Radiohode og andre i Norge, og mange andre over hele verden mener vi bloggere og alle andre bør holde kjeft den trettiende april i sorg og respekt over de som ble drept på Virginia Tech.
Dette og lignende merkelige ting skjer hver gang noe slikt og lignende skjer. Gro Harlem Brundtland satte seg selv opp som sjefsørger etter Skandinavian Star ulykken, (og avlyste en valgkamp hun var i ferd med å tape). Hun er bare en blant mange av den sorten. De som nektet å følge med på lasset den gangen og andre ganger blir gjerne angrepet for det, fordi det er bare hykleri alt sammen, og sjefsørgerne blir sint fordi noen avslører dem for de gjennomførte hyklerne de er.
Kjenner Radiohode noen av de som ble drept? Kjenner noen av de andre bloggerne dem? Føler de sorg? Har de noen grunn til å uttrykke respekt ovenfor vilt fremmede mennesker? Jeg lurer på hva de som ble skutt har gjort for å fortjene verdens respekt. Er det fordi de var på galt sted til gal tid? Er det en annen, udefinerbar grunn?
Dette skjer hver gang, og veldig få gjør noe egentlig forøk på å forstå hva som skjedde og hvorfor det skjedde.
For eksempel kan man slå fast at sorg og respekt er veldig selektiv i disse dager. Hvorfor velge akkurat denne saken? Er det for å protestere mot USAs våpenpolitikk? Har våpnene skylden? Er det ikke mulig, er det ikke en liten, liten mulighet for at det finnes en mye dypere, viktigere grunn til at folk dør som fluer i dagens verden?
Uansett, dette er, for å sitere Hannibal Lecter, bare en tilfeldig tilknytning, en distraksjon for den dypere, virkelige grunnen. Slike ting som dette vil alltid skje, i et samfunn der folk blir behandlet som dritt, både av enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Og jeg må bare uttrykke min dype tilfredshet over at slike ting som dette og tilsvarende skjer, at villdyret i mennesket ikke er død i oss, at det er veldig mye levende. Innfør så rigid kontroll over menneskenes liv som overhodet mulig. Noen, de fleste, sauene vil alltid bøye hodet under det minste press. Mens andre vil bli fra seg av raseri, og de bør bli. Jeg for min del ser på morderen som et offer, minst like mye som de han drepte.
Jeg kjente ikke de som ble drept. Veldig få gjør det. Mobbet en eller flere av dem morderen til den ytterste grense? Noen av dem gjorde det helt sikkert. Jeg mener ikke at noen faktisk fortjener å dø. Ingen gjør det. Men at morderen ble provosert, provosert til de grader, gjennom dager, uker, måneder og år er et uomtvistelig faktum. Hvor mye kan et menneske tåle, før det får nok? Dette er hva bloggene bør handle om før, under og etter 30. april.
Soldater dreper, i Irak, i Afghanistan og alle steder egentlig. Norske soldater dreper, og nordmenn slår seg på brystet, som vanlig, som alle nasjoners folk gjør når deres slaktere dreper for fote. Det er kvalmende. Soldater blir helter for å drepe barn og eldre. Enkeltmennesker, «frilansere» som dreper i berettiget raseri blir fengselet og fordømt.
En masse taler blir holdt, som vanlig, hvilke utmerkede studenter og mennesker de døde var. En del av dem var HELT KLART ikke det. De fortjente ikke å dø av den grunn, men man bør ikke stå opp på en talerstol (eller skrive mye sprøyt i en blogg) og hylle folk som kødder så mye med et menneske at det går fullstendig fra forstanden.
Det er hykleri hele dritten. Hvis dette er hva Radiohode og andre hevder skal være et eksempel på bloggeres verdighet og refleksjon så er det enda en grunn til at jeg ikke ønsker å være en del av det. Det gjør meg kvalm, ganske enkelt.
Jeg vil blogge som bare fan på den trettiende, og jeg vil fortsette å søke uoffisielle forklaringer i en verden der de offisielle stinker som måneder gammel fluelort, og jeg håper andre vil gjøre det samme. Det er min oppfordring.
fredag, april 20, 2007
onsdag, april 18, 2007
På høy tid
Fiskeridirektorotet har endelig offentliggjort listen over norske oppdrettsannlegg som slipper ut fisk. Etter å vært unnfallende ovenfor disse miljøsvina i tjue år tar de endelig affære, på et vis. De burde ha stengt hele næringen, men dette er da ett tiltak omsider, en øriten, kvapsete start.
Representanter for en industri som gjennom tjue år har gitt fullstendig blaffen i miljøet og trusselen mot villaksen og vill fisk kaller listen en gapestokk. Det er virkelig hyggelig at de føler seg truffet. Jeg skulle bare ønske at de ville fått ødelagt mer enn «sitt gode navn og rykte». Det er i sannhet ett av utallige sykdomstegn i dagens verden at disse folkene har fått lov og fortsatt får lov til å holde på, praktisk talt uhindret.
I en verden der industrien pøser gifter ut i naturen er disse folkene enda et hakk verre enn miljøsvin generelt, noe som er ganske så utrolig.
Representanter for en industri som gjennom tjue år har gitt fullstendig blaffen i miljøet og trusselen mot villaksen og vill fisk kaller listen en gapestokk. Det er virkelig hyggelig at de føler seg truffet. Jeg skulle bare ønske at de ville fått ødelagt mer enn «sitt gode navn og rykte». Det er i sannhet ett av utallige sykdomstegn i dagens verden at disse folkene har fått lov og fortsatt får lov til å holde på, praktisk talt uhindret.
I en verden der industrien pøser gifter ut i naturen er disse folkene enda et hakk verre enn miljøsvin generelt, noe som er ganske så utrolig.
Oppviglerparagrafen i ny innpakning
Det norske justisdepartmentet og regjeringen har nå, slik de har signalisert en stund nå sluttet seg utvetydig til sine sinnssyke amerikanske, britiske og blant annet danske og svenske venner. Det siste er at de ønsker å øke straffen for «terror» fra 21 til 30 års fengsel. Herunder kommer også nå nye bestemmelser om straff for «oppfordring til terror», noe som i praksis kan være rene politiske ytringer. Det kan også være romaner, filmer og kunst generelt. En SKIKKELIG utvidelse av den gamle, gode oppviglerparagrafen, som nå har blitt vekket til heder og verdighet igjen. De slutter seg til, uten reservasjoner de nevnte andre regjeringenes definisjon av terror, de som først og fremst har bedrevet det. FY FAN!
Forslaget blir nå sendt ut på høring, så og si uten oppmerksomhet, med bare noen få, bevisstløse og autoritetstro linjer i norske aviser. Jeg mistenker sterkt at de som høringsnotatet blir sendt til heller ikke akkurat vil hoppe i taket av sinne, slik de burde gjort.
Det finnes ingen Krig Mot Terror, bare en krig av terror. I den grad ordet har noen berettigelse overhodet, så er vestlige regjeringer terroristene.
Bare to personer, Einar Gerhardsen og Stein Lillevolden ble noengang siktet etter oppviglerparagrafen. Denne nye utgavens oppgave ser ut til å være og fylle fengslene. Alle som våger å uttale seg kritisk til myndighetene i det offentlige rom skal heretter straffes. For noen år siden ble det innført en lov som sa at «politisk motiverte lovbrudd» skulle straffes strengere, mye strengere. Dette er en av mange naturlige forlengelser av den.
Forslaget blir nå sendt ut på høring, så og si uten oppmerksomhet, med bare noen få, bevisstløse og autoritetstro linjer i norske aviser. Jeg mistenker sterkt at de som høringsnotatet blir sendt til heller ikke akkurat vil hoppe i taket av sinne, slik de burde gjort.
Det finnes ingen Krig Mot Terror, bare en krig av terror. I den grad ordet har noen berettigelse overhodet, så er vestlige regjeringer terroristene.
Bare to personer, Einar Gerhardsen og Stein Lillevolden ble noengang siktet etter oppviglerparagrafen. Denne nye utgavens oppgave ser ut til å være og fylle fengslene. Alle som våger å uttale seg kritisk til myndighetene i det offentlige rom skal heretter straffes. For noen år siden ble det innført en lov som sa at «politisk motiverte lovbrudd» skulle straffes strengere, mye strengere. Dette er en av mange naturlige forlengelser av den.
torsdag, april 12, 2007
Viltvoksende bilder
Tagging overlever i beste velgående i Oslo, tross politikerne og det etablerte samfunns mest ekstreme forsøk på å få det vekk. Jeg kunne med selvsyn se denne gledelige utviklingen da jeg tok toget til hovedstaden for en tid tilbake. Begge sider av jernbanelinjen var pyntet med fargerike og oppfinnsomme dekorasjoner. Det gjorde meg varm om hjertet.
Nå bør det jo nevnes at jeg ikke ser på all tagging som positivt. Det er, når alt kommer til alt bare enda et verktøy, som blogging, og kan brukes både riktig og galt. Ganske så mange av taggerne har dessverre ikke noen dypere mening eller hensikt med det (som det store flertallet av bloggerne), og de av dem som samarbeider med myndighetene, som i Bergen er mer enn nokså slappe i utrykksformen. Et fabelaktig maleri av Hitler og Bush side om side på den nordre veggen av Sentralbadet ble malt over ganske så hurtig.
Men taggingen har en verdi i seg selv, både på grunn av at det i det store og hele er en selvstendig, anarkistisk uttrykksform, og fordi det gjør borgerskapet fly forbannet. De setter morgenkaffen i halsen hver eneste morgen bare ved tanken.
Stort.
onsdag, april 04, 2007
Skyggebok
Det fines mange skyggebøker. Hver enkelt heks lager sin egen. En beretning om Liv og Magi, Reise og Forestillingsevne. Hver bok er unik, fordi hver forteller, hvert liv er unikt. I råttenskapen som er dagens verden finnes det fortsatt skyggebøker og det vil det også alltid gjøre. I et verdensomspennende samfunn som bare rir en enkelt bølge og ignorerer det mektige havet, finnes fortsatt variasjon og liv i fullt monn. Forfølgelse og heksejakter må skje jevnlig og ofte i en verden dominert av uvitenhet og frykt, fordi fortellinger om den andre verden minner de fortapte om det som finnes utenfor deres rekkevidde. Men heksene er ikke det. De blør og lider og dør, og derfor har vi et fredens samfunn. Et mål om en stasjonær, livløs Jord, en megaby som strekker seg langt lenger enn øyet rekker. Dette er menneskene som drømmer gravstøttenes drøm, så frustrert, slevsagt, fordi deres nøye uttenkte plan aldri virker slik de ønsker.
Gjennom historisk tid de, tjenerne, herrefolket, slavene av den ene bølgen, av sivilisasjonen, har gjort sitt ytterste for å utrydde alt som gjør livet verdt å leve. De feiret slutten på middelalderen da de trodde de hadde utryddet den siste heksen.
De tok feil, slevsagt. Ild kan bli redusert til en ørliten glo, men den kan egentlig aldri bli slukket. Phoenix vil alltid stige opp fra asken.
Det finnes mange hekser…
mandag, april 02, 2007
Illegale substanser
Det har mange navn. Loven og det offisielle samfunnet kaller det narkotika, illegale substanser.
- Det er fælt, sier hun. – Det får folk til å huske alt, alt det ubehaglige de ønsker å glemme.
Dette er, på grunnleggende vis den aller viktigste grunnen for det rådende synet på illegale substanser, hvorfor de er ulovlige. De åpner dører som tyrannene og deres herrer ønsker skal forbli lukket. De fremkaller det dypeste Minnet, både på godt og vondt, og de minner folk på hvem de virkelig er. De forsterker hva som allerede er der. Så, de er i virkeligheten et speil, og siden folk flest ikke orker å kikke på seg selv i speilet, fordi de i berettiget grad skammer seg over seg selv, ønsker de at alle verktøy der folk kan gjøre det skal være utilgjengelig.
Vel, la dem gjemme seg, la dem stikke hodet i sanden, i hvert fall til et visst punkt, men de skulle ikke få lov til å hindre andre i å oppleve verden i all sin skjønnhet og variasjon.
Men det gjør de. De som undertrykker seg selv, fortrenger sitt virkelige jeg styrer dagens verden, og de er syke bortenfor all beskrivelse.
I et sjeldent eksempel på ærlighet hos hennes yrkesgruppe (alle yrkesgrupper) avslørte skuespilleren og modellen Sienna Miller nylig sitt syn på narkotika.
Hun sier at hun elsker hallusinasjonene hun får når hun tar stoffer som «magic mushroom», men at hun egentlig eksperimenterer med alle typer stoffer. Når hun blir spurt om sin mening om hvorfor folk eksperimenterer med noe som faktisk er ulovlig over store deler av verden (og gir fan i det faktum) så svarer hun kort og konsist: «Fordi det er morsomt, så utrolig morsomt».
Og det stemmer. Jeg og millioner av andre kan bevitne det. Jeg bruker ikke noen typer stoff ofte, selv om jeg har prøvd de fleste av dem minst en gang. Jeg føler ingen trang til mer. Jeg har omtrent det samme forhold til narkotika som jeg har til alkohol (og jeg bruker ikke det ofte heller): Jeg bruker det på en naturlig måte, uten skyldfølelse og frykt, både som avkobling og eksperimentelt, som den Søker jeg er.
Min favoritt er LSD. Dets aktive komponent er helt klart blant de sterkeste som finnes. Jeg klarer meg uten det, åpenbart, siden jeg bare har brukt det syv ganger i en femtenårsperiode. Det er simpelthen ikke noe sug etter mer. Men det er en praktfull opplevelse, en som ikke kan beskrives, men som må oppleves. Alle dører i ditt sinn og i deg blir blåst opp, og du ser i sannhet verden som den er, totalt mystisk og uendelig, fylt med liv og ild… og Tåke og Skygge.
Propaganda rettet mot LSD er grunnleggende urettferdig.
Jeg skrev et dikt om det selv før jeg prøvde det. Mitt liv som heks (blant andre ting) gir meg mange muligheter til å oppleve det som nå blir sett på som den fjerne og bortgjemte delen av verden. Den såkalte narkotikaen er bare en enkelt metode i så henseende.
Samfunnets uttalte syn på dette er utelukkende propaganda. Det finnes ikke mer sannhet i det enn i en luftspeiling. Jeg vil med forbehold anbefale alle å prøve narkotika. Min personlige anti er Heroin, men det er meg. I Sveits, hvor det er lovlig eller i det minste godtatt at folk setter sprøyter går avhengige på jobb hver dag, og fungerer godt i samfunnet (beklageligvis). I Amsterdam har veldig få trøbbel med noe narkobruk. Og grunnen til det er enkel: De har et sunt og naturlig forhold til det.
Det er svært så ironisk at mange såkalte medisiner, svært skadelige sådan er i fritt salg i de fleste land, mens bruk og transport av noe som i bunn og grunn er ufarlig fører til lange fengselsstraffer.
Jeg kjenner ganske mange som har prøvd LSD og lignende og ingen av dem har noensinne hatt noe trøbbel med det, selv om jeg kjenner til at andre har hatt trøbbel, i hvert fall delvis, på grunn av det. Det er ikke noe leketøy og bør bli sett på med nødvendig respekt.
Bruk av narkotika har vært en naturlig del av ethvert samfunn opp igjennom historien, ikke bare til avkobling, men mye viktigere i seremonier og trolldomsritualer, sjamanisme og tilsvarende.
Jeg er overbevist om at folk som er åpne, og har få hemninger får lite trøbbel uansett hvilket stimuli eller stoff de bruker. Folk som er bundet av sine hemninger vil uvegerlig bli dypt sjokkert når et gitt stoff åpner dem opp mot verden, men de bør gjøre det likevel…
Folk bør, generelt sett unngå substansene som skaper eller lettere kan skape avhengighet, som heroin og nikotin. Å røyke nikotin (tobakk for de uopplyste) er svært dumt og på grensen til det idiotiske. Det finnes ingen positiv side der. La det være og bruk de bra sakene i stedet.
Absolutt alt burde ha vært lovlig. Slevsagt skulle det vært det.
- Det er fælt, sier hun. – Det får folk til å huske alt, alt det ubehaglige de ønsker å glemme.
Dette er, på grunnleggende vis den aller viktigste grunnen for det rådende synet på illegale substanser, hvorfor de er ulovlige. De åpner dører som tyrannene og deres herrer ønsker skal forbli lukket. De fremkaller det dypeste Minnet, både på godt og vondt, og de minner folk på hvem de virkelig er. De forsterker hva som allerede er der. Så, de er i virkeligheten et speil, og siden folk flest ikke orker å kikke på seg selv i speilet, fordi de i berettiget grad skammer seg over seg selv, ønsker de at alle verktøy der folk kan gjøre det skal være utilgjengelig.
Vel, la dem gjemme seg, la dem stikke hodet i sanden, i hvert fall til et visst punkt, men de skulle ikke få lov til å hindre andre i å oppleve verden i all sin skjønnhet og variasjon.
Men det gjør de. De som undertrykker seg selv, fortrenger sitt virkelige jeg styrer dagens verden, og de er syke bortenfor all beskrivelse.
I et sjeldent eksempel på ærlighet hos hennes yrkesgruppe (alle yrkesgrupper) avslørte skuespilleren og modellen Sienna Miller nylig sitt syn på narkotika.
Hun sier at hun elsker hallusinasjonene hun får når hun tar stoffer som «magic mushroom», men at hun egentlig eksperimenterer med alle typer stoffer. Når hun blir spurt om sin mening om hvorfor folk eksperimenterer med noe som faktisk er ulovlig over store deler av verden (og gir fan i det faktum) så svarer hun kort og konsist: «Fordi det er morsomt, så utrolig morsomt».
Og det stemmer. Jeg og millioner av andre kan bevitne det. Jeg bruker ikke noen typer stoff ofte, selv om jeg har prøvd de fleste av dem minst en gang. Jeg føler ingen trang til mer. Jeg har omtrent det samme forhold til narkotika som jeg har til alkohol (og jeg bruker ikke det ofte heller): Jeg bruker det på en naturlig måte, uten skyldfølelse og frykt, både som avkobling og eksperimentelt, som den Søker jeg er.
Min favoritt er LSD. Dets aktive komponent er helt klart blant de sterkeste som finnes. Jeg klarer meg uten det, åpenbart, siden jeg bare har brukt det syv ganger i en femtenårsperiode. Det er simpelthen ikke noe sug etter mer. Men det er en praktfull opplevelse, en som ikke kan beskrives, men som må oppleves. Alle dører i ditt sinn og i deg blir blåst opp, og du ser i sannhet verden som den er, totalt mystisk og uendelig, fylt med liv og ild… og Tåke og Skygge.
Propaganda rettet mot LSD er grunnleggende urettferdig.
Jeg skrev et dikt om det selv før jeg prøvde det. Mitt liv som heks (blant andre ting) gir meg mange muligheter til å oppleve det som nå blir sett på som den fjerne og bortgjemte delen av verden. Den såkalte narkotikaen er bare en enkelt metode i så henseende.
Samfunnets uttalte syn på dette er utelukkende propaganda. Det finnes ikke mer sannhet i det enn i en luftspeiling. Jeg vil med forbehold anbefale alle å prøve narkotika. Min personlige anti er Heroin, men det er meg. I Sveits, hvor det er lovlig eller i det minste godtatt at folk setter sprøyter går avhengige på jobb hver dag, og fungerer godt i samfunnet (beklageligvis). I Amsterdam har veldig få trøbbel med noe narkobruk. Og grunnen til det er enkel: De har et sunt og naturlig forhold til det.
Det er svært så ironisk at mange såkalte medisiner, svært skadelige sådan er i fritt salg i de fleste land, mens bruk og transport av noe som i bunn og grunn er ufarlig fører til lange fengselsstraffer.
Jeg kjenner ganske mange som har prøvd LSD og lignende og ingen av dem har noensinne hatt noe trøbbel med det, selv om jeg kjenner til at andre har hatt trøbbel, i hvert fall delvis, på grunn av det. Det er ikke noe leketøy og bør bli sett på med nødvendig respekt.
Bruk av narkotika har vært en naturlig del av ethvert samfunn opp igjennom historien, ikke bare til avkobling, men mye viktigere i seremonier og trolldomsritualer, sjamanisme og tilsvarende.
Jeg er overbevist om at folk som er åpne, og har få hemninger får lite trøbbel uansett hvilket stimuli eller stoff de bruker. Folk som er bundet av sine hemninger vil uvegerlig bli dypt sjokkert når et gitt stoff åpner dem opp mot verden, men de bør gjøre det likevel…
Folk bør, generelt sett unngå substansene som skaper eller lettere kan skape avhengighet, som heroin og nikotin. Å røyke nikotin (tobakk for de uopplyste) er svært dumt og på grensen til det idiotiske. Det finnes ingen positiv side der. La det være og bruk de bra sakene i stedet.
Absolutt alt burde ha vært lovlig. Slevsagt skulle det vært det.
søndag, april 01, 2007
Endelig
Ellers kan man slå fast at det er fortsatt langt fram til likestilling mellom kjønnene i dagens verden.
Man kan dog juble over at enda en såkalt mannsbastion eller mannskultus har falt i dag. Fram til i dag - og dette er ingen aprilspøk - har samtlige 405 gondolførere i Venezia, i Venice Gondol Association vært menn. Men nå har Alexandra Hai, en trettifemårig tysk filmregissør, etter lang tids kamp endelig vunnet fram med sin kamp for å bli gondolfører. Det blir slått fast i en merkelig korrekt rettsavgjørelse at det faktisk ikke finnes noen fornuftig grunn til at en fører ikke kan være en kvinne. Noe som bærer håp om at flere kan bli det i årene som kommer. Man har et begrunnet håp om at det ikke vil ta ti nye år før den neste begynner i jobben.
Alexandra begynner på onsdag.
Som sagt, det er langt fram, med en masse idiotiske gjenværende mannsklubber og jeg tror det aldri vil bli noen ekte fremgang, verken på dette eller andre områder så lenge sivilisasjonen består. Til det er de massive ulikhetene, generelt sett, og slett ikke bare mellom kjønnene, på utallige områder altfor store og grunnleggende, og systemet vil aldri fikse det, vil aldri ønske å fikse det eller noe som helst viktig. Men en hendelse som dette får en til å smile en smule.
Et kjempende menneske trenger oppmuntringer i tilværelsen…
Man kan dog juble over at enda en såkalt mannsbastion eller mannskultus har falt i dag. Fram til i dag - og dette er ingen aprilspøk - har samtlige 405 gondolførere i Venezia, i Venice Gondol Association vært menn. Men nå har Alexandra Hai, en trettifemårig tysk filmregissør, etter lang tids kamp endelig vunnet fram med sin kamp for å bli gondolfører. Det blir slått fast i en merkelig korrekt rettsavgjørelse at det faktisk ikke finnes noen fornuftig grunn til at en fører ikke kan være en kvinne. Noe som bærer håp om at flere kan bli det i årene som kommer. Man har et begrunnet håp om at det ikke vil ta ti nye år før den neste begynner i jobben.
Alexandra begynner på onsdag.
Som sagt, det er langt fram, med en masse idiotiske gjenværende mannsklubber og jeg tror det aldri vil bli noen ekte fremgang, verken på dette eller andre områder så lenge sivilisasjonen består. Til det er de massive ulikhetene, generelt sett, og slett ikke bare mellom kjønnene, på utallige områder altfor store og grunnleggende, og systemet vil aldri fikse det, vil aldri ønske å fikse det eller noe som helst viktig. Men en hendelse som dette får en til å smile en smule.
Et kjempende menneske trenger oppmuntringer i tilværelsen…
onsdag, mars 28, 2007
Vi møtes i skogen
Vi møttes i skogen, ikke langt fra en bakke som hadde blitt rensket for trær. Skogen krymper. Den krymper overalt, unntatt i menneskenes indre.Vi møtes i skogen, en gjeng med fremmede som setter seg i sirkelen rundt leirbålet. Flammene strekker seg inn i mørket og brenner naken hud. Vi føler det alle sammen, en bølge i luften, en strøm av ubrutt energi, en følelse av å høre til, umulig å fornekte.
Jeg vandret inn i skogen ved solnedgang, og jeg la tomheten bak meg, for alltid. Synet av ødeleggelsen falmet i mitt indre. Jeg så for meg det mektige bålet, og plutselig var jeg der, rett og slett. De andre fremmede dukket opp i den åpne klaringen samtidig med meg, som om vi hadde planlagt alt sammen, og det hadde vi. Jeg sluttet meg til de andre fremmede, til sirkelen rundt ilden.
Vi stirrer på hverandre over bålet, gjennom den dansende ilden på de åtte andre skyggeskikkelsene i sirkelen. Tråder av både natt og ild strekker seg mot oss og gjennomborer oss. De ni lever og tryller i månens land. Vi er De Ni, og vi lever, i en verden fylt av levende døde. Fem og fire av hvert kjønn møtes i skogen, fjernt fra sivilisasjonens ødeleggende, horrible virkelighet. Dette er vår. Vi synger og taler meningløse ord som ikke er ord, men dører, vidåpne portaler til det ukjente kjente, og vi Reiser i Tid og Rom, og begrensninger er bare et ord. Vi åpner oss selv og dermed verden. En rift åpner seg i tilværelsens grense. Det er ingen grense. Den andre, større Andre Verden er her, midt i blant oss. Vi åpner oss mot verden og verden åpner seg mot oss.
En tåke flyter fra ilden og hyller inn De Ni. Vi føler det, føler hvordan den skimrende luften griper tak i oss. Eldgamle, meningløse ord stiger opp fra vibrerende struper. Vi gir dem mening, og gir dermed oss selv mening.
Reisen begynner, fri fra kroppen og selv tanken. Det er «sjelen», Skyggen, vårt evige Jeg som stiger opp og ut av kroppen, og falmer i mørket. Men vi falmer slett ikke. Vi vokser og er mer enn vi var. Plutselig er vi et helt annet sted, ett jeg har besøkt før, et rom som ikke er noe rom, men et møtested. Veggene her er ikke vegger, men vinduer, utkikkspunkter mot evigheten og uendeligheten. I utallige lynglimt opplever vi hele liv, talløse opplevelser som man ikke kan makte å beskrive om man hadde en million år til rådighet. Dette er hypervirkeligheten, den sanne virkeligheten. Den andre vi har lagt bak oss er illusjonen, ikke i den forstand at den ikke eksisterer, men i dens betydning.
Hvor lenge varer Reisen? Hvor langt har vi reist? Jeg kan aldri helt fastslå det og jeg bryr meg ikke. Begge spørsmålene er meningløse. De spørsmålene vi stiller oss selv i de tusen evighetene vi legger bak oss er av langt større prioritet.
Vi er tilbake i skogen og trærne og vekstene og alt rundt oss er levende, enda mer levende enn vi husker det, fra lenge, lenge siden. Vi puster tungt, men hver eneste innånding får oss til å gløde av liv. Hvor lenge varer Natten? Svaret er ikke noe svar, men en lang, lang rekke av spørsmål, av høye ulvehyl som gjaller gjennom luften. Utallige morgener har kommet og gått, og det er fortsatt natt.
De Ni lever i månens land.
tirsdag, mars 27, 2007
Barne-TV og tilsvarende farlig tull
Det er her det begynner, eller her det fortsetter fra de hjernevaskede foreldrenes spede forsøk på ufarliggjøring og på å trekke tenner og klør.
Jeg avskyr Barne-TV. Jeg gjorde det da jeg var barn og det gjorde også enhver annen unge jeg kjente og kjente til. Hjernevaskede foreldre sier til meg at jeg må sette meg i barnas sted, og det er nettopp det jeg gjør. Jeg er en av de få «voksne» som ikke har glemt at jeg var kalv.
Menneskelignende dyr som snakker. Katter som ikke spiser mus. Løver som legger seg ned ved lammet. Idiotiske voksne programledere som snakker «barnespråk». Det er der alt sammen. Ufarliggjøringen. Ingen trusler. Alt er mykt og deilig. Den samme ufarliggjøringen som fortsetter etter at de har blitt voksne, i andre, men like søvndyssende former.
Nei, da har jeg langt mer til overs for Nils Gaup, samene og urinnvånere generelt sitt syn om at fortellinger bør være farlige og truende for å forberede barna på et liv i fare, ett de garantert kommer til å leve. Uten denne forberedelsen, en essensiell del av enhver fornuftig barneoppdragelse blir ødelagte barn kastet inn i de voksnes verden totalt uforberedt på hva som venter dem. De er ikke dumme og er, på tross av «beskyttelsen» de har fått i oppveksten svært så kyniske. Men de mangler den grunnleggende forståelsen for hvordan verden fungerer, og slik er det også de som styrer dagens verden ønsker det. Slevsagt. Og slik fortsetter det, i generasjon etter generasjon etter generasjon.
Hele ideen om fortellinger for barn, slik det praktiseres i dag, både på TV, i bøker og på film er latterlig og skadelig og kvalmende.
De gamle eventyrene var opprinnelig blodige og skremmende fortellinger, før Asbjørnsen og Moe og deres like slo kloa i dem. Jeg ser dem for meg, der de satt, med sin svarte penn og strøk over og forandret, svært så lik sensuren, slik den drives i dag.
«Eventyrsamler», dikter og prest Jørgen Moe døde i dag, for 125 år siden. Bare så synd at hans arbeid ikke døde med han.
Ikke rart verden er så skakkjørt.
Jeg avskyr Barne-TV. Jeg gjorde det da jeg var barn og det gjorde også enhver annen unge jeg kjente og kjente til. Hjernevaskede foreldre sier til meg at jeg må sette meg i barnas sted, og det er nettopp det jeg gjør. Jeg er en av de få «voksne» som ikke har glemt at jeg var kalv.
Menneskelignende dyr som snakker. Katter som ikke spiser mus. Løver som legger seg ned ved lammet. Idiotiske voksne programledere som snakker «barnespråk». Det er der alt sammen. Ufarliggjøringen. Ingen trusler. Alt er mykt og deilig. Den samme ufarliggjøringen som fortsetter etter at de har blitt voksne, i andre, men like søvndyssende former.
Nei, da har jeg langt mer til overs for Nils Gaup, samene og urinnvånere generelt sitt syn om at fortellinger bør være farlige og truende for å forberede barna på et liv i fare, ett de garantert kommer til å leve. Uten denne forberedelsen, en essensiell del av enhver fornuftig barneoppdragelse blir ødelagte barn kastet inn i de voksnes verden totalt uforberedt på hva som venter dem. De er ikke dumme og er, på tross av «beskyttelsen» de har fått i oppveksten svært så kyniske. Men de mangler den grunnleggende forståelsen for hvordan verden fungerer, og slik er det også de som styrer dagens verden ønsker det. Slevsagt. Og slik fortsetter det, i generasjon etter generasjon etter generasjon.
Hele ideen om fortellinger for barn, slik det praktiseres i dag, både på TV, i bøker og på film er latterlig og skadelig og kvalmende.
De gamle eventyrene var opprinnelig blodige og skremmende fortellinger, før Asbjørnsen og Moe og deres like slo kloa i dem. Jeg ser dem for meg, der de satt, med sin svarte penn og strøk over og forandret, svært så lik sensuren, slik den drives i dag.
«Eventyrsamler», dikter og prest Jørgen Moe døde i dag, for 125 år siden. Bare så synd at hans arbeid ikke døde med han.
Ikke rart verden er så skakkjørt.
«Det finnes ingen ublodige eventyr. Ethvert eventyr er skapt ut fra en avgrunn av blod og angst».
Franz Kafka
tirsdag, mars 20, 2007
Farlige terrorister?
Flygere og kabinansatte hevder at de blir provosert, ydmyket og mistenkeliggjort hver eneste gang de går gjennom sikkerhetskontrollen på en norsk flyplass, noe som gjerne skjer flere ganger daglig.
Velkommen etter, sier jeg. Vi hørte ikke et pip fra dem når vi sivile passasjerer begynte å klage høylydt over terroriseringen vi ble utsatt for etter at de nye «sikkerhetsreglene» ble innført, innført for å tekkes våre krigerske allierte, og for alle lands myndigheter føler en hysterisk trang til å gjøre «sitt» i «Kampen Mot Terror».
De av oss som er noenlunde oppegående, som bruker hjernen til å tenke med, skjønte hvor det bar hen lenge før de nye såkalte sikkerhetsreglene ble innført på norske flyplasser. Vi hadde enten trent (ganske så ufrivillig) i utlandet eller vi kan se at en spade faktisk er en spade. Blant mange grunner på grunn av de mange arrestasjonene og overgrep fra politiet og overvåkningstjenesten nylig, (blant annet av en mann med walkman på toget). Med mindre man tenker på den vedvarende kampen vestlige myndigheter fører mot sine egne innbyggere, og intensiverte etter 11. september 2001 så finnes det ingen Kamp Mot Terror. I den grad ordet terrorisme har en mening overhodet, så er myndighetene og deres ivrigste vaktbikkjer terroristene.
Med andre ord: Det hele dreier seg om propaganda, et spill tyrannene spiller for å rettferdiggjøre de økte «sikkerhetskontrollene».
Så, en privilegert gruppe får smake bjerkeriset for en gangs skyld, og de skriker opp, og etter mye om og men gjenvinner de sin privilegerte status. Uten at de sier et ord mot det som virkelig betyr noe i den saken: Den negative spiralen verdens demokratier går, fra galt til verre, fra et skjult tyranni til et åpenbart, fra en illusjon om frihet til stadig strammere tøyler, stadig mer inngripen i folks liv, både fra offentlige og private myndigheter, både fra regjeringer og multinasjonale selskaper.
En utvikling som folk flest heier videre, uten engang å reflektere over det de mister, over hvor mye de allerede har mistet, over hvor lite, hvor uendelig mye det gjenstår for oss alle å miste.
Se nå for deg menneskene som går gjennom kontrollpostene både på flyplassene og andre steder i dagens verden. Erstatt det bildet du har i hodet av tobente, påkledde dyr med firbente ullproduserende og brekende vesener…
Og alt blir uendelig klart.
Velkommen etter, sier jeg. Vi hørte ikke et pip fra dem når vi sivile passasjerer begynte å klage høylydt over terroriseringen vi ble utsatt for etter at de nye «sikkerhetsreglene» ble innført, innført for å tekkes våre krigerske allierte, og for alle lands myndigheter føler en hysterisk trang til å gjøre «sitt» i «Kampen Mot Terror».
De av oss som er noenlunde oppegående, som bruker hjernen til å tenke med, skjønte hvor det bar hen lenge før de nye såkalte sikkerhetsreglene ble innført på norske flyplasser. Vi hadde enten trent (ganske så ufrivillig) i utlandet eller vi kan se at en spade faktisk er en spade. Blant mange grunner på grunn av de mange arrestasjonene og overgrep fra politiet og overvåkningstjenesten nylig, (blant annet av en mann med walkman på toget). Med mindre man tenker på den vedvarende kampen vestlige myndigheter fører mot sine egne innbyggere, og intensiverte etter 11. september 2001 så finnes det ingen Kamp Mot Terror. I den grad ordet terrorisme har en mening overhodet, så er myndighetene og deres ivrigste vaktbikkjer terroristene.
Med andre ord: Det hele dreier seg om propaganda, et spill tyrannene spiller for å rettferdiggjøre de økte «sikkerhetskontrollene».
Så, en privilegert gruppe får smake bjerkeriset for en gangs skyld, og de skriker opp, og etter mye om og men gjenvinner de sin privilegerte status. Uten at de sier et ord mot det som virkelig betyr noe i den saken: Den negative spiralen verdens demokratier går, fra galt til verre, fra et skjult tyranni til et åpenbart, fra en illusjon om frihet til stadig strammere tøyler, stadig mer inngripen i folks liv, både fra offentlige og private myndigheter, både fra regjeringer og multinasjonale selskaper.
En utvikling som folk flest heier videre, uten engang å reflektere over det de mister, over hvor mye de allerede har mistet, over hvor lite, hvor uendelig mye det gjenstår for oss alle å miste.
Se nå for deg menneskene som går gjennom kontrollpostene både på flyplassene og andre steder i dagens verden. Erstatt det bildet du har i hodet av tobente, påkledde dyr med firbente ullproduserende og brekende vesener…
Og alt blir uendelig klart.
fredag, mars 16, 2007
Ikke det fnugg skjedde - en ballade
Til ære for alle mine norske fans: For aller første gang oversetter jeg ett av mine dikt fra engelsk til norsk, en milepæl i kunsthistorien.
Folk undrer seg over Jesus fra Nazaret
Mannen de kaller Kristus
De hevder at en allmektig Gud
Kom til Jorden
Og vandret der som en mann
De hevder at et underlig, obskurt vesen
Splittet seg selv i tre
I et kompleks spill for å redde menneskeheten
Fra en synd Det hadde satt i gang og ønsket
Vesenet er altvitende
Det kjenner begynnelsen, slutten og den nye begynnelsen
Og det kjeder seg noe i for jævlig
Så, det satte i gang Det Store Spillet
Det skapte virkeligheten og dets sjakkbrikker
Av gull og sølv og blod og ben
Sitt spill av synd og frelse
Og tilbedelse og uendelig tillit
De hevder det
I år Null sendte Det seg selv
For å lide på vegne av seg selv
Og satte i gang et helvetes spetakkel
En teaterforestilling
Verdt sin vekt i gull
Og blod, svette og tårer
De hevder det
Det er et endeløst antall eldgamle historier
Som handler om mennesker
Som levde etter å ha dødd
Historier om mennesker
Som steg opp fra sin egen aske
Dette var historiene mennene fra Nikea
Pustet på og gav liv
For å tjene deres egne, avskyelige formål
For å få seg selv til å skinne
I en ettertid de selv skapte
Mange sanne kritiske lærde
I deres samtid
Talte imot deres løgner
Og mange kritikeres skygger
Druknet i blod
Det er religionens sanne vesen
Den dreper alt den ikke kan omvende
Og slik ble det
Gjennom århundrer og tusenår
Talløse dager og netter
Av bedrag og terror bortenfor all forestillingsevne
Til luftspeilingen Jesus hadde blitt fakta
Til selve virkeligheten
Hadde druknet i søle
I speil og røyk
Og ordet frihet hadde blitt banning
Det fantes ingen mann ved navn Jesus
Han var og er et sykt bedrag
Skapt av intet
Av mennesker som vokser på slikt
På den kollektive sinnssykdommen
Som tok over verden
Ikke det fnugg hendte i år Null
Utenom historiens gang
Påfunnet, historien som råtnet på rot
Den kom senere, århundrer etterpå
Da makthungrige menn samlet seg
Og skapte svindelen
Den totale, forvrengte fantasien
Som narrer og ødelegger verden
Slik er situasjonen i dag
Vi lever uten et begrep
Om hvordan verden egentlig er
Fordi en gjeng makthungrige gamle menn
Tok både sin samtid og ettertid
Som sin egen
Tiden og utallige løgner skapte legenden
Den inkarnerte myten om Jesus fra Nazaret
Og samtlige av oss lider på grunn av det
Det finnes ingen Gud, ingen frelser
Ingen som vil samle de frelste
På Dommedag
Og vi kan alle glede oss vilt
På grunn av det ubestridte faktum
Amos Keppler
2007-02-11 (2007-03-15)
1.
Folk undrer seg over Jesus fra Nazaret
Mannen de kaller Kristus
De hevder at en allmektig Gud
Kom til Jorden
Og vandret der som en mann
De hevder at et underlig, obskurt vesen
Splittet seg selv i tre
I et kompleks spill for å redde menneskeheten
Fra en synd Det hadde satt i gang og ønsket
Vesenet er altvitende
Det kjenner begynnelsen, slutten og den nye begynnelsen
Og det kjeder seg noe i for jævlig
Så, det satte i gang Det Store Spillet
Det skapte virkeligheten og dets sjakkbrikker
Av gull og sølv og blod og ben
Sitt spill av synd og frelse
Og tilbedelse og uendelig tillit
De hevder det
I år Null sendte Det seg selv
For å lide på vegne av seg selv
Og satte i gang et helvetes spetakkel
En teaterforestilling
Verdt sin vekt i gull
Og blod, svette og tårer
De hevder det
Det er et endeløst antall eldgamle historier
Som handler om mennesker
Som levde etter å ha dødd
Historier om mennesker
Som steg opp fra sin egen aske
Dette var historiene mennene fra Nikea
Pustet på og gav liv
For å tjene deres egne, avskyelige formål
For å få seg selv til å skinne
I en ettertid de selv skapte
Mange sanne kritiske lærde
I deres samtid
Talte imot deres løgner
Og mange kritikeres skygger
Druknet i blod
Det er religionens sanne vesen
Den dreper alt den ikke kan omvende
Og slik ble det
Gjennom århundrer og tusenår
Talløse dager og netter
Av bedrag og terror bortenfor all forestillingsevne
Til luftspeilingen Jesus hadde blitt fakta
Til selve virkeligheten
Hadde druknet i søle
I speil og røyk
Og ordet frihet hadde blitt banning
2.
Det fantes ingen mann ved navn Jesus
Han var og er et sykt bedrag
Skapt av intet
Av mennesker som vokser på slikt
På den kollektive sinnssykdommen
Som tok over verden
Ikke det fnugg hendte i år Null
Utenom historiens gang
Påfunnet, historien som råtnet på rot
Den kom senere, århundrer etterpå
Da makthungrige menn samlet seg
Og skapte svindelen
Den totale, forvrengte fantasien
Som narrer og ødelegger verden
Slik er situasjonen i dag
Vi lever uten et begrep
Om hvordan verden egentlig er
Fordi en gjeng makthungrige gamle menn
Tok både sin samtid og ettertid
Som sin egen
Tiden og utallige løgner skapte legenden
Den inkarnerte myten om Jesus fra Nazaret
Og samtlige av oss lider på grunn av det
Det finnes ingen Gud, ingen frelser
Ingen som vil samle de frelste
På Dommedag
Og vi kan alle glede oss vilt
På grunn av det ubestridte faktum
Amos Keppler
2007-02-11 (2007-03-15)
søndag, mars 04, 2007
Stamme
Duften av vår ligger i luften. Stammen er rastløs. Vi har sovet gjennom den lange vinteren. Nå varmer ilden nok en gang knoklene og rører i blodet.
Snart starter Reisen til vårt kommende Sommerland. Vi vil samle sammen våre våpen, våre få eiendeler og forlate dette stedet. Det er et flott sted som vi har hatt mye nytte og glede av, men nå er tiden inne til å dra videre. Vi vil jakte i noen hektiske dager for å fylle magene og lade opp til den lange reisen, og så vil vi dra av gårde til vårt nye, midlertidige hjem.
Barna løper omkring, deres glade smil speiler de voksnes forventningsfulle smil. Det er en ny tid, en som vil ta oss steder vi aldri tidligere har vandret.
Det finnes en naturlig sti bortenfor fjellene hvor solen går ned. Noen av oss utforsket en del av området i fjor sommer. Det er et storslått sted, fullt av vilt og naturens sjenerøsitet. Vi vil dra dit, vandre gjennom ukjent land, inntil vi finner et sted å slå oss ned for en tid. Det vil bli vårt hjem for et kort tidsrom, men ikke mer enn selve Jorden vi vandrer på.
Vi er jegere og samlere, Nomader, og ikke minst Søkere, både åndelig og fysisk, av livet og ilden, og Skyggen i verden og bortenfor verden, i den uendelige veven som virkeligheten er. Vi søker alltid, søker alltid noe, og det kommer vi alltid til å gjøre, bortenfor livet, bortenfor døden.
Det er ikke noe lett liv, men vi har lært å sette pris på det, sette pris på naturens rå skjønnhet, innvendig og utvendig. Det er langt, langt bedre og mer lystbetont sammenlignet med det helveteslignende livet vi opplevde i Maskinalderen for bare en generasjon siden. Eksistensen vi led oss gjennom i sivilisasjonen virker som en fjern drøm eller rettere sagt et mareritt nå, ikke mer ekte enn en luftspeiling, og det, antar jeg, var alt den noensinne var. Å leve ute i naturen føles til og med bedre enn de korte glimtene vi fikk av det i sivilisasjonens bleke eksistens. Dette er livet menneskene er født til å leve. Vi føler det, bortenfor tvil, i hver eneste lille del av vår kropp og mørkeste del av vårt intellekt og vår tanke.
Dette føles fortsatt som en drøm, på en måte, fordi det er så vidunderlig, så fullt av gleder. Vi kan ikke og ønsker ikke å holde tilbake vår forventing lenger, and vi behøver heller ikke gjøre det. Dette er frihet, bortenfor alle forsøk på å beskrive den, vill og umulig å holde tilbake eller sperre inne.
Snart starter Reisen til vårt kommende Sommerland. Vi vil samle sammen våre våpen, våre få eiendeler og forlate dette stedet. Det er et flott sted som vi har hatt mye nytte og glede av, men nå er tiden inne til å dra videre. Vi vil jakte i noen hektiske dager for å fylle magene og lade opp til den lange reisen, og så vil vi dra av gårde til vårt nye, midlertidige hjem.
Barna løper omkring, deres glade smil speiler de voksnes forventningsfulle smil. Det er en ny tid, en som vil ta oss steder vi aldri tidligere har vandret.
Det finnes en naturlig sti bortenfor fjellene hvor solen går ned. Noen av oss utforsket en del av området i fjor sommer. Det er et storslått sted, fullt av vilt og naturens sjenerøsitet. Vi vil dra dit, vandre gjennom ukjent land, inntil vi finner et sted å slå oss ned for en tid. Det vil bli vårt hjem for et kort tidsrom, men ikke mer enn selve Jorden vi vandrer på.
Vi er jegere og samlere, Nomader, og ikke minst Søkere, både åndelig og fysisk, av livet og ilden, og Skyggen i verden og bortenfor verden, i den uendelige veven som virkeligheten er. Vi søker alltid, søker alltid noe, og det kommer vi alltid til å gjøre, bortenfor livet, bortenfor døden.
Det er ikke noe lett liv, men vi har lært å sette pris på det, sette pris på naturens rå skjønnhet, innvendig og utvendig. Det er langt, langt bedre og mer lystbetont sammenlignet med det helveteslignende livet vi opplevde i Maskinalderen for bare en generasjon siden. Eksistensen vi led oss gjennom i sivilisasjonen virker som en fjern drøm eller rettere sagt et mareritt nå, ikke mer ekte enn en luftspeiling, og det, antar jeg, var alt den noensinne var. Å leve ute i naturen føles til og med bedre enn de korte glimtene vi fikk av det i sivilisasjonens bleke eksistens. Dette er livet menneskene er født til å leve. Vi føler det, bortenfor tvil, i hver eneste lille del av vår kropp og mørkeste del av vårt intellekt og vår tanke.
Dette føles fortsatt som en drøm, på en måte, fordi det er så vidunderlig, så fullt av gleder. Vi kan ikke og ønsker ikke å holde tilbake vår forventing lenger, and vi behøver heller ikke gjøre det. Dette er frihet, bortenfor alle forsøk på å beskrive den, vill og umulig å holde tilbake eller sperre inne.
søndag, februar 25, 2007
En skikkelig gladnyhet
Norske kirkebygg er i forfall, ja faktisk i slik grad at bare for det som blir beskrevet som akutt vedlikehold er nødvendig med 8 - åtte - milliarder kroner, ifølge Kirkelig Arbeidsgiver- og Interesseorganisasjon. Bygg- og anleggsjef i Kirkelig Fellesråd Torbjørn Borgen går så langt som å hevde at løse steiner er en fare for forbispaserende. En skikkelig sleip måte å be om penger på, spør du meg.
Min holdning kommer sikkert ikke som noen overraskelse: La dem forfalle og falle ned. Hvis man virkelig frykter at liv kan gå tapt, så river man kirkene. Man river dem til det ikke finnes stein tilbake på stein. DET er en god investering i fremtiden.
Disse stygge bygningene har skjemmet norge i tusen år og det som foregår inni dem har ødelagt store deler av den norske befolkningen like lenge. Ressurser har blitt brukt til slike og andre bautabygg, og viktige gjøremål har blitt utsatt og forlagt på grunn av denne kollektive sinnssykdommen. Det minste lille sted eller bygd har sin egen hyllest til dette vanviddet. Tusen år er tusen år for lenge. La det ende her. Det er på høy tid.
Min holdning kommer sikkert ikke som noen overraskelse: La dem forfalle og falle ned. Hvis man virkelig frykter at liv kan gå tapt, så river man kirkene. Man river dem til det ikke finnes stein tilbake på stein. DET er en god investering i fremtiden.
Disse stygge bygningene har skjemmet norge i tusen år og det som foregår inni dem har ødelagt store deler av den norske befolkningen like lenge. Ressurser har blitt brukt til slike og andre bautabygg, og viktige gjøremål har blitt utsatt og forlagt på grunn av denne kollektive sinnssykdommen. Det minste lille sted eller bygd har sin egen hyllest til dette vanviddet. Tusen år er tusen år for lenge. La det ende her. Det er på høy tid.
kongefesten
Når man ser på gjengen som deltok på kong haralds fødselsdagselskap, som sjanglet opp den røde løperen, så innser jeg at jeg var altfor tilbakeholden når jeg skulle beskrive det uholdbare med et kongedømme.
Når jeg hører om idiotene som møtte opp på slottsplassen og sang for han blir jeg bare enda mer opprørt. Enten de fikk betaling for det (i et patetisk forsøk på å støtte kongehuset moralsk i en turbulent tid) eller ikke, og rett og slett gjorde det fordi de hadde lyst er like ille egentlig.
Man skal lete lenge før man hører mer tullprat enn på nettopp slike dager. Det må være på nasjonaldager (og begravelser), men det er bare mer av det samme.
Når jeg hører om idiotene som møtte opp på slottsplassen og sang for han blir jeg bare enda mer opprørt. Enten de fikk betaling for det (i et patetisk forsøk på å støtte kongehuset moralsk i en turbulent tid) eller ikke, og rett og slett gjorde det fordi de hadde lyst er like ille egentlig.
Man skal lete lenge før man hører mer tullprat enn på nettopp slike dager. Det må være på nasjonaldager (og begravelser), men det er bare mer av det samme.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
