mandag, april 30, 2007

Mannen og kvinnen i voldtektsdebatten

Mannen har vært etterlyst i voldtektsdebatten, hva enn en mann er. Hvor er mannen der?

Jo, det skal jeg si dere. Stigmatisert, det er hva mannen er. Han kan knapt uttale seg uten å bli forhåndsdømt og stemplet som potensiell voldtektsmann og gud vet hva.

Nå viser det seg jo dessverre at mange, ganske mange norske menn rent faktisk fortjener å bli stemplet. Så utrolig det enn kan høres så mener rundt halvparten av norske menn, i følge en undersøkelse gjort på oppdrag for Amnesty International, at kvinner som kler seg «løsaktig» og flørter åpenlyst, som oppfører seg «promiskuøst» fortjener å blir voldtatt.

Det er ganske utrolig.

Dette burde dog ikke komme som noen overraskelse. Hvis man ser på diverse rettssaker om voldtekt, så vil man se at momentet om «promiskuøs oppførsel» kommer inn hele tiden, både i norske og andre vestlige rettssaler, til tross for at det ikke er noe i lovverket som tilsier at det skal være et moment. Et annet, kanskje enda mer overraskende moment, er at mange kvinner deler menns syn her og at de til og med kan være mer nådeløse ovenfor sine «medsøstere» på disse og lignende områder enn noen mann. Gang på gang har det vist seg at voldtatte kvinner, selv i tilfeller der fotografier viser at de har blitt banket opp og mishandlet av voldtektsmannen ikke kan vente seg noen støtte fra kvinnelige jurymedlemmer.

Det gjør ikke de som voldtar noe bedre, slevsagt. Det bare illustrerer at tingenes tilstand (som vanlig) er noe mer kompleks enn offisielle kommentarer (og langt de fleste bloggkommentarer) tilsier.

Et tillegg i norske lover for noen år siden for eksempel, gjør det bortimot umulig for en mann å saksøke en kvinne for ærekrenkelse hvis hun feilaktig og løgnaktig beskylder han for voldtekt av henne og usømmelig oppførsel mot barn, noe som ofte blir gjort, spesielt i barnefordelingsaker. Marianne Auli, foreksempel kom med noen ganske utrolige uttalelser i full offentlighet for en tid tilbake, der hun navnga to personer som ettersigende skal ha voldtatt henne, der hun selv innrømmet at hun ikke var sikker på hva som rent faktisk skjedde. Hun har ikke blitt siktet for noe, ikke for injurier, ikke for å ødelegge ryktet til de to mennene, selv om injurieloven klart åpner for det.

Så, med disse momentene og også andre (en lang liste) tegner det seg et noe annet bilde enn det etablerte, som vanlig. Det som kommer fram, slik jeg ser det, når man ser dette i helhet, bortenfor ekstrem feminisme og dagens mannskult er dette: Kampen står ikke mellom mann og kvinne, selv ikke i perifer betydning. Det dreier seg ikke om kjønnskamp, men om kjønnsroller. Alle vet også at voldtekt ikke dreier seg om sex, men om makt. Michael Crichton har skrevet en glimrende historie, Disclosure der mannen er offeret, noe som slett ikke er usannsynlig eller uvanlig. Sex, som så mye annet er bare et middel i dagens verden. Og det er hva det egentlig dreier seg om. Det siviliserte menneskets syn på seksualitet og lidenskap. Det skremmer dem, rett og slett, skremmer de fleste. Alle sterke følelser gjør det, i dagens verden. Sterke følelser blir utrolig nok sett på som en aggressiv handling. Derfor blir «promiskuitet» sett ned på og fordømt. Derfor blir det sett på som galt å vise seg naken offentlig, til tross for at nakenhet er helt naturlig. Derfor blir seksuell atferd regulert i form av ekteskap og lignende idiotiske arrangementer. Så, når en kvinne blir observert mens hun danser halvnaken og tent på et bord til forlystelse for alle tilstedeværende, og senere blir voldtatt, blir all den skam og fornedrelse dagens mennesker lever under blottlagt og lagt under kniven, og det åpne såret som er dagens samfunn blir avslørt for hva det er: til de grader livsfiendtlig og menneskefiendtlig.


