tirsdag, oktober 30, 2007

Avslørt

Så har frigitte dokumenter avslørt sannheten bak den horrible innføringen av kontantstøtten. Kjell Magne Bondevik nærmest tvang sine samarbeidspartnere til å støtte den. Han truet med å droppe forhandlingene hvis de ikke så gjorde. I ti år har vi lidd for det.

Igjen tvang de kristne sin snevre moral ned over hodene på resten av oss.

De frigitte dokumentene er ellers svært så lystelig lesning…

mandag, oktober 29, 2007

Svada Erik

Ellers jobbet Erik Solheim hardt for å sette ny rekord i tullprat i kveld da han skulle prøve å bortforklare hvorfor StatoilHydro har engasjert seg i det oljerike Aserbajan.

Han forklarte seg i forbindelse med at Erling Borgen har laget en film som nådeløst dokumenterer overgrepene der og StatoilHydros stilltiende aksept av dem.

Det var ikke måte på hvor mye godt StatoilHydros nærvær i landet medførte og hvor mye den norske regjeringen gjorde for å påvirke landets tyranniske styresett. Det faktum at regjeringens «anstrengelser» har feilet totalt i å gjøre inntrykk på landets myndigheter har øyensynlig gått han hus forbi… i likhet med så veldig mye annet, også i tillegg til alle de logiske bristene i hans argumentasjon intervjueren fra TV2 utrolig nok klarte å påpeke.

Det er ganske utrolig at det går an å pakke så mye tullprat inn i et kort intervju, men Svada Erik klarte det faktisk, og selv om dette er svært vanlig i enhver regjering så har Erik i sannhet blitt en av gutta også i så måte.

Tenke seg til at han en gang i tiden faktisk verdsatte direkte og åpen og ærlig tale. Det er dog lenge siden, men forandringen er så dramatisk at man begynner å lure på om det er samme mannen.

Jeg vil bestemt hevde at romvesener må ha byttet han ut med en dobbeltgjenger en eller annen gang i løpet av de siste femten årene. Ja, det vil jeg.

Falskhet i nittitredje potens

Mange industriselskaper kommer med miljøvernfilmer i disse dager. Faktisk så står de i kø for å komme med dem. Miljøvern er på moten igjen, så lenge det varer. Den åpenbare trusselen som Global Oppvarming representerer har blitt så klar at de kan ikke lenger ignorere den helt, fordi folk flest også har innsett at de ikke lenger kan ignorere den.

Da jeg var i London så jeg en kortfilm som viste noe som først virket som en presentasjon av en skole for folk som ønsket å gjøre noe for å motvirke Global Oppvarming. Den varte lenge og man ble uvilkårlig revet med. Det viste seg å være en reklame for iskrem.

Toyota har en kino og tv-reklame reklame der de forgrønner en hel by og forurensningen bare fordufter. Volkswagen har en annonse over 8 - åtte - helsider i lørdagens Bergens Tidende, om sitt Blue Motion «prosjekt», hvor de legger ut om hvor miljøvennlig de er og skal bli.

Dette er eksempler på hvor tilpasningsdyktig industrien er, ikke på en sånn måte at de faktisk gjør noe med reelle problemer som måtte dukke på grunn av all giften de har spydd ut og fortsetter å spy ut i luft, vann og jord, men til å tilpasse seg skiftende holdninger i samfunnet, og å gi et inntrykk av at de faktisk gjør noe med problemene de har skapt.

Reklamen deres, propagandaen deres virker. Vi har sett det, ser det hver eneste dag, fordi folk kjøper løgnen og falskheten deres. Løgnene, illusjonen de skaper er overbevisende, uansett hvor gjennomsiktig alt sammen er for de som bruker sansene til å sanse, se, høre, lukte, føle og smake med. For folk flest lar seg lure gang på gang på gang. Så, når giftprodusentene bruker milliarder av dollar på holdningskapende reklame og propaganda vet de at det er vel anvendte penger.

De kan fortsette som de stevner, i trygg forvissning om at de vil få lov til å gjøre nettopp det, av svake, ettergivende regjeringer og de lettlurte masser.

søndag, oktober 28, 2007

Hva så?

Sportsklubben Brann har blitt seriemester i fotball i 2007 for første gang siden 1963, men jeg sitter mest tilbake med blandete følelser og et spørsmål: Hva så?

Jeg må jo «innrømme» at jeg føler glede. Som tidligere sportsidiot er det vanskelig å la være, og jeg prøver heller ikke. Jeg gleder meg i øyeblikket.

Andre ting som kan nevnes i den sammenheng er at det unektelig er flott når Ole Paus sier om Bergen at det er en del av Italia som har drevet nordover. Det er sant, og gledelig, på mer enn en måte. Det må også slås fast at det er et lite mirakel når Brann endelig har «klart det». Og når Brann omsider har klart å vinne serien så føler man faktisk at alt, absolutt alt er mulig.

Jeg gikk på min første Brannkamp i 1971, ti år gammel. Jeg hadde sesongkort fra 1984 og til og med 1998 (selv om foreldrene mine brukte det mye innimellom siden jeg tilbrakte til dels lang tid utenlands). De to siste kampene i 1998 holdt jeg meg unna, til tross for at jeg allerede hadde betalt for dem. Jeg var simpelthen drittlei. Det som foregikk der ute på den grønne matta hadde simpelthen ingen relevans for meg lenger.

De fleste av dagens hverdagsmennesker går på sportsarrangementer for å oppleve noe spesielt, som den ene tingen der de kan skeie ut i en grå og tvers igjennom kontrollert hverdag. Men jeg, som et radikalt menneske gikk der, innså jeg etter hvert for å ha en slags forankring til det dagligdagse, som jeg ikke hadde på noen annen måte. Jeg innså det, etter noen år med funderinger. Men i 1998 hadde jeg en fast ni til fire jobb, noe som heldigvis har vært en sjeldenhet i mitt liv, og da trengte jeg slett ikke ankeret lenger. Jeg ble bare enda mer oppsatt på å gi helt slipp på det og aldri se meg tilbake.

Så, etter noen kvelder med kortvarig glede foran TV-skjermen i høst, gjenstår egentlig bare spørsmålet: Hva så?

