lørdag, desember 29, 2007

2300 døgn

Det har nå gått 2300 døgn der NRK og bortimot samtlige andre norske medier har unnlatt å rapportere om alternative forklaringsmodeller når det gjelder hva som egentlig skjedde i New York og Washington DC den ellevte september 2001.

Andre har skrevet langt bedre og grundigere om dette enn jeg har, men det er noen få momenter jeg vil nevne i denne sammenheng:


1. Betydelig tvil har kommet fram når det gjelder den offisielle forklaringen, det at en samling dårlig utstyrte muslimske terrorister stod bak.

2. Sterke beviser om at den amerikanske regjeringen og statsapparatet deltok og/eller planla og utførte aksjonene har blitt framført.


Begge disse utsagnene er også sant for diverse «terroristaksjoner» i London og ellers i verden i årene som fulgte. Og for de mange, mange årene før det. De blir gjerne kalt Falske Flagg operasjoner og er veldig utbredt.


Etter min meining er det helt åpenbart at den offisielle forklaringen ikke tåler en nærmere upartisk granskning. Akkurat som at mordet på president Kennedy skulle ha blitt begått av en enslig mann når det omtrent haglet med skudd fra alle kanter (han ble drept under kryssild) så har det omhyggelig konstruerte skuespillet vi ble presentert for den ellevte september og i dagene, ukene, månedene og årene etterpå ingenting med virkeligheten å gjøre. Det har blitt satt i scene med et formål for øye: å gjøre de mektige enda mektigere, noe vi også ser på den voldsomme propagandaen mot de som våger å si ifra.

Dette er ikke noe nytt. Myndigheter har alltid satt i scene hendelser designet til å hjelpe dem å holde på makten. Den eneste forskjellen er egentlig at denne gangen så har noe som utvilsomt er betydelig nærmere sannheten fått uvanlig mye oppmerksomhet, også av andre enn de som så ofte blir lett å kalle «konspirasjonsteoretikere».

Det der med å døpe noen en konspirasjonsteoretiker har vært til de grader effektivt tidligere at det blir nærmest brukt automatisk av autoritetsvennlige personer. Dog har det som sagt ikke vært riktig så effektivt denne gangen. Det kan skyldes Internett eller det at folk begynner å bli luta lei av å bli løyet til og bedratt hele tiden og myrdet og lemlestet i demokratiets tjeneste. Man kan alltids håpe.

Enda en oppblåst ballong stukket hull på

Tidligere denne uken kom den utrolige og totalt usannsynlige meldingen om at 12000 personer i rundt 70 land var under etterforskning for å spre barneporno på Internett. Det ble slått stort opp i media, slik hysteri gjerne blir. Nå kommer langt mer edruelige tall, og det blir knapt rapportert overhodet.

Dog har Der Spiegel en reportasje og et intervju med en etterforskningsleder som sier at de enorme ressursene som har vært brukt stort sett er bortkastet og at i beste fall bare en håndfull personer vil bli siktet. Etterforskeren og artikkelen slår fast det åpenbare: at de opprinnelige meldingene var «grovt overdrevet».

Dette har av en eller annen grunn ofte vært saken i diverse lignende saker de siste årene. Blant annet Redd Barna har ført en vedvarende kampanje mot Internett helt uten grunnlag i fakta. Etter lignende oppslag for noen år tilbake vedtok den tyske forbundsdagen strengere regler for trafikk på Internett i rekordfart. Disse lovene ble ikke fjernet da det viste seg at den saken også var kraftig oppblåst.

Også lenge før Internett har det vært førstesideoppslag og saker i rettsapparatet over hele verden, blant annet i Bjugn om hele lokalsamfunn som utnyttet barn på det groveste som siden har vist seg å være helt uten rot i virkeligheten. Nei, dette er snarere folk som meler sin egen kake og fordreide «moralske verdier» som står bak.

Som jeg har påpekt tidligere: Disse folkene er langt farligere for barna og alle oss andre enn de få som blir tent av å se på bilder av nakne barn.

tirsdag, desember 25, 2007

Hvordan bli et bevegelig menneske (III) – for viderekommende

Du merker det når du begynner å komme i form for alvor. Alt, selv det å gå går så veldig mye lettere. Hvert skritt er en fantastisk opplevelse. Det er som om du svever. Du gjør ikke det, men det føles slik. Etter to år og mer med møysommelig og frustrerende bevegelse kjente jeg endelig at ting tok av, at jeg omsider kunne si at jeg rent faktisk hadde kommet i gang med treningen. Jeg begynte å presse meg selv for alvor, presse meg til bunns hver eneste gang jeg gikk ut i skogen. Og stier og skogsveier som før hadde virket endeløse virket nå overkommelige. I hvert fall i mitt gamle tempo. Så jeg begynte å eksperimentere, å presse på hver eneste gang jeg følte meg i stand til det. Jeg husker ikke når jeg begynte å ta tiden på meg selv. Det bare skjedde, på en helt naturlig måte, og i løpet av noen uker den våren presset jeg tiden ned nesten daglig. Å, det var dager da jeg bommet da jeg tok meg ut altfor tidlig og var totalt nedkjørt lenge før jeg nådde «mål», men jeg lærte, sakte men sikker det også: hvordan porsjonere ut kreftene og hvordan trene mer effektivt.

Ja, en dag uten trening er en dag uten mening. Det føltes veldig bokstavelig etter hvert. Man blir rett og slett nedfor hvis man ikke trener på noen dager, hvis det går mer enn to dager der man ikke tar den turen ut i skogen og opplever Livet der ute. Det er både et veldig mentalt og veldig fysisk element i dette, og de er gjensidig avhengig av hverandre.

Jeg lærte å håndtere skader på egenhånd, å trene dem vekk igjen, å kjenne kroppen min, kjenne meg selv på måter jeg knapt hadde trodd var mulig. At dette var første skritt på det som skulle bli min senere åndelige utvikling er hevet over tvil. De fleste vil tro at man bør slappe av når skader dukker opp, men det er bare i ekstreme tilfeller. Det man bør gjøre med en gang man innser en skade er vedvarende er å bevege seg alternativt, annerledes enn det man vanligvis gjør. Det mest riktige og effektive er nemlig å trene seg selv frisk igjen. Å, det kunne gå måneder med inaktivitet de første årene før jeg lærte det, men etter hvert ble skader unntakene, ikke regelen. Jeg lærte å gjenkjenne en mulig skade før den oppsto, og det, blant de mange andre fantastiske utslagene gjorde at jeg følte meg i hundre og tjue mer en gang i løpet av en gitt periode. Alt føles så lett, uansett hvor vankelig det er.

Det tok helt av i en periode. Jeg tok en tur før frokost, en før middag og en et stykke etterpå (og gjerne en om natten også). En løpetur, fulgt av tung fysisk trening, som situps, armhevinger og å løfte meg opp og ned etter en stang (ofte en gren). Om sommeren kom svømmingen i tillegg. Lange, seige svømmeturer, mange ganger fram og tilbake og rundt det store vannet nedenfor huset. Svømming er utrolig effektiv trening. Man får brukt nær sagt alle musklene i kroppen og alt overflødig fett forsvinner som dugg for solen rett og slett.

Men vinterstid ble det mer krafttrening, så å si, og jeg vokste meg ganske så stor etter hvert. Jeg var vel hundre og ti kilo en stund, med bare muskler. Det ble for mye og jeg bestemte meg for å trene meg ned, så det ble lettere å løpe igjen, til et tynnere, mer effektiv treningsmenneske. Å være ti kilo over ens gitte «matchvekt» er bra hvis en skal drive vektløftning på konkurransenivå eller noe slikt, men temmelig slitsomt ellers. Så jeg lærte å stemme meg selv (som en gjør med instrumenter). Da Brandon Lee sa til Dolph Lundgren i filmen Showdown in Little Tokyo (for øvrig en nokså slapp film) at en for bred kropp gjør en mindre smidig nikket jeg gjenkjennende. Jeg merket det lett når jeg trente med min Katana, mitt japanske sverd, hvor mye bedre alt gikk etter noen måneder med fokus på smidighetstrening istedenfor krafttrening.

Jeg lærte alt på egenhånd, og det føltes ekstra bra. Ingen har stått over meg eller på siden og dyttet. Jeg vokste, ikke bare en gang, men mange ganger, og det var da jeg utviklet en ganske så enkel filosofi: hvis det er en grunn til at vi er her, noen som helst grunn overhodet, så er det å lære, lære på egne premisser, uten å bli tvunget inn i et mønster eller en snever tankegang. Da jeg begynte med Magi, da jeg ble den heksen jeg alltid hadde vært, hadde blitt født som ble det en enda mer nyttig lærdom. Mennesker er evige vesener uten begynnelse, uten slutt og vi tillegger oss stadig mer erfaring ettersom århundrene flyr.

Treningen har gått i bølger siden den gang, noen ganger er bølgene høye, andre ganger lavere, men grunnlaget er alltid der, tilgjengelig hvis jeg ønsker å ta av igjen. Noen år klarer jeg å trene vinteren (vinterhalvåret) igjennom og får da et fantastisk grunnlag når våren og sommeren kommer. Andre ganger er det mer slapt. Men det aller viktigste forsvinner aldri: skogen og villmarken og livet der, i motsetning til det dødens samfunn vi lever i til daglig. Treningen er egentlig ikke det viktigste. Villmarken og menneskenes liv der er. Vi er født Vill, og det er også måten vi bør leve på.

mandag, desember 24, 2007

Bedriten jul

Jeg har faktisk funnet en grunn, en begivenhet, et jubileum verd å markere, å feire på denne datoen. Man må lete hardt og lenge, men noe er det alltid.

Det er i dag (fanfare takk) femten år siden Åsane kirke ble påtent og brant ned til grunnen, en begivenhet som var ett av høydepunktene under de mange kirkebrenningene på nittitallet. Dette er en av de mange bortimot glemte suksessene i historiens løp. Markante angrep på religionen blir gjerne gjemt under steiner og i det etablerte samfunnets mørke kroker. Det blir sett på som så utenkelig at folk flest rett og slett ikke takler det, og blir derfor enda en ikke-hendelse i det etablertes historie.

Vi sitter her og skåler og har det riktig morsomt mens vi gjenopplever det hele. Noen ganger kan faktisk nostalgi ha sin berettigelse. Noen hendelser bør markeres, bør huskes med glede.

Nå må det jo sies at kirkebrenninger generelt sett ikke er det helt store. Det alene retter ikke noe avgjørende angrep på kristendommen eller religionen som helhet. Men i et samfunn der nær sagt ethvert angrep på det etablerte, ethvert uttrykk for ekte uenighet har blitt en vederstyggelig sjeldenhet skal man ikke undervurdere dets verdi. Det kirkebrannene mer enn noe annet fortalte/forteller til et kvalmende samstemt folk var/er ganske enkelt dette: Vi avskyr dere, og vi avskyr den kvalmende livsstilen deres. Et utsagn jeg uten forbehold kan slutte meg til.

Til slutt vil jeg ønske dere alle en riktig bedriten jul.

søndag, desember 23, 2007

Det egentlige nyttår

En gang for lenge, lenge siden, før kristendommen hugg sin klamme hånd i oss ble nyttår feiret på det som nå er natten til 22. desember. Kristendommen delte den i to, med en del 24. desember og en del en uke senere. Kirkens representanter gjorde det de alltid har gjort: tok en lokal skikk og overtok den, omskapte den, en skikkelig sleip metode for å få et gitt folk til å glemme sine dypeste røtter.

Solfesten har blitt feiret i ualminnelige tider, siden såkalt førhistorisk tid. Bare nylig har dens betydning minsket, ja, nærmest blitt utvisket.

Hva som blir feiret av de som av oss som fortsatt feirer den, ved siden av livet selv bør egentlig være nokså klart: Det dreier seg først og fremst om fornyelse, om å gi nytt liv til seg selv og verden, om vår ubrytelige link til naturen og hvordan vi, lik vårt Hjem blir gjenfødt fra asken. Blodet og ilden innvendig blir tent på ny.


