Piratprosjektet - forvandling og forandring

  Første utkast, før noen partipolitisk påvirkning.

  Dagens samfunn er for stort og uhåndterlig. Det umenneskeliggjør mennesket og ødelegger naturen, ødelegger selve menneskenes livsgrunnlag, våre muligheter til overlevelse. Det krever store og fundamentale endringer. Det må blant annet skaleres kraftig ned. Dette er dog ikke negativt. Det kan og bør bli en enorm berikelse for oss hvis det gjøres skikkelig, med en grundig plan.

  Det følgende kan gjøres i ethvert samfunn, og har også blitt gjort mange ganger før. Men nyvinninger innen teknologi har også gjort det lettere for dagens mennesker å gjøre det, å tilpasse seg en ny virkelighet.

  1.  Sentraliseringen må snus. Folk må oppmuntres til i sterkest mulig grad å gjøre mest mulig lokalt. Nedleggelsen av lokale sykehus må stanses. Utviklingen må snus fullstendig i forhold til dagens praksis. Piratpartiet vil satse på lokalt selvstyre og levevei. Effektivitetshysteriet må vekk. Folk må bli viktigere enn profitt. Helse, transport og andre essensielle behov i menneskenes liv må ikke være drevet av profitt. Alle viktige ting bør være en offentlig oppgave.

  2. Urbant jordbruk har et enormt potensial, både for matforsyning, energiforsyning og enkeltmenneskers og gruppers sanne uavhengighet fra alle maktkonsentrasjoner. En hel by kan dekkes av planter. Kineserne har allerede planlagt en slik by og hensikten er å gjøre det alle steder. Tak og vegger utvendig kan dekkes. I tillegg til å produsere enorme mengder mat vil plantene også isolere bygningene. Innvendig dyrking kan også brukes til å dyrke mat og også produsere energi. Individer og grupper kan dyrke sin egen mat og ikke lenger være avhengig av butikkvarer. Fordelene med nulltransport er også åpenbare.

  Langtransport bør tilhøre fortiden.

  3. Solpaneler som tak på boliger og bygninger er allerede noenlunde samme pris som vanlig takstein og er faktisk en bedre, mer solid løsning. Et hus eller en bygning som bruker solpaneler og andre tiltak kan også til og med produsere mer energi enn det bruker. En dobbeltseier.

  På sikt vil kraftselskaper bli overflødig. Ethvert individ og eller gruppe kan produsere nøyaktig så mye kraft som de til enhver tid trenger. Da kan man også faktisk snakke om å gi fossefallene tilbake til naturen. En demning har alltid vært direkte ødeleggende for et gitt lokalt økosystem.

  4. Det må virkelig satses på kollektivtransport, i langt større grad enn hva som blir gjort i dag. Jo mer lokal og langtrekkende jernbane tar over transporten av folk og varer, jo bedre. Fly blir overflødig utenom mellom kontinenter. All privat bilbruk i byer bør opphøre. Først må kollektivtransport bygges ut slik at den kan brukes til alt, for eksempel også til enkel og rask kjøring mellom hjem og barnehager. Så bør bilens tid i tettbygde strøk være fordi. Å bygge nye veier i dag er fullstendig sinnssykt. Det bør ikke bygges en eneste ny vei noen steder.

  5. Et utvidet, altomfattende, utvetydig «grønt skifte» bør ikke motkjempes, men omfavnes. Det landet som er først ute her vil ikke få en masse ulemper, men få et enormt forsprang på alle andre.

  5a. All oljeproduksjon må avvikles så snart som praktisk mulig. Å ikke gjøre det er kollektivt selvmord. All plastproduksjon bør også stanses. Oljen blir enda en overflødig ressurs.

  6. Alle innbyggere må oppmuntres til sann uavhengighet og kritisk tenkning fra fødselen av. Halvparten av timene i skolen bør brukes til dette. Undersøkelser har vist at det fører til at barn lærer fag bedre, ikke dårligere under slike forhold.

  7. En Borgerlønn man kan leve godt av, gitt uten betingelser bør være en integrert del av et større, fleksibelt opplegg som også takler noen av de potensielle farene ved ordningen.

  Ved siden av å frigjøre menneskenes liv, gi oss tid til å leve vil dette også frigjøre enorme resurser som i dag blir sløst vekk i byråkrati. At NAV blir borte er knapt noen tragedie. Det bør dog beholdes et ørlite kontor som kan brukes til eventuelle nødutbetalinger.

  Målet må være mennesker og grupper av mennesker som ikke lar seg styre av verken private eller offentlige maktsentra og som kan overleve på egen hånd. Det er sant at jo lenger avstand det er fra beslutningstaker til de som blir berørt av beslutningen, jo dårligere blir resultatet.

  Norges innbyggere, som nesten alle i hele verden er altfor avhengig av hendelser utenfor deres kontroll. Norsk selvforsyningsgrad er elendig. Nordmannens selvstendighet og kritisk tenkning er elendig. Vi må ta fatt i alt det som beskrevet her med en fleksibel tilnærming der man er forberedt på mulige hinder og skjær i sjøen.

  Lokalstyre med sann makt kontra sentralt er helt klart veien å gå. Det som trengs er et robust, men fleksibelt system som er i stand til å takle til dels kraftige humper i veien, ett som vektlegger samarbeid, ikke konkurranse, vennlighet, ikke grusomhet.

  Forsvarspolitikk

  1. Norge må jobbe for at NATO skal forlate sin globale aggressive agenda og vende tilbake til ordningen som eksisterte før «Nye Nato» ble etablert. Hvis ikke NATO gjør det må Norge trekke seg helt ut av NATO. Det må utarbeides alternativer til NATO-medlemskap, hvis det skulle bli nødvendig.