Og svaret er dette: Lite eller ingenting. De to ordene sier egentlig alt. Jeg føler faktisk langt større glede over andre ting. Noen vil kanskje hevde at de finner inspirasjon i at det umulige har vist seg mulig, men det er en erkjennelse jeg har kommet fram til, på egen hånd, for veldig lenge siden. Jeg vil hevde en slik inspirasjon sportsidioter snakker om er flyktig og helst distraherer fra ting som er viktig, viktig å bry seg med i dagens totalt skakkjørte verden. Atleter er dagens gladiatorer, som utfører sitt brød og sirkus, som i likhet med all «underholdning» eksisterer for å folk til å glemme hverdagen, glemme alt som er virkelig viktig i livet, og det er veldig, veldig galt.

Branns seier gjør absolutt ingenting for meg, i hvert fall intet viktig, bortenfor det ørsmå, flyktige øyeblikket, og jeg vil hevde med styrke at det ikke gjør noe for noen, og jeg skulle ønske de ville innse det.

Trygt?

I et klassisk utslag av grådighetskultur erklærer flyprodusenten av Dash 8 Q400, Bombardier at «flyene våre er trygge».

De uttrykker skuffelse over at SAS endelig har kattet dem og sier at de har rådet kundene sine til å fortsatt bruke flyene.

Her er virkelighetsoppfatningen deres helt klart på kollisjonskurs med virkeligheten igjen. Mens uvanlig mange skjønner hva det dreier seg om og rett og slett ikke liker å fly med en flytype som har hatt uvanlig mange ulykker, ser ledelsen i selskapet for seg en mindre fet lommebok. At folk risikerer liv og lemmer mens de flyr deres fly er slevsagt av underordnet betydning.

Betent (eller «de skulle bare bombe en bunker»)

Så viser reaksjonene på Vibeke Løkkebergs bok og påstander om blant annet de alliertes bombing av Laksevåg og Holen skole på slutten av annen verdenskrig at det fortsatt er et betent emne, sekstitre år etter. Hendelsen har blitt fortiet og blir det fortsatt og folk som tar det opp blir stemplet som nazisympatisører. Hun har blitt anmeldt for ærekrenkelser av tidligere Milorg mann August Ratke, og selv om ikke anmeldelsen fører fram holder Radke & co fast ved sitt hatske angrep. Ettersigende visste enkelte Milorgfolk at det ville komme et angrep, og sørget for å evakuere barna sine fra skolen. Selv bruken av ordet «teppebombing» blir angrepet. Dette til tross for at fakta her er helt åpenbare.

Historiebøker nevner ikke bombingen med et ord. Ikke Norske Leksikon Bind 12 og ikke Norges Krig Bind 3. Betent.

Løkkeberg skriver i sitt innlegg i Bergens Tidende 27. oktober:

«Nesten 200 fly gikk inn over Vestlandet. Kl 09.00 denne skoledagen på Holen skole, starter teppebombingen av fra Damsgård og tvers gjennom Laksevåg til og med Kringsjå. 1500 bomber ble sluppet. 193 drept. 74 barn. 61 av dem på skolen. Det blir vanskelig å tro på bunkerhistorien. Bombene på 220 og 450 kg kunne ikke skade den. Heller ikke fosforbombene. Bunkeren kunne de tatt i 43 da den var under bygging.»

Generelt sett så er jeg ikke i tvil om at Løkkebergs versjon er atskillig mer korrekt enn Ratkes. Den blir også langt på vei bekreftet av uavhengige kilder. Fakta blir knapt dratt i tvil her. Det er det faktum at hun har våget å nevne det unevnelige, at hun har våget å si det høyt som utløser angrepene på henne.

Jeg og mange andre med meg kjenner godt til akkurat det og har følt det på kroppen ganske så mange ganger i løpet av livet. Sannheten blir sjeldent holdt høyt i hevd i dagens samfunn.

Løkkeberg taler mildt om forsoning og gjensidig anerkjennelse. Jeg er redd jeg ikke kan være enig med henne i dette. Fordi denne situasjonen om fornektelse og taushet når det gjelder ubehagelige sannheter er en generell og vedvarende tilstand i et verdenssamfunn bygget på Løgnen, på Illusjonen og på maktovergrep mot de som stikker hull på byllen.

Unaturlig påvirkning

Flere norske kvinner har dødd eller fått alvorlige bivirkninger av «kvisepillen» Diane siden den kom på markedet i 1981. Den blir bare anbefalt mot alvorlige hudproblemer, men blir likevel brukt mot kviser, som er en naturlig del av et menneskes utvikling, noe vi alle må igjennom.

Tjue alvorlige saker av blant annet hjerneslag, blodpropp og diverse andre alvorlige bivirkninger har blitt rapportert til Statens Legemiddelverk. Det har vært langt flere saker, som ikke har medført direkte livsfarlige utslag. Som i alle slike saker er det også store mørketall.

At dette middelet overhodet eksisterer er et typisk tegn på mye som er galt i dagens samfunn. En ting er å bruke utvortes salve mot kviser. Noe helt annet er å bruke noe som medfører kraftige hormonelle forandringer. Diane ble opprinnelig brukt som prevensjonspille, men medførte så ekstrem økning i østrogennivået, så store bivirkninger at den ble forbudt brukt som det etter bare tre år.

Men den ble ikke forbudt eller trukket fra markedet.

Ikke så rart kanskje, siden østrogen og østrogenlignende stoffer blir brukt i utstrakt grad i en rekke produkter verden over som tjener inn milliarder til legemiddel og -kosmetikkindustrien. Den moderne verden flommer over av slike stoffer og de er en av de største truslene mot livet på Jorden man kjenner til i dag, men, som vanlig lite eller ingenting blir gjort for å redusere eller fjerne dem fra våre omgivelser og de omgir oss hvor vi enn drar.

lørdag, oktober 27, 2007

Right as rain


Ellers illustrerer Michael Moore på en glimrende måte hva som er galt med amerikansk helsevesen. Det kan summeres opp i to ord: Organisert griskhet. Kapitalismen herjer uhindret i USA. Spørsmål om liv og død har blitt overlatt til kremmere og pølseselgere, og det kjempes nådeløst om hver krone. Hvis bestyrerne kan stjele enda en krone til kaksene av noen aksjonærer så gjør de det, og pasienter dør som fluer.