Vi møtes rundt bålet, slik vi gjør hvert år, og hver Heksenatt. Tre rop blir ropt fra såre struper, et kallesignal til alle de som vandrer gjennom skogen om natten: Kom til oss, til vårt bål og varm deg, din vasne kropp og frosne tanke. Vi møtes her, på den lengste natt, den korteste dag for å se oss selv tydelig, uten det tåkete bildet vi opplever til daglig. Alt er klart her, her ute, krystallklart. Det finnes ingenting som distraherer oss fra oss selv, som lurer oss til å se en annen vei, bort fra livets flamme som brenner inni oss.

Hva som er viktig blir viktig igjen. De tusen totalt uviktige tingene vi blir tvunget til å leve med i hverdagen blir totalt uviktig på ny. Vi blir mennesker igjen, ikke den uhyggelige og bleke kopien av arten som stirrer tilbake mot oss med hovne øyne fra speilet hver eneste dag.

Livet brenner i hver eneste av de utallige glørne som lyser opp natteluften og de blussende kinnene til de som er samlet rundt bålet.

tirsdag, desember 18, 2007

Målmannen og hoffet hans

En ny blogger har sett dagens lys den siste tiden og fusket hemningsløst for å ta bloggverdenen med storm. Det er Målmannen , Målmannen og hans hoff (til tonene av ja vi elsker).

Så mye som han og hoffet klikker på deres egne linker på bloggrevyen er man tvunget til å konkludere at de ikke har noe sosialt liv i det hele tatt.

Målmannen med spyttslikkere (og linkklikkere) er typiske høyrekonservative, ja så klassiske at man blir tvunget til å lure på om det hele er fleip. Hvordan noen kan stå fram og si alt det de sier uten å bryte ut i latter er egentlig ganske så uforståelig. For det er mennesker vi snakker om her, ikke parodier på arten. Men det er vanskelig å tro, siden de angriper bortimot enhver tenkelig minoritetsgruppe i samfunnet og gjør sitt aller beste for å umenneskeliggjøre dem. Gjør de det bare fordi disse er lette mål eller er det en mer fordekt agenda vi snakker om her? Er han Carl Ivar Hagens fortapte og ukjente sønn eller hva?

Målmannen er tøff, Målmannen er søt, Målmannen fortjener en sang. Lenge leve Målmannen.


Til slutt må jeg bare forsikre om at jeg slett ikke mener målvokteren på det lokale fotballaget. Det er atskillig verre enn som så.

mandag, desember 17, 2007

Bugger 'em

Noen burde lage en tegneserie eller en film der alle de mest kjente religiøse figurene fra verdenshistorien, Jesus, Muhammed, Buddha og resten av gjengen deltar mens de knuller hverandre i ræven. Nå må det jo sies at det er ikke noe fundamentalt galt med å ta noen der, men poenget her er at deres tilhengere slett ikke ser med blide øyne på en slik oppførsel eller slik billedbruk.

Striden i Norge er stort sett slik den er mellom religioner på verdensbasis. De fleste kritiserer og bruker enhver anledning til å kritisere den ene fordi de tilhører den andre. Fortsatt er det relativt få som våger å kritisere begge, eller alle religioner som en fundamentalt gal, sinnssyk levevei.

Min holdning er at religionen og dens tilhengere, som alle sinnssyke levemåter og livssyn bør og må konfronteres på alle tenkelige måter og nivåer. Nær sagt ethvert verbalt eller kunstnerisk angrep på dem og deres dødskult kan og bør forsvares.

Jeg har skrevet mye om dette tidligere, hvordan de fortjener hverandre, hvordan de alle sammen er på samme side, mot alle oss andre, men det kan egentlig ikke gjentas for ofte. Det aller meste de sier om hverandre for eksempel er så absolutt riktig. Jeg har skrevet om hvor misforstått det er å forsvare islam, men også hvor gal kristnes og vestens kritikk av den blir, fordi de ikke er det minste bedre selv. Den kristne propaganda, som hos religioner generelt går ut på at det er kjærlighetens vei (hva det nå enn betyr), men virkeligheten viser som vanlig noe ganske annet. Kristne og deres støttespillere blir svært så såret når man påpeker at de er minst like ille som resten av bolet, men fakta taler for seg selv.

Så, ja, vekk med kristne/religiøse formålsparagrafer, i skole, barnehagen og i lovverket og samfunnet for øvrig. La dem som kommer i mot oss med falske og hatske ord i sin munn og brennende kors i hendene bli møtt med lidenskapelig forakt og avstandtagen. La oss slutte å ta hensyn til denne sinnssykdommen som har rast så lenge og har brakt livet på Jorden til randen av utslettelse. Uten Religionen ville militarismen, nasjonalismen og naturødeleggelsene hatt betydelig mindre støtte i folks bevissthet og vi kunne kanskje ha oppført oss som de menneskene vi er istedenfor de robotene vi oppfører oss som. Ja, Religionen er opium for folket.

søndag, desember 16, 2007

Tåkeposten

Aftenposten er ikke kjent for å være en avis, ikke egentlig. Den har i alle år vært et redskap for de som ønsker å skape, eller omskape, om du vil folks syn på verden til en fantasi uten rot i virkeligheten.

Men i dag oppdaget jeg at man ikke skal disse Aftenposten. I tre artikler viser de til fulle at virkeligheten til enhver tid overgår fantasien. Jeg visste det og har visst det lenge, men det er svært så hyggelig å få det demonstrert så tydelig.

Den ene artikkelen handler om presten som ble frastjålet prestekjolen sin. Den andre om trebarnsfaren som sprengte et toalett i luften, og den tredje om mannen som tente bål på gulvet i leiligheten sin fordi det var kaldt.

Hver og en av disse artiklene bidrar til allmenn folkeopplysning på en utmerket måte, men sammen gir de en beskrivelse av virkeligheten som viser til fulle at Aftenposten har fått et ufortjent rykte og at jeg tok feil når det gjelder avisen i alle disse lange, lange årene.

fredag, desember 14, 2007

Hubris

Det er mye snakk om den menneskeskapte Globale Oppvarmingen i disse dager, mye snakk om dens virkninger og potensielle virkninger og kommende katastrofer.

Det bør det også være.

Offisielle talsmenn snakker mye om løsninger, om små ting som skal hindre den store tuen å velte det enorme lasset, om teknologien som skal få oss ut av dette også.

Teknologien som har fått oss opp i dette, opp i alt sammen. Problemet skal løse problemet. Jeg vet ikke, det høres så veldig kjent ut. I alle de dominerende fora, store som små snakker de om den Globale Oppvarmingen som et problem som skal løses, noen løse skruer og muttere som må festes. Det er det hele.

Det og bare det er det man snakker om. Selv Al Gore, som på mange måter er en beundringsverdig mann har ikke skjønt det, uansett hvor mye han snakker om hvor alvorlig situasjonen er.

Veldig få mennesker, bare noen få millioner av de milliardene som lever i dag, de som med et fellesord godt kan kalles primitivister vet hva som virkelig er galt. Det er de som snakker om at selve sivilisasjonen er sykdommen, ikke noen av de mange utslagene av dens vanvittige nærvær i menneskehetens liv. Da, og først da har man tatt sin forståelse langt nok, dypt nok til å begynne å skjønne hva som er galt.

Dette er ikke noe problem som kan løses med noen få mer eller mindre velmente forslag eller justeringer av den ødeleggende effekten avansert teknologi har på planeten og livet her. For hver ny teknisk løsning man pøser på med forverrer man bare situasjonen. Det dette dreier seg om er nemlig fundamentalt sett hubris. Menneskene tror vi er Jordens herrer og at vi, etter noen få justeringer her og der kan holde fram som vi stevner. Noen hevder at de har blitt skjenket en gudegitt tillatelse til å ødelegge livet på Jorden, mens andre mener at vitenskapelig forskertrang og «oppfinnsomhet» kan rettferdiggjøre alt. Resultatet blir det samme, et hierarki der jakten på det største slottet eller den største hæren til å kommandere fører til stadig større ødeleggelser, både av naturen og livet der, der menneskene er en uunngåelig del.

Det de talløse, stadig økende og uunngåelige og gigantiske haugene med problemer for lengst burde ha ledet til er en enkel, uavvendelig konklusjon:

Sivilisasjonen er gal, på alle de måter som teller, og den har ikke livets rett. Den er knapt noe annet enn en dårlig ide, ett feberaktig mareritt vi bortimot snublet inn i for veldig lenge siden og som gir uttrykket «aldri for sent å snu» en helt ny mening og betydning, ett som bare har en mulig konklusjon: en utbrent, ødelagt Jord som svever livløs gjennom verdensrommet.

Så vi må forlate dette Narrenes Skip og vende tilbake til våre røtter, i naturen, som jegere og samlere, et liv som har mening, istedenfor ett for lengst frarøvet ethvert formål bortsett fra ren ødeleggelseslyst. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Det er så enkelt. Og det vil fortsette, uansett hva som kommer ut av Balimøtet eller noe tilsvarende møte. Helvete, George W. Bush og samtlige av hans like kunne sett lyset og omfavnet den liberale ide om «bærekraftig utvikling» og de ville fortsatt vært minst like store bedragere og illusjonister som de er nå.

Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er det minste problemet av den suppen som truer oss, som vi truer oss selv med. Den kjemiske forurensningen, atomkraften og den stadige ødeleggelsen av gjenværende noenlunde uberørte naturområder er det verste, bortsett fra selve eksistensen av sivilisasjonen.

Al Gore sier at dette ikke er noe partipolitisk spørsmål og han har rett. Det er et moralsk spørsmål, eller rettere sagt ett om erkjennelse, av å åpne øynene og fjerne de største skylappene i historien. Sivilisasjonen er allerede død, en død ting og har vært det fra sin begynnelse for ti tusen år siden. Hvis en eller flere guder hadde eksistert ville de meget snart nå ha satt nøkkelen i låsen og vridd den om og senket sivilisasjonens kiste i den forgiftede, forpestede jorden. Det vil skje snart, uansett hva menneskeheten foretar eller ikke foretar seg, heldigvis. Spørsmålet er om det vil være noen igjen til å gjøre det.

Det er forhåpentligvis fortsatt opp til oss.

Om hundre eller tjue år løper vi på ny med ulvene i den evige og uendelige skogen eller vi er alle fiskemat.

Bortsett fra at det ikke vil være noen fisker igjen.

torsdag, desember 13, 2007

Noen få, positive signaler

Målmannen og andre reagerer på at sv i sogn og fjordane vil ha slutt på at fylkestinget skal begynne møtene med den idiotiske kristne (de er alle idiotiske) og nasjonalistiske (ditto) sangen «gud signe vårt dyre fedreland». Jeg vil dog slevsagt si at dette er en veldig positiv utvikling, som skulle ha blitt praktisert overalt og av alle parti og lag.

Positive signaler kommer det også fra offisielle myndigheter på Askøy i disse dager. De har stanset bibelkurs på skolene i regi av kirken fordi det strider mot menneskerettighetene. Etter århundrer, etter nesten tusen år ser det endelig ut til at de har skjønt det, i det minste skjønt noe. Kristendom er i sannhet et angrep på elementære menneskeretter.

Men det måtte en dom i den Europeiske Menneskerettsdomstolen til for at det offentlige Norge skulle skjønne det, for at til og med folk i regjeringen skulle skjønne det, da de i hvert fall nå må gjøre kosmetiske endringer i det såkalte livssynsfaget. På Askøy, som andre steder i landet har også det også hjulpet at foreldre har vært aktive i den omfattende og langt fra fullførte prosessen med å fjerne religiøs forkynnelse fra skolene.

Vi ser her noen få, positive signaler i et hav av religiøs intoleranse.

I (u)tide

Siden busselskapet Tide ble dannet og fikk all busstrafikk i Bergensområdet har jeg opplevd to ganger nå at bussen til Askøy ikke har kommet. Logikken tilsier da at det har skjedd langt oftere, når man regner med alle de rutene jeg ikke har brukt. Jeg opplevde det bare en eneste gang før Tide ble Tide (og utide), i løpet av tre tiår, og da kom en minibuss etter ti minutter.

