Ingen tittel

Veien ble til en elv i løpet av få minutter. Det ene øyeblikket var den tørr, det neste hadde jeg vann til anklene.

Jeg er født og oppvokst i Bergensområdet, men noe slikt har jeg aldri opplevd før her, bare langt lenger sør.

Og tordenværet også var spesielt, dog ikke i forhold til hvordan det har vært de siste årene. Det har alltid vært tordenvær, men før pleide det å bringe kaldere vær. Nå blir det varmere etterpå. Før kom tordenvær i disse trakter av at kald luft angrep den varme luftens enemerker. Nå er det omvendt. Verden forandres dag for dag, enten vi liker det eller ikke.

Jeg liker det. Jeg liker at alle mennesker snart vil bli tvunget til å se seg selv i speilet, og se hva de har vært med på å skape.

Opposisjon

Hvor har sann opposisjon blitt av i dagens samfunn? Hvor har det blitt av de som ikke bare kritiserer enkelte mindre deler av samfunnet, men hele smørja?

De finnes fortsatt, er der ute, men blir stadig mer marginalisert og isolert. Tidligere radikalere og mer eller mindre radikale bevegelser har stort sett blitt oppslukt av det samfunnet de en gang foraktet og kjempet imot.

I dag puttes folk i fengsel for å si sin mening, og det skjer overalt. Oppviglerparagrafer er pusset opp og fremstår i ny og elegant og effektiv form. Men de fleste blir stoppet lenge før de kommer så langt, blir suget inn i et samfunn stadig mer fri for sann opposisjon. Man trenger ikke putte folk i fengsel for å begrense ytringsfriheten, tale og trykkefriheten, og enhvers rett til å handle etter sin overbevisning.

Den enkle og åpenbare sannheten er at folk flest sjelden eller aldri får presentert sanne alternativer, så hvordan kan de da ta stilling til dem? De er ikke vant til å få sine synspunkter utfordret, og når det en sjelden gang skjer reagerer de med all den avsky og avstandtagen som har blitt programmert inn i dem. Den sørafrikanske aktivisten Steve Biko sa at de undertrykte og deres undertrykte tanker er tyrannenes beste våpen i den vedvarende krigen de fører mot enhver sann opposisjon. Det oppleves konstant av oss som lever på siden av samfunnet, et samfunn der det viktige har blitt uviktig og det uviktige har blitt det viktige, og alt det verdifulle i et menneskes liv mer eller mindre har gått i dass.

Den lidenskapelige, dedikerte opposisjonen er fortsatt der, i mørke kroker og i nattens hete. Den forsvinner ikke, uansett hvor mye den blir tvunget under jorden. Den kan ta nye former og vinklinger, men den forsvinner ikke. Sannhetens eller rettere sagt de sannhetssøkende kan bli slått til jorden hundretusen ganger, men de vil alltid reise seg igjen.

Ja, jeg er optimist.

Er det så enkelt?

Den nye (midlertidige) treneren i Vålerenga Fotballklubb, Harald Aabrekk tok et lag med «tapere» og satte sammen et vinnerlag. Er det noe som kan overføres til samfunnet som helhet til å løse verdens enorme problemer? Er det så enkelt?

Nei, jeg tror ikke det. Jeg ser på sport som en massiv ressurssløsing og sportsfolk som dagens gladiatorer, som en måte å avlede oppmerksomheten fra det som virkelig betyr noe. Vi har ingenting å lære fra idrett. Vi bør snarere distansere oss fra det så mye som vel mulig.

Men faktum gjenstår. Vi får noen ganger demonstrert hva som er mulig når de rette elementene blir brakt sammen, uansett miljø. Og vi lurer på hva som ville ha skjedd hvis de enorme ressursene som blir sløst bort på idrett og lignende hårreisende idiotiske aktiviteter hadde blitt brukt på det som virkelig betyr noe.

Prioriteringene i dagens verden er Det Skjeve Tårn i Pisa som dundrer i bakken. Det viktige blir stort sett ignorert, i beste fall. I verste fall blir det motarbeidet og forfulgt. Det komplett uviktige og fordummende, derimot, blir hauset opp som det eneste viktige og riktige i dagens aldeles sinnssyke samfunn.