Og dette er det mange norske politikere emulerer og ønsker å emulere. Liv og helse har allerede blitt et spørsmål om kroner og øre her også, og mer er på vei. Alle kan se hvor galt det bærer hen, men tross for det fortsetter nøkkelpolitikere å styre utviklingen i samme, horrible retning. Dette er symptomatisk for så mange ting i dagens samfunn at man blir knapt overrasket eller sjokkert over noe lenger… selv om man burde ha blitt det.

Ikke så og forstå at offentlig styrt helsevesen er noe å skryte av, men hvis man skal velge mellom det ufullkomne og det hårreisende bør ikke valget være særlig vanskelig.

Av en eller annen grunn er det likevel det, tilsynelatende.

På tide

Norges medlemskap i EØS vil forhåpentligvis, sannsynligvis føre til at det blir billigere å bruke mobiltelefonen for nordmenn i utlandet fra nyttår. EU innførte allerede i sommer maksimumspriser for bruk av mobil over landegrensene etter at teleselskapene i årevis har tatt grov overpris for slik bruk. Dette er et klassisk eksempel, enda ett på at det såkalte markedet slett ikke fungerer. De eneste som tjener på det er, akkurat slik det er tiltenkt de kommersielle aktørene. Heretter må de i det minste finne andre måter å svindle sine kunder på.

Halloween (2007)

Jeg var og er fortsatt vilt begeistret for den første, opprinnelige Halloween-filmen. Den er med rette kalt en klassiker. Men jeg er vilt begeistret for Rob Zombies versjon også. De er store filmer på hver sin måte.

Dette er en helt annen type film, ikke en oppfølger, ikke egentlig en remake heller, selv om noe av den gamle dialogen er brukt og man lett gjenkjenner handlingen. Denne nye og friske versjonen av Halloween er som et hestespark i trynet. Man får livets brutale realiteter presentert på en totalt usminket måte. Dette er en film som tidligere barneombud Magne Raundalen helt sikkert ville advart mot og som enhver lignende idiotisk og maktglad byråkrat vil ønske å holde unna barna. De vil lyve, slevsagt, som vanlig og hevde at det er skadelig å se slikt, for både folk og fe, mens realiteten er helt motsatt.

I denne filmen blir vi presentert for et ganske annet nabolag sammenlignet med tidligere. Haddonfield er ikke lenger den idylliske småbyen invadert av et monster, men tvert om et sted hvor et «monster» blir skapt. Filmen er ekstremt og herlig voldelig og gjør mer for å forklare den utbredte volden i det moderne samfunnet enn tusen utredninger.

Magne Raundalen & co ville garantert ha satt morgenkaffen i vrangstrupen hvis de hadde snublet inn i kinosalen og blitt tvunget til å se denne fabelaktige filmen. Igjen må man fastslå at filmsensuren er bortimot avgått ved døden, i hvert fall når det gjelder vold og sex, det som tidligere ble sett på som så fælt og stoppet mang en god film fra å bli sett av nordmenn.

På den måten, i hvert fall har verden tatt et museskritt fremover.

Likegyldighet i nittiandre potens

Dagens verden, og menneskene i samtlige av dens nasjoner er ikke likegyldig. Det er atskillig verre enn som så. Prioriteringene er i sannhet hårreisende på skjeve. Folk flest bryr seg om en hel haug med ting og saker som er totalt uten betydning, mens de gir omtrent blaffen i det som virkelig betyr noe. Det går igjen på område etter område. Snakk med en tilfeldig valgt person, ta nyhetene en gitt dag og man ser det mer enn tydelig. I den grad noe av betydning blir nevnt er det på en ganske så grunn måte. Verden er ikke snudd på hodet, men snudd opp/ned så mange ganger at det nesten er umulig å vite sikkert hvordan noe fremstod opprinnelig. Samtaler er knapt samtaler overhodet, men vel regisserte opptredener og de som står for regien er ikke engang til stede. Folk blir fortalt hva de skal bry seg om, hva de skal mene og dermed mener de ingenting om noe, om noe som helst. Vi lever i et samfunn av lydbåndopptakere, en tid der det å ha sin egen mening om noe i beste fall blir uglesett og i verste fall der et menneske med sine meiningers mot blir regelrett forfulgt. Dette er den verdenen vi har skapt, en som skaper lite bortsett fra ødeleggelse og nedbrytning. All kreativitet og aktivitet er styrt inn i et smalt belte, og de som vandrer utenfor det er få og sjeldne.

I en verden praktisk talt uten ekte livsutfoldelse har det å leve blitt viktigere enn noensinne.

torsdag, oktober 25, 2007

Den Varme Vinden

Santa Ana vinden blåser fra innlandet og til kysten i California. Den blåser oftere og sterkere og lenger år for år. Landet blir tørrere og vindene blir kraftigere år for år, som i Hellas, Australia, og stadig flere steder på kloden. All fuktighet blir sakte men sikkert sugd ut av jordsmonnet og etterlater bare en ørken. Ørkenene verden over sprer seg stadig raskere over stadig større områder.

Verden tørker opp, og der den ikke tørker drukner den.

For to dager siden var det snakk om å simpelthen gi opp å slukke brannene i California og la infernoet brenne til det nådde kysten. I dag løyet vinden noe, men hvis ikke det hadde skjedd ville det ikke ha vært mulig å stanse ilden fra å brenne seg selv ut.

Det blir snakket om mange ting i brannenes kjørevann. Blant annet om at to av de ti brannene ble påtent. En mann mistenkt for å tenne på den ene ble skutt, bortimot henrettet av politiet. Hysteriet griper om seg.

Veldig få snakker om de dypereliggende, åpenbare årsakene til det som skjer. Som i Hellas og Australia blir knapt Global Oppvarming nevnt, og i hvert fall ikke i offisielt språkbruk. Tåkeleggingen fortsetter med uforminsket styrke. Verden forandres dramatisk foran øynene våre og vi gjør lite eller ingenting for å møte den enorme utfordringen vi står ovenfor. Forandringen skjer relativt langsomt. Utviklingen fra år til år er merkbar, men ikke egnet til å fremkalle panikk, slik den burde ha gjort. Det er først når vi ser det i et perspektiv på tiår at ting fremstår tydelig for nesten alle. På tjue år har nordpolen smeltet, taigaen i Sibir nær forsvunnet og stormene, flommene og forørkningen avslørt seg for alle som bruker øynene til å se med, for de som innser at forandringene skjer hurtigere og hurtigere.