Første gangen stod vi og ventet en hel time på Bystasjonen på en lørdag kveld, da det ikke gikk ny buss på nitti minutter. Bussen hadde stoppet og det tok så lang tid å få en ny i gang.

Andre gangen var i kveld, der det var to timer til neste buss. Denne gangen tok det litt mindre enn en time å erstatte den bussen som ikke orket mer, men bare fordi en sjåfør som hadde sluttet for dagen forbarmet seg over oss.

Og selskapets kontor er slevsagt stengt på kveldstid. Det er ingen å kontakte, ingen å henvende seg til. Man må bare stå der og håpe at det skjer noe et eller annet sted, at en eller annen person får fingeren ut. Noe som gjør ting enda vanskeligere er at hovedkontoret på Straume knapt vet hva som foregår på Askøy eller med askøybussene eller vet at Askøy finnes på kartet. Sentraliseringsdjevelen har fått makten selv i et mikrokosmos som dette. Gru og skrekk hvis det er sant at selskapet som er dominerende i Stavangerområdet skal overta Tide.

Er det for mye å håpe på i den moderne verden at det står noen busser stand by for nettopp slike eventualiteter?

onsdag, desember 12, 2007

2013!!!

Først sa de at isen ikke ville smelte. Så sa de i løpet av dette århundret. Dernest 2050. Deretter 2030. Nå sier Wieslaw Maslowski og ett team av forskere fra NASA og Institute av Oceanology og andre steder at isen rundt Nordpolen vil være borte sommeren i 2013.

De sier at tidligere beregninger har vært altfor forsiktige og konservative. En rekke faktorer, som det at man har undervurdert temperaturstigningen, at isen tynnes fortere enn den krymper vil føre til at den forsvinner langt fortere enn selv de største offisielle og halvoffisielle pessimistene har uttalt.

Og når man legger til at Maslowski og kollegaene ikke engang inkorporerte utviklingen de tre siste årene så blir det hele enda mer dramatisk. Maslowski sier rett ut at smeltingen kan skje enda hurtigere enn de har beregnet.

Diverse bremseklosser i klimadebatten har, for å bruke deres egne ord «etterlyst mer nøkternhet i beregningene», men det blir bare mer og mer tydelig at det de kaller nøkternhet simpelthen er bedrag eller villedning eller skylapper så store som hus.

Disse nyeste resultatene er også relevant når det gjelder smeltingen av Jordens innlandsis, som i Antarktis, på Grønnland og i Himalaya, implikasjoner som er enda mer dramatiske for oss alle. Det er en stadig raskere, selvforsterkende prosess som er i ferd med å ta helt av.

Vi ser at det skjer, stadig tydeligere år for år. Folks observasjoner bekrefter vitenskapsmennenes funn. Naturen og omgivelsene forandres bortenfor all tvil. Menneskeheten får sin egen hubris midt i fleisen, og det er på høy tid å innse dette faktum.

søndag, desember 09, 2007

Bukken og havresekken i mentes mente

Det har vært mange såkalte justismord i Norge de siste femti årene, mange tilfeller der ordet rettferdighet har blitt en enda større vits enn det generelt sett er i rettssalen. Blant de aller verste er at Arne Treholt ble dømt til tjue års fengsel for spionasje. Mens det i andre straffesaker bare står et enkelt politikammer eller by eller bygdesamfunn bak den brutale overkjøringen av et menneskeliv stod her bortimot hele det nasjonale maktapparatet bak.

Arne Haugestad, Treholts forsvarer skriver i sin bok, Kappefall fra 2004 om at han hadde ett bilde av saken fra starten, ett som forandret seg totalt da han innså at saken var rigget, at det hele var avgjort på forhånd.

Treholt har, helt siden han etter et massivt folkelig press ble løslatt tidlig kjempet for å renvaske seg, en kamp som så langt har vært forgjeves, slevsagt. Det siste forsøket så langt er å legge saken fram for den såkalte gjenopptagelseskommisjonen. I den forbindelse har en mengde «merkelig» ting skjedd, ting som viser at makten ikke har glemt Treholt og helst skulle ha sett at han også hadde forblitt bak murene resten av livet. En av tingene er at NRK i mars 2006 ønsket å få adgang til lydbåndene fra rettssaken i 1985. De fikk nei fra politiets sikkerhetstjeneste (PST), men anket, og de to som skal avgjøre ankesaken er to av aktorene fra saken i 1985, Lasse Qvigstad og Tor-Aksel Busch, de som skapte sin karriere på å ødelegge en manns liv.

NRK så på de to som inhabile, naturlig nok, som alle med litt fornuft i skallen gjør, og ønsket at ankesaken om lydbåndene skulle avgjøres av andre, noe regjeringen nylig, mer enn ett og et halvt år senere sa nei til. Regjeringen sier at riksadvokat Busch er habil til å avgjøre om førstestatsadvokat Qvigstad er habil til å bestemme hvorvidt NRK skal få tilgang på lydbåndene. De som førte saken vil nå være sterkt delaktige i å avgjøre om saken gikk riktig for seg.

Ja, det hele virker som nok en dårlig tragikomedie, men det er realiteter vi snakker om, essensielle realiteter i en persons liv.

Sendrektighet, bevisst trenering, bukken og havresekken, et mer enn tydelig forsøk på å hindre at sannheten kommer for en dag. Det er tydelig at her, her også er det mange som har noe å skjule, mye å forsvare. Vi har sett det så mange ganger før, hvordan et pill råttent system forsvarer seg selv, og det blir ikke noe bedre. Og folk flest bare trekker på skuldrene og ignorerer det hele, som vanlig.

lørdag, desember 08, 2007

Og vinneren er…

Det utrolige har skjedd. At mirakler forekommer har blitt bevist for alle og enhver og ingen kan lenger protestere på det. Det som ingen trodde kunne skje er nå en ugjendrivelig realitet.

Tyfus har vunnet Tordenbloggen, bloggernes versjon av Idol. Han står på den godt opplyste scenen med medaljen på brystet og et fåret uttrykk i ansiktet og det hagler med mishagsytringer, råtne tomater og egg fra salen.

fredag, desember 07, 2007

Klassisk maktmisbruk

Det har kommet stadig flere saker fram i det siste, om bussjåfører som har nektet å åpne dørene for passasjerer som har vært ørlite for sen til busstoppet. Bussen har stoppet på rødt lys med god tid og folk har banket på døren. Under en hendelse som folk som var med en Tide-buss i Bergen husket godt og som ble omtalt på leserbrevsiden i Bergens Tidende åpnet til og med en bussjåfør vinduet på sin side av bussen og kvinnen som hadde banket på døren rasket på rundt.

- Vil du ikke åpne døren? Spurte hun.

- Niks, svarte sjåføren. - Det blir ikke aktuelt.

- Men da må jeg vente en hel time på neste buss, sa kvinnen fortvilet.

Men uansett hva hun sa så nyttet det ikke. Da lyset skiftet kjørte sjåføren ubekymret videre.

Jeg kan skrive under på dette, da jeg opplevde det samme, da jeg kom noen sekunder for sent til siste buss hjem til Askøy en kveld. Bortsett fra at i mitt tilfelle stirret bare mannen bak rattet rett fram og ignorerte meg fullstendig. Jeg hadde da valget mellom å ta inn på hotell til neste dag eller ta drosje den lange veien hjem. Jeg valgte det siste.

Så kan man da lure, er dette Tides offisielle politikk eller er det bussjåførene som «tar seg til rette». Begge deler er like ille, etter min mening. Ingen i Tide har, så vidt jeg vet kommentert disse eller lignende hendelser. Jeg har veldig lyst til å gå videre med saken, men gidder simpelthen ikke. Det finnes viktigere saker i verden, selv om det dog er en glimrende illustrasjon på menneskefiendtligheten som hersker hos dagens mennesker.

Tide burde slevsagt ha betalt drosjeregningen min pluss tort og svie. Rundt hundretusen kroner hadde vært en passende sum, og sjåføren burde ikke ha fått lønn denne måneden. Da ville han kanskje ha tenkt seg om neste gang han kom i en lignende situasjon.

Kanskje. For folk flest tenker med lommeboken og lite annet i dag. Det hadde hjulpet hvis de hadde prøvd seg på en smule empati, hvis de hadde sett seg selv som den personen som stod utenfor den siste bussen hjem og ville inn.

torsdag, desember 06, 2007

En gitar til guds ære...

Det er en fyr på kristenblogg som utbasunerer at han og hans gitar skal spille til guds ære.

Jeg vet ikke. Dette er vel ikke det verste man får servert derfra, for å si det mildt, på et sted som serverer kvalmende uttalelser og videreformidler uhyggelige synspunkter mange ganger om dagen, men likevel får dette kvalmen til å stige langt opp i halsen på meg.

En ode til et ikke-eksisterende vesen? Ikke rart verden går i hundene. Denne sinnssykdommen dominerer dagens verden.

onsdag, desember 05, 2007

Enda noen elfenbenstårn

«Ny bydel i Bergen heves en meter», heter det så fint i vaskeseddelen, i reklamen, i hvitvaskingen. Utbyggerne av den «nye bydelen» i Solheimsviken og på Damsgård er ettersigende svært så fremsynt og tar varslene om den menneskeskapte globale oppvarmingen på alvor.

En meter…

G. C. Rieber Eiendom og boligbyggelaget BOB har søkt hjelp hos Nansensenteret til å beregne vannstanden de neste hundre årene og kommet til at de nye bygningen vil stå trygt med «forholdsregelen».

Anslagene for havstigningen blir omtrent oppjustert daglig i disse dager, og et konservativt, uoffisielt anslag ligger i dag på rundt 16 meter inntil 2030. Nansensenteret har alltid vært tilbakeholden og tatt aktivt del i den offentlige berolighetspolitikken satt i scene av både offentlige og private myndigheter, både av regjeringer og industrien, så det er ikke overraskende at de hjelper G. C. Rieber Eiendom og BOB med salget av disse bygningene og leilighetene.

Jeg har for lengst begynt å se meg etter et hus høyt til fjells og langt inne i de norske fjelldalene, og det bør også alle andre gjøre.

Det eneste de oppnår ved å flytte inn på disse kontorene eller i disse leilighetene er at alternativt vil få svømmebasseng eller undervannsrom overalt og at de vil trenge dykkerdrakt for å kunne bo der.

Mørkemenn? Så visst!

Debatten har rast i Bergen siden flertallet i bystyret nylig vedtok en kristen formålsparagraf i byens barnehager om hvorvidt de som vedtok og støtter vedtaket er mørkemenn i gammeldags, kristen forstand.

Det finnes bare ett svar på det spørsmålet: Slevsagt er de Mørkemenn, med stor M.

Religionen, inkludert kristendommen er en av verdens store svøper og før det forsvinner eller blir redusert inn i obskuriteten jo bedre. Det må bli slutt på at både barn og voksne indoktrineres i den uhyggen og falskheten og hykleriet kristendommen representerer.

En av bloggernes mørkemenn, Martin støtter slevsagt vedtaket. Det er ikke overraskende. Bak fasaden av «liberal» kristendom kommer han stadig med ulike kvalmende utspill.

Ja, de kristne ønsker oss alle tilbake til den mørke middelalder, og de vil trekke oss tilbake i den sølen, hvis vi lar dem, bann på det.

tirsdag, desember 04, 2007

Sexmagi


Den generelle oppfatning ved slutten av det nittende århundre, blant dem som var opptatt av sånt overhodet, var at for å gjøre Magi måtte en person leve et tilnærmet asketisk liv, uten seksuell aktivitet og utskeielser. En mann, Aleister Crowley hadde heldigvis et fullstendig alternativt syn på denne enorme og tragiske misforståelsen og lærdommen.