  2. Det må ikke stasjoneres noen fremmede styrker i Norge.

  3. Norge må støtte, uten forbehold det verdensomspennende forbudet mot atomvåpen. Atomvåpen skal aldri bli brukt av Norge eller av land Norge allierer seg med. Hvis et land har atomvåpen skal ikke Norge alliere seg med det.

  4. Man må slutte å snakke om sikkerhetspolitikk og begynne å snakke om fredspolitikk, og om fredstrening, istedenfor krigstrening. Stater som omfavner krigen, som USA har gjort lenge må reageres mot. USAs innflytelse i verden må bekjempes.

 5. Den antirussiske propagandaen må opphøre. Russland er ingen trussel mot vestlige land. Vestlige land må slutte å være en trussel mot Russland.

 6. Norge skal utelukkende delta i militære fredsoperasjoner godkjent av FN og si nei til dem også på selvstendig grunnlag hvis de er tvilsomme eller det på noen måte er sådd tvil om deres integritet.

  Overvåkning

 1. All overvåkning må bli ulovlig ved lov, med strenge straffer for brudd. Private selskaper, grupper eller enkeltpersoner skal ikke drive med overvåkning. Stater og deres hemmelige tjenester og politi skal ikke bedrive overvåkning, verken direkte eller indirekte.

 1a. Ett eneste unntak er overvåkning av sengeposter med dødssyke pasienter på sykehus.

 2. Innsamling av informasjon uten en persons uttrykkelig enighet må bli forbudt. Bruk av digitale informasjonskapsler må bli forbudt. En person skal ikke kunne tvinges til å godta det når vedkommende underskriver en kontrakt eller på noen måte tvinges. Hvis så skjer er kontrakten og avgjørelsen ugyldig.

 3. Opplysninger innsamlet på ulovlig vis skal aldri brukes til noe, verken i offentlige eller private tvister eller i noen sammenheng som kan skade eller tenkes å skade en gitt person.

  Farvel til forsiktighetslinjen

  Stanley Kubrick sa at hvis man kan snakke om et problem på en elegant måte gir man inntrykk av at det er løst. Jeg er helt enig.

  Enda en ting galt blant mange i dagens samfunn er at et budskap må bli presentert i en pen innpakning.

Enda en

Når nok en oljetanker nå har forlist ved norskekysten og forurenset et enormt område enda mer enn det allerede er forurenset så er det ikke lett å finne mer å legge til i forhold til alt man har sagt om det tidligere.

Det sier så visst mye om norsk oljevirksomhet generelt. Det sier også uendelige mye om den likegyldigheten man finner både hos myndighetene, fordi de ikke gjør noe som helst for å stoppe det, og også om folk flest, fordi de finner seg i at det ikke blir gjort noe. Kort og godt sier det uendelig mye om hele det moderne samfunnet, om sivilisasjonen som helhet.

Jeg bruker ikke ordet «forbrytersk» på den måten samfunnet generelt bruker det, når det gjelder lovbrudd og slikt, fordi det er tyranniets språkbruk, men den vedvarende og massive ødeleggelsen av liv vi passivt bevitner i det moderne samfunnet er i sannhet forbrytersk, i den egentlige betydningen av ordet.

Fra luft, sjø og land blir planeten dynget ned med gift, og dette blir unnskyldt, dette blir kalt en nødvendig, selv en god ting.

Rike og mektige Ødeleggere blir enda rikere og mektigere ved å ødelegge livet på Jorden enda mer enn de allerede har gjort, og de forventer å bli godt behandlet. De blir jo det, men de burde ikke bli det, men bli tvunget til å spise all giften de sprer, både fysisk og åndelig. Da hadde det, rent logisk og faktisk blitt hurtig slutt på det.

En humle, to humler, tre humler

Jeg så en humle i dag, så en til og så enda en.

Slike syn pleide man først å se i mai og knapt nok det. Dette var den første varme vårdagen, da man blir overrasket fordi man har kledd seg for godt. Det var som oftest i mai det også… før.

En person som falt i koma for tjue år siden og våknet opp i forrige uke ville ha sett brå og store nok forandringer til å bli fristet til å tro at han eller hun hadde våknet opp i en annen verden, og det ville ha vært sant. For oss som har opplevd, levd igjennom disse tjue årene og fulgt med, luktet kaffen har forandringen kommet saktere, men tydelig.

Det som var sant for tjue år siden er ikke sant nå lenger. Været er ikke bare forandret, men kastet om kull. Skoggrensen flyr oppover fjellsidene. Isbjørner kommer krypende ut av hiet lenge før tiden. Vinteren er kortere de stedene det fortsatt er vinter. Andre steder er vinteren bare et fjernt minne for de voksne. For barn er den som en ren eventyrfortelling å regne, noe de aldri har opplevd og som for dem fremstår som ren fantasi.

Og vi ser fortsatt bare de første spede tegnene på det som kommer. Vi lever midt i Forandringens Tid, en som vil omskape verden enda mer enn den så langt har gjort.

Alt liv vil dø ut

Slik det ofte er så er det verre enn man tror.

Verdenshavene blir stadig surere og man pumper stadig ut mer forurensning, både CO2 og miljøgifter som gjør det enda surere og fylt opp med gift. Dette har man visst en stund, en god stund, men nå kommer det meldinger fra forskerne som de selv kaller dommedagsberetninger. Det er ikke snakk om at de roper ulv, men at de føler at de ikke kan rope høyt nok og kraftig nok fordi de føler at de da ikke blir trodd, ikke da heller. Forurensningen er «totalt ute av kontroll». Havet forsures ti ganger raskere enn man tidligere trodde, og i løpet av kort tid blir det så surt at mesteparten av livet der vil dø ut. Fra nederst til øverst i det økologiske systemet vil arter bli rammet. Noen vil bli rammet direkte, ved at det sure havet rett og slett vil stoppe deres muligheter til å eksistere der. Andre vil bli rammet indirekte, ved at maten deres ikke finnes lenger. Alle økologiske systemer er delikate, avhengig av en hårfin balanse for å kunne eksistere og trives, og nå har situasjonen gått fra galt til verre, fra truende til kritisk. Svart hav var et uttrykk som før ble brukt om deler av havet, en relativt isolert hendelse grunnet overfiske eller i hvert fall tilsynelatende midlertidige forhold. Nå er det en betegnelse som passer for hele Jorden. Det skjer først og blir verst i kalde områder, for så å spre seg sakte til de varme, inntil havet blir nærmest totalt livløst. Til og med oppdrettsfisk vil ikke kunne eksistere der.

