søndag, mars 21, 2010

Kritikerstanden


«Nå smeller Kate Mosse enda en struttende pose med spenningskarameller i bordet, nok til at man kan sutte vellystig på dem over nesten 700 sider. De er velsmakende hele veien.»

Per Haddal, Aftenposten for et par år siden om Gravkammer av Kate Mosse

Jeg har lenge hatt «mistanke om» at kritikerne av film og bøker og musikk og kunst generelt sett er virkelighetsfjerne, ikke har bakkekontakt, ikke har helt skikkelig kontakt med det virkelige liv. Dette er enda en ting som bekrefter det.

Hvem er det som snakker slik eller skriver på den måten? Ikke noen som ønsker å gå i dybden av noe som helst i hvert fall. Det gir uttrykket «blomstrende språk» en helt ny mening. Serverer han virkelig dette helt uten selvironi? Når man leser hans korte, grunne anmeldelse blir svaret helt klart ja. Jeg har lenge hevdet det åpenbare: at kritikerne er kulturverdenens parasitter, at de ikke bidrar til noe som helst når gjelder folks forståelse av et gitt stykke kunst eller av noe som helst. Men det er nok atskillig verre enn som så.

Jeg kan dog ikke hevde at jeg aldri har hatt nytte av dem. Når de rakker ned på en gitt film for eksempel så går jeg sporenstreks og ser den, også når jeg på forhånd nærmest har avskrevet den, og nærmest uten unntak, gjennom 35 år med intens kinogåing har filmen vært kjempegod.

Bør kunstkritikere være en utdøende rase? Så absolutt!

Dette i all korthet.


En sann filmelsker kommenterer Terminator Salvation