Flere klassiske prioriteringer i det moderne samfunn

Jeg, med venner tok en lang nattlig spasertur i Bergen nylig. Vi kom omsider til et uhyggelig stygt område og en råflott (like stygg, uten at akkurat det betyr stort) moderne bygning noe sør for Bystasjonen. Det demret sakte for meg at dette var den nye brannstasjonen i Bergen. Maken til enorme og luksuriøse greier. Vi gikk omkring der og studerte praktverket en stund. Her var det åpenbart ikke spart på noe. Det fantes enorme kontorer og et enda mer enormt treningsrom med de dyreste apparater. En kamerat av meg trener på slike ting, så jeg vet litt om dem og prisene.

En ting er det gigantiske bygget. Et annet, minst like urovekkende moment er området det er bygget på. Hele området, et ødeland av moderne «utvikling» har vært på gang i årevis. Det har blitt spadd om og endevendt og fylt ut. De har bortimot bygget en helt ny bydel for våre kjære brannfolk. Greit nok at den gamle brannstasjonen var… gammel, men dette er helt klart stormannsgalskap av beste merke.

Nå vil garantert brannsjefen og brannfolkene og politikerne som vedtok sinnssykdommen hevde til de blir blå i trynet at dette, dette var høyst nødvendig (og en velfortjent bonus til utslitte brannfolk), men det gir jeg ærlig talt fan i. Bygningen taler for seg selv. Mer enn noen ord fra meg sier den alt om prioriteringene i det moderne samfunn, og om folkene som nyter godt av dem.

Enda et bautabygg i Maktens tjeneste.

PS: Området er helt fantastisk til filminnspilling (jeg har øye for sånt). Kanskje er nytteverdien likevel større enn hva som kan sees ved første eller femtende øyekast?

Så gikk det et lys opp for

Energiminister Odd Roger Enoksen, som har ombestemt seg når det gjelder å forby den tradisjonelle lyspæren, som blant annet Canada og Australia skal forby innen få år. Det som har vært kjent lenge har også gått opp for han og gjengen. Den såkalte sparepæren, som skal brukes i stedet inneholder 2 milligram kvikksølv, og vil resultere i enorme akkumulerte utslipp av kvikksølv.

Sparepæren er en av mange nytteløse forsøk på å bremse den menneskeskapte Globale Oppvarmingen. De som har lest denne bloggen en stund vet at jeg har skrevet en masse om GW. Men dette med «Sparepæren» er bare enda et glimrende eksempel på hvordan dagens etablerte samfunn griper dette an: De prøver å løse ett problem ved å skape og øke på en mengde andre. Den menneskeskapte globale oppvarmingen, med dens dramatiske konsekvenser er bare en trussel mot dagens naturfiendtlige menneskesamfunn. Det er ikke en trussel mot selve livet på Jorden, slik de enorme kjemikalieutslippene og kjernekraften er. Så, som vanlig, av flere heller skrale alternativer velger dagens etablerte samfunn som sedvanlig… de verste. Kjernekraften har nemlig, typisk nok for lengst blitt lansert som enda et bolverk mot oppvarmingen, og som vanlig blir sannheten om de rent sagt uhyggelige virkningene av det alternativet undertrykt.

Den Største Sannhet

Noen hevder at kjærlighet er tilværelsens dominerende kraft. Den har blitt utropt som det av poeter og religioner i århundrer, hyllet til de grader av et stadig mer trangsynt samfunn.

Og de tar feil, slevsagt. Deres påstand om tilværelsens sannhet er i beste fall utilstrekkelig.

Livet selv er den Makten, den uimotståelige kraften, i alle sine myriader av variasjoner.

Kjærlighet, som døden og andre aspekter er bare mellomstadier av det. Ikke alle disse aspektene er like hyggelige, men de er alle en integrert del av alt sammen. Fjern selv en liten bit av bildet, og Livet selv er forminsket, redusert til et snevert synspunkt.

Livet er et mektig hav, ikke den enslige, ensartede bølgen samfunnet prøver å overtale oss at det er. Vi mennesker er gigantiske, komplekse vesener av Liv og Ild, fontener av Magi og Forestillingsevne, og kan slett ikke bli målt med ensartethet, uvitenhet og intoleranse. Vi vil ikke bli stemplet, klassifisert, dyttet, puttet i en mappe, og satt i bås. Vårt liv er vårt eget.