Forhåpentligvis setter dette den endelige spikeren i likkisten for de som har ønsket å lagre CO2 i havdypet. Det var alltid et idiotisk, ubehjelpelig forslag. Nå blir det sinnssykt.

Alt dette er ikke en «bekymringsmelding», som diverse ledere både for nasjoner og private næringsliv elsker å kalle det, men et kamprop i en krig på liv og død, en krig som må kjempes mot hele den menneskelige sivilisasjon.

Dette er sivilisasjonen i et nøtteskall, selve dens essens: ødeleggelse, utryddelse av alt liv. For dette er ikke, for de som tror det et enkeltstående tilfelle, men det uunngåelige resultatet av sivilisasjonens eksistens. Det verste er slevsagt at vi allerede vet alt dette, at vi har visst det veldig lenge. Det har ikke manglet på advarsler. De er simpelthen bare enda klarere nå, og man kan lure på hvor mye klarere de kan bli før alle innser den uhyggelige sannheten: at alt liv på Jorden er truet, inkludert menneskene og drastiske, bortenfor drastiske tiltak blir igangsatt.

Et lite utvalg av relevante innlegg på Uten Grenser:

Blandete følelser

Ødeleggerne (III)

De verst tenkelige scenarioene

Oljeindustrien

En logisk konskevens

Grunnen til at Neandertalerne døde ut

Kjemisk krigføring - vår stjålne fremtid

Kystbyer og dagens kyster en saga blott

Teknologiforherligelsen

Verdenskvernen

Kreftsvulst

Ikke egnet til å opprettholde liv

Femti prosent av Jorden omskapt av menneskene

Ødeleggerne (III)

I dag er det på dagen tjue år siden oljetankeren Exxon Valdez gikk på grunn i Valdez-sundet i Alaska. Både under og etter hendelsen har det kommet fram ting vi som mennesker burde ha vært foruten.

Når vi først fikk høre nyheten virket det dramatisk. Selv bevisstløse nyhetsreportere skjønte at noe viktig hadde skjedd. Jo mer vi fikk vite i timene, dagene og ukene og årene som fulgte jo verre ble det.

Hvaler, millioner av fisker og fugler og andre dyr døde under og etter grunnstøtingen.

Oljeselskapet Exxon Mobil, et selskap som for lengst hadde et slett rykte fikk med rette et enda slettere.

Her presenteres, til glede for alle sannhetssøkende lesere en mengde av verdens fremste grupper av ødeleggere, av industriselskap.

Den lokale eskimostammen kaller det «dagen da sjøen døde». Det er en treffende beskrivelse, en som slår ned i støvlene ethvert forsøk fra Exxon Mobil og industrivennlige personer på å bortforklare hendelsen.

Folk har flyttet fra stedet i bøtter og spann. Det er simpelthen ikke mulig å leve skikkelig der lenger. De som fortsatt bor der sliter med selvmord, depresjoner og en bunnløs aggresjon daglig.

Det ser slevsagt bedre ut nå enn det gjorde like etter forliset, men giften forblir i systemet. Det ligger fortsatt olje på strendene og det ansvarlige selskapet unndrar seg fortsatt ansvar. Fagfolk sier at det kan ta mange tiår og til og med århundrer før naturen i området har brakt seg selv tilbake i en viss balanse. Katastrofen foregår fortsatt, også fordi Exxon fortsetter å terrorisere tidligere og nåværende innbyggere med sine advokater og sin pengemakt og sin allmektige innflytelse i det moderne samfunnet.

Man snakker om en ulykke når det gjelder denne katastrofen, men det var egentlig ingen ulykke, men som The Alaskan Oil Spill Commission sier det:

«The grounding of the Exxon Valdez was not an isolated, freak occurrence. It was simply one result of policies, habits and practices that for nearly two decades have infused the nation's maritime oil transportation system with increasing levels of risk. The Exxon Valdez was an accident waiting to happen.»

Tre minutter over midnatt feilet mannskapet i forsøket på å rette opp skipet etter å ha seilt rundt et isfjell og gikk på grunn, og de enorme mengdene med olje, hele 40 000 tonn begynte å renne ut. Det har vært større katastrofer hvis man bare regner mengden olje, men ikke hvis man regner i ren naturødeleggelse og også tar i betraktning hva Exxon Mobil har foretatt seg eller ikke foretatt seg i katastrofens kjølevann.

Flere filmdokumentarer, inkludert en som vil bli sendt på BBC2 den 26. mars klokken 21.00 lokal tid tar skritt for skritt for seg den omfattende listen av feilgrep og feilaktig politikk som ledet til katastrofen. Dette er enda en veldokumentert vedvarende «ulykke». Ingenting har forandret seg. Om mulig så har selskap som Exxon Mobil fått enda større makt til å ødelegge livet på jorden de siste tjue årene.

Ulykkene fortsetter. Utslippene fortsetter. Det har, i større og mindre ulykker blitt sluppet ut olje som tilsvarer mer enn tre Exxon Valdez katastrofer bare i Valdez-området siden 1989.



Erstatningsoppgjøret etter katastrofen er et kapittel for seg. Det Exxon til slutt ble dømt til å betale, etter tjue år med rettstvister er for småpenger å regne.