Han kastet alt på båten. Og selv om det fortsatt finnes folk som klynger seg fast til toskeskapen representert ved «de esoteriske forbund» så er hans arv fremtredende både blant uavhengige hekser og magikere, og blant de av oss som strever etter å finne tilbake til en førkristen tradisjon av naturmagi. Mange neo-paganister er ganske så fornuftige mennesker og gir fullstendig blaffen i dagens pietistiske, antiseksuelle, antiliv samfunnets definisjon av noe som helst.

Sex er ganske enkelt en helt naturlig ting å gjøre, noe som bør nytes og forsterkes ved enhver anledning… som Magi. Å gjøre begge deler samtidig forsterker begge bortenfor summen av delene og er et definitivt et høydepunkt i et menneskes liv.

Sagt på en annen måte: sexmagi er noe veldig, veldig mektig.

Før du (som seremonimester) begynner er det viktig at du skjønner at de andre tilstedeværende ikke er der som objekter, men som deltagere, slik de selv må innse. Både et redusert og oppblåst selvbilde er en gal sti til Magi (og absolutt alt egentlig). Du er Guiden. Guiden er ikke nødvendigvis nødvendig, men kan være nyttig og også bortimot essensiell i noen (potensielt farlige) situasjoner.

Jeg vil snakke om både hvit og svart Magi her, siden jeg aldri har akseptert at det er noen forskjell mellom de to, distinksjoner mellom dem. Det er lenge siden jeg har tillatt meg selv å bli holdt tilbake av noen slik begrensning.

Dette, som Treregelen og andre, lignende toskeskap er simpelthen bare menneskelige oppfinnelser som ikke har noen relevans i den virkelige verden. Virkeligheten passer ikke inn i vår forenklede og begrensede oppfatning av den. Heldigvis ikke. Og Virkeligheten er det det handler om her. Magi er Virkeligheten.

Du kan kalle det hypervirkelighet, hvis du så ønsker, men det tillegget er unødvendig slik jeg ser det, og bidrar ikke i noen betydelig grad til vår økte forståelse.

Nær sagt alle typer stimuli (som Måneskygge) kan bli brukt på forhånd. Selv om det ikke egentlig er nødvendig kan det gjøre deltagerne en tanke mindre nervøse, noe som alltid vil være en fordel.

Å skape seksuell spenning og energi bør ikke være altfor vanskelig for en med et minimum av fantasi…

Magi er å bevege energi, bevege virkeligheten… eller snarere vår oppfatning av den, flytte oss selv til et bedre utkikkspunkt, og på den måten frigjøre det som hviler innvendig, få Phoenix til å stå opp fra sin egen aske, gjøre oss i stand til å påvirke manifestasjonen av Virkeligheten. En magiker, en heks er en Åndedanser, en som beveger verden, en Forandringens Agent.

mandag, desember 03, 2007

O jul med din sorg

Den tiden på året nærmer seg igjen, dessverre. Lysene som skal dra møllene til bålet (kjøpesentrene) har allerede vært tent en stund.

Som påpekt før om årene så er julen en glimrende anledning for meg til å bruke minimalt med penger, og til å slappe av mens alle andre stresser, stresser, og stresser, så jeg burde kanskje ikke klage for mye.

Men jeg gjør det likevel, slevsagt, for maken til sludder og uhygge som man opplever i desember måned skal man lete lenge etter. I en verden som skriker etter en alternativ livsstil får vi hvert eneste år dette forferdelige marerittet.

Det kombinerer to av de aller verste aspektene av dagens samfunn, religion og grådighet på en utmerket måte. Barna gjennomgår en intens indoktrinering. De voksne et gjenoppfriskningskurs. Tradisjoner blir forsterket. Båndene til familien, lokalsamfunnet og nasjonen og kirken blir strammet til, så hardt at man knapt får puste. Det er en plikt, noe alle må igjennom, alle som kneler for tradisjonen, for fremmedgjøringen.

Den lydige og vellykkede borger smiler i julen.

Målmannen

Dette ser ut til å være dagen for blogangrep fra min side. Det var ikke planlagt, men slik ble det. Tanker som har svevet i lang tid detter i bakken.

Gøy!

Jeg har fulgt med den såkalte Målmannen en stund. Han klaget i en post over hvor undervurdert konservative og tradisjonelle verdier var. Min holdning er slevsagt at slike «verdier» bør undervurderes på det kraftigste. Målmannen selv er et utmerket eksempel på dette. Blant hans mange forferdelige syn på tilværelsen har vi disse:

Han benytter enhver sjanse han kan til å angripe muslimer og forsvare den kristne tradisjonen. Hver eneste gang en enkelt muslim, etter hans mening gjør noe galt eller sier noe galt så kjører han på. Da blir muslimen en representant for sitt syn, mens når en kristen gjør akkurat det samme blir denne et individ, som ikke er representativ for sin religion. Så typisk og forutsigbart. Han forsvarer Israel og angriper Palestinerne, og disker opp med hver eneste floskel i boken.

Jo da, Målmannen er en utmerket utgave av arten konservativ og tradisjonsbundet. Han og Konrad har hatt noen skikkelig morsomme passiarer i det siste. Konrad har gjort en utmerket jobb med å ta den gode Målmannen på kornet, men så er det heller ikke en vanskelig, men en tvert om svært så takknemlig oppgave.

I Norden?

Jeg må dessverre, etter en tids overveielse rapportere at iNorden prosjektet er nok et mislykket blogprosjekt. Radikale mennesker som meg selv var ikke helt uten forhåpninger denne gangen, fordi flere av de som var med på å starte INorden faktisk er til dels oppegående mennesker. Dog ble vi hurtig skuffet. Det finnes noen ytterst få gode og samfunnskritiske artikler på de sidene, men de drukner fullstendig i den massive likegyldigheten vi blir presentert for der.

Samfunnet og Internett trenger mer modig og radikal tankegang og handling, ikke mer av det samme ukritiske og ødeleggende og grunne tankegodset som dominerer dagens verden. Hvis dette er borgerjournalistikk så har det liten hensikt. Det er ikke noe alternativ eller engang supplement til den etablerte presse eller media. Jeg tror de har misforstått ordet gravende (journalistikk) med graverende…

Pussig, jeg hadde egentlig tenkt å skrive noe mer positivt om dette enn det som ble resultatet. Slik går det når man våkner opp tidlig på morgenen med nesten 39 i feber, antar jeg.

Og så skyldtes det nok også det faktum at når jeg tok et siste overblikk på dagens tema, viste det seg, slik som det så ofte er tilfelle, at det var enda verre enn jeg trodde og fryktet.

Ja, Victoria er en lat subbe

Hun oppfører seg i hvert fall som en. Nå må det jo sies at jeg kjøper ikke det etablerte samfunnets bruk av ordet «lat». Ofte er det slett ikke noe galt med å være det, i mine øyne. Men i denne saken ble jeg fristet over evne til å bruke ordet (jeg lar meg villig lede inn i fristelse).

Det var ikke måte på hvor «irritert» hun var over mitt innlegg, over hvordan jeg «ikke fulgte med i timen», mens det ble nokså øyeblikkelig klart at det var hun som ikke fulgte med. Hun innrømte det også, at hun rett og slett hadde misforstått meg grovt. Det virket rett og slett som om hun ikke hadde lest det jeg faktisk hadde skrevet, og hun innrømte det også, tennerskjærende. Men var det noen «ydmykhet» (jeg liker ikke det ordet) å spore av den grunn? Å nei, hun fortsatte kjøret, på begge innleggene, og da jeg omsider ble lei hennes uetterrettelighet og latskap (på min bekostning) fortalte jeg henne i meget direkte ordlag hvor skapet stod. Hun kom, på sin høye hest som en typisk representant, vaktbikkje for det etablerte samfunn, i klassisk bevisstløs stil, uten å være forberedt og når jeg påpekte det, blant annet ved å henvise til den lille gule skriften oppe til høyre på siden ble hun veldig sår, slevsagt. Et av mange problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning, sin vaskede hjerne utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge. Men ikke på mine sider. Jeg «skjeller ikke ut» (Victoria har tydeligvis aldri opplevd utskjelling) folk som er uenig med meg, men kaller simpelthen bare en spade for en spade, spesielt hvis de til de grader viser hvor lite de faktisk tenker selv, og avslører seg så nådeløst, ved å faktisk ikke lese en alternativ tekst (eller noen tekst) med en noenlunde oppegående tankegang, som Victoria. Hvis det kvekker som en and, osv.

Hun hevder, slevsagt på sin side at grunnen til min sterke reaksjon er at hun var kritisk til mine påstander, men det er helt feil. Jeg liker kritisk tankegang. Grunnen til at jeg kalte henne en lat subbe og mer er at hun er totalt ukritisk til det systemet hun forsvarer, og at hun villig bruker dets herskerteknikker i sin «argumentasjon». De som prøver på å diskutere med meg, også de som er uenig med meg, som gjør et ærlig forsøk på kommunikasjon kan skrive under på at det ikke er noe problem. Men jeg tåler simpelthen ikke vaktbikkjer og lignende, og det gjør jeg også helt klart, både i den gule teksten og andre steder. Folk som overhodet hevder å heve seg over samfunnets vellykkede hjernevask bør i det minste anstrenge seg for å vise det. Da nytter det ikke med noen få liberale og politisk korrekte synspunkter.

Når det gjelder hennes «spørsmål» om hvilket samfunn jeg ønsker… noen få tastetrykk og/eller et søk ville ha ledet henne til ett eller flere av de utallige stedene jeg beskriver det.

Men hun gadd ikke.

søndag, desember 02, 2007

Villmannens kirke

Det er ingen kirke, ikke på noen måte, men heller en slags ironisk tilnærmingsmåte.

Den første av mange logoer


Vill, utemmet, hemningsløs, primitiv…

Det er snodig hvordan disse ordene forårsaker slik uro blant folk i dag. De har alle en negativ klang i dagens etablerte, undertrykkende samfunn. Vi blir temmet. Vi er temmet. Og alt som peker andre steder er ikke bra for oss… tilsynelatende.

Dette er ikke noen kirke som springer ut av noen form for religion, men snarere dens totale motstykke. Vi avviser Bygget, alteret, stedet der man kneler og tilber og underkaster seg og konfirmerer seg, alle former for presteskap og hierarki. Vi avviser pyramiden, avviser sivilisasjonen, og all dets virke. Vi omfavner den tøyleløse lidenskapen inni oss alle. Vi har kommet til et punkt i det nåværende, livsfiendtlige samfunn der selv det å vise den minste form for lidenskap blir sett på som en aggressiv handling. Aldri mer! Menneskehetens store mysterier er kledd i rustning og gift. Magien sover, og har blitt et skittent, latterlig ord, ett brukt av svindlere og spydige rasjonalister. Aldri mer!

Selve planeten, vårt hjem har blitt et fiendtlig sted for oss, til et punkt ikke engang drømt om i det mest horrible mareritt i tidligere tider. Men nå har det blitt vår virkelighet og vi kan bare skylde på oss selv.

Aldri mer!

Villmannen som bryter ut av sin innestengte tilværelse blir latterliggjort, blir forfulgt, blir angrepet og ydmyket. Sivilisasjonen, det verste tyranniet som har eksistert vinner ikke sine slag ved å slåss, men ved å korrumpere, forgifte, kvele.

Så ville mann, ville kvinne, bli ikke korrumpert, forgiftet eller kvalt. Trekk ut den rustne kniven fra ditt hjerte. Fjern hendene som tar kvelertak rundt halsen din. Det er alt som trengs. Du er fri, fri til å løpe med ulvene, til å spre dine vinger med ørnene, med Phoenix, Skyggen inni oss alle.

Dagens samfunn binder oss alle, setter bissel på oss og sier Hypp, smir oss i lenker myke som røyk, usynlig røyk så lett at du knapt merker at den er der. Men den hindrer deg i å løpe med ulvene, og fra å spre dine vinger, føle blodet bruse i årene dine. Du blir en maskin, i stedet for det mennesket du er født til å være.

