Deilig er fjorden

 Musikk: Deilig er Jorden med noen distinkte unoter:

 Deilig er fjorden
 Fylt med blod
 Fra sultne sverd
 Og gift fra harde hjerter
 Kristen stridsmann
 Trekk din skarpe egg
 Hugg hodet av Hedningen
 Og sett det på en påle

 Skit og drit i den
 Deilige fjorden
 Drikk fra det hellige beger
 Slurp nektar fra dydige jomfruer
 Kjenn frelserens ånd
 Fylle deg til randen
 Ta to slurker daglig
 Vinn din plass i Guds himmel

 Jeg liker denne versjonen mye bedre enn de to andre som fikk så mye oppmerksomhet tidligere i uken...

Kritikerstanden

«Nå smeller Kate Mosse enda en struttende pose med spenningskarameller i bordet, nok til at man kan sutte vellystig på dem over nesten 700 sider. De er velsmakende hele veien.»

Per Haddal, Aftenposten for et par år siden om Gravkammer av Kate Mosse

Jeg har lenge hatt «mistanke om» at kritikerne av film og bøker og musikk og kunst generelt sett er virkelighetsfjerne, ikke har bakkekontakt, ikke har helt skikkelig kontakt med det virkelige liv. Dette er enda en ting som bekrefter det.

Hvem er det som snakker slik eller skriver på den måten? Ikke noen som ønsker å gå i dybden av noe som helst i hvert fall. Det gir uttrykket «blomstrende språk» en helt ny mening. Serverer han virkelig dette helt uten selvironi? Når man leser hans korte, grunne anmeldelse blir svaret helt klart ja. Jeg har lenge hevdet det åpenbare: at kritikerne er kulturverdenens parasitter, at de ikke bidrar til noe som helst når gjelder folks forståelse av et gitt stykke kunst eller av noe som helst. Men det er nok atskillig verre enn som så.

Jeg kan dog ikke hevde at jeg aldri har hatt nytte av dem. Når de rakker ned på en gitt film for eksempel så går jeg sporenstreks og ser den, også når jeg på forhånd nærmest har avskrevet den, og nærmest uten unntak, gjennom 35 år med intens kinogåing har filmen vært kjempegod.

Bør kunstkritikere være en utdøende rase? Så absolutt!

Dette i all korthet.


En sann filmelsker kommenterer Terminator Salvation

Paul Rodgers

Jeg sitter her og hører på Paul Rodgers, blant annet fra Free og Bad Company, enda en jeg har gått glipp av i mange år. Han spiller piano, gitar og synger som en gud.

En utrolig personlig artist, når han vil være det. Mye er elendig møl, men når han er stor, når han spiller og synger sine ballader og skriker ut mot verden i glede og sorg med sin poesi så er han stor.

Utrolig inspirerende.

Livet er merkelig og rart og stort.

Jeg hørte først Wishing Well med Free, og derfra kom jeg over Rodgers og Bad Company, og enda litt mer av verden åpnet seg for meg.

Mine favorittsanger der Rodgers er involvert er:

Child
Wishing Well
Bad company
Fade Away
Seagull
Live in peace
I lost it all

Amos
Som nettopp har stått opp i kveld (klokken 23.00) og føler seg stor og full av ild og skygge

Musikk i natt og tåke, skygge og ild (III)

Jeg er sterkt begeistret for filmmusikk, og for selve stilen filmmusikk, som noe jeg liker å komponere og spille selv. Ikke alt av det er bra slevsagt, siden mye av det er kjedelig og uinspirerende, akkurat som popmusikk og rock generelt, men det jeg ser på som kremen av det. Da snakker jeg slevsagt om den instrumentale filmmusikken. De sangene som følger med mange hippe filmer er stort sett bare nitriste greier og like originale som pudler.

Stemningen i det beste er bare helt fantastisk, og når jeg lytter til musikken for å få inspirasjon gjenopplever jeg ikke nødvendigvis scene i filmene, men oppdager nye scener fra mine egne historier. Persongalleriet paraderer forbi mitt indre øye og jeg opplever både gamle og nye scener fra bøkene.

God musikk bidrar i stor grad til filmen, men virkelig god filmmusikk kan lett stå alene, uavhengig av filmen.

For meg er filmmusikk noe av det beste som finnes.


Noen perler:


Det er umulig å komme utenom Hans Zimmer, selv om mye av det han lager havner i haugen av middelmådighet, da han ofte dessverre forveksler kvantitet med kvalitet. Han har laget musikk til over 100 filmer og mesteparten er skrap, men det beste er veldig, veldig bra.
Black Rain (1989)
Backdraft (1991)
Thelma & Louise (1991)
Gladiator (2000)
King Arthur (2004)
Batman Begins (2005)
The Da Vinci Code (2006)


Brad Fiedel’s instrumentale bidrag til den første Terminator-filmen er mye av det som gjør filmen. Akkurat som regissøren har Fiedel har aldri gjort noe lignende igjen. Den skjebnetunge atmosfæren hviler tungt i hver eneste akkord. Når Kyle Reese husker fremtiden gjør vi det med han, også på grunn av musikken. Hovedtema i musikken setter tempoet og tonen for filmen helt fra første øyeblikk. Helt utrolig.

Fiedel har dog også briljert i The Serpent and the Rainbow. Bortsett fra det er det mye slapt. Igjen blir jeg slått over hvordan et øyeblikks genialitet sjelden blir gjentatt.


