Det er nå over et år siden jeg sist betalte for å gå på kino og leide eller kjøpte en DVD. Jeg tenkte jeg skulle prøve det i et års tid, i hvert fall så lenge for å se hva erfaringene ville bli, og la meg si det med en eneste gang: de ble over all forventning. Jeg har sett en masse filmer og spart en hel masse penger.
Kostnadene var helt klart en av grunnene til at jeg startet mitt lille eksperiment. En annen, minst like viktig grunn er at jeg har i mange år irritert meg gul og blå over alle de filmene kinoen ikke viser, og dette gjelder gjerne de aller beste filmene i løpet av et gitt år.
De filmene som kommer på kino kommer jo litt før de blir tilgjengelig på nettet, i hvert med en viss teknisk kvalitet, men det er også det eneste argumentet som taler for å se dem på kino. Tålmodighet er en dyd, pleier jeg å si. Det er ofte ikke så lenge å vente heller. Og filmer blir tilgjengelig på nettet før de kommer på DVD i Norge eller i hvert fall samtidig.
Jeg har minst like godt bilde (24 tommers widescreen HD) som på kino og mye bedre lyd. Det er ingen forstyrrelser, ingen knasking av diverse dårlige etterligninger av mat eller snakking i salen. Det er bare meg og filmen.
Og som jeg har sagt til Stein Sandvik i Bergen Kino, under diverse diskusjoner i årenes løp: Det sosiale aspektet, som han og hans ilk påstår man kan få glede av ved å gå på kino kan den oppegående og kreative person lett oppnå andre steder og på andre og bedre måter.
søndag, desember 07, 2008
fredag, desember 05, 2008
Enda en pris som biter seg selv i halen og spytter dritt, og som de kan bruke til å tørke seg i ræven med
Generalsekretær i norsk presseforbund per edgar kokkvold har fått stortingets presselosjes toleransepris «for sin innsats for ytringsfriheten gjennom flere tiår».
Latteren setter seg fast i halsen på meg.
For det første: dette er bare enda en feel good pris, enda en utdeling som skal få norge og nordmenn og en gitt yrkesgruppe til å føle seg stor og edel på egen vegne, spesielt i år, når en kollega blir gitt prisen.
Og han får den for sin innsats for ytringsfriheten, som om noen i etablert media noensinne har gjort noe for ytringsfriheten. Den fjerde statsmakt er den støttende statsmakt, ikke den korrigerende, slik de til stadighet forteller oss at den er. Nei, etablert medias oppgave er å støtte oppunder det etablerte samfunnet, oppunder et gitt diktatur, og de i norsk, etablert media står så visst ikke tilbake for sine utenlandske kollegaer. De er minst like mye maktens lakeier som det de er. At en og annen journalist innimellom fortsatt graver i en sak og oppfører seg slik enhver journalist burde ha oppført seg endrer ikke det bildet.
Det finnes ingen tegn til sann selvransakelse i det norske mediamiljøet. De er veldig flink til å kritisere klanderverdige forhold i andre land, spesielt i land som er lett å kritisere, som nær sagt alle kritiserer, som det nærmest er skuddpremie på, mens jeg alltid vil mene at det fremste tegnet på en persons innsats, både for ytringsfriheten og andre forhold er at vedkommende først og fremst kritiserer forhold i det landet han eller hun lever i og/eller er statsborger i.
Etablert media er unnfallen ovenfor makten over hele verden, men norsk media bør ikke kimse av sin egen innsats i så måte. Deres fantastiske evne til å styre unna sannheten i sine reportasjer er egentlig ganske så fenomenal.
Det er tydelig over hele spekteret, både når det gjelder innenriks og utenriksstoff. Man kan stille spørsmålet om det er udugelighet eller om det blir gjort med vitende og vilje. Min bestemte holdning er at det er litt av begge deler.
Reportasjene, i aviser og på tv, og på nettet er farget, ikke bare litt, men tvers igjennom. Det spiller liten rolle om redaksjonen har kapitalistiske eller sosialistiske røtter. Begge deler har for lengst blitt suget inn i medstrøm media, og medstrøm media dekker alt som måtte ligne en sannhet med et tjukt lag av glasur som aldri riktig forsvinner. Ta praktisk talt hvilket som helst oppslag og du vil finne Bedraget. Det er ikke nødvendigvis direkte løgn det som står der, de er sleipere enn som så. Som alle andre i maktposisjoner lyver de ofte ved å fortelle sannheten, ved å sette opp speil og slippe ut røyk, og få folk til å se i en helt annen retning enn der de bør se. Det at den gode Per Edgar er et fremtredende medlem av norsk presse virker mot han i den opplyste og kritiske persons øyne, ikke for.
Nei, Kokkvold & co er slett ikke forsvarere av ytringsfriheten, men forvaltere av løgnen, den Løgnen som står seg så utrolig godt i våre dager, og som er så lett å opprettholde, fordi ingen i etablert media står opp og taler den midt imot. En slik person ville, i det minste ha vært i nærheten av å gjøre seg fortjent til en liten og kort, veldig kort ikke fullt så oppstyltet tale.
Latteren setter seg fast i halsen på meg.
For det første: dette er bare enda en feel good pris, enda en utdeling som skal få norge og nordmenn og en gitt yrkesgruppe til å føle seg stor og edel på egen vegne, spesielt i år, når en kollega blir gitt prisen.
Og han får den for sin innsats for ytringsfriheten, som om noen i etablert media noensinne har gjort noe for ytringsfriheten. Den fjerde statsmakt er den støttende statsmakt, ikke den korrigerende, slik de til stadighet forteller oss at den er. Nei, etablert medias oppgave er å støtte oppunder det etablerte samfunnet, oppunder et gitt diktatur, og de i norsk, etablert media står så visst ikke tilbake for sine utenlandske kollegaer. De er minst like mye maktens lakeier som det de er. At en og annen journalist innimellom fortsatt graver i en sak og oppfører seg slik enhver journalist burde ha oppført seg endrer ikke det bildet.
Det finnes ingen tegn til sann selvransakelse i det norske mediamiljøet. De er veldig flink til å kritisere klanderverdige forhold i andre land, spesielt i land som er lett å kritisere, som nær sagt alle kritiserer, som det nærmest er skuddpremie på, mens jeg alltid vil mene at det fremste tegnet på en persons innsats, både for ytringsfriheten og andre forhold er at vedkommende først og fremst kritiserer forhold i det landet han eller hun lever i og/eller er statsborger i.
Etablert media er unnfallen ovenfor makten over hele verden, men norsk media bør ikke kimse av sin egen innsats i så måte. Deres fantastiske evne til å styre unna sannheten i sine reportasjer er egentlig ganske så fenomenal.
Det er tydelig over hele spekteret, både når det gjelder innenriks og utenriksstoff. Man kan stille spørsmålet om det er udugelighet eller om det blir gjort med vitende og vilje. Min bestemte holdning er at det er litt av begge deler.
Reportasjene, i aviser og på tv, og på nettet er farget, ikke bare litt, men tvers igjennom. Det spiller liten rolle om redaksjonen har kapitalistiske eller sosialistiske røtter. Begge deler har for lengst blitt suget inn i medstrøm media, og medstrøm media dekker alt som måtte ligne en sannhet med et tjukt lag av glasur som aldri riktig forsvinner. Ta praktisk talt hvilket som helst oppslag og du vil finne Bedraget. Det er ikke nødvendigvis direkte løgn det som står der, de er sleipere enn som så. Som alle andre i maktposisjoner lyver de ofte ved å fortelle sannheten, ved å sette opp speil og slippe ut røyk, og få folk til å se i en helt annen retning enn der de bør se. Det at den gode Per Edgar er et fremtredende medlem av norsk presse virker mot han i den opplyste og kritiske persons øyne, ikke for.
Nei, Kokkvold & co er slett ikke forsvarere av ytringsfriheten, men forvaltere av løgnen, den Løgnen som står seg så utrolig godt i våre dager, og som er så lett å opprettholde, fordi ingen i etablert media står opp og taler den midt imot. En slik person ville, i det minste ha vært i nærheten av å gjøre seg fortjent til en liten og kort, veldig kort ikke fullt så oppstyltet tale.
Tilfeldighetenes ekstreme viderverdigheter
Dette innlegget skulle egentlig ha handlet om mangel på sann sosial omgang i dagens moderne verden. Merkelige omstendigheter har dog vridd det ytterligere en tanke mot det bisarre og pussige.
Vanligvis går jeg ikke ut i helgen. Det blir for fullt de fleste steder og jeg foretrekker å gå ut midt i uken når de fleste holder seg hjemme.
Men i dag mistet jeg brillene mine på bussen og de blir tidligst tilgjengelig på hittegodskontoret på Bystasjonen mandag morgen, om overhodet. Så da hadde jeg valget mellom å sitte og myse foran PC’en eller hive meg på bussen, og valgte slevsagt det siste.
I løpet av dagen ringte jeg til folk, sendte sms og oppsøkte bekjente hjemme. I løpet av dagen følte jeg meg stadig mer forbløffet og opplevelsen av forfølgelsesvanvidd, overbevisningen om at det fantes noen der ute (eller oppe) som ikke likte meg ble stadig sterkere.
En jeg kontaktet via telefon hadde fått influensa. Okay, greit nok, ingen stor sak. Det var synd på han, men det ødela ikke dagen for meg på noen måte. Den neste jeg kontaktet lå på sykehus med galleblærebetennelse og hadde det innfor jævlig vondt. Hun kunne ikke bli med meg på byen. Den neste hadde brukket foten og hadde fått beskjed om å holde seg i ro i flere uker. En annen hadde fått diaré. Det rant og rant og han følte seg slett ikke lysten på en rotbløyte på Bergens dunkle utesteder. Kanskje i morgen, sa han, manana. Vel, det var jo litt fremgang, men jeg følte meg fortsatt i økende grad som om jeg deltok i en episode av The Twilight Zone eller noe. Da den neste fortalte meg at han hadde blitt forkjølet kvelden i forveien og følte seg slapp og elendig fikk jeg skikkelig følelse av at verden hadde gått av hengslene.
Jeg mener, alle disse var virkelig syke. De prøvde ikke å vri seg unna eller noe. Nå så jeg ikke at fyren som påstod at han hadde brukket foten virkelig hadde brukket den, men fyren pleier ikke å komme med utflukter og spesielt ikke slike utflukter, spesielt ikke når det kan avsløres neste gang jeg ser han. De andre var helt klart syke. Man hørte det på dem. Flere kunne knapt snakke (eller kvekke).