Exxon har også vært aktiv i sine bestrebelser på å motvirke tiltak for å motvirke den menneskeskapte Globale Oppvarmingen og undergrave klimaforskningen. Forskerorganisasjonen Union of Concerned Scientists har i en rapport som ble offentliggjort for to år siden dokumentert at selskapet har brukt 16 millioner dollar, hundre millioner kroner på å skape forvirring og spre desinformasjon om forskning på den menneskeskapte Global Oppvarmingen. De har fabrikkert usikkerhet om oppvarmingen og årsakene til den, på samme måte som tobakksselskapene i sin tid gjorde med røyking. De har finansiert talløse organisasjoner og også bygget noen opp fra grunnen av for å skape et inntrykk av en uenighet som ikke finnes.

«Tvil er vårt produkt».

Og de har brukt sin enorme politiske innflytelse til å blokkere alle omfattende lovforslag som minsker deres makt og pengestrøm, og som kan bremse den Globale Oppvarming.

På tundraen i Alaska lekker det stadig ut olje fra deres operasjoner, flere hundre tusen liter bare de siste årene. Selskapets skip fortsetter å forurense de syv hav.

I det hele tatt. Exxon Mobil fortjener en plass blant de aller fremste når det gjelder å kåre de aller mest negative innflytelser i dagens verden.

Oljeindustrien

Oljeindustrien er bare mer av det samme, mer av det man ser i all industri, all «foredling» og utvikling: å dra en masse gift ut av bakken og utsette livet på jorden for den giften, de giftene, utallige gifter som ingen har orket å lage en fullstendig liste over. Olje er i seg selv skadelig, i seg nærmest dødelig for levende vesener, unntatt for en del bakterier som vokser og formerer seg i slike substanser. I tillegg til selve oljen og alt som utvinnes av den så bringer man masse annet, for eksempel kvikksølv til overflaten. Et gitt boreområde flyter gjerne over av kvikksølv. Menneskene skades og forgiftes like mye av denne aktiviteten. Slevsagt. I mange år har vi gjerne bare hørt om de mer indirekte virkningene av oljeboring og en oljebasert økonomi generelt. Men man trenger ikke dykke særlig dypt i materien for å finne ut at det, som vanlig er atskillig verre enn man tror. Den menneskeskapte Globale Oppvarmingen er bare en av de mindre skadevirkningene av denne aktiviteten.

Norsk oljeboringsaktivitet er slevsagt ikke noe bedre enn oljeboringsaktivitet andre steder. Hvis man leser igjennom norsk utvinningshistorie så er det slett ikke førti år med ære og nytte, men enda mer av vår vanære og vår vanmakt. Man trenger ikke mer enn skrape like under overflaten før all verdens dritt trer fram, bokstavelig talt.

Historien om norsk oljeutvinning er en historie om naturødeleggelse, sykdom, død og lidelse, og maktmisbruk, der alle de som har blitt skadet av aktivitetene både på og av norsk sokkel har blitt nektet erstatning, og ikke bare det, men til og med nektet erkjennelse av hva som har foregått, fordi det ville skrelle av det tynne skallet av den illusjonen som gjennomborer også denne delen av moderne samfunnsliv.

At NHH-professor Rögnvaldur Hannesson sier at det er absurd å verne Vesterålen på grunn av fisken er bare ytterligere en sinnssyk detalj i dette bildet. Han, som mange andre mener tydeligvis at det er fullt mulig å drikke olje og spise penger for å overleve.

Den siste nyheten i en lang rekke av ukjente nyheter som alle kjenner til er at det flyter over av kvikksølv på plattformene. Kvikksølvet kommer som sagt med oljen til overflaten og norske plattformer flyter generelt sett over av kvikksølv. Dette stoffet er en ekstremt farlig gift. Det er ikke bare noe som hjelper oss å måle temperaturer. Skadevirkningene inkluderer, men er ikke isolert til skader på nervesystem, reproduksjonsevne og nyrer. Og det siste «funnet» ble heller ikke rapportert til myndighetene. Man kan jo forstå det, forstå hvorfor ikke. Det er ikke noe poeng i det, liksom… siden myndighetene, alle private og offentlige etater og kontrollorganer er fullt på det rene med hva som foregår.

Oljeindustrien er en typisk industri.

Det er sjokkerende lesning. Les alt sammen om oljemarerittet, og alt det tilstøtende materialet om andre industrier, og se om ikke ditt syn på dagens samfunn som det best tenkelige samfunn, ikke får en ørliten ripe i lakken, i det minste. Det betimelige spørsmålet som igjen bør stilles er om vi overhodet bør leve i et slikt samfunn.

Noen få noenlunde positive trender (I)

Nybilsalget «stuper» for syvende måneden på rad, i følge organisasjonen for europeiske bilprodusenter ACEA. I november falt det med 25.8 prosent sammenlignet med november i fjor. Det går ikke ned på langt nær nok slevsagt, men det er en start. Forhåpentligvis blir det en varig trend og ikke avhengig av nåværende positive økonomiske realiteter. Foreløpig så har det ikke sunket mer enn det gjorde i 1999, og da tok det seg fort opp igjen, og det går jo ikke, det er bare enda mer av den samme, vedvarende vandrende katastrofen.

Det er få ting som ødelegger naturen mer enn bilen simpelthen ved sin blotte eksistens. Utslippene fra motoren er langt fra det verste ved det. Selve byggingen av veier og produksjonen og delproduksjonen, i talløse fabrikker over hele kloden ødelegger langt mer. All moderne aktivitet ødelegger livet på Jorden, men en skal lete lenge etter en bruksgjenstand som ødelegger mer enn Bilen.


