fredag, august 31, 2007

«Griser ikke tillatt»

Det går en reklamefilm på kino i disse dager, eller rettere sagt en kampanje for rene norske byer. En mann går gjennom bygatene og kaster søppel. Sakte forvandles han til en gris, og damen hans liker han ikke. Slevsagt.

Saken er vel at «infofilmen» er nøyaktig en like stor fornærmelse mot folks intelligens (eller mangel på sådan) som reklame generelt er. Skal dette liksom få oss til å kaste mindre søppel? Det første jeg gjorde etter filmen var å kaste en masse papir jeg hadde i posen min rett i gaten, og selv om jeg slett ikke er et typisk gjennomsnittsmenneske så fikk jeg faktisk applaus. Dette til tross for at det var over to timer etter at snutten hadde blitt vist. De visste med en gang hvorfor jeg handlet som jeg gjorde.

Jeg og søppel går mange år tilbake i tiden. Jeg har vært for og imot søppelkasting og samling, fram og tilbake flere ganger enn jeg kan huske. Jeg har fortsatt ikke riktig endelig bestemt meg, faktisk. Jeg vet en ting, som jeg har visst lenge: Søppelinnsamling og gjenvinning vil slett ikke redde menneskeheten og annet liv på kloden. Det er, som mange andre ting en distraksjon, som avleder oss fra det som er viktig.

Sannheten er at dette bare er enda en «pen by» kampanje, og det blir jo sagt også. Det kan gi seg forskjellige utslag (blant annet føre til at mange resurser blir kastet bort på ingenting), men hovedsaken er at det er øvrighetens syn på hva som er pent.

Jeg synes søppel som flyter i bygater er pent, men det er meg. Søppelstreiken i Liverpool for noen år tilbake var spesielt praktfull i så måte. Seks uker med stank og svarte sekker og dårlig fremkommelighet. Et kunstverk.

Tilbake til infosnutten. Den står i stil med en annen «opplysningsfilm» som også blir vist på kino i disse dager, om en stakkar av en fyllik som blir behandlet dårlig av høflige, veldig høflige politifolk når han forsøker å gi dem viktig informasjon. Vel, vel, de fleste i dagens samfunn støtter jo politivold. Er en person som kaster søppel eller papir på gaten en gris? Slevsagt ikke. Dette er bare enda en nedlatende metode til å lure oss til å være sykelig «veloppdragne» og autoritetstro. Det har ingen fornuftig hensikt.

La de som står bak dritten bruke de offentlige søppelbøttene. Griser kan de selv være og er de.


PS: Griser er pene dyr. Spesielt villsvin er veldig pene. Når de stanger ordføreren og gjengen er de bent fram vakre. Alt det blodet på den spisse snuten er så estetisk.

Ødeleggeren

Apophis er en asteroide i den såkalte Aten gruppen, en blant de med en kortere omløpstid rundt solen enn Jorden. Den passerer Jordens omløp to ganger på hver runde. De første anslagene om den for noen år siden gikk ut på at det var en høy sannsynlighet for at den ville treffe Jorden i 2029. Derav navnet, antar jeg. Men selv om anslagene har blitt endret og risikoen har blitt redusert til en sjanse på 45000 til 1 vil den fortsatt passere innenfor de ytterste av de kunstige kommunikasjonssatellittene vi har sendt opp i årenes løp, en svært så tynn stripe i verdensrommet.

Det hele er slevsagt nokså suspekt. Beregningene er nettopp det, beregninger og ikke fakta. Og selv om de skulle være riktig akkurat nå så kan hva som helst uforutsigbart skje og forandre Apophis’ bane, enten lenge før eller et kritisk øyeblikk like før en mulig kollisjon.

Apophis er 390 meter lang, og hvis den treffer Jorden vil den eksplodere med en kraft på rundt 880 megatonn TNT. Det er ikke nok til å forårsake noe som ligner en kjernefysisk vinter, men Apophis vil, uansett hvor den treffer garantert etterlate seg et evig inntrykk. Alt fra flodbølger til et gigantisk nedslagsfelt vil følge i dens fotspor.

En ting er alle enig om (unntatt alle de som alltid stikker hodet i sanden): En stor asteroide eller himmellegeme vil før eller senere treffe Jorden på ny. Det har skjedd utallige ganger før, og vil skje igjen. Sannsynligvis før.

torsdag, august 30, 2007

(Enda et bedritent spill fra) Norsk Tipping

Norsk Tipping har nylig lansert enda et spill i en lang rekke med elendige odds designet til å flå oss (jeg nekter å nevne dets navn og gi det gratisreklame). Det er en dårlig skjult hemmelighet at oddsene de opererer med er betydelig dårligere enn hos de utenlandske spillselskapene som ettersigende er slik en trussel mot norske spillere.

Sannheten er at Norsk Tipping er et godt organisert, velregissert bedrageri, ett som har vært drevet av den norske stat i tiår for å dra mest mulig penger, mest mulig ekstraskatt ut av den norske befolkningen, blant annet til å finansiere hvert minste idrettslag og autoritetstro kulturtiltak i det ganske land, så de ikke skal behøve å gjøre det over statsbudsjettet.

Dette er et område vi trygt kan slippe utlendingene til, og vi kan gjøre det i trygg forvissning om at de vil være atskillig mer rettferdig enn mafiaorganisasjonen Norsk Tipping. NT gir rundt femti prosent igjen i gevinst. Ethvert internasjonalt spillselskap må, for å ikke gå konkurs av mangel på kunder gi rundt nitti prosent tilbake av alt som blir satset.

Det offisielle Norge vil stanse all pokerspilling, all nettgambling, alt som ikke er en integrert del av støvsugeren Norsk Tipping. Utallige kroner blir brukt til å reklamere for Norges offisielle statskasino. Det til tross for at reklame for pengespill egentlig er (halvoffisielt) forbudt (inntrengere på markedet får ikke lov). En hel haug med vikarierende motiver blir som vanlig tatt i bruk for å avlede oppmerksomheten fra den kvalmende sannheten. Det offisielle Norge har plutselig utviklet slik en bekymring for de «spillegale», til tross for at nordmenn har spilt seg fra hus og hjem på fotballtipping, Lotto og hester siden 1946. og fortsetter å gjøre det under den nådeløse reklamedriven som stadig trappes opp.

NTs omsetning går ned. Flere og flere nordmenn oppdager grønnere jaktmarker selv om mange ennå insisterer på å bli lurt. Idretts- og organisasjons Norge skriker stadig høyere. Mange har så veldig mye å miste. Situasjonen er i ferd med å bli desperat for Kasinodrift Norge A/S. Drastiske tiltak er nødvendig.

Der det smerter

Britiske dyrevernaktivister har i et brev sagt at de har tuklet med rensekremen Savlon, og at den er farlig å bruke. Det har så langt ført til at Boots, Superdrug og Tesco har tilbakekalt tubene solgt i deres butikker.

Aktivistene angriper produsenten Novartis på grunn av deres forbindelser til Huntigdon Life Sciences, et firma beryktet for sin brutale behandling av dyr.

Enten aktivistene snakker sant eller ikke er dette en fabelaktig taktikk. Treff dem der det smerter, i pengepungen. Nå soper disse firmaene inn penger på sin umenneskelighet, men dette er slett ikke ueffent. Den massive tortureringen av dyr som foregår i dagens verden, foregår bortimot på samlebånd, uten noen særlig motstand er enda en av mange ubeskrivelige skandaler. I pelsoppdrett og som forsøksdyr både i medisinske forsøk og i parfymeindustrien blir dyr torturert til døde, eller til de garantert ønsker å dø, og det skjer uten noen folkelig motstand å snakke om.

Den britiske industrien har, sammen med sin støttespiller, den britiske regjeringen, i forskjellige former ført krig mot dyrevernaktivister i tiår. Den ene tyranniske loven etter den andre har blitt innført i et forsøk på å stoppe enhver motstand mot det som foregår, men selv om de har klart å begrense og isolere aktivistene så har de ikke maktet å stoppe dem, noe som ikke akkurat gjør min beundring for aktivistene noe mindre.

Og nye kommer stadig til. Det finnes mennesker som innser og som ikke vil finne seg i det den moderne verden foreteller oss er så nødvendig. Tortur er nødvendig, blir vi fortalt, både av dyr og mennesker. Vi blir fortalt så mye, så mange løgner, men det finnes de av oss som slett ikke tror på dem, som avslører dem for det de er: tyranners dødelige budskap, ett som må stoppes, uansett hva som skal til.

Umenneskeligheten hersker i verden, på bortimot samtlige områder i dagens verden, i en verden full av mennesker. Dette skulle ha vært en selvmotsigelse, men dessverre er det slett ikke det.

7/7 overlevende forbereder sak mot regjeringen

Overlevende fra bombene i London i juli 2005 forbereder sak mot den britiske regjeringen fordi den samme regjering nekter å godta en uavhengig granskningskommisjon i saken.

Etter to år med utsettelser, tildragelser og uthaling av tid har en gruppe sinte og rystede mennesker endelig fått nok.

Mange grunner verserer hvorfor regjeringen ikke ønsker en slik kommisjon, alt fra såret stolthet til frykt for at de vil bli utpekt som ansvarlig enten direkte eller indirekte på grunn av invasjonen i Irak.

Jeg og mange andre «konspirasjonsteoretikere» mener dog grunnen er den mest åpenbare: at de har noe å skjule, og ikke småtterier heller, at de faktisk stod bak alt sammen, akkurat som den etablerte Makten stod bak 9/11 i USA.

Tony Blair er ikke lenger statsminister, men kreftene bak han forsvinner ikke av seg selv. De er minst like godt plassert på toppen av det engelske samfunnet som de har vært i århundrer. Regjeringer kommer og går, men de blir værende.

Og ønsker slett ikke noe som engang ligner en uavhengig granskning av 7/7 eller noe annet som smaker av Falskt Flagg operasjoner. De overlevende ofrene, i hvert fall de mest oppegående av dem har blitt en mulig trussel mot det bestående, og blir behandlet deretter.

onsdag, august 29, 2007

Oppvarmingens Tidsalder

I Paradise Cove i Antarktis var det forrige sommer grønt gress hvor forskere før stod på ski. Seksti prosent av ringpingvinene er borte. Ungene deres spiser krill som finnes under isen, og isen blir borte, litt mer dag for dag.

Krillen blir borte og pingvinene dør ut. Hele økosystemer forsvinner. Reportasjen på 60 Minutes ble først sendt i april. Etter det har den simpelthen sluttet seg til køen av alle reportasjene som blir glemt, lagt til side. Den utvetydige informasjonen blir lagt til side og ignorert. Ikke rart når man ser de fleste kommentarene til teksten.

Den menneskeskapte oppvarmingen er allerede godt i gang. Isen smelter overalt og havet stiger, stadig hurtigere. Livet på Jorden gjennomgår en forvandling som savner sidestykke i historien, selv i geologisk perspektiv over millioner av år. Oppvarmingen kan ikke stanses, sier forskeren og han har rett. Selv om vi stoppet all våre utslipp i dag eller i går vil oppvarmingen og dets uunngåelige konsekvenser som havstigning, kraftige uvær og verdensomspennende katastrofer fortsette i et tidsperspektiv på hundre og femti til tusen år til, før det på ny begynner å stilne. Vi har gjort dette, mot planeten, mot oss selv. Og hvis vi ikke begynner å foreberede oss på konsekvensene snart, meget snart vil vi være fullstendig uforberedt når Forandringens Tid begynner for alvor.

En webmåling i Bergens Tidende for en tid viste at rundt seksti prosent mente at oppvarmingen ikke var menneskeskapt, men skyldtes naturlige variasjoner, noe som har blitt ettertrykkelig tilbakevist. En glimrende illustrasjon på hvor alvorlig folk tar dette.