Så, noen få av oss samles i natten, i skyggene, de ultimative opprørere, som kjemper den ultimative kampen, mot en fiende som folk flest ikke engang kan se, bare svakt sanse, der deres hjerter pleide å være eller kunne ha vært.

Så dette er villmannens kirke, mektige hekser, rasende bortenfor rasende opprørere, fylt med glede, lidenskap og natt, som står i Ildens Sirkel og skåler for den blodige undergangen til det som garantert er menneskehetens aller verste toskeskap.

Det finnes talløse stier til skogen, til villmarken, til Livet vi engang kjente som vårt eget hjerte.

Lev, og dermed få andre til å leve.

Hvis en lever så gjør alle det.

Du er fri. Du kan gjøre hva du vil. Gjør det!

Gjør din sanne vilje…

Velkommen til villmannens kirke.

lørdag, desember 01, 2007

Hva er hva

Jeg vet hva som er hva
Selv om det kan være vanskelig
Noen ganger
Jeg vet hva livet er
Selv om det kan være hardt
Å skjønne innimellom
Når vi ser på det
Gjennom lag på lag
Av giftig tåke

Vi lever alle i et horehus
Blant prostituerte og straffedømte
Og det finnes ingen vei ut
Det kan virke koselig nok
Med de myke sengene og silkelakenene
Det er mulig vi ikke har gitter
Foran vinduene våre
Men vi lever likevel i en celle

De sier at vi skal se lyst på livet
Vi bør ikke riste gitteret
Og vi bør smile
Til mennene og kvinnene i uniform
Som patruljerer fengselsgården
Smile når vi blir tatt ut
For vår daglige luftetur
Når de rykker i lenken festet
Til halsbåndet vårt

Våre herrer er de snilleste
Vi kan få
De sørger for at vi får
En Masse frisk luft og morsjon
Hva det enn måtte være verdt
De ønsker det beste for oss
Hva det enn måtte være verdt

Jeg vet hva som er hva
Selv om det kan være forvirrende
Innimellom
Det må det bli
I en verden av den friskeste, klareste luft
Når all dens tåke
Fyller opp vår hjerne

Amos Keppler 2007-12-02

torsdag, november 29, 2007

Uforståelig

Jeg har ofte vært enig med Tor Erling Staff og hans mange kontroversielle uttalelser i årenes løp. De har ikke vært kontroversielle i mine øyne. Det synes jeg ikke hans siste er heller, men her er jeg dypt uenig med han, av mange grunner.

Han sier at såkalte æresdrap bør dømmes lettere, fordi de som dreper en sønn, en kone eller en datter ofte kommer fra land med en patriarkalsk tradisjon. Det er det rene sludder, slevsagt. Som kjent så har jeg generelt sett liten eller ingen tro på rettsvesenet, men i den grad det bør være noe rettsvesen overhodet, så bør slike handlinger dømmes strengere. De som påberoper seg en høyere lov, som religion eller tradisjon som grunn for avskyelige handlinger bør i sannhet få svi, slik jeg ser det.

Såkalte æresdrap blir for øvrig begått av såkalte etniske nordmenn også. Når en mann eller en kvinne forlater sin kone eller mann hender det ganske så ofte at den som går blir skutt eller angrepet på andre måter, enten voldelig eller gjennom andre, snedigere metoder. Grunnen er den mest avskyelige av alle: Tanken på at et menneske kan bli eid (menn, kvinner, jenter eller gutter), at noen kan ha eiendomsrett til et annet menneske, som opprinnelig ligger bak hele tanken og ideen om ekteskap. Det er den mest avskyelige av alle avskyelige eksisterende grunner for at noe så komplett tullete og livsfjernt som æresdrap eksisterer og til og med er sosialt akseptert i store deler av alle samfunn i dagens verden, også det norske.

Hvis det kalles ære å underkaste seg et system av intoleranse og bli en bøddel i tradisjonens tjeneste så er det, slik det ofte er i dagens verden: skikkelig misforstått. Det har ingenting med ære å gjøre, men er resultatet av en sykelig utvikling/tradisjon som har forverret seg over mange generasjoner.

Så drit og dra, Tor Erling og alle dere andre som fostrer lignende tanker…

onsdag, november 28, 2007

Forbundet av høyresidens galninger

Terraskandalen bare vokser og vokser til nærmest mytiske proporsjoner. Den avslører mer enn tydelig sivilisasjonens, kapitalismens sinnssykdom. Dette viser uansvarligheten som hersker nær sagt overalt i dagens verden. Ingen av de involverte kan sies å slippe unna her, når det gjelder det nesten grenseløse vanviddet som nå kommer til overflaten. Verst er meglerne, slevsagt. I en bransje der griskhet ikke bare blir sett på som et gode, men som en livsnødvendighet slipper de seg ukritisk løs, i et samfunn som for lengst har sluppet slike drittsekker løs, slike tobente hunder fri fra alle restriksjoner. De tar ofrene for svindelen med på smøretur og «ofrene», ja de lar seg villig svindle. De ønsket så sterkt å delta i dansen, antar jeg at selv elementær fornuft rant vekk som vann. Overskriften er egentlig litt misvisende, fordi dette ikke bare er den såkalte høyresidens problem eller byrde, om du vil, men går fra øverst til nederst, eller i hvert fall et godt stykke på vei nedover i samfunnet, hierarkiet. Å si at de styrende organer i de respektive kommunene har hatt hodet under armen er i beste fall en utilstrekkelig forklaring. Bør dumhet være straffbart? Ja, denne formen for dumhet bør være det, for når alt kommer til alt, når man kommer ned til det grunnleggende så ødelegger den livet på Jorden.

Og det er et skikkelig feilgrep å se dette som en isolert hendelse. Slevsagt. Fordi denne uansvarligheten, denne nærmest totale mangel på ansvarlighet går igjen overalt i menneskehetens samfunn i dag. Selve sivilisasjonen i seg selv er bygget på nøyaktig likelydende «prinsipper. Ødelegg mest mulig, grabb mest mulig til deg, langt mer enn hva du kan noensinne bære med deg og egentlig ha nytte av. Selve prinsippet om, eksistensen av monetær rikdom er ødeleggende i seg selv, men meglerne har tatt det til ytterste konsekvens.

Formålet her var helt klart å øke tykkelsen på meglernes lommebok ytterligere. Om de tenkte bortenfor den tanken overhodet er vanskelig å forestille seg. Og de lykkes. De tjente grovt, og så får attpåtil enda en gjeng drittsekker en gigantisk sluttpakke som ville holdt en person med gjennomsnittslønn gående i tjuefem år. Hva er GALT med dette bildet???

tirsdag, november 27, 2007

En reisende poet

Jeg kommer alltid tilbake til Bob Dylan, med ujevne mellomrom, og hver gang jeg gjør det, og nesten hver eneste gang jeg lytter til en av hans verker kommer inspirasjonen til meg i fosser. Det er slik stemning i sangene hans. Både hans ord og musikk river i en, river så blodet fosser i årene og synapsene gnistrer. På sitt beste er han både poetisk og aggressiv på samme tid, og det finnes ingen motsetning mellom dem.

Han er søkende, en Reisende, lyrisk og hamrende i sin uttrykksform, og alle kommentarer, alle forsøk på å beskrive han, sette han i bås, er vaskeekte tullprat, enda mer enn forsøk på båssetting alltid er. Selv på sitt dårligste, i sin «kristne» periode klarte han faktisk å si noe mektig om menneskeheten og dens uhyggelige nåtid.

Når man ser på den nærmest totale plattheten hos dagens artister og spesielt de mest populære blir hans «karriere» bare enda mer imponerende og beundringsverdig. Det er faktisk mulig for en person å bli en kraft i kraft av seg selv, og det ble han, og er han og vil alltid være, i kraft av det han skapte. Snakk om slikt til dagens «artister» og de får bare et fåret uttrykk i trynet. De skjønner ikke noe dypere enn en sølepytt, og det gjør heller ikke de som «lytter» til dem.

Han var på sitt beste på sekstitallet, soleklart. Å konkurrere med seg selv, som han på en måte måtte gjøre senere vil nesten alltid være en umulighet, som man har sett mange eksempler på hos andre kunstnere. Han var aldri noen opprører, ikke egentlig, dessverre, bare en poet og Forteller som forteller om opprør, men når man hører på «A hard rain’s a gonna fall», «Masters of War», «The times they are a changing» og alle de andre er det hardt å fatte. Han skrev dem og andre mesterstykker som «Visions of Joanna», og så sent som i 1995, «Dignity», hvor nasallyden utrolig nok praktisk talt er borte. Hans opptredener er også en fantastisk opplevelse. Det han har tatt opp i studio er utrolig nok, men det er når man ser og hører han live, i svart hvitt, fra sekstitallet det virkelig magiske kommer til uttrykk. Jeg er virkelig misunnelig på de som faktisk fikk anledning til å oppleve han. Det er ikke vanskelig å skjønne grunnen til at mange hevder at det var en opplevelse som forandret livene deres. Han Reiser og vi reiser med han, helt til reisens ende… og forbi. Magien vil alltid leve.


A hard rain's a gonna fall
By Bob Dylan

Oh, where have you been, my blue-eyed son?
Oh, where have you been, my darling young one?
I've stumbled on the side of twelve misty mountains,
I've walked and I've crawled on six crooked highways,
I've stepped in the middle of seven sad forests,
I've been out in front of a dozen dead oceans,
I've been ten thousand miles in the mouth of a graveyard,
And it's a hard, and it's a hard, it's a hard, and it's a hard,
And it's a hard rain's a-gonna fall.

Oh, what did you see, my blue-eyed son?
Oh, what did you see, my darling young one?
I saw a newborn baby with wild wolves all around it
I saw a highway of diamonds with nobody on it,
I saw a black branch with blood that kept drippin',
I saw a room full of men with their hammers a-bleedin',
I saw a white ladder all covered with water,
I saw ten thousand talkers whose tongues were all broken,
I saw guns and sharp swords in the hands of young children,
And it's a hard, and it's a hard, it's a hard, it's a hard,
And it's a hard rain's a-gonna fall.

And what did you hear, my blue-eyed son?
And what did you hear, my darling young one?
I heard the sound of a thunder, it roared out a warnin',
Heard the roar of a wave that could drown the whole world,
Heard one hundred drummers whose hands were a-blazin',
Heard ten thousand whisperin' and nobody listenin',
Heard one person starve, I heard many people laughin',
Heard the song of a poet who died in the gutter,
Heard the sound of a clown who cried in the alley,
And it's a hard, and it's a hard, it's a hard, it's a hard,
And it's a hard rain's a-gonna fall.

Oh, who did you meet, my blue-eyed son?
Who did you meet, my darling young one?
I met a young child beside a dead pony,
I met a white man who walked a black dog,
I met a young woman whose body was burning,
I met a young girl, she gave me a rainbow,
I met one man who was wounded in love,
I met another man who was wounded with hatred,
And it's a hard, it's a hard, it's a hard, it's a hard,
It's a hard rain's a-gonna fall.

Oh, what'll you do now, my blue-eyed son?
Oh, what'll you do now, my darling young one?
I'm a-goin' back out 'fore the rain starts a-fallin',
I'll walk to the depths of the deepest black forest,
Where the people are many and their hands are all empty,
Where the pellets of poison are flooding their waters,
Where the home in the valley meets the damp dirty prison,
Where the executioner's face is always well hidden,
Where hunger is ugly, where souls are forgotten,
Where black is the color, where none is the number,
And I'll tell it and think it and speak it and breathe it,
And reflect it from the mountain so all souls can see it,
Then I'll stand on the ocean until I start sinkin',
But I'll know my song well before I start singin',
And it's a hard, it's a hard, it's a hard, it's a hard,
It's a hard rain's a-gonna fall.

mandag, november 26, 2007

Belgia er død - la oss feire

Jeg satt og godtet meg da jeg hørte noen beskrive den vedvarende «krisen» i Belgia i dag. Det er ikke første gangen jeg har hatt fornøyelsen av å få den beskrevet, og jeg har vært fristet før til å skrive noen ord, og latt være i ren latskap, men etter i dag ble simpelthen fristelsen for stor. La deg lede inn i fristelse sier jeg…

I all korthet består Belgia av to store folkegrupper som er «skilt» ved at den ene, i nord snakker hollandsk og den andre, i sør snakker fransk. I nord er de rike, i sør fattige. Landet har ikke hatt en regjering siden valget for over fem måneder siden (som er ny rekord) siden partier fra nord og sør MÅ samarbeide for å danne en regjering. Spør meg ikke om detaljene hvorfor. Jeg tror ikke noen skjønner dem, selv ikke belgierne. Det finnes ingen store partier som finnes både i sør og nord, ingenting som egentlig binder landet sammen. Spillet om regjeringsmakten de siste månedene er i sannhet lystelig lesning og jeg anbefaler den på det varmeste.

