til dere fra leiligheten over.
- HEI, KAN DERE HOLDE FRED DER NEDE? NOEN AV OSS SKAL TROSS ALT PÅ JOBB I MORGEN
Det er ingen anmodning, men et påbud. Dere ser mistrøstig på hverandre.
- Kom, sier du.
Den andre ser spørrende ut, men nikker forelsket. Dere kler på dere igjen, noenlunde presentabel, låser dere ut av leiligheten og går ned i kjelleren. Alle folkene i bygården har en bod i kjelleren. Den er ganske stor og rundt halvfull med ting og tang. Dere trekker fram en støvet madrass som er nesten øverst i haugen og hiver den ned på gulvet, hoster litt, og så, etter et langt, smertefullt langt øyeblikk smiler dere til hverandre, kler lystig av hverandre og slenger dere ned på madrassen. Det er kaldt ned i kjelleren, men det teppet dere har til rådighet blir hurtig forkastet og slengt inn i en krok. Varmen stiger hurtig i den lille, fuktige boden. Dere skriker høyt i fryd og tanken på at noen skal komme og avbryte hyrdestunden deres falmer hurtig i omtåkete hjerner.
Alt går bra. Dere ligger og kjæler etterpå, med et lykksalig smil klistret over hele fjeset. Dere vet at det vil bli en lang natt og dere gir blaffen.
Moralen må være: Det er fullt mulig å knulle, og det er heller ikke særlig vanskelig, bare man tar tiden til hjelp.
I tilfelle dere tror at jeg ironiserer her eller gjør dette for å få flere lesere så tar dere helt feil. Jeg mener det fullstendig, fullstendig alvorlig.
Ironi er en merkelig og vanskelig ting. Hvis man først setter i gang med det er det veldig vanskelig å vite hva som er hva, hva er ironi og hva som ikke er det. Man setter kanskje i gang med å snu ting på hodet eller i det minste vri litt på ting, og sier ikke akkurat det man mener, men etter å ha snudd på ord og vendinger flere ganger er det lett å bli forvirret, er det ikke lett å vite lenger om man står på hodet eller bena. Man føler seg kort og kort helt forvridd noen ganger.
Det var et kristent par i England som fikk plass på førstesidene verden rundt for noen år siden. De hadde vært gift i over ti år og hadde ikke fått barn, selv om de hadde ønsket seg det. Etter at de gikk til lege, etter mye om og men, etter gjentatte prøver og konsultasjoner kom den utrolig sannheten fram: De hadde ikke hatt samleie. De hadde kort og godt ikke knullet, ikke i alle de årene de hadde vært gift, og de visste heller ikke at det var påkrevd. Ja, jeg tuller ikke. Dette er faktisk sant. I hvert fall stod det i avisene og ble meldt i nyhetene og da må man jo tro på det. Det er nokså sjokkerende, men det overrasker meg ikke. Veldig lite i dagens samfunn overrasker meg.
Selv om man konstant blir negativt overrasket.
Jeg mener, man vet jo at alle naturlige prosesser blir konstant undergravet under sivilisasjonens åk, at sterk lidenskap blir sett på som en voldelig handling, men man tenker jo at det får jo være grenser, i hvert fall tenker man hvor smalt alt er. De to, og sikkert flere med dem hadde pest så lenge på den smale sti at de var helt fastklemt, så å si. Hvordan foreldrene deres hadde klart å produsere dem ble ikke nærmere forklart, selv om det fantes de som stilte det, og mange andre spørsmål.
Nå er jo ikke situasjonen fullt så ille hvis vi tar befolkningen som helhet, men det er likevel skralt fatt hvis man undersøker saken.
Man kan for eksempel ikke gå naken utenfor sitt eget hus eller bosted i dag uten å bli sperret inne og kanskje også banket opp. Man kan heller ikke knulle utendørs, med mindre man er langt til fjells eller til skogs. Å knulle offentlig er for eksempel veldig fy fy.
Jeg bevitnet et par som gjorde det nylig. De fleste av oss tilskuere tok det slett ikke ille opp, snarere tvert imot, men det tok likevel ikke lang tid før lovens lange (og brutale) arm kom og tok hånd om de stakkars kåte lovbryterne. Istedenfor den hyggelige og forlystelige natten de sikkert hadde planlagt fikk de nyte ordensmaktens gjestfrihet i en kald enecelle.
Det finnes de som hevder at dagens samfunn er overseksualisert. Min påstand om de som påstår det er at de ikke følger med i timen, og at de ikke gjør leksene sine engang.
Min påstand er at det er mye påtatt nakenhet og seksualitet, mye som er antydet. Dette både på grunn av at befolkningen har utviklet forsvarsmekanismer etter århundrer med å få religiøs kyskhet trykket i trynet og på grunn av en generell, godt utviklet hykleri og avlæring av lidenskap.