Vi er fortapt…

tirsdag, august 28, 2007

Enda en sleip ål vrir på seg

Det er varmt i ormehullene i disse dager. Den siste sleipe ormen som vrir på seg og spytter sin gift er Jan Håkon Pettersen i BW-Gas som mener det vil være et løftebrudd og at Norge er en kommuniststat hvis den norske stat krever inn utestående skatt fra skipsrederne.

Dette er kjente toner fra den kanten. Disse folkene har alltid ment og vil alltid mene at de har og bør ha særrettigheter. Beklageligvis er det et faktum at de har disse særrettighetene. De slipper unna med bortimot alt de foretar seg av uhyrlige handlinger, mens folk flest blir tatt og straffet for småting.

Nei, Jan Håkon, hvis den norske regjeringen for en gangs skyld nekter å spille på lag med dere bunnsopets drittsekker, dere mest avskyelige av kryp så gjør de for en gangs skyld noe riktig.

Dere truer nok en gang med å «flagge ut», med å dra fra landet hvis dere ikke får leke slik dere ønsker. Da sier jeg som Hanna Kvanmo sa en gang, under lignende omstendigheter: «La dem dra. Vi har ikke bruk for dem».

Lykke på reisen, Jan Håkon. Forhåpentligvis får du ikke absolutt alle de pengetunge koffertene dine med deg. Kanskje du til og med, for en gangs skyld må bære dem selv?

Nyheter i en tidsalder uten

En norsk fotballspiller, en viss Solskjær har visstnok sluttet i jobben.

Denne fullstendig uinteressante nyheten blir rapportert på førstesidene, til og med smurt utover førstesidene i to store norske aviser, og det er «grundige» reportasjer i tv-kanalene som om det er verdens ende eller noe slikt. De to avisene har riktigsnok perfeksjonert tabloidformatet til det sykelige i mange år, men dette er utvilsomt ett av høydepunktene.

Hvor sykelig opptatt av noe så totalt uvesentlig må folk være for å overhodet legge noen vekt på dette? Men i dagens syke verden er det vel ingen overraskelse at mange gjør det. Mange såkalte supportere bruker enorme mengder av penger og ressurser på «hobbyen» sin, og lever livet sitt gjennom andre.

Dette og lignende tull er det folk fokuserer på i dag: Brød og sirkus.

Er det noe rart at verden er skakkjørt?

mandag, august 27, 2007

Jeg konstaterer

Ellers bare konstaterer jeg at det såkalte kooperativet er lagt ned. Det er ikke noe stort tap for verden, slett ikke. Jeg tror ikke de fire medlemmene skrev en eneste interessant post i hele den tiden bloggen eksisterte. Og hvis de så gjorde så var det unntaket og intet mer. En gjeng trøttinger, spør du meg.

Hvorfor de legger ned står ikke helt klart for meg, siden jeg ikke følger med i bloggernes sositetspalter. Det skal visst ha noe å gjøre med at en av dem ble blodig fornærmet over ett eller annet, av en eller annen mystisk, veldig mystisk grunn.

Men når alt kommer til alt spiller det liten rolle. Bloggen Kooperativet er forduftet som en ånd i en fillehaug og det er alt den noensinne var.

perler på en snor

Først Donald Rumsfeld, dernest Karl Rowe og nå Alberto Gonzales. Tre drittsekker har blitt sparket eller tvunget til å avtre fra bushadministrasjonen. Nå mangler det bare at demokratene tar mot til seg og sørger for å få Vaktmesteren selv tiltalt, slik han bør bli, for en rekke forhold, alt fra krigsforbrytelser til misbruk av makt (underdrivelse magnifique). Da ville det blitt et morsomt siste år før valget i usa neste høst.

Enda flere gaver til kaksene

Jens Stoltenberg & co jobber ettersigende, ikke overraskende med en «pakke» som skal ettergi rundt tjue milliarder kroner i skatt til skipsrederne.

Det er ganske utrolig. I et land og en verden der forskjellene bare øker, blir regjeringsmakt brukt til å forsterke virkningen, og dette av en regjering som gang på gang sier at de jobber for å minske forskjellene. Jeg antar hykleriet slett ikke har noen grenser.

SV og Kristin Halvorsen er imot. I hvert fall sier de at de er det, men de har ikke akkurat «stått på krava» noe særlig siden de kom i regjeringen. De har, tvert om gitt etter på område etter område. Slik er Maktens Vei.

Slik er dagens verden og dagens samfunn. Og dagens regjering er knapt marginalt bedre enn dagens alternativ.

Kvalmende.

søndag, august 26, 2007

Yomango - Jeg stjeler

Yo Mango (jeg stjeler) er en relativt ny bevegelse om har vokst fram flere steder i verden de siste årene. Det går i korthet ut på at de fattige har rett til å stjele, en oppfatning jeg så visst deler.

En av de største og mest uhyggelige løgnene er at de rike har rett til å være rik, og at fattige ikke har rett til sin del, uansett hvilken metode de bruker.

I en verden der forskjellene øker og ingenting blir gjort med det, annet enn å sørge for at de øker enda mer har man ikke bare rett, men også plikt til å stjele fra alle kaksene, på alle de måter man kan. Det vil ikke hjelpe på det som er fundamentalt galt i dagens verden, slevsagt, men det vil avhjelpe enkeltes desperate situasjon.

Eiendomsrett er ni tiendedeler av loven. De som sitter på verdier og eiendom vil alltid bli favorisert fremfor de som ikke har noe, så lenge dagens samfunn består.

Verden er grunnleggende urettferdig i dag. Den vellykte løgnen, som så altfor mange kjøper sier at dette er riktig, mens det i virkeligheten er fundamentalt galt. Etter min mening skal man lete lenge etter noe mer kvalmende enn en person som velter seg i luksus mens milliarder av mennesker sulter. Makten rår og den er veldig fornøyd med tingenes tilstand. De som vil ha selv den minste form for rettferdighet må ta den, for den vil aldri bli gitt, ikke til noen. De som har Makten tviholder på den, og benytter enhver anledning til å pusse på, «forbedre» verket sitt, på dagens verdenssamfunn, der bare å tenke rettferdighet blir sett på som en forbrytersk handling.

Slevsagt.

Første trinn

Jeg fullførte første versjon mitt filmmanus Reincarnation Dreams, den første episoden av Earth and sky, day and Night i natt. Erfaringsmessig blir det alltid en tre-fire omarbeidelser, men det endrer ikke min følelse av glede over fullført arbeid. Det ble avsluttet slik jeg alltid avslutter en historie: i et rush av bilder og ord.

To ting av en viss viktighet skjedde egentlig i natt. Stolen min brøt sammen, og jeg ble ferdig med manuset, hendelser på en underlig måte relatert til hverandre. Stolen er ikke fullstendig ødelagt, men har tatt et stort skritt mot kassering. Historien er ikke komplett, men alt eller det aller meste er der, er på plass. Jeg vil ekspandere på manuset her og der i tiden som kommer, men dette er nitti prosent slik det vil bli i fullført tilstand.

Et manus er første trinn på veien til den ferdige filmen, malen som regissører, skuespillere og teknikere skal jobbe etter, og derfor veldig viktig.

Earth and sky, day and Night handler om hekser, om spesielle individer i en tid da forandringen skjer både med menneskene og deres omgivelser, om den nye tiden som er på vei, som skal feie vekk alt det gamle i en bølge av ødeleggelse og liv og ild. Handlingen er lagt til London, en by, en scene som er en blanding av det gamle og det nye, der det håndfaste og det abstrakte lever side ved side. Hvis denne historien noensinne blir filmet blir det noe helt unikt, noe svært så forskjellig og originalt sammenlignet med alt annet som finnes, helt i tråd med alt annet jeg gjør.

Nesten alle filmer og tv-serier er oppkok av tidligere ting. Dette er veldig fjernt fra å være det.

fredag, august 24, 2007

Det norske pokerforbudet mm (II)

Det er bare to norske politiske partier som har et noenlunde fornuftig syn på Poker, og det er Venstre og Fremskrittspartiet. De sier de ønsker lisensbasert drift, som i Storbritannia, et svært så fornuftig standpunkt alle partier burde omfavnet. Og enten så ønsker de ikke eller finner det ikke hensiktsmessig å gjøre noe med den herlige, internasjonale internettpokeren.

De andre partiene kjører på den sedvanlige kvalmende og tvers igjennom hykleriske linjen. Under dekke av å ville «beskytte» de få (veldig få) som får problemer på grunn av pokerspill, og en rekke andre fullstendig idiotiske bortforklaringer og vikarierende motiver ønsker de å holde oss i alle våre fire ører, helt til vi mister dem, og dernest fortsatt tviholde på dem.

Det er snart valg igjen, lokalvalg. Det er to hundre tusen pokerspillere i Norge, et antall som stadig stiger. Hvis alle de stemte på de to nevnte partiene og gjorde veldig klart hvorfor, ville det garantert vekket oppmerksomhet. Hvis alle stemte på Venstre for eksempel, med deres lave forventede stemmetall ville det fått enorm betydning på valgresultatet.

Flere, også pokerspillere sier at det finnes viktigere ting enn poker, og det stemmer jo. De sier at det finnes en mengde viktigere enkeltsaker, men akkurat det er jeg ikke enig med, fordi det dominerende synet på poker og pokerspillere er så skrikende urettferdig, slik en moderne heksejakt at det går langt fordi selve pokeren og pokerspillerne. Det representerer et menneskesyn som bør forlates i går, og i hvert fall i dag.

Det bør eller burde ha blitt (jeg har ikke mye tro på at det blir en realitet) en bred, offentlig bevegelse, en som hadde tatt fullstendig piffen fra Formynderne.

I Danmark er stemningen i ferd med å snu til fordel for pokeren og pokerspillerne. Fornuftige politikere kaller det «den nye folkesporten» og vil legalisere det. La oss gjøre som danskene.


Her er mine krav, på vegne av to hundre tusen pokerspillere og også alle andre som er luta lei av formynderholdningen som så lenge har dominert våre liv, på så mange områder:


1. Legg ned Norsk Tipping,

2. Slutt med statsfinansiert støtte til idrett og organisasjoner (fordi det er sterkt relatert til saken).

3. Opphev samtlige restriksjoner på Poker og spill generelt.

4. Nedlegg Lotteritilsynet. I det minste bør det omorganiseres til et kontrollorgan for kasinoer, et som ikke gir eller på noen måte godtar lisenser, men som kontrollerer at alt går rett for seg. Dette fungerer utmerket alle andre steder i verden og vil også fungere utmerket her.

Spark alle medarbeidere der og ansett nye. Som de fleste statlige bedrifter eller tidligere statlige bedrifter som Telenor, Posten og andre er de en stat i staten, hvis oppgave er å terrorisere landets innbyggere.

5. Gjør det ulovlig med restriksjoner på overføring av penger til spillekasinoer, både på nettet og utenfor.


Dette som en brukbar begynnelse på en lang prosess. Mye godt kan følge i dens kjølevann.

Bergen by Night

Noe utrolig har skjedd for bergenserne og for oss som sokner til Bergen de siste årene: Bergen har faktisk fått et uteliv. En mengde nye utesteder, skjenkesteder har åpnet. Der man før måtte lete med forstørrelsesglass for å finne et interessant sted «kryr» det nå av dem.

Det skyldtes justeringen av skjenkepolitikken, slevsagt. Til tross for at det fortsatt føres en altfor restriktiv politikk når det gjelder alkohol så har det blitt synlig bedre de siste ti årene. Kristelig folkeparti med støttespilleres klamme hånd er nesten, nesten umerkelig i disse dager, i hvert fall i alkoholtåkens skjønne blikk.