Det er to forhold her, som jeg vil nevne: 1: Jeg har alltid sett på nasjonalstater som et ekstra kunstig utslag av sivilisasjonen. De er ikke noe mer enn linjer på et kart, og dette illustrerer det på en glimrende måte. 2: Jeg vil aldri skjønne hvordan språk og geografi (eller hudfarge, selv om det ikke gjelder her) kan få folk til føle seg som en gruppe, mot en annen gruppe. Det er sinnssykt og illustrerer nesten mer enn noe annet hva som er galt i verden. Forskjeller, både positive og negative, mellom folk er mellom individer, ikke språkgrupper, borgere av et gitt land og et annet, rase eller kjønn, noe som burde vært åpenbart for alle, men av en eller annen totalt uforståelig grunn er det ikke det.

Belgia er død. La Belgia begraves i fred. He he.

«Bilen kjørte bare rett på dem»

Det har brutt ut bråk i Frankrike igjen, etter at politifolk myrdet to nye ungdommer. «Bilen kjørte rett og slett på dem», sier vitner. Det er veldig hyggelig å lese om opptøyene der nede. Her i landet kan politimenn lett slippe unna med mord. Det gjør de ikke der nede. De kan ikke foreta seg hva som helst uten at folk reagerer.

søndag, november 25, 2007

Rope ulv

Det er bedritent hyggelig med alt oppstyret etter den siste «skolemassakren». Etter den i Finnland har det kommet et rush med trusler og hentydninger om nye nedslaktninger både på You Tube og andre steder. I hvert fall har det vært mange nervøse mennesker blant myndigheter og på skoler. Flere har blitt arrestert på grunn av «truende» meldinger.

Avisreportasjene fra Erdal skole var veldig opptatt av å rapportere hvor «avslappet» elevene var, hvor ok de synes politiets brutale inntog på skolen var. Dette er den totalt sedvanlige taktikken den fjerde, støttende statsmakt bruker for å støtte oppunder en av de andre maktene. Som vanlig er det ikke i nærheten av sannheten engang.

Den norske pressen har tidligere vært veldig påpasselig med å påpeke at både det amerikanske og finske samfunnet nærmest flyter over av våpen, og at det er årsaken til at disse tingene skjer. Men nå, med all nervøsiteten vi er vitne til både i Norge og Tyskland og mange andre land så blir det, det også avslørt som det bedraget det er, som enda ett av utallige bedrag.

Det som mest av alt slår meg i forbindelse med alt dette er hvor lett Kaos blomstrer, hvor skjør Orden er. Tyrannene kan ikke kontrollere alle og vet det, vet at dette er noe som alltid vil være bortimot umulig å forhindre. Tyrannene, myndighetene prøver, de prøver veldig hardt, men de kan ikke lese tanker, kan ikke se hva som foregår inne i et menneskes sydende tanker. Hvis et menneske bestemmer seg for å gå amok, med et minimum av elementær planlegging og intelligens bak så er det ikke noe de kan gjøre for å forhindre det. De kan bare kontrollere et gitt menneske eller en gruppe av mennesker så lenge det eller den velger å la seg kontrollere. Alle og enhver som vandrer rundt i dagens totalt umenneskelig samfunn er en tikkende bombe. Når villdyret i mennesket, på godt og vondt eksploderer i en orgie av vrede kan knapt noen eller noe, hindre det mennesket i dets forsett. Urkraften i full utfoldelse kan ikke kontrolleres. Den kan styres, til en viss grad, men bare et stykke på vei og blir hurtig totalt uforutsigbar.

Det faktum at noe så vilt og ukontrollerbart, noe så umulig å stenge inne finnes gjemt inne i et menneske er uhyre verdifullt.

Tenåringer som har blitt tråkket på hele livet, som har vokst opp i samfunn fylt til randen av urettferdighet og brutalitet og tyranni reagerer, og slår tilbake, på den eneste måten de føler de kan. Ethvert samfunn får de barna det fortjener.

Jeg bør kanskje si, for å sikre meg her at jeg generelt sett ikke deler deres politiske syn, spesielt ikke deres mål om å bli «overmennesker» og lignende (det er altfor mye slikt i verden allerede), at jeg slett ikke har noe ønske om å plaffe ned en hel haug med kjente og ukjente mennesker, og det stemmer faktisk.

Men det er også riktig å legge til at hvis jeg ikke passer på å understreke dette, kommer kanskje Ordensmaktens bøller og banker på døren min en morgen eller slår den inn en mørk natt og beskylder meg for å være terrorist og/eller planlegge massemord.

De kan slevsagt komme likevel, slik som de kommer til mange opposisjonelle og opprørere hver eneste dag, over hele verden, uten å ha noen god begrunnelse for det, verken legalt eller noe annet objektivt, fornuftig grunnlag. Undertrykkelse er både en metodisk og tilfeldig ting, og i det ligger dens «styrke».

Slik har verdens blitt. Slik er den og slik har den vært lenge.

lørdag, november 24, 2007

Asken Sonitus

Sonitus er tilbake slik Sonitus sa det ville være. Ikke akkurat uventet, men skuffende, slevsagt. Det har ikke tjent noe på pausen, snarere tvert om. Det har ikke steget opp fra sin egen aske. Det er umulig, siden det aldri har brent. I beste fall basker den, som den alltid vil gjøre i ubrent, våt aske.

Så er det dets utvekst «Tordenbloggen». Den er om mulig enda verre og får meg til tenke på en hundeutstilling, en hvor de søte små, temmete hundene er enda grundigere frisert og badet enn det som er vanlig på slike steder.

Blogging som popularitetskonkurranse? Hvilken horribel tanke. Men akkurat det synes ikke å ha slått Sonitus & co overhodet.

Utrolig.

Det blir ikke akkurat særlig mye selvstendig tankegang av slikt, og det ser ikke ut til å ha slått Sonitus & co heller.

Slevsagt ikke.

Gul marmor

Og den dyrebare marmoren i bruk på det nye operahuset skal ettersigende ha gulnet, både innvendig og utvendig kort tid etter at den er installert.

De må vel erstatte den da, antar jeg, og gjøre bygget til et enda større bauta og -snobbeprosjekt enn det allerede er. Det er jo klart de ikke kan ha gul marmor. Den må være skinnende hvit og ren som alt annet i forbindelse med denne utrolige hyllesten til sinnssykdommen og hierarkiet og åndssnobberiet.

Endelig

Så er det verdt noen ord at John Howard, Australias avskyelige statsminister endelig har blitt slått i valg. Ikke det at etterfølgeren er så mye bedre, men det er noen viktige forskjeller.

Den kommende statsministeren, Kevin Rudd fra Arbeiderpartiet har lovet å trekke landets styrker ut av Irak (om han rent faktisk gjør det er en annen sak), og han har lovet at Australia skal signere Kyotoavtalen. Uansett hvor nytteløst og tynt dette blir i den store sammenheng så sender det viktigere signaler.

John Howard var på slutten til de grader i utakt med virkelighetens verden, slik at selv mange (nok) av hans tidligere entusiastiske velgere skjønte tegningen. Samtlige regjeringssjefer verden over, inkludert Kevin Rudd er i utakt med virkeligheten, men Howard hadde gjort dette til en kunstart. At han likevel fikk så mange stemmer som han fikk (nær halvparten av avgitte stemmer) sier mer enn litt om hvor bevisstløse folk flest er.

Med Howards fall er alle George Bushs «sterke menn», de som aktivt støttet hans sinnssyke politikk etter ellevte september 2001 ute av verdens regjeringskvartaler, noe som er grunn god nok i seg selv til å skåle litt.

søndag, november 11, 2007

Løver for lam (2007)

Er en god film. Den får en til å tenke, på flere nivåer, ikke bare når det gjelder «krigen mot terror» og det farlige sludderet. Det er en annerledes film, nær sagt helt uten den vanlige kjedelige formelen. På overflaten er det om 9/11, invasjonene i Irak og Afghanistan, men hva den egentlig handler om er at hver enkelt av oss, gjennom valgene vi tar har plikt til å se gjennom illusjonene og løgnene som styrer samfunnet.

Det er en veldig politisk film, heldigvis. Den tar et oppgjør med alt vi har blitt fortalt om «krigen mot terror» og tilsvarende, med militarismen og med korrupte politikere og journalister fra alle leire som de siste årene har løyet enda mer enn sedvanlig for oss.

Robert Redford har ikke redigert mange filmer og dette er garantert den viktigste og beste. Det den viser mer enn noe annet er hvordan et gitt samfunn blir fullstendig ødelagt hvis dets borgere ikke er i stand til og/eller villig til å streve med å utvikle egne meninger. Hvis du ikke står for noe så vil du bli lurt til å tro på hva som helst.

Kritikerne liker den ikke, noe som slett ikke er overraskende. De liker ikke filmer eller historier som oppmuntrer folk til å tenke selv.

torsdag, november 08, 2007

Ulykker

Fra blablabla ordbok:

Forsettlig. Å planlegge fremtidig handling. Forsettlig mord/forbrytelse. Planlegging av mord. Mord ikke gjort i sinne, men planlagt lang tid i forveien, utført med «kaldt blod».

Det finnes veldig få ulykker i den moderne verden.

Mange skylder på uflaks eller ulykker når de skal forklare det enorme antall tragedier og skader og dødsfall svært så synlig i dagens virkelighet. Men denne måten å tenke på passer bedre til tidligere tidsaldre, når folk gled på våt fjellgrunn og brakk ett bein eller ble truffet av et fallende tre under en storm eller noe.

I dag, når vi er omringet av teknologi, med bruk av biler og massetransport som busser, tog eller fly blir bruken av ordet «ulykker» mer enn bare litt feilslått, mer som propaganda enn den faktiske, logiske forklaringen på enhver gitt hendelse. Store, komplekse systemer som kraftverk, bedrifter og kontorbygg er steder der sannsynligheten er veldig stor for at noe kan gå galt. Still et enkelt spørsmål: Hvor mange ganger må den samme typen uhell skje, på nøyaktig samme måte før man ikke lenger kaller det en ulykke?

En fabrikk blir bygget et gitt sted og noe er så visst galt fra første stund. Fabrikken lager farlige produkter, både direkte og indirekte, både som hoved og -biprodukt. Det lekker kjemikalier og gift fra første sekund, lekker dem med vitende og vilje, og utslippene blir stemplet som akseptable av «ansvarlige» myndigheter. Og når virkelig store og dramatiske utslipp skjer blir det kalt en ulykke. Eller hvis det er stort nok til å tiltrekke seg oppmerksomhet kalles det en «hendelse». Oversettelse: Også et utslipp «innenfor akseptable rammer».

Et hus med vinger flyr høyt over bakken. Det og dets like flyr millioner av mennesker daglig. Er det en ulykke når disse flygende bombene krasjer og folk blir drept? Biler kan lett bevege seg med mer enn 200 kilometer i timen. Er en gitt kollisjon en ulykke? Er dødsfall ulykker? Hva med store ferger? Ild i store bygninger, folk som faller fra trettiende etasje? Folk forgiftet av de dødelige giftene, kjemikalene som har blitt en del av vår dødelige hverdag i det tjueførste århundre?