Tilslutt, bare for å slå fast, bortenfor all tvil om hva jeg mener: Nei betyr et nei, uansett situasjon. I hvert fall burde det gjøre det. Det er utrolig hvor mye «forvirring» det er om dette. Om en kvinne eller en mann danser tett og lidenskapelig med en annen kvinne eller mann hele kvelden og sier nei når de står ved sengekanten betyr det fortsatt nei. Hvis de vrir seg i sengen en stund med forspill og ting, og noen sier nei etter noen minutter betyr det fortsatt nei. Det er lov å omstemme seg, eller det burde være det. Hvis en mann eller en kvinne føler at de har blitt holdt for narr av den andre parten, så har de fortsatt ingen gudegitt rett til å voldta eller noe som engang ligner.

Hvis noen sier nei sekundet før utløsningen eller lignende, da og først da begynner man å bevege seg inn i ett grått område, men ikke før.

Før

Dagens kjønnsrollemønster er relativt nytt. Vi blir fortalt, som med så mye annet at det er en uforanderlig situasjon, at det er «menneskenes natur», men det stemmer simpelthen ikke. Sivilisasjonen har temmet begge kjønn på hver sin måte, formet dem til noe de slett ikke er. Det er simpelthen bare enda en myte at mannen var jegeren og kvinnen var samleren, at mannen hersket og kvinnen var i en underlegen posisjon i førhistoriske samfunn, enda en direkte løgn kristne og andre maktglade nørte oppunder for å få støtte for sitt snevre syn på tilværelsen.

Så sent som i antikkens Hellas løp ville, nakne kvinner og menn ut i skogen for å feire ilden i mennesket og da hadde temmingen av villskapen i oss forlengst startet. De protesterte og forlot det strikse bylivet for en stakket stund. Dagens koreograferte dans blir svært så slappe saker i forhold. Dette var helt klart en av forløperne til den mer moderne heksetroen… og en av de mange grunnene til heksebrenningene. Ord som «umoral» og «synd» ble muligens tatt i bruk for første gang i det tidsrommet. Hva som hadde vært fri utfoldelse av det meste, ble sakte men sikkert tvunget inn i rigide, krampaktige former.

Følgende av slik åpenbar sinnssykdom har vi slitt med hele tiden siden.

Ja, det fantes en tid da dagens ødeleggende kjønnsrollemønster var bortimot ikke-eksisterende, bortimot ukjent, og det finnes intet hinder, intet hinder overhodet for at det lett kan bli det igjen.

lørdag, april 21, 2007

En ubehaglig sannhet - en lidenskapelig kritikk

Denne lørdagen bør for en gangs skyld ikke brukes til hjernedød festing. TV2 sender 22.10 i kveld En Ubehaglig Sannhet av og med Al Gore og alle bør benke seg foran Tv’en, for en gangs skyld, spesielt de selvtilfredse idiotene som deltar på Arbeiderpartiets landsmøte.

Her er min oppsummering av filmen:

«You look at that river, gently flowing by, you notice the leaves, rustling with the wind, you hear the birds, you hear the tree-frogs, in the distance you hear a cow, you feel the grass, the mud gives a little bit on the river bank, its quiet, its peaceful, and all of a sudden, its a gear-shift inside you, and its like taking a deep breath and going... oh yeah - I forgot about this.»


Fra og med dette første bildet av elven og Al Gores stemme så stiger klarheten og lidenskapen opp i oss, og slipper ikke taket.

En Ubehaglig Sannhet handler på overflaten om Global Oppvarming, men for meg handler den like mye om å våkne opp, og forbli våken, å kikke rundt deg med et klart og skarpt blikk, og lukte den stinkende kaffen.