Vi har igjen blitt advart, og enda en gang lukker vi øynene for fakta og ignorerer det som skjer rett foran nesen på oss.

onsdag, oktober 24, 2007

Oslo TV

Oslo tv på TV Norge er i sannhet et program for de «pene mennesker». Maken til knefall for kosmetikkindustrien og reklamebransjen skal man lete lenge etter.

Dette i en verden der begge har tilnærmet uinnskrenket makt.

Begge gjør sitt aller beste for at de folkene som lar seg villig skal streve for å være noe de ikke er. Istedenfor å bli frie, uavhengige mennesker lar de seg sløve ned skjønnhetshysteriet og jaget etter «suksess» (hva nå enn det er). TV Norge og Oslo TV er enda litt mer det enn gjennomsnittet av tilgjengelige kanaler, en feiring av falskheten og overfladiskheten i «late som» samfunnet.

Jeg er sikker på at noen vil påstå det er utmerket, «på pulsen» TV.

Ild som brenner i vinden (IV)

Her er endelig siste del av novellen (skyld på Telenor). Starten kan du lese her.


For tredje Mørke på rad, det femte hun husket siden sin ankomst hit, dekket beksvarte skyer nattehimmelen. Fuktigheten hadde ikke kommet med skumringen, slik den vanligvis gjorde. Bakken forble like tørr og selve luften syntes å dirre. Piken jamret seg. Hun visste at hun burde forlate dette stedet. Dra langt bort. Hver eneste gang hun trakk pusten kjente hun lukten selve luften ga fra seg. Hennes bevissthet, den egentlige, den som lå halvt skjult, halvt skjulte seg, hylte LØP, men den snakket også om å bli. Slik var det med hele henne. Fylt av motstridende følelser. Hun ble værende.

Landsbyboerne hadde trukket seg tilbake inn i sine trange boliger, til tryggheten innenfor døde trær. Innenfor den unaturlige veggen skjedde ingenting av betydning. Det burde det ha gjort. Da ville de forlengst ha forlatt stedet. Alle kunne se det nå, det voldsomme uværet som var på gang. Flerrende lyn vokste fra fjelltoppene til det tette skylaget. Tordendrønn fulgte lyn. Lyn fulgte tordendrønn. I en endeløs rekke. Og alt syntes å skje samtidig. Døden kom valsende og maurene stakk hodet ned i tuen sin.

Hva holdt de på med der inne, de idiotene? Sang de? Ba de til døve guder om nåde, istedenfor å lytte til sin indre stemme? Kvalmen, som hadde ligget på lur siden hun kom hit, ble overveldende. Halvt fordøyet mat sprutet utover bakken. Blek og skjelvende ble hun liggende å se på det som utspilte seg.

Hun hadde aldri sett maken, det visste hun. Det demret for henne at hun hadde hørt historier, men det hadde vært slike de tok i bruk til å skremme barna med. Noen hadde kastet henne ut av vognen. Det kom til henne i et lynglimt. Også siden, under sin oppvåkning, sin gjenopptagelse, hadde hun lært om naturens nådeløshet. Ingenting kom i nærheten av dette.

Lynene syntes å vandre i flokk... nedover fjellsidene, nedover dalen. Intet regn kom. Ikke den minste antydning til regn. Det første lynet, det første i en uendelig strøm, slo opp fra bakken midt ute i kornåkeren og en veritabel løpeild kom i dets sted. Den enslige hunnen satt med sammenpressede øyne, men hun så allikevel.

Hun sanset, hun klarte ikke å lukke sansene. Gjennom sprekker, som skyggebevegelser, så hun den ene vaktmannsposten bli sprengt i stykker og spredt utover marken. Resten av treverket tok fyr da det neste lynet sprengte seg opp fra midten av landsbyen. Nesten hele sletten stod i brann. Det hadde ikke nyttet om de hadde stengt seg inne andre steder i dalen. Men det fantes fristeder akkurat nå. Steder de hadde mulighet til å løpe til. Rekken av lyn laget brede spor i jorden, men mellom de avsvidde sporene, fantes en slags trygghet. Mange ble svidd ihjel fordi de prøvde å dra med seg ting og derfor ventet for lenge inne blant flammer og gnister.

Det ble voldsomt, øredøvende stille, et ørlite håp om frelse. Suget fra de infernoaktige brannene som fløt sammen til en eneste en, druknet i stillhetens brøl. Piken i skogkanten kikket opp. Hun så små, ubetydelige skikkelser løpe til med bøtter fylt med vann fra elven, den kokende elven. Vannet ble slukt av ilden lik musepiss i havet.

Men alt dette ble totalt betydningsløst da hun kikket forbi det og oppover dalsiden. En ny ladning lyn kom spurtende på rekke og rad nedover. Lang, lang rekke. Enda lenger, enda mektigere enn den forrige. Piken både kulset og ble tiltrukket av det utrolige synet. Hadde hun opplevd det på samme måte da hun hadde ligget sammenkrøket mellom foreldrene som liten pike? Tankene ble avsporet et øyeblikk. Kraftig avsporet. Lynene feide inn skogkanten bare et lite stykke fra der hun lå. Hele skogen syntes å ta fyr på en gang og hun ble tvunget ut på sletten. Hun ble ikke avsporet lenge, klarte ikke å få tankene bort fra det fantastiske, uhyggelige hun hadde opplevd de siste minuttene.

Et nytt, uendelig tordenbrøl fylte luften og endelig kom regnet. Uten forvarsel eller overgang fylte regnet luften. Plutselig øste det slik ned at det ble vanskelig å puste. Lynene fortsatte i en strøm som syntes endeløs. Brannene sluknet i løpet av sekunder. De voldsomme lynoppgangene fortsatte å svi av bakken. En stor del av den nærmeste skogen ble redusert til hauger med kvister. Landsbyens beboere hadde sluttet å gjøre noe som helst oppbyggende. De løp i vettløs panikk til alle kanter. Det nyttet ikke. Hvor de enn flyktet, så slo himmelens ambolt og hammer mot hverandre. Gnister som lett slukte et menneske. Piken slengte seg ned i en grop sammen med flere andre. Ingen brydde seg det minste om henne. De ble liggende der en stund, før de på ny måtte flykte. Og på ny og på ny. Hun kom bort fra dem, de forsvant for henne. Uværet ga seg ikke, samme hvor lenge en ventet, samme hvor desperat eller nummen en ble. Naturen tok ikke hensyn til noen stakkars maur som krøp omkring i villelse. Tid ble noe meningsløst. Måling av noe en umulighet. Sult fantes ikke. Ikke engang forståelsen av det. Alt ble måkt ned, flatet i en evig storm. Hun ble liggende til slutt, bare liggende. Marerittaktige bilder kom til henne av andre som også bare lå der. Stille.