Tangerine Dream har også laget mye filmmusikk. De to suverent beste er scorene til Firestarter og Michael Manns Violent Streets (Thief). Filmmusikken er ofte lik Tangerine Dreams andre plater. Gitarspillet på stykket i den blodige og fantastiske avslutningsscenen av Violent Streets (IKKE utgitt på CD) er bare helt UTROLIG.

Michael Kamen er enda en multikomponist som har glødet altfor sjelden, i The Dead Zone (1983), Highlander (1986) og X-Men (2000). Hans musikk til Highlander fikk liten oppmerksomhet i forhold til Queens langt dårligere rockelåter og ble først utgitt på CD mange år senere, på grunn av filmens fortjente kultstatus.

Peter Gabriels musikk til The Last Temptation of Christ er stor, helt annerledes enn det han vanligvis lager, selv om det også er stort.


Andre store scores:

Musikken fra The Hole (2001) av Recoil.
Musikken til Dario Argentos Phenomena av blant annet Goblin og Iron Maiden.
Bill Contis musikk til Rocky-filmene.
Georgio Moroders musikk til Cat People (1982) og Scarface (1983).
Hovedtema fra Ronin (1998)
Ennio Morricones musikk til dollarfilmene, The Thing (1982), The Mission (1986) og Wolf (1994).


Angelo Badalementis musikk til David Lynch sine filmer er verdt et kapittel for seg, spesielt til Mulholland Drive og Blue Velvet, som bare gir meg så utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive hvordan det rett og slett bobler innvendig når jeg spiller temaet fra Mulholland Drive. Jeg har kjørt veien selv, en ganske så ordinær strekning, men filmen og musikken har gjort den til noe spesielt. Selv å kjøre strekningen midt på lyse dagen får natten til å senke seg. Jeg blir bare så himmelstormende begeistret og inspirert.


Sist, men ikke minst har vi John Carpenter, en regissør som stort sett lager musikk til sine egne filmer. Han er en auteur i opprinnelig forstand, i det at han gjør det aller meste, eller pleide å gjøre det i sine filmer. Han jobber med stoffet fra begynnelse til slutt, i Halloween, Escape From New York, The Fog og Prince of Darkness. Jeg så Prince of Darkness i London fredag den 13. mai 1988, og jeg spiste ikke en bit mat på åtte timer etterpå. Det var ikke nødvendig. Jeg følte ingen sult, ikke etter mat. Jeg frøs så jeg ristet i det varme solskinnet. Da jeg endelig spiste, langt utpå kvelden smakte hver eneste matbit ubeskrivelig godt, og jeg følte hvor godt det var å leve.


Generelt sett så gir filmmusikk meg mye mer enn rockemusikk generelt sett. Det er drømmenes teater i egentlig forstand.

Samtlige filmer nevnt hører til blant de beste som noensinne er laget. Syntesen av film og musikk gjør dem enda bedre.

Lords of Chaos

To relaterte interessante hendelser har blitt omtalt i etablert media i det siste, og selv om etablert medias dekning er like bortreist som de alltid er så fortjener hendelsene de omtaler så absolutt blesten.

Varg Vikernes, en av de mest hatede menn i norge på nittitallet har sluppet ut av fengselet etter å ha sittet mer eller mindre innesperret i 16 år. Han ble i 1994 dømt for å ha tent på diverse kirker og for å ha myrdet Øystein Aarseth med 37 - trettisju (eller noe der omkring) knivstikk.

I september starter innspillingen av filmen Lords of Chaos, filmen om Vikernes og det norske black metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Den er bygget på boken av Michael Moynihan og Didrik Søderlind, men har blitt kraftig omskrevet av en ny manusforfatter, til noe som ikke lenger kan sies å være dokumentarisk.

Til tross for dette så ser jeg fram til filmen, i hvert fall delvis. Om den blir virkelig god gjenstår jo å se, men at stoffet er ekstremt interessant og deilig å kontemplere er hevet over tvil. Filmens potensial er himmelhøyt og forhåpentligvis vil den og oppstyret rundt den føre til en rekke nye kirkebranner. Det har vært altfor lenge siden sist.

Noen påstår at man ikke bør lage film om slikt, men det er slevsagt slike hendelser man bør lage film om og skrive om, fordi de så visst fortjener all den oppmerksomheten de får.

Nå er jo ikke noen få kirkebranner noen særlig kraftig kamp mot kristendommen, men i et samfunn der det knapt er noen skikkelig motstand og avskyresolusjoner mot den blir disse praktfulle bålene slett ikke uviktige.

Relaterte poster på Uten Grenser osv:

Sort Messe

Den fjerde statsmakt

De ti bud

Avsky

Jesus har aldri eksistert

Kristne sprenger abortklinikker osv

Kirke brent ned til grunnen av Black Metal musikere

Eksterne linker:

Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral

Oppmuntrende nytt fra gamlelandet

Plateselskapene og deres lakeier igjen

En typisk virkelighetsfjern plateselskap-propaganda fra «musikkglede og utbrudd» her:

«Til alle TPB disiplene...

Vi får snu litt på dette, om plateselskapene må vekk, hvordan skal dagens artister få tatt opp musikken sin, hvordan skal de få promotert den og hvem skal arrangere og betale for turneene/konsertene?»

Og mitt svar til han:

Jeg kan spille inn musikk på min PC. Det kan nær sagt enhver som driver med musikk i dag, og hvis ikke kan de lære det. De kan og promotere musikken selv, på Nettet, og de får betalt for å spille på mindre steder, der det er langt koseligere å lytte til dem.