Legg til at de andre i min personlige telefonkatalog enten ikke svarte på telefonen, ikke var tilgjengelig av andre grunner eller ikke fulgte min oppfordring om å være spontan, og kvelden ble fullkommen.
Man vet jo at det blir vanskelig når man prøver å få til slikt i siste liten. Sjansen minsker for at positive ting skjer, i hvert fall i dagens samfunn. Det er forståelig at mange allerede har lagt planer eller at noe har skjedd som forhindrer dem fra å ta en rotbløyte eller være sosiale med akkurat deg en gitt kveld, men dette er hinsides oddsen for tilfeldighetenes spill, noe jeg vet en del om.
Det er ofte vanskelig å holde kontakten og å være sosial i dag, fordi alle er så opptatt hele tiden. Alle driver på med sitt, og man må planlegge lang tid i forveien for at folk skal få tid samtidig, og selv da blir det vanskelig.
Men det blir slevsagt enda vanskeligere når den kjeden av tilfeldigheter som folk flest kaller skjebnen bestemmer seg for at du skal få æren av å være skjebnens hakkekylling i dag. Gratulerer, du går like i fengsel. Når du passerer start får du ikke 2000 kroner.
Nå kunne det slevsagt også ha vært langt verre. Det er tross alt ikke jeg som er syk eller har brukket benet, eller har blitt påkjørt og havnet på sykehus, eller fått en meteor i hodet eller blitt truffet av en kule som ble avfyrt fra andre enden av kloden og som blåste med vær og vind over land og hav før den bestemte seg for å treffe meg i hodet. Noen ganger har man faktisk svært gode grunner for å være takknemlig.
Jeg tok et par øl alene i håp om at ting skulle snu seg og jeg skulle treffe på mer perifert kjente eller til og med helt ukjente i kveld, men det ble liksom ikke noe av det, om du skjønner. Piffen hadde gått ut av kvelden før den hadde startet. Jeg reiste hjem tidlig.
Så da sitter jeg her da, og myser foran skjermen. Trøsten må være at dette er noe jeg kan fortelle i lystelige lag resten av livet.
Alle vil tro jeg spøker.
Vanligvis går jeg ikke ut i helgen. Det blir for fullt de fleste steder og jeg foretrekker å gå ut midt i uken når de fleste holder seg hjemme.
Men i dag mistet jeg brillene mine på bussen og de blir tidligst tilgjengelig på hittegodskontoret på Bystasjonen mandag morgen, om overhodet. Så da hadde jeg valget mellom å sitte og myse foran PC’en eller hive meg på bussen, og valgte slevsagt det siste.
I løpet av dagen ringte jeg til folk, sendte sms og oppsøkte bekjente hjemme. I løpet av dagen følte jeg meg stadig mer forbløffet og opplevelsen av forfølgelsesvanvidd, overbevisningen om at det fantes noen der ute (eller oppe) som ikke likte meg ble stadig sterkere.
En jeg kontaktet via telefon hadde fått influensa. Okay, greit nok, ingen stor sak. Det var synd på han, men det ødela ikke dagen for meg på noen måte. Den neste jeg kontaktet lå på sykehus med galleblærebetennelse og hadde det innfor jævlig vondt. Hun kunne ikke bli med meg på byen. Den neste hadde brukket foten og hadde fått beskjed om å holde seg i ro i flere uker. En annen hadde fått diaré. Det rant og rant og han følte seg slett ikke lysten på en rotbløyte på Bergens dunkle utesteder. Kanskje i morgen, sa han, manana. Vel, det var jo litt fremgang, men jeg følte meg fortsatt i økende grad som om jeg deltok i en episode av The Twilight Zone eller noe. Da den neste fortalte meg at han hadde blitt forkjølet kvelden i forveien og følte seg slapp og elendig fikk jeg skikkelig følelse av at verden hadde gått av hengslene.
Jeg mener, alle disse var virkelig syke. De prøvde ikke å vri seg unna eller noe. Nå så jeg ikke at fyren som påstod at han hadde brukket foten virkelig hadde brukket den, men fyren pleier ikke å komme med utflukter og spesielt ikke slike utflukter, spesielt ikke når det kan avsløres neste gang jeg ser han. De andre var helt klart syke. Man hørte det på dem. Flere kunne knapt snakke (eller kvekke).
Legg til at de andre i min personlige telefonkatalog enten ikke svarte på telefonen, ikke var tilgjengelig av andre grunner eller ikke fulgte min oppfordring om å være spontan, og kvelden ble fullkommen.
Man vet jo at det blir vanskelig når man prøver å få til slikt i siste liten. Sjansen minsker for at positive ting skjer, i hvert fall i dagens samfunn. Det er forståelig at mange allerede har lagt planer eller at noe har skjedd som forhindrer dem fra å ta en rotbløyte eller være sosiale med akkurat deg en gitt kveld, men dette er hinsides oddsen for tilfeldighetenes spill, noe jeg vet en del om.
Det er ofte vanskelig å holde kontakten og å være sosial i dag, fordi alle er så opptatt hele tiden. Alle driver på med sitt, og man må planlegge lang tid i forveien for at folk skal få tid samtidig, og selv da blir det vanskelig.
Men det blir slevsagt enda vanskeligere når den kjeden av tilfeldigheter som folk flest kaller skjebnen bestemmer seg for at du skal få æren av å være skjebnens hakkekylling i dag. Gratulerer, du går like i fengsel. Når du passerer start får du ikke 2000 kroner.
Nå kunne det slevsagt også ha vært langt verre. Det er tross alt ikke jeg som er syk eller har brukket benet, eller har blitt påkjørt og havnet på sykehus, eller fått en meteor i hodet eller blitt truffet av en kule som ble avfyrt fra andre enden av kloden og som blåste med vær og vind over land og hav før den bestemte seg for å treffe meg i hodet. Noen ganger har man faktisk svært gode grunner for å være takknemlig.
Jeg tok et par øl alene i håp om at ting skulle snu seg og jeg skulle treffe på mer perifert kjente eller til og med helt ukjente i kveld, men det ble liksom ikke noe av det, om du skjønner. Piffen hadde gått ut av kvelden før den hadde startet. Jeg reiste hjem tidlig.
Så da sitter jeg her da, og myser foran skjermen. Trøsten må være at dette er noe jeg kan fortelle i lystelige lag resten av livet.
Alle vil tro jeg spøker.
torsdag, desember 04, 2008
En ørliten seier i en jungel av tap (III)
Den europeiske menneskerettsdomstolen har avgjort at to menn ikke skal stå i det britiske politiets beryktede DNA-arkiv. De står der, i likhet med millioner av andre som aldri har blitt dømt for noen forbrytelse. Offisielle tall sier at omtrent en million for mange står i arkivene, men uoffisielle tall sier det er langt mer. Slik det ofte er så er de uoffisielle tallene enda verre enn de offisielle.
Dommerne uttalte i sakens anledning at informasjonen «ikke på noen måte er nødvendig i et demokrati». De slo fast at loven er et brudd på artikkel 8 om rett til privatliv i den europeiske menneskerettskonvensjonen. Både dommen og premissene for den er et knusende nederlag for det britiske maktapparatet.
Forhåpentlig stemmer det som de første kommentarene sier at dommen kan få vidtrekkende konsekvenser for hvordan opplysninger om folks DNA blir lagret i den Britiske nasjonale databasen. Innenriksminister Jacqui Smith uttalte at hun var «skuffet» over avgjørelsen. Hun sier at den eksisterende loven, som sier at alle som har blitt arrestert skal registreres vil bli stående mens hun og hennes kollegaer i den britiske fascistregjeringen vurderer dommen.
I en verden av stadig mer undertrykkende lover har den britiske regjeringen lenge ført an. Dette er et av de få tilbakeslagene de har hatt i sin forsterkning av diktaturet i Storbritannia.
Advokaten til de to mennene, Peter Mahy sier myndighetene nå umiddelbart burde ha satt i gang med å ødelegge DNA-arkivene av folk som aldri har blitt dømt for noen forbrytelse.
Men det vet vi allerede ikke vil skje.
Dommerne uttalte i sakens anledning at informasjonen «ikke på noen måte er nødvendig i et demokrati». De slo fast at loven er et brudd på artikkel 8 om rett til privatliv i den europeiske menneskerettskonvensjonen. Både dommen og premissene for den er et knusende nederlag for det britiske maktapparatet.
Forhåpentlig stemmer det som de første kommentarene sier at dommen kan få vidtrekkende konsekvenser for hvordan opplysninger om folks DNA blir lagret i den Britiske nasjonale databasen. Innenriksminister Jacqui Smith uttalte at hun var «skuffet» over avgjørelsen. Hun sier at den eksisterende loven, som sier at alle som har blitt arrestert skal registreres vil bli stående mens hun og hennes kollegaer i den britiske fascistregjeringen vurderer dommen.
I en verden av stadig mer undertrykkende lover har den britiske regjeringen lenge ført an. Dette er et av de få tilbakeslagene de har hatt i sin forsterkning av diktaturet i Storbritannia.
Advokaten til de to mennene, Peter Mahy sier myndighetene nå umiddelbart burde ha satt i gang med å ødelegge DNA-arkivene av folk som aldri har blitt dømt for noen forbrytelse.
Men det vet vi allerede ikke vil skje.
Nattens og dagens sitater (I)
«Å våge er å miste fotfeste for en stund. Å ikke våge er å miste seg selv.»
Søren Kirkegård
«God oppdragelse er en stor ulempe i vår tid. Det stenger en ute fra så mye.»
Oscar Wilde
«Når du nekter deg gleder gjør du ofte ikke annet enn å lagre begjær i et dypt skjulested i deg selv.»
Kahlil Gibran
«Du kan legge hundre lik utenfor cellen min. Det gjør meg ingenting.»
Charles Manson
«Jeg skuet ut over Oljeberget og ble tilbudt hele verden. Gud ble inderlig forbannet da jeg avslo»
Jesus - de skjulte og makulerte dødehavsruller
«Jeg vet ikke om Gud eksisterer, men det hadde vært bedre for ryktet hans om han ikke fantes»
Jules Renard
«De som har makten er de som vil ha den. Det nytter ikke å bytte ut en tobent ulveflokk med en annen».