Det er sommer. Man kan høre fremmede språk, se eksotiske (og steinvakre damer) og masse naken hud og man kan gå ut og drikke og spise. Man føler seg nesten hensatt til sydligere strøk, og vi ser et nærmest kontinentalt drikkemønster åpenbare seg.

Røykeloven har også hjulpet. Jeg og mange andre kunne før ikke gå ut noe sted uten å sitte og hoste hele kvelden. Nå er det problemet som blåst bort. Jeg er prinsipielt sett en sterk motstander av lover, regler og forordninger, men denne loven er en av de få som har noe fornuftig over seg. Hvis en dag mot formodning skulle komme da vi ikke lenger er omringet av påbud og forbud bør denne loven være blant de siste som fjernes.

Så, vi kan gå ut, le masse og kose oss, med bare noen få tilfeller av uheldige unntak (men det takler man). Vokternes klamme hånd finnes enda, slevsagt, men de er litt mer tilbaketrukket, nok til å gjøre livet levelig akkurat den kvelden.

I alkoholtåkens skjønne blikk.

Radiohode

Min holdning til Radiohode? Den er hurtig og enkelt beskrevet. Han er Mr. Gjennomsnittblogger personifisert. Postene hans er uengasjerende og like interessante som å se lim tørke. En blogger enda mer typisk enn den typiske blogger.

torsdag, august 23, 2007

Det norske pokerforbudet mm (I)

«Jeg synes det er rart at det skal være lov å slippe bomber i hodet på folk, men at det skal være forbudt å ta seg et slag kort.»

Egil «Drillo» Olsen om det norske pokerforbudet og den norske deltagelsen i okkupasjonene av Irak og Afghanistan.

Jeg er helt enig, slevsagt. Det er saken i et nøtteskall. Det er ingenting å legge til her.

Mer poetisk rettferdighet

En politimann har blitt hjerneskadet etter testing av pepperspray.

For de uinnvidde: Dette er den sprayen som er anbefalt og har blitt brukt utallige ganger av politiet under kraftige protestaksjoner og demonstrasjoner verden over. Dette er det de bruker og vil bruke mot oss opprørere, mot folk som er villig til å få slått inn skallen av politiet for å kunne si sin mening.

Men i Norge, uvisst av hvilken grunn var det noen i maktapparatet, noen med et minimum av rettsfølelse som tvang igjennom tester av politiet. De mente at før politiet kunne fortsette å bruke dritten mot andre måtte de selv bevise at det er trygt.

Resultatet ser vi nå.

Politimannen er erklært delvis invalid og etter lang kamp har det blitt innrømmet at peppersprayen er «ansvarlig». Han sliter meg konsentrasjonsproblemer og unaturlig tretthet, og har reist erstatningssak mot sin arbeidsgiver. Det er høyst sannsynlig at flere vil gjøre det, at også sivile ofre vil gjøre det, av samme grunn.

Ikke så rart at dette er et populært verktøy blant de i det etablerte maktapparatet.

En nokså sikker spådom er at de som står på feil side av demarkasjonslinjen under en protest nok vil få atskillig større bevisproblemer når det gjelder å slå fast at pepperspray er ansvarlig for deres tilstand.

onsdag, august 22, 2007

Forskjellsverden

Så ønsker jeg, som Totalt Uavhengig å opplyse om Oslo RVs busstur gjennom Oslo på lørdag. De inviterer alle interesserte til en annerledes guidet tur gjennom Oslo, en tur gjennom forskjells-Oslo.

For en gangs skyld skulle jeg ønske at jeg bodde i hovedstaden og bare kunne kaste meg på bussen.

Jeg er ikke enig med RV politisk, men jeg er (for å si det mildt) enig i at de dramatiske forskjellene i folks «formuer» er et hårreisende onde. De som mener at man må være kommunist for å mene at man bør mene at dagens verden er et grunnleggende urettferdig sted og at det er ille at noen mennesker tjener fra en million og oppover når store deler av verden og mange i Norge sulter, har misforstått skikkelig.

Jeg anbefaler bussturen på det heteste. Kanskje noen kan lære noe.


Verden har gått fra galt til verre de siste årene. En verden, der de dramatiske økonomiske forskjellene mellom fattig og rik lenge har vært en kvalmende realitet går i fullstendig gal retning. Forskjellene øker til gigantiske proporsjoner.

Kapitalkreftene og deres lakeier, de som fører an i naturødeleggelsene og ruineringen av talløse liv sier at dette er en god ting, at dette kommer alle til gode. Det er slik en idiotisk uttalelse at det er helt utrolig at folk flest kjøper den… men det gjør de.

Justismord på samlebånd

Ellers er enda et justismord på gang og har vært det en stund nå. Slikt blir en vane i dagens verden, men heldigvis finnes de blant oss som aldri vil bli vant til det.

Thomas Thendrup ble frikjent tidligere for Nokasranet, men fagdommerne satte kjennelsen til side, og rettssaken har nå kommet opp på ny i Gulating Lagmannsrett.

Jeg har fulgt denne saken en tid og blir bare mer og mer overbevist om at Makten på ny ønsker å statuere et eksempel, uansett om personen de dømmer er «skyldig» eller ikke. Min tro på rettssystemet generelt har alltid vært og vil alltid være sviktende, og man trenger egentlig ikke saker som dette for å bekrefte det.

Men det hjelper.

Under vitneforklaringen i dag sa David Toska, som forlengst har tilstått og blitt kjent skyldig at Thendrup IKKE deltok i ranet. Han viser til og med tydelig anger fordi han ikke har sagt noe tidligere. Aktor var med en gang ute og bagatelliserte forklaringen hans, «fordi han ikke vil navngi den siste medskyldige som deltok i ranet», men hvilken grunn har Toska til å lyve her? Dette føyer seg godt inn i rekken av den tråden av momenter som fikk Thendrup frikjent tidligere. Og nå kommer en mann som har tilstått, ikke bare Nokasranet, men en mengde andre lovbrudd de siste årene, og frikjenner en mann som også allerede har blitt frikjent, og rettssaken fortsetter. Hva er GALT med dette bildet? Det henger ikke på greip. Ikke dette heller.

Vil også Thendrup få sin oppreisning som gammel mann, eller i graven og vil det da, slik det gjerne gjør komme fram hvor ivrig politifolk og påtalemyndighetene var etter å få dømt han, kjøre over han, inntil det ikke gjenstår mer enn en våt flekk og et ruinert liv?

Gjenstridige (og Makten rår) slår til igjen

Utbetalingene til de langtidssyke etter Giardia-utbruddet i Bergen i 2004 vil ta år og atter år. Gjensidige, som er Bergen Kommunes forsikringsselskap trenerer saken i kjent stil, i den samme stilen som alle forsikringsselskap gjør, og de folkevalgte står og ser på, slik folkevalgte gjerne gjør.

Flere tusen bergensere og pendlere ble syke med kvalme, diaré og oppkast høsten 2004 av parasitten Giardia Lambia som senere ble påvist i Svartediket, en av byens hovedvannkilder.

Gjensidige har utbetalt eller vil utbetale erstatningen til de mindre alvorlige sykdomstilfellene, men ikke til de langtidssyke. Morsomt eller rettere sagt tragikomisk. Et sted der fornuften rådet ville de som er verst rammet blitt best behandlet. Det er liksom slik det burde vært, spør du meg (men ingen har gjort det…). Selskapet nekter (offisielt) å godta sammenhengen mellom ME (kronisk energisvikt), som har rammet flere hundre mennesker, og bakterien, selv om alle fornuftige mennesker vil lure på hvilke enorme tilfeldigheter som har ført til at alle de folkene som har blitt syke ellers har blitt syke i nøyaktig samme tidsrom og under identiske omstendigheter.

Alle vet at det er en klar sammenheng, Gjensidige også, men de bruker villig makten sin, og legger, som «mennesker» som dem alltid gjør stein til ofrenes byrde. Livet og tilfeldighetene behandlet en rekke mennesker dårlig, men det er ingenting mot hva de umenneskelige og grådige jævlene i Gjensidige gjør i ettertid.

Det burde vært en lov mot slikt, men det er det slevsagt ikke. Noe burde vært gjort med slike individer, men det skjer slevsagt ikke.

Dette er nemlig slett ingen enkeltsak, men et ubetinget mønster, tilfelle du ikke har fått med deg det. Det finnes millioner av lignende saker. Makten og pengene og samfunnet generelt ødelegger liv, og så ødelegger de det enda mer. Og enda mer. Slike individer styrer og dominerer dagens verden. Slik er samfunnet. Slik er dagens verden.

Grådigheten rår og Gjenstridige består.

Send en beskjed - ikke stem

Helge har skrevet om dette og jeg har skrevet om det flere ganger, men det er helt klart at det må gjentas og stadig utdypes. Folk som Martine (se svarene i Helges innlegg) og andre fortsetter å gjenta propagandaen om at man ikke har rett til å klage om man ikke stemmer. Ja, hun (og andre, mange andre) hevder faktisk dette, hevder det med styrke eller i hvert fall med høy vokal stemme, hjernevasket som de så visst er av politisk retorikk og mange andre forhold i den råtne helheten som er dagens samfunn. De sier at man mister innflytelse når man ikke stemmer, mens realiteten er akkurat den motsatte. I tillegg til at man utvikler seg som menneske, både mentalt og i sin evne til å handle, skjer også mange andre ting. Mange andre prosesser settes i gang, både innvendig og utvendig.

Helge sier at man bør stemme blankt. Andre jeg vet om sier også det. Men jeg er litt uenig. Jeg mener at man ikke bør delta i prosessen overhodet, bortsett fra å stå utenfor valglokalet og protestere, og selv det blir på en måte å delta, å gi maskeraden legitimitet.

Dessuten blir rett og slett blanke stemmer ofte ikke talt likevel, slik de faktisk blir i enkelte andre vestlige land. Mange steder blir de rett og slett kastet.

En annen ting folk som Martine åpenbart misforstår er at politikerne og andre maktmennesker gir blaffen og ignorerer de som ikke stemmer eller stemmer blankt. Realiteten er akkurat den motsatte: De er de eneste de bryr seg om eller frykter eller overhodet tar hensyn til. Hvis sofademokratene er ekstra store så betyr det noe, kanskje ikke for umiddelbar praktisk politikk, men det får maktens mennesker til å stå fram med bekymrede rynker i et allerede rynkefullt ansikt, slevsagt gjør det det... fordi det betyr at i hvert fall en god del mennesker IKKE lar seg lure av den offisielle propagandaen, at mange av oss faktisk lever på siden av samfunnet, at man sier høyt og tydelig at JEG ikke tror deg. Jeg kjøper ikke de mest dyrebare løgnene dine og bedraget ditt. Det er den beskjeden man sender, enten mentalt og/eller rent faktisk, uansett hva den offisielle propagandaen sier.

En av demokratiets fremste mål er nemlig å få folk til å delta, delta i sniktyranniet. Når det ikke skjer... skjer det noe, eller kan skje noe, spesielt hvis det er en del av en aktiv, bevisst prosess på siden eller utenfor samfunnet, og langt mer enn når man velger å kaste bort sin stemme (den som kommer gjennom halsen) og sin handling og tid og resurser på å la være å velge (stemme).

mandag, august 20, 2007

Mørkets selvportrett

Svarte øyne stirrer inn i mørket
På natten så lys
Verden åpner seg i rødt og tåke
Og det er slik verden er
En studie i rødt
Mikset med skygge og tåke

Man ser mer i tåken
I den dansende ilden
De som ser etter
Ser det andre ikke ser

I en virvel av inntrykk
Som sliter en
I alle retninger
Ser man alt man kan se
Og man viker ikke tilbake
Rygger ikke for det ubehagelige
Og alt er akkurat slik
Det skal være

Fjerne glør tiltrekker en
Pulserende mønstre
I nattens hete
Man stirrer på speilbildet
Gjenspeilt i skyggene
Og gliser rått
Mot morgendagens
Grimme lys

Amos Keppler
August 2007

Nattevandrerens historie

Det er bare i går siden jeg først så på meg selv som det jeg er.