Igjen lurer jeg på om du mener dette alvorlig.

Hvorpå han og andre setter i gang med en orgie av etablerte, totalt feilslåtte oppfatninger der de gjentar plateselskapenes propaganda og misforhold.

Nå var det korte svaret mitt litt enkelt, akkurat som hans innlegg var... enkelt. Utdypning finnes blant annet i mine innlegg Piracy saves music og Sann kunstnerisk frihet.


I tillegg er det dette jeg vil nevne: Hvis man vil ha glattpolert og gjennomkommersialisert produksjon, og hvis man vil selge seg selv til høystbydende går man til plateselskapene. Hvis ikke prøver man å få til ting selv. Og hvis man virkelig ønsker så klarer man det. Man får laget musikk, reklamert for den og spilt den live. Det blir ikke store, flashy produksjoner og store stadionkonserter, men bedre musikk, bedre liveopptredener og man markedsfører seg selv på en måte man er komfortabel med. Det er masse dyktighet i uavhengige miljøer, mye mer faktisk enn i etablerte miljøer. Men som sagt: ikke så flashy.

Jeg lurer på hvor lenge enkelte vil henge igjen i fortidens elendige løsninger, jeg.

Og for å gjenta til det kjedsommelige: Dette dreier seg ikke om opphavsrett, men hvorvidt gigantiske selskaper skal eie artister og deres arbeid eller ikke.

Eie, som i slaver, som de får til å hoppe gjennom ringen sin.

Og så dreier det seg også om storkapitalen og dens lojale støttespillere som ser på eiendomsretten som en hellig ku, uansett hvor store eiendommer og verdier et gitt konglemorat eller en gitt enkeltperson har.

«Å toe sine hender i kampen
mellom de mektige og de maktesløse
er ikke å være nøytral,
men å stille seg på de mektiges side.»

Freire

Noen andre innlegg om samme og lignende tema på Uten Grenser.

Kommersialisering

Apropos Warner...

På høy tid

Friheten angripes fra alle kanter

Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen

Himmelropende protest

Piracy saves music

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Forbryterske avgjørelser

Sann kunstnerisk frihet

Kriminell

Kommersialisering

Å høre og se på at en rekke klassiske rockelåter har blitt brukt som musikk på en reklameserie for en kjent klesbutikkjede i det siste har krystallisert en del tanker hos meg, tanker som slett ikke er nye, men som nok en gang kommer til overflaten. Selve opplevelsen gjør meg dårlig.

Kommersialisering forvandler det som i utgangspunktet er eller kan være noe stort og verdifullt til noe billig og lite. Jeg har tidligere skrevet om det å selge seg, prostituere seg. Kommersialisering er en del av det og nært forbundet. Å selge seg er i kunsten, som i livet ellers å gå på akkord med sine verdier for å oppnå fordeler, enten økonomiske eller andre. De fleste av de gamle «heltene» gjorde det, til tross for at de ofte begynte med musikk med en svært kritisk holdning til både musikkselskapene og reklameindustrien. Når de hadde solgt noen millioner plater ble plutselig ikke deres opprinnelige kritiske verdier så viktig lenger. Vi ser resultatet av det i dag. De gamle melodiene er for lengst solgt til bruk i reklamebransjen. Den før ikke-nevnte butikkjeden trenger bare kontakte reklamefirmaet som sitter på reklamerettighetene, ikke den opprinnelige komponisten. Disse låtene har forlengst blitt gjennomkommersialisert og er i bruk på utallige reklamevideoer.

Men det oppleves like fælt hver gang man ser dem bli forbundet med alskens dritt.


Den andre tankerekken jeg gjør meg om temaet kommer til meg nesten hele tiden. Det gjelder de kommersielle bloggerne. De er om mulig enda verre… siden det de gjør ikke har noen verdi i utgangspunktet engang, men tvert om har bidratt til den allmenne forflatningen og fordummingen av samfunnet fra første stund.

De er vandrende reklameskilter. Det er det jeg ser når jeg leser bloggene deres eller til og meg bare ved å lese utdrag fra det de skriver. Jeg ser ikke mennesker i det hele tatt.

Reklame er en generell uting og finner stadig nye måter å dra oss inn i deres verden på. Det er ikke det at reklamen vil lure oss til å kjøpe noe vi slett ikke trenger som er aller verst, selv om det også er svært ille.

Det aller verste er livssynet reklamen formidler. Det snakker til sauen i oss alle, den lille stemmen i oss som ønsker å passe inn for enhver pris, som ønsker å være vellykket i samfunnets øyne, til flokkmentaliteten som hvisker til oss at vi bør være lik alle andre, den delen som ønsker å bli likt uansett hva vi må gjøre for å oppnå det.

Hvilket direkte menneskefiendtlig opplegg.

Dette har omgitt oss lenge, men de gamle måtene å lure folk opp i stry på gjennom reklame fungerer ikke like godt som før på Web 3.0, på Bleed, om du vil. I en verden der Internett blir en stadig større del av folks hverdag og eksistens er det den personlige reklame, reklameplakaten av kjøtt og blod (til forveksling) som funker best.

Fy søren for en verden vi lever i.