Nakenhet blir sett på som unaturlig. Åpen seksualitet også. De to mest naturlige tingene av alle får folk til å rynke på nesen og det som verre er.
Så, til slutt kommer vi tilbake til utgangspunktet. Hvordan knulle?
Vel, det er fortsatt relativt enkelt. Man må bare planlegge litt, det er det hele. Hvis man er ute og danser eller hygger seg så er det grenser for hvor mye man kan hygge seg. Man kan ikke bare trykke seg inntil en vegg eller legge seg ned på gulvet. Uansett hvor mye de som synger stønner gjennom høytalerne blir man sett. Man kan gå på dass, men da blir det et stort dillemma om man skal velge jentedoet eller guttedoet, og begge stedene er jo så allikevel tjåka fulle hele kvelden, enten fordi folk skal sminke seg eller fordi de er tissetrengt.
Så det går jo slett ikke.
Man kan alltids gå utendørs og finne en stille gate, men dette er jo sjelden særlig behaglig, spesielt ikke vinterstid.
Så da gjenstår gutten eller jentens leilighet, under forutsetning av at de har flyttet hjemmefra. Hvis de ikke har gjort det blir de tvunget til å spørre en venn, ta inn på hotell eller velge en av de mindre tilfredsstillende løsningene vi har skissert tidligere.
Man tar bussen eller kjører et sted. Det nytter nemlig ikke å gjøre det i bilen, med mindre man eier en van med en bred og myk madrass baki. Men av en eller annen grunn blir en slik løsning sett på med svært så negativt blikk av en potensiell partner. Enten fordi madrassen automatisk blir sett på som velbrukt, eller fordi damen av en eller annen grunn blir sett på som en hvis hun eier en van og en madrass.
Livet er ikke enkelt.
Man tar bussen. Det er fullt, fullt av fylliker og høylytte vesener. Hvis man skulle finne på å begynne kliningen der får man jaggu meg ikke mye fred. Og det tar tid. Man må kanskje bytte buss, og så sent på natten må man være forsiktig så man ikke tar feil buss. Da er man virkelig ute å kjøre.
Man tar bilen. Med et resolutt uttrykk i svette ansikter setter man kursen hjemover. Men så oppdager man at noen har dobbeltparkert utenpå din bil. Man tar bussen eller begynner å lete etter et hotell eller værelse ett eller annet sted.
Man bor i byen. Halleluja. Man føler en enorm glede og lettelse fordi man flyttet hit tre måneder tidligere. Dog er det et stykke å gå likevel. Man holder hender, klenger seg tett inntil hverandre og kysser for annethvert skritt. Det tar tid og man får en masse hånlige tilrop. Man kjemper seg fram mellom taxikøer og andre folk på vei hjem en sen natt.
Man når endelig leiligheten. Den er liten, men koselig. Den strevsomme og lange turen har ikke akkurat gjort underverker for lidenskapen, men heten blir hurtig gjenoppvekket i leilighetens lune mørke. Dere begynner å stønne før dere når sengen på motsatt side av rommet, før dere har fått av dere klærne (og skoene). Partneren stønner høyt av forventning og du er heller ikke borte. Du glemmer helt tid og sted i det dere faller ned i sengen (og glemmer å ta av dere skoene). Dere trykker dere mot hverandre i het omfavnelse. Pusten går tungt og hjertet hamrer i brystet.
Da banker det i taket. En tulling skriker til dere fra leiligheten over.
- HEI, KAN DERE HOLDE FRED DER NEDE? NOEN AV OSS SKAL TROSS ALT PÅ JOBB I MORGEN
Det er ingen anmodning, men et påbud. Dere ser mistrøstig på hverandre.
- Kom, sier du.
Den andre ser spørrende ut, men nikker forelsket. Dere kler på dere igjen, noenlunde presentabel, låser dere ut av leiligheten og går ned i kjelleren. Alle folkene i bygården har en bod i kjelleren. Den er ganske stor og rundt halvfull med ting og tang. Dere trekker fram en støvet madrass som er nesten øverst i haugen og hiver den ned på gulvet, hoster litt, og så, etter et langt, smertefullt langt øyeblikk smiler dere til hverandre, kler lystig av hverandre og slenger dere ned på madrassen. Det er kaldt ned i kjelleren, men det teppet dere har til rådighet blir hurtig forkastet og slengt inn i en krok. Varmen stiger hurtig i den lille, fuktige boden. Dere skriker høyt i fryd og tanken på at noen skal komme og avbryte hyrdestunden deres falmer hurtig i omtåkete hjerner.
Alt går bra. Dere ligger og kjæler etterpå, med et lykksalig smil klistret over hele fjeset. Dere vet at det vil bli en lang natt og dere gir blaffen.
Moralen må være: Det er fullt mulig å knulle, og det er heller ikke særlig vanskelig, bare man tar tiden til hjelp.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