Man sier man ikke har penger, men bruker likevel milliarder på militærvesenet, på stadig mer aggressiv naturødeleggelse og en lang, lang liste av lignende skakkjørte prosjekter så populære i dag. Det er ikke penger det kommer an på, men vilje. Dette faktum er en slevsagt ting. Ja, det er så enkelt. Hvis vi hadde sagt et rungende NEI til alt det som ødelegger oss, hvis vi hadde sluttet å lytte til tyranniets propaganda, hvis vi hadde sluttet å juble for at et menneske sparker en ball i et nett og for at en annen dreper en masse mennesker vi ser på som fienden og andre grunnleggende sinnssyke prosjekter så ville alt mulig vært mulig. Det er ikke eller burde ikke være vanskelig å skjønne overhodet.

Det er så enkelt.

En ørliten seier i jungelen av tap

Det sveitsiske legemiddelfirmaet Novartis tapte en sak mot indiske myndigheter i Indisk rett. Saken gjaldt i korthet indiske selskapers rett til å produsere billig kopimedisin. Dette er en gledens dag, et ørlite glimmer i jungelen av dårlige nyheter.

Legemiddelfirmaene i vesten har i alle år hindret billig medisin å bli produsert i utviklingsland, med det resultat at i Sør Afrika, blant annet har tusenvis av mennesker dødd av AIDS. Deres spin er slevsagt at denne dommen vil hindre at folk får billige medisiner, men vi vet at det er bare sludder. Empiriske bevis forteller oss det, som det har gjort i alle år. De sier at det vil hindre dem i å produsere nye medisiner, men det er bare mer spin. De spyr bare flere og flere mer eller mindre brukbare gifter ut på markedet ettersom årene går og kaller dem medisiner. De sier det vil redusere inntjeningen deres. Hvis det bare hadde vært så vel. Legemiddelindustrien er en av verdens mest profitable og soper inn penger både på folks ulykke og på å selge oss masse piller vi slett ikke trenger.

Folk i utviklingsland er for øvrig langt fra de eneste som lider av de kunstig høye prisene på legemidler. Pensjonister og andre i USA reiste i årevis til Canada for å få billige medisiner, helt til amerikanske myndigheter presset de canadiske til å sette en stopper for det.

Den nye indiske lovgivningen er langt fra tilstrekkelig, da den bare dekker medisiner som er patentert før 1995, og vil ganske så snart bli ubrukelig av den grunn. Men den er en ørliten ørefik til de folkene som gliser i skjegget mens milliardene strømmer inn, og folk som lider under deres styre blir stadig mer overkjørt og marginalisert.

Det våres for valget

Det stunder mot «valg» (igjen), og det er viktigere enn noen gang å overbevise unge velgere om at de ikke må stemme, ikke må delta i historiens snedigste diktatur, at de ikke må la seg suge inn av illusjonene, bedraget og løgnene. Det eneste som bør stemmes på i denne sammenheng er sofademokratene. Sofademokratene er mitt parti og som sådan ufeilbarlig. De har vært størst lenge, men har enda et stykke igjen før de når et sant betydelig nivå, der de ikke kan ignoreres lenger.

Det blir hevdet at det er et problem for demokratiet at vi har blitt så store… og det stemmer. Men det er slett ikke noe problem når man skal finne løsninger på verdens dyptgripende urettferdighet og måter å løse opp hierarkiet, pyramidesamfunnet de andre partiene støtter så sterkt.

Demokratiet er tidenes snedigste diktatur fordi det gir folk illusjonen av medbestemmelse. Det er alt det er, en luftspeiling uten noen annen substans enn det vi gir det. Dessverre gir vi det mye, altfor mye.

Jeg vil herved gjenta oppfordringen jeg kommer med annen hvert år: Bli hjemme (eller dra til fjells). For guds skyld hold dere unna stemmelokalene. Ingenting fornuftig pågår der. De lyver for dere og humrer godt når de ser hvor lettlurt dere er.

Stem Sofademokratene, det eneste parti som er noe tess.

Partipolitiske bloggere

Jeg føler meg uggen, føler ubehag, rett og slett når jeg leser det medlemmer av politiske partier skriver. Det er som om de ikke har noen egen mening, som om selv det lille de har av egne meninger er overtrukket av en glasur av konformitet. Dette gjelder alle jeg har lest, men de verste, etter min mening er de fra Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre. Det kan være en tilfeldighet, at de som tilfeldigvis blogger av dem er enda mer partitro, men da må man lure på hvorfor de som eventuelt er mer uavhengige ikke kommer med sine egne meninger.