Noen relaterte artikler på Uten Grenser:

Superkonsumenter

Prostitusjon

Alt koster noe

Nøkkelen til sjelen

Sann kunstnerisk frihet

På høy tid

Det er på høy tid å stoppe å kjøpe musikk, filmer og bøker osv. De etablerte utgiverne må stoppes. Salget må ned, ganske enkelt. Etablerte utgivere må tape så mye penger at de ikke har råd til sine dyre advokater, enda dyrere pressgrupper og betydelige bestikkelser av politikere. Ikke kjøp flere filmer, ikke mer musikk eller bøker, eller gå på kino eller gjør noe som støtter bransjen.

Dette er en krig. Det har vært det lenge, men det har kanskje ikke vært like klart for alle før nylig, men nå, med de massive angrepene på fildelere, pirater og fri bevegelse på nettet og nær sagt overalt er det på høy tid å handle.

De etablerte utgiverne gir stort bare ut dritt uansett, slapp listepop som får folk til å falle i søvn enda mer. Noen ganger lurer de enkelte til å tro at de gir ut musikk, lager filmer, gir ut bøker osv, men det er bare enda et bedrag.

Nå er jo dette bare ett av mange områder i det moderne samfunnet der tyranniet råder, men det er slett ikke en uviktig arena, fordi det går så mye prestisje. så et eventuelt totalt og uomtvistelig nederlag for makthaverne, og det er det vi snakker om her, vil slett ikke gå upåaktet hen.

Man vet hvordan de ser på «kundene» sine, på musikk, bøker og film osv generelt. Det de gjør og det de ønsker er å bidra til en forflatning og fordumming av menneskeheten, slik at de kan herje enda mer med dumme forbrukere. dette gjelder jo åpenbar kommersiell virksomhet, men underholdningsbransjen er så arrogant at de prøver ikke engang å skjule sine nedlatende holdninger.

La dem dø.

Aksjon på Twitter #stoppogkjøp

Det kommer vel ikke noe særlig av den, men man vet aldri i disse dager. I disse dager skjer det mye.

Fildelere og kunstnere mot griskingene/storkapitalen

Det bør være lett å velge riktig side her. For det er sider, tydelige sider ved denne saken.

På den ene siden har vi kunstnere og deres kunder, som begge har blitt rævkjørt, blitt svindlet av etablerte utgivere av musikk, film og bøker osv. På den andre har vi storkapitalen og de kunstnerne som sitter på den grønne gren etter å ha sopt inn millioner i mange år. De har også på sin side noen som jeg vil kalle enfoldige kunstnere som av gammel vane støtter dem, men færre og færre gjør heldigvis det. Bare det etablerte samfunn, med dets lovgivere er på deres side, og vedtar den ene tyranniske loven og forordningen etter den andre.

Jeg er musiker, forfatter, komponist, skuespiller, filmmann, fotograf og diverse andre ting, og har også omfattende kontakter innenfor alle disse miljøene. Ingen som jeg kjenner eller som kjenner noen som jeg kjenner støtter de etablerte utgiverne av musikk, bøker, filmer osv. Noen sitter fortsatt på gjerdet, men det blir færre også av dem, ettersom de oppdager at de gamle stengslene og hindrene ikke finnes lenger.

Noen, som støtter den gamle, tyranniske, heldigvis utdaterte ordningen klager over at det er umulig å etablere seg uten de etablerte selskapenes hjelp. Det er en veldig ubehjelpelig påstand på mange måter.

For det første har det alltid vært veldig få som har fått «hjelp» av etablerte krefter, og da har de stort sett solgt seg til dem også, med hud og hår. Musikken, boken, filmen blir ikke deres lenger, men produsentens, utgiverens. Det ferdige resultatet blir så forandret at man knapt kjenner det igjen fra slik det var før de grådige og maktgale folkene i de etablerte miljøene slo kloa i det. Jeg har ikke tall på alle de bandene, bøkene, filmene som har blitt ødelagt av poleringen de gjennomgår, industriens kjøttkvern. Det blir ikke den samme boken, den samme musikken, eller filmen osv.

Og i dag er det som sagt ikke lenger noen grunn til å involvere disse folkene overhodet. Man kan lage sin egen musikk, sine egne bøker til og med sine egne filmer og markedsføre det hele for en billig penge. Fordelen med det er åpenbar: man kan stå inne for alt ved det man publiserer. Det er ikke ødelagt i kontakten med en maskin, et apparat som ødelegger all skaperkraft og individualitet.

Dog er det slevsagt minst en bakdel: man har ikke det enorme apparatet i ryggen og må gjøre mye mer, nærmest alt selv. Det en gjør må vokse og leve sitt eget liv og eventuelt få anerkjennelse eller ikke på egne premisser.

Jeg foretrekker det.

Mange flere får sjansen.

Musikken, bøkene, filmen osv blir bare så utrolig mye bedre enn de talløse, glattpolerte og ganske så identiske produktene vi har måttet nøye oss med i alle år.

I dag er det mange forskjellige muligheter for den uavhengige artist. Det har alltid vært noen, men nå er det mange. Min slevsagte påstand er at langt flere har mulighet til å leve ut sine drømmer gjennom forskjellige kunstformer nå enn noensinne før i historisk tid, og det vil slevsagt industrien og deres nyttige idioter kaste vrak på. De ønsker å ta en tidsmaskin og skru tiden tilbake, til den tiden de var allmektige.

Dette er ikke en sak om opphavsrett mot tyver, men en sak om kunstnere mot de som i alle år har køddet med oss og ødelagt for oss, og de ønsker å fortsette med det, og de fører en aggressiv krig for å beholde sitt veldig profitable hegemoni.

Forhåpentligvis er de helt borte snart, eller i det minste redusert til ubetydelighet, til den ubetydelighet de til de grader fortjener.

