Igjen blir jeg slått av hykleriet som kommer til uttrykk ved større ulykker i dagens verden. Vi skal enda en gang sørge over totalt fremmede mennesker, og det at tre nordmenn tilfeldigvis døde blir av en eller annen grunn slått stort opp i norske media. Noen ganger blir man til og med fristet til å tro at dette lille faktum er viktigere enn selve ulykken. Nå trenger jo den fjerde statsmakt å selge aviser eller annonseplass, noe som er ille nok, men det ligger mer bak enn det.
Det vil alltid skje «ulykker» i et avansert teknologisk samfunn. Den eneste måten å få slutt på dem er å fjerne grunnen til at de skjer, nemlig det teknologisk avanserte samfunnet, men denne muligheten kommer merkelig nok sjelden eller aldri opp i diskusjonen. Å avlede oppmerksomheten bort fra kjernen i en hendelse vil alltid være viktig i ethvert diktatur.
De som påpeker dette stormende hykleriet og misforholdene i påtatte følelsesmessige reaksjoner blir ofte beskyldt for å mangle følelser, men slik jeg ser det er det omvendt. De som trenger å late som for å uttrykke følelser kan ikke ha mye av det, ikke mye av den ekte sorten. Som så mye annet i dagens tvers igjennom falske samfunn får man hykleriet inn med morsmelken, og man må streve hardt for å frigjøre seg fra falskheten man har innhentet fra vuggen.
De fleste prøver ikke engang, men blir tvert om ganske så snurt når man påpeker det skrikende misforholdet mellom deres uttrykksmåte og grunnen til den. Dette er helt i stil med deres liv for øvrig. Det går begge veier. De fleste reagerer ikke når de bør reagere, når det skjer noe som virkelig bør få dem opp av godstolen og den følelsesmessige graven de ser ut til å trives så godt i.
Viser innlegg med etiketten primitivisme. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten primitivisme. Vis alle innlegg
tirsdag, juni 02, 2009
søndag, mai 17, 2009
Oppvakning
Jeg merker det, foler det hvordan jeg vakner opp fra sovnen, den sovnen som et dagligliv, selv mitt dagligliv i norge representerer.
Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.
For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.
London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.
Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.
Det tok meg flere dager denne gangen, a komme meg fra det som ligner veldig mye en dvaletilstand. Det er sondag i dag. I hvert fall tror jeg det, uten at det betyr noe. Man stivner i en statisk tilverelse, i noe som engang ligner en, og det er enda mer sant for en kunstnersjel, en som konstant soker det ukjente, soker variasjon og inspirasjon og skaperevne i livet. Jeg kjente at jeg vaknet opp i dag, og jeg folte meg levende og spent pa hva dagen og natten bringer. Her ute i virvelvinden finner man det, det som er sa viktig for ethvert menneske. Jeg var nedkjort og det tok meg dager a vokse til dette hoyere nivaet. Man merker hvordan den statiske moderne tilverelsen odelegger en, bryter en sakte ned.
For a frigjore seg fra det ma man frigjore seg fra hele den odeleggende syklusen, og det gjor man her ute, i virvelvinden, i den urbane villmarken. Her far man en lignende folelse som na far ute i den ekte villmarken, det lille av den som fortsatt eksisterer og pulserer og lever.
London lever, og ander, som et levende vesen, og vi med den, fordi man med et lite dykk nar ned til menneskets opprinnelige tilstand, eller i hvert fall noe som i stor grad ligner. A Reise i London blir en dobbel effekt. Et folsomt menneske kjenner Dansen, kjenner alt det som rorer seg underoveflaten, alt det som virkelig betyr noe her i livet.
Jeg vaknet opp i dag (sondag?) og folte meg levende og spent, fylt med inspirasjon og ild og liv og skygge og den dype natten, og alt som gjor livet verdt a leve.
fredag, mai 15, 2009
De Blafrende Lys
Ettersom du vender tilbake til London og blir kjent der oppdager du virkelig London, et sted, eller mange små steder der den sanne søkende kan finne mye av det han eller hun leter etter. Det finnes slike steder i mange byer, slike som man ikke finner gjennom offisielle og offentlige kanaler, men som må finnes ved å lytte til jungeltrommer og hviskende stemmer. Ofte flyttes et slikt sted ofte. Det ligger sjelden på samme stedet i mange uker sammenhengende.
Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.
I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.
Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.
De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.
Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.
Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.
Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.
Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.
Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.
Livet, det er nå.
Det finnes ett offisielt London, som turistene ser, og så finnes det ekte London som den Søkende finner.
I Soho i natt, i en forlatt bygning fant vi De Blafrende Lys igjen. Dette stedet har blitt flyttet flere hundre ganger de siste tjue årene. Det har hendt, noen få ganger at jeg ikke har klart å finne det igjen på mine Reiser, men som oftest finner jeg det lett, fordi jeg som oftest kjenner de som driver det, selv om det også skifter med tiden.
Det er lett å sette opp, noen få stoler og bord, noen stearinlys, mørke gardiner foran vinduene, en portabel ovn, noen glass og en tønne med Guiness. Det tar to minutter å sette opp og like langt tid å fjerne, enda kortere tid hvis det kniper, hvis man har hastverk.
De Blafrende Lys er et samlested for opprørske kunstnere og hekser, og de, som meg som er begge deler. Det kan være mange steder eller ett enkelt, og navnet kan også skifte, og det finnes andre, med andre formål. Alle har det til felles at det etablerte samfunn ikke finnes der.
Menneskenes eldgamle viten finnes her, finnes i kveld. Det er ganske mange folk. Noen må sitte på gulvet. Men det er ikke fullt. Det er sjelden det. Lysene blafrer og i skyggene ser vi den gamle viten om mennesket og naturen, og alt det som det etablerte samfunn avviser og som det ikke ønsker at vi skal kjenne til eller engang søke. Men vi søker og i kveld finner vi, enda en gang.
Man utveksler erfaringer. Hvor mange intolerante og ignorante bemerkninger har man fått siden sist? Vel, man mister tellingen, men vi humrer godt av det hele, dog ikke uten at den alvorlige bunnen i samtalen kommer til overflaten. Alle som kommer her vet, og kjenner ofte både på kroppen og sjelen hvor skakkjørt verden er, hvilket skrikende behov det er for dramatiske forandringer.
Vi møter likesinnede på disse stedene, og vi finner både sann og produktiv diskusjon, fordi vårt utgangspunkt er tilnærmelsesvis det samme og man slipper å bruke en halvtime (minst) på å etablere en noenlunde felles plattform. Det vi snakker om er fremtidens samfunn, det som kommer etter at sivilisasjonen er borte vekk. Vi diskuterer ikke om sivilisasjonen må vekk eller ikke. Alle er enig om at den må det, at den ødelegger alt som gjør livet verdt å leve og at denne kvisen på menneskehetens rumpe må stikkes hull på i går. Vi diskuterer Magi, livets rytmer, og vi føler dem, i kroppen, tanken og sjelen, i skyggene som blir stadig lenger ettersom natten blir lenger og dypere. Så mye av livets sanne verdi og viten har blitt forlagt etter årtusener med religiøs forfølgelse og vitenskapens like forstokkede mursteinfilosofi. Livet er ikke en murstein, uansett hvor mye de uvitende tullingene påstår det. Livet er spøkelser og skygger. Vi vet det og har visst det lenge. I kveld blir vi enda mer overbevist om dette faktum.
Folk kikker mot vinduet nå og da. De ønsker ikke at natten skal slutte, at morgengryet skal komme.
Og det kommer ikke. Natten blir bare lenger og lenger og lenger. Vi blir sittende der i evighetens sirkel, og vi gjenskaper verden, og vi våkner fra den vonde drømmen vi opplevde i det korte blaffet av dag. De nye barbarene stiger opp fra den eksistensens sump menneskenes tilværelse har blitt.
Livet, det er nå.
Andre historier fra virkeligheten om hekser, heksenetter og magi:
Sexmagi
Magi
Vandrerne i mørket
Ravnens sirkel
Skyggebok
Heksenatt
mandag, mai 11, 2009
En Reise
En Reise får alt til å fungere så mye bedre i et menneske. Tankegangen og sansene blir merkbart skarpere, inspirasjonen og skaperevnen blomstrer på sinnssyke og direkte uforutsigbare måter, og virkningen blir tydeligere jo lenger reisen foregår, jo mer variasjon man opplever. Der ute i virvelvinden føler man seg faktisk som et menneske, selv i dagens bedritne samfunn.
Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.
Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.
Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.
Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.
Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.
Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.
Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.
Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.
Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.