Humanistisk Ungdom kommer med et utspill i julen som man så absolutt bør rose og støtte, og som får en til å humre godt. De sender ut ørepropper til norske elever før den tradisjonelle julegudstjenesten norske skoleelever blir mer eller mindre tvunget til å delta på hvert år. Proppene er en hjelp til de som føler at de må gå, til tross for at det i prinsippet er frivillig. Nå mener jeg at humanetisk forbund generelt sett er altfor positive og ettergivende til kristendommen, men dette er et stort utspill fra ungdomsorganisasjonen deres.

Slagordet i forbindelse med kampanjen er frydefullt og riktig: «Ikke prek på min skole og jeg skal ikke tenke i deres kirke».

Herlig ironisk og nedlatende.

En gledens dag (III)

På sin første dag som samferdselsminister erklærte Amos Keppler at det ville aldri mer bli bygget en eneste vei i norge, at bilkjøring i og ved alle byer ville bli forbudt, og at fra nå av ville alle samferdselsresursene gå til aggressiv utbygging og drift av kollektiv transport som buss, jernbane og hurtigbåter.

- Alle etablerte partier har poster i partiprogrammet om satsing på kollektivtrafikken, sa Keppler i en for han usedvanlig lang tale. – Dette har til nå vært noe av det aller feiteste valgflesket, men det er det slutt på fra nå av. Fra nå av skal handling følge ord. Privatbiler vil fra nå av bare bli brukt de få stedene de virkelig trengs. Bensinen vil bli billigst i distriktene og rådyr i sentrale strøk. Dette er bare ett av mange initiativ regjeringen vil ta på dette området i denne regjeringsperioden. I hundre år har bilen og bilveiene ødelagt naturen. Bilen har vært en hellig ku og dens eiere har vært gitt enorme fordeler. Det er på tide at det tar slutt.

Keppler kommer fra posten som landbruksminister, der han sørget for forbud mot alt pelsdyroppdrett, og industrielt landbruk, og at det ble langt vanskeligere for blodtørstige bønder å skyte ulv og bjørn, og langt hardere straffer for det. Både ulvestammen og bjørnestammen har tatt seg kraftig opp etter det, og en sann norsk ulvestamme har satt seg, med mange nye kull hvert år.

Et nytt ordtak har spredd seg som løpeild i det politiske miljøet i det siste: Keppler er hard mot de harde.

Erna og Siv kan høres i stortingets korridorer der de synger lavt i kor: Flere veier, bedre veier, bredere veier. Flere biler. Større biler. Raskere biler.

Dagens miljøverntiltak

Siste nytt av fiaskoer når det gjelder gode miljøverntiltak er «nyheten» fra den svenske undersøkelsen om at motorer som går på etanol forurenser mer enn vanlige bensinmotorer. Avgassene er farligere og påfører de som puster dem inn større skade. De er kreftfremkallende og generelt helsefarlig. Etanol har i årevis blitt hyllet som det miljøvennlige drivstoffet.

Det har også biodrivstoff generelt sett blitt. Biodrivstoff er også rett og slett en dårlig ide. Det forurenser mer enn vanlig bensin, spesielt når man tar hele produksjonsprosessen med i betraktning. I tillegg til denne heller sjokkerende nyheten påvirker det verdens matproduksjon i negativ retning. Områder som kunne ha blitt brukt til å produsere mat blir brukt til å produsere drivstoff til grådige motorer i stedet, og gjort en allerede sulten verden enda mer sulten. Så vil også store skogsområder bli hugget, i miljøvernets navn, og hvordan noen kan engang påstå eller late som om dette er noe positivt er i sannhet ubegripelig.

Kjernekraftlobbyen blir stadig mer aktiv når det gjelder å tilby sine tjenester for å løse de enorme utfordringene den menneskeskapte Globale Oppvarmingen gir menneskeheten. Jo da, for å redde oss fra varmen vil man forgifte oss ytterligere med de farligste stoffene menneskene kjenner til.

Dette er kjente toner når det gjelder «løsninger» på verdens problemer. De nevnte løsningene er ofte, svært ofte verre enn den forrige geniale sådan. Vaskemidler er ett annet eksempel. Kunstige kjemikalier har ofte blitt introdusert for å erstatte giftige organiske stoffer… og gjort problemet enda verre. Da rensefiltre ble installert i motorer på slutten av åttitallet førte det til økte og farligere utslipp av nitrogenoksid og lignende. Slike tiltak hjelper gjerne på en ting, kanskje, men gjør mange andre ting verre. Dessuten spiller det slevsagt null rolle uansett hvor lite kjøretøyer måtte forurense når de brukes, når hele produksjonsprosessen av både kjøretøy og drivstoff er en enorm forurensningskilde.

Kyoto-avtalen skulle bremse økningen av klimagasser. Den har ikke engang klart det, og er knapt verdt papiret den er skrevet på eller god nok til å tørke seg i baken med.

Ved det siste alternativet ville den i det minste ha blitt brukt til noe nyttig.

Karbonlagring er bare latterlig, fordi det ikke gjør noe med det egentlige problemet, men tvert om øker det. Det er en typisk omgåelse av problemet, fordi man ikke ønsker å gjøre noe med det, ikke ønsker å ta de høyst nødvendige og omfattende grepene som må til for å forandre verden i entydig positiv retning.

Og «klimakvoter»? He he. Jo, der har verdens ledere vært helt utrolig sleipe og kreative. De sørger for at utslippene i offisielle statistikker til enhver tid vil gå i null. Og i tillegg til denne geniale vrien vil de attpåtil tjene penger på det. Helt utrolig. Det viser at den menneskelige intelligens og skaperevne egentlig ikke kjenner noen grenser…

Å si at de mange falske tiltakene er utilstrekkelig er å gjøre de toneangivende kreftene i dagens verden en tjeneste, er å være alt for snill med dem, med deres mange og sleipe representanter. Det er slevsagt atskillig verre enn som så. De falske tiltakene gjør alt verre, både fordi de ikke er bedre enn alle de som kom før dem, og fordi de skaper en illusjon om at noe blir gjort.