Systemet med politiske parter, der alle blir malt i kjøttkvernen av karriere og samstemmighet er en dårlig løsning i utgangspunktet, som ikke blir noe bedre av måten moderne partier praktiserer den på. Det kommer også til uttrykk i blogging, som i all skrift, tale og handling.

Ravnens sirkel (III)

Ravnens sirkel (II)


En spøkelsesaktig flamme brenner rundt oss. Alt skifter og forandres. Vi også. Det er en sang, tilsynelatende like utenfor normal hørsel. Vi hører den. Det finnes en skygge i ytterkanten av normalt syn. Vi ser den. Vi føler selve luften bevege seg, føler det langt fra hudens ytterkanter, og kjenner selve smaken av det hele slik den fremstår i sin reneste form.

På bakken er det et mønster av ild som konstant forandrer seg. I luften over oss blir virkeligheten gjenskapt hvert eneste lille øyeblikk. Og i det øyeblikket er det tusen dødsfall, tusen fødsler. Vi reiser gjennom en enorm villmark kalt Ødelandet, og de verst tenkelige mareritt stiger oss i møte, ikke langt fra den virkeligheten vi nettopp forlot, bare en ørliten landstripe sammenlignet med det som venter oss i det som ligger Bortenfor. Jeg blinker, og en ny dør åpner seg, en ny dør mot Evigheten. Det er en varm bris, som stryker mot oss et steds fra. Vi trekker den mot oss, trekker, dytter alt som er. Vi laster ned livet fra oss selv. Vi skaper, gjenskaper oss selv, ikke bare fra ursuppen, men fra Intet.

I døden er livet.

Jeg sitter der, i et skyggefullt rom. Det er umulig å avgjøre hvor mye tid som har gått. Det løper kaldt nedover ryggen på meg. Det er andre i rommet sammen med meg, men ingen fra den sirkelen jeg steg opp fra alle de milliardene av år siden. Lyset kommer etsteds fra, alle steder fra. Er dette luft? Er dette egentlig et rom? Jeg mener og tror at jeg kan se trær. Det finnes ingen vegger, men dette er et rom, en lomme av virkeligheten utenfor alt. Jeg tar en kikk på de andre som er her sammen med meg. Ingen av oss kaster skygge. Vi er

Vi er Skygge.

Og så ser jeg den, ser meg, Skyggen, et minst like utrolig syn som den alltid er. Jeg hadde glemt hvordan det føles. Den fulle erindringen av den falmer alltid. Det er som å se meg selv i et speil, men ikke noe speil som engang ligner et normalt ett. På en måte er formen ikke noe større enn min fysiske form. På andre, ubeskrivelige måter er den et enormt vesen som eksisterer langt utenfor Tid og Sted. Det finnes ingen ord som selv kan begynne å beskrive den. Jeg snakker, og det snakker. Det er som torden i et innelukket rom. Jeg strekker meg og det strekker seg, og virkeligheten beveger seg rundt meg. Dette er det som tilhengere av religion får et glimt av i sin evige søvn, og kaller «Gud». For et latterlig uttrykk for lav selvsikkerhet. Hele universer skjelver når jeg skriker i forakt. Jeg føler meg totalt og fullstendig komplett, idet jeg fortsetter å vokse, fortsetter å skape meg selv fra det intet jeg har lagt bak meg. Et enormt univers, et svart hull viser seg over meg. Jeg blunker, og det er bare et knappenålshode langt bak meg, intet sammenlignet med det universet jeg har blitt. Jeg studerer meg selv, på den jeg var for et sekund siden, og det er som å se ned på støv ved mine føtter, og jeg vet at det ikke er noe som engang ligner en rettferdig sammenligning. De små, små lysene ved siden av meg. De er ikke stjerner, eller galakser eller selv universer. De er talløse forsamlinger av universer. Og selv det er ikke en tilstrekkelig beskrivelse, siden størrelse, skalaer overhodet ikke egentlig betyr noe som helst, ikke mer enn Tiden gjør det. Det som skjer når jeg kikker i en retning er at jeg egentlig kikker i milliarder ganger milliarder av retninger, og jeg tar alt inn i ett eneste glimt. Jeg ser Livet spre seg i alle retninger, og bli Alt. Dette er hva vitenskapens religion kaller det tomme rom? De påstår at man trenger svære, mekaniske verktøy for å Reise. De er så innsnevret, så sinnssyke. Jeg rister på hodet, og jeg åpner talløse nye kurver, som ikke er kurver. Et sted, mange steder på de stedene jeg la bak meg så setter mennesket jeg var seg opp, reiser seg i den eldgamle sirkelen, steinsirkelen, og jeg hører Ravnens Skrik. Selv om han kommer til å huske så vil det bare være et fjernt, fjernt falmet minne, mens mitt vil være der i all evighet. Og en gang, ett eller annet sted så vil jeg Reise igjen, og Universet vil skrike igjen, bli født igjen. Dette er oss. Dette er hvem vi er. I ett eneste skrik, en spalting av ilden finnes det milliarder ganger milliarder av år, en kommunikasjon, en opplevelse bortenfor all tro. Langt, langt bortenfor sier jeg i vill glede. Hva er den sanne Død? Døden er å glemme, og jeg vet at det kommer jeg aldri til å gjøre.