Hvordan kan noen klassifisere det som ikke kan klassifiseres? Kan noe menneske som ikke er en servil tjener av en sinnssyk tildragelse engang forestille seg muligheten av å begrense det grenseløse og uendelige?

Hvorfor er livet fullt av dumme kjærlighetssanger? Det spørsmålet er lett å svare på: Fordi tyrannene ønsker det.



Det finnes en enkel sannhet: Livet er overalt.

I luften vi puster, i den gråeste stein, i dypet av det intergalaktiske verdensrommet. Hvis det virker som om det er fraværende noe sted, er det bare en illusjon, den enkleste av selskapsleker skapt av vår usikkerhet og vår frykt. Frykt skapte gudene, alle gudene som slett ikke eksisterer, unntatt mennesket selv. Det finnes ingen guder utenom Mennesket.

Det finnes ingen standard, ingen fast manual. Livet trekker og river i et uendelig antall retninger samtidig. De svake forsøkene noen gjør for å fange det, og dra det inn, holde det i tømme, snevert og grunt, er nettopp det… fullstendig utilstrekkelig.

Og det er godt…

Vi mennesker er selve inkarnasjonen av det ufullkomne, en merkelig og usannsynlig og vidunderlig miks av lidenskap og raseri og fornuft, fylt til randen av tilsynelatende selvmotsigelser… så fullkomment…

LIVET

som stadig overgår seg selv.

Carpe Noctem

Et mørkets selvportrett

Svarte øyne stirrer inn i mørket
På natten så lys

Sann artistisk frihet

Den finnes, bare ikke gjennom etablerte og aksepterte kanaler i et samfunn fylt med undertrykkelse.

Jeg publiserte min roman Drømmer Tilhører Natten på eget forlag i april 2002 og Shadowwalk (på engelsk) i mars 2003 etter en ørkenvandring mellom de etablerte forlagene som strakte seg over to tiår.

Ingen etablerte forleggere eller utgivere vil noensinne utgi eller en gang ta i mine ting med en ildtang, i hvert fall ikke uten dramatiske forandringer, sensur, så jeg bestemte meg for å gjøre det selv. Jeg tok i bruk fordelene den nye teknologien tilbyr, og gjorde alt, absolutt alt, utenom den faktiske trykkingen selv. I ettertid føler jeg meg nesten takknemlig ovenfor alle de grådige og hovne utgiverne…

Det er, fundamentalt sett to store ting som er galt med dem. De utgir enten bare ting som bare de, personlig ser på som av kunstnerisk verdi eller så dreier det seg om kontanter, kontanter og atter kontanter. Begge tilnærmingsmåter er like avskyelige i mine øyne.

Jeg husker at jeg satt der, med boken i hendene, og senere begge bøkene i timevis, og følte noe veldig nær ærefrykt. Jeg satt der med ekte bøker i hendene, romaner som jeg hadde skrevet, flere hundre tusen ord med blod svette og tårer.

Mange rynker på nesen over selvpubliserte romaner. Mange bokhandlere vil ikke engang kjøpe dem inn eller ha dem i sine butikker overhodet, og de til og med skryter av det. Det er til og med et uttrykk de bruker, i nasjonale og internasjonale miljøer, «Vanity projects», der de mer enn antyder at det er bare er folk med et oppblåst ego og masse penger som gjør sånt. Slik jeg ser det så er det mer enn klart at dette bare er enda en taktikk som blir brukt for å kvele uavhengig tanke og handling, både av det etablerte samfunn og deres tjenere, lakeier de etablerte utgiverne.