Vi opplever en manns lidenskap, kontra den ikke lenger så kalde vinden fra nord og sydpolen. Dette er mannen som en gang ble beskrevet som stiv og unaturlig i sin opptreden. Men forandringen er mer enn overfladisk. Det er som om han har funnet sitt sanne kall, fri på et vis, fra Washington DCs fuktige korridorer.

Dette er en systematisk, grunnleggende gjennomgang av Global Oppvarming, en som etterlater langt færre snudde steiner enn det som er vanlig, det som tilsvarende presentasjoner har gjort før den. Dette er en stor film. Det viktige temaet den omhandler gjør det faktum verken mer eller mindre sant. Mannen legger fram sitt budskap på en forsiktig måte, på ett vis. Stemmen er lav, på ett vis, og det samme er filmen, men dets Sannhet er likevel hylt som torden utover verden, og trenger inn i hvert eneste hjørne av dagens verden.

Vi ser India, San Francisco bukten, Ground Zero, Holland og diverse andre kystområder drukne når sjøen stiger. Al Gore, den store mannen legger fram sitt syn, og En Ubehaglig Sannhet, den store filmen gjør det samme. Jeg kjente til mesteparten av faktaene før jeg så filmen første gangen, men filmen rørte fortsatt ved mitt innerste, som en myk hanske i ansiktet, som en hammer i skallen, og fikk hjertet mitt til å slå fortere, pusten til å raske på. Jeg følte ilden, ilden i menneskenes sjel bli tent.

Vi opplever hvordan Als grunnleggende optimistiske syn på verden blir utfordret, av likegyldige politikere, av en uberørt verden, en som med et skuldertrekk avviser fundamentale sannheter. Vi ser hvor perpleks og rent lamslått han blir av dette, og av andre sinnssyke utslag av dagens menneskelige (eller umenneskelige) samfunn. Al tror på menneskeheten, også på nåtidens menneskehet, til tross for alt sammen. Han tror på at sunn fornuft vil seire over fryktelige odds. Og vi tror også det, i hvert fall så lenge vi sitter og ser på filmen.

Dette er definitivt den beste dokumentarfilmen som noensinne er laget. Grunnen til det er ikke åpenbar med en gang, men historien griper tak i oss fra første øyeblikk og slipper ikke taket. Hundre minutter flyr av gårde som ved et fingerknips, og vi har lyst å se mer.

Hver eneste mann, kvinne og barn på Jorden burde ha blitt tvunget til å se denne filmen gjentatte ganger uten avbrudd i tjuefire timer til ende, og de burde ikke ha fått verken mat eller vann overhodet i løpet av den tiden. Å faste er sunt for sjelen, sies det.

Og så skulle de bli jaget tilbake i kinoen av spisse geværløp.

Jeg makter ikke helt å gi uttrykk for mine inntrykk når det gjelder denne filmen, klarer ikke å rose den nok. Den starter rolig, og bygger seg opp derfra, til et crescendo av tanke, handling og sjel. Som sagt, jeg er ikke enig med alt Al sier. Jeg er enig med hans fakta, hans observasjoner, men ikke med hans filosofi og konklusjoner, ikke engang med hans grunnleggende prinsipp om at sivilisasjonen bør bli reddet. Med andre ord: Jeg mener at han ikke går på langt nær langt nok. Men jeg beundrer og respekterer han. I de mest kyniske deler av våre hjerter så fortsetter han å tale til håpet i oss alle. Jeg er ikke sikker på om det er en god ting, ikke fullstendig. Men jeg lytter til hans lidenskap, og hans ild, og det er Menneskelig, det er Livet.

Og både ild og skygge blåser nok en gang i mitt indre.

fredag, april 20, 2007

Sørge? Respekt? Kvalme

Radiohode og andre i Norge, og mange andre over hele verden mener vi bloggere og alle andre bør holde kjeft den trettiende april i sorg og respekt over de som ble drept på Virginia Tech.