Ørkenens stemme

Natten er stille
Vi kan høre sandkornene gnisse mot hverandre
Men ørkenen er stille
En stillhet vi aldri før har lyttet til
Unntatt i vårt dypeste Jeg

Det er slik en kort vei ut hit
Bare noen få skritt
Og vi er her
Vi er her ute i virvelvinden
Og lytter til ørkenens stemme

Sandkornene gnisser mot hverandre
Og ørkenen taler til oss
Vi hører de dødes sjeler
Bare i stillheten her ute
Kan vi høre oss selv snakke

Amos Keppler 2007-08-05

Løfter om vår

De påstår at høsten har kommet
Utrolig nok sier de det
De stirrer ut av vinduet
I den dirrende heten
Og kjenner kulden strømme gjennom blodet

Jeg sier, som jeg har sagt en stund
At våren er godt på vei
At vi kan se den blomstre
At dens fjerne torden drønner
I selve luften vi puster inn

I virvelvinden ser vi oss selv
Vårt skremmende jeg
Gjennom vinduet stirrer vi på
Alt det fabelaktige vi frykter
Og frykten kommer med våren
Tordenveien venter rundt neste sving

Det kokende vannet drukner oss
Det river kjøttet fra knoklene våre
Den tørre sanden og vinden
Gjør det hardt å puste
Lynet splintrer tåken som blinder oss
Tordenen kommer med den varme vinden

Amos Keppler 2007-08-05

Jakten på nyheter i mediajungelen

Ørkenvandringen på jakt etter nyheter i norske media fortsetter her på Uten Grenser. De finnes, men det er ikke mange av dem. I VG, Dagbladet og Aftenposten finnes det ingenting, men det er jo en slevfølgelighet og overhodet ikke overraskende. At mangelen er bortimot like stor i de «seriøse» avisene som Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen er dog fortsatt en viss kilde til frustrasjon for meg, ganske mange år etter at jeg gjennomskuet dem. De etablertes nyheter på TV og i Radio og på nettet? Det samme ulne mangelen på ekte nyheter.

Bilulykker, sosietetsstoff og repriser dominerer det hele, ufarlige reportasjer uten brodd. Samtidig tikker det stadig inn rapporter til denne redaksjonen om hvor lemfeldig redaktører behandler frilansere, spesielt de som graver i skitten og faktisk bruker litt tid på reportasjene sine. De får dårligere betalt, får ofte ikke betalingen de blir lovet engang, og når de påpeker dette ovenfor mannen eller kvinnen i Stolen blir disse dypt såret og vonbroten og står fast på at dette, dette var det beløpet man blir enig om. Ett eksempel på hvordan uavhengige skribenter blir behandlet i norske aviser. Frilansere, ikke bare frilans journalister blir generelt sett uglesett i dagens samfunn, et samfunn der sannheten, i enhver form er en utrydningstruet art.

En morsom mann, en journalist (og blogger) kommenterte et tidligere innlegg av meg om dette temaet. Av en eller annen grunn mente han at «redaktøransvar med kvalitetskontroll» var å foretrekke framfor alternative ordninger. Han satt godt fast i gjørmen av etablert media og ser åpenbart ikke noe galt i å være en godt betalt sykofant, og løgner, og bedrager osv. Mannen var også helt ute av stand til å forstå min vrede over at en bransje som fremstiller seg og fremstår som sannhetssøkende er det stikk motsatte.