Det finnes både fordeler og ulemper med både selvpublisering og å utgi gjennom etablerte forlag. En betydelig ulempe med å gjøre det selv er at du åpenbart mangler de betydelige ressursene et stort opplegg har. En ting er at du må «kaste bort» en masse tid og krefter på å gjøre alt de store pengemaskinene betaler andre for å gjøre. Så dreide det seg også om distribusjon, noe som er lettere for enhver i dag. Hvis du ikke får bøkene dine ut til leserne så vil de ikke kjøpe dem. Men for meg er det dette alt koker ned til:

Når du gjør det selv, på egenhånd gjør du alt og kan gjøre alt akkurat slik du måtte ønske. Du står inne for hvert minste ord eller bokstav i dine historier, og hvordan de blir presentert (omslag, «reklame» osv). Du trenger ikke å gjøre noe du ikke ønsker å gjøre. Du tar imot hjelp, slevsagt og råd fra folk du stoler på, men du tar beslutningene. Jeg har (i korte perioder) opplevd prosessen forfatterne lider seg igjennom hos de etablerte forlagene, kjøttkvernen de forlanger at alle må akseptere. De ønsket at jeg, som alle andre skulle forandre tre-fjerdedeler av (eller egentlig hele) boken. Og vi snakker ikke om grammatikk eller engang ord her, men om fortellingen. De ønsket at boken, at alle bøker skal bli deres historie, deres bysbarn, ikke forfatterens frie og ville vesen. De tilhører en verdensomspennende sensurprosess, som mange som selvpubliserer ikke gjør. Jeg blir veldig sint når jeg ser gliset de store kanonene fremviser når de snakker om hvor stolt de er over å kunne publisere tidligere sensurert materiale. De både gjør det og ikke gjør det, hvis du skjønner…

Så jeg vil våge følgende hårreisende påstand: Generelt sett (det finnes unntak for enhver regel) så vil selvpubliserte bøker og kunst generelt sett slå de og det utgitt gjennom etablerte kanaler ned i støvlene. Det vil være langt mer interessant, originalt og bedre på alle måter.

Så jeg utga dem på egenhånd, ved å bruke mine hardt inntjente penger, og jeg tapte ganske mye ved å gjøre det, men jeg ville ha gjort det på ny uten å tenke meg om. Jeg solgte flere hundre bøker verden over, det meste over internett og i London, (og selger fortsatt trutt av lageret mitt), og som en ekstra bonus ved å selge lite så ble jeg kontaktet av og kunne personlig svare mine lesere, noe jeg lærte og lærer en masse av. Forfattere med store leseskarer kan aldri ha en slik personlig kontakt med sine lesere som det jeg har.

Og nå, med print-on-demand (POD), de fattiges publiseringsmetode ganske så utviklet planlegger jeg nye utgivelser. Jeg kikker på de forskjellige alternativene, tar meg god tid, og jeg er klar for å utgi resten av mine ferdigskrevne verk, noe som for tiden er sju bøker, seks på engelsk og en på norsk.

Jeg skriver utelukkende på engelsk i disse dager, både fordi jeg trives med å gjøre det, og på grunn av det langt større markedet av fruktbare tanker.

Endetiden for de store etablerte utgiverne av bøker, musikk, film og kunst generelt sett har kommet. I det minste har deres kvalmende dominerende stilling kommet til en ende. Lykke på reisen.

Den første boken ut i denne omgang er The Defenseless eller De Vergeløse, enten på slutten av året eller tidlig neste år. Det finnes ikke lenger noen tekniske eller økonomiske hinder for dette. Men de, herrene som styrer dagens verden og deres ivrige tjenere, lakeier vil alltid, direkte eller indirekte gjøre sitt aller beste for å sensurere, stikke kjepper i hjulene for ethvert forsøk på fritt uttrykk, og historiene mine er, uten å overdrive blant de mest kontroversielle og frie uttrykk som noensinne er skrevet.

Det tar omtrent ti år for meg å fullføre en bok, fra historiens spede begynnelse til den er klar for trykking. Men med De Vergeløse, som etter hvert ble The Defenseless, den første boken jeg skrev har det tatt meg tre versjoner, omskrivinger, oversettelser og tretti år.

Noen vil hevde at man må lese bøker eller gå på kurs eller skole for å kunne skrive bøker. Det er bare enda mer sludder, slevsagt. Ikke tro på dem som sier det. Den eneste måten man kan lære å skrive på… er ved å skrive. Det som er selvlært er best, uansett hva man driver med. Man kan få impulser av andre, men å underkaste seg nitidige teknikker, regler og opplæringsmetoder gjør bare det en gjør sterilt og dødt. Hvis man ikke kan gjøre noe originalt så bør man ikke gjøre det. Det finnes ingen regler man bør følge, ingen korrekte forhåndstolkninger av hva som er bra og dårlig. Faktisk så dømmer de som hevder at det er det seg selv, slik jeg bestemt ser det.