Dette og lignende merkelige ting skjer hver gang noe slikt og lignende skjer. Gro Harlem Brundtland satte seg selv opp som sjefsørger etter Skandinavian Star ulykken, (og avlyste en valgkamp hun var i ferd med å tape). Hun er bare en blant mange av den sorten. De som nektet å følge med på lasset den gangen og andre ganger blir gjerne angrepet for det, fordi det er bare hykleri alt sammen, og sjefsørgerne blir sint fordi noen avslører dem for de gjennomførte hyklerne de er.

Kjenner Radiohode noen av de som ble drept? Kjenner noen av de andre bloggerne dem? Føler de sorg? Har de noen grunn til å uttrykke respekt ovenfor vilt fremmede mennesker? Jeg lurer på hva de som ble skutt har gjort for å fortjene verdens respekt. Er det fordi de var på galt sted til gal tid? Er det en annen, udefinerbar grunn?

Dette skjer hver gang, og veldig få gjør noe egentlig forøk på å forstå hva som skjedde og hvorfor det skjedde.

For eksempel kan man slå fast at sorg og respekt er veldig selektiv i disse dager. Hvorfor velge akkurat denne saken? Er det for å protestere mot USAs våpenpolitikk? Har våpnene skylden? Er det ikke mulig, er det ikke en liten, liten mulighet for at det finnes en mye dypere, viktigere grunn til at folk dør som fluer i dagens verden?

Uansett, dette er, for å sitere Hannibal Lecter, bare en tilfeldig tilknytning, en distraksjon for den dypere, virkelige grunnen. Slike ting som dette vil alltid skje, i et samfunn der folk blir behandlet som dritt, både av enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Og jeg må bare uttrykke min dype tilfredshet over at slike ting som dette og tilsvarende skjer, at villdyret i mennesket ikke er død i oss, at det er veldig mye levende. Innfør så rigid kontroll over menneskenes liv som overhodet mulig. Noen, de fleste, sauene vil alltid bøye hodet under det minste press. Mens andre vil bli fra seg av raseri, og de bør bli. Jeg for min del ser på morderen som et offer, minst like mye som de han drepte.

Jeg kjente ikke de som ble drept. Veldig få gjør det. Mobbet en eller flere av dem morderen til den ytterste grense? Noen av dem gjorde det helt sikkert. Jeg mener ikke at noen faktisk fortjener å dø. Ingen gjør det. Men at morderen ble provosert, provosert til de grader, gjennom dager, uker, måneder og år er et uomtvistelig faktum. Hvor mye kan et menneske tåle, før det får nok? Dette er hva bloggene bør handle om før, under og etter 30. april.

Soldater dreper, i Irak, i Afghanistan og alle steder egentlig. Norske soldater dreper, og nordmenn slår seg på brystet, som vanlig, som alle nasjoners folk gjør når deres slaktere dreper for fote. Det er kvalmende. Soldater blir helter for å drepe barn og eldre. Enkeltmennesker, «frilansere» som dreper i berettiget raseri blir fengselet og fordømt.

En masse taler blir holdt, som vanlig, hvilke utmerkede studenter og mennesker de døde var. En del av dem var HELT KLART ikke det. De fortjente ikke å dø av den grunn, men man bør ikke stå opp på en talerstol (eller skrive mye sprøyt i en blogg) og hylle folk som kødder så mye med et menneske at det går fullstendig fra forstanden.

Det er hykleri hele dritten. Hvis dette er hva Radiohode og andre hevder skal være et eksempel på bloggeres verdighet og refleksjon så er det enda en grunn til at jeg ikke ønsker å være en del av det. Det gjør meg kvalm, ganske enkelt.

Jeg vil blogge som bare fan på den trettiende, og jeg vil fortsette å søke uoffisielle forklaringer i en verden der de offisielle stinker som måneder gammel fluelort, og jeg håper andre vil gjøre det samme. Det er min oppfordring.

onsdag, april 18, 2007

På høy tid

Fiskeridirektorotet har endelig offentliggjort listen over norske oppdrettsannlegg som slipper ut fisk. Etter å vært unnfallende ovenfor disse miljøsvina i tjue år tar de endelig affære, på et vis. De burde ha stengt hele næringen, men dette er da ett tiltak omsider, en øriten, kvapsete start.