Slevsagt ikke. Grunnen til at vi kaller dem det, at vi bruker den terminologien er at vi har blitt opplært i teknologiens, sivilisasjonens motespråk. Vi har blitt opplært til konstant lure oss selv. Det finnes, slevsagt veldig få sanne ulykker i verden, slik livet er i begynnelsen av det tjueførste århundre (etter kristen, vestlig tidsregning). Ulykker er plutselige, uventede hendelser som slår ned som lyn fra klar himmel, bortimot umulig å forutsi og som sjelden gjentar seg på noe som engang ligner de samme omstendigheter. Sannheten er at mennesker som lever i et teknologisk avansert samfunn vet det vil komme dødsfall og skader og ingenting av betydning blir gjort for å hindre det i å skje. Jeg vil slett ikke bruke ordet «ulykke» her. Ingen burde ha gjort det, etter min mening, ingen som strever etter å være sannferdig. Jeg vil kalle en spade en spade og hevde med styrke at det er forsettlig. Forsettlig mord, selvmord? Hva sier du? Jeg vil si alt ovenfor.

Sivilisasjonen kryr av «ulykker», planlagt død, planlagt lidelse. Og de sier at dette er en god ting…

Død morder

Den offentlige landesorgen etter at en ny norsk soldat i NATOs invasjonshær i Afghanistan ble drept er skikkelig kvalmende. Militarister har sluppet til i media i hele dag. Spesielt dekningen til TV2 Nyhetskanalen er en skikkelig tåreperse og studie i hykleri. Her har NATO og Norge invadert et land, drept en masse ikke-stridende og når EN norsk soldat blir drept dundrer alle nasjonalistiske strenger og basuner gjennom høytalerne. Lar virkelig noen seg lure av slikt sprøyt?

Svaret må dessverre bli ja. Selv mange av de som er kritisk til invasjonen og krigen lar seg friste til å opptre med et langt sørgefjes.

Er det trist når en fast betalt profesjonell morder blir drept? Slevsagt ikke. Bare i det moderne menneskes syke bevissthet.

onsdag, november 07, 2007

Spøk

Et spørsmål, ett eneste spørsmål får meg i gang i natt, i et øyeblikk av nedtrykthet, et liv fylt med raseri.

Hvor lang tid vil det gå før vi endelig skjønner Spøken? Hvor lenge vil vi fortsette å lure oss selv?


Vi jobber dag ut og dag inn, og ofte om nettene også. Alle gir vi vårt bidrag til samfunnet. Vi gjør, som de sier, vår plikt. På grunn av plikten, fordi det er nødvendig. Vi arbeider og strever hele livet inne i samfunnets bur, sliter oss ut under pisken, så vi en dag ikke lenger skal behøve å jobbe. Det er det gamle, velkjente bildet: eselet som jager gulroten. Stokken og gulroten. Eselet jager gulroten som henger fra stokken som er bundet til dets rygg.

Ja, vi er så dumme.

Åtte til fire, dag etter dag. Et helt liv kastet vekk. Roboter som står opp av sengen hver morgen for å utføre den oppgaven de er satt til.


Vi blir opplært til å oppføre oss på denne umenneskelige måten fra fødselen av. Vi blir pålagt å gjøre det. Et pålegg som blir håndhevet stadig strengere jo eldre vi blir. Vi blir ikke født lydige og med samfunnets versjon av ansvarlighet. Det blir hamret inn i oss fra første stund. Oppfør deg, vær snill, ta imot belønningen, søtsaker, glorete pyntegjenstander og smykker uten glans. Oppfør deg dårlig, vær ulydig og du vil bli straffet for det. Belønning og straff blir hamret inn i oss, helt til vi ikke lenger vet hvem vi er og knapt gjenkjenner oss selv eller kan skille svart fra hvitt. Vi blir sendt gjennom kjøttkvernen så mange ganger at det er et mirakel at vi overlever til voksen alder med et minimum av våre sjelsevner og kreative prosesser i behold. Vi er ødelagt vare, lett å kontrollere, enda lettere å lure.

Dagens verden, en pyramide med de få på toppen og de mange nederst trenger Kontroll, trenger de mange tomme skallene av noen mennesker, trenger dem for å fungere, for å eksistere, og vi godtar det, lar det skje, ikke for å beskytte oss selv, men for å leve en dag til, et enkelt øyeblikk lenger… på Herskernes nåde.

Ja, spøken er i sannhet på vår bekostning.

tirsdag, november 06, 2007

Ryddefolket

Japan har lenge vært idealet til mange i vesten på grunn av sin relative økonomiske fremgang (hva nå det enn betyr), dette til tross for at det japanske samfunnet er et steinhardt, iskaldt klatresamfunn med ett av de høyeste selvmordsrater i verden.

Jeg antar at de i blant oss som ser på det som sitt idealsamfunn ikke bryr seg om slike små detaljer, at det viktigste er den enorme rikdommen som genereres, som overklassen slevsagt soper til seg, slik de gjør overalt i verden.

En annen detalj i denne sammenhengen er hvordan japanske myndigheter behandler folk som blir syke og arbeidsuføre, de som er for syke til å arbeide og ikke er formuende eller tjener penger på annen måte. Reglene for å få sosialtrygd eller syketrygd i Japan er å innviklede og så steinharde at mange som egentlig har krav på penger etter loven havner på gaten som tiggere eller rett og slett blir sittende i leiligheten sin og sulter i hjel. Mange vet ikke at de har krav på penger og søker ikke engang. Resultatet blir det samme. De som havner i rennesteinen der, uansett hvor rennesteinen befinner seg… blir der.

Japan og trygdesystemet der er helt åpenbart idealet til de som i mange år har arbeidet for å innskrenke folks rettigheter i Norge. Dog er det egentlig galt å si at vi er på vei mot japanske tilstander. Det har vært mange nok eksempler på tilsvarende hendelser her i landet, både lenge før og etter dannelsen av den nye Arbeids og Velfredsetaten (NAV), som skal samle arbeidsløse og diverse typer trygdemottakere under ett tak. NAV spytter faktisk slike saker ut på samlebånd, som om det var biler de produserte.

Betong Bjarne (Hei, Bjarne) & co slår til igjen i disse dager, med sine lovforslag til dramatiske endringer, innstramminger i loven om sosialstøtte og flere andre beslektede lover og regler. Den offisielle, svært så tilsynelatende velmenende begrunnelsen er at «folk skal få sjansen til å lettere komme seg tilbake i arbeid» og at «man skal ta svindlerne». Virkeligheten er en ganske annen. Du skal jobbe, uansett hvor syk du er. Det er den brutale realiteten bak regjeringens «satsing». En ting blant mange som viser hvordan de som står bak forslaget egentlig ser på de trygdede er at ingen av NAVs brukere har fått tilsendt høringsutkastet, det som har gått på rundgang (eller runddans) siden juli. Ja, her illustreres på en glimrende måte hvordan Betong Bjarne og hans like ser på de trygdede.

Bjarne Håkon Hansen har helt siden han overtok som Arbeids- og inkluderingsminister kjørt en tøff linje ovenfor de arbeidsledige og trygdede: «De skal jaggu måtte stå opp om morran». De som håpet på at den Rødgrønne regjeringen skulle ta ett oppgjør med det kyniske spillet de borgerlige (som er enda verre) kjørte ble hurtig skuffet.

I lovforslagene, som helt sikkert blir vedtatt i en eller annen form, med de borgeliges støtte heter det at den syke må underkaste seg undersøkelse av NAVs egen lege eller en som NAV oppnevner. Arbeidsgiverforeningen elsker dette forslaget. De har jobbet for det i tiår. Fastlegen er ikke å stole på, blir det hevdet. Dette sies ikke rett ut, utrolig nok, men det er helt åpenbart for alle med et minimum av intelligens.

NAV kan også, når som helst, hvis de bestemmer seg for det innhente opplysninger om en persons finansielle status, av sykejournaler og alt som kan krype og gå av private opplysninger. Det behøver ikke være noen begrunnet mistanke. NAV blir anklager, jury og dommer, i enda større grad enn i dag.

Og det er mer. Men disse detaljene er egentlig ikke det viktigste. Det er allerede forferdelig vanskelig å bli uføretrygdet i dag. Man må igjennom en lang, årelang prosess med mistenkeliggjøring og hundsing. De som får det innvilget uten sverdslag kan vel egentlig telles på en hånd. De som allerede er syke og nedtrykte og dårlige må kjempe mot et umenneskelig vesen uten hode, hender og føtter, men med en slags hjerne, en munn, som med noen få, iskalde ord kan ødelegge og ødelegger et liv. Det sies av mer enn en person (langt mer): «de som har kjennskap til NAV vet at dette er intet menneskevennlig organ». De er kjøtt og blod, disse vesenene som sitter bak sine kontorpulter, men de opptrer mer som maskiner enn mennesker. Med paragrafrytteri og en kyniskhet som savner sidestykke utøver de sin gudegitte makt. «Det står i reglene», sier de, og det er alt som betyr noe.

Og nå skal det bli enda verre. Istedenfor en dramatisk oppmykning av regelverket som vil være det riktige å gjøre, det menneskelige og rettferdige å gjøre, skal det strammes ytterligere til. Folk skal tas enda hardere. Under påskudd av at man skal ta de forsvinnende få, med store ressurser som svindler dagens tyranniske regelverk og at de skal «hjelpe» mennesker som er for syke til å jobbe tilbake i arbeid, innfører de et enda hardere regime.

Betong Bjarne & co er ryddefolket. Man kan ikke ha uvirksomme mennesker som sitter i sin stue og tar imot penger. Det er mye som må ryddes opp i og det er en tøff jobb, men noen må gjøre den, og Betong Bjarne og hans folk, og likesinnede skrider til verket med stor glede og entusiasme.

Da jeg i fjor skrev om hvordan det tidligere sosialkontoret, en av flere forløpere til NAV behandlet folk så trakk de som kommenterte innlegget på skuldrene og bagatelliserte det hele. «… dette er en overdramatisering». Folk flest skjønner ikke bæret, før de kommer i en tilsvarende situasjon selv, og selv da skjønner mange det ikke.


Til slutt: Noen skriker utrolig nok opp om FrP som reddende engler her, her også, og mener det vil bli bedre under deres styre. Det beviser vel, på en aldeles glimrende måte hvor fraværende folk flest er i hodet, også i denne saken. Hvis noen tror at et parti som vil bygge ned offentlig virksomhet og bortimot fjerne dets inntektsgrunnlag (skattetilgang) kommer til å sørge for en mer rettferdig fordeling i samfunnet så bør de i sannhet få hjernen undersøkt.

Det er ingen politiske partier (som vanlig) som i dag er i nærheten av å gjøre der riktige her heller. De har simpelthen helt andre prioriteringer.

Piracy saves music

De sier at piratkopiering dreper musikken, dreper filmproduksjon og så videre, men det er helt feil, bare enda en tvers igjennom falsk uttalelse fra et tyrannisk samfunn.

Den såkalte piratvirksomheten har snarere en svært så positiv virkning. Den redder musikken og alt det andre, fra klørne til den mektige musikk, film og utgiverindustrien som bortimot har ødelagt musikken, ødelagt filmer og bøker og alt annet skapende virksomhet så lenge de har eksistert. All skapende virksomhet har blitt tvunget inn i trange huleåpninger så lenge nå, så lenge at folk har glemt hva sann, kontroversiell kunst er og kan være.

Å gi copyrights til korporasjoner er så galt, på så mange nivåer at jeg kan knapt begynne å beskrive det. Personlig copyrights bør gjenstå. Folk bør ha rettighetene til sine egne arbeider. Men korporasjoner burde ikke ha blitt gitt og bør ikke ha de samme rettighetene, slett ikke, også fordi det ikke er deres arbeider. De bør ikke eie bakterier eller genetisk materiale heller. Det er den samme sinnssykdommen, en syk ide om at livet kan eies.

Individets rettigheter til kunst og kreativ virksomhet bør beholdes. Alt annet bør bli kattet, forsvinne fra alle lovverk og pålegg.