Jeg skriver mine egne ting, gjør mine egne ting, bøker, musikk, filmer og masse mer, og eventuelt så selger jeg det selv, slik det bør gjøres. En kunstner som tilstreber sann kunstnerisk frihet har ikke lenger noen unnskyldning for å gå veien om Sensuren.

Lediggang

Det er flere metoder som blir brukt for å forlede folk. Man har den økonomiske metoden, som henger nøye sammen med det at det er viktig å holde dem så opptatt at de ikke får tid og anledning til å tenke. Så er det den massive propagandaen som bare blir bedre og bedre utviklet for å fjerne alle sanne kritiske røster fra samfunnsdebatten. Når det gjelder akkurat dette tema så kommer det står stadig folk fram i media som «vil jobbe», som ønsker «å gjøre en innsats for samfunnet». Hvilken innsats, for hva spør jeg, da dagens samfunn ikke akkurat bør inspirere til innsats for det. Men de som mener at man bør stå på, «arbeide i sitt ansikts sved» og også stå på for dagens gjennomkorrupte samfunn blir sluppet til. Mens de hevder alternative synspunkter som vanlig ikke blir det.

Det gamle uttrykket om at lediggang er roten til alt ondt er slevsagt bare mer sludder. Det er myten skapt av de som residerer på toppen av pyramiden, slik at de lettere kan fortsette å residere der. Lediggang, eller rettere sagt friheten til å gjøre hva du enn måtte ønske med din tid er kilden til en enorm kreativitet og selve nøkkelen til et rikt liv.

Harry Potter og føniksordenen

Jeg så den i dag, noe jeg har tenkt på å gjøre lenge, men etter å ha nedprioritert filmen i ukevis tok jeg meg endelig sammen.

Dette er film og bok nummer fem i rekken, og alt har blitt mye mer truende og brutalt og derfor mer realistisk.

Jeg har aldri vært noen fan, og har ikke lest noen av bøkene (til tross for at jeg leser mange bøker), men har sett alle filmene, mest på grunn av en kuriøs interesse, antar jeg.

Det er tre grunner til at jeg aldri har vært noen lidenskapelig tilhenger, noen aficinado: Jeg synes ikke historien er særlig god, verken de opprinnelige bøkene (jeg har skumlest deler av dem) eller filmene. Den andre og beslektede grunnen er at det hele har vært nokså uhøytydelig, barnslig. Og den tredje beslektede grunnen er at det forfatteren beskriver ikke har noe med Magi å gjøre overhodet. Enhver som har drevet med Magi selv, som jeg kan bevitne det. Dette er populærkulturens versjon av hekser og trollmenn og trolldom, ikke noe som engang ligner slik det virkelig praktiseres og utøves.

Men tross alt dette, så… likte jeg denne filmen. Denne delen av fortellingen, både boken og filmen representerer et dramatisk brudd med det dumme og til dels idiotiske som dominerte tidligere. Som nevnt så har historien blitt råere, mer «voksen» (jeg hater det ordet), og tjener på det. Døden, i form av den fortsatt lite håndgripelige Voldemort rørte ved Harry Potter på slutten av den forrige bolken, og han er nå en plaget ung mann, ganske så forskjellig fra den storøyde idioten fra starten på fortellingen. Og det ryktes til og med at neste film vil inneholde sex.

Utrolig.

Autoriteter og øvrigheter får sitt pass påskrevet i denne filmen. I det hele tatt: de mer brutale delene av livet blir ganske så kraftig slått (sparket) inn i Harry, og i oss.

Det absurde, som alltid var til stede har også blitt farligere, blant annet representert ved skolens vaktmester og en despotisk og sinnssyk (og sadistisk) lærerinne, som torturerer stakkars Harry og slår opp noen og seksti strenge, veldig strenge leveregler opp på en enorm vegg på skolen.