Jon Michelet - Orions belte
«Alt som ikke dreper deg og gjør deg til en zombie gjør deg sterkere»
Fritt etter Nietzsche
«Herre, jeg er din fange. Du har kalt mitt hjerte. Og jeg har ikke lengre noe valg. For alt annet enn din nærhet er tomhet. Alt annet enn din vilje er intet. Jeg makter ikke lengre å se mening utenfor dine ønsker».
Enda en typisk, sinnssyk tulling på kristenblogg.no
Søren Kirkegård
«God oppdragelse er en stor ulempe i vår tid. Det stenger en ute fra så mye.»
Oscar Wilde
«Når du nekter deg gleder gjør du ofte ikke annet enn å lagre begjær i et dypt skjulested i deg selv.»
Kahlil Gibran
«Du kan legge hundre lik utenfor cellen min. Det gjør meg ingenting.»
Charles Manson
«Jeg skuet ut over Oljeberget og ble tilbudt hele verden. Gud ble inderlig forbannet da jeg avslo»
Jesus - de skjulte og makulerte dødehavsruller
«Jeg vet ikke om Gud eksisterer, men det hadde vært bedre for ryktet hans om han ikke fantes»
Jules Renard
«De som har makten er de som vil ha den. Det nytter ikke å bytte ut en tobent ulveflokk med en annen».
Jon Michelet - Orions belte
«Alt som ikke dreper deg og gjør deg til en zombie gjør deg sterkere»
Fritt etter Nietzsche
«Herre, jeg er din fange. Du har kalt mitt hjerte. Og jeg har ikke lengre noe valg. For alt annet enn din nærhet er tomhet. Alt annet enn din vilje er intet. Jeg makter ikke lengre å se mening utenfor dine ønsker».
Enda en typisk, sinnssyk tulling på kristenblogg.no
tirsdag, desember 02, 2008
En ekstremt bløt spiss
Det finnes fortsatt, utrolig nok de i norge som kaller israel «demokratiets spydspiss» i Midt Østen, også folk som kan være svært så fornuftig på andre områder. For meg er landet israel, dets skiftende regjeringer og dets maktstruktur enda et symptom på alt som har gått fra galt til verre de siste tiårene.
I denne saken er dessverre ikke blant annet Konrad noe bedre enn andre. Han har en tendens til å kalle alle som kritiserer israel og israels regjering og maktapparat «antisemitter», noe som for øvrig også er en svært så unøyaktig beskrivelse, da «alle» folkeslag i regionen kan kalles semitter.
Svært få av de i norge som kritiserer israel angriper jødene som «folk» (hva nå enn det er), men de angriper, som de bør gjøre de vedvarende, brutale og avskyelige handlingene til de i det israelske maktapparatet. En annen ting er at en gitt regjerings politikk har stor støtte blant jødene og at den israelske fredsbevegelsen er knøttliten. Det er ingen skjult agenda her. Israel og dets representanter blir angrepet for sine handlinger, som brutal okkupantmakt og for sin åpenbare, grunnleggende umenneskelighet.
Staten Israel skulle aldri vært dannet. Hvis ikke det var klart fra starten av så ble det nokså soleklart nokså raskt. Handlingene til de forskjellige regjeringene, og hæren og maktapparatet i landet er så avskyelig at et hvilket som helst annet land for lengst ville ha blitt utestengt, isolert fra det «gode» internasjonale selskap, akkurat som Sør Afrika, som var, i likhet med hva israel er nå et apartheidregime.
Israel har blitt, ved hjelp av sin rike onkel USA, og ved andres unnfallenhet og støtte ett av verdens fremste militærmakter, på nivå med langt større land som Frankrike, Storbritannia, Canada og Australia, for å nevne noen. Og de bruker den militærmakten nådeløst, blant annet til å bevisst, i løpet av de siste ti årene drepe hundrevis av små barn på vestbredden og i Gaza.
Nei, de er ikke en så gjennomført apartheidstat som Sør Afrika var, men det er synlig, i alle delene av israelsk samfunnsliv, også mot de palestinerne som er israelske statsborgere. Nei, de er ikke like ille som Nazi Tyskland, men de bruker mange av de samme metodene i sin undertrykkelse i egenskap av brutal okkupantmakt. Og når det gjelder Palestinernes små myggstikk mot den nevnte makten? Alle land har, i følge folkeretten full rett til å bruke de kraftigste metoder mot en invasjonshær og land.
Er israel en hårsbredd bedre enn andre land i regionen? Kanskje, kanskje ikke. Spiller det noen rolle? Overhodet ikke. Hele den diskusjonen er bare enda en bevisst? avledning. Man bør simpelthen fordømme dem alle, så enkelt er det.
Jeg synes dog israel fortjener en suveren førsteplass i så måte. Det er ingen konkurranse.
I denne saken er dessverre ikke blant annet Konrad noe bedre enn andre. Han har en tendens til å kalle alle som kritiserer israel og israels regjering og maktapparat «antisemitter», noe som for øvrig også er en svært så unøyaktig beskrivelse, da «alle» folkeslag i regionen kan kalles semitter.
Svært få av de i norge som kritiserer israel angriper jødene som «folk» (hva nå enn det er), men de angriper, som de bør gjøre de vedvarende, brutale og avskyelige handlingene til de i det israelske maktapparatet. En annen ting er at en gitt regjerings politikk har stor støtte blant jødene og at den israelske fredsbevegelsen er knøttliten. Det er ingen skjult agenda her. Israel og dets representanter blir angrepet for sine handlinger, som brutal okkupantmakt og for sin åpenbare, grunnleggende umenneskelighet.
Staten Israel skulle aldri vært dannet. Hvis ikke det var klart fra starten av så ble det nokså soleklart nokså raskt. Handlingene til de forskjellige regjeringene, og hæren og maktapparatet i landet er så avskyelig at et hvilket som helst annet land for lengst ville ha blitt utestengt, isolert fra det «gode» internasjonale selskap, akkurat som Sør Afrika, som var, i likhet med hva israel er nå et apartheidregime.
Israel har blitt, ved hjelp av sin rike onkel USA, og ved andres unnfallenhet og støtte ett av verdens fremste militærmakter, på nivå med langt større land som Frankrike, Storbritannia, Canada og Australia, for å nevne noen. Og de bruker den militærmakten nådeløst, blant annet til å bevisst, i løpet av de siste ti årene drepe hundrevis av små barn på vestbredden og i Gaza.
Nei, de er ikke en så gjennomført apartheidstat som Sør Afrika var, men det er synlig, i alle delene av israelsk samfunnsliv, også mot de palestinerne som er israelske statsborgere. Nei, de er ikke like ille som Nazi Tyskland, men de bruker mange av de samme metodene i sin undertrykkelse i egenskap av brutal okkupantmakt. Og når det gjelder Palestinernes små myggstikk mot den nevnte makten? Alle land har, i følge folkeretten full rett til å bruke de kraftigste metoder mot en invasjonshær og land.
Er israel en hårsbredd bedre enn andre land i regionen? Kanskje, kanskje ikke. Spiller det noen rolle? Overhodet ikke. Hele den diskusjonen er bare enda en bevisst? avledning. Man bør simpelthen fordømme dem alle, så enkelt er det.
Jeg synes dog israel fortjener en suveren førsteplass i så måte. Det er ingen konkurranse.
mandag, desember 01, 2008
Helt normal galskap
Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske ment at såkalte mentale sykdommer, lidelser ikke er sykdommer i det hele tatt, men tvert om kulturelt betinget og/eller en kulturelt betinget reaksjon på abnormal/unormal oppførsel eller sagt på en annen, bedre måte: utenfor det som et gitt samfunn definerer som normal oppførsel. Hvis man oppfører seg utenfor parametrene for akseptabel oppførsel blir man gjerne stemplet som syk. Med andre ord psykologien er i selve sitt fundament noe skikkelig sludder, og enda verre: skikkelig farlig sludder.
Dette fant jeg ut nokså tidlig, som jeg fant ut mange ting nokså tidlig og som med mange andre ting fant jeg ut at det faktisk var en god del folk som var enig med meg. Jeg satt der og nikket gjenkjennende når jeg leste andres konklusjoner, både «fagmenn» og «legmenn», og fant ut at de hadde kommet fram til samme konklusjon som meg.
Antipsykologien og antipsykiatrien har en lang historie, nesten en like lang historie som psykologi og psykiatri selv. Både psykologi og psykiatri, som man gjerne kan blande sammen, slik jeg ser det har helt siden starten blitt brukt av det etablerte samfunn for å angripe og hjernevaske dissidenter og alle som de med makt ønsket skulle bli tatt hånd om.
Gifte kvinner som ikke oppførte seg slik ektemannen ønsket ble gjerne gitt medisinske diagnoser og sperret inne på galehusene. Slaver som enten ikke ville arbeide eller til stadighet rømte ble gitt diagnoser for å forklare deres ulogiske oppførsel. Statens og samfunnets fiender, de man ikke klarte å smelle en kriminalanklage (en kriminell anklage) på både i Sovjetunionen, USA og i Norge for den saks skyld ble sperret inne på asylet. Psykiatrien uvikler seg stadig. Atferdskontroll blir et stadig viktigere våpen i maktens tjeneste. Slik som det gjerne er på de aller fleste områder er det også på dette: Alt blir verre, ikke bedre.
Også fordi produksjon og utvikling og salg av medisin er en ekstremt innbringende megaindustri som de med stadig tykkere lommebøker ønsker skal bli enda mer innbringende. Makten, i alle dens variasjoner ønsker sløve og nedsløvede konsumenter.
Folk som Thomas Szasz, Michel Foucault og andre som blir regnet som «grunnleggerne» av antipsykiatrien på 1960-tallet, men som bygget på flere århundrer med motstand mot det påpekte det slevsagte. Kriteriene, definisjonene for hundrevis av såkalte mentale lidelser er bevisst vage og tilfeldige, slik at nær sagt hva som helst og hvilken som helst oppførsel kan brukes i en gitt diagnose, og at «behandling» ødelegger et menneske og alt som er unikt og verdifullt ved det, som gjør en person til den han eller hun er. Som Szasz sa det:
En gitt psykologs mål med enhver pasient er å få vedkommende til å akseptere en normal, ordinær tilværelse. Hans eller hennes oppgave er å få folk til å passe inn, til å innordne seg, til å gå i takt, å konfirmere seg. Hvis man ikke har et ordnet åtte til fire liv blir man oppmuntret til å søke det, fordi det er der lykke og sunnhet ligger. Utallige opprørere og avvikere har blitt overtalt til å vende om og å bli gode samfunnsborgere. Og hvis ikke det hjelper står psykiatrien klar til å ta over, med tvangsinnleggelse, tvangsremmer, sløvende medisiner, elektrosjokk og både fysisk og kjemisk lobotomi.