Jeg merker det allerede, hvordan den stille elven begynner å bruse, mot fossefallet der framme. Uansett hvor mange ganger jeg reiser så kommer den herlige reisefeberen hver eneste gang. Jeg skal til London igjen, til Byenes By. Det er ikke første gangen jeg reiser dit. Faktisk så nærmer det seg femti ganger over tjuefem år. I tillegg til det har jeg bodd der borte i fem år.
Det sies at den som er lei av London er lei av livet og det stemmer. Jeg vet hva en slik tur gjør med meg, hva den leder til av gjennomtrengende positive strømninger. Man våkner opp fra noe som virker som en dyp søvn når man er ute og reiser, og i Byenes By så er denne virkningen ekstra sterk. Bare to andre byer på kloden, New Orleans og San Francisco har den ekstreme virkningen på meg.
Jeg vet at jeg vil våkne fra min relative dvale, og forbli våken lenge etter at turen er avsluttet. Mange ganger har jeg trodd at nå kan ikke London gi meg mer, at nå er kilden tom. Men kilden blir aldri tom, både fordi den er inni meg og fordi et sted som London oppmuntrer de innvendige prosessene på en dramatisk måte. Jeg husker hvordan det er nå, selv om selve følelsen, opplevelsen er halvglemt, i dvale, i det som uunngåelig blir en grå hverdag, selv om min hverdag er atskillig mer fargerik enn de fleste andres. Som sagt, man Våkner. Ilden innvendig syder og koker. Nomaden, menneskenes naturlige tilstand gjenskaper seg selv.
Bare det å sitte her, nå og trekke tidligere opplevelser opp fra dypet får meg til å Huske, bortenfor all tvil hvordan det er å leve.
Jeg har reist veldig mye i mitt liv, over nesten hele verden, men jeg kommer alltid tilbake til London, til Byenes By. Det har uvilkårlig noen praktiske årsaker, skyldtes uvilkårlig den relative nærheten og at det er relativt billig å reise dit, men det er, som understreket bare en liten del av det, av helheten. I London gjenopplever jeg Viktoria-fallene i Afrika, ørkenen utenfor Las Vegas og det øde Ildlandet helt syd i Sør Amerika, for å nevne noen få steder, i tillegg til at London er Unik, at man der finner noe man ikke finner noen andre steder. Og det Unike er hva enhver nomade, ethvert menneske alltid vil søke.
Å reise bort på 17. mai, som jeg gjør hvert år gir også en dobbel effekt. Jeg slipper unna det kvalmende nasjonalistiske tullpratet og en nasjons selvtilfredshet, og jeg slipper å bli vekket klokken ni om morgenen når toget (militærmarsjen) passerer huset mitt.
Når jeg på søndag vandrer ned Charing Cross Road i et hav av hudfarger og nasjonaliteter og kulturer vil jeg ikke se noen norske flagg, ikke høre norges nasjonalistiske hymne og ingen rop som priser fedrelandet.
Alt dette blir til sammen en rent ubeskrivelig positiv følelse, og jeg gleder meg vilt.
Et gammelt arabisk uttrykk sier at en reise er en seier, en seier i seg selv, og slik har jeg alltid følt det. Bare det at Reisen er i gang er en stor personlig triumf. Det er enda mer sant i dagens gjennomgripende statiske samfunn. Å løfte seg over det gjennomsnittlige og dønn kjedelige og normale bør være ethvert menneskes aller viktigste oppgave og plikt og ville glede.
Andre beslektede innlegg på Uten Grenser:
Et variert og godt liv
Mennesker forbudt
Det multikulturelle
Drømmer hos en tjueåring
Midtsommernatt - slik den bør feires
En reisendes dagbok - London 2007
Vandrerens bok
torsdag, mai 07, 2009
Født i bur
Jeg innså nokså hurtig i årene etterpå at min andre konklusjon var bygget på en rekke sviktende forutsetninger.
Dyrene og naturen eksisterer ikke for å tekkes menneskeheten. Det å sperre noen inne slik er verre enn å drepe. Man dreper dem sakte, torturer dem til døde, bryter ned deres livsvilje. Når jeg i dag ser et akvarium, for eksempel blir jeg regelrett dårlig, og trangen til å frigjøre de ødelagte fiskene fra deres uhyggelige skjebne blir nesten uimotståelig. Synet av trente spekkhoggere og delfiner gjør meg også dårlig nå og jeg husker med ulyst hvordan jeg klappet og lot meg begeistre når jeg så dem gjøre kunster. Vi kommer ikke nærmere naturen når vi kommer nær ødelagte dyr, men enda lenger vekk fra den.
Jeg så en isbjørn ligge utstrakt i et Zoo i London, midt på hete sommeren. Akkurat det er bare en detalj, men det brakte poenget godt hjem. Alt dyrehold er prinsipielt galt. Vi har ødelagt ulven, ved å gjøre den til en hund, og attpåtil en hund som lider voldsomt under menneskenes manipulasjon, der våre innfall skaper stadig mer livsudyktige hunderaser. Det krypet som gresser på markene og sier bææ har ikke mye til felles med den opprinnelige villsauen som klatrer i fjellet og er et ganske så imponerende dyr. Elefanter og andre dyr står i sirkustelt med en lenke rundt foten, og folk uttrykker forbauselse når en gitt elefant rømmer og lager kaos i menneskenes verden. Moderne matproduksjon er… ja, jeg vet ikke egentlig hva jeg skal si. Ingen ord føles sterke nok. Det er ikke mat i hvert fall. Det som omsider havner på våre matbord er ikke et stykke kjøtt, men noe fremmed, fylt av giftstoffer. Planter og frukt har også fryktelige vekstvilkår. Når EU endelig forbyr den brutale og unødvendige selfangsten vil den norske regjeringen saksøke EU. Pelsdyr blir sperret inne i knøttsmå bur for profitt. Tortur er profitabelt, på et vis, selv om den norske torturindustrien må ha statsstøtte. Dyr blir også torturert i laboratorier for lage parfyme og lignende, og medisiner som ligner mer gift enn noe som helbreder. I tyrefekting blir dyr drept for å tilfredsstille tilskuernes ønske om spenning i en dødskjedelig hverdag. Vi mennesker sperrer oss selv inne, fra fødselen av, ødelegger alt i naturen og i oss selv som gjør livet verdt å leve. Ikke så rart da, kanskje at vi viderefører vår egen fremmedgjøring og livsødeleggelse på alt og alle som komme ri vår vei.
Dette som en liten del av en liste som er mye lenger. Her bør både den enkelte sak, men først og fremst hele tankegangen som ligger bak angripes på det sterkeste. Den som har ført oss og livet på Jorden i sin helhet til masseødeleggelse allerede, og som snart, meget snart vil ødelegge det meste av det som gjenstår, inkludert menneskene selv.
Jeg kjenner alle og da mener jeg alle argumentene til de som fremmer denne ødeleggende tankegangen om at slikt er nødvendig og tolererbart. Jeg har hørt dem bli gjentatt til det kjedsommelig, og ingen av de har det minste med fornuft eller menneskelighet å gjøre.
Alt henger sammen, og når vi ser summen av våre livsfiendtlige holdninger og handlinger blir det nokså formidabelt og grenseløst horribelt.
Et ørlite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:
Døden i havet og på land
Ødeleggerne (III)
Flådd og ødelagt liv
Laksenæringen og andre næringer
søndag, april 26, 2009
En magisk natt
Om fire dager, natten til første mai feirer hekser over hele verden Beltane, en av flere mer eller mindre offisielle heksenetter i løpet av året. Vi møtes i sirkler i skoger og fjell for å feire menneskenes eldgamle kontakt med naturen, feire selve livet i sin mest ubundne og ville form.
Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.
Vår menneskelighet.
Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.
I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.
Denne så veldig verdifulle kontakten er ikke brutt, bare tragisk utvannet i dagens livsfiendtlige samfunn. Mennesket er født fritt, men vokser i dag opp i lenker. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
I løpet en sånn natt gjenoppvekker vi kontakten med naturen, gjenoppvekker vi det som er dødt eller sovende, det aller mest verdifulle som finnes inni oss selv.
Vår menneskelighet.
Vi samles rundt bålet, men ilden som brenner innvendig er langt sterkere enn noen fysisk ild. På en tid og et sted som dette, i møte med andre åpne og ville mennesker blir vi minnet på hvem og hva vi er. Ett minutt føles som en bortenfor energisk og inspirerende evighet.
I dagens gjennomført umenneskelige og døde verden er det viktigere enn noensinne å feire livet.
lørdag, april 25, 2009
Sanne fortellinger fra Spøkelsesbyen (I)
Pluckley i England er en spøkelsesby, ikke i betydningen av at den er forlatt, men at den er full av spøkelser, full av ånder og gjengangere. Den er spøkelsesbyen over alle spøkelsesbyer.