Han om det, enten han bevisst fortsatte bedraget i «diskusjonen» vår eller rett og slett ikke vet bedre, så er han slik en utmerket robot. Og for øvrig, jeg ser ikke på meg selv som noe stort fordi jeg har avslørt bedraget som pressen driver med en lettlurt befolkning. Det er noe som enhver burde ha fått med seg. Man trenger bare å åpne øynene og se seg litt rundt. Ikke mye heller, men bruke en brøkdel på det, sammenlignet med den tiden man bruker å la seg lure, og kanskje, kanskje så faller skylappene.

Det er ikke det at de ikke rapporterer det som går for dårlige nyheter innimellom, men det er måten de gjør det på, måten de gir inntrykk av at verden tross alt henger på hengslene, noe den slevsagt ikke gjør. De lyver på de snedigste måter. Blant annet så lyver de også ved å fortelle sannheten, ved å fordreie vinklingen av nyhetsbildet, en metode som er blant de snedigste som finnes.

Man går igjennom nevnte aviser og redaksjoner en gitt kveld (i kveld) og ingenting særlig viktig blir rapportert, selv om det finnes masse viktig å rapportere. Det bør ikke være noen heksekunst å skjønne dette. De som jobber under det nåværende regime burde i hvert fall ha skjønt det, og mange gjør nok også det, men de skammer seg ikke i full offentlighet, slik de burde gjøre, står ikke fram med sine beretninger om hva som foregår og de fleste er villige kollaboratører.

Babylon 5 - Whispers in the Dark (etter)

Den vender tilbake, den gamle følelsen, med det samme filmen begynner. Jeg har sett Babylon 5 - The Lost Tales - Whispers in the Dark, og følelsen av å oppleve noe stort kommer lett tilbake. Jeg behøver ikke engang lete etter den, i hukommelsens irrganger.

TV-serien Babylon 5 er en av få eksempler på hva TV kan være. Den ble sendt på nittitallet over store deler av verden og utrolig nok også i Norge. Den representerte noe nytt innenfor TV, en eneste lang historie, fortalt over fem år, akkurat så lenge som handlingen også foregikk i historien, en historie med en begynnelse, midtre del og en slutt, som en film eller en bok, en film som varte hundre timer. Den utøvende produsenten, forfatteren og den drivende kraften bak serien J. Michael Straczynski klarte endelig å få laget serien etter en årelang ørkenvandring. Alle fortalte han at det var umulig å lage noen annen Science Fiction serie enn Star Trek, men han viste dem hvor grundig feil de tok.

Alt hang sammen. Scener som kunne virke noe malplassert når de ble sendt ble forklart på en strålende måte år senere. Det lå en plan bak og til tross for de måtte ta en del ting på sparket underveis, fordi noen av skuespillerne sluttet og måtte bli erstattet av andre ble det etter hvert en strålende helhet. Den utvikler og vokser, uke for uke, år for år. Dramaet baller på seg. Hver gang man tror de ikke vil gå lenger, ta flere risker så går de enda et skritt videre, og like etter, enda ett, og enda ett. Man sitter med hjertet i halsen og har ingen anelse om hvordan det ender.

Babylon 5 er en gjennomtenkt historie, ikke en tilfeldig sammensetning av bilder og episoder slik det var vanlig på TV, også i Star Trek før J. Michael Straczynski & co forandret alt. Babylon 5 skapte noe helt nytt. Det var Før og det var Etter.

Det jeg hadde og fortsatt har å utsette på serien er den burde vært råere og mer voldelig, mer realistisk, også på den måten, men det er amerikansk TV og den er så strålende fortalt at man glemmer de få momentene man ikke liker.


De fem årene er en del av en større historie, en som strekker seg enten over tjue år eller tusener av år, alt etter hvilket perspektiv man har i øyeblikket. I den siste episoden av femårsbolken ser vi hovedpersonen, John Sheridan (Bruce Boxleitner) som en gammel mann, like før og når døden setter inn, og vi ser romstasjonen Babylon 5 bli sprengt i luften, slik vi så det gjennom personenes glimt inn i fremtiden. Men det er et håpefullt øyeblikk. Den blir sprengt med vilje, av de som brukte den, fordi den har blitt overflødig. Den har gjort det den skulle gjøre, det alle kjempet så hardt for at den skulle gjøre. Fra serien, prologen starter i 2258 til sprengingen av romstasjonen går det tjuetre år. Bare de seks første er dekket av den opprinnelige serien. Det har vært noen få ekstra fortellinger, men det gjenstår fortsatt mange å fortelle, hvilket helt åpenbart er ideen bak Lost Tales.