Andre artikler om samme og tilsvarende tema på Uten Grenser.

Himmelropende protest

Piracy saves music

Fortelleren - et grenseløst uttrykk

Forbryterske avgjørelser

Sann kunstnerisk frihet

Kriminell

Sensuren fikk et spark i ræven og det gjorde vondt

Twitteraksjonen mot sensur hos Amazon ble fabelaktig vellykket. De av oss som avskyr sensur i alle dens former fikk skikkelig grunn til å sveve noen timer i går.

Amazon satte et «adult»-stempel på alt de så på som kontroversielt, i dette tilfellet gjaldt det mest bøker om homoseksuelle, eller rettere sagt der homoseksuelle deltok i noen form, også barnebøker der foreldrene var av samme kjønn. Disse bøkene ble fjernet fra de allmenne søkerlistene og ble dermed mye vanskeligere å få tak i og til og med å finne. En aksjon på Twitter fikk ledelsen i Amazon til å krype til korset, til nærmest å snu i døren, med en dårlig unnskyldning om «teknisk feil».

Internett må igjen gis æren for at motaksjonen mot sensuren var så effektiv. Slikt kunne ta måneder og år før. Internett må også gis mye av æren for at sensur generelt er så lite effektiv i disse dager. Det finnes fortsatt mye upløyd mark, mye sensur som gjenstår. Et gitt samfunn har alltid gitt kunsten, i alle dens former skylden når noe går galt i et gitt samfunn, og de trenger å gjøre det ofte, nærmest konstant. De mest utrolige forklaringer og unnskyldninger blir gitt, men den offisielle forklaringen er aldri den riktig eller ærlig. For eksempel så har kampen mot utnyttelse av barn blitt brukt for å innføre og holde fast ved mye av den sensuren som i dag finnes på Nettet. Den unnskyldningen er ikke bedre enn alle de andre.

Tyranniets propaganda prøver konstant å ta oppmerksomheten bort fra hva en sak egentlig dreier seg om, fordi tyranniet ikke ønsker at sannheten skal komme fram, at den skal lyse i alles øyne, slik den ville ha gjort i ethvert fritt samfunn eller i ethvert samfunn som engang nærmer seg fritt.

Det er masse å ta tak i når det gjelder sensur. I dagens undertrykkende samfunn har den frie tanke og handling dårlige kår. Bare unntaksvis, som med #amazonfall opplever folk som avskyr sensur en glimmer av glede. «Uanstendige» bøker og filmer og musikk osv burde ha blitt feiret og opphøyet. I stedet blir de henvist til mørke bakgater og søkende sinn. Heldigvis er det forbudte farlig. Heldigvis er det tiltrekkende. Det viser den verden tyranniet ikke ønsker.

Derfor finnes sensur, og derfor må alle sterke og uavhengige mennesker kjempe imot enhver form for sensur med alt de er.

Å le seg fordervet

Jeg prøver å holde meg unna såkalt kjendisstoff og fikk dermed ikke sett det allerede famøse intervjuet med skuespilleren (og musikeren) Billy Bob Thornton før nå. Det er en opplevelse for guder og anbefales på det varmeste.

Den gode Bob hadde fått forsikringer på forhånd om at det ikke skulle fokuseres på hans skuespillerkarriere i intervjuet, men da intervjueren nevnte det i innledningen begynte den gode Bob å kødde etter alle kunstens regler, og ga de mest vanvittige svar på spørsmålene. Han ble bare surere og surere jo lenger de holdt på. Det er bare helt vanvittig morsomt og jeg fryktet at jeg rett og slett, ærlig talt ville le meg i hjel. Jeg fryktet at en god latter ikke ville forlenge livet.

Jeg tror ikke, eller rettere sagt så er jeg helt overbevist om at Bob ikke mente å være morsom, men bare mente å være kulten, men for oss som ser på er det bare helt ubetalelig.

Det må jo sies at jeg forstår Bob et stykke på vei. Jeg vet hvor glad pressen og også industrien (musikk, film, bokindustrien osv that is) er i å sette folk i bås, hvor ekstremt irriterende det er, at uansett hva man gjør så setter de merkelapper, ofte helt idiotiske merkelapper på en og det en gjør.

Men det er måneklart for meg og andre som ikke er i Bobs posisjon med god inntekt og slikt at bare folk som har slått igjennom kan oppføre seg på en slik måte (som et bortskjemt barn that is) uten at det får mer enn bare minimale konsekvenser for deres «karriere». Bob har klart det og har råd til å oppføre seg som det nevnte bortskjemte barnet.

Det er for øvrig ellers et helt elendig program. Takk, Bob, for at du gjorde en gråstein til en diamant og fikk hestelatteren og galgenhumoren min til å slå ut i full blomst. Fortsett slik.

Hvis jeg dør mens jeg sover i dag, så dør jeg leende, noe som alle bør etterstreve.

X-Men.Origins.Wolverine.

Den nye Wolverine filmen kan downloades på pirate bay NÅ, og det er ingen aprilspøk, til tross for at når noe er for godt til å være sant så er det som oftest det. Det er en såkalt «workprint», altså en ikke helt ferdig film. Det kan bety blant annet at ikke all cgi er ferdig og at man kan se tauene de henger i under stuntene, men i det store og det hele er det den ferdige filmen, kanskje til og med med mindre sensur enn det ferdige resultatet, en måned før premieren.

Moderne teknologi er en vidunderlig ting...