Rose Court
Damen i Rose Court og hennes munk
Safter er røde, som blod.
Et hus er bare et hus, ikke sant? Det kan ikke snakke, kan ikke formidle lengsel, all den lidenskap og sorg og smerte det har bevitnet.
Men det er åpenbart galt, siden mange hus har hukommelse, har lagret eldgamle begivenheter, siden mennesker som for lengst er døde ofte vandrer hvileløst omkring i tomme korridorer. Det er fortsatt deres hus, lenge etter at kroppen er borte.
Det sies at damen i Rose Court begikk selvmord ved å drikke saft fra giftige bær. Men hvorfor vandrer hun da hvileløst fram og tilbake i gamle rom, og hvorfor akkurat mellom klokken fire og fem hver ettermiddag? Folk kan se henne hver dag, kan stille klokken etter henne. Hun døde da, og døde i smerte og uhygge og fortvilelse.
Da hun døde stirret hun mot et hus kalt Greystone, hvor en munk også døde under mystiske omstendigheter, og også vandrer omkring i evigheten som en gjennomsiktig skikkelse. De blir noen ganger sett sammen disse to, nær hverandre i døden, som de sannsynligvis også var i levende live.
Evigheten kaller på oss bak sløret, sløret av vår dagligdagse, ordinære eksistens.
Rose CourtDamen i Rose Court og hennes munk
Safter er røde, som blod.
Et hus er bare et hus, ikke sant? Det kan ikke snakke, kan ikke formidle lengsel, all den lidenskap og sorg og smerte det har bevitnet.
Men det er åpenbart galt, siden mange hus har hukommelse, har lagret eldgamle begivenheter, siden mennesker som for lengst er døde ofte vandrer hvileløst omkring i tomme korridorer. Det er fortsatt deres hus, lenge etter at kroppen er borte.
Det sies at damen i Rose Court begikk selvmord ved å drikke saft fra giftige bær. Men hvorfor vandrer hun da hvileløst fram og tilbake i gamle rom, og hvorfor akkurat mellom klokken fire og fem hver ettermiddag? Folk kan se henne hver dag, kan stille klokken etter henne. Hun døde da, og døde i smerte og uhygge og fortvilelse.
Da hun døde stirret hun mot et hus kalt Greystone, hvor en munk også døde under mystiske omstendigheter, og også vandrer omkring i evigheten som en gjennomsiktig skikkelse. De blir noen ganger sett sammen disse to, nær hverandre i døden, som de sannsynligvis også var i levende live.
Evigheten kaller på oss bak sløret, sløret av vår dagligdagse, ordinære eksistens.
søndag, april 19, 2009
Hva møtet med tanketom gjennomsnittstenkning gjør med meg
En relativt uredd og uavhengig person møter utallige hindringer i dagens samfunn. Han eller hun møter hjernevaskede personer og tanker hvor de enn snur seg. Å treffe nye personer åpne for nye tanker og premisser blir en sjeldenhet. Bare det å finne nye kilder for slike ting er vanskelig. Hver dag, uansett hvor man snur seg finner man knapt annet enn gamle og farlige dogmer.
Det er så mye å gripe fatt i, så mye veldig, veldig kritikkverdig som folk flest ser på som evigvarende og til og med positive sannheter. Akkurat det er vel det aller verste. Det hjelper nemlig ikke å bruke velfunderte, logisk oppbygde argumenter. Å reagere som et noenlunde følsomt og fornuftig menneske på en gitt sak, på mange sinnssyke ting kan også ofte føles temmelig dødfødt.
Folk som går gjennom livet, eller rettere sagt sin halvdøde eksistens med øynene lukket kan aldri få noe skikkelig inntrykk av sine omgivelser.
En velbrukt avledning når man kritiserer noe er at andre spør hvorfor man ikke kritiserer noe annet. Andre ting er verre, blir det ofte sagt. Hvorfor kritiserer du ikke det i stedet? Som om en urettferdighet rettferdiggjør en annen. Det er et klassisk forsøk på å dra oppmerksomheten bort fra en gitt sak, og fortjener ingen respekt.
Samfunnet og dets generelt sett umenneskelige tjenere har utviklet en mengde slike metoder.
Dessuten så er det en ting med meg, og det er at jeg er veldig forbannet på alle mulige sektorer i dagens menneskefiendtlige samfunn og også selve dets fundament. Derfor rekker jeg før eller senere, i løpet av en gitt periode å kritisere det aller meste, og klarer på den måten (før eller senere) å gjøre alle forbannet. De aller fleste har en eller annen likegyldig, noe de ser på som en verdifull tilknytning til dagens tyranni, som de blir fornærmet og rystet over hvis noen kritiserer. Jeg har ikke et slikt problem.
Det er også gøy, å uten at man engang prøver vekke raseri hos en gitt type mennesker, for da vet man at man har tråkket på et ømt punkt. Jeg må innrømme at jeg koser meg her på bloggen, spesielt når jeg treffer gjennomsnittspersonen hjemme, i all vedkommendes gru og redsel for nye tanker, når en gitt person blir tvunget til å ta stilling til noe den personen ikke ønsker å ta stilling til, noe som smadrer vedkommendes rosenrøde illusjon om dagens verden.
Med andre ord: møtet med tanketom gjennomsnittstenkning ansporer meg, på en bakvendt måte til å prøve enda hardere. Kusinen min pleide å si at den nedarvete staheten er en familiesvakhet, men jeg skjønte tidlig at det slett ikke stemte. Det er utrolig verdifullt i ethvert samfunn, men spesielt i et slikt som det nåværende, der enhver sann fri tanke og handling, og enhver som bærer dem fram allerede som tjueåring har gått igjennom en nådeløs kjøttkvern, der man blir most i stykker hver eneste gang tusenvis av ganger, en tortur, en nedverdigelse av ens menneskelighet som bare er starten på et livslangt mareritt.
Man må ha en livskraft, en intens ild som savner sidestykke for å komme seg gjennom noe slikt med et modikum av menneskelighet tilbake. Jeg og andre rundt omkring i den vide verden har med rette grunn til å være grenseløst stolt, til å føle en stolthet som brenner sterkere enn en million soler.
Jungelens skråplan oppi bakken
Twitterversjon av Hamlets enetale: Jeg er dypt nedtrykt
Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.
Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.
Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.
Jungelens skråplan oppi bakken
I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet
I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde
I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske
Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny
Amos Keppler
2009-04-19
Her følger mitt første forsøk på Twitteratur, inspirert av Virrvarr.
Man jobber aldri i et vakuum, men her blir man mer enn ellers påvirket av alle andre, selv om Twitteriktet (Amos egen betegnelse) ble mer og mer mitt jo lenger det ble.
Jeg har alltid vært en stuntpoet, det vil si at jeg jeg kan dikte spontant hvor og når som helst, så dette er egentlig ingen stor overgang.
Jungelens skråplan oppi bakken
I en dal oppi bakken
vandrer gresset i steinrøysene
I en steinrøys opp i bakken
vandrer svettedråpene over naken hud
store, store kampesteiner ruller ufor fjellet
I vandrerens tre år spratt det mye steiner
Varme, dampende steiner
i en evig jungel uten lås
I cisco disco street
lå alle steinene stille
i tre år lå de stille
på tretti år mugnet de
og alt døde
I fjellets bakker
på jungelens skråplan
sang og danset alle steiner
og de rullet over
og knuste
cisco disco street
Og etterlot bare råtten aske
Og den råtne asken
dampet bort i tidens fylde
og hete dampende steiner
blomstret og vokste på ny
Amos Keppler
2009-04-19
fredag, april 17, 2009
Jeg tok henne bakfra
- Jeg har aldri blitt tatt bakfra før
gispet hun i sin grenseløse kåthet
Vi tok nattbussen hjem
I natten og tåken
I livets uendelige rom
Jeg beveget meg fram og tilbake
I hennes varme buk
Hun stod på alle fire
På den store sengen
Mens hun stønnet lengtende
Kåt og vill
I natten ild
I nattens tåke
I livets skygge
Brant vi vilt og hett
Vi satt på nattbussen hjem
Og hadde en samtale
Om ingenting
Om løst og fast
og alt under månen
Jeg har en stor seng
Sa hun forførerisk og lengtende
Jeg ønsker å ha din store kuk
inni meg
Jeg ønsker å føle deg
bevege deg
dypt inni meg
Hennes rom var stille
Og uendelig fredelig
Natten hvisket til oss
Den hylte og vekket oss opp
Av vår døde søvn
Kvelden hadde vært stor så langt
Den tok oss ut på dødens vinger
Spredte vår sæd
Over land og hav
Jeg døde der
mellom de varme teppene
Jeg fant livet
I dødens favntak
Alt våknet opp
Der
Blant de fuktige pleddene
En natt i evigheten
Fant jeg alt
Jeg våget å drømme om
I den lille sengen
Fantes ingen morgendag
På den lille flekken
Som varmet det firbente dyret
Skrek jeg mitt ville hyl
Mot den kommende dagen.