Stillhet. En kølle mot skallen som insisterte på at den eksisterte. Hun dro seg motvillig, ivrig opp. Halvt død, halvt drømmende. Stillheten suste og fløt etterpå. Hun hørte ikke regnet som falt. Bare øresus og - innbilte hun seg - vannet som rant over svidd jord. En mann som løp forbi henne skrek noe vanvittig. Hun hørte ikke noe av det. Hun ble sakte stø på føttene igjen og trakk i retning av festningen. En svartbrent samling døde trær. Hun fant enkelt nok hovedporten. Den hadde blitt slått inn. Den var der ennå. Om den befant seg på samme stedet kunne hun ikke fastslå. Krigsmaskinen så hun ingen steder, så det kunne jo tyde på at porten hadde blitt flyttet. Men hun ga blaffen. Hun stoppet opp like foran det hun mente måtte være åpningen og ble stående der, bestemte seg med fjernhet i blikket for å stå der en stund.

Langsomt vendte varmen og blodet tilbake til den forslåtte kroppen. Hun stod til anklene i gjørme. Vannet fløt rundt leggene hennes. Hun hadde falt og skadet hånden sin. Klærne (og hun) var gjennomtrukket av væte og skitt. Store deler av det røde håret hadde blitt svidd vekk. Det virket skittenbrunt nå. Hun stod og pustet ut og inn mens øresusen tiltok. Adrenalinet sprutet ut i blodet, gjennom årene. Hun hadde overlevd. Mange lå stive og kalde på bakken. Men ikke hun. Hun kjente seg duggfrisk og levende.

Natten mørknet rundt henne etter hvert som de siste glørne i treverk og mark falmet. Det lysnet rundt henne mens øynene igjen tilvendte seg Mørket. Hun ble stående. Det var bevegelse i terrenget og ruinene. Hun vørte den ikke. De hun så vidt skimtet og hun gjorde ikke annet enn å skimte dem, fremstod som bleke gjenferd for henne. Og hun eksisterte ikke for dem. I alle fall snakket de ikke til henne, sendte ikke et eneste blikk i hennes retning. Kanskje kom de til å gjøre det idet de sakte, pinefullt dro seg et lite stykke opp av gjørmen de hadde plassert seg selv i, når de trengte noen å peke på, noen å legge skylden på.

Det hadde rammet henne Før. Hun Husket. Merkelig nok oppmuntret det smertefulle, krystallklare minnet henne til å holde ut enda litt lenger.

Han dukket opp foran henne lenge etter at hun hadde gitt opp å håpe, lenge etter at hun burde ha gitt seg i vei. I forhold til gjenferdene omkring vibrerte han av farger og glør. Hun ga fra seg et lite skrik av glede. Glimtet, livet i hans øyne gjenspeilte hennes.

De snakket sammen mens de prøvende begynte å ta på hverandre. Med berøring, blikk, små glimt av Hunger i ytterkanten av bildet de så, nyanser av lengsel. Nesten uten ord. I et glimt ble veldig mye veldig mye mer tydelig. Veiskillet stod klart for henne nå. Et klart skille. Hun hadde et valg. Han også.

De forlot stedet sammen, side om side. Han snudde seg og kikket seg tilbake en enkelt gang. Flere av de overlevende hadde startet opprydningsarbeidet. Det skjedde tregt, motvillig.

- Det finnes alltid dem som alltid vil gjenta fortidens feilgrep, sa hun mykt. Hun hørte sin egen stemme igjen, for første gang på mange dager og netter. Og den lød markert annerledes, som om den ikke tilhørte samme person. - Ilden er naturens rensemiddel. Etter dens herjinger kan alt spire friskt og nytt. De som stenger seg inne er alltid sårbare i Stormen.

Ved daggry var himmelen klar og blå på ny. Da solen steg opp over fjellene og varmet og tørket dem, hadde de allerede nådd et godt stykke opp i høyden. De badet i det første vannet de kom til. Noen hundre skritt senere følte de seg like tørre, men betydelig sprekere. Gresset ble grønnere, luften friskere jo høyere de kom. Og uten ord visste de at de begge ønsket seg et godt stykke til oppover. Skogen virket uendelig her oppe. Alt virket stort og samtidig trangt. Han moret seg med å studere måten hun beveget seg gjennom den tetteste skog på. Hvert eneste tre, hver eneste hindring virket som en festning på han. Alt sammen syntes å gli unna for henne, istedenfor omvendt. Han satt høyt i terrenget mens hun gikk for å lete etter mat. Det ble en kilde til glede for han at han ikke kjente noen utstrakt, nedbrytende misunnelse over hennes ferdigheter. I stedet nøt han å se henne jakte. Han fikk små og store glimt av menneskedyret, en krysning mellom en hjort og en panter, mens hunnen gled ut og inn av buskas og underskog. Det ildrøde håret blåste i vinden.

Og langsomt, umerkelig fra øyeblikk til lange blikk, allerede i timene utover den første dagen, mer ante enn merket han konkret forandringene i seg selv. Ørsmå ting egentlig. Sånn føltes det den første tiden, de første nettene med prøvende turer og drømmer. Den ekstreme våkenheten steg opp i han, sakte og uavvendelig. Allerede den andre natten ante han at han aldri kunne vende tilbake til den han hadde vært. Han ville ikke ha overlevd det. Kroppen kunne kanskje ha pustet og gått, men han tvilte på om hjertet ville ha slått og blodet flytt i årene.