Representanter for en industri som gjennom tjue år har gitt fullstendig blaffen i miljøet og trusselen mot villaksen og vill fisk kaller listen en gapestokk. Det er virkelig hyggelig at de føler seg truffet. Jeg skulle bare ønske at de ville fått ødelagt mer enn «sitt gode navn og rykte». Det er i sannhet ett av utallige sykdomstegn i dagens verden at disse folkene har fått lov og fortsatt får lov til å holde på, praktisk talt uhindret.

I en verden der industrien pøser gifter ut i naturen er disse folkene enda et hakk verre enn miljøsvin generelt, noe som er ganske så utrolig.

Oppviglerparagrafen i ny innpakning

Det norske justisdepartmentet og regjeringen har nå, slik de har signalisert en stund nå sluttet seg utvetydig til sine sinnssyke amerikanske, britiske og blant annet danske og svenske venner. Det siste er at de ønsker å øke straffen for «terror» fra 21 til 30 års fengsel. Herunder kommer også nå nye bestemmelser om straff for «oppfordring til terror», noe som i praksis kan være rene politiske ytringer. Det kan også være romaner, filmer og kunst generelt. En SKIKKELIG utvidelse av den gamle, gode oppviglerparagrafen, som nå har blitt vekket til heder og verdighet igjen. De slutter seg til, uten reservasjoner de nevnte andre regjeringenes definisjon av terror, de som først og fremst har bedrevet det. FY FAN!

Forslaget blir nå sendt ut på høring, så og si uten oppmerksomhet, med bare noen få, bevisstløse og autoritetstro linjer i norske aviser. Jeg mistenker sterkt at de som høringsnotatet blir sendt til heller ikke akkurat vil hoppe i taket av sinne, slik de burde gjort.

Det finnes ingen Krig Mot Terror, bare en krig av terror. I den grad ordet har noen berettigelse overhodet, så er vestlige regjeringer terroristene.

Bare to personer, Einar Gerhardsen og Stein Lillevolden ble noengang siktet etter oppviglerparagrafen. Denne nye utgavens oppgave ser ut til å være og fylle fengslene. Alle som våger å uttale seg kritisk til myndighetene i det offentlige rom skal heretter straffes. For noen år siden ble det innført en lov som sa at «politisk motiverte lovbrudd» skulle straffes strengere, mye strengere. Dette er en av mange naturlige forlengelser av den.

torsdag, april 12, 2007

Viltvoksende bilder


Tagging overlever i beste velgående i Oslo, tross politikerne og det etablerte samfunns mest ekstreme forsøk på å få det vekk. Jeg kunne med selvsyn se denne gledelige utviklingen da jeg tok toget til hovedstaden for en tid tilbake. Begge sider av jernbanelinjen var pyntet med fargerike og oppfinnsomme dekorasjoner. Det gjorde meg varm om hjertet.

Nå bør det jo nevnes at jeg ikke ser på all tagging som positivt. Det er, når alt kommer til alt bare enda et verktøy, som blogging, og kan brukes både riktig og galt. Ganske så mange av taggerne har dessverre ikke noen dypere mening eller hensikt med det (som det store flertallet av bloggerne), og de av dem som samarbeider med myndighetene, som i Bergen er mer enn nokså slappe i utrykksformen. Et fabelaktig maleri av Hitler og Bush side om side på den nordre veggen av Sentralbadet ble malt over ganske så hurtig.

Men taggingen har en verdi i seg selv, både på grunn av at det i det store og hele er en selvstendig, anarkistisk uttrykksform, og fordi det gjør borgerskapet fly forbannet. De setter morgenkaffen i halsen hver eneste morgen bare ved tanken.