Det er det samme gamle tullet, det onde mot det gode og slikt sludder, men det er godt laget. Det er en ny regissør, og det merkes fra første bilde, lange og dvelende scener, langt fra det actionpreget som vi så i tidligere filmer. Harry drømmer uhyggelige visjoner, som blir stadig mer virkelig og truende. Billedbruken, både i direkte og abstrakt form har blitt langt mer sofistikert. De burde dog lagt enda større flid og lengde i scenene for å understreke nettopp følelsen av realisme. Den er faktisk en halv time for kort, slik alle gode filmer har en tendens til å være.

Og så morer det meg at kristne kaller dette ganske så uskyldige tullet satanisme, fordi det er ganske så typisk kristent alt i hop. Men slik er jo de kristne og kristendommen. De og den ser ikke skogen for bare trær.

Og igjen: det er veldig synd at selve fundamentet, utgangspunktet for fortellingen er gal. Derfor kan det heller aldri bli noen riktig dybde, noe bortenfor det overfladiske. Man forventer ikke av en James Bond film at den skal ha dybde, selv om Casino Royale til forveksling hadde det, og det gjør man ikke med en Harry Potter film heller.

Forhåpentligvis vil i det minste noen få av Harrys millioner av fans fordype seg og finne ekte Magi. Da vil faktisk alle millionene som har blitt brukt på filmene og alt hysteriet være verdt det.

Jeg er ikke interessert i politikk

sier noen. Men det er jo bare tull slevsagt, med mindre man ikke bryr seg om man lever eller dør, og selv det er et politisk standpunkt. Dødens eller kirkegårdens politikk er svært så politisk og svært så aktuell i dag. Bare det å gå på gaten og velge om man skal ta et skritt fram eller tilbake, eller til høyre eller venstre er politikk, for å sette ting på spissen.

Hvis man sier man ikke er interessert i partipolitikk står man sterkere, rent rasjonelt sett, for det som foregår i hvert enkelt parti behøver slett ikke nødvendigvis ha noen relevans til samfunnet eller livet for øvrig, men politikk har det, og det er ikke ordkløveri heller, men dyptgripende realiteter man snakker om her.

Så de som sier at de ikke er interessert i politikk er i beste fall dårlig orientert og har ikke tenkt så veldig nøye igjennom tingenes tilstand, noe som slett ikke er overraskende når man ser hvilke valg folk tar og hvilke holdninger folk flest velger (eller lar være å velge) i dag.

Ikke så underlig likevel

For to år siden skrev jeg et innlegg, avsky, der jeg gikk til frontalangrep på all religion. Spesielt muslimene og de kristne fikk gjennomgå, siden de har vært til og med enda mer synlig enn vanlig de siste årene, men alle ble dekket.

Jeg ble hardt angrepet fra kristent hold, og det var slevsagt ikke uventet, men det skjedde en del flere ting som så absolutt overrasket meg:

Jeg fikk kritikk fra venner og kjente, fordi jeg etter deres mening hadde vært for mild mot muslimene, fordi jeg hadde sidestilt islam og kristendommen. De mente at uansett hvor ille kristendommen var så var den ekstreme delen av islam langt, langt verre.

Først påpekte jeg at jeg helt åpenbart var veldig hardhendt mot islam, at jeg knapt kan være mer hardhendt, hvis man leser og tar fra hverandre det jeg faktisk har skrevet.

Så relaterte jeg den helt åpenbare *feilslutning i deres utsagn om at ekstrem islam var verre enn ekstrem kristendom. Jeg snakket blant annet om Herrens Motstandshær, om kristne som sprenger abortklinikker og om de som nærmest driver kristne boot camps for barn i USA og andre steder. Det er slett ikke vanskelig å se den samme åpenbare sinnssykdommen blant kristne som det muslimer avslører, hvis man virkelig ønsker det.

Så jeg kan bare konkludere med at selv mange av de mest oppegående personene i dagens verden, som knapt har annet enn perifer tilknytning til en gitt religion (den dominerende i det landet de har vokst opp i) har problemer med å sidestille den med alle andre, slik man bør gjøre. Det gjør det slevsagt enda viktigere å fortsette å eksponere religionen for det den er, uansett form: Et uhyggelig fravær av menneskelighet, et terrorvelde som har vart tusenvis av år, og som simpelthen ikke lenger bør bli tillatt å ødelegge menneskeheten mer enn den allerede har gjort.