Jeg hopper og danser.

En Guiness kveld

Da har man hatt seg en ny Guiness kveld.

En Guiness kveld er veldig ofte inspirerende, nær sagt uansett hvor mange ganger man har gjort det før. Ølet er godt. Selskapet er ofte inspirerende, og mange friske tanker kommer til en.

Guiness er et mørkt øl, brygget i Irland, av protestanter av alle ting i århundrer. Det er et skikkelig fett øl, i dobbel forstand. Man har intet behov for å spise middag før en Guiness kveld. Det tok mange år før det ble populært og skikkelig tilgjengelig her i Norge og enda lenger før man fikk skikkelig Guiness her. Det får man nå. Det må ikke forveksles med Murphies og lignende dårlige etterligninger.

Man sitter der, og nyter godt øl og godt selskap. Det er dempet, men god musikk. Mange interessante tema kommer opp i løpet av kvelden, både mange man ikke har tenkt på på lenge og noen man aldri før har tenkt på.

Alkohol, som alle rusmidler jeg har vært borti åpner opp et menneske, gir en adgang til tankeprosesser som ikke alltid er tilgjengelig. Det er ikke tilfeldig at alle store forfattere har vært store drankere og livsnytere. Man setter seg foran PC’en når man kommer hjem og hamrer inn ord på harddisken, fra harddisk til harddisk så å si. Man er ofte ikke helt bevisst på hva man faktisk skriver, men når man ser igjennom det dagen etter så er det ofte noe av det beste man har gjort. Det er mange skrivefeil, men når de er rettet er alt på stell.

Et kullturkveld som dette får fram inspirasjonen selv når den synes tapt, og når den føltes god på forhånd går den ofte igjennom taket. Det er det som er tilfelle i kveld. Dyptgripende filosofiske betraktninger ble spyttet ut fortere enn ølet ble drukket, og det ble drukket masse øl.

Vi skåler ennå, og det plinger i glass og glimter i øyne, og vi skjønner enda en gang hva det betyr å være menneske.

Fotografer som elsker gode bilder trenger mange megapiksler

Utrolig men sant: Litt fårbrukerstoff her på Uten Grenser. Du trodde vel aldri denne dagen skulle komme, gjorde du vel, kjære leser?

Olympus avlyser krigen om megapikslene, skriver VG, og jeg rynker øyeblikkelig på nesen, av utallige grunner, faktisk.

Det første som slår meg er at dette er en såkalt «plassert nyhet», av et slag som man i økende grad ser i alle media, en som enten bevisst eller ubevisst går ærendet til det kommersielle selskapet eller produktet som omtales.

Uansett, når VG prøver å overbevise oss om at antallet megapiksler er av mindre betydning er det en påstand med store modifikasjoner og en helt utrolig frekkhet egentlig.

Flere megapiksler fører til dårligere bilder i kompaktkameraer, påstår artikkelen.

He he.

Jeg burde vel ikke utvise slik morskap. Slike utrolige påstander er slett ikke uvanlig i reklame, og siden dette er reklame så er det ikke på noen måte overraskende.

Flere megapiksler fører ganske riktig til mer korn i dårlig lys, men det skyldes den dårlige kvaliteten på resten av utstyret, ikke egentlig kvaliteten på «megapikslene».

Så, på en bakvendt måte blir det riktig å ikke ensidig fokusere på dette…

Jeg bruker dog speilreflekskamera, som alle bør gjøre.

De som bare vil ha bildene sine i album (den suverent største fårbrukergruppen) kan bare slappe av, sies det. Det er bare disse rare profesjonelle fotografene som trenger bedre kvalitet.

Humre.

Jeg trenger gode og skarpe bilder blant annet til mine bokomslag, og bruker alltid maks størrelse på bildene. Selv med det blotte øyet ser man den store forskjellen. Nå er jo jeg da profesjonell fotograf, så da bør kanskje ikke de som bare limer inn bilder i album høre på meg?

De bør ikke la seg lure av en billig gimmick, sier jeg.

Kjøp ikke Olympus, sier jeg. De har sakket akterut i utviklingen av gode kameraer i forhold til sine konkurrenter og det bør få enhver person som skal kjøpe et kamera få med seg.

Fabrikkens motivasjon er helt åpenbar.

Enhver person bør slevsagt se an sine behov og ikke kjøpe et dyrere kamera enn de føler de trenger, men av den grunn finnes det ingen grunn til å la seg lure av slik snikreklame.

Jeg tror bransjen er livredd for å miste den siste rest av markedet og for at folk vil gjøre alt med bildene sine selv, uten å ta turen innom fotobutikken.

Fotobutikken er en dinosaur, en fortidslevning, som den teknologiske utvikling for lengst har lagt bak seg.

Kameraet bør alle kunne kjøpe direkte fra fabrikken, uten fordyrende mellomledd, uten det fordyrende mellomleddet vi har slitt med i alle år, med mange typer varer.

Man vil slevsagt før eller senere nå en grense der enda mer megapiksler blir betydningsløs, men man er fortsatt et godt stykke unna det punktet. Grensen der digitale bilder blir skarpere enn analoge går ved rundt 25 megapiksler, og selv over det finnes et betydelig forbedringspotensiale.

Makt og avmakt

Platebransjen, filmbransjen og bokbransjen har rævkjørt oss i alle år, med å ta for høye priser, levere dårlige «produkter» og i det hele tatt køddet med oss, sine kunder på alle måter de var i stand til å finne på. Nå, de siste ti årene, når vi har funnet måter å kødde med de på, med deres gigantoverskudd og grenseløse griskhet har de blitt skikkelig sur.