Schizofreni, forfølgelsesvanvidd, bipolaritet, personlighetsspaltning, ADHD, depresjoner og som sagt hundrevis av andre «mentale lidelser» er enten rent oppspinn av forskjellig opphav eller tolket på en helt sinnssyk måte, en som passer inn i samfunnets mønster. Der lidelsene kan sies å være reelle er de som nevnt skapt av kulturelt press og ikke som et resultat av noen sykdom. Sivilisasjonens umenneskelige behandling av mennesker skaper dype, uhyggelige konflikter mellom det vi virkelig er og det samfunnet forlanger at vi skal være.
Og hvis vi ikke vil så skal vi.
Szasz blir gjerne koblet sammen med Scientologikirken, uansett hvor mange ganger han benekter at det finnes noen kobling. Propaganda er også et svært viktig verktøy for Makten.
Dette fant jeg ut nokså tidlig, som jeg fant ut mange ting nokså tidlig og som med mange andre ting fant jeg ut at det faktisk var en god del folk som var enig med meg. Jeg satt der og nikket gjenkjennende når jeg leste andres konklusjoner, både «fagmenn» og «legmenn», og fant ut at de hadde kommet fram til samme konklusjon som meg.
Antipsykologien og antipsykiatrien har en lang historie, nesten en like lang historie som psykologi og psykiatri selv. Både psykologi og psykiatri, som man gjerne kan blande sammen, slik jeg ser det har helt siden starten blitt brukt av det etablerte samfunn for å angripe og hjernevaske dissidenter og alle som de med makt ønsket skulle bli tatt hånd om.
Gifte kvinner som ikke oppførte seg slik ektemannen ønsket ble gjerne gitt medisinske diagnoser og sperret inne på galehusene. Slaver som enten ikke ville arbeide eller til stadighet rømte ble gitt diagnoser for å forklare deres ulogiske oppførsel. Statens og samfunnets fiender, de man ikke klarte å smelle en kriminalanklage (en kriminell anklage) på både i Sovjetunionen, USA og i Norge for den saks skyld ble sperret inne på asylet. Psykiatrien uvikler seg stadig. Atferdskontroll blir et stadig viktigere våpen i maktens tjeneste. Slik som det gjerne er på de aller fleste områder er det også på dette: Alt blir verre, ikke bedre.
Også fordi produksjon og utvikling og salg av medisin er en ekstremt innbringende megaindustri som de med stadig tykkere lommebøker ønsker skal bli enda mer innbringende. Makten, i alle dens variasjoner ønsker sløve og nedsløvede konsumenter.
Folk som Thomas Szasz, Michel Foucault og andre som blir regnet som «grunnleggerne» av antipsykiatrien på 1960-tallet, men som bygget på flere århundrer med motstand mot det påpekte det slevsagte. Kriteriene, definisjonene for hundrevis av såkalte mentale lidelser er bevisst vage og tilfeldige, slik at nær sagt hva som helst og hvilken som helst oppførsel kan brukes i en gitt diagnose, og at «behandling» ødelegger et menneske og alt som er unikt og verdifullt ved det, som gjør en person til den han eller hun er. Som Szasz sa det:
«Det finnes ingen sann sinnssykdom, bare oppførsel som er så annerledes, at den blir stemplet som avvikende og sinnssyk».Med andre ord, det er ikke slik at psykologien og psykiatrien bare blir brukt på gal måte, men at den som nevnt er rystende gal i sine grunnvoller, og at millioner av liv blir enda en gang, på enda et område ødelagt på medisinens alter.
En gitt psykologs mål med enhver pasient er å få vedkommende til å akseptere en normal, ordinær tilværelse. Hans eller hennes oppgave er å få folk til å passe inn, til å innordne seg, til å gå i takt, å konfirmere seg. Hvis man ikke har et ordnet åtte til fire liv blir man oppmuntret til å søke det, fordi det er der lykke og sunnhet ligger. Utallige opprørere og avvikere har blitt overtalt til å vende om og å bli gode samfunnsborgere. Og hvis ikke det hjelper står psykiatrien klar til å ta over, med tvangsinnleggelse, tvangsremmer, sløvende medisiner, elektrosjokk og både fysisk og kjemisk lobotomi.
Schizofreni, forfølgelsesvanvidd, bipolaritet, personlighetsspaltning, ADHD, depresjoner og som sagt hundrevis av andre «mentale lidelser» er enten rent oppspinn av forskjellig opphav eller tolket på en helt sinnssyk måte, en som passer inn i samfunnets mønster. Der lidelsene kan sies å være reelle er de som nevnt skapt av kulturelt press og ikke som et resultat av noen sykdom. Sivilisasjonens umenneskelige behandling av mennesker skaper dype, uhyggelige konflikter mellom det vi virkelig er og det samfunnet forlanger at vi skal være.
Og hvis vi ikke vil så skal vi.
Szasz blir gjerne koblet sammen med Scientologikirken, uansett hvor mange ganger han benekter at det finnes noen kobling. Propaganda er også et svært viktig verktøy for Makten.
«Det er ikke galt å være sprø i en sinnssyk verden».
«Galskap er en sunn reaksjon på en sinnssyk verden».
«Galskap er en sunn reaksjon på en sinnssyk verden».
Noen få av mange relevante bøker:
Thomas Szasz: The Myth of Mental Illness (1960) ISBN-13: 978-0060911515 ISBN-10: 0060911514 og The manufacture of madness (1970) ISBN-10: 071007221X ISBN-13: 978-0710072214
Michel Faucault: Madness and civilization (1961)
søndag, november 30, 2008
Helsetjenestens antiservice
Jeg møtte opp i god tid på røntgenavdelingen til Hospitalet Betanien i Fyllingsdalen en dag, bevæpnet med henvisning fra lege. Det fantes ikke kø, ikke engang antydning til det engang. Faktisk var det nokså tomt for folk. Jeg går fram til luken, der de sitter og drikker kaffe, og jeg leverer fra meg henvisningen til den rødhårede damen.
- Den der gjelder ikke lenger, sier hun med dårlig skjult skadefryd.
- Hva mener du? Spør jeg nokså avslappet, sikker på at det er en feil fra hennes side.
- Xxxxx (legen min) har fått beskjed om det for lenge siden. Du må bestille time nå.
- Jeg ringte til dere, sa jeg tålmodig. – Da fikk jeg beskjed om å komme i god tid før klokken 14.00 om dagen. Nå er den 12.45…
Jeg smiler bredt til henne.
- Xxxxx har fått gjentatte beskjeder om at det nå må bestilles time, snøfter rødhåringen. Det som står på papiret om at man kan møte opp her mellom 08.00 og 14.00 stemmer ikke lenger. Det er en måned siden vi sluttet med det.
- Jeg leste det om at man kunne komme når man vil, påpekte jeg, - og syntes det var for godt til å være sant…
- Xxxxx har fått beskjed om det mange ganger, sa den rødhårede damen i hvit frakk megetsigende.
- Derfor ringte jeg til dere og spurte om jeg likevel behøvde time, sa jeg veldig tålmodig. - Da ble jeg også opplyst om den nye regelen, men etter noe fram og tilbake fikk jeg beskjed om at det likevel var greit, bare jeg kom i god tid før 14.00.
- Vi kan ikke gjøre slike unntak, snøfter damen.
- Men den jeg snakket med satt her hvor du nå sitter, påpekte jeg, og hevet stemmen en oktav, ikke lenger fullt så tålmodig. – Og gjorde det unntaket. Det hadde ikke vært noe problem for meg å bestille time, men jeg fikk altså beskjed om at det ikke var nødvendig. Jeg prøvde ikke å overtale den jeg snakket med eller noe. Hun sa helt uoppfordret at jeg ikke behøvde å bestille time.
- Hva snakker du om? Utbrøt rødhåringen i luken.
- For å gjenta meg selv: Jeg ringte til dere og spurte om det som står på papiret, om at man kan komme når man vil før klokken 2 om dagen virkelig stemmer. Da fikk jeg beskjed om at det var greit at jeg kom når det passet for meg innenfor angitt tidspunkt.
- Men det stemmer jo aldeles ikke, jamret damen bak skranken.
- Det var den beskjeden jeg fikk, påpekte jeg. – Jeg kunne komme når som helst for røntgen av nakken, uten noen forberedelser og uten å bestille time, fra mandag til fredag før klokken 2 om dagen. Det kunne ikke misforstås.
- Det kan du ikke, sa damen. – Det kan du slett ikke! Vi gjør det ikke slik lenger.
- Hør her, sa jeg, meget avdempet. – Når jeg fikk beskjed om at det var helt greit at jeg fikk komme så kan ikke verken du eller noen andre her gi meg kontrabeskjed når jeg har reist hele den lange veien hit og gått et kvarter i snøslaps med bare sko på bena, ikke uten en fornuftig grunn, som at strømmen har gått eller noe lignende. Dette ser ut til å være et spørsmål om ren prestisje fra din side. Spør du meg er det på høy tid at du viser en smule fleksibilitet.
- Det blir det ikke snakk om, snerret hun.
For så å stusse, åpenbart usikker på hva hun nettopp hadde sagt, hva hun egentlig hadde svart på…
- Da vil jeg snakke med din overordnede, sa jeg. – Jeg synes du utnytter stillingen din, og at du ikke hører hjemme i jobben din, slik du behandler folk. Andre vil kanskje finne seg i å bli behandlet dårlig, men jeg hører ikke til dem. Jeg vil snakke med samtlige over deg for å fortelle dem at du ikke bør ha den jobben du har, og for å finne ut om det finnes noe som engang ligner fleksibilitet eller grunnleggende menneskelighet på dette stedet.
Hun ble blek, veldig blek.
For å gjøre en lang historie kort: det fantes verken fleksibilitet eller menneskelighet. Det kom andre til, «tiltrukket» av oppstyret. Jeg gjentok innbitt, men fortsatt noenlunde avslappet det jeg hadde sagt tidligere, men det nyttet ikke. De andre sa egentlig ingenting, men overlot til hun jeg allerede hadde «snakket med» en stund å avslutte seansen. De hadde heller ikke noe fornuftig og si.
Kanskje slapp jeg brukbart fra det. Jeg må innrømme at diverse saker der helsetjenesten eller offentlige tjenestemenn har tilkalt politiet dukket opp i tankene mine.