Jeg føler at det helt umulig å gi et resymé av de tjuetre årene her. Det ville blitt altfor omfattende og jeg ville ha sittet her ut året. Historien er så stor, så rik på interessante personer og hendelser. Folk som man trodde var skurker den første tiden viser seg å være noe helt annet. Og omvendt. Alt viser seg å være noe helt annet enn det man tror. Fortellerne tar det som kunne ha blitt en tvers igjennom ordinær historie og forvandler den til noe ekstraordinært.


Nå hadde jeg jo planlagt å også kommentere den nye filmen, men jeg innser plutselig at jeg allerede har gjort det. Jeg har heller ikke lyst til å røpe så mye av handlingen. Det jeg kan si er at den nye filmen er Babylon 5. Spesielt det andre segmentet er en tidsmaskin som sender alle oss ville fans ti år tilbake i tiden.

Personene er eldre, har fått flere rynker og ingenting har blitt gjort for å skjule det. Døden er alltid til stede på Babylon 5, akkurat som Livet er det.

Nesten ti år har gått og John Sheridan vender tilbake til Babylon 5, for å feire begynnelsen på den interstellare alliansen han var med på å skape. Gamle og nye trusler venter på han i de støvete korridorene og i de sinnets irrganger han alltid har hatt adgang til, enten gjennom andre, gjennom Telepater, eller gjennom de drømmer og mareritt som konstant hjemsøker han.

Denne ble utgitt direkte på DVD, som en prøvestein, en måte å lodde markedet, interessen. Hvis den selger godt og alle tegn viser at den gjør det (på topp på Amazon) blir det en rekke nye historier vi kan nyte fra romstasjonen Babylon 5, og alle de stedene og personene den berører.

Babylon 5 - The Lost Tales (før)

Jeg har nettopp lastet ned The Lost Tales - Voices in the Dark, den første Babylon 5 filmen på mange år, ti år etter at den opprinnelige serien sluttet. Babylon 5 er den suverent beste tv-serien noensinne, før Heroes og den revolusjonerte tv og foretellerstil på nittitallet akkurat som Heroes har gjort på nulltallet. Den ligger der ennå, i tankene mine, i dypet, der Fortelleren i meg brenner og gleder seg, og blir inspirert.

Jeg gleder meg vilt.

Ravnens sirkel (II)

Ravnens sirkel (I)

Ti. Det er ti av oss i sirkelen. Noen ganger er det ni eller elleve. Men mesteparten av tiden er det ti. En er valgt som Guide for kvelden. Han står oppreist. Vi andre ligger utstrakt på teppet. Vi slapper sakte av, tømmer oss selv, fyller oss selv. Det finnes ingen lys, kunstige eller naturlige, bortsett fra de fjerne gatelysene utenfor.

- Lukk øynene, sier Guiden. – Åpne øynene. La Selvet svinne. Omfavn Selvet. Finn stedet inni dere selv som flyter. Synk mot gulvet, stig mot taket.

Og vi gjør det, med gulvet langt under oss, taket høyt over oss. Alt åpner seg, her i den gamle steinbygningen. Det finnes ingen vinduer, ingen dører. Alle kan enkelt nok komme overalt fra. Vi er ikke alene her. Vi kan høre bevegelse fra alle mulige og umulige sider. Vi ser ingen, men vi vet at de er der.

- Nå ber jeg deg gå ned trappen, sier stemmen som kommer overalt fra. – Det er mørkt overalt, men du har ingen problemer med å se trappetrinnene foran deg. Du slapper av og du flyyyter nedover trappen, ned i kjelleren, den mørke, mørke kjelleren.

Jeg har vandret veldig lenge, nå, ordene og stemmen som ledet oss er et fjernt minne. Jeg hører musikk, hører musikken. En dør dukker opp foran meg. Dette er også en slags konsentrasjonsøvelse. Jeg har deltatt på lignende ting mange ganger. Døren åpner seg uten at jeg må tenke bevisst på det. Den åpner seg egentlig ikke, men løser seg opp foran øynene på meg. Og så åpnet vi plutselig øynene. Plutselig var alt vidåpent. Former danset rundt Guiden. Han ville alltid være sårbar, fordi han var Vokteren, fordi han var alene. Vi satt der på bakken og kikket på hverandre. Vi rørte ikke på hodet, men likevel så vi det som var bak oss, hva som var over oss og på alle mulige sider. Det var som om vi ikke var der lenger… som om omgivelsene ikke fantes lenger. Vi fryser konstant nedover ryggen. Gulvet rørte ikke på seg under oss, men teppemønsteret forandret seg mens vi stirret på det, forandret seg selv. Vi ser et mønster, en sirkel, en steinsirkel på en eng.