Stort.

onsdag, april 04, 2007

Skyggebok


Det fines mange skyggebøker. Hver enkelt heks lager sin egen. En beretning om Liv og Magi, Reise og Forestillingsevne. Hver bok er unik, fordi hver forteller, hvert liv er unikt. I råttenskapen som er dagens verden finnes det fortsatt skyggebøker og det vil det også alltid gjøre. I et verdensomspennende samfunn som bare rir en enkelt bølge og ignorerer det mektige havet, finnes fortsatt variasjon og liv i fullt monn. Forfølgelse og heksejakter må skje jevnlig og ofte i en verden dominert av uvitenhet og frykt, fordi fortellinger om den andre verden minner de fortapte om det som finnes utenfor deres rekkevidde. Men heksene er ikke det. De blør og lider og dør, og derfor har vi et fredens samfunn. Et mål om en stasjonær, livløs Jord, en megaby som strekker seg langt lenger enn øyet rekker. Dette er menneskene som drømmer gravstøttenes drøm, så frustrert, slevsagt, fordi deres nøye uttenkte plan aldri virker slik de ønsker.

Gjennom historisk tid de, tjenerne, herrefolket, slavene av den ene bølgen, av sivilisasjonen, har gjort sitt ytterste for å utrydde alt som gjør livet verdt å leve. De feiret slutten på middelalderen da de trodde de hadde utryddet den siste heksen.

De tok feil, slevsagt. Ild kan bli redusert til en ørliten glo, men den kan egentlig aldri bli slukket. Phoenix vil alltid stige opp fra asken.

Det finnes mange hekser…


mandag, april 02, 2007

Illegale substanser

Det har mange navn. Loven og det offisielle samfunnet kaller det narkotika, illegale substanser.

- Det er fælt, sier hun. – Det får folk til å huske alt, alt det ubehaglige de ønsker å glemme.

Dette er, på grunnleggende vis den aller viktigste grunnen for det rådende synet på illegale substanser, hvorfor de er ulovlige. De åpner dører som tyrannene og deres herrer ønsker skal forbli lukket. De fremkaller det dypeste Minnet, både på godt og vondt, og de minner folk på hvem de virkelig er. De forsterker hva som allerede er der. Så, de er i virkeligheten et speil, og siden folk flest ikke orker å kikke på seg selv i speilet, fordi de i berettiget grad skammer seg over seg selv, ønsker de at alle verktøy der folk kan gjøre det skal være utilgjengelig.

Vel, la dem gjemme seg, la dem stikke hodet i sanden, i hvert fall til et visst punkt, men de skulle ikke få lov til å hindre andre i å oppleve verden i all sin skjønnhet og variasjon.

Men det gjør de. De som undertrykker seg selv, fortrenger sitt virkelige jeg styrer dagens verden, og de er syke bortenfor all beskrivelse.


I et sjeldent eksempel på ærlighet hos hennes yrkesgruppe (alle yrkesgrupper) avslørte skuespilleren og modellen Sienna Miller nylig sitt syn på narkotika.

Hun sier at hun elsker hallusinasjonene hun får når hun tar stoffer som «magic mushroom», men at hun egentlig eksperimenterer med alle typer stoffer. Når hun blir spurt om sin mening om hvorfor folk eksperimenterer med noe som faktisk er ulovlig over store deler av verden (og gir fan i det faktum) så svarer hun kort og konsist: «Fordi det er morsomt, så utrolig morsomt».

Og det stemmer. Jeg og millioner av andre kan bevitne det. Jeg bruker ikke noen typer stoff ofte, selv om jeg har prøvd de fleste av dem minst en gang. Jeg føler ingen trang til mer. Jeg har omtrent det samme forhold til narkotika som jeg har til alkohol (og jeg bruker ikke det ofte heller): Jeg bruker det på en naturlig måte, uten skyldfølelse og frykt, både som avkobling og eksperimentelt, som den Søker jeg er.

Min favoritt er LSD. Dets aktive komponent er helt klart blant de sterkeste som finnes. Jeg klarer meg uten det, åpenbart, siden jeg bare har brukt det syv ganger i en femtenårsperiode. Det er simpelthen ikke noe sug etter mer. Men det er en praktfull opplevelse, en som ikke kan beskrives, men som må oppleves. Alle dører i ditt sinn og i deg blir blåst opp, og du ser i sannhet verden som den er, totalt mystisk og uendelig, fylt med liv og ild… og Tåke og Skygge.