I gamle dager ville jeg ha gått til etablert media og ikke fått publisert historien min. Nå er situasjonen dog en smule annerledes.
Jeg forlot Hospitalet Betanien med uforrettet sak, enda en illusjon fattigere, eller enda litt fattigere eller rikere på illusjoner.
- Den der gjelder ikke lenger, sier hun med dårlig skjult skadefryd.
- Hva mener du? Spør jeg nokså avslappet, sikker på at det er en feil fra hennes side.
- Xxxxx (legen min) har fått beskjed om det for lenge siden. Du må bestille time nå.
- Jeg ringte til dere, sa jeg tålmodig. – Da fikk jeg beskjed om å komme i god tid før klokken 14.00 om dagen. Nå er den 12.45…
Jeg smiler bredt til henne.
- Xxxxx har fått gjentatte beskjeder om at det nå må bestilles time, snøfter rødhåringen. Det som står på papiret om at man kan møte opp her mellom 08.00 og 14.00 stemmer ikke lenger. Det er en måned siden vi sluttet med det.
- Jeg leste det om at man kunne komme når man vil, påpekte jeg, - og syntes det var for godt til å være sant…
- Xxxxx har fått beskjed om det mange ganger, sa den rødhårede damen i hvit frakk megetsigende.
- Derfor ringte jeg til dere og spurte om jeg likevel behøvde time, sa jeg veldig tålmodig. - Da ble jeg også opplyst om den nye regelen, men etter noe fram og tilbake fikk jeg beskjed om at det likevel var greit, bare jeg kom i god tid før 14.00.
- Vi kan ikke gjøre slike unntak, snøfter damen.
- Men den jeg snakket med satt her hvor du nå sitter, påpekte jeg, og hevet stemmen en oktav, ikke lenger fullt så tålmodig. – Og gjorde det unntaket. Det hadde ikke vært noe problem for meg å bestille time, men jeg fikk altså beskjed om at det ikke var nødvendig. Jeg prøvde ikke å overtale den jeg snakket med eller noe. Hun sa helt uoppfordret at jeg ikke behøvde å bestille time.
- Hva snakker du om? Utbrøt rødhåringen i luken.
- For å gjenta meg selv: Jeg ringte til dere og spurte om det som står på papiret, om at man kan komme når man vil før klokken 2 om dagen virkelig stemmer. Da fikk jeg beskjed om at det var greit at jeg kom når det passet for meg innenfor angitt tidspunkt.
- Men det stemmer jo aldeles ikke, jamret damen bak skranken.
- Det var den beskjeden jeg fikk, påpekte jeg. – Jeg kunne komme når som helst for røntgen av nakken, uten noen forberedelser og uten å bestille time, fra mandag til fredag før klokken 2 om dagen. Det kunne ikke misforstås.
- Det kan du ikke, sa damen. – Det kan du slett ikke! Vi gjør det ikke slik lenger.
- Hør her, sa jeg, meget avdempet. – Når jeg fikk beskjed om at det var helt greit at jeg fikk komme så kan ikke verken du eller noen andre her gi meg kontrabeskjed når jeg har reist hele den lange veien hit og gått et kvarter i snøslaps med bare sko på bena, ikke uten en fornuftig grunn, som at strømmen har gått eller noe lignende. Dette ser ut til å være et spørsmål om ren prestisje fra din side. Spør du meg er det på høy tid at du viser en smule fleksibilitet.
- Det blir det ikke snakk om, snerret hun.
For så å stusse, åpenbart usikker på hva hun nettopp hadde sagt, hva hun egentlig hadde svart på…
- Da vil jeg snakke med din overordnede, sa jeg. – Jeg synes du utnytter stillingen din, og at du ikke hører hjemme i jobben din, slik du behandler folk. Andre vil kanskje finne seg i å bli behandlet dårlig, men jeg hører ikke til dem. Jeg vil snakke med samtlige over deg for å fortelle dem at du ikke bør ha den jobben du har, og for å finne ut om det finnes noe som engang ligner fleksibilitet eller grunnleggende menneskelighet på dette stedet.
Hun ble blek, veldig blek.
For å gjøre en lang historie kort: det fantes verken fleksibilitet eller menneskelighet. Det kom andre til, «tiltrukket» av oppstyret. Jeg gjentok innbitt, men fortsatt noenlunde avslappet det jeg hadde sagt tidligere, men det nyttet ikke. De andre sa egentlig ingenting, men overlot til hun jeg allerede hadde «snakket med» en stund å avslutte seansen. De hadde heller ikke noe fornuftig og si.
Kanskje slapp jeg brukbart fra det. Jeg må innrømme at diverse saker der helsetjenesten eller offentlige tjenestemenn har tilkalt politiet dukket opp i tankene mine.
I gamle dager ville jeg ha gått til etablert media og ikke fått publisert historien min. Nå er situasjonen dog en smule annerledes.
Jeg forlot Hospitalet Betanien med uforrettet sak, enda en illusjon fattigere, eller enda litt fattigere eller rikere på illusjoner.
søndag, november 23, 2008
Smør hjulene, sier kristin den lydige hund
Bunnen er nådd. Det lille sv hadde igjen av eksistensberettigelse forsvant med kristin halvorsens siste utspill...
Hennes siste oppfordring til det norske folk om å «shoppe så det svir».
De var de eneste som engang med ekstrem velvillighet kunne kalles et motstrømparti i norge, som i hvert fall ga et visst inntrykk av å være det.
Jeg sluttet å tro på at de var det for mange år siden, men beholdt likevel troen på at fantes noe der som ikke de andre partiene hadde. Den er borte nå, forduftet som dugg for solen.
Det er deprimerende.
De kan like gjerne legge ned partiet. Har de blitt venstre? Har de blitt ap? Er de i det hele tatt noe lenger, verken fugl eller fisk?
Det er slett ikke sånn som Hildring sier, at de rakner i møte med virkeligheten. Det er det at de sluker rått den illusjonen de ettersigende har vært så kritisk til.
De ser tydeligvis ikke lenger de åpenbare fordelene ved den såkalte finanskrisen, at den får verden til å bruke, og forbruke mindre resurser, noe verdens mennesker burde ha begynt å gjøre for lenge siden, uten at man hadde blitt tvunget til det. Her skjer det noe som burde ha vært deres ønskedrøm, eller i hvert fall starten på den, og de slutter seg ukritisk til det etablerte samfunns tåpelige og farlige tolkninger.
Verden er inne i tider som skriker på forandring, der langt flere enn vanlig, i sin desperasjon går tennerskjærende med på at det er nødvendig, til og med skrikende nødvendig, men prøver sv å omfavne et mulig positivt paradigmeskifte?
Langt i fra! De henger tungt igjen i fortiden, som alle sine kollegaer i maktapparatet.
Kanskje til og med julesalget går fløyten i år, i større eller mindre grad? SV-folkene, hvis det hadde vært tak i dem burde ha danset på bordet av glede. Det gjør jeg.
Alt snakk om miljø, om en bedre verden, om nødvendig forandring fra sv bør heretter behandles med den ekstreme forakt det fortjener. Hvis man var den minste i tvil om deres hensikter før så er all tvil nå ryddet til side.
Jeg kommer ikke over kristins kommentar, hennes lattervekkende utspill. Snakk om et personlig, tennerskjærende negativt paradigmeskifte, og hun kaller forandringen ansvarlig, akkurat den samme betegnelsen verdens dypt uansvarlige ledere bruker så ofte for å forsvare seg selv og sine gjerninger når de på sin bevisst nedlatende måte kritiserer all sann opposisjon.
Hvilken skyhøy bullshitfaktor.
Hennes siste oppfordring til det norske folk om å «shoppe så det svir».
De var de eneste som engang med ekstrem velvillighet kunne kalles et motstrømparti i norge, som i hvert fall ga et visst inntrykk av å være det.
Jeg sluttet å tro på at de var det for mange år siden, men beholdt likevel troen på at fantes noe der som ikke de andre partiene hadde. Den er borte nå, forduftet som dugg for solen.
Det er deprimerende.
De kan like gjerne legge ned partiet. Har de blitt venstre? Har de blitt ap? Er de i det hele tatt noe lenger, verken fugl eller fisk?
Det er slett ikke sånn som Hildring sier, at de rakner i møte med virkeligheten. Det er det at de sluker rått den illusjonen de ettersigende har vært så kritisk til.
De ser tydeligvis ikke lenger de åpenbare fordelene ved den såkalte finanskrisen, at den får verden til å bruke, og forbruke mindre resurser, noe verdens mennesker burde ha begynt å gjøre for lenge siden, uten at man hadde blitt tvunget til det. Her skjer det noe som burde ha vært deres ønskedrøm, eller i hvert fall starten på den, og de slutter seg ukritisk til det etablerte samfunns tåpelige og farlige tolkninger.
Verden er inne i tider som skriker på forandring, der langt flere enn vanlig, i sin desperasjon går tennerskjærende med på at det er nødvendig, til og med skrikende nødvendig, men prøver sv å omfavne et mulig positivt paradigmeskifte?
Langt i fra! De henger tungt igjen i fortiden, som alle sine kollegaer i maktapparatet.
Kanskje til og med julesalget går fløyten i år, i større eller mindre grad? SV-folkene, hvis det hadde vært tak i dem burde ha danset på bordet av glede. Det gjør jeg.
Alt snakk om miljø, om en bedre verden, om nødvendig forandring fra sv bør heretter behandles med den ekstreme forakt det fortjener. Hvis man var den minste i tvil om deres hensikter før så er all tvil nå ryddet til side.
Jeg kommer ikke over kristins kommentar, hennes lattervekkende utspill. Snakk om et personlig, tennerskjærende negativt paradigmeskifte, og hun kaller forandringen ansvarlig, akkurat den samme betegnelsen verdens dypt uansvarlige ledere bruker så ofte for å forsvare seg selv og sine gjerninger når de på sin bevisst nedlatende måte kritiserer all sann opposisjon.
Hvilken skyhøy bullshitfaktor.
lørdag, november 22, 2008
Alle skuddene i Dallas
Det er i dag 45 år siden John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas, på høyden av sin makt og periode som USAs president. De avgjørende skuddene kom forfra, fra «the grassy knoll». Kennedy hadde etter enkeltes mening ført skuten ut på dypt, veldig dypt vann og gjort store deler av maktapparatet, blant annet den beryktede FBI-sjef J. Edgar Hoover fly forbannet. Han ble henrettet i kryssild av attentatmenn fra CIA, FBI, Cubanske flyktninger og representanter fra det militærindustrielle kompleks.