Det er en vanlig misforståelse blant folk i dag at frihet er umulig å oppnå. De hevder at hvis alle gjorde nøyaktig som de ønsket så ville verden gå rett i dass. Når realiteten av det hele er, ganske så åpenbart nøyaktig motsatt.

Vinden hyler utenfor, i sinne, i nedtrykthet, om den aldri tilfredstilte tørsten for frihet. Det speiler den innvendige, som et ekko, et blekt gjenskinn av det som koker i et menneske. Du har kanskje hørt meg utenfor vinduet ditt en mørk natt. Jeg har muligens hjemsøkt drømmene dine og også marerittene, og minnet deg på hva du ikke ønsker å huske.

Du kan være sikker på en ting, en eneste ting: Jeg finnes.

Jeg er en heks - en bærer av viten, et menneske som søker det ukjente, det forbudte, og det som er glemt, vokteren av en eldgammel innsikt.

Det er bare i går siden jeg først så på meg selv som det jeg er…

Og siden den gårsdagen har evigheten kommet og gått gang på gang på gang.

Flere klassiske prioriteringer i det moderne samfunn

Jeg, med venner tok en lang nattlig spasertur i Bergen nylig. Vi kom omsider til et uhyggelig stygt område og en råflott (like stygg, uten at akkurat det betyr stort) moderne bygning noe sør for Bystasjonen. Det demret sakte for meg at dette var den nye brannstasjonen i Bergen. Maken til enorme og luksuriøse greier. Vi gikk omkring der og studerte praktverket en stund. Her var det åpenbart ikke spart på noe. Det fantes enorme kontorer og et enda mer enormt treningsrom med de dyreste apparater. En kamerat av meg trener på slike ting, så jeg vet litt om dem og prisene.

En ting er det gigantiske bygget. Et annet, minst like urovekkende moment er området det er bygget på. Hele området, et ødeland av moderne «utvikling» har vært på gang i årevis. Det har blitt spadd om og endevendt og fylt ut. De har bortimot bygget en helt ny bydel for våre kjære brannfolk. Greit nok at den gamle brannstasjonen var… gammel, men dette er helt klart stormannsgalskap av beste merke.

Nå vil garantert brannsjefen og brannfolkene og politikerne som vedtok sinnssykdommen hevde til de blir blå i trynet at dette, dette var høyst nødvendig (og en velfortjent bonus til utslitte brannfolk), men det gir jeg ærlig talt fan i. Bygningen taler for seg selv. Mer enn noen ord fra meg sier den alt om prioriteringene i det moderne samfunn, og om folkene som nyter godt av dem.

Enda et bautabygg i Maktens tjeneste.

PS: Området er helt fantastisk til filminnspilling (jeg har øye for sånt). Kanskje er nytteverdien likevel større enn hva som kan sees ved første eller femtende øyekast?

Så gikk det et lys opp for

Energiminister Odd Roger Enoksen, som har ombestemt seg når det gjelder å forby den tradisjonelle lyspæren, som blant annet Canada og Australia skal forby innen få år. Det som har vært kjent lenge har også gått opp for han og gjengen. Den såkalte sparepæren, som skal brukes i stedet inneholder 2 milligram kvikksølv, og vil resultere i enorme akkumulerte utslipp av kvikksølv.

Sparepæren er en av mange nytteløse forsøk på å bremse den menneskeskapte Globale Oppvarmingen. De som har lest denne bloggen en stund vet at jeg har skrevet en masse om GW. Men dette med «Sparepæren» er bare enda et glimrende eksempel på hvordan dagens etablerte samfunn griper dette an: De prøver å løse ett problem ved å skape og øke på en mengde andre. Den menneskeskapte globale oppvarmingen, med dens dramatiske konsekvenser er bare en trussel mot dagens naturfiendtlige menneskesamfunn. Det er ikke en trussel mot selve livet på Jorden, slik de enorme kjemikalieutslippene og kjernekraften er. Så, som vanlig, av flere heller skrale alternativer velger dagens etablerte samfunn som sedvanlig… de verste. Kjernekraften har nemlig, typisk nok for lengst blitt lansert som enda et bolverk mot oppvarmingen, og som vanlig blir sannheten om de rent sagt uhyggelige virkningene av det alternativet undertrykt.

søndag, august 19, 2007

Den Største Sannhet


Noen hevder at kjærlighet er tilværelsens dominerende kraft. Den har blitt utropt som det av poeter og religioner i århundrer, hyllet til de grader av et stadig mer trangsynt samfunn.

Og de tar feil, slevsagt. Deres påstand om tilværelsens sannhet er i beste fall utilstrekkelig.

Livet selv er den Makten, den uimotståelige kraften, i alle sine myriader av variasjoner.

Kjærlighet, som døden og andre aspekter er bare mellomstadier av det. Ikke alle disse aspektene er like hyggelige, men de er alle en integrert del av alt sammen. Fjern selv en liten bit av bildet, og Livet selv er forminsket, redusert til et snevert synspunkt.

Livet er et mektig hav, ikke den enslige, ensartede bølgen samfunnet prøver å overtale oss at det er. Vi mennesker er gigantiske, komplekse vesener av Liv og Ild, fontener av Magi og Forestillingsevne, og kan slett ikke bli målt med ensartethet, uvitenhet og intoleranse. Vi vil ikke bli stemplet, klassifisert, dyttet, puttet i en mappe, og satt i bås. Vårt liv er vårt eget.

Hvordan kan noen klassifisere det som ikke kan klassifiseres? Kan noe menneske som ikke er en servil tjener av en sinnssyk tildragelse engang forestille seg muligheten av å begrense det grenseløse og uendelige?

Hvorfor er livet fullt av dumme kjærlighetssanger? Det spørsmålet er lett å svare på: Fordi tyrannene ønsker det.



Det finnes en enkel sannhet: Livet er overalt.

I luften vi puster, i den gråeste stein, i dypet av det intergalaktiske verdensrommet. Hvis det virker som om det er fraværende noe sted, er det bare en illusjon, den enkleste av selskapsleker skapt av vår usikkerhet og vår frykt. Frykt skapte gudene, alle gudene som slett ikke eksisterer, unntatt mennesket selv. Det finnes ingen guder utenom Mennesket.

Det finnes ingen standard, ingen fast manual. Livet trekker og river i et uendelig antall retninger samtidig. De svake forsøkene noen gjør for å fange det, og dra det inn, holde det i tømme, snevert og grunt, er nettopp det… fullstendig utilstrekkelig.

Og det er godt…

Vi mennesker er selve inkarnasjonen av det ufullkomne, en merkelig og usannsynlig og vidunderlig miks av lidenskap og raseri og fornuft, fylt til randen av tilsynelatende selvmotsigelser… så fullkomment…


LIVET

som stadig overgår seg selv.

Carpe Noctem

Et mørkets selvportrett


Svarte øyne stirrer inn i mørket
På natten så lys

Sann artistisk frihet

Den finnes, bare ikke gjennom etablerte og aksepterte kanaler i et samfunn fylt med undertrykkelse.

Jeg publiserte min roman Drømmer Tilhører Natten på eget forlag i april 2002 og Shadowwalk (på engelsk) i mars 2003 etter en ørkenvandring mellom de etablerte forlagene som strakte seg over to tiår.

Ingen etablerte forleggere eller utgivere vil noensinne utgi eller en gang ta i mine ting med en ildtang, i hvert fall ikke uten dramatiske forandringer, sensur, så jeg bestemte meg for å gjøre det selv. Jeg tok i bruk fordelene den nye teknologien tilbyr, og gjorde alt, absolutt alt, utenom den faktiske trykkingen selv. I ettertid føler jeg meg nesten takknemlig ovenfor alle de grådige og hovne utgiverne…

Det er, fundamentalt sett to store ting som er galt med dem. De utgir enten bare ting som bare de, personlig ser på som av kunstnerisk verdi eller så dreier det seg om kontanter, kontanter og atter kontanter. Begge tilnærmingsmåter er like avskyelige i mine øyne.

Jeg husker at jeg satt der, med boken i hendene, og senere begge bøkene i timevis, og følte noe veldig nær ærefrykt. Jeg satt der med ekte bøker i hendene, romaner som jeg hadde skrevet, flere hundre tusen ord med blod svette og tårer.

Mange rynker på nesen over selvpubliserte romaner. Mange bokhandlere vil ikke engang kjøpe dem inn eller ha dem i sine butikker overhodet, og de til og med skryter av det. Det er til og med et uttrykk de bruker, i nasjonale og internasjonale miljøer, «Vanity projects», der de mer enn antyder at det er bare er folk med et oppblåst ego og masse penger som gjør sånt. Slik jeg ser det så er det mer enn klart at dette bare er enda en taktikk som blir brukt for å kvele uavhengig tanke og handling, både av det etablerte samfunn og deres tjenere, lakeier de etablerte utgiverne.

Det finnes både fordeler og ulemper med både selvpublisering og å utgi gjennom etablerte forlag. En betydelig ulempe med å gjøre det selv er at du åpenbart mangler de betydelige ressursene et stort opplegg har. En ting er at du må «kaste bort» en masse tid og krefter på å gjøre alt de store pengemaskinene betaler andre for å gjøre. Så dreide det seg også om distribusjon, noe som er lettere for enhver i dag. Hvis du ikke får bøkene dine ut til leserne så vil de ikke kjøpe dem. Men for meg er det dette alt koker ned til:

Når du gjør det selv, på egenhånd gjør du alt og kan gjøre alt akkurat slik du måtte ønske. Du står inne for hvert minste ord eller bokstav i dine historier, og hvordan de blir presentert (omslag, «reklame» osv). Du trenger ikke å gjøre noe du ikke ønsker å gjøre. Du tar imot hjelp, slevsagt og råd fra folk du stoler på, men du tar beslutningene. Jeg har (i korte perioder) opplevd prosessen forfatterne lider seg igjennom hos de etablerte forlagene, kjøttkvernen de forlanger at alle må akseptere. De ønsket at jeg, som alle andre skulle forandre tre-fjerdedeler av (eller egentlig hele) boken. Og vi snakker ikke om grammatikk eller engang ord her, men om fortellingen. De ønsket at boken, at alle bøker skal bli deres historie, deres bysbarn, ikke forfatterens frie og ville vesen. De tilhører en verdensomspennende sensurprosess, som mange som selvpubliserer ikke gjør. Jeg blir veldig sint når jeg ser gliset de store kanonene fremviser når de snakker om hvor stolt de er over å kunne publisere tidligere sensurert materiale. De både gjør det og ikke gjør det, hvis du skjønner…

Så jeg vil våge følgende hårreisende påstand: Generelt sett (det finnes unntak for enhver regel) så vil selvpubliserte bøker og kunst generelt sett slå de og det utgitt gjennom etablerte kanaler ned i støvlene. Det vil være langt mer interessant, originalt og bedre på alle måter.

Så jeg utga dem på egenhånd, ved å bruke mine hardt inntjente penger, og jeg tapte ganske mye ved å gjøre det, men jeg ville ha gjort det på ny uten å tenke meg om. Jeg solgte flere hundre bøker verden over, det meste over internett og i London, (og selger fortsatt trutt av lageret mitt), og som en ekstra bonus ved å selge lite så ble jeg kontaktet av og kunne personlig svare mine lesere, noe jeg lærte og lærer en masse av. Forfattere med store leseskarer kan aldri ha en slik personlig kontakt med sine lesere som det jeg har.