Han lærte, av henne, av seg selv, å ikke snuble i de utallige røttene som stakk opp overalt. Hakkete gange og løp ble sakte som forvandlet. Han gjenoppdaget seg selv. En del av dette var også å gå i dager og netter sulten, med bare bær og røtter som utilstrekkelig næring. Han skjønte at det alltid kom til å bli slik, at utrygghet kom til å bli en del av hverdagen som ikke var noen hverdag. Hun gjenkjente frustrasjonen og desperasjonen som martret han. Hun lo da han gang på gang slo knyttede never i villsinne mot bakken, ikke ondsinnet. Han skjønte at hun lo med han, ikke av han. Vel, en liten, ondsinnet tendens syntes han at han hørte. Det vørte han ikke. Ikke slik som da landsbyboerne hadde hånet og sett ned på han.

Like før, i de korte, hektiske timene før han drepte sitt første bytte, kom sjokket. Som en vannpytt som gled unna for foten, en flodbølge som selv ikke føtter like talløse som trærne i skogen, kunne stanse. Han hørte uglen hyle, bare som et svakere ekko av det han hadde hørt natten før, men han opplevde det uendelig kraftigere. Pusten hans, så lett og... luftig, i ett med de rytmene han mer enn fornemmet i sine umiddelbare og fjerne omgivelser. Han innså med et sjokk at hans rytme, hans pust, bare skilte seg ubetydelig fra den i selve skogen, villmarken omkring. Hvor kom det fra dette, hvor i all verden hadde det skjult seg? Et spørsmål som dette, unødvendig og bortkastet, ble hurtig lagt i graven. Han visste svaret. Hadde visst det fra han første gang slo øynene opp.

Han bommet på haren ved første utfall. Kniven boret seg ned i hard og vanskelig skogbunn like etter at dyret hadde hoppet vekk derfra. Våpenet stod bom fast. Jegeren slo dette fast og forkastet så tanken som søppel. Bevegelsen forover stanset aldri opp, ikke det minste, lille tidspunkt. Han fikk tak rundt dyrets venstre bakfot, klemte til, og bare ved en ettertanke truet medlidenhet det fortvilte skriket til den lille tassen med å hindre mannen i noe. Jegeren klemte til enda hardere. Ben knakk under vekten av den knyttede hånden. Han holdt fast til han fikk tak rundt nakken til byttet med den høyre hånden og knakk den tvers av. Han holdt fortsatt fast, knuget byttet innenfor hvite knoker, mens han gispet og hikstet i stillhet, høyere enn natten.

Tørst. Han prøvde å huske hvor nærmeste bekk befant seg. Tørsten overveldet han som alt overveldet han. Hun satt på huk foran han. I en skål hun hadde laget av store, grønne blad, glitret og funklet det i vann. I skålen, i de dype øynene. Hun tømte den livgivende væsken inn i munnen hans og han drakk saftige slurker og tross det virket det som om kilden aldri ble tømt. Den ble ikke det. Naturens gavmildhet hadde kanskje en grense, slik det hadde vært for menneskene før den store katastrofen, men den lå langt unna de to.

Hun tok det døde dyret ut av hans valne hender med et uutgrunnelig blikk. To små snitt i harens bryst og blodet rant ut, ned i hånden hennes. Hun smurte byttets blod utover han, tegnet og malte store deler av den smalere og sterkere kroppen han allerede hadde utviklet. Merkbart smalere og sterkere enn for bare noen få netter siden. Øynene hennes tindret. Han oppdaget at han hadde intenst lyst på henne. Viten, visshet kom som det alltid skjedde her ute, brått og voldsomt. Uimotståelig. Hun kysset hånden hans. Bet hardt i den. De hadde badet sammen flere ganger, i full bevissthet om sin nakenhet. De hadde sett på hverandre, men det hadde ikke føltes riktig da. Det gjorde det nå. Det ville aldri bli mer riktig enn i akkurat dette øyeblikket.

De gikk hånd i hånd tilbake til leiren. Haren dinglet etter ørene mellom dem, fra de to hendene som klemte rundt hverandre. Den var viktig. Næring var viktig. Men ikke nå. Den myke skogbunnen stakk under overfølsomme såler. Det hørte med, de stilte ikke spørsmål, de svarte ikke på dem. Senere kunne de ønske svar på alle de spørsmål verden hadde å by på. Ikke nå. Alle sanser, alle inntrykk, ble enormt forsterket. Det var ikke bare slik de oppfattet det. Jeg lever! Kroppen prioriterte rett og slett helt annerledes nå, når alt innvendig slo ut. De satte seg ned på kne, bryst mot bryst, ville og avslappet på samme tid. En eller annen gang ville ganske sikkert han fortelle henne sitt navn og hun fortelle han sitt. Uviktig nå. Hun visste hva hun var, hva de var. Mennesker! Slik de var født til å leve. Deres villskap, deres «menneskelighet», det fantes ingen motsetning i noe av dette. Det eksisterte ingen motsetninger. Befølingen startet av seg selv, rå og nådeløs. De trykket seg mot hverandre, rev og slet i den andre, kjente de første tegnene på kommende smerte og vill glede. Død og liv. Is og ild.

De visste hvem de var.

Fengselskultur

Jeg var i fengsel i forrige måned. Nei, jeg ble ikke arrestert (som vanlig). «Folkenettverket» utstedte en tirsdag i september en åpen invitasjons for interesserte til å besøke Bergens nye, kommende kulturverksted, det tidligere Bergen Kretsfengsel. Det har stått tomt helt siden det nye fengselet i Åsane ble innviet og har forfalt hele tiden siden. Høye trær har vokst i luftegården. Folkenettverket har jobbet en god stund med å få tillatelse til å ta i bruk bygget og så vidt jeg skjønner vil den offisielle overrekkelsen skje på nyåret.

Det var verre enn jeg trodde, langt mer uhyggelig enn ventet å trå innefor de mugne veggene. Stemningen slo mot oss fra første stund og inspirasjonen flommet. Jeg skrev faktisk en ny bok i hodet i løpet av fem minutter der inne (skrivebordsprosjekt nummer 85 eller noe). Det er mye å ordne i bygningen før det engang kan ligne et forsamlingssted av betydning. Men akkurat det var bare noe som surret i bakhodet mitt. Det som dominerte var dette, gamle tanker som på ny blomstret:

Det som først og fremst slo meg var hvilket glimrende sted det er for å protestere mot hele ideen med fengsler, med bruken av fengsler overhodet. Jeg har vært imot det lenge og vil alltid være imot det. Den offisielle forklaringen på hvorfor fengsler finnes er bare mer maktpropaganda, slevsagt. Grunnen til at fengsler finnes er veldig enkel: Fordi maktapparatet trenger å sperre inne brysomme personer, de som bryter skrevne og uskrevne regler, og maktapparatet bestemmer slevsagt hva som er galt, og som alltid så kjøper sauene deres åpenbart falske forklaring.