Skuddene, samtlige av dem er verd å minnes.
Alle som påstår at det var bare en attentatmann, nå, så lenge etterpå fremstår som direkte latterlig, uansett hvor mye folk som virkelig kjenner hele historien, de som stod bak og deres «etterkommere» fastholder løgnen og bedraget. Den offisielle versjonen er ikke en sveitserost. Den er knapt tilstede overhodet. Den versjonen som Oliver Stone fortalte i filmen JFK, selv om Stone i følge han selv stiller spørsmål, ikke gir svarene, er grunnleggende korrekt, selv om vi nok aldri får vite hundre prosent sikkert alt som skjedde.
Måten han latterliggjorde «the magic bullet» teorien under pressekonferansen er i seg selv en vidunderlig opplevelse å bivåne.
Kennedy, begge Kennedyene døde, ble myrdet, og i stedet fikk vi Lyndon B. Johnson og Richard Nixon, og Ronald Reagan, og til slutt, som en logisk konsekvens: George W. Bush. Det som kunne ha blitt noe stort ble ødelagt. Kennedy-brødrene var mennesker, ikke helgener, men nettopp derfor og ikke på tross av det er deres ettermæle fortjent.
Alt ødelagt av en gjeng fanatiske gamle menn som ikke tålte, tåler forandring, som ikke ville, vil finne seg i at deres posisjon ble, blir truet. Disse folkene eller deres type mennesker er fortsatt der, makten bak makten, klar igjen med sine slaktere, hvis det skulle vise seg nødvendig.
Skuddene, samtlige av dem er verd å minnes.
Alle som påstår at det var bare en attentatmann, nå, så lenge etterpå fremstår som direkte latterlig, uansett hvor mye folk som virkelig kjenner hele historien, de som stod bak og deres «etterkommere» fastholder løgnen og bedraget. Den offisielle versjonen er ikke en sveitserost. Den er knapt tilstede overhodet. Den versjonen som Oliver Stone fortalte i filmen JFK, selv om Stone i følge han selv stiller spørsmål, ikke gir svarene, er grunnleggende korrekt, selv om vi nok aldri får vite hundre prosent sikkert alt som skjedde.
Måten han latterliggjorde «the magic bullet» teorien under pressekonferansen er i seg selv en vidunderlig opplevelse å bivåne.
Kennedy, begge Kennedyene døde, ble myrdet, og i stedet fikk vi Lyndon B. Johnson og Richard Nixon, og Ronald Reagan, og til slutt, som en logisk konsekvens: George W. Bush. Det som kunne ha blitt noe stort ble ødelagt. Kennedy-brødrene var mennesker, ikke helgener, men nettopp derfor og ikke på tross av det er deres ettermæle fortjent.
Alt ødelagt av en gjeng fanatiske gamle menn som ikke tålte, tåler forandring, som ikke ville, vil finne seg i at deres posisjon ble, blir truet. Disse folkene eller deres type mennesker er fortsatt der, makten bak makten, klar igjen med sine slaktere, hvis det skulle vise seg nødvendig.
«Broren min behøver ikke å bli idolisert, eller gjort større i døden enn han var mens han levde. Han bør bare bli husket som en god og anstendig mann, som så det som var galt og prøvde å rette på det, så lidelse og prøvde å lege den, så krig og prøvde å stoppe den.
De av oss som elsket han og følger han til graven i dag ber om at det han var for oss og det han ønsket for andre en dag vil bli virkelighet for hele verden.
Som han sa mange ganger, på mange forskjellige steder i dette landet, til de han berørte og som ønsket å berøre han:»
«Noen ser verden som den er og spør hvorfor. Jeg drømmer om det som aldri har vært og spør hvorfor ikke?»
Edward Kennedy under Robert Kennedys begravelse.
fredag, november 21, 2008
Skjermbilde
Jeg tenkte jeg skulle gjøre noe jeg aldri har gjort før, nemlig offentliggjøre et skjermbilde av mine romanfiler. Dette er de romanene jeg jobber med for tiden. I tillegg kommer filmmanus og diktsamlinger, noveller, artikler osv.
Det kommer innunder kategorien dokumentasjon, som jeg er brukbart glad i. :)
Klikk for stort bilde
Birds flying in the dark er ferdigskrevet, forlengst, men ennå ikke rettet grundig, sett skikkelig over, av meg eller «konsulenter» osv. Den er tredje bok i Janusklan-serien, så jeg har god tid der ennå. De to første, som LENGE har vært klar til utgivelse skal etter planen (nåværende plan he he) utgis i løpet av 2009. Jeg holder på med fjerde og tiende bok i serien nå.
Antall kapitler er stort sett ment å være 21, eller rundt der, med noen unntak, så det kan gi en ide om hvor komplett de forskjellige historiene er. Romanene ligger på alt fra 87 000 (lefse) til 300 000 ord (murstein). Dog vil Phoenix Green Earth bli på rundt 500 000 ord.
Sju bøker var klar til utgivelse i går. De hopper og danser og forlanger at jeg skal få fingen ut. De er The Defenseless, The Slaves, Your Own Fate, Night on Earth, Dreams Belong to the Night, Tordenveien: Is og Ild (på norsk) og Amos Keppler's complete poems.
300 000 ord gir omtrent 650 sider. Men hvis jeg hadde brukt samme fontstørrelse og mellomrom som etablerte forlag gjør, ville nesten alle romanene mine kommet på over tusen sider.
Noen har spurt meg hvordan jeg kan holde på med rundt femten forskjellige historier samtidig, men det er egentlig ikke vanskelig. Det passer in der og det passer inn der osv.
Min noe pussige arbeidsmetode gir unektelig en del pussige utslag, blant annet det faktum at jeg ikke har fullført mer enn EN hel roman ekslusivt på PC, Your Own Fate/Sin Egen Skjebne, og det er åtte år siden. En annen grunn til det er at jeg har brukt en del tid på å oversette mine tidligere romaner til engelsk, og også utvidet og til dels omskrevet dem, og fullført flere filmmanus og diktsamlinger. Men som man ser så forventes et skred av nye, fullførte romaner i løpet av de nærmeste årene.
Jeg skriver rundt 500 000 ord i året, noe som er omtrent gjennomsnittlig blant forfattere. Noen skriver til dels mye mindre. Andre er rene maskingeværet og spytter ut historier.
Dette er min verden eller en stor del av min verden.
Nå kan man kanskje få inntrykk av at jeg sitter foran pc'en eller skriver på laptop'en dagen og natten lang, men det gjør jeg faktisk ikke. Å være et sosialt vesen, noe jeg til de grader er, er ekstra viktig for en Forteller. Man må leve et dynamisk liv mellom skapende og innsamlende virksomhet.
Men jeg skriver hele tiden, i hodet, på bussen, på vertshuset, når jeg trener og vandrer i villmarken. I villmarken strømmer inntrykkene, inspirasjonen på.
Vi er født vill.
Når jeg får en ide eller to til en ny historie skjer ett av flere ting: Jeg lar den eller dem synke ned i noen dager, eller jeg tar notater til den store gullmedalje for at jeg ikke skal glemme noe, noe jeg dog sjelden gjør. Hvis historien fortsetter å være uimotståelig legger jeg ytterligere stein til min byrde og starter på nok en roman eller manus. Men sannsynligvis legger jeg den bare i den stadig voksende bunken av skrivebordsprosjekter, de som sannsynligvis aldri blir skrevet. Det er 85 stykker av dem akkurat nå og haugen vokser. Jeg trenger ti tusen år på å bli ferdig med alt, men innen den tid vil slevsagt antall skrivebordprosjekter ha vokst til ENORME, uoverstigelige proporsjoner.
Du kjenner nå litt bedre til EN Fortellers hverdag.
Det kommer innunder kategorien dokumentasjon, som jeg er brukbart glad i. :)
Klikk for stort bildeBirds flying in the dark er ferdigskrevet, forlengst, men ennå ikke rettet grundig, sett skikkelig over, av meg eller «konsulenter» osv. Den er tredje bok i Janusklan-serien, så jeg har god tid der ennå. De to første, som LENGE har vært klar til utgivelse skal etter planen (nåværende plan he he) utgis i løpet av 2009. Jeg holder på med fjerde og tiende bok i serien nå.
Antall kapitler er stort sett ment å være 21, eller rundt der, med noen unntak, så det kan gi en ide om hvor komplett de forskjellige historiene er. Romanene ligger på alt fra 87 000 (lefse) til 300 000 ord (murstein). Dog vil Phoenix Green Earth bli på rundt 500 000 ord.
Sju bøker var klar til utgivelse i går. De hopper og danser og forlanger at jeg skal få fingen ut. De er The Defenseless, The Slaves, Your Own Fate, Night on Earth, Dreams Belong to the Night, Tordenveien: Is og Ild (på norsk) og Amos Keppler's complete poems.
300 000 ord gir omtrent 650 sider. Men hvis jeg hadde brukt samme fontstørrelse og mellomrom som etablerte forlag gjør, ville nesten alle romanene mine kommet på over tusen sider.
Noen har spurt meg hvordan jeg kan holde på med rundt femten forskjellige historier samtidig, men det er egentlig ikke vanskelig. Det passer in der og det passer inn der osv.
Min noe pussige arbeidsmetode gir unektelig en del pussige utslag, blant annet det faktum at jeg ikke har fullført mer enn EN hel roman ekslusivt på PC, Your Own Fate/Sin Egen Skjebne, og det er åtte år siden. En annen grunn til det er at jeg har brukt en del tid på å oversette mine tidligere romaner til engelsk, og også utvidet og til dels omskrevet dem, og fullført flere filmmanus og diktsamlinger. Men som man ser så forventes et skred av nye, fullførte romaner i løpet av de nærmeste årene.
Jeg skriver rundt 500 000 ord i året, noe som er omtrent gjennomsnittlig blant forfattere. Noen skriver til dels mye mindre. Andre er rene maskingeværet og spytter ut historier.
Dette er min verden eller en stor del av min verden.
Nå kan man kanskje få inntrykk av at jeg sitter foran pc'en eller skriver på laptop'en dagen og natten lang, men det gjør jeg faktisk ikke. Å være et sosialt vesen, noe jeg til de grader er, er ekstra viktig for en Forteller. Man må leve et dynamisk liv mellom skapende og innsamlende virksomhet.