Og nå, med print-on-demand (POD), de fattiges publiseringsmetode ganske så utviklet planlegger jeg nye utgivelser. Jeg kikker på de forskjellige alternativene, tar meg god tid, og jeg er klar for å utgi resten av mine ferdigskrevne verk, noe som for tiden er sju bøker, seks på engelsk og en på norsk.

Jeg skriver utelukkende på engelsk i disse dager, både fordi jeg trives med å gjøre det, og på grunn av det langt større markedet av fruktbare tanker.

Endetiden for de store etablerte utgiverne av bøker, musikk, film og kunst generelt sett har kommet. I det minste har deres kvalmende dominerende stilling kommet til en ende. Lykke på reisen.

Den første boken ut i denne omgang er The Defenseless eller De Vergeløse, enten på slutten av året eller tidlig neste år. Det finnes ikke lenger noen tekniske eller økonomiske hinder for dette. Men de, herrene som styrer dagens verden og deres ivrige tjenere, lakeier vil alltid, direkte eller indirekte gjøre sitt aller beste for å sensurere, stikke kjepper i hjulene for ethvert forsøk på fritt uttrykk, og historiene mine er, uten å overdrive blant de mest kontroversielle og frie uttrykk som noensinne er skrevet.

Det tar omtrent ti år for meg å fullføre en bok, fra historiens spede begynnelse til den er klar for trykking. Men med De Vergeløse, som etter hvert ble The Defenseless, den første boken jeg skrev har det tatt meg tre versjoner, omskrivinger, oversettelser og tretti år.


Noen vil hevde at man må lese bøker eller gå på kurs eller skole for å kunne skrive bøker. Det er bare enda mer sludder, slevsagt. Ikke tro på dem som sier det. Den eneste måten man kan lære å skrive på… er ved å skrive. Det som er selvlært er best, uansett hva man driver med. Man kan få impulser av andre, men å underkaste seg nitidige teknikker, regler og opplæringsmetoder gjør bare det en gjør sterilt og dødt. Hvis man ikke kan gjøre noe originalt så bør man ikke gjøre det. Det finnes ingen regler man bør følge, ingen korrekte forhåndstolkninger av hva som er bra og dårlig. Faktisk så dømmer de som hevder at det er det seg selv, slik jeg bestemt ser det.

Jeg skriver mine egne ting, gjør mine egne ting, bøker, musikk, filmer og masse mer, og eventuelt så selger jeg det selv, slik det bør gjøres. En kunstner som tilstreber sann kunstnerisk frihet har ikke lenger noen unnskyldning for å gå veien om Sensuren.

Lediggang

Det er flere metoder som blir brukt for å forlede folk. Man har den økonomiske metoden, som henger nøye sammen med det at det er viktig å holde dem så opptatt at de ikke får tid og anledning til å tenke. Så er det den massive propagandaen som bare blir bedre og bedre utviklet for å fjerne alle sanne kritiske røster fra samfunnsdebatten. Når det gjelder akkurat dette tema så kommer det står stadig folk fram i media som «vil jobbe», som ønsker «å gjøre en innsats for samfunnet». Hvilken innsats, for hva spør jeg, da dagens samfunn ikke akkurat bør inspirere til innsats for det. Men de som mener at man bør stå på, «arbeide i sitt ansikts sved» og også stå på for dagens gjennomkorrupte samfunn blir sluppet til. Mens de hevder alternative synspunkter som vanlig ikke blir det.

Det gamle uttrykket om at lediggang er roten til alt ondt er slevsagt bare mer sludder. Det er myten skapt av de som residerer på toppen av pyramiden, slik at de lettere kan fortsette å residere der. Lediggang, eller rettere sagt friheten til å gjøre hva du enn måtte ønske med din tid er kilden til en enorm kreativitet og selve nøkkelen til et rikt liv.

lørdag, august 18, 2007

Harry Potter og føniksordenen

Jeg så den i dag, noe jeg har tenkt på å gjøre lenge, men etter å ha nedprioritert filmen i ukevis tok jeg meg endelig sammen.

Dette er film og bok nummer fem i rekken, og alt har blitt mye mer truende og brutalt og derfor mer realistisk.

Jeg har aldri vært noen fan, og har ikke lest noen av bøkene (til tross for at jeg leser mange bøker), men har sett alle filmene, mest på grunn av en kuriøs interesse, antar jeg.

Det er tre grunner til at jeg aldri har vært noen lidenskapelig tilhenger, noen aficinado: Jeg synes ikke historien er særlig god, verken de opprinnelige bøkene (jeg har skumlest deler av dem) eller filmene. Den andre og beslektede grunnen er at det hele har vært nokså uhøytydelig, barnslig. Og den tredje beslektede grunnen er at det forfatteren beskriver ikke har noe med Magi å gjøre overhodet. Enhver som har drevet med Magi selv, som jeg kan bevitne det. Dette er populærkulturens versjon av hekser og trollmenn og trolldom, ikke noe som engang ligner slik det virkelig praktiseres og utøves.

Men tross alt dette, så… likte jeg denne filmen. Denne delen av fortellingen, både boken og filmen representerer et dramatisk brudd med det dumme og til dels idiotiske som dominerte tidligere. Som nevnt så har historien blitt råere, mer «voksen» (jeg hater det ordet), og tjener på det. Døden, i form av den fortsatt lite håndgripelige Voldemort rørte ved Harry Potter på slutten av den forrige bolken, og han er nå en plaget ung mann, ganske så forskjellig fra den storøyde idioten fra starten på fortellingen. Og det ryktes til og med at neste film vil inneholde sex.

Utrolig.

Autoriteter og øvrigheter får sitt pass påskrevet i denne filmen. I det hele tatt: de mer brutale delene av livet blir ganske så kraftig slått (sparket) inn i Harry, og i oss.

Det absurde, som alltid var til stede har også blitt farligere, blant annet representert ved skolens vaktmester og en despotisk og sinnssyk (og sadistisk) lærerinne, som torturerer stakkars Harry og slår opp noen og seksti strenge, veldig strenge leveregler opp på en enorm vegg på skolen.

Det er det samme gamle tullet, det onde mot det gode og slikt sludder, men det er godt laget. Det er en ny regissør, og det merkes fra første bilde, lange og dvelende scener, langt fra det actionpreget som vi så i tidligere filmer. Harry drømmer uhyggelige visjoner, som blir stadig mer virkelig og truende. Billedbruken, både i direkte og abstrakt form har blitt langt mer sofistikert. De burde dog lagt enda større flid og lengde i scenene for å understreke nettopp følelsen av realisme. Den er faktisk en halv time for kort, slik alle gode filmer har en tendens til å være.

Og så morer det meg at kristne kaller dette ganske så uskyldige tullet satanisme, fordi det er ganske så typisk kristent alt i hop. Men slik er jo de kristne og kristendommen. De og den ser ikke skogen for bare trær.

Og igjen: det er veldig synd at selve fundamentet, utgangspunktet for fortellingen er gal. Derfor kan det heller aldri bli noen riktig dybde, noe bortenfor det overfladiske. Man forventer ikke av en James Bond film at den skal ha dybde, selv om Casino Royale til forveksling hadde det, og det gjør man ikke med en Harry Potter film heller.

Forhåpentligvis vil i det minste noen få av Harrys millioner av fans fordype seg og finne ekte Magi. Da vil faktisk alle millionene som har blitt brukt på filmene og alt hysteriet være verdt det.

Jeg er ikke interessert i politikk

sier noen. Men det er jo bare tull slevsagt, med mindre man ikke bryr seg om man lever eller dør, og selv det er et politisk standpunkt. Dødens eller kirkegårdens politikk er svært så politisk og svært så aktuell i dag. Bare det å gå på gaten og velge om man skal ta et skritt fram eller tilbake, eller til høyre eller venstre er politikk, for å sette ting på spissen.

Hvis man sier man ikke er interessert i partipolitikk står man sterkere, rent rasjonelt sett, for det som foregår i hvert enkelt parti behøver slett ikke nødvendigvis ha noen relevans til samfunnet eller livet for øvrig, men politikk har det, og det er ikke ordkløveri heller, men dyptgripende realiteter man snakker om her.

Så de som sier at de ikke er interessert i politikk er i beste fall dårlig orientert og har ikke tenkt så veldig nøye igjennom tingenes tilstand, noe som slett ikke er overraskende når man ser hvilke valg folk tar og hvilke holdninger folk flest velger (eller lar være å velge) i dag.

fredag, august 17, 2007

Ikke så underlig likevel


For to år siden skrev jeg et innlegg, avsky, der jeg gikk til frontalangrep på all religion. Spesielt muslimene og de kristne fikk gjennomgå, siden de har vært til og med enda mer synlig enn vanlig de siste årene, men alle ble dekket.

Jeg ble hardt angrepet fra kristent hold, og det var slevsagt ikke uventet, men det skjedde en del flere ting som så absolutt overrasket meg:

Jeg fikk kritikk fra venner og kjente, fordi jeg etter deres mening hadde vært for mild mot muslimene, fordi jeg hadde sidestilt islam og kristendommen. De mente at uansett hvor ille kristendommen var så var den ekstreme delen av islam langt, langt verre.

Først påpekte jeg at jeg helt åpenbart var veldig hardhendt mot islam, at jeg knapt kan være mer hardhendt, hvis man leser og tar fra hverandre det jeg faktisk har skrevet.

Så relaterte jeg den helt åpenbare *feilslutning i deres utsagn om at ekstrem islam var verre enn ekstrem kristendom. Jeg snakket blant annet om Herrens Motstandshær, om kristne som sprenger abortklinikker og om de som nærmest driver kristne boot camps for barn i USA og andre steder. Det er slett ikke vanskelig å se den samme åpenbare sinnssykdommen blant kristne som det muslimer avslører, hvis man virkelig ønsker det.

Så jeg kan bare konkludere med at selv mange av de mest oppegående personene i dagens verden, som knapt har annet enn perifer tilknytning til en gitt religion (den dominerende i det landet de har vokst opp i) har problemer med å sidestille den med alle andre, slik man bør gjøre. Det gjør det slevsagt enda viktigere å fortsette å eksponere religionen for det den er, uansett form: Et uhyggelig fravær av menneskelighet, et terrorvelde som har vart tusenvis av år, og som simpelthen ikke lenger bør bli tillatt å ødelegge menneskeheten mer enn den allerede har gjort.


* Fotnote: I natt, da jeg gjorde avsluttende graving om de kjære kristne må jeg innrømme at jeg ble sjokkert. Jeg trodde rett og slett ikke det er ille. Ikke så rart da, at folk ikke tror det verste, slik de bør gjøre.

Og jeg kan bare gjenta det jeg har sagt tidligere: at det som blir sett på som normale kristne aktiviteter, som misjonering, både innenlands og utenlands ikke egentlig er så langt unna det man kan lese om på disse linkene. Kristendommen og de kristne er råtne fra hårrøttene til tærne.

Tre år i regnet

Tre år etter regnet kom regnet, og det varte i tre lange og korte år. Ja, det regner hele tiden, en evig strøm av vann i ansiktet og på kroppen. Det er ikke positivt eller negativt, ingenting av den tosidigheten vi lærer å dele inn tilværelsen i. Det bare er. Hver enkelt av oss kan gjøre vårt beste for å takle det faktum eller la være, men ikke benekte dets eksistens.

Det betyr bare at vi ikke takler det. Å la være å ta et valg er også å velge.

Tosidigheten vi lærer å se på som det eneste riktige verdenssyn er falsk, slevsagt, like falsk som bortimot alt annet vi lærer i dagens samfunn. Perspektivet er galt. Observasjonene blir dermed riv ruskende gale. Tolkningene, konklusjonene av våre observasjoner dermed bli feilaktige.