Jeg mener at de som ønsker å sperre inne mennesker og dyr selv bør oppleve hvordan det er først. Hvis noen ønsker å dømme et vesen, ethvert vesen til fengselsstraff eller til å leve i bur i ett år bør den som dømmer også dømmes til ett år. Ti år for den siktede bør gi ti år for dommeren, statsadvokaten, politifolkene, dyrepasseren i dyrehagen, pelsdyrfarmeren osv. Det er det minste man bør forlange. Da blir det i det minste en slags rettferdighet ut av det.

Ah, inspirasjonen flommer igjen…

Forholdene i det gamle fengselet var forferdelige, men ethvert fengsel er på grunnleggende vis det samme. Fengsel er fengsel og det blir like galt uansett hvor mye fløyel som brukes i cellene. Et menneske blir temmet også i det større fengselet som det moderne samfunnet er, men i det som kalles fengsel (eller forbedringsanstalt) blir man leiet rundt som en hund i bånd.

Stemmene hvisker til oss fra de mange mørke hjørnene. Alle de tusener, alle de levende, alle de døde som har sittet innesperret i slikt et uhyggelig bygg skriker etter rettferdighet. Millioner av mennesker sitter innesperret i dag, ofre for en metodisk og brutal prosess, i en verden der tyranniet og den dyptgripende urettferdigheten hersker.

tirsdag, oktober 23, 2007

Gjenbrukt antipoker propaganda

Antipoker propaganda blir stort sett gjenbrukt i media. De som står bak har lært tidlig at hvis du gjentar en løgn ofte nok blir den en form for sannhet. Nå blir det meldt at alle de stakkarene som ettersigende skal ha en enorm pokergjeld skal ha blitt dypt deprimert over nyheten om at Annette Obrestad vant 11 millioner i London, og deres pårørende blir «kvalm» over spillselskapenes pokerreklame.

Vel, jeg blir kvalm av deres kvalmhet.

Jeg har dekket dette flere ganger før, men det må nok dessverre gjentas og gjentas.

I all korthet (for de som ikke gidder å klikke på linkene) så er sannheten en ganske annen. Poker er et ferdighetsspill. Noen få, veldig få blir avhengige, men det store flertallet klarer seg utmerket, og det er ikke gambling, slik blant annet Norsk Tippings spill er, og der langt flere blir avhengige. En annen ting er at de internasjonale spillselskapenes «aggressive reklame» blekner i forhold til den Norsk Tipping (den norske stats offisielle representanter på dette området) bedriver. Norsk Tipping og deres virksomhet er omtrent umulig å unngå, med mindre man er både døv og blind. KJEMPEGEVINST PÅ LØRDAG/SØNDAG/ONSDAG/TIRSDAG OSV. I tillegg har de fått en enorm gratisreklame på NRK så å si daglig i årevis, og nå, med lanseringen av enda et nytt spill får de den daglige reklamen på NRK de har ønsket så lenge.

Og propagandaen virker. Uansett hvor hårreisende pokerspillere blir behandlet av Lotteritilsynet (statens forvaltningsorgan når de gjelder «sjansespill») eller politiet så får ikke pokerspillerne noen særlig støtte i opinionen. Ikke så rart, kanskje, med den gjentatte demoniseringen i media, når nitti prosent av det blir skrevet er en forferdelig blanding av sludder og løgn.

Er det ingen i pressen, i media som har evne og vilje til å stille spørsmålstegn ved den offisielle versjonen? Det ser ikke slik ut. Som vanlig.

Trond Giske kvekker igjen og han, som alle gode krefter vil redde de stakkars spilleglade fra ruin, og fra å gå i hundene. Den ene etter den andre i maktapparatet står fram med alvorlige miner. Det er ikke måte på alt folk (og pokerspillere) vil gjøre mot seg selv hvis de blir sluppet ut av burene og får lov til å gjøre som de ønsker. En ny lov er ettersigende på trappene, en der det vil bli ulovlig for norske banker (bankene støtter forslaget) å overføre penger til utenlandske spillselskap. Dette vil ikke stoppe oss spillere i å overføre penger. Vi har lært å sno oss ganske så godt etter hvert, og å forberede oss på et enda mer hårreisende regime enn det som eksisterer i dag. Men det er enda et eksempel på den fiendtligheten som rammer pokerspillerne, og på det herskende, gjennomførte hykleriet. Dette er slevsagt også enda et desperat forsøk på å få norske spillere tilbake i folden til svindleren Norsk Tipping.

Slik det så ofte er, er aktiviteter sanksjonert av et gitt lands myndigheter lovlig, mens ofte langt mer uskyldige handlinger blir stemplet som den verste kriminalitet. Som på så uhyggelig mange andre områder i dagens samfunn så gjelder det å se bak løgnen, bak bedraget til virkeligheten som tyranniets lakeier skjuler så godt.

Paradis - 10001

Så er den norske stat klaget inn for Forente Nasjoners torturkomité i Genève igjen, noe som er helt på sin plass. I de fleste land «vi kan sammenligne oss med», også i disse terroristtider, der nye undertrykkende lover blir vedtatt på samlehånd, er det en grense for hvor lenge politiet kan holde noen innesperret uten å sikte dem for et gitt lovbrudd og stille dem for retten, eller sette dem fri.

En slik grense finnes ikke i norge.

I norge sitter en fjerdedel av alle innsatte i «varetekt». Mange sitter mer enn et år før saken deres kommer opp. Et betydelig antall blir frikjent eller sluppet fri uten rettssak. Nå er jeg generelt sett kritisk (veldig kritisk) til selve eksistensen av rettsvesen overhodet, men dette er enda et saksområde som forsterker den kritiske holdningen kraftig, slik det bør gjøre hos alle.

Det den norske stat bedriver her defineres faktisk som tortur. For en oppegående person er ikke dette overraskende, men det bør få den lydige borger til å få opp øynene.

Men det skjer slevsagt ikke. Ikke i denne saken heller.