De aller fleste i posisjoner i dag vet dette godt, og ønsker som alltid å lulle folk flest inn i en søvn de aldri våkner opp fra. I tillegg finnes det også veldig mange uvitende ledere. Og så er det store flertallet, som er både tyranner og uvitende.

For at noe, noe overhodet av betydning skal bli gjort må man gå til roten av problemet. Man må redusere verdens behov for energi, redusere det dramatisk, ikke finne stadig flere og mer udugelige måter å øke det på.

Sparepærer, sparedusjspredere, klimakvoter, biodrivstoff, rensetiltak, karbonlagring osv osv, alt sammen er bare å gå løs på symptomene på sykdommen. Det gjør ingenting, ingenting for å løse de enorme problemene menneskeheten står ovenfor. For å gjøre det må man gå til roten, må man, rent faktisk anerkjenne at problemet, det enorme problemet eksisterer, ikke at man løser det ved å bruke litt mindre vann hver gang man dusjer, både i faktisk og overført betydning. Sparepærer, dusjspredere, søppelgjenvinning osv vil ikke redde livet på Jorden fra menneskehetens sakte og pinefulle selvmord.

Hva var det med sparepærene igjen? Hva gjorde dem verre enn de gode, gamle lyspærene? Jeg husker det simpelthen ikke og gidder ikke slå det opp. Det er så allikevel bare en detalj i det store bildet, enda en distraksjon mot det som egentlig er viktig. De distraherer oss hele tiden og det, som med alt annet av lignende temaer må det bli en slutt på. Her hjelper det ikke å skyte spurver med kanoner. I dette tilfellet må man bruke skyts av atskillig større kaliber.


JA, de er kvikksølvbomber, DET var det, og attpåtil, for å gjøre det hele fullkomment så er det langt fra sikkert at de er sparepærer overhodet…

Men misforstå meg ikke: om de skulle ha vært sparepærer aldri så mye ville det bare ha vært enda en distraksjon, enda et latterlig bedrag.

Verden vil bedras og det er det som må gjøres noe med. Den dagen folk flest ser igjennom illusjonen, all den distraherende støyen, det gjennomførte bedraget og alt det uvesentlige som omgir dem har man tatt det første viktige skrittet, ikke før.

Enda noen elfenbenstårn

«Ny bydel i Bergen heves en meter», heter det så fint i vaskeseddelen, i reklamen, i hvitvaskingen. Utbyggerne av den «nye bydelen» i Solheimsviken og på Damsgård er ettersigende svært så fremsynt og tar varslene om den menneskeskapte globale oppvarmingen på alvor.

En meter…

G. C. Rieber Eiendom og boligbyggelaget BOB har søkt hjelp hos Nansensenteret til å beregne vannstanden de neste hundre årene og kommet til at de nye bygningen vil stå trygt med «forholdsregelen».

Anslagene for havstigningen blir omtrent oppjustert daglig i disse dager, og et konservativt, uoffisielt anslag ligger i dag på rundt 16 meter inntil 2030. Nansensenteret har alltid vært tilbakeholden og tatt aktivt del i den offentlige berolighetspolitikken satt i scene av både offentlige og private myndigheter, både av regjeringer og industrien, så det er ikke overraskende at de hjelper G. C. Rieber Eiendom og BOB med salget av disse bygningene og leilighetene.

Jeg har for lengst begynt å se meg etter et hus høyt til fjells og langt inne i de norske fjelldalene, og det bør også alle andre gjøre.

Det eneste de oppnår ved å flytte inn på disse kontorene eller i disse leilighetene er at alternativt vil få svømmebasseng eller undervannsrom overalt og at de vil trenge dykkerdrakt for å kunne bo der.

Falskhet i nittitredje potens

Mange industriselskaper kommer med miljøvernfilmer i disse dager. Faktisk så står de i kø for å komme med dem. Miljøvern er på moten igjen, så lenge det varer. Den åpenbare trusselen som Global Oppvarming representerer har blitt så klar at de kan ikke lenger ignorere den helt, fordi folk flest også har innsett at de ikke lenger kan ignorere den.

Da jeg var i London så jeg en kortfilm som viste noe som først virket som en presentasjon av en skole for folk som ønsket å gjøre noe for å motvirke Global Oppvarming. Den varte lenge og man ble uvilkårlig revet med. Det viste seg å være en reklame for iskrem.

Toyota har en kino og tv-reklame reklame der de forgrønner en hel by og forurensningen bare fordufter. Volkswagen har en annonse over 8 - åtte - helsider i lørdagens Bergens Tidende, om sitt Blue Motion «prosjekt», hvor de legger ut om hvor miljøvennlig de er og skal bli.

Dette er eksempler på hvor tilpasningsdyktig industrien er, ikke på en sånn måte at de faktisk gjør noe med reelle problemer som måtte dukke på grunn av all giften de har spydd ut og fortsetter å spy ut i luft, vann og jord, men til å tilpasse seg skiftende holdninger i samfunnet, og å gi et inntrykk av at de faktisk gjør noe med problemene de har skapt.

Reklamen deres, propagandaen deres virker. Vi har sett det, ser det hver eneste dag, fordi folk kjøper løgnen og falskheten deres. Løgnene, illusjonen de skaper er overbevisende, uansett hvor gjennomsiktig alt sammen er for de som bruker sansene til å sanse, se, høre, lukte, føle og smake med. For folk flest lar seg lure gang på gang på gang. Så, når giftprodusentene bruker milliarder av dollar på holdningskapende reklame og propaganda vet de at det er vel anvendte penger.

De kan fortsette som de stevner, i trygg forvissning om at de vil få lov til å gjøre nettopp det, av svake, ettergivende regjeringer og de lettlurte masser.