Det siste nye er at norsk film- og platebransje har fremsatt et ultimatum til Telenor om å blokkere Pirate Bay fra sine tjenester. Samtidig med at rettssaken foregår i Sverige så kjører bransjen sitt råkjør i et siste desperat forsøk på å gjenvinne den kjære (og ekstremt innbringende) posisjonen de har mistet.

Som jeg har påpekt før så er bransjen forbryterne her. De har alltid vært det, uansett hvor mange lover de som en mektig pressgruppe har maktet å få politikerne til å vedta. Det er de som skulle stå for retten, de som skulle blitt stengt ute fra nettet og alle andre steder. De er bare noen griske kvalminger, hvis tid er omme og som sagt tviholder på sin sanne forbryterske posisjon.

Skål for deres stadig nedatgående inntekter i 2009 og alle årene etter det.

En angrende synder

Eksdirektør i plateselskapet EMI, Per Eirik Johansen angrer nå, i etterpåklokskapens navn på at han angrep fildeling og «piratkopiering» på Internett og sier nå at det er fremtiden. Han sier at han i egenskapå av EMI-direktør følte seg tvunget til å angripe «piratene». Velkommen etter, Per Eirik.

Han sier også mye fornuftig om de nye bruksområder og ekkoer mine egne tanker om hvordan de store, etablerte produksjonsselskapenes tid svinner hen, og hvordan mindre, mer uavhengige enheter vil overta.

Dog prøver han nå som profesjonell manager å kapre den rollen som bør være musikernes, kunstnernes egen. Du har enda et stykke igjen å gå, Per Eirik…

Idol ødelegger musikken

Jeg er helt enig med Nina Persson i Cardigans. Tåpelige TV-sendinger som Idol, X-Factor og andre ødelegger musikken. Nå har jo musikken vært ødelagt lenge, selv uten slike konkurranser, men med dem har alt, både musikk, TV og samfunnet som helhet tatt enda et skritt nedover forbi bunnen.

Plateselskaper, filmproduksjonsselskaper, bokforlag og resten har lenge satset på det gjennomsnittlige, trygge og tvers igjennom kjedelige, og når folk ikke har likt det de har gitt ut har de tvunget igjennom lovgivning for å tvinge folk til å like det. Folk som jobber med det de gjør, som prøver å utvide folks horisont blir gjerne ignorert.

Folk flokker seg rundt møkk som Idol og det blir normen, blir det alle strever etter å etterligne. De som deltar blir idolene til millioner av mennesker, og man blir knapt negativt overrasket lenger engang. At dette er enda et tegn på verdens økende sinnssykdom er hevet over tvil.

God musikk, gode filmer, gode bøker og interessante, bemerkelsesverdige og viktige hendelser generelt blir ikke til på en scene blendet av lyskastere, men i mørke rom, i dype skoger og i svarte natten.

Tidligere artikler på Uten Grenser om dette og beslektede tema:

Sann kunstnerisk frihet

Piracy saves music

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (II)

Kort om idol og melodi grand prix

Nok et heller middelmådig rockealbum fra Bruce Springsteen

Først, min innledning:

Jeg liker ikke kritikere. Har aldri gjort det og vil aldri gjøre det. Jeg mener de, generelt sett er kulturverdenens parasitter. I tillegg til det skriver de som om de er gudsbenådet eller noe, som om deres mening er den eneste som teller på jord. Så når jeg sier min mening om dette albumet vil jeg gjøre akkurat det, i trygg forvissning om at Springsteen, hvis han er uheldig nok til å snuble over mine kråketær vil riste på hodet og si til seg selv: Hvilket album har denne tullingen hørt på? Han har jo ikke skjønt bæret.


Og så: jeg liker fyren og selv om jeg aldri har vært overbegeistret for musikken hans, totalt sett, så har han laget en mengde fantastiske låter. Dette i tillegg til at han er helt utrolig, helt klart en av verdens beste live.

Måten han arrangerer konsertene på er også beundringsverdig. Han tar bevisst en veldig lav pris. Ingen tilskuere får spesialbehandling. Han tillater ikke VIPs på sine konserter. Hans liberale politiske syn er heller ikke helt borte, og hans livsstil er fjernt fra det til en vanlig «kjendis» og andre rockestjerner.

Selve hans tilnærming til musikk får han til å vokse i mine øyne. Han har langt fra en populistisk utgivelsespolitikk og kan utgi, med ujevne mellomrom hele album der han bare sitter der med kassagitar og munnspill eller tilsvarende enkle arrangementer. Nebraska, både tittelmelodien og albumet er blant hans aller beste.

Men slik jeg opplever det så har han ikke, bortsett fra Devils and Dust laget et engasjerende studioalbum siden tidlig på nittitallet. Alle hans utgivelser etter århundreskiftet, hans nye stil, med hans nye produsent Brendan O’Brien har vært dønn kjedelig, uten de høydepunktene som kjennetegnet hans musikk i yngre dager. Med det slutter han seg til en mengde andre, både musikere og forfattere og kunstnere generelt, som roer seg ned og virker til dels utbrent på sine eldre dager. Live vil han sannsynligvis alltid være en gigant og sjansen er stor for at han kommer til å utånde på scenen.

