Hun drakk vin og kysset

En statssekretær ved den svenske statsministerens kontor, Ulrica Schenstrøm ble avbildet mens hun drakk seg full og kysset en journalist. Å dømme etter oppstyret etterpå virker det som om hun har myrdet noen.

Å slippe seg løs i full åpenhet i dagens samfunn forblir en risikabel affære. Naturlig oppførsel fortsetter å være tabubelagt. Man skal ikke ha lyst og man skal så visst ikke vise at man har lyst. Igjen blir det fremstilt som uansvarlig og umoralsk at et menneske oppfører seg som… et menneske.

Dagens verden i et nøtteskall.

Nådeløst avslørt

Øistein Christoffersen har sammenlignet det å integrere innvandrere i det norske samfunnet med hundeoppdrett og barneoppdragelse. Han gjentok det flere ganger, før han offisielt «angret». En masse interessante refleksjoner og handlinger har dukket opp og dukker opp i den forbindelse.
Først av alt er det klart at han virkelig mente det. Det var ikke en flåsete bemerkning gjort i lystig lag, men et gjennomtenkt resonnement basert på hans livssyn, en direkte konsekvens av FrPs politikk. Mange har fremmet krav om at han må gå av og det er jo soleklart at han burde gjøre. Hvis ikke bør han bli sparket. Og rasisme, og dette er soleklar rasisme, er jo også straffbart her i landet.

Det aller mest interessante hører man dog når man snakker med FrP-velgere om denne saken. Det er jo faktisk litt morsomt å se dem stå der og vri seg. Når man har snakket om saken en stund blir der klart at de reagerer faktisk ikke først og fremst på det han sa, men på det faktum at saken har fått så stor oppmerksomhet. «Alle kan gjøre feil» eller «det er da ikke noe å bråke om». Med andre ord: de reagerer på kritikken mot han, ikke på hans hårreisende uttalelser. Når man hører dem snakke blir man sakte overbevist om at mannen kommer til å bli en meget populær byrådsleder og få kjempeoppslutning under valget om fire år. Igjen virker det som om ikke FrP-politikere kan gjøre noe galt i sine velgeres øyne, og det er slevsagt det mest skremmende av alt i denne saken.

For noen av oss er denne mannens uttalelser en vederstyggelighet, selve hans eksistens en fornærmelse mot menneskeheten. Hos så altfor mange andre fører det knapt til annet enn et skuldertrekk eller to.


Dette er det han sa, ordrett:

Men jeg tror invandringspolitikken vår kan bli en utfordring for de to andre partiene. Jeg har stor respekt og forståelse for hver eneste innvandrer som kommer til Norge. Det er ikke noe negativt at de ønsker å få det bedre. Men vi er motstandere av den norske snillismen, at det blir så politisk korrekt at man blir naiv. Vi må sørge for at de som er her blir integrert på en skikkelig måte. Det inkluderer opplæring i språk og hvordan vårt samfunn fungerer. Det handler om grensesetting, og er ikke annerledes enn å oppdra barn eller hunder.

Case closed.

Avslørt

Så har frigitte dokumenter avslørt sannheten bak den horrible innføringen av kontantstøtten. Kjell Magne Bondevik nærmest tvang sine samarbeidspartnere til å støtte den. Han truet med å droppe forhandlingene hvis de ikke så gjorde. I ti år har vi lidd for det.

Igjen tvang de kristne sin snevre moral ned over hodene på resten av oss.

De frigitte dokumentene er ellers svært så lystelig lesning…

Svada Erik

Ellers jobbet Erik Solheim hardt for å sette ny rekord i tullprat i kveld da han skulle prøve å bortforklare hvorfor StatoilHydro har engasjert seg i det oljerike Aserbajan.

Han forklarte seg i forbindelse med at Erling Borgen har laget en film som nådeløst dokumenterer overgrepene der og StatoilHydros stilltiende aksept av dem.

Det var ikke måte på hvor mye godt StatoilHydros nærvær i landet medførte og hvor mye den norske regjeringen gjorde for å påvirke landets tyranniske styresett. Det faktum at regjeringens «anstrengelser» har feilet totalt i å gjøre inntrykk på landets myndigheter har øyensynlig gått han hus forbi… i likhet med så veldig mye annet, også i tillegg til alle de logiske bristene i hans argumentasjon intervjueren fra TV2 utrolig nok klarte å påpeke.

Det er ganske utrolig at det går an å pakke så mye tullprat inn i et kort intervju, men Svada Erik klarte det faktisk, og selv om dette er svært vanlig i enhver regjering så har Erik i sannhet blitt en av gutta også i så måte.

Tenke seg til at han en gang i tiden faktisk verdsatte direkte og åpen og ærlig tale. Det er dog lenge siden, men forandringen er så dramatisk at man begynner å lure på om det er samme mannen.

Jeg vil bestemt hevde at romvesener må ha byttet han ut med en dobbeltgjenger en eller annen gang i løpet av de siste femten årene. Ja, det vil jeg.

Falskhet i nittitredje potens

Mange industriselskaper kommer med miljøvernfilmer i disse dager. Faktisk så står de i kø for å komme med dem. Miljøvern er på moten igjen, så lenge det varer. Den åpenbare trusselen som Global Oppvarming representerer har blitt så klar at de kan ikke lenger ignorere den helt, fordi folk flest også har innsett at de ikke lenger kan ignorere den.

Da jeg var i London så jeg en kortfilm som viste noe som først virket som en presentasjon av en skole for folk som ønsket å gjøre noe for å motvirke Global Oppvarming. Den varte lenge og man ble uvilkårlig revet med. Det viste seg å være en reklame for iskrem.

Toyota har en kino og tv-reklame reklame der de forgrønner en hel by og forurensningen bare fordufter. Volkswagen har en annonse over 8 - åtte - helsider i lørdagens Bergens Tidende, om sitt Blue Motion «prosjekt», hvor de legger ut om hvor miljøvennlig de er og skal bli.

Dette er eksempler på hvor tilpasningsdyktig industrien er, ikke på en sånn måte at de faktisk gjør noe med reelle problemer som måtte dukke på grunn av all giften de har spydd ut og fortsetter å spy ut i luft, vann og jord, men til å tilpasse seg skiftende holdninger i samfunnet, og å gi et inntrykk av at de faktisk gjør noe med problemene de har skapt.

Reklamen deres, propagandaen deres virker. Vi har sett det, ser det hver eneste dag, fordi folk kjøper løgnen og falskheten deres. Løgnene, illusjonen de skaper er overbevisende, uansett hvor gjennomsiktig alt sammen er for de som bruker sansene til å sanse, se, høre, lukte, føle og smake med. For folk flest lar seg lure gang på gang på gang. Så, når giftprodusentene bruker milliarder av dollar på holdningskapende reklame og propaganda vet de at det er vel anvendte penger.

De kan fortsette som de stevner, i trygg forvissning om at de vil få lov til å gjøre nettopp det, av svake, ettergivende regjeringer og de lettlurte masser.

Hva så?

Sportsklubben Brann har blitt seriemester i fotball i 2007 for første gang siden 1963, men jeg sitter mest tilbake med blandete følelser og et spørsmål: Hva så?

Jeg må jo «innrømme» at jeg føler glede. Som tidligere sportsidiot er det vanskelig å la være, og jeg prøver heller ikke. Jeg gleder meg i øyeblikket.

Andre ting som kan nevnes i den sammenheng er at det unektelig er flott når Ole Paus sier om Bergen at det er en del av Italia som har drevet nordover. Det er sant, og gledelig, på mer enn en måte. Det må også slås fast at det er et lite mirakel når Brann endelig har «klart det». Og når Brann omsider har klart å vinne serien så føler man faktisk at alt, absolutt alt er mulig.