Propaganda rettet mot LSD er grunnleggende urettferdig.

Jeg skrev et dikt om det selv før jeg prøvde det. Mitt liv som heks (blant andre ting) gir meg mange muligheter til å oppleve det som nå blir sett på som den fjerne og bortgjemte delen av verden. Den såkalte narkotikaen er bare en enkelt metode i så henseende.


Samfunnets uttalte syn på dette er utelukkende propaganda. Det finnes ikke mer sannhet i det enn i en luftspeiling. Jeg vil med forbehold anbefale alle å prøve narkotika. Min personlige anti er Heroin, men det er meg. I Sveits, hvor det er lovlig eller i det minste godtatt at folk setter sprøyter går avhengige på jobb hver dag, og fungerer godt i samfunnet (beklageligvis). I Amsterdam har veldig få trøbbel med noe narkobruk. Og grunnen til det er enkel: De har et sunt og naturlig forhold til det.

Det er svært så ironisk at mange såkalte medisiner, svært skadelige sådan er i fritt salg i de fleste land, mens bruk og transport av noe som i bunn og grunn er ufarlig fører til lange fengselsstraffer.

Jeg kjenner ganske mange som har prøvd LSD og lignende og ingen av dem har noensinne hatt noe trøbbel med det, selv om jeg kjenner til at andre har hatt trøbbel, i hvert fall delvis, på grunn av det. Det er ikke noe leketøy og bør bli sett på med nødvendig respekt.

Bruk av narkotika har vært en naturlig del av ethvert samfunn opp igjennom historien, ikke bare til avkobling, men mye viktigere i seremonier og trolldomsritualer, sjamanisme og tilsvarende.

Jeg er overbevist om at folk som er åpne, og har få hemninger får lite trøbbel uansett hvilket stimuli eller stoff de bruker. Folk som er bundet av sine hemninger vil uvegerlig bli dypt sjokkert når et gitt stoff åpner dem opp mot verden, men de bør gjøre det likevel…

Folk bør, generelt sett unngå substansene som skaper eller lettere kan skape avhengighet, som heroin og nikotin. Å røyke nikotin (tobakk for de uopplyste) er svært dumt og på grensen til det idiotiske. Det finnes ingen positiv side der. La det være og bruk de bra sakene i stedet.

Absolutt alt burde ha vært lovlig. Slevsagt skulle det vært det.

søndag, april 01, 2007

Endelig

Ellers kan man slå fast at det er fortsatt langt fram til likestilling mellom kjønnene i dagens verden.

Man kan dog juble over at enda en såkalt mannsbastion eller mannskultus har falt i dag. Fram til i dag - og dette er ingen aprilspøk - har samtlige 405 gondolførere i Venezia, i Venice Gondol Association vært menn. Men nå har Alexandra Hai, en trettifemårig tysk filmregissør, etter lang tids kamp endelig vunnet fram med sin kamp for å bli gondolfører. Det blir slått fast i en merkelig korrekt rettsavgjørelse at det faktisk ikke finnes noen fornuftig grunn til at en fører ikke kan være en kvinne. Noe som bærer håp om at flere kan bli det i årene som kommer. Man har et begrunnet håp om at det ikke vil ta ti nye år før den neste begynner i jobben.

Alexandra begynner på onsdag.

Som sagt, det er langt fram, med en masse idiotiske gjenværende mannsklubber og jeg tror det aldri vil bli noen ekte fremgang, verken på dette eller andre områder så lenge sivilisasjonen består. Til det er de massive ulikhetene, generelt sett, og slett ikke bare mellom kjønnene, på utallige områder altfor store og grunnleggende, og systemet vil aldri fikse det, vil aldri ønske å fikse det eller noe som helst viktig. Men en hendelse som dette får en til å smile en smule.

Et kjempende menneske trenger oppmuntringer i tilværelsen…