Og selv individer bør ikke evig rett til sine egne verk. Når de har tjent, la oss si fem millioner kroner på musikk, filmer, bøker og lignende bør alle deres rettigheter på det forsvinne. Dette virker svært så fornuftig på meg. Det bør bli drastiske endringer i hvordan vi ser på og takler slike ting og endringene bør implementeres overalt, på alle områder.

Hvor mye må et menneske tjene før nok er nok?

Alt som oppmuntrer til grådighet bør forsvinne.

Individuelle artister og kunstnere bør dog alltid beholde de intellektuelle rettighetene til det de har gjort. Dette bør bare ikke inkludere den endeløse strømmen av penger og rikdom som noen av dem nyter godt av.

Den massive nedlastingen av illegalt materiale har redusert inntektene til de etablerte forlagene og produsentene og også redusert deres makt og innflytelse. Deres totale dominans er til ende, og det fyller meg med slik en stor glede at jeg rett og slett har problemer med å uttrykke det skikkelig. De tjener fortsatt en sinnssyk mengde penger, dessverre, men deres innflytelse minsker mer og mer dag for dag. I dag stiger en kaskade av alternative og mindre kreative enheter opp fra en verdensomspennende krattskog. Enhver kan publisere, og også i økende grad distribuere, det de selv skaper. Og det er dette som virkelig ergrer og skremmer vannet av tyrannene, mogulene på toppen, dette som egentlig ligger bak kampanjen «piracy kills music». De er i ferd med å miste kontrollen over informasjonsstrømmen, deres etablerte «rett» til å sensurere og styre folks oppmerksomhet. De etablerte forlagene har fortsatt sin enorme reklamemaskin mer eller mindre inntakt, men selv det er i ferd med å forandre seg. Og desperate som de er så bruker de sin etablerte men forhåpentligvis minkende makt til tvinge stadig mer undertrykkende lover på folk over hele verden. Propagandastuntet «piracy kills music» er bare en liten del av det.

Avvis dem. Si til dem hva de kan gjøre med seg selv og ignorer deres sinnssyke tåkeprat, og nyt sann kunst, den sanne livsilden som kommer fra uavhengige artister, folk som ikke har solgt seg, ikke har solgt sin mest verdifulle indre ild og kreative brønn til den korporative makt i dagens fæle og uhyggelige verden.

Sann artistisk frihet er ikke lenger bare et ord.

mandag, november 05, 2007

Bort med alt og vekk med resten

Det er stort at et betydelig antall norske forsvarsanlegg ser ut til å være på vei bort. Dessverre er det fortsatt mer enn nok igjen av dem. «Forsvarsbudsjettet» har alltid vært rundt ti ganger større enn «miljøvernbudsjettet» og så lenge det fortsetter så sier det tross alt en del om prioriteringer. Militærvesenet er ett av de aller verste utslagene av sivilisasjonen og alt burde ha blitt utradert i sin helhet fra jordens overflate før det oppstod for flere tusen år siden.

Norge skal dessverre fortsatt satse på «fredskapende operasjoner» sammen med sine venner i den brutale angrepsaliansen NATO.

Det norske «forsvaret» bør nedlegges fullstendig, slevsagt. Det tjener ingen fornuftig hensikt. Det faktum at andre land også er krigerske er ikke noe argument for å beholde det, snarere tvert om. Hvis Norge virkelig hadde vært den «fredselskende nasjonen» det blir påstått at Norge er, ville man tatt konsekvensen av det og lagt ned hele dritten for en evighet siden. Ethvert militærvesen er også på soleklart vis innrettet mer mot et gitt lands egne innbyggere enn mot en fremmed makt. Det er den egentlig grunnen til dets eksistens, også i Norge. Det gjelder å ha maktgrunnlaget i orden i tilfelle borgerne blir så rastløse som de bør bli, som de for lengst skulle ha blitt i en grunnleggende brutal og urettferdig verden.

«Det norske forsvaret» sliter ikke. Det og deres Herrer foretar simpelthen en omprioritering, det er det hele. Noen få militærbaser betyr lite mot sjansen til å leke med de store guttene og jentene og delta i drepingen av ubevæpnede mennesker rundt omkring i den vidunderlige nye verden.

søndag, november 04, 2007

Falmet storhet

Rockegruppen The Eagles har kommet med sitt første studioalbum på tjueåtte år. Jeg så fram til denne utgivelsen, til Long Road out of Eden. Selv om jeg aldri har vært noen innbitt fan så husker jeg godt når den forrige platen The Long Run kom ut og så på det som trist at de sluttet å spille sammen.

Det beste som kan sies om denne platen er at den bør forbigås i stillhet. Den viser til fulle at det er ikke nødvendigvis nok med en masse erfaring og å holde på i årevis for å lage en plate. Det har i hvert fall ikke gjort noe for denne, så vidt jeg kan bedømme. Dette er en type musikk som jeg liker, som jeg foretrekker, langt fra dagens glatte pop, men det hjelper ikke. Musikken høres nøyaktig ut slik jeg oppfatter den: som den er spilt og komponert av en gjeng falmete storheter.

Jeg kunne gått i detaljer, men det er rett og slett ikke verdt det, ikke i denne sammenheng.

fredag, november 02, 2007

Støre slår til igjen

Utenriksminister Jonas Gahr Støre ønsker at regjeringen skal oppmuntre til større handel med Israel. Norge er på bunn i Norden på statistikken over land som handler med Apartheidstaten.

Det er ikke overraskende at norske myndigheter ønsker større del av kaken her. Det står i stil med at Norge offisielt og uoffisielt handler med land som Burma, Aserbajan, står bak regnskoghogst i Sør Amerika osv.

SV gjør det rette her. I hvert fall går de lenger enn mange, da de oppfordrer til forbrukerboikott av Israel (selv om boikott generelt sett er et dårlig virkemiddel), men igjen blir de overkjørt i regjeringen.

Israel bør isoleres. De burde ha vært kastet ut av verdenssamfunnet for førti år siden, og det ville også ha skjedd hvis de ikke hadde hatt mektige støttespillere som USA på sin side.

Staten Israel burde heller aldri vært dannet, slevsagt. Fra Balfour-deklarasjonen i 1917, der det ble oppfordret til opprettelsen av «et nasjonalt hjem for jøder» og til dags dato har det internasjonale samfunnets behandling av denne saken vært en katastrofe fra ende til annen.

TV-uken på PC

Jeg ser Heroes (sesong 2) på mandag, Journeyman på tirsdag, Smallville på torsdag, Bionic Woman på fredag og Stargate Atlantis på søndag, bare en time etter at de blir sendt i USA. Alle er kjempegode serier som slår tilbudet på norsk tv ned i støvlene. I den grad man ser på TV-programmer overhodet så er dette store greier. Heroes og Smallville vil ikke komme på offentlig norsk TV før om nesten et år og de andre vil vel aldri komme. Den første, enormt gode Stargate SG1 serien (over 200 episoder) har aldri blitt vist noen steder i Norge. Mange kjempegode serier blir rett og slett aldri vist her. Norsk TV henger fortsatt igjen i eldgammel idioti. Når man ser på norsk tv generelt så er det tydelig at de har tatt til seg de dårligste (elendige) sidene ved amerikansk TV, men bortimot unngått det beste ved det.

Heroes er bedre enn noensinne. Etter en noe sløv start på sesong 2 har den og hovedrollene i den gått videre på en fantastisk måte. Journeyman har lignende tematikk som Quantum Leap og Tru Calling, men det er likevel en helt selvstendig serie, med sine egne kvaliteter. Smallville har plutselig blitt mye bedre. Kanskje fordi Clark endelig er i ferd med å ta spranget til å bli Supermann. Denne serien har tideligere konkurrert med Lost i å være en der ingenting viktig skjer. Bionic Woman er en ny vri på serien fra syttitallet, men som Journeyman totalt uavhengig av sin forgjenger. Stargate Atlantis er ikke så god som Stargate SG1, men likevel mye bedre enn det aller meste som blir laget.

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at alle er «Science Fiction/Fantasy» (jeg hater merkelapper), og det er ikke tilfeldig. Det er ikke tilfeldig. Denne typen historier er generelt sett uendelig mye bedre enn de som beskriver dagliglivet, fordi de beskriver ekstraordinære mennesker og situasjoner, og også fordi de generelt sett er uendelig mye bedre fortalt enn majoriteten av all elendigheten som blir laget. Forfatteres skaperkraft kommer helt åpenbart langt bedre til uttrykk i slike serier og filmer, og folkene som lager dem er så uendelig mer interessante mennesker sammenlignet med de som lager tolv på dusinet ni til fire dritt.

torsdag, november 01, 2007

Faren ved lydighet (I)

Flere mennesker står ved et lyskryss. Det er rødt lys for fotgjengere, men ikke en bil å se. Veien er oversiktlig både opp og ned. Selv en skilpadde ville klart å krysse veien før en bil kunne ha kommet. Men folkene blir stående. Jeg går over nesten med en gang, og noen få andre følger mitt eksempel.

Men de fleste blir stående og vente, og vente, og vente. Ingenting skjer. Jeg har sett det skje før og blir nysgjerrig. Så jeg går og spør dem hvorfor de blir stående. De kikker rart på meg, kikker urolig på hverandre.

- Man krysser da ikke veien når det er rødt lys? Sier en mann.

- Men det er ikke ulovlig å gå på rødt lys, opplyser jeg. – Man blir bare oppfordret til å se seg for, det er det hele.

- Man krysser ikke veien når det er rødt lys, fastholder mannen. – Man bør følge lover og regler.

De andre ser på hverandre og nikker, og de ser på meg som om jeg er spedalsk. Jeg innbiller meg at jeg ser tråder som går fra føttene og hendene deres til et uspesifisert sted et sted over dem.


Dette er en situasjon, ett scenario som er så veldig typisk, slik en glimrende illustrasjon på dagens samfunn og mennesker som eksisterer der. Overfør det til nær sagt hvilken som helst situasjon, og du vil se det samme der. Folk flest er lydige som sauer, maur… eller hunder. Lydighet blir innprentet i oss fra tidlig alder. Å bryte lover og regler blir, utrolig nok rynket på nesen av, uansett hvor idiotiske og undertrykkende de er, selve ideen om lover og regler er. Det er det vi har blitt fortalt vi skal tro på og derfor tror på det. Vi lever i tyrannenes drømmeverden. Selv om den eneveldige tyranns tid er omme, så finnes det nok av rom for de sleipere, de som er flink til å utnytte at demokratiet er det sleipeste tyranniet i historien.

Et slikt samfunn blir statisk, blir farlig og i bunn og grunn uforanderlig, umulig å angripe med annet enn ekstremt drastiske virkemidler. Faren ved lydighet kan knapt nok understrekes sterkt nok. Vi ser resultatet av folks underdanighet ovenfor autoriteter hver eneste gang vi kikker ut av vinduet. Ekte frihet er noe som hvert enkelt menneske må søke og finne på egenhånd, men de aller fleste i dagens ødeleggende samfunn prøver ikke engang.

Og det verste av alt: de skuler og gjør atskillig verre ting mot sanne søkere. I de små ting avslører de store seg. En person som aldri går på rødt lys vil nær ved ukritisk støtte enhver forordning som kommer fra toppen, vil lojalt følge opp ethvert horribelt påbud, uansett hvor vanvittig det er, fordi det er slik personen er opplært. Han eller hun ser ikke virkeligheten med sine egne øyne, men med andres briller.

Hun drakk vin og kysset

En statssekretær ved den svenske statsministerens kontor, Ulrica Schenstrøm ble avbildet mens hun drakk seg full og kysset en journalist. Å dømme etter oppstyret etterpå virker det som om hun har myrdet noen.

Å slippe seg løs i full åpenhet i dagens samfunn forblir en risikabel affære. Naturlig oppførsel fortsetter å være tabubelagt. Man skal ikke ha lyst og man skal så visst ikke vise at man har lyst. Igjen blir det fremstilt som uansvarlig og umoralsk at et menneske oppfører seg som… et menneske.

Dagens verden i et nøtteskall.