- SLUSENE ER ÅPNE, skriker en eller annen. Jeg aner fortsatt ikke hvem det var.

Vi strekker ut på gulvet, med kroppene våre dekket av tepper. Etter noe som virker som en evighet hører vi Guidens stemme kalle oss tilbake til kassen, til kjelleren, og vi hører den si til oss at vi må begynne å gå opp trappen igjen. Og vi gjør som han sier. Han er vår Guide. Uten han kan vi lett fare vill her ute, i villmarken i Den Andre Verden. Jeg husker at jeg var kald, veldig kald, husker at noen kjørte meg tilbake til hotellet, uten at jeg egentlig våknet skikkelig. Hva som enn hendte den natten så vendte vi ikke skikkelig tilbake fra vår Reise. Uansett hva som er utenfor, innenfor som besøkte oss er vi fortsatt her. Jeg har opplevd noe lignende før. Det kan være farlig, men også utrolig spennende. Jeg sovner. Jeg sovner lenge før jeg går til køys… og så våkner jeg skrikende, og det virker som om jeg har dobbeltsyn. Men det ligner ikke noen form for dobbeltsyn jeg har opplevd tidligere. Jeg ser hotellrommet. Jeg ser kirken innvendig. Jeg ser det forandre seg til noe ugjenkjennelig. Jeg sovner igjen ganske så lett, før hodet mitt treffer puten. Noen ganger undres jeg, lurer på om jeg overhodet har vært våken, og så blir det spørsmålet irrelevant, da jeg innser at jeg naturligvis er våken. Plutselig så befinner vi oss utendørs. Jeg husker dagen, hvordan den bare svant hen i en dis. Jeg husker samtalen med de andre, kjøreturen ut av London, vestover, men det er ikke viktig. Vi sitter utendørs på en eng, inni en av verdens eldste heksesirkler, den i Avebury. Noen hevder at den representerer en av de første tegn på sivilisasjon. Andre at den tvert om stammer fra en tid lenge før noen sivilisasjon var påtenkt.

Ravnens sirkel (III)

Hvordan bli et bevegelig menneske (II) – unnskyldninger og bortforklaringer

Herved presenteres et knippe unnskyldninger og bortforklaringer for å ikke trene en gitt dag eller en gitt periode, brukt av både meg og andre i årenes løp.

Nyt dem.


Jeg ser på TV eller det er noe viktig på TV senere i dag (en klassiker som egentlig snakker for seg selv).

Det er sport på TV i dag (praktfullt ironisk).

Å svette ødelegger huden min (jente). Det er akkurat omvendt, slevsagt.

Jeg skal ut i kveld (gutt).

Jeg føler meg ganske sliten.

Jeg har hodepine (da bør man definitivt komme seg utendørs).

Det regner.

Støvlene mine er våte.

Pannebåndet mitt har ikke tørket ennå.

Jeg må mate katten om to timer.

Det er ikke hip å svette (både gutter og jenter). Det er ikke det, i enkelte miljøer.

Jeg har ikke tørre klær.

Jeg må gjøre lekser.

Kan vi ikke ta en biltur i stedet?

Det går en god film på kino i dag…

Det blir mørkt snart.

Jeg var syk i forrige uke.

Jeg trodde det var i morgen.


Jeg har det også med å utsette treningen når jeg skal ut alene, av flere forskjellige grunner til lenger ut i uken med det resultat at det hender at det ikke blir noe trening den uken. Et menneske med mange jern i ilden må sørge for å prioritere. Det er ikke særlig vanskelig. I de fleste tilfelle må man simpelthen bare kaste av seg dorskheten og sprette opp av stolen. Etter noen få minutter utendørs blir man glad for det.

Jeg kommer sikkert på flere ting etter hvert. Poenget er at en rekke fantasifulle måter for å trekke seg eller å bli hjemme eller være stand by den dagen blir brukt. Legg gjerne til deres egne.


Verdens beste slankemiddel? Hvordan bli et bevegelig menneske (I) - grunnkurs.