* Fotnote: I natt, da jeg gjorde avsluttende graving om de kjære kristne må jeg innrømme at jeg ble sjokkert. Jeg trodde rett og slett ikke det er så ille. Ikke så rart da, at folk ikke tror det verste, slik de bør gjøre.

Og jeg kan bare gjenta det jeg har sagt tidligere: at det som blir sett på som normale kristne aktiviteter, som misjonering, både innenlands og utenlands ikke egentlig er så langt unna det man kan lese om på disse linkene. Kristendommen og de kristne er råtne fra hårrøttene til tærne.

Tre år i regnet

Tre år etter regnet kom regnet, og det varte i tre lange og korte år. Ja, det regner hele tiden, en evig strøm av vann i ansiktet og på kroppen. Det er ikke positivt eller negativt, ingenting av den tosidigheten vi lærer å dele inn tilværelsen i. Det bare er. Hver enkelt av oss kan gjøre vårt beste for å takle det faktum eller la være, men ikke benekte dets eksistens.

Det betyr bare at vi ikke takler det. Å la være å ta et valg er også å velge.

Tosidigheten vi lærer å se på som det eneste riktige verdenssyn er falsk, slevsagt, like falsk som bortimot alt annet vi lærer i dagens samfunn. Perspektivet er galt. Observasjonene blir dermed riv ruskende gale. Tolkningene, konklusjonene av våre observasjoner må dermed bli feilaktige.

Vi ser fra et enkelt utkikkspunkt, og det blir veldig feil, i et Univers med et uendelig antall mulige utkikkspunkter. Alt vi blir opplært til se på som viktig er totalt uviktig. Så mye uviktig blir presentert som det viktigste som finnes.

Hvis det overhodet finnes noen grunn for at vi er her, så er det for å lære, for å oppleve regnet, og det vi søker lærer vi ikke hos våre foreldre, på skolen eller i vennekretsen, eller på jobben eller i dagens blotte lys. Vi må finne det på egenhånd, gjøre våre egne erfaringer og opplevelser. Det er det første vesentlige skrittet på en sti som aldri blir helt synlig, aldri blir fullstendig solid eller håndgripelig.

Det finnes ikke riktig eller galt, godt eller ondt, bare regnet, regnet som renser oss, som drukner oss og gir oss liv, dråper av vann og ild og tåke og natt.

Ingen og intet kan stanse regnet.

En hyllest til ulydigheten

Ulydighet og oppvigleri blir sett på som en fare i dagens verden. Slevsagt. I et samfunn som er avhengig av at folk kaster all sin selvstendighet og uavhengighet på båten for å fungere er ikke det det minste rart.

Et tyranni trenger blind lydighet for å bestå. Frihet, eller rettere sagt illusjonen av det gis innenfor gitte, forutbestemte grenser. Du får lov til å gå på grønt lys. Du blir gitt tillatelse til å drite i dass. Men glem ikke at alt som ikke er ettertrykkelig tillatt er forbudt.

Mange folk står i evigheter på en fortauskant og venter på at lyset skal bli grønt. Det røde lyset stopper dem, fryser dem fast i en fastlåst stilling, og de stirrer på det med et fjernt uttrykk i øynene. Det finnes ikke biler. Man kikker til høyre og venstre utallige ganger, men det er ikke en bil å se. Men folk rører seg ikke en centimeter ut i gaten.

Jeg mener slevsagt at man bør være ulydig, bør være en helsikes oppvigler, bør gå på rødt lys så ofte som vel mulig. Ikke det at det er en katastrofe om man går på grønt en sjelden gang, men det bør ikke bli en vane.

Tatt til sin ytterste konsekvens kan en slik tankegang føre deg langt.

Og du bør dra langt, langt utenfor og bortenfor hva det etablerte samfunn aksepterer, hva folk som er tilfreds med å være statuer sier er akseptabel oppførsel.

Og når du gjør det åpner verden seg for deg, åpner seg vidt, og når du har gjort det en stund, så åpner den seg enda en gang, og enda mer. Når det er lenge siden du sluttet å lytte til de som ønsker å begrense deg, å sperre deg inne i et fengsel av lover og regler så innser du plutselig og fullstendig uventet at ingenting, i sin ytterste konsekvens er umulig.