Helgetreff

Det lokale idrettslaget inviterte til familietreff i helgen. Masse biler kom kjørende noen få hundre meter og parkerte langs veien, så mange at det var omtrent umulig å gå uten å bli hindret. Til tross for at det blåste hang eksosstanken i luften begge dagene.

Disse arrangementene blir ikke arrangert så ofte, men de er like foreferdelige hver gang. Og hvis de skal lære opp barn til å bli mer aktive gjøres det en heller dårlig jobb. Det barna lærer er at en bør bruke bilen på selv de korteste turer og at fysisk aktivitet skal begrenses til godkjente steder, og gjøres i fellesskap. Det at en bør aller helst bevege seg i naturen, i menneskenes naturlige miljø blir suverent forbigått.

Fysisk aktivitet (sort of) blir som alt annet organisert, kanalisert inn i for samfunnet akseptable vendinger. Bilen blir ofte fremstilt, av dens tilhengere som en måte å fremheve individualisme på, og den kan være det, en sjelden gang, men generelt sett er dens løfte om frihet bare enda en illusjon, et bedrag, slik samfunnet er så fylt til randen av.

Så er jo også disse «treffene» en hyllest til kjernefamilien. Slevsagt. Illusjoner og bedrag og løgner og tilsvarende går gjerne hånd i hånd. Jo flere som samles i ett arrangement jo bedre.

mandag, oktober 22, 2007

Andre virkeligheter

Etter en måneds høyst ufrivilling nettpause (ingen Poker blant annet), der mitt gamle modem ikke kunne takle den nye teknologien med mange ganger høyere hastighet kunne jeg ta meg tid til andre ting. Jeg skrev mer, ikke mindre, og med mindre «action» ble det slik at det ofte blir, tid til mer refleksjon og utvikling. Forandring, både frivillig og ufrivilling skaper vekst. Mange kapitler på de forskjellige historiene jeg skriver på ble avsluttet og nye påbegynt. Jeg tok også kvantesprang framover i forståelsen av de samme historiene, noe som gjør det lettere å skrive både fortere og bedre.

Jeg så også litt mer på TV, mest på Aljazeeras engelskkanal, et friskt pust (for å si det mildt) i forhold til etablerte vestlige media, både nasjonale og internasjonale. Selv om de også har et godt stykke igjen før de går dypt nok er de kvantesprang foran CNN, BBCWorld, Sky News og tilsvarende i sin forståelse og rapportering av verden og nyhetene. Først og fremst er deres fokus annerledes. De velger ofte andre nyheter, andre typer nyheter, og har et langt mindre autoritetstro dekning. Det er skikkelig tragikomisk at de blir beskyldt for å være partisk, når det eneste de gjør er simpelthen å ikke kaste seg på den samme lydighetsbølgen de andre kjører. Det at den har arabiske eiere er ikke spesielt fremtredende. Ikke-arabere er faktisk i overtall foran kamera. De tar opp viktigere saker og tar sakene opp bedre. Ikke rart den amerikanske regjeringen har forsøkt å stenge kanalen i årevis.

Så har jeg vasset gjennom sumpene i villmarken. Alt er bare sumper i disse dager. Hvilken fabelaktig utholdenhetsprøve. Man ligger utendørs i skjul, mens regnet og vinden hyler rundt en. Så utrolig inspirerende. De fleste blir mer eller mindre lammet når de ikke lenger kan gjøre det de gjør til daglig, men det er lenge siden jeg har hatt det problemet, fordi jeg har en lang liste og mangel på liste når det gjelder livets aktiviteter. Variasjon er ikke bare livets krydder, men selve livets essens. Vi er Forandring inkarnert.

Sist, men ikke minst har jeg også søkt innover. Det er utrolig hva man kan gjøre bare man tar seg tid til det. Jeg har meditert oftere denne måneden, ikke hoppet over det så ofte. Resultatet blir hurtig åpenbart. Jeg praktiserer en form for personlig meditasjon, fri fra det religiøse sludderet de fleste er fanget i. Meditasjon kan ikke bringe fred i verden. Det vil heller ikke føre til en verden i balanse, en der rettferdighet hersker. Snarere tvert om hvis folk fortsetter å tro på de såkalte New Age guruene som preker slik idioti. Det er simpelthen en teknikk som virker, på det personlige plan, som styrker en person uansett hva den personen gjør eller ikke gjør. Så det kan brukes eller misbrukes som alt annet. Jeg får bedre kontakt med meg selv, og for meg betyr det at jeg også får bedre kontakt med naturen, med alt som lever, med tilværelsens dybder.

Jeg satt på loftet, der jeg utfører mine ritualer, der jeg føler at jeg kan lettere utøve min Magi. Lysene blafret i vinden. Det var ingen vind. Men jeg kjente fortsatt trekken, og lysene blafret. Flammene rørte på seg, selv om ikke håret mitt gjorde det. Jeg sitter høyt, og taket og veggene forsvinner rundt meg. Selv gulvet er ikke der når jeg kikker ned, men jeg faller ikke, men både faller og stiger. Jeg beveger meg uten å bevege meg, og reiser i evigheten, og evigheten er uendelig stor og fantastisk.

onsdag, oktober 17, 2007

En Reisendes Dagbok - London 2007

Jeg er tilbake i Byenes By og blodet fosskoker. Jeg kjenner det i hver eneste celle, i hvert eneste fiber av mitt vesen.

Det er helt utrolig at folk flest nekter seg selv Gleden ved a reise. Selv mange av de som reiser gjor det. A Reise blir gjerne sett ned pa i dagens verden, som sa mye av det lille av verdi som finnes i dag.

Men London brenner, selv uten apne flammer, og det samme gjor mange av de som befinner seg der. Jungelen finnes i London. Den apne villmarken og villdyret i menneskets indre finnes der, i enda storre grad enn ellers i verden.

Jeg lever her, enda mer enn jeg gjor andre steder, fordi livet brenner over apen flamme her. Det er en herlig smeltedigel av mennesker, av kulturer og av det som ligger skjult. Magi, lidenskap og skapertrang brenner her i denne steinorkenen, til tross for at det er en steinorken.

Steinorkenen forvitrer og faller sammen her, med langt storre hastighet enn de fleste andre steder. De som soker menneskenes eldgamle kilder kommer hit, for a finne likesinnede, for a finne seg selv og Skyggen som brenner i hvert eneste menneske.