Men jeg skriver hele tiden, i hodet, på bussen, på vertshuset, når jeg trener og vandrer i villmarken. I villmarken strømmer inntrykkene, inspirasjonen på.
Vi er født vill.
Når jeg får en ide eller to til en ny historie skjer ett av flere ting: Jeg lar den eller dem synke ned i noen dager, eller jeg tar notater til den store gullmedalje for at jeg ikke skal glemme noe, noe jeg dog sjelden gjør. Hvis historien fortsetter å være uimotståelig legger jeg ytterligere stein til min byrde og starter på nok en roman eller manus. Men sannsynligvis legger jeg den bare i den stadig voksende bunken av skrivebordsprosjekter, de som sannsynligvis aldri blir skrevet. Det er 85 stykker av dem akkurat nå og haugen vokser. Jeg trenger ti tusen år på å bli ferdig med alt, men innen den tid vil slevsagt antall skrivebordprosjekter ha vokst til ENORME, uoverstigelige proporsjoner.
Du kjenner nå litt bedre til EN Fortellers hverdag.
torsdag, november 20, 2008
Man får kreft av å farge håret
Enda en svært så innbringende del av industrien har i det siste tiåret kommet under lupen for å sette folk i livsfare. Bare i Storbritannia omsettes det for 60 millioner pund i året i forskjellige hårfargeprodukter, inkludert både selvfarging og frisørsalongbehandling. Det er veldig populært, spesielt blant kvinner. Rundt seksti prosent i den vestlige verden gjør det jevnlig. Det er enda en moteting, noe «alle» gjør, og som svært få ser noen fare i å gjøre, enda et område i dagens samfunn, der tankeløshet dominerer.
Å farge håret øker muligheten for å få diverse kreftformer sterkt. Det kan gi kreft i urinblæren og også visse former for blodkreft. I tillegg blir risikoen høyere for genetiske forandringer og at gravide kan miste barnet. I en studie publisert i 2002, utført av Manuela Gago-Dominguez, en forsker i forebyggende medisin fant man ut at 19 prosent av de som hadde kreft i urinblæren i Los Angeles County kunne spores tilbake til farging av håret. Det er et dramatisk høyt tall. Frisører er slevsagt enda mer utsatt, opptil fem ganger mer enn folk flest. Senere har andre undersøkelser bekreftet denne. Å bruke permanente farger er farligst, fordi hodebunnen da rett og slett blir permanent eksponert for de forskjellige giftene, men alle former for farging er farlig. Kroppen skyller ut giftene, blant annet forskjellige typer arylaminer, som den gjør med alt som kroppen ikke ønsker gjennom blæren. Det blir likevel nok igjen i kroppen til å øke sjansen for blant annet den før nevnte blodkreften.
Den risken frisørene løper var kjent lenge før denne undersøkelsen, men at også vanlige brukere var utsatt kom ettersigende som en overraskelse. Det burde det dog ikke ha vært, fordi det har vært kjent siden sekstitallet at hårfargemidler inneholdt kreftfremkallende midler. Dette er simpelthen bare nok en sak der slik viten ikke blir allmenn kjent og fundamentalt ignorert blant de som kunne sørget for forbud mot bruken.
Slik det alltid er med slikt så varierer faren etter hvor disponert man er for å få kreft, men alle brukere har en betydelig høyere risiko enn de som ikke farger håret, og jo mer og jo oftere man gjør det, jo større blir risken.
For eksempel leppestift, neglelakk og kosmetikk generelt sett inneholder forøvrig mange av de samme farlige stoffene.
Mitt råd er slevsagt at man slutter helt å farge håret og smøre en masse gift på huden. Den som mener det finnes gode grunner til å fortsette å gjøre det etter å ha lest dette, og/eller tilsvarende talløse varsler der ute har virkelig en skrue løs, etter min mening. Nå gjør folk mange ting som er idiotisk, men dette kommer virkelig høyt på listen.
De eneste som fastholder at det ikke er farlig er produsentene og de forskerne som er betalt av dem, en reaksjon vi etter hvert har blitt vant til ettersom listen av skadelige og farlige kjemikalier blir lenger og lenger og lenger.
Å farge håret øker muligheten for å få diverse kreftformer sterkt. Det kan gi kreft i urinblæren og også visse former for blodkreft. I tillegg blir risikoen høyere for genetiske forandringer og at gravide kan miste barnet. I en studie publisert i 2002, utført av Manuela Gago-Dominguez, en forsker i forebyggende medisin fant man ut at 19 prosent av de som hadde kreft i urinblæren i Los Angeles County kunne spores tilbake til farging av håret. Det er et dramatisk høyt tall. Frisører er slevsagt enda mer utsatt, opptil fem ganger mer enn folk flest. Senere har andre undersøkelser bekreftet denne. Å bruke permanente farger er farligst, fordi hodebunnen da rett og slett blir permanent eksponert for de forskjellige giftene, men alle former for farging er farlig. Kroppen skyller ut giftene, blant annet forskjellige typer arylaminer, som den gjør med alt som kroppen ikke ønsker gjennom blæren. Det blir likevel nok igjen i kroppen til å øke sjansen for blant annet den før nevnte blodkreften.
Den risken frisørene løper var kjent lenge før denne undersøkelsen, men at også vanlige brukere var utsatt kom ettersigende som en overraskelse. Det burde det dog ikke ha vært, fordi det har vært kjent siden sekstitallet at hårfargemidler inneholdt kreftfremkallende midler. Dette er simpelthen bare nok en sak der slik viten ikke blir allmenn kjent og fundamentalt ignorert blant de som kunne sørget for forbud mot bruken.
Slik det alltid er med slikt så varierer faren etter hvor disponert man er for å få kreft, men alle brukere har en betydelig høyere risiko enn de som ikke farger håret, og jo mer og jo oftere man gjør det, jo større blir risken.
For eksempel leppestift, neglelakk og kosmetikk generelt sett inneholder forøvrig mange av de samme farlige stoffene.
Mitt råd er slevsagt at man slutter helt å farge håret og smøre en masse gift på huden. Den som mener det finnes gode grunner til å fortsette å gjøre det etter å ha lest dette, og/eller tilsvarende talløse varsler der ute har virkelig en skrue løs, etter min mening. Nå gjør folk mange ting som er idiotisk, men dette kommer virkelig høyt på listen.
De eneste som fastholder at det ikke er farlig er produsentene og de forskerne som er betalt av dem, en reaksjon vi etter hvert har blitt vant til ettersom listen av skadelige og farlige kjemikalier blir lenger og lenger og lenger.
Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (VI)
Den norske regjeringen har nå gjort som alle forventet at den skulle gjøre. Dens representanter har valgt den amerikanske flytypen til det norske angrepet. Nå er det min bestemte mening at de burde ikke ha kjøpt inn nye fly overhodet, men å støtte amerikansk våpenindustri ytterligere og til og med bestille fly som kanskje, muligens, sannsynligvis aldri vil bli produsert er et lavmål, selv i denne sammenheng, der ordet lavmål, der ordet lakei får en helt ny mening.
Norge har, helt siden andre verdenskrig vært i lommen på amerikanerne, den mest aggressive, vedvarende krigsmakten i historien. Dette avhengighetsforholdet som denne maktens takkende og bukkende lakei trer nå inn i i enda en ny fase. I en periode der norge og verden skriker etter nye løsninger, nye måter å gjøre ting på er den norske regjeringen og etablerte samfunn godt i hendene på fortiden, er fortiden.
USA og NATOs aggressivitet rundt omkring i verden blir grovt underrapport i norske medier. Når russerne kjører militærøvelser blir det gjerne stor ståhei, mens det knapt blir hvisket når NATOs soldater i for eksempel Afghanistan dreper enda flere barn.
Og nå gir de norske lakeiene enda et bidrag til denne uhyggelige «politikken».
Det norske utenriksdepartementet bruker 280 000 kroner på å kjøpe inn sjefens (Jonas Gahr Støre) bok til alle medarbeiderne. Nå skal jo ettersigende Støre ikke få noen av pengene, men det er vel egentlig ikke saken her. I en tid der sløsing med offentlige midler og kameraderi er enda verre enn i mer trygge økonomiske tider kjører det norske embetsverket på for fullt med fortidens løsninger…
Og ja, jeg må innrømme at jeg er sjalu. De aller fleste forfattere kan bare drømme om et slikt opplag, og her får den gode Støre forært det på den norske stats regning. Kom igjen, jeg forlanger at de kjøper inn mine bøker i minst like stort og aller helst langt større opplag, fordi jeg fortjener det mer. Mine bøker, som nitti prosent av alt som er utgitt er garantert bedre enn den selvgode bedreviteren av et snytetrynets «bøker». :)
Norge har, helt siden andre verdenskrig vært i lommen på amerikanerne, den mest aggressive, vedvarende krigsmakten i historien. Dette avhengighetsforholdet som denne maktens takkende og bukkende lakei trer nå inn i i enda en ny fase. I en periode der norge og verden skriker etter nye løsninger, nye måter å gjøre ting på er den norske regjeringen og etablerte samfunn godt i hendene på fortiden, er fortiden.
USA og NATOs aggressivitet rundt omkring i verden blir grovt underrapport i norske medier. Når russerne kjører militærøvelser blir det gjerne stor ståhei, mens det knapt blir hvisket når NATOs soldater i for eksempel Afghanistan dreper enda flere barn.
Og nå gir de norske lakeiene enda et bidrag til denne uhyggelige «politikken».
Det norske utenriksdepartementet bruker 280 000 kroner på å kjøpe inn sjefens (Jonas Gahr Støre) bok til alle medarbeiderne. Nå skal jo ettersigende Støre ikke få noen av pengene, men det er vel egentlig ikke saken her. I en tid der sløsing med offentlige midler og kameraderi er enda verre enn i mer trygge økonomiske tider kjører det norske embetsverket på for fullt med fortidens løsninger…
Og ja, jeg må innrømme at jeg er sjalu. De aller fleste forfattere kan bare drømme om et slikt opplag, og her får den gode Støre forært det på den norske stats regning. Kom igjen, jeg forlanger at de kjøper inn mine bøker i minst like stort og aller helst langt større opplag, fordi jeg fortjener det mer. Mine bøker, som nitti prosent av alt som er utgitt er garantert bedre enn den selvgode bedreviteren av et snytetrynets «bøker». :)
onsdag, november 19, 2008
Kjemisk krigføring (II) - den kjemiske cocktailen
Det blir sagt i en ironisk tone av noen opplyste, kyniske forskere at vi i dag lever i et gigantisk, menneskeskapt laboratorium, at vi er som laboratorierotter som gjennomlever et enormt, tanketomt eksperiment. Et stort antall ingredienser er kastet opp i en skål som er verden og vi våger ikke å forestille oss hva resultatet blir. De fleste av ingrediensene i skålen er dødelige gifter som vi har tatt i bruk i en slags misforstått tro på at vi skal beskytte oss selv, beskytte menneskeheten mot de brutale omgivelsene vi mener at naturen skaper rundt oss.