En ubehaglig sannhet - en lidenskapelig kritikk

Denne lørdagen bør for en gangs skyld ikke brukes til hjernedød festing. TV2 sender 22.10 i kveld En Ubehaglig Sannhet av og med Al Gore og alle bør benke seg foran Tv’en, for en gangs skyld, spesielt de selvtilfredse idiotene som deltar på Arbeiderpartiets landsmøte.

Her er min oppsummering av filmen:

«You look at that river, gently flowing by, you notice the leaves, rustling with the wind, you hear the birds, you hear the tree-frogs, in the distance you hear a cow, you feel the grass, the mud gives a little bit on the river bank, its quiet, its peaceful, and all of a sudden, its a gear-shift inside you, and its like taking a deep breath and going... oh yeah - I forgot about this.»

Fra og med dette første bildet av elven og Al Gores stemme så stiger klarheten og lidenskapen opp i oss, og slipper ikke taket.

En Ubehaglig Sannhet handler på overflaten om Global Oppvarming, men for meg handler den like mye om å våkne opp, og forbli våken, å kikke rundt deg med et klart og skarpt blikk, og lukte den stinkende kaffen.

Vi opplever en manns lidenskap, kontra den ikke lenger så kalde vinden fra nord og sydpolen. Dette er mannen som en gang ble beskrevet som stiv og unaturlig i sin opptreden. Men forandringen er mer enn overfladisk. Det er som om han har funnet sitt sanne kall, fri på et vis, fra Washington DCs fuktige korridorer.

Dette er en systematisk, grunnleggende gjennomgang av Global Oppvarming, en som etterlater langt færre snudde steiner enn det som er vanlig, det som tilsvarende presentasjoner har gjort før den. Dette er en stor film. Det viktige temaet den omhandler gjør det faktum verken mer eller mindre sant. Mannen legger fram sitt budskap på en forsiktig måte, på ett vis. Stemmen er lav, på ett vis, og det samme er filmen, men dets Sannhet er likevel hylt som torden utover verden, og trenger inn i hvert eneste hjørne av dagens verden.

Vi ser India, San Francisco bukten, Ground Zero, Holland og diverse andre kystområder drukne når sjøen stiger. Al Gore, den store mannen legger fram sitt syn, og En Ubehaglig Sannhet, den store filmen gjør det samme. Jeg kjente til mesteparten av faktaene før jeg så filmen første gangen, men filmen rørte fortsatt ved mitt innerste, som en myk hanske i ansiktet, som en hammer i skallen, og fikk hjertet mitt til å slå fortere, pusten til å raske på. Jeg følte ilden, ilden i menneskenes sjel bli tent.

Vi opplever hvordan Als grunnleggende optimistiske syn på verden blir utfordret, av likegyldige politikere, av en uberørt verden, en som med et skuldertrekk avviser fundamentale sannheter. Vi ser hvor perpleks og rent lamslått han blir av dette, og av andre sinnssyke utslag av dagens menneskelige (eller umenneskelige) samfunn. Al tror på menneskeheten, også på nåtidens menneskehet, til tross for alt sammen. Han tror på at sunn fornuft vil seire over fryktelige odds. Og vi tror også det, i hvert fall så lenge vi sitter og ser på filmen.

Dette er definitivt den beste dokumentarfilmen som noensinne er laget. Grunnen til det er ikke åpenbar med en gang, men historien griper tak i oss fra første øyeblikk og slipper ikke taket. Hundre minutter flyr av gårde som ved et fingerknips, og vi har lyst å se mer.

Hver eneste mann, kvinne og barn på Jorden burde ha blitt tvunget til å se denne filmen gjentatte ganger uten avbrudd i tjuefire timer til ende, og de burde ikke ha fått verken mat eller vann overhodet i løpet av den tiden. Å faste er sunt for sjelen, sies det.

Og så skulle de bli jaget tilbake i kinoen av spisse geværløp.

Jeg makter ikke helt å gi uttrykk for mine inntrykk når det gjelder denne filmen, klarer ikke å rose den nok. Den starter rolig, og bygger seg opp derfra, til et crescendo av tanke, handling og sjel. Som sagt, jeg er ikke enig med alt Al sier. Jeg er enig med hans fakta, hans observasjoner, men ikke med hans filosofi og konklusjoner, ikke engang med hans grunnleggende prinsipp om at sivilisasjonen bør bli reddet. Med andre ord: Jeg mener at han ikke går på langt nær langt nok. Men jeg beundrer og respekterer han. I de mest kyniske deler av våre hjerter så fortsetter han å tale til håpet i oss alle. Jeg er ikke sikker på om det er en god ting, ikke fullstendig. Men jeg lytter til hans lidenskap, og hans ild, og det er Menneskelig, det er Livet.

Og både ild og skygge blåser nok en gang i mitt indre.

Laksenæringen og andre næringer

Violent Dreams har også skrevet noe om denne saken. Jeg vil dog ekspandere på hennes tanker og ta en noe annen vinkling. Det er en sak jeg har ønsket å skrive om en stund nå, spesielt etter enda en listeria sak. Det har vært mange av dem og av lignende saker i norsk oppdrettsnæring og norsk oppdrett generelt.

Jeg var blant de første kritiske røstene mot norsk lakseoppdrett og havbruk da det startet opp for alvor for rundt tjue år siden, av utallige gode grunner. Her er et utvalg:

1. Jeg var og er imot det av prinsipp. Hvorfor drive kunstig havbruk overhodet, eller kunstig noe? Industriproduksjonen av kjøtt på land viser hvor feilslått en slik tankegang er.

2. Det ble klart nokså hurtig at enorme mengder av antibiotika ble brukt for å holde fisken fri for sykdommer, og selv om det åpenbart ikke fungerte, så fortsatte de å pøse på med det. Et tykt lag ble liggende på bunnen. Ja, det er mindre av det nå, men det brukes fortsatt og siden det var bare ett av mange ting galt, blir det bare enda en illustrasjon på dritten. De ble nærmest tvunget til å redusere bruken av det, men de ble ikke tvunget til å slutte med oppdrettet.

