En hyllest til ulydigheten

Ulydighet og oppvigleri blir sett på som en fare i dagens verden. Slevsagt. I et samfunn som er avhengig av at folk kaster all sin selvstendighet og uavhengighet på båten for å fungere er ikke det det minste rart.

Et tyranni trenger blind lydighet for å bestå. Frihet, eller rettere sagt illusjonen av det gis innenfor gitte, forutbestemte grenser. Du får lov til å gå på grønt lys. Du blir gitt tillatelse til å drite i dass. Men glem ikke at alt som ikke er ettertrykkelig tillatt er forbudt.

Mange folk står i evigheter på en fortauskant og venter på at lyset skal bli grønt. Det røde lyset stopper dem, fryser dem fast i en fastlåst stilling, og de stirrer på det med et fjernt uttrykk i øynene. Det finnes ikke biler. Man kikker til høyre og venstre utallige ganger, men det er ikke en bil å se. Men folk rører seg ikke en centimeter ut i gaten.

Jeg mener slevsagt at man bør være ulydig, bør være en helsikes oppvigler, bør gå på rødt lys så ofte som vel mulig. Ikke det at det er en katastrofe om man går på grønt en sjelden gang, men det bør ikke bli en vane.

Tatt til sin ytterste konsekvens kan en slik tankegang føre deg langt.

Og du bør dra langt, langt utenfor og bortenfor hva det etablerte samfunn aksepterer, hva folk som er tilfreds med å være statuer sier er akseptabel oppførsel.

Og når du gjør det åpner verden seg for deg, åpner seg vidt, og når du har gjort det en stund, så åpner den seg enda en gang, og enda mer. Når det er lenge siden du sluttet å lytte til de som ønsker å begrense deg, å sperre deg inne i et fengsel av lover og regler så innser du plutselig og fullstendig uventet at ingenting, i sin ytterste konsekvens er umulig.

Intet er umulig for de som nekter å knele foran lydighetens idol. Det umulige er fullt mulig. Det tar simpelthen bare litt lenger tid noen ganger. Men egentlig er det eneste du behøver å gjøre er å ta ett eneste skritt ut i den travle gaten. Idet du gjør det vil du nemlig innse det åpenbare: det finnes simpelthen ingen biler der, og idet du innser det vil du krysse gaten trygg på deg selv og dine evner, og du vil gjøre det med et stort, stort smil om munnen.

Der ute i virvelvinden, utenfor alle fotgjengeroverganger finnes ingen gatelys som fryser deg til en statue, ingen biler som lemlester deg eller noen kniv som stikker hull på hjertet ditt.

Ja, det er så enkelt.