For noe over et tiår siden ble det publisert en del forskningsresultater der skribentene helt tydelig var veldig bevisst på disse og lignende tema, hvor farlig denne cocktailen var, for oss, for alt liv på Jorden, inkludert artikler publisert i Nature og en bok som veldig treffende ble kalt Vår Stjålne Fremtid, som kom i tillegg til tidligere bok om emnet, inkludert en bok med en enda mer treffende tittel kalt Stille Vår publisert på sekstitallet. Det ble en del oppstyr like etter at Vår Stjålne Fremtid og artiklene kom på trykk, men typisk nok så falmet interessen nokså hurtig.
Artiklene, bøkene og studiene dreide seg om den langsiktige skadevirkningene såkalt naturlig østrogen har på alt liv, også på mennesker, slevsagt, på menneskekroppen og menneskenes oppførsel.
I all korthet så foregår det på denne måten:
Vi starter livet som hunnkjønn. Alle som en gjør det. Etter en stund sørger den naturlige flommen av testosteron i hannkjønnsfostre for at de utvikler seg slik de er ment å utvikle seg ifølge deres genetiske kode. Denne utviklingen er bremset og til og med snudd rundt under påvirkning av en spesiell type miljøgift som kalles naturlig østrogen.
Hva som er naturlig med den er vanskelig å fatte, men det menes vel at den etteraper det naturlige østrogenet i kroppen, siden det er det den rent faktisk gjør.
Så et barn som er ment å bli født som gutt blir i stedet jente. En enkel kromosontest avslører at et barn som ser ut som en jente på alle åpenbare, utvendige måter «egentlig» er gutt. I andre, ikke fullt så ekstreme tilfeller skjer det forandringer i hormonbalansen og tidlige forandringer i hjernen, som sørger for at vi blir mer temmet, mindre vill, mer villig til å adlyde autoriteter og hva de måtte gjøre med oss. Faktisk så ville jeg, hvis jeg var folk flest stilt spørsmål ved absolutt hver eneste avgjørelse jeg noensinne har tatt, spesielt de som gjaldt lydighet ovenfor autoriteter. Jeg sier ikke at sauementaliteten vi ser i dag hos den gemene hop har en kjemisk årsak eller utelukkende en kjemisk årsak, langt ifra, bare at det bidrar til den.
Et faktum som hører med i dette bildet er at det foregår utstrakt atferdsforskning i dag, en forskning som bare har ett mål for øye: å gjøre folk enda mer lydige ovenfor de før nevnte autoriteter. Her er kjemisk påvirkning ett av flere aktuelle midler.
Hunnkjønn er, i tilfelle du lurer ikke særlig bedre stilt, hvis overhodet. En av de mest dramatiske utslagene av alt dette er en enorm økning i antall krefttilfeller, spesielt tilfellene av hjernesvulst har formelig eksplodert de siste tiårene.
Noen kjemikalier gjør også at hunnkjønn blir født med mannlige reproduksjonsorganer eller utovertiss, for å si det på godt norsk, blant dem en komponent i skipsmaling.
Helt fra starten av, når denne problemstillingen ble kjent allerede tidlig på sekstitallet har de i maktapparatet påstått at naturlige østrogener (og industriherrene) ikke kan «stå bak» dette, at naturlig østrogen er en langt svakere agent enn de som produseres naturlig i kroppen. Det er sant, et stykke på vei.
En enkelt type «naturlig» østrogen er nøyaktig så «svak» og inaktiv som det påstås. Men når flere agenter, en «kjemisk cocktail» av enten flere østrogene og også noen ganger andre forurensningskilder virker sammen skjer en dramatisk forandring. Når to eller flere i utgangspunktet «svakere» kjemikalier påvirker et gitt individ eller en gruppe individer blir summen av delene langt større enn hver enkel komponent skulle tilsi. For den som går dypere inn i materien her blir det fort tydelig hvor livsfarlig dette er, for hvert enkelt individ og for alt liv på kloden.
Og som vanlig er menneskeheten som helhet fullstendig uvillig eller ute av stand til å skjønne alvoret.
The Monsanto Files - en fil man kan laste ned om grådighet and dumhet i oss alle, og til og med verre: grådighet og idioti i det multinasjonale selskapet Monsanto og hos Monsantos ledere. Opplysningene er noe gamle. Selskapet har blitt enda verre de siste ti årene.
Disse menneskene, denne gruppen av mennesker er ikke unntaket, men normen.
Les første del av denne artikkelen.
For noe over et tiår siden ble det publisert en del forskningsresultater der skribentene helt tydelig var veldig bevisst på disse og lignende tema, hvor farlig denne cocktailen var, for oss, for alt liv på Jorden, inkludert artikler publisert i Nature og en bok som veldig treffende ble kalt Vår Stjålne Fremtid, som kom i tillegg til tidligere bok om emnet, inkludert en bok med en enda mer treffende tittel kalt Stille Vår publisert på sekstitallet. Det ble en del oppstyr like etter at Vår Stjålne Fremtid og artiklene kom på trykk, men typisk nok så falmet interessen nokså hurtig.
Artiklene, bøkene og studiene dreide seg om den langsiktige skadevirkningene såkalt naturlig østrogen har på alt liv, også på mennesker, slevsagt, på menneskekroppen og menneskenes oppførsel.
I all korthet så foregår det på denne måten:
Vi starter livet som hunnkjønn. Alle som en gjør det. Etter en stund sørger den naturlige flommen av testosteron i hannkjønnsfostre for at de utvikler seg slik de er ment å utvikle seg ifølge deres genetiske kode. Denne utviklingen er bremset og til og med snudd rundt under påvirkning av en spesiell type miljøgift som kalles naturlig østrogen.
Hva som er naturlig med den er vanskelig å fatte, men det menes vel at den etteraper det naturlige østrogenet i kroppen, siden det er det den rent faktisk gjør.
Så et barn som er ment å bli født som gutt blir i stedet jente. En enkel kromosontest avslører at et barn som ser ut som en jente på alle åpenbare, utvendige måter «egentlig» er gutt. I andre, ikke fullt så ekstreme tilfeller skjer det forandringer i hormonbalansen og tidlige forandringer i hjernen, som sørger for at vi blir mer temmet, mindre vill, mer villig til å adlyde autoriteter og hva de måtte gjøre med oss. Faktisk så ville jeg, hvis jeg var folk flest stilt spørsmål ved absolutt hver eneste avgjørelse jeg noensinne har tatt, spesielt de som gjaldt lydighet ovenfor autoriteter. Jeg sier ikke at sauementaliteten vi ser i dag hos den gemene hop har en kjemisk årsak eller utelukkende en kjemisk årsak, langt ifra, bare at det bidrar til den.
Et faktum som hører med i dette bildet er at det foregår utstrakt atferdsforskning i dag, en forskning som bare har ett mål for øye: å gjøre folk enda mer lydige ovenfor de før nevnte autoriteter. Her er kjemisk påvirkning ett av flere aktuelle midler.
Hunnkjønn er, i tilfelle du lurer ikke særlig bedre stilt, hvis overhodet. En av de mest dramatiske utslagene av alt dette er en enorm økning i antall krefttilfeller, spesielt tilfellene av hjernesvulst har formelig eksplodert de siste tiårene.
Noen kjemikalier gjør også at hunnkjønn blir født med mannlige reproduksjonsorganer eller utovertiss, for å si det på godt norsk, blant dem en komponent i skipsmaling.
Helt fra starten av, når denne problemstillingen ble kjent allerede tidlig på sekstitallet har de i maktapparatet påstått at naturlige østrogener (og industriherrene) ikke kan «stå bak» dette, at naturlig østrogen er en langt svakere agent enn de som produseres naturlig i kroppen. Det er sant, et stykke på vei.
En enkelt type «naturlig» østrogen er nøyaktig så «svak» og inaktiv som det påstås. Men når flere agenter, en «kjemisk cocktail» av enten flere østrogene og også noen ganger andre forurensningskilder virker sammen skjer en dramatisk forandring. Når to eller flere i utgangspunktet «svakere» kjemikalier påvirker et gitt individ eller en gruppe individer blir summen av delene langt større enn hver enkel komponent skulle tilsi. For den som går dypere inn i materien her blir det fort tydelig hvor livsfarlig dette er, for hvert enkelt individ og for alt liv på kloden.
Og som vanlig er menneskeheten som helhet fullstendig uvillig eller ute av stand til å skjønne alvoret.
«Jeg vet ikke hvordan man skal formidle den slags innsikt til millioner i det industrialiserte vesten, men jeg ønsker at vi maktet det. At vi godtok at vi bare er en del av Jorden. At vi tilhører Jorden, at Jorden ikke tilhører oss, ikke er vår. Jeg er ganske sikker på at vi kommer til å lære dette. Men jeg vet ikke om jeg har lyst til å være her når vi får den lærepengen».
Dr. Carl Johnnson
«Vi sover en fornuftens søvn som avler monstre»
George Bataille 1897 - 1962
Slik er livet på Jorden ved starten av det tredje millennium
(kristelig, vestlig tidsregning).
Og så ser vi den store konspirasjonen, krigføringen mot alt liv.
Tanker fra bevissthetens ytterkanter.
Fra Amos Keppler i perioden 1998 - 2008
George Bataille 1897 - 1962
Slik er livet på Jorden ved starten av det tredje millennium
(kristelig, vestlig tidsregning).
Og så ser vi den store konspirasjonen, krigføringen mot alt liv.
Tanker fra bevissthetens ytterkanter.
Fra Amos Keppler i perioden 1998 - 2008
The Monsanto Files - en fil man kan laste ned om grådighet and dumhet i oss alle, og til og med verre: grådighet og idioti i det multinasjonale selskapet Monsanto og hos Monsantos ledere. Opplysningene er noe gamle. Selskapet har blitt enda verre de siste ti årene.
Disse menneskene, denne gruppen av mennesker er ikke unntaket, men normen.
Les første del av denne artikkelen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