Amos Keppler 2009-04-17
gispet hun i sin grenseløse kåthet
Vi tok nattbussen hjem
I natten og tåken
I livets uendelige rom
Jeg beveget meg fram og tilbake
I hennes varme buk
Hun stod på alle fire
På den store sengen
Mens hun stønnet lengtende
Kåt og vill
I natten ild
I nattens tåke
I livets skygge
Brant vi vilt og hett
Vi satt på nattbussen hjem
Og hadde en samtale
Om ingenting
Om løst og fast
og alt under månen
Jeg har en stor seng
Sa hun forførerisk og lengtende
Jeg ønsker å ha din store kuk
inni meg
Jeg ønsker å føle deg
bevege deg
dypt inni meg
Hennes rom var stille
Og uendelig fredelig
Natten hvisket til oss
Den hylte og vekket oss opp
Av vår døde søvn
Kvelden hadde vært stor så langt
Den tok oss ut på dødens vinger
Spredte vår sæd
Over land og hav
Jeg døde der
mellom de varme teppene
Jeg fant livet
I dødens favntak
Alt våknet opp
Der
Blant de fuktige pleddene
En natt i evigheten
Fant jeg alt
Jeg våget å drømme om
I den lille sengen
Fantes ingen morgendag
På den lille flekken
Som varmet det firbente dyret
Skrek jeg mitt ville hyl
Mot den kommende dagen.
Amos Keppler 2009-04-17
lørdag, april 11, 2009
Det regner
Det er virkelig en god ting at det regner så mye nå, at jordsmonnet er gjennomvått, før våren og vårtørken kommer for alvor. Et godt voksent tre tilpasset et skandinavisk klima drikker vel rundt hundre liter for dagen i løpet av de kommende månedene, og samtlige andre planter som hører hjemme her nord er også nokså tørste på den årstiden. Naturen gjennomgår en total forandring, en transformasjon som generelt sett savner sidestykke lenger sør.
Dette er naturen, slik vi har vanskelig for å se den i dag, fortsatt så fantastisk og i tilnærmet balanse. Uten dette regnet ville ikke naturen ha blitt dekket av grønt i de kommende ukene, og fordi temperaturøkningen starter så mye tidligere enn vanlig trenger naturen enda mer regn enn den gjorde før. Naturen er ekstrem, er en studie i herlige, voldsomme forandringer. Det er en årstid for flom, en annen for tørke og alt i mellom.
Grønne knopper har for lengst kommet på trærne, mange uker før det pleide å skje for tretti år siden. I løpet av noen få dager med hete og sol vil verden bli grønn, bli forvandlet og gi en massiv gave av liv til alt levende. Vi er en del av denne evige, fabelaktige og vidunderlige syklusen. Jeg håper bare at vi vil gjenvinne den utrolig viktige erkjennelsen før det er for sent.
Dette er naturen, slik vi har vanskelig for å se den i dag, fortsatt så fantastisk og i tilnærmet balanse. Uten dette regnet ville ikke naturen ha blitt dekket av grønt i de kommende ukene, og fordi temperaturøkningen starter så mye tidligere enn vanlig trenger naturen enda mer regn enn den gjorde før. Naturen er ekstrem, er en studie i herlige, voldsomme forandringer. Det er en årstid for flom, en annen for tørke og alt i mellom.
Grønne knopper har for lengst kommet på trærne, mange uker før det pleide å skje for tretti år siden. I løpet av noen få dager med hete og sol vil verden bli grønn, bli forvandlet og gi en massiv gave av liv til alt levende. Vi er en del av denne evige, fabelaktige og vidunderlige syklusen. Jeg håper bare at vi vil gjenvinne den utrolig viktige erkjennelsen før det er for sent.
torsdag, april 02, 2009
Pentagrammet
Et pentagram, en femkantet stjerne inni en sirkel er et hedensk symbol flere tusen år eldre enn kristendommen. Det symboliserer den grenseløse naturen, dens gavmildhet og nådeløshet.
Det er et symbol for det som blant mange ting kalles heksetroen, en livsfilosofi som går ut på at menneskene lever med naturen, ikke stiller seg utenfor den, slik som kristendommen gjør.
Pentagrammet har altså ingenting med satanisme å gjøre, som enkelte uopplyste til stadighet hevder, verken med den kristne satanismen eller den andre, uavhengige versjonen som blant annet Anton LaVey stod for.
Frykt hersker i dagens samfunn, en gjennomgripende engstelse for alt som er annerledes, fremmed. Således blir selv symbolene på det demonisert. Menneskene som våger å bære disse eldgamle tegnene på visdom, søken og magi, på Universets fundamentale krefter blir forfulgt.
Det er veldig trist, men enda en uunngåelig konsekvens av et samfunn bygget på frykt, på intoleranse og fremmedgjøring, både fra naturen og menneskenes egen, elementære natur.
Det er et symbol for det som blant mange ting kalles heksetroen, en livsfilosofi som går ut på at menneskene lever med naturen, ikke stiller seg utenfor den, slik som kristendommen gjør.
Pentagrammet har altså ingenting med satanisme å gjøre, som enkelte uopplyste til stadighet hevder, verken med den kristne satanismen eller den andre, uavhengige versjonen som blant annet Anton LaVey stod for.
Frykt hersker i dagens samfunn, en gjennomgripende engstelse for alt som er annerledes, fremmed. Således blir selv symbolene på det demonisert. Menneskene som våger å bære disse eldgamle tegnene på visdom, søken og magi, på Universets fundamentale krefter blir forfulgt.
Det er veldig trist, men enda en uunngåelig konsekvens av et samfunn bygget på frykt, på intoleranse og fremmedgjøring, både fra naturen og menneskenes egen, elementære natur.
lørdag, mars 28, 2009
Blandete følelser
Jeg har som vanlig blandete følelser ovenfor slike arrangementer som Earth Hour. Opplegget går i korthet ut på at store deler av menneskeheten skal slukke lyset i en time i kveld. Jeg kan jo se en viss verdi i det. Folk bruker altfor mye strøm. Selv har jeg alltid strevd å bruke et minimum. Det har alltid kommet naturlig for meg. Mens mange har tretti graders varme i stuen klarer jeg meg fint med atten. Og jeg slukker lys i rom eller steder jeg ikke befinner meg. TV’en står ikke på når jeg ikke ser på den (hvilket er mesteparten av tiden) osv.
Men jeg misliker stort sett slike symbolarrangementer. De har liten eller ingen verdi på lang sikt og fungerer stort sett på en måte som drar oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, ikke mot det. Menneskehetens energibehov, ikke bare energibruk, må drastisk ned, ikke bare mot det som i dag er et absolutt minimum, men langt forbi det. Vi må tilbake til den tiden, for tusenvis av år siden, da vi knapt satte mer enn noen fotavtrykk på kloden i løpet av vår levetid.
Fordi vi i dag er ødeleggere alle sammen, ved å mer eller mindre aktivt delta i et samfunn som sakte men sikkert utrydder alt liv på Jorden og der vi sakte begår kollektivt selvmord.
Når vi begynner å diskutere i slike drastiske baner, istedenfor å juble over symboltiltak som Earth Hour vil det være starten på noe.
Men jeg misliker stort sett slike symbolarrangementer. De har liten eller ingen verdi på lang sikt og fungerer stort sett på en måte som drar oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, ikke mot det. Menneskehetens energibehov, ikke bare energibruk, må drastisk ned, ikke bare mot det som i dag er et absolutt minimum, men langt forbi det. Vi må tilbake til den tiden, for tusenvis av år siden, da vi knapt satte mer enn noen fotavtrykk på kloden i løpet av vår levetid.
Fordi vi i dag er ødeleggere alle sammen, ved å mer eller mindre aktivt delta i et samfunn som sakte men sikkert utrydder alt liv på Jorden og der vi sakte begår kollektivt selvmord.
Når vi begynner å diskutere i slike drastiske baner, istedenfor å juble over symboltiltak som Earth Hour vil det være starten på noe.
søndag, mars 22, 2009
Et variert og godt liv
Tidligere trodde forskere at det ikke dannet seg nye hjerneceller etter at menneskene hadde passert et visst punkt i livet. Nå har de funnet ut at det var feil, fullstendig feil. Det blir dannet nye hjerneceller og nervebaner hele livet.
Vitenskapen har, så utrolig det enn kan høres nok en gang erkjent virkeligheten.