Vi ser fra et enkelt utkikkspunkt, og det blir veldig feil, i et Univers med et uendelig antall mulige utkikkspunkter. Alt vi blir opplært til se på som viktig er totalt uviktig. Så mye uviktig blir presentert som det viktigste som finnes.

Hvis det overhodet finnes noen grunn for at vi er her, så er det for å lære, for å oppleve regnet, og det vi søker lærer vi ikke hos våre foreldre, på skolen eller i vennekretsen, eller på jobben eller i dagens blotte lys. Vi må finne det på egenhånd, gjøre våre egne erfaringer og opplevelser. Det er det første vesentlige skrittet på en sti som aldri blir helt synlig, aldri blir fullstendig solid eller håndgripelig.

Det finnes ikke riktig eller galt, godt eller ondt, bare regnet, regnet som renser oss, som drukner oss og gir oss liv, dråper av vann og ild og tåke og natt.

Ingen og intet kan stanse regnet.

torsdag, august 16, 2007

En hyllest til ulydigheten

Ulydighet og oppvigleri blir sett på som en fare i dagens verden. Slevsagt. I et samfunn som er avhengig av at folk kaster all sin selvstendighet og uavhengighet på båten for å fungere er ikke det det minste rart.

Et tyranni trenger blind lydighet for å bestå. Frihet, eller rettere sagt illusjonen av det gis innenfor gitte, forutbestemte grenser. Du får lov til å gå på grønt lys. Du blir gitt tillatelse til å drite i dass. Men glem ikke at alt som ikke er ettertrykkelig tillatt er forbudt.

Mange folk står i evigheter på en fortauskant og venter på at lyset skal bli grønt. Det røde lyset stopper dem, fryser dem fast i en fastlåst stilling, og de stirrer på det med et fjernt uttrykk i øynene. Det finnes ikke biler. Man kikker til høyre og venstre utallige ganger, men det er ikke en bil å se. Men folk rører seg ikke en centimeter ut i gaten.

Jeg mener slevsagt at man bør være ulydig, bør være en helsikes oppvigler, bør gå på rødt lys så ofte som vel mulig. Ikke det at det er en katastrofe om man går på grønt en sjelden gang, men det bør ikke bli en vane.

Tatt til sin ytterste konsekvens kan en slik tankegang føre deg langt.

Og du bør dra langt, langt utenfor og bortenfor hva det etablerte samfunn aksepterer, hva folk som er tilfreds med å være statuer sier er akseptabel oppførsel.

Og når du gjør det åpner verden seg for deg, åpner seg vidt, og når du har gjort det en stund, så åpner den seg enda en gang, og enda mer. Når det er lenge siden du sluttet å lytte til de som ønsker å begrense deg, å sperre deg inne i et fengsel av lover og regler så innser du plutselig og fullstendig uventet at ingenting, i sin ytterste konsekvens er umulig.

Intet er umulig for de som nekter å knele foran lydighetens idol. Det umulige er fullt mulig. Det tar simpelthen bare litt lenger tid noen ganger. Men egentlig er det eneste du behøver å gjøre er å ta ett eneste skritt ut i den travle gaten. Idet du gjør det vil du nemlig innse det åpenbare: det finnes simpelthen ingen biler der, og idet du innser det vil du krysse gaten trygg på deg selv og dine evner, og du vil gjøre det med et stort, stort smil om munnen.

Der ute i virvelvinden, utenfor alle fotgjengeroverganger finnes ingen gatelys som fryser deg til en statue, ingen biler som lemlester deg eller noen kniv som stikker hull på hjertet ditt.

Ja, det er så enkelt.

Verden i rødt og tåke


Verden åpner seg i rødt og tåke
Og det er slik verden er

onsdag, august 15, 2007

Vandrerne i mørket

Min søster vandrer ved min side, i speilet som svever til venstre for meg på stien gjennom Ødelandet. Slangen danser på hennes nydelige bleke hud og slynger seg rundt hennes veldreide kropp. Min søster er død. Hun ligger i graven og råtner. Jeg sitter foran bålet og stirrer inn i dets ildrøde, dansende overflate, og jeg skriker ut i mørket, kaster min Magi ut i natten.

Jeg ser ulven vandre fram og tilbake rundt meg. Dens hyl stiger opp fra halsen min og opp i luften med de dansende glørne. Jeg hører ravnen flakse. Dens mørke, usynlige vinger er mine. De gløder i svart og grått og ild. Heksen vandrer i skogen. Jeg vandrer og dødninger og levninger vandrer ved min side. Min Magi er Dødens Magi, slik all Magi er. Det finnes ingen engler, ingen skapninger av lys, men ånder i alle former og av alle slag er overalt omkring oss, både levende og døde. De reiser i mørket, som vi alle gjør. Speilet som ikke er noe speil er et ekko av alt som er, alt vi er. Vi er ravnens skygger, menneskehetens utskudd og dype sinn.

Intet er skjult for den som vandrer i mørket.

Alt finnes der, i den dirrende luften, den hviskende skogen. Jeg går baklengs, og i mine egne skritt finner jeg meg selv. Tre skritt til venstre, tre hopp til høyre, og stien finnes ei mer, og bare villmarkens klør og hoggtenner gjenstår, og den sløve kniven finnes ei mer.

Jeg elsker min døde søster i nattens hete, og knuller henne vetteløst på sengen av døende glør, og jeg føler en ekstase større enn jeg noensinne før har følt.

I døden er livet.

DET BLODRØDE REGNET

En hettekledd skikkelse
Kommer inn i et rom
I det rommet er det
Et hull i gulvet
Av mørtel, murstein og trekk
Den hettekledde mannen
Går mot hullet
Og hever hånden
Og slipper det han
Holder hardt på
Han sender et brev
Ned i skyggenes brønn
Mens han ser det
Falle brennende
Ned i mørket

Jeg vandret gjennom natten
Jeg lette etter
Skyggene i regnet
Så mye foregikk
Så mye skjedde
Før det blodrøde regnet falt

Pike Lys så søt
Så full av liv
I måneskinnets sølvstråler
Du vil skinne som et fyr
En Sirene som lurer reisende
Og fastboende like mye
Til din hete og kalde omfavnelse

Du er Mørk
Du vil jage i skyggene
Lete for meg
Lete etter bytte for meg
Som et dyr
Som sniffer langs bakken

Den blodrøde månen stiger opp
Over den østlige horisonten
Piken Blod slikker huggtennene sine
Jeg slikker mine
Ivrig etter å bryte gjennom
Deilig hud

Jeg jaget gjennom natten
Og i dette øyeblikk fant jeg
Skyggene i regnet
Så mye foregår
Så mye skjer
I det blodrøde regnets natt

Og Mørkets Dronning
Synger til sine døtre
Til sine sønner
En blodets bysselalla
Løfter om endeløse gleder
Og døtrene
(Og sønnene)
Jager gjennom natten
Lusker i
Det blodrøde regnets natt

Amos Keppler 2002

tirsdag, august 14, 2007

Ingen tittel

Veien ble til en elv i løpet av få minutter. Det ene øyeblikket var den tørr, det neste hadde jeg vann til anklene.

Jeg er født og oppvokst i Bergensområdet, men noe slikt har jeg aldri opplevd før her, bare langt lenger sør.

Og tordenværet også var spesielt, dog ikke i forhold til hvordan det har vært de siste årene. Det har alltid vært tordenvær, men før pleide det å bringe kaldere vær. Nå blir det varmere etterpå. Før kom tordenvær i disse trakter av at kald luft angrep den varme luftens enemerker. Nå er det omvendt. Verden forandres dag for dag, enten vi liker det eller ikke.

Jeg liker det. Jeg liker at alle mennesker snart vil bli tvunget til å se seg selv i speilet, og se hva de har vært med på å skape.

søndag, august 12, 2007

Opposisjon

Hvor har sann opposisjon blitt av i dagens samfunn? Hvor har det blitt av de som ikke bare kritiserer enkelte mindre deler av samfunnet, men hele smørja?

De finnes fortsatt, er der ute, men blir stadig mer marginalisert og isolert. Tidligere radikalere og mer eller mindre radikale bevegelser har stort sett blitt oppslukt av det samfunnet de en gang foraktet og kjempet imot.

I dag puttes folk i fengsel for å si sin mening, og det skjer overalt. Oppviglerparagrafer er pusset opp og fremstår i ny og elegant og effektiv form. Men de fleste blir stoppet lenge før de kommer så langt, blir suget inn i et samfunn stadig mer fri for sann opposisjon. Man trenger ikke putte folk i fengsel for å begrense ytringsfriheten, tale og trykkefriheten, og enhvers rett til å handle etter sin overbevisning.

Den enkle og åpenbare sannheten er at folk flest sjelden eller aldri får presentert sanne alternativer, så hvordan kan de da ta stilling til dem? De er ikke vant til å få sine synspunkter utfordret, og når det en sjelden gang skjer reagerer de med all den avsky og avstandtagen som har blitt programmert inn i dem. Den sørafrikanske aktivisten Steve Biko sa at de undertrykte og deres undertrykte tanker er tyrannenes beste våpen i den vedvarende krigen de fører mot enhver sann opposisjon. Det oppleves konstant av oss som lever på siden av samfunnet, et samfunn der det viktige har blitt uviktig og det uviktige har blitt det viktige, og alt det verdifulle i et menneskes liv mer eller mindre har gått i dass.

Den lidenskapelige, dedikerte opposisjonen er fortsatt der, i mørke kroker og i nattens hete. Den forsvinner ikke, uansett hvor mye den blir tvunget under jorden. Den kan ta nye former og vinklinger, men den forsvinner ikke. Sannhetens eller rettere sagt de sannhetssøkende kan bli slått til jorden hundretusen ganger, men de vil alltid reise seg igjen.

Ja, jeg er optimist.

mandag, august 06, 2007

Er det så enkelt?

Den nye (midlertidige) treneren i Vålerenga Fotballklubb, Harald Aabrekk tok et lag med «tapere» og satte sammen et vinnerlag. Er det noe som kan overføres til samfunnet som helhet til å løse verdens enorme problemer? Er det så enkelt?

Nei, jeg tror ikke det. Jeg ser på sport som en massiv ressurssløsing og sportsfolk som dagens gladiatorer, som en måte å avlede oppmerksomheten fra det som virkelig betyr noe. Vi har ingenting å lære fra idrett. Vi bør snarere distansere oss fra det så mye som vel mulig.

Men faktum gjenstår. Vi får noen ganger demonstrert hva som er mulig når de rette elementene blir brakt sammen, uansett miljø. Og vi lurer på hva som ville ha skjedd hvis de enorme ressursene som blir sløst bort på idrett og lignende hårreisende idiotiske aktiviteter hadde blitt brukt på det som virkelig betyr noe.

Prioriteringene i dagens verden er Det Skjeve Tårn i Pisa som dundrer i bakken. Det viktige blir stort sett ignorert, i beste fall. I verste fall blir det motarbeidet og forfulgt. Det komplett uviktige og fordummende, derimot, blir hauset opp som det eneste viktige og riktige i dagens aldeles sinnssyke samfunn.

Man sier man ikke har penger, men bruker likevel milliarder på militærvesenet, på stadig mer aggressiv naturødeleggelse og en lang, lang liste av lignende skakkjørte prosjekter så populære i dag. Det er ikke penger det kommer an på, men vilje. Dette faktum er en slevsagt ting. Ja, det er så enkelt. Hvis vi hadde sagt et rungende NEI til alt det som ødelegger oss, hvis vi hadde sluttet å lytte til tyranniets propaganda, hvis vi hadde sluttet å juble for at et menneske sparker en ball i et nett og for at en annen dreper en masse mennesker vi ser på som fienden og andre grunnleggende sinnssyke prosjekter så ville alt mulig vært mulig. Det er ikke eller burde ikke være vanskelig å skjønne overhodet.

Det er så enkelt.

En ørliten seier i jungelen av tap

Det sveitsiske legemiddelfirmaet Novartis tapte en sak mot indiske myndigheter i Indisk rett. Saken gjaldt i korthet indiske selskapers rett til å produsere billig kopimedisin. Dette er en gledens dag, et ørlite glimmer i jungelen av dårlige nyheter.

Legemiddelfirmaene i vesten har i alle år hindret billig medisin å bli produsert i utviklingsland, med det resultat at i Sør Afrika, blant annet har tusenvis av mennesker dødd av AIDS. Deres spin er slevsagt at denne dommen vil hindre at folk får billige medisiner, men vi vet at det er bare sludder. Empiriske bevis forteller oss det, som det har gjort i alle år. De sier at det vil hindre dem i å produsere nye medisiner, men det er bare mer spin. De spyr bare flere og flere mer eller mindre brukbare gifter ut på markedet ettersom årene går og kaller dem medisiner. De sier det vil redusere inntjeningen deres. Hvis det bare hadde vært så vel. Legemiddelindustrien er en av verdens mest profitable og soper inn penger både på folks ulykke og på å selge oss masse piller vi slett ikke trenger.

Folk i utviklingsland er for øvrig langt fra de eneste som lider av de kunstig høye prisene på legemidler. Pensjonister og andre i USA reiste i årevis til Canada for å få billige medisiner, helt til amerikanske myndigheter presset de canadiske til å sette en stopper for det.

Den nye indiske lovgivningen er langt fra tilstrekkelig, da den bare dekker medisiner som er patentert før 1995, og vil ganske så snart bli ubrukelig av den grunn. Men den er en ørliten ørefik til de folkene som gliser i skjegget mens milliardene strømmer inn, og folk som lider under deres styre blir stadig mer overkjørt og marginalisert.

Det våres for valget

Det stunder mot «valg» (igjen), og det er viktigere enn noen gang å overbevise unge velgere om at de ikke må stemme, ikke må delta i historiens snedigste diktatur, at de ikke må la seg suge inn av illusjonene, bedraget og løgnene. Det eneste som bør stemmes på i denne sammenheng er sofademokratene. Sofademokratene er mitt parti og som sådan ufeilbarlig. De har vært størst lenge, men har enda et stykke igjen før de når et sant betydelig nivå, der de ikke kan ignoreres lenger.

Det blir hevdet at det er et problem for demokratiet at vi har blitt så store… og det stemmer. Men det er slett ikke noe problem når man skal finne løsninger på verdens dyptgripende urettferdighet og måter å løse opp hierarkiet, pyramidesamfunnet de andre partiene støtter så sterkt.

Demokratiet er tidenes snedigste diktatur fordi det gir folk illusjonen av medbestemmelse. Det er alt det er, en luftspeiling uten noen annen substans enn det vi gir det. Dessverre gir vi det mye, altfor mye.

Jeg vil herved gjenta oppfordringen jeg kommer med annen hvert år: Bli hjemme (eller dra til fjells). For guds skyld hold dere unna stemmelokalene. Ingenting fornuftig pågår der. De lyver for dere og humrer godt når de ser hvor lettlurt dere er.

Stem Sofademokratene, det eneste parti som er noe tess.

søndag, august 05, 2007

Partipolitiske bloggere

Jeg føler meg uggen, føler ubehag, rett og slett når jeg leser det medlemmer av politiske partier skriver. Det er som om de ikke har noen egen mening, som om selv det lille de har av egne meninger er overtrukket av en glasur av konformitet. Dette gjelder alle jeg har lest, men de verste, etter min mening er de fra Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre. Det kan være en tilfeldighet, at de som tilfeldigvis blogger av dem er enda mer partitro, men da må man lure på hvorfor de som eventuelt er mer uavhengige ikke kommer med sine egne meninger.

Systemet med politiske parter, der alle blir malt i kjøttkvernen av karriere og samstemmighet er en dårlig løsning i utgangspunktet, som ikke blir noe bedre av måten moderne partier praktiserer den på. Det kommer også til uttrykk i blogging, som i all skrift, tale og handling.

Ravnens sirkel (III)


Ravnens sirkel (II)


En spøkelsesaktig flamme brenner rundt oss. Alt skifter og forandres. Vi også. Det er en sang, tilsynelatende like utenfor normal hørsel. Vi hører den. Det finnes en skygge i ytterkanten av normalt syn. Vi ser den. Vi føler selve luften bevege seg, føler det langt fra hudens ytterkanter, og kjenner selve smaken av det hele slik den fremstår i sin reneste form.


På bakken er det et mønster av ild som konstant forandrer seg. I luften over oss blir virkeligheten gjenskapt hvert eneste lille øyeblikk. Og i det øyeblikket er det tusen dødsfall, tusen fødsler. Vi reiser gjennom en enorm villmark kalt Ødelandet, og de verst tenkelige mareritt stiger oss i møte, ikke langt fra den virkeligheten vi nettopp forlot, bare en ørliten landstripe sammenlignet med det som venter oss i det som ligger Bortenfor. Jeg blinker, og en ny dør åpner seg, en ny dør mot Evigheten. Det er en varm bris, som stryker mot oss et steds fra. Vi trekker den mot oss, trekker, dytter alt som er. Vi laster ned livet fra oss selv. Vi skaper, gjenskaper oss selv, ikke bare fra ursuppen, men fra Intet.

I døden er livet.

Jeg sitter der, i et skyggefullt rom. Det er umulig å avgjøre hvor mye tid som har gått. Det løper kaldt nedover ryggen på meg. Det er andre i rommet sammen med meg, men ingen fra den sirkelen jeg steg opp fra alle de milliardene av år siden. Lyset kommer etsteds fra, alle steder fra. Er dette luft? Er dette egentlig et rom? Jeg mener og tror at jeg kan se trær. Det finnes ingen vegger, men dette er et rom, en lomme av virkeligheten utenfor alt. Jeg tar en kikk på de andre som er her sammen med meg. Ingen av oss kaster skygge. Vi er

Vi er Skygge.

Og så ser jeg den, ser meg, Skyggen, et minst like utrolig syn som den alltid er. Jeg hadde glemt hvordan det føles. Den fulle erindringen av den falmer alltid. Det er som å se meg selv i et speil, men ikke noe speil som engang ligner et normalt ett. På en måte er formen ikke noe større enn min fysiske form. På andre, ubeskrivelige måter er den et enormt vesen som eksisterer langt utenfor Tid og Sted. Det finnes ingen ord som selv kan begynne å beskrive den. Jeg snakker, og det snakker. Det er som torden i et innelukket rom. Jeg strekker meg og det strekker seg, og virkeligheten beveger seg rundt meg. Dette er det som tilhengere av religion får et glimt av i sin evige søvn, og kaller «Gud». For et latterlig uttrykk for lav selvsikkerhet. Hele universer skjelver når jeg skriker i forakt. Jeg føler meg totalt og fullstendig komplett, idet jeg fortsetter å vokse, fortsetter å skape meg selv fra det intet jeg har lagt bak meg. Et enormt univers, et svart hull viser seg over meg. Jeg blunker, og det er bare et knappenålshode langt bak meg, intet sammenlignet med det universet jeg har blitt. Jeg studerer meg selv, på den jeg var for et sekund siden, og det er som å se ned på støv ved mine føtter, og jeg vet at det ikke er noe som engang ligner en rettferdig sammenligning. De små, små lysene ved siden av meg. De er ikke stjerner, eller galakser eller selv universer. De er talløse forsamlinger av universer. Og selv det er ikke en tilstrekkelig beskrivelse, siden størrelse, skalaer overhodet ikke egentlig betyr noe som helst, ikke mer enn Tiden gjør det. Det som skjer når jeg kikker i en retning er at jeg egentlig kikker i milliarder ganger milliarder av retninger, og jeg tar alt inn i ett eneste glimt. Jeg ser Livet spre seg i alle retninger, og bli Alt. Dette er hva vitenskapens religion kaller det tomme rom? De påstår at man trenger svære, mekaniske verktøy for å Reise. De er så innsnevret, så sinnssyke. Jeg rister på hodet, og jeg åpner talløse nye kurver, som ikke er kurver. Et sted, mange steder på de stedene jeg la bak meg så setter mennesket jeg var seg opp, reiser seg i den eldgamle sirkelen, steinsirkelen, og jeg hører Ravnens Skrik. Selv om han kommer til å huske så vil det bare være et fjernt, fjernt falmet minne, mens mitt vil være der i all evighet. Og en gang, ett eller annet sted så vil jeg Reise igjen, og Universet vil skrike igjen, bli født igjen. Dette er oss. Dette er hvem vi er. I ett eneste skrik, en spalting av ilden finnes det milliarder ganger milliarder av år, en kommunikasjon, en opplevelse bortenfor all tro. Langt, langt bortenfor sier jeg i vill glede. Hva er den sanne Død? Døden er å glemme, og jeg vet at det kommer jeg aldri til å gjøre.

lørdag, august 04, 2007

Ørkenens stemme

Natten er stille
Vi kan høre sandkornene gnisse mot hverandre
Men ørkenen er stille
En stillhet vi aldri før har lyttet til
Unntatt i vårt dypeste Jeg

Det er slik en kort vei ut hit
Bare noen få skritt
Og vi er her
Vi er her ute i virvelvinden
Og lytter til ørkenens stemme

Sandkornene gnisser mot hverandre
Og ørkenen taler til oss
Vi hører de dødes sjeler
Bare i stillheten her ute
Kan vi høre oss selv snakke

Amos Keppler 2007-08-05

Løfter om vår

De påstår at høsten har kommet
Utrolig nok sier de det
De stirrer ut av vinduet
I den dirrende heten
Og kjenner kulden strømme gjennom blodet

Jeg sier, som jeg har sagt en stund
At våren er godt på vei
At vi kan se den blomstre
At dens fjerne torden drønner
I selve luften vi puster inn

I virvelvinden ser vi oss selv
Vårt skremmende jeg
Gjennom vinduet stirrer vi på
Alt det fabelaktige vi frykter
Og frykten kommer med våren
Tordenveien venter rundt neste sving

Det kokende vannet drukner oss
Det river kjøttet fra knoklene våre
Den tørre sanden og vinden
Gjør det hardt å puste
Lynet splintrer tåken som blinder oss
Tordenen kommer med den varme vinden

Amos Keppler 2007-08-05

Jakten på nyheter i mediajungelen


Ørkenvandringen på jakt etter nyheter i norske media fortsetter her på Uten Grenser. De finnes, men det er ikke mange av dem. I VG, Dagbladet og Aftenposten finnes det ingenting, men det er jo en slevfølgelighet og overhodet ikke overraskende. At mangelen er bortimot like stor i de «seriøse» avisene som Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen er dog fortsatt en viss kilde til frustrasjon for meg, ganske mange år etter at jeg gjennomskuet dem. De etablertes nyheter på TV og i Radio og på nettet? Det samme ulne mangelen på ekte nyheter.

Bilulykker, sosietetsstoff og repriser dominerer det hele, ufarlige reportasjer uten brodd. Samtidig tikker det stadig inn rapporter til denne redaksjonen om hvor lemfeldig redaktører behandler frilansere, spesielt de som graver i skitten og faktisk bruker litt tid på reportasjene sine. De får dårligere betalt, får ofte ikke betalingen de blir lovet engang, og når de påpeker dette ovenfor mannen eller kvinnen i Stolen blir disse dypt såret og vonbroten og står fast på at dette, dette var det beløpet man blir enig om. Ett eksempel på hvordan uavhengige skribenter blir behandlet i norske aviser. Frilansere, ikke bare frilans journalister blir generelt sett uglesett i dagens samfunn, et samfunn der sannheten, i enhver form er en utrydningstruet art.

En morsom mann, en journalist (og blogger) kommenterte et tidligere innlegg av meg om dette temaet. Av en eller annen grunn mente han at «redaktøransvar med kvalitetskontroll» var å foretrekke framfor alternative ordninger. Han satt godt fast i gjørmen av etablert media og ser åpenbart ikke noe galt i å være en godt betalt sykofant, og løgner, og bedrager osv. Mannen var også helt ute av stand til å forstå min vrede over at en bransje som fremstiller seg og fremstår som sannhetssøkende er det stikk motsatte.

Han om det, enten han bevisst fortsatte bedraget i «diskusjonen» vår eller rett og slett ikke vet bedre, så er han slik en utmerket robot. Og for øvrig, jeg ser ikke på meg selv som noe stort fordi jeg har avslørt bedraget som pressen driver med en lettlurt befolkning. Det er noe som enhver burde ha fått med seg. Man trenger bare å åpne øynene og se seg litt rundt. Ikke mye heller, men bruke en brøkdel på det, sammenlignet med den tiden man bruker å la seg lure, og kanskje, kanskje så faller skylappene.

Det er ikke det at de ikke rapporterer det som går for dårlige nyheter innimellom, men det er måten de gjør det på, måten de gir inntrykk av at verden tross alt henger på hengslene, noe den slevsagt ikke gjør. De lyver på de snedigste måter. Blant annet så lyver de også ved å fortelle sannheten, ved å fordreie vinklingen av nyhetsbildet, en metode som er blant de snedigste som finnes.

Man går igjennom nevnte aviser og redaksjoner en gitt kveld (i kveld) og ingenting særlig viktig blir rapportert, selv om det finnes masse viktig å rapportere. Det bør ikke være noen heksekunst å skjønne dette. De som jobber under det nåværende regime burde i hvert fall ha skjønt det, og mange gjør nok også det, men de skammer seg ikke i full offentlighet, slik de burde gjøre, står ikke fram med sine beretninger om hva som foregår og de fleste er villige kollaboratører.

fredag, august 03, 2007

Babylon 5 - Whispers in the Dark (etter)

Den vender tilbake, den gamle følelsen, med det samme filmen begynner. Jeg har sett Babylon 5 - The Lost Tales - Whispers in the Dark, og følelsen av å oppleve noe stort kommer lett tilbake. Jeg behøver ikke engang lete etter den, i hukommelsens irrganger.

TV-serien Babylon 5 er en av få eksempler på hva TV kan være. Den ble sendt på nittitallet over store deler av verden og utrolig nok også i Norge. Den representerte noe nytt innenfor TV, en eneste lang historie, fortalt over fem år, akkurat så lenge som handlingen også foregikk i historien, en historie med en begynnelse, midtre del og en slutt, som en film eller en bok, en film som varte hundre timer. Den utøvende produsenten, forfatteren og den drivende kraften bak serien J. Michael Straczynski klarte endelig å få laget serien etter en årelang ørkenvandring. Alle fortalte han at det var umulig å lage noen annen Science Fiction serie enn Star Trek, men han viste dem hvor grundig feil de tok.

Alt hang sammen. Scener som kunne virke noe malplassert når de ble sendt ble forklart på en strålende måte år senere. Det lå en plan bak og til tross for de måtte ta en del ting på sparket underveis, fordi noen av skuespillerne sluttet og måtte bli erstattet av andre ble det etter hvert en strålende helhet. Den utvikler og vokser, uke for uke, år for år. Dramaet baller på seg. Hver gang man tror de ikke vil gå lenger, ta flere risker så går de enda et skritt videre, og like etter, enda ett, og enda ett. Man sitter med hjertet i halsen og har ingen anelse om hvordan det ender.

Babylon 5 er en gjennomtenkt historie, ikke en tilfeldig sammensetning av bilder og episoder slik det var vanlig på TV, også i Star Trek før J. Michael Straczynski & co forandret alt. Babylon 5 skapte noe helt nytt. Det var Før og det var Etter.

Det jeg hadde og fortsatt har å utsette på serien er den burde vært råere og mer voldelig, mer realistisk, også på den måten, men det er amerikansk TV og den er så strålende fortalt at man glemmer de få momentene man ikke liker.


De fem årene er en del av en større historie, en som strekker seg enten over tjue år eller tusener av år, alt etter hvilket perspektiv man har i øyeblikket. I den siste episoden av femårsbolken ser vi hovedpersonen, John Sheridan (Bruce Boxleitner) som en gammel mann, like før og når døden setter inn, og vi ser romstasjonen Babylon 5 bli sprengt i luften, slik vi så det gjennom personenes glimt inn i fremtiden. Men det er et håpefullt øyeblikk. Den blir sprengt med vilje, av de som brukte den, fordi den har blitt overflødig. Den har gjort det den skulle gjøre, det alle kjempet så hardt for at den skulle gjøre. Fra serien, prologen starter i 2258 til sprengingen av romstasjonen går det tjuetre år. Bare de seks første er dekket av den opprinnelige serien. Det har vært noen få ekstra fortellinger, men det gjenstår fortsatt mange å fortelle, hvilket helt åpenbart er ideen bak Lost Tales.

Jeg føler at det helt umulig å gi et resymé av de tjuetre årene her. Det ville blitt altfor omfattende og jeg ville ha sittet her ut året. Historien er så stor, så rik på interessante personer og hendelser. Folk som man trodde var skurker den første tiden viser seg å være noe helt annet. Og omvendt. Alt viser seg å være noe helt annet enn det man tror. Fortellerne tar det som kunne ha blitt en tvers igjennom ordinær historie og forvandler den til noe ekstraordinært.


Nå hadde jeg jo planlagt å også kommentere den nye filmen, men jeg innser plutselig at jeg allerede har gjort det. Jeg har heller ikke lyst til å røpe så mye av handlingen. Det jeg kan si er at den nye filmen er Babylon 5. Spesielt det andre segmentet er en tidsmaskin som sender alle oss ville fans ti år tilbake i tiden.

Personene er eldre, har fått flere rynker og ingenting har blitt gjort for å skjule det. Døden er alltid til stede på Babylon 5, akkurat som Livet er det.

Nesten ti år har gått og John Sheridan vender tilbake til Babylon 5, for å feire begynnelsen på den interstellare alliansen han var med på å skape. Gamle og nye trusler venter på han i de støvete korridorene og i de sinnets irrganger han alltid har hatt adgang til, enten gjennom andre, gjennom Telepater, eller gjennom de drømmer og mareritt som konstant hjemsøker han.


Denne ble utgitt direkte på DVD, som en prøvestein, en måte å lodde markedet, interessen. Hvis den selger godt og alle tegn viser at den gjør det (på topp på Amazon) blir det en rekke nye historier vi kan nyte fra romstasjonen Babylon 5, og alle de stedene og personene den berører.

onsdag, august 01, 2007

Babylon 5 - The Lost Tales (før)

Jeg har nettopp lastet ned The Lost Tales - Voices in the Dark, den første Babylon 5 filmen på mange år, ti år etter at den opprinnelige serien sluttet. Babylon 5 er den suverent beste tv-serien noensinne, før Heroes og den revolusjonerte tv og foretellerstil på nittitallet akkurat som Heroes har gjort på nulltallet. Den ligger der ennå, i tankene mine, i dypet, der Fortelleren i meg brenner og gleder seg, og blir inspirert.

Jeg gleder meg vilt.

Ravnens sirkel (II)

Ravnens sirkel (I)

Ti. Det er ti av oss i sirkelen. Noen ganger er det ni eller elleve. Men mesteparten av tiden er det ti. En er valgt som Guide for kvelden. Han står oppreist. Vi andre ligger utstrakt på teppet. Vi slapper sakte av, tømmer oss selv, fyller oss selv. Det finnes ingen lys, kunstige eller naturlige, bortsett fra de fjerne gatelysene utenfor.

- Lukk øynene, sier Guiden. – Åpne øynene. La Selvet svinne. Omfavn Selvet. Finn stedet inni dere selv som flyter. Synk mot gulvet, stig mot taket.

Og vi gjør det, med gulvet langt under oss, taket høyt over oss. Alt åpner seg, her i den gamle steinbygningen. Det finnes ingen vinduer, ingen dører. Alle kan enkelt nok komme overalt fra. Vi er ikke alene her. Vi kan høre bevegelse fra alle mulige og umulige sider. Vi ser ingen, men vi vet at de er der.

- Nå ber jeg deg gå ned trappen, sier stemmen som kommer overalt fra. – Det er mørkt overalt, men du har ingen problemer med å se trappetrinnene foran deg. Du slapper av og du flyyyter nedover trappen, ned i kjelleren, den mørke, mørke kjelleren.

Jeg har vandret veldig lenge, nå, ordene og stemmen som ledet oss er et fjernt minne. Jeg hører musikk, hører musikken. En dør dukker opp foran meg. Dette er også en slags konsentrasjonsøvelse. Jeg har deltatt på lignende ting mange ganger. Døren åpner seg uten at jeg må tenke bevisst på det. Den åpner seg egentlig ikke, men løser seg opp foran øynene på meg. Og så åpnet vi plutselig øynene. Plutselig var alt vidåpent. Former danset rundt Guiden. Han ville alltid være sårbar, fordi han var Vokteren, fordi han var alene. Vi satt der på bakken og kikket på hverandre. Vi rørte ikke på hodet, men likevel så vi det som var bak oss, hva som var over oss og på alle mulige sider. Det var som om vi ikke var der lenger… som om omgivelsene ikke fantes lenger. Vi fryser konstant nedover ryggen. Gulvet rørte ikke på seg under oss, men teppemønsteret forandret seg mens vi stirret på det, forandret seg selv. Vi ser et mønster, en sirkel, en steinsirkel på en eng.

- SLUSENE ER ÅPNE, skriker en eller annen. Jeg aner fortsatt ikke hvem det var.

Vi strekker ut på gulvet, med kroppene våre dekket av tepper. Etter noe som virker som en evighet hører vi Guidens stemme kalle oss tilbake til kassen, til kjelleren, og vi hører den si til oss at vi må begynne å gå opp trappen igjen. Og vi gjør som han sier. Han er vår Guide. Uten han kan vi lett fare vill her ute, i villmarken i Den Andre Verden. Jeg husker at jeg var kald, veldig kald, husker at noen kjørte meg tilbake til hotellet, uten at jeg egentlig våknet skikkelig. Hva som enn hendte den natten så vendte vi ikke skikkelig tilbake fra vår Reise. Uansett hva som er utenfor, innenfor som besøkte oss er vi fortsatt her. Jeg har opplevd noe lignende før. Det kan være farlig, men også utrolig spennende. Jeg sovner. Jeg sovner lenge før jeg går til køys… og så våkner jeg skrikende, og det virker som om jeg har dobbeltsyn. Men det ligner ikke noen form for dobbeltsyn jeg har opplevd tidligere. Jeg ser hotellrommet. Jeg ser kirken innvendig. Jeg ser det forandre seg til noe ugjenkjennelig. Jeg sovner igjen ganske så lett, før hodet mitt treffer puten. Noen ganger undres jeg, lurer på om jeg overhodet har vært våken, og så blir det spørsmålet irrelevant, da jeg innser at jeg naturligvis er våken. Plutselig så befinner vi oss utendørs. Jeg husker dagen, hvordan den bare svant hen i en dis. Jeg husker samtalen med de andre, kjøreturen ut av London, vestover, men det er ikke viktig. Vi sitter utendørs på en eng, inni en av verdens eldste heksesirkler, den i Avebury. Noen hevder at den representerer en av de første tegn på sivilisasjon. Andre at den tvert om stammer fra en tid lenge før noen sivilisasjon var påtenkt.

Ravnens sirkel (III)