Intet er umulig for de som nekter å knele foran lydighetens idol. Det umulige er fullt mulig. Det tar simpelthen bare litt lenger tid noen ganger. Men egentlig er det eneste du behøver å gjøre er å ta ett eneste skritt ut i den travle gaten. Idet du gjør det vil du nemlig innse det åpenbare: det finnes simpelthen ingen biler der, og idet du innser det vil du krysse gaten trygg på deg selv og dine evner, og du vil gjøre det med et stort, stort smil om munnen.

Der ute i virvelvinden, utenfor alle fotgjengeroverganger finnes ingen gatelys som fryser deg til en statue, ingen biler som lemlester deg eller noen kniv som stikker hull på hjertet ditt.

Ja, det er så enkelt.

Verden i rødt og tåke

Verden åpner seg i rødt og tåke
Og det er slik verden er

Vandrerne i mørket

Min søster vandrer ved min side, i speilet som svever til venstre for meg på stien gjennom Ødelandet. Slangen danser på hennes nydelige bleke hud og slynger seg rundt hennes veldreide kropp. Min søster er død. Hun ligger i graven og råtner. Jeg sitter foran bålet og stirrer inn i dets ildrøde, dansende overflate, og jeg skriker ut i mørket, kaster min Magi ut i natten.

Jeg ser ulven vandre fram og tilbake rundt meg. Dens hyl stiger opp fra halsen min og opp i luften med de dansende glørne. Jeg hører ravnen flakse. Dens mørke, usynlige vinger er mine. De gløder i svart og grått og ild. Heksen vandrer i skogen. Jeg vandrer og dødninger og levninger vandrer ved min side. Min Magi er Dødens Magi, slik all Magi er. Det finnes ingen engler, ingen skapninger av lys, men ånder i alle former og av alle slag er overalt omkring oss, både levende og døde. De reiser i mørket, som vi alle gjør. Speilet som ikke er noe speil er et ekko av alt som er, alt vi er. Vi er ravnens skygger, menneskehetens utskudd og dype sinn.

Intet er skjult for den som vandrer i mørket.

Alt finnes der, i den dirrende luften, den hviskende skogen. Jeg går baklengs, og i mine egne skritt finner jeg meg selv. Tre skritt til venstre, tre hopp til høyre, og stien finnes ei mer, og bare villmarkens klør og hoggtenner gjenstår, og den sløve kniven finnes ei mer.

Jeg elsker min døde søster i nattens hete, og knuller henne vetteløst på sengen av døende glør, og jeg føler en ekstase større enn jeg noensinne før har følt.

I døden er livet.

DET BLODRØDE REGNET

En hettekledd skikkelse
Kommer inn i et rom
I det rommet er det
Et hull i gulvet
Av mørtel, murstein og trekk
Den hettekledde mannen
Går mot hullet
Og hever hånden
Og slipper det han
Holder hardt på
Han sender et brev
Ned i skyggenes brønn
Mens han ser det
Falle brennende
Ned i mørket

Jeg vandret gjennom natten
Jeg lette etter
Skyggene i regnet
Så mye foregikk
Så mye skjedde
Før det blodrøde regnet falt

Pike Lys så søt
Så full av liv
I måneskinnets sølvstråler
Du vil skinne som et fyr
En Sirene som lurer reisende
Og fastboende like mye
Til din hete og kalde omfavnelse

Du er Mørk
Du vil jage i skyggene
Lete for meg
Lete etter bytte for meg
Som et dyr
Som sniffer langs bakken

Den blodrøde månen stiger opp
Over den østlige horisonten
Piken Blod slikker huggtennene sine
Jeg slikker mine
Ivrig etter å bryte gjennom
Deilig hud

Jeg jaget gjennom natten
Og i dette øyeblikk fant jeg
Skyggene i regnet
Så mye foregår
Så mye skjer
I det blodrøde regnets natt

Og Mørkets Dronning
Synger til sine døtre
Til sine sønner
En blodets bysselalla
Løfter om endeløse gleder
Og døtrene
(Og sønnene)
Jager gjennom natten
Lusker i
Det blodrøde regnets natt

Amos Keppler 2002