Jo mer variert og intenst ens liv er, jo mer hjerneceller blir dannet og flere nervebaner blir dannet mellom cellene. Man bør ikke bare leve et variert og interessant liv, men også variere mellom variasjonene. Det vil si at selv den minste variasjon kan ha en verdi, selv om den blir begrenset i lengden. Jeg har alltid følt at hjernen fungerer bedre både under og etter en reise, og nå har man altså funnet basis for at det stemmer. Det gjelder å variere i hverdagen, men mer enn noe annet gjelder det å ikke bli statisk, ikke bli sittende fast i ett miljø og en bestemt rutine eller til og med ett bestemt sett av rutiner. Maktens forsøk på å holde folk på plass blir nå, i dette lyset en enda verre handling. Ved å holde folk nede, ved å ikke la dem utvikle seg stjeler man skaperevne og livsvilje fra dem, og det kan faktisk måles.
Ved at en person går i fremmede gater, på steder hun eller han aldri før har gått utvikler man seg som person på en positiv måte som knapt kan måles, på en måte som går langt forbi det rent mentale. Kropp og tanke er i sannhet en enhet.
Etter hvert som man blir eldre blir ens potensial, ens evne til kreativ og velfungerende tankegang uvilkårlig svekket, men dette er altså helt klart en prosess som relativt lett kan motvirkes. I et samfunn, det samfunnet man i dagens verden er så fjernt fra, der skaperevne og variasjon blir oppmuntret og ikke bare tålt vil folk, unge og eldre trenge atskilling mindre pleie, men bidra til verden i langt sterkere grad enn i dag.
Man vil skape en verden som folk ønsker å leve i, ikke flykte fra, og samtidig en folk generelt sett vil bli i stand til å leve lenger og bedre i, et sted der livskvalitet ikke bare blir et tomt ord.
Hva venter vi på?
Vitenskapen har, så utrolig det enn kan høres nok en gang erkjent virkeligheten.
Jo mer variert og intenst ens liv er, jo mer hjerneceller blir dannet og flere nervebaner blir dannet mellom cellene. Man bør ikke bare leve et variert og interessant liv, men også variere mellom variasjonene. Det vil si at selv den minste variasjon kan ha en verdi, selv om den blir begrenset i lengden. Jeg har alltid følt at hjernen fungerer bedre både under og etter en reise, og nå har man altså funnet basis for at det stemmer. Det gjelder å variere i hverdagen, men mer enn noe annet gjelder det å ikke bli statisk, ikke bli sittende fast i ett miljø og en bestemt rutine eller til og med ett bestemt sett av rutiner. Maktens forsøk på å holde folk på plass blir nå, i dette lyset en enda verre handling. Ved å holde folk nede, ved å ikke la dem utvikle seg stjeler man skaperevne og livsvilje fra dem, og det kan faktisk måles.
Ved at en person går i fremmede gater, på steder hun eller han aldri før har gått utvikler man seg som person på en positiv måte som knapt kan måles, på en måte som går langt forbi det rent mentale. Kropp og tanke er i sannhet en enhet.
Etter hvert som man blir eldre blir ens potensial, ens evne til kreativ og velfungerende tankegang uvilkårlig svekket, men dette er altså helt klart en prosess som relativt lett kan motvirkes. I et samfunn, det samfunnet man i dagens verden er så fjernt fra, der skaperevne og variasjon blir oppmuntret og ikke bare tålt vil folk, unge og eldre trenge atskilling mindre pleie, men bidra til verden i langt sterkere grad enn i dag.
Man vil skape en verden som folk ønsker å leve i, ikke flykte fra, og samtidig en folk generelt sett vil bli i stand til å leve lenger og bedre i, et sted der livskvalitet ikke bare blir et tomt ord.
Hva venter vi på?
lørdag, mars 07, 2009
Hvordan bli et bevegelig menneske (V) - det komplette opplegg
En videreføring, komplettering av mine tidligere innlegg.
Like mye som mengden man trener så er variasjon i treningen essensiell. Uten den variasjonen øker faren for skader og du vil ganske sikkert utelate enkelte muskler og muskelgrupper.
Jeg kjører tre forkjellige relativt lette opplegg for tiden. I tillegg til løpingen og skogsturene svømmer jeg og driver delvis noe som kalles isometrisk trening, en form for vektløfting og trening med manualer, der man beveger seg minst mulig, bortsett fra med de delene av kroppen man trener. Jeg gjør også et omfattende øvelsesprogram for å behandle et nakkeproblem som tre år på kontor skaffet meg.
Det gjelder å være godt rustet til våren, da man virkelig kan sette i gang med hardtreningen…
Denne uken løpte jeg i skog og mark på søndag, trente vekter og gjorde øvelser på mandag, svømte på tirsdag, løpte på onsdag, løftet og øvde på torsdag, svømte på fredag og øvde på lørdag. Det er stort sett det programmet jeg vil satse på å følge fremover. Til sammen utgjør dette det jeg vil kalle et komplett treningsprogram. Det tar hånd om og forebygger skader, selv om risken alltid vil være der, tar hånd om alt overflødig fett og utvikler samtlige muskler på kroppen, og fører til en velvære man bare kan drømme om hvis man sitter rolig hele dagen.
Vekttreningen er egentlig ikke vanskelig. Man bør nok, hvis man er helt uerfaren få hjelp i starten, men deretter går det meste av seg selv. Som jeg har påpekt tidligere så er det viktig å ikke ha hastverk. Det er bedre å fokusere på å gjøre alt riktig, å lære seg gode rutiner, enn å bli en muskelbunt over natten. Etter hvert som man blir mer erfaren kan man velge om man ønsker store eller mer funksjonelle muskler. Jeg foretrekker det siste.
Svømmingen er kronen på verket i all trening egentlig. Da får man trent og myket opp, på en uanstrengt måte samtlige muskler i kroppen. Selv de som har trent både styrke og utholdenhet en stund vil oppdage at det også her er en overgangsperiode der ting tar tid, fordi det er en helt annen måte å bevege seg på. Men når sommeren kommer så slipper man å gå igjennom den akklimatiseringsperioden da. Man starter på et høyere nivå rett og slett.
Helt nybegynnere bør ha 48 timers pause mellom hver treningsøkt og øke etter hvert, selv om variasjonen gjør det nærmest til en lek og en enda større glede enn bare en type trening gir. En halvtime hver dag er en god start, men det bør gå fort å gå over til en time og så sakte øke derfra. Bare det å bevege seg blir en sann glede. Det er ingen overdrivelse.
De gangene jeg har maktet å være i god form når våren kommer har jeg virkelig kunnet kjøre et skikkelig kadaveropplegg, der man trener flere ganger om dagen og kjører igjennom hele opplegget fra morgen til kveld. Det skal bli spennende å se om jeg klarer det i år.
Det er noe å se frem til, et flott mål å sette for seg selv.
Like mye som mengden man trener så er variasjon i treningen essensiell. Uten den variasjonen øker faren for skader og du vil ganske sikkert utelate enkelte muskler og muskelgrupper.
Jeg kjører tre forkjellige relativt lette opplegg for tiden. I tillegg til løpingen og skogsturene svømmer jeg og driver delvis noe som kalles isometrisk trening, en form for vektløfting og trening med manualer, der man beveger seg minst mulig, bortsett fra med de delene av kroppen man trener. Jeg gjør også et omfattende øvelsesprogram for å behandle et nakkeproblem som tre år på kontor skaffet meg.
Det gjelder å være godt rustet til våren, da man virkelig kan sette i gang med hardtreningen…
Denne uken løpte jeg i skog og mark på søndag, trente vekter og gjorde øvelser på mandag, svømte på tirsdag, løpte på onsdag, løftet og øvde på torsdag, svømte på fredag og øvde på lørdag. Det er stort sett det programmet jeg vil satse på å følge fremover. Til sammen utgjør dette det jeg vil kalle et komplett treningsprogram. Det tar hånd om og forebygger skader, selv om risken alltid vil være der, tar hånd om alt overflødig fett og utvikler samtlige muskler på kroppen, og fører til en velvære man bare kan drømme om hvis man sitter rolig hele dagen.
Vekttreningen er egentlig ikke vanskelig. Man bør nok, hvis man er helt uerfaren få hjelp i starten, men deretter går det meste av seg selv. Som jeg har påpekt tidligere så er det viktig å ikke ha hastverk. Det er bedre å fokusere på å gjøre alt riktig, å lære seg gode rutiner, enn å bli en muskelbunt over natten. Etter hvert som man blir mer erfaren kan man velge om man ønsker store eller mer funksjonelle muskler. Jeg foretrekker det siste.
