Ravnens sirkel (III)

Ravnens sirkel (II)


En spøkelsesaktig flamme brenner rundt oss. Alt skifter og forandres. Vi også. Det er en sang, tilsynelatende like utenfor normal hørsel. Vi hører den. Det finnes en skygge i ytterkanten av normalt syn. Vi ser den. Vi føler selve luften bevege seg, føler det langt fra hudens ytterkanter, og kjenner selve smaken av det hele slik den fremstår i sin reneste form.

På bakken er det et mønster av ild som konstant forandrer seg. I luften over oss blir virkeligheten gjenskapt hvert eneste lille øyeblikk. Og i det øyeblikket er det tusen dødsfall, tusen fødsler. Vi reiser gjennom en enorm villmark kalt Ødelandet, og de verst tenkelige mareritt stiger oss i møte, ikke langt fra den virkeligheten vi nettopp forlot, bare en ørliten landstripe sammenlignet med det som venter oss i det som ligger Bortenfor. Jeg blinker, og en ny dør åpner seg, en ny dør mot Evigheten. Det er en varm bris, som stryker mot oss et steds fra. Vi trekker den mot oss, trekker, dytter alt som er. Vi laster ned livet fra oss selv. Vi skaper, gjenskaper oss selv, ikke bare fra ursuppen, men fra Intet.

I døden er livet.

Jeg sitter der, i et skyggefullt rom. Det er umulig å avgjøre hvor mye tid som har gått. Det løper kaldt nedover ryggen på meg. Det er andre i rommet sammen med meg, men ingen fra den sirkelen jeg steg opp fra alle de milliardene av år siden. Lyset kommer etsteds fra, alle steder fra. Er dette luft? Er dette egentlig et rom? Jeg mener og tror at jeg kan se trær. Det finnes ingen vegger, men dette er et rom, en lomme av virkeligheten utenfor alt. Jeg tar en kikk på de andre som er her sammen med meg. Ingen av oss kaster skygge. Vi er

Vi er Skygge.

Og så ser jeg den, ser meg, Skyggen, et minst like utrolig syn som den alltid er. Jeg hadde glemt hvordan det føles. Den fulle erindringen av den falmer alltid. Det er som å se meg selv i et speil, men ikke noe speil som engang ligner et normalt ett. På en måte er formen ikke noe større enn min fysiske form. På andre, ubeskrivelige måter er den et enormt vesen som eksisterer langt utenfor Tid og Sted. Det finnes ingen ord som selv kan begynne å beskrive den. Jeg snakker, og det snakker. Det er som torden i et innelukket rom. Jeg strekker meg og det strekker seg, og virkeligheten beveger seg rundt meg. Dette er det som tilhengere av religion får et glimt av i sin evige søvn, og kaller «Gud». For et latterlig uttrykk for lav selvsikkerhet. Hele universer skjelver når jeg skriker i forakt. Jeg føler meg totalt og fullstendig komplett, idet jeg fortsetter å vokse, fortsetter å skape meg selv fra det intet jeg har lagt bak meg. Et enormt univers, et svart hull viser seg over meg. Jeg blunker, og det er bare et knappenålshode langt bak meg, intet sammenlignet med det universet jeg har blitt. Jeg studerer meg selv, på den jeg var for et sekund siden, og det er som å se ned på støv ved mine føtter, og jeg vet at det ikke er noe som engang ligner en rettferdig sammenligning. De små, små lysene ved siden av meg. De er ikke stjerner, eller galakser eller selv universer. De er talløse forsamlinger av universer. Og selv det er ikke en tilstrekkelig beskrivelse, siden størrelse, skalaer overhodet ikke egentlig betyr noe som helst, ikke mer enn Tiden gjør det. Det som skjer når jeg kikker i en retning er at jeg egentlig kikker i milliarder ganger milliarder av retninger, og jeg tar alt inn i ett eneste glimt. Jeg ser Livet spre seg i alle retninger, og bli Alt. Dette er hva vitenskapens religion kaller det tomme rom? De påstår at man trenger svære, mekaniske verktøy for å Reise. De er så innsnevret, så sinnssyke. Jeg rister på hodet, og jeg åpner talløse nye kurver, som ikke er kurver. Et sted, mange steder på de stedene jeg la bak meg så setter mennesket jeg var seg opp, reiser seg i den eldgamle sirkelen, steinsirkelen, og jeg hører Ravnens Skrik. Selv om han kommer til å huske så vil det bare være et fjernt, fjernt falmet minne, mens mitt vil være der i all evighet. Og en gang, ett eller annet sted så vil jeg Reise igjen, og Universet vil skrike igjen, bli født igjen. Dette er oss. Dette er hvem vi er. I ett eneste skrik, en spalting av ilden finnes det milliarder ganger milliarder av år, en kommunikasjon, en opplevelse bortenfor all tro. Langt, langt bortenfor sier jeg i vill glede. Hva er den sanne Død? Døden er å glemme, og jeg vet at det kommer jeg aldri til å gjøre.