3. Faren for at laksen rømmer og kontaminering av villaksen. Dette skulle slett ikke skje, sverget representanter for næringen. Det var bortimot en logisk umulighet. Laks har rømt utallige ganger og i enorme mengder siden den gang, men næringen har nå blitt så mektig at den behøver ikke engang svare på kritikk, uansett hvilke åpenbare løgner de blir tatt i å bedrive.

4. Fisken «svømmer» ikke akkurat som sild i tønne, men det er ikke langt ifra. Ikke rart at de trenger masse antibiotika og «vaksine» for å i det minste holde noe av «vår» mat «frisk» (en svært så relativ betegnelse her). Laksen vokser opp under kummerlige forhold og mistrives fra vugge til grav. Den sykner hen, lenge før den blir slaktet, og kvaliteten på maten blir deretter. Og det bør ikke være vanskelig å forstå hvorfor: Et vesen som er vant til å svømme mil etter mil i åpent farvann har omtrent et badekar med vann til rådighet.

5. Fiskene er deformerte, en virkning som bare blir mer og mer tydelig for hver ny generasjon, og dette spiser vi, og dette tolererer vi. Slik har vi blitt.

Oppdrettsnæringen startet som en katastrofe og den har ikke blitt noe mindre det i årenes løp. Norske oppdrettere eller selskaper, i den grad det finnes lenger er verken verre eller bedre enn skotske og andre, og det blir slevsagt brukt som en unnskyldning.

Dere skjønner det at dette er ikke mat, slett ikke. Det bare ser sånn ut. Egentlig er det en stinkende fabrikk forkledd som en kjøttklump.

Den nyeste saken med listeriabakterier funnet i norsk laks solgt i Tsjekkia overrasker meg ikke, slett ikke. Det er bare en naturlig konsekvens av tankegangen som ligger bak og i bunn av det hele.

Myndighetene er som vanlig helt på hælene, både bevisst og ubevisst. Havbruksnæringen er allerede den største etter oljen, og er hyllet som det som skal ta over for den når det svarte og også uspiselige gull er borte. Igjen kombineres griskhet med stupiditet av en annen verden for å ødelegge oss.

La meg til slutt si at dette dreier seg ikke om «dyrevern», fordi ingenting egentlig gjør det, etter min mening, men om menneskevern, om et forsvar for det som en gang for lenge, lenge siden var og burde være vår naturlige tilnærmingsmåte til ting. Vi taper på det selv, fordi vi sakte men sikkert slutter å være mennesker. Jeg har skrevet om pelsdyroppdrett og dyreforsøk tidligere. Samme sak. Samme uhyggelige fremmedgjøring fra det naturlige, fra oss selv. Vi er i ferd med å bli maskiner og ikke mennesker. Vi burde egentlig ikke være i stand til å se oss selv i speilet lenger. Vi har blitt så avskyelige rett og slett.

Det dreier seg heller ikke om (sunn) mat, av de samme grunnene eller i hvert fall ikke utelukkende det. At maten er usunn og også direkte kreftfremkallende er egentlig underordnet. Det viktigste er ikke hva dette gjør med oss fysisk, selv om det slett ikke er uviktig (for å si det mildt), men hva det gjør med oss mentalt. Det bryter oss ned på alle tenkelige måter, både fysisk og psykisk, og det er egentlig ikke så veldig stor forskjell på oss og på laksen i mærene lenger. Forskjellen blir stadig mindre for hver eneste dag og natt som går uten at vi sier til oss selv: Nok er nok!

Utslipp nummer en million

Det har vært enda en oljekatastrofe på vestlandet. Et skip har brukket i to og sluppet ut flere hundre tonn med olje. Også denne gang sier myndighetene og media at det er et «lite utslipp». Og det stemmer jo for så vidt at det er lite utslipp sammenlignet med de aller største utslippene og hva det en dag kan og vil bli, men at dette er enda mer av den pågående berolighetspolitikken er det liten tvil om.

Strendene på Fedje, på fuglereservatet på Askøy, og opp og ned kysten er tilgriset av olje, av et stoff som dreper alt liv det kommer i kontakt med, stoffet som får dagens verden til å gå rundt. Når folk sier dette skyldtes mangel på oljeberedskap så har de en nokså utilstrekkelig forståelse av virkeligheten. At denne mangelen gjør det hele enda et hakk verre er sant nok, men hovedgrunnen til at det lekker olje er at oljen er der overhodet.

Det vil alltid skje ulykker i sivilisasjonen, masse ulykker. Den offisielle propagandaen gjentar til det kjedsommelige at slike hendelser er sjeldne, men det stemmer slevsagt ikke. Slike katastrofer skjer hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste sekund over hele verden. Det er enda en pris blant utallige vi må betale for å «leve» slik vi gjør. Folk flest stiller ikke engang det mest åpenbare spørsmålet: Hvor mye dritt og gift kan vi dumpe i havet, på kloden… før det er fullt? Og de stiller ikke et mye viktigere spørsmål: hvorfor lever vi i et samfunn som tillater slikt overhodet?

Fabrikker spyr ut og produserer gift, og denne giften må havne et eller annet sted. Enten havner den like ved fabrikken og sprer seg videre derfra, til hele kloden. Eller den må transporteres, og så sprer den seg over hele kloden, til hver enkel livsform på den måten.

Olje, radioaktive isotoper, industrielle kjemikalier. Det ødelegger oss både direkte og indirekte. Og dette er hva mennesker bør fokusere på, bør gjøre sitt ytterste for å stoppe, ikke skrike høyt om at en enkelt oljeberedskapsstasjon har blitt lagt ned.