Svømmingen er kronen på verket i all trening egentlig. Da får man trent og myket opp, på en uanstrengt måte samtlige muskler i kroppen. Selv de som har trent både styrke og utholdenhet en stund vil oppdage at det også her er en overgangsperiode der ting tar tid, fordi det er en helt annen måte å bevege seg på. Men når sommeren kommer så slipper man å gå igjennom den akklimatiseringsperioden da. Man starter på et høyere nivå rett og slett.
Helt nybegynnere bør ha 48 timers pause mellom hver treningsøkt og øke etter hvert, selv om variasjonen gjør det nærmest til en lek og en enda større glede enn bare en type trening gir. En halvtime hver dag er en god start, men det bør gå fort å gå over til en time og så sakte øke derfra. Bare det å bevege seg blir en sann glede. Det er ingen overdrivelse.
De gangene jeg har maktet å være i god form når våren kommer har jeg virkelig kunnet kjøre et skikkelig kadaveropplegg, der man trener flere ganger om dagen og kjører igjennom hele opplegget fra morgen til kveld. Det skal bli spennende å se om jeg klarer det i år.
Det er noe å se frem til, et flott mål å sette for seg selv.
Så riktig
Hvordan bli et bevegelig menneske (I)
Hvordan bli et bevegelig menneske (II)
Hvordan bli et bevegelig menneske (III)
Hvordan bli et bevegelig menneske (IV)
torsdag, februar 12, 2009
Tenn en ild du ikke kan slukke
Gjenta gjerne bedriften. Gjør det mange ganger.
Den er der, som en herlig tilstedeværelse i menneskenes liv. Mange ville ha foretrukket at den ikke fantes, men det gjør den, kompromissløs, herlig. Ilden innvendig driver oss, selv på kalde og våte dager.
Jeg danser på grisens grav i natt, på alle tobente grisers graver, og søker dypt inn i villmarken og ødelandet, fjernt fra sivilisasjonen og dens hykleri. Det føles riktig, det føles godt. Jeg spytter på slappe, umenneskelige tanker om moral og etikk, og gjennomsnittsmenneskets vanvittige mangel på et liv.
Når demonstranter er opprørt over en gitt hendelse, engasjert i engasjerende saker, så skal de være opprørt, skal de være engasjert og vise det, ikke stå der som høflige, veloppdragne barn som venter på at deres «foresatte», deres «kloke» autoritetsfigur skal gi dem tillatelse til å røre på seg.
Å anerkjenne ilden er å vedkjenne seg sin egen verdi som menneske. Den flammen som brenner i oss er den flammen som driver oss, som gjør oss til mennesker, som gjør at alt blir verdt det.
Man må helle bensin på ilden som brenner i en, og i andre, og fortsette å gjøre det så lenge det er pust i en. Tenn en ild som aldri kan slukkes.
Husk alltid på det gledelige i at en liten gnist kan bli et inferno, at forandringens vinder vil blåse vilt.
Den er der, som en herlig tilstedeværelse i menneskenes liv. Mange ville ha foretrukket at den ikke fantes, men det gjør den, kompromissløs, herlig. Ilden innvendig driver oss, selv på kalde og våte dager.
Jeg danser på grisens grav i natt, på alle tobente grisers graver, og søker dypt inn i villmarken og ødelandet, fjernt fra sivilisasjonen og dens hykleri. Det føles riktig, det føles godt. Jeg spytter på slappe, umenneskelige tanker om moral og etikk, og gjennomsnittsmenneskets vanvittige mangel på et liv.
Når demonstranter er opprørt over en gitt hendelse, engasjert i engasjerende saker, så skal de være opprørt, skal de være engasjert og vise det, ikke stå der som høflige, veloppdragne barn som venter på at deres «foresatte», deres «kloke» autoritetsfigur skal gi dem tillatelse til å røre på seg.
Å anerkjenne ilden er å vedkjenne seg sin egen verdi som menneske. Den flammen som brenner i oss er den flammen som driver oss, som gjør oss til mennesker, som gjør at alt blir verdt det.
Man må helle bensin på ilden som brenner i en, og i andre, og fortsette å gjøre det så lenge det er pust i en. Tenn en ild som aldri kan slukkes.
Husk alltid på det gledelige i at en liten gnist kan bli et inferno, at forandringens vinder vil blåse vilt.
onsdag, januar 21, 2009
En logisk konsekvens
Tegneren og forfatteren Rick Veitch publiserte i det amerikanske tegneseriemagasinet Epic Illustrated nummer 4 fra 1980 en historie om fremtidens mennesker som prøvde å ta energi direkte fra solen. Det går ikke så bra. Den levende solen skriker i smerte og kreperer og eksploderer som en supernova, og tar med hele menneskeheten og solsystemet i samme slengen. Vitenskapsmannen som er hovedpersonen i historien har en egen kontakt med solen, en han har hatt hele livet, hans liv er koblet til den, men han skjønner tross det ikke viktigheten av den informasjonen det gir han. Den grunnleggende innsikten mangler.
Dette er en kjempehistorie og svært så logisk og realistisk, et bilde på en logisk, uunngåelig konsekvens av sivilisasjonens eksistens og menneskehetens blinde, ukritiske tro på avansert teknologi. Vi har sett mange eksempler på det allerede før menneskeheten har emigrert ut i verdensrommet. Atombomben, partikkelakseleratorer som produserer sorte hull, hvordan vi omgir oss med giftstoffer osv. Vi leker med livets og Universets byggesteiner uten å skjønne bæret om hva vi egentlig driver på med. Det finnes en del viten eller påstått viten, men det kan best sammenlignes med små barn som leker med fyrstikker i et hus laget av knusktørt gress. Det finnes liten eller ingen dypere forståelse av det vi driver på meg eller av Universet som helhet. En god sammenligning av vitenskapen er med fri diktning. Vitenskapsmenn påstår at de har en grunnleggende forståelse, men det er bare sludder. Når man avviser alt som ikke kan påvises i et laboratorium er det nokså åpenbart at man faktisk ikke særlig åpen og særlig sannhetssøkende. Dette burde ha vært en selvfølge, men det er det dessverre ikke. I stedet fortsetter menneskeheten på sin vei mot den nevnte, logiske og uunngåelige konsekvensen. Jeg ser for meg at man i fremtiden prøver å tappe sorte hull for energi og det som verre er, og når da Universet skriker i dødskramper skjønner vi fortsatt ingenting av hva som foregår.
Primitive folkeslag som ennå ikke har blitt ødelagt av sivilisasjonens fangarmer kjenner den enkle sannheten. De vet at man ikke skal drite i sitt eget rede. De kjenner den sannheten vi har glemt, som vi fjerner oss stadig mer fra. Planeten Jordens uunngåelig endelikt under sivilisasjonens åk er en svartbrent, død klump i verdensrommet, men det stopper som sagt ikke der.
Vi har blitt ødeleggere, og vi blir stadig dyktigere til det for hver generasjon som går, og veldig få blant oss ser hvor det bærer hen, ser den uunngåelige slutten. Den kan komme raskt. Den kan komme litt senere enn raskt, men den kommer.
Dette er en kjempehistorie og svært så logisk og realistisk, et bilde på en logisk, uunngåelig konsekvens av sivilisasjonens eksistens og menneskehetens blinde, ukritiske tro på avansert teknologi. Vi har sett mange eksempler på det allerede før menneskeheten har emigrert ut i verdensrommet. Atombomben, partikkelakseleratorer som produserer sorte hull, hvordan vi omgir oss med giftstoffer osv. Vi leker med livets og Universets byggesteiner uten å skjønne bæret om hva vi egentlig driver på med. Det finnes en del viten eller påstått viten, men det kan best sammenlignes med små barn som leker med fyrstikker i et hus laget av knusktørt gress. Det finnes liten eller ingen dypere forståelse av det vi driver på meg eller av Universet som helhet. En god sammenligning av vitenskapen er med fri diktning. Vitenskapsmenn påstår at de har en grunnleggende forståelse, men det er bare sludder. Når man avviser alt som ikke kan påvises i et laboratorium er det nokså åpenbart at man faktisk ikke særlig åpen og særlig sannhetssøkende. Dette burde ha vært en selvfølge, men det er det dessverre ikke. I stedet fortsetter menneskeheten på sin vei mot den nevnte, logiske og uunngåelige konsekvensen. Jeg ser for meg at man i fremtiden prøver å tappe sorte hull for energi og det som verre er, og når da Universet skriker i dødskramper skjønner vi fortsatt ingenting av hva som foregår.
Primitive folkeslag som ennå ikke har blitt ødelagt av sivilisasjonens fangarmer kjenner den enkle sannheten. De vet at man ikke skal drite i sitt eget rede. De kjenner den sannheten vi har glemt, som vi fjerner oss stadig mer fra. Planeten Jordens uunngåelig endelikt under sivilisasjonens åk er en svartbrent, død klump i verdensrommet, men det stopper som sagt ikke der.
Vi har blitt ødeleggere, og vi blir stadig dyktigere til det for hver generasjon som går, og veldig få blant oss ser hvor det bærer hen, ser den uunngåelige slutten. Den kan komme raskt. Den kan komme litt senere enn raskt, men den kommer.
tirsdag, januar 06, 2009
En livslang vandring
Jeg skriver nå endelig ting jeg skrev i hodet så langt tilbake som for tretti år siden. Handlingen har ligget og gjæret i hele den lange tiden mens jeg jobbet meg fram mot dette punktet i historien. Jeg skriver nå åttende kapittel av Phoenix Green Earth, den tiende og siste boken i serien om Janus-klanen. Hovedpersonene har vendt tilbake til sin barndoms by. Sirkelen er sluttet. Siste del i dramaet er i ferd med å begynne.
Det føles veldig merkelig og godt. Hva som engang i en fjern fortid føltes som en uoppnåelig drøm har nå blitt virkelighet. Jeg simultanskriver på tiende og fjerde bok i serien, mens de tre første er ferdigskrevet for lenge siden og praktisk talt klar til utgivelse. Simultanskriving gir mange fordeler, etter min mening. Jeg kan trekke linjer både bakover og fremover, og samtidig holde hovedpersonene levende i tankene, selv om det helt klart har skjedd nærmest automatisk og uten at jeg har anstrengt meg de siste tretti årene. Personene ble levende for meg i tidlig alder og har bare vokst siden den gang.
De har reist verden rundt med meg, vokst med meg, og dødd og lidd med meg, som jeg har vokst og lidd og dødd med dem. De er levende vesener av kjøtt og blod. Alle ti (eller rettere sagt elleve) bøkene, rammeverket for historien har ligget i hodet mitt siden tidlig i tenårene. De siste bitene i puslespillet kom på plass under mitt besøk i Denver våren og sommeren 2002. Jeg visste at hovedpersonene ville vende tilbake til sin barndoms by før eller senere. Jeg visste bare ikke enkelthetene. Nå vet jeg hvorfor, kjenner motivasjonen og hele pakken. De valgte å dra tilbake til Denver. Jeg valgte det ikke for dem.
Hvorfor jeg valgte Denver, Colorado som åpningsscenen for historien allerede på syttitallet? Jeg aner ikke, selv om jeg har noen anelser.
Denver er verden i miniatyr, med høyhusene, den moderne byen innerst, de mindre eneboligene lenger ute og villmarken ytterst. Som alle byer…
Jeg har hele tiden visst hva hele serien skal handle om, om Villmannen i den moderne verden, om det i mennesket som forblir vilt og stort uansett hvor ødeleggende den moderne eksistensen er for oss. Det er en historie helt uten kompromisser, en jeg har skrevet og vil skrive uten å gå det minste på akkord med meg selv og det jeg ønsket/ønsker å gjøre. Sann kunstnerisk frihet er ikke bare et ord, ikke hvis man velger å gjøre det til noe ekte, noe vilt og stort. «Det er så rått, så altfor rått», sa en kjent forlagssjef til meg midt på åttitallet en gang, og han mente det ikke i positiv betydning.
Men det gjør jeg.
Jeg skriver som nevnt også på en del andre historier nå, bevisst annerledes enn disse jeg har beskrevet her, men dette er den ilden, den inspirasjonen som gjorde at jeg valgte å bli forfatter. Dette er Amos Kepplers livslange vandring.
Og alle historiene mine er blant de mest kontroversielle som noensinne er skrevet… ikke fordi jeg valgte å gjøre det, men fordi de skrev seg slik. Det falt og faller helt naturlig for meg og det er ikke en tom påstand.
Som jeg har sagt tidligere: Jeg skal gjøre mitt beste for å utgi The Defenseless (De Vergeløse), den første boken i serien i løpet av 2009. Etter at avtalen med trykkeriet og internasjonal distributør er i boks er det bare å registrere boken, gjøre den siste finpussen og følge opp med alt det slitsomme og omfattende administrative arbeidet og det er gjort. Jeg gleder meg vilt.
Det føles veldig merkelig og godt. Hva som engang i en fjern fortid føltes som en uoppnåelig drøm har nå blitt virkelighet. Jeg simultanskriver på tiende og fjerde bok i serien, mens de tre første er ferdigskrevet for lenge siden og praktisk talt klar til utgivelse. Simultanskriving gir mange fordeler, etter min mening. Jeg kan trekke linjer både bakover og fremover, og samtidig holde hovedpersonene levende i tankene, selv om det helt klart har skjedd nærmest automatisk og uten at jeg har anstrengt meg de siste tretti årene. Personene ble levende for meg i tidlig alder og har bare vokst siden den gang.
De har reist verden rundt med meg, vokst med meg, og dødd og lidd med meg, som jeg har vokst og lidd og dødd med dem. De er levende vesener av kjøtt og blod. Alle ti (eller rettere sagt elleve) bøkene, rammeverket for historien har ligget i hodet mitt siden tidlig i tenårene. De siste bitene i puslespillet kom på plass under mitt besøk i Denver våren og sommeren 2002. Jeg visste at hovedpersonene ville vende tilbake til sin barndoms by før eller senere. Jeg visste bare ikke enkelthetene. Nå vet jeg hvorfor, kjenner motivasjonen og hele pakken. De valgte å dra tilbake til Denver. Jeg valgte det ikke for dem.
Hvorfor jeg valgte Denver, Colorado som åpningsscenen for historien allerede på syttitallet? Jeg aner ikke, selv om jeg har noen anelser.
Denver er verden i miniatyr, med høyhusene, den moderne byen innerst, de mindre eneboligene lenger ute og villmarken ytterst. Som alle byer…
Jeg har hele tiden visst hva hele serien skal handle om, om Villmannen i den moderne verden, om det i mennesket som forblir vilt og stort uansett hvor ødeleggende den moderne eksistensen er for oss. Det er en historie helt uten kompromisser, en jeg har skrevet og vil skrive uten å gå det minste på akkord med meg selv og det jeg ønsket/ønsker å gjøre. Sann kunstnerisk frihet er ikke bare et ord, ikke hvis man velger å gjøre det til noe ekte, noe vilt og stort. «Det er så rått, så altfor rått», sa en kjent forlagssjef til meg midt på åttitallet en gang, og han mente det ikke i positiv betydning.
Men det gjør jeg.
Jeg skriver som nevnt også på en del andre historier nå, bevisst annerledes enn disse jeg har beskrevet her, men dette er den ilden, den inspirasjonen som gjorde at jeg valgte å bli forfatter. Dette er Amos Kepplers livslange vandring.
Og alle historiene mine er blant de mest kontroversielle som noensinne er skrevet… ikke fordi jeg valgte å gjøre det, men fordi de skrev seg slik. Det falt og faller helt naturlig for meg og det er ikke en tom påstand.
Som jeg har sagt tidligere: Jeg skal gjøre mitt beste for å utgi The Defenseless (De Vergeløse), den første boken i serien i løpet av 2009. Etter at avtalen med trykkeriet og internasjonal distributør er i boks er det bare å registrere boken, gjøre den siste finpussen og følge opp med alt det slitsomme og omfattende administrative arbeidet og det er gjort. Jeg gleder meg vilt.
torsdag, januar 01, 2009
Grunnen til at Neandertalerne døde ut
Neandertalerne var, grovt sett en annen menneskeart som i en periode levde parallelt med «oss», med Homo Sapiens Sapiens, og som døde ut for rundt 35 000 år siden. Mange årsaker har blitt lagt fram som grunn eller grunner til at dette hendte. Den mest aksepterte, eller det som var den mest aksepterte i lang tid var at de ble fortrengt av konkurrerende stammer av Sapiens, at vår overlegne hjerne og overlevelsesegenskaper utkonkurrerte deres.
I de siste tiårene har dog en helt annen, alternativ forklaring vokst fram og blitt mer akseptert. Relativt nye arkeologisk funn mer enn antyder at grunnen er at neandertalerne ga opp sin nomadiske livsstil. Deres liv ble statisk og uten vesentlig forandring, som blant annet antropolog Kathleen Gibson hevder. Mens Sapiens reiste fram og tilbake sommer og vinter og vandret store deler av sitt liv grodde neandertalerne fast på et sted og beveget seg knapt derfra.
Gibson og de andre hevder at det var minimale forskjeller på intelligens og utviklingsnivå mellom de to menneskeartene. Neandertalerne gjorde opp og transporterte ild (Magasinet Science Jan 1996). De hadde større og kanskje også en mer effektiv hjerne. Gibson sier at forskjellen mellom de to artene ikke er biologisk, men sosial. Etter å ha delt utvikling i millioner av år skilte de lag for rundt 100 000 år siden. 70 000 år etter det fantes det ingen neandertalere igjen. I historisk perspektiv forsvant de ganske så hurtig. Begge var naturlige nomader. Først når neandertalerne sluttet å vandre forsvant de fra jordens overflate.
Moderne mennesker burde ta dette inn over seg. Vi er naturlige nomader, men vi har kastet vrak på det, på en av våre mest verdifulle egenskaper, på mye av det som gjør oss til mennesker, og vi ser resultatet. Mens vi en gang levde i et stammesamfunn der variasjon og skaperevne ble hyllet og utviklet eksisterer vi nå i et statisk samfunn uten vesentlig variasjon. Høres det kjent ut?
Vi emulerer neandertalerne, etterligner dem i det som mest sannsynlig førte til deres utslettelse. De døde ut i en kritisk periode av sin utvikling, på bare noen få tusen år. Når man ser verden i dag er det mer enn klart at vi er inne i en tilsvarende kritisk epoke, og at det som feller oss er nøyaktig det samme som felte andre før oss.
I de siste tiårene har dog en helt annen, alternativ forklaring vokst fram og blitt mer akseptert. Relativt nye arkeologisk funn mer enn antyder at grunnen er at neandertalerne ga opp sin nomadiske livsstil. Deres liv ble statisk og uten vesentlig forandring, som blant annet antropolog Kathleen Gibson hevder. Mens Sapiens reiste fram og tilbake sommer og vinter og vandret store deler av sitt liv grodde neandertalerne fast på et sted og beveget seg knapt derfra.
Gibson og de andre hevder at det var minimale forskjeller på intelligens og utviklingsnivå mellom de to menneskeartene. Neandertalerne gjorde opp og transporterte ild (Magasinet Science Jan 1996). De hadde større og kanskje også en mer effektiv hjerne. Gibson sier at forskjellen mellom de to artene ikke er biologisk, men sosial. Etter å ha delt utvikling i millioner av år skilte de lag for rundt 100 000 år siden. 70 000 år etter det fantes det ingen neandertalere igjen. I historisk perspektiv forsvant de ganske så hurtig. Begge var naturlige nomader. Først når neandertalerne sluttet å vandre forsvant de fra jordens overflate.
Moderne mennesker burde ta dette inn over seg. Vi er naturlige nomader, men vi har kastet vrak på det, på en av våre mest verdifulle egenskaper, på mye av det som gjør oss til mennesker, og vi ser resultatet. Mens vi en gang levde i et stammesamfunn der variasjon og skaperevne ble hyllet og utviklet eksisterer vi nå i et statisk samfunn uten vesentlig variasjon. Høres det kjent ut?
Vi emulerer neandertalerne, etterligner dem i det som mest sannsynlig førte til deres utslettelse. De døde ut i en kritisk periode av sin utvikling, på bare noen få tusen år. Når man ser verden i dag er det mer enn klart at vi er inne i en tilsvarende kritisk epoke, og at det som feller oss er nøyaktig det samme som felte andre før oss.
onsdag, desember 24, 2008
Mer fra Solfesten
Det Egentlige Nyttår, Den Lengste Natten startet like etter klokken tre om dagen, den 21. desember, den første natten i det nye året, 12069, det niende året i Skumringsstormens Tid.Jeg spilte vert denne gangen og var kokk og seremonimester. Vi satt rundt stuebordet og spiste, en tanke mer sivilisert i kveld, i hvert fall innledningsvis, enn det vi vanligvis er (ironisk ment). Jeg serverte den rykende Heksegryten. Vi kuttet i den kjøttfulle delen på siden av hånden og blandet blodet vårt i vinglasset foran oss. Alle spiste og drakk og skålte og sang, også uten at en lyd kom fra noen av oss.
Det har blitt en tradisjon at vi spiser godt først, før festen virkelig starter, siden mange fester kan vare i flere netter, ofte uten betydelig tilførsel av næring. Vi blir vill i nattens mørke, enda villere enn vi ofte er i dagslys, og i kveld er intet unntak. Man kan sitte og filosofere i timevis, men enhver Heksenatt er en avsindig feiring av Livet.
Vi er åtte i kveld, åtte rundt bordet, mellom trærne, i den dype skogen, et relativt høyt tall, spesielt når man tenker på at vi er hedninger (opprinnelig en kristen, negativt ladet betegnelse, «de som samles på heden») som ikke tilber noen guder, som aldri faller på kne for noe eller noen. Det er dessverre så altfor sjelden i våre dager, også, til og med i radikale miljøer.
Men da blir det desto mer verdifullt og samles, til feiring og utveksling av ville, kompromissløse tanker.
- Vi fortærer oss selv, sier Rolf salvelsesfullt som en vekkelsespredikant. – Vi stiger opp fra vår egen aske. Her ute, så langt fra sivilisasjonen gjenfinner vi oss selv.
Og det er nesten de eneste ordene som blir uttalt i natt, selv om vi snakker mye.
Vi skåler. Glassene plinger når de møtes. Svært få glass gjør det nå lenger. Tonen vibrerer i evigheten, i vårt indre, i det ytterste rom vi reiser igjennom. Vi farer vill i evigheten og gjenfinne ross selv. Denne ene kvelden isolerer vi oss, slik vi noen ganger gjør på slike kvelder fra den døde verdenen vi har vokst opp i.
Alle elektriske lys er slukket. Slikt er bannlyst på heksenetter. Her finnes bare levende lys, stearinlys danser i mørket, ild som strekker seg inn i natten. Vi diskuterer fundamentale spørsmål, diskuterer Universet og dets gåte, slik vi gjerne gjør. Det åpner seg for oss, slik det ofte gjør. Vi åpner det. Vi er hekser (vis mann eller kvinne) og hekser avdekker det som er skjult, drar det innvendige ut i det åpne så alle kan ta på det og oppleve dets Magi.
Natten blir dyp og mørk, og alle lys i nabolaget slukkes. Vi løper ut i skogen, i villmarken, til ilden og mørket. Bålet flammer opp under de lave skyene. Vi står med ryggen til trærne, omsluttet av skygger. Primitive stammer snakker fortsatt om at ånder, sjeler som besøker dem og er en del av deres tilværelse. Det er lenge siden vi som er til stede i skogen i natt fant ut at det stemmer. Luften er full av sjeler, både fra levende og døde. Vi føler dem, hører dem og ser dem, mest i ytterkanten av synet, men også når vis er rett fram. Det er så naturlig, så riktig. Vi omfavner trærne, gjør det på en langt dypere måte enn de fleste «treehuggers», føler saften i dets indre. Vi undres på ny og på ny hvordan folk kan la være og føle det.
Berit danser i mørket, blir treet, blir dets grener, og når vi slutter oss til henne blir vi det også. Vi føler giften, uunngåelig, men her ute, i natt er den fortsatt bare en ørliten lort i Universets evighet og uendelighet. Når vi løper, løper vi, uten tanke på hvor vi havner. Vi Reiser, uten bevegelse, med bevegelse, en alltid komplett ubeskrivelig fornemmelse, følger den usynlig stien hvor den går, ikke gjennom mørket, men gjennom Skyggen.
Skyggen er vårt evige Jeg, det som overlever, det som Forblir gjennom Evigheten. I Vodoun-filosofien er ordet for sjel og skygge det samme. Det passer så godt, eller er i det minste en like god beskrivelse som noen annen jeg har hørt. Skyggen er alt vi er, alt vi har vært, alt vi kommer til å bli, og alt vi kan bli. Tilværelsen er en evig, dynamisk utveksling mellom det «fysiske» og det «åndelige», begge deler like viktig og uatskillelig fra hverandre.
Vi følger duften i våre nesebor til en stor åpen slette som jeg aldri har sett på dette stedet før (og jeg har gått her ofte), følger ilden og skyggene i vårt indre til synet av Yggdrasil, Livets Tre åpenbarer seg for oss, og vi skjønner hvorfor vi er her.
Livet og Ildens feiring ender, slik den ofte gjør i grålysningen, men i disse mørketider varer den, vedvarer den mye lenger. Dagene er bare, enda mer enn ellers bare glimt i evigheten. Hvis det er noen grunn, noen grunn overhodet til at vi er her, er det for å lære, og i natt har vi lært alt som er å lære, alt som trengs for å lære mer om den evigheten som venter der ute.
I løpet av denne korte, lange natten har vi levd sterkere enn folk flest gjør gjennom et helt liv, og det er bare begynnelsen på vår evige Reise.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