Man lytter og lytter på Working on a Dream, men det bærer ikke noe av seg. Jeg spiller alltid nye sanger mange ganger, også de jeg ikke liker ved første gjennomhøring og enkelte tar seg voldsomt opp ved tiende eller femtende eller femtiende forsøk, men ikke disse. Det blir meningsløst å ta for seg hver enkel sang, fordi ingen skiller seg ut, på noen måte.

Tilskuere har også klaget på det lenge. Han vil jo uvilkårlig spille en del av det nye materialet på konsertene og stemningen synker med en gang, en skjebne han dog deler med mange eldre rockemusikere. Det tilhengere vil høre er de eldste eller eldre melodiene, rett og slett fordi de veldig ofte er de beste.

Det beviser jo hvilken han posisjon han har, når folk, til tross for dette fortsatt flokker seg til konsertene hans.

Fordelen med å være en flerspråklig forfatter

Mange mener det er en ufordel å kunne flere språk, da man kan bli språkforvirret, men jeg har aldri sett det slik, i hvert fall ikke siden jeg for alvor ble flerspråklig forfatter. Når man oversetter, enten i hodet eller på papiret blir man tvunget, oppmuntret til å tenke gjennom vendinger og ordstillinger på en helt annen måte. Man får kort og godt en dypere forståelser av språket og også av innholdet, av det man skriver.

Nå er jeg stort sett engelskspråklig, jeg tenker på engelsk, etter mye reising og også etter å ha bodd mange år utenfor norges grenser. Det var i en periode jeg faktisk måtte anstrenge meg for å snakke norsk, men nå er jeg (dessverre) noenlunde likestilt igjen. Å oversette en tekst som allerede er skrevet på ett av språkene er slevsagt ikke helt lett, da betydningen i et gitt språk ofte ligger bortenfor ordene. Man kan aldri oversette rett fram, for da blir det galt. Men det også gir en den før nevnte dypere innsikten. I hvert fall kan den gjøre det og gjør det, når man skriver og utvikler sitt eget språk, både i hodet og på papiret hvert eneste øyeblikk man har til rådighet, både i våken tilstand og når man drømmer.

Det er mitt bestemte inntrykk at de som tekster filmer (gud forby) og også oversetter bøker ikke tenker mye over slikt. Det virker definitivt slik på meg, når jeg ser på hva de faktisk gjør, hva som blir resultatet. Men det overrasker meg egentlig ikke, fordi kvaliteten på det som blir utgitt gjennom etablerte bokforlag er generelt meget slett og uinspirert. Det er veldig liten dybde i det de gjør, og det kommer til uttrykk i alt de gjør. Og forfattere som har utgitt en stund gjennom etablerte forlag er stort sett ødelagt, både som forfattere, kunstnere og mennesker…

Men de av oss som er uavhengige og stadig søkende finner verdi i så mye. Vi jobber hardere, fordi vi har så mye mer imot oss, og vi setter pris på selve prosessen og det vi skriver om på en helt annen måte. Det er helt tydelig for meg, når jeg studerer de tydelige forskjellene. Selve gleden ved å skrive blir en helt annen når man vet at ikke et enormt maskineri står klart til å ødelegge historien din. Man trenger ikke ta hensyn til det maskineriet og etter noen år i en sånn tankemodus gjør man det heller ikke. Man glemmer de negative opplevelsene man har hatt med Maskinen og man skriver slik man bør skrive, utvunget og ubesvært.

Så man former tanker, ord og historier i hodet hele tiden, både tilfeldig og med en viss plan bak det hele. Man veier dem og finner enten akseptable eller for lett. En forfatter er både en observatør og en skaper. Man skaper på grunnlag av sine observasjoner og observerer på grunnlag av sin skaperevne. Alt blir blandet sammen og kommer ut på helt nytt og ofte uventet vis. Det ligner det å lære seg et nytt språk. Først kommer ordene haltende, men så flyter det som en elv i en stri strøm mot havet.

Det er en fantastisk opplevelse.

Film er best i ens egen hule

Det er nå over et år siden jeg sist betalte for å gå på kino og leide eller kjøpte en DVD. Jeg tenkte jeg skulle prøve det i et års tid, i hvert fall så lenge for å se hva erfaringene ville bli, og la meg si det med en eneste gang: de ble over all forventning. Jeg har sett en masse filmer og spart en hel masse penger.

Kostnadene var helt klart en av grunnene til at jeg startet mitt lille eksperiment. En annen, minst like viktig grunn er at jeg har i mange år irritert meg gul og blå over alle de filmene kinoen ikke viser, og dette gjelder gjerne de aller beste filmene i løpet av et gitt år.

De filmene som kommer på kino kommer jo litt før de blir tilgjengelig på nettet, i hvert med en viss teknisk kvalitet, men det er også det eneste argumentet som taler for å se dem på kino. Tålmodighet er en dyd, pleier jeg å si. Det er ofte ikke så lenge å vente heller. Og filmer blir tilgjengelig på nettet før de kommer på DVD i Norge eller i hvert fall samtidig.

Jeg har minst like godt bilde (24 tommers widescreen HD) som på kino og mye bedre lyd. Det er ingen forstyrrelser, ingen knasking av diverse dårlige etterligninger av mat eller snakking i salen. Det er bare meg og filmen.

Og som jeg har sagt til Stein Sandvik i Bergen Kino, under diverse diskusjoner i årenes løp: Det sosiale aspektet, som han og hans ilk påstår man kan få glede av ved å gå på kino kan den oppegående og kreative person lett oppnå andre steder og på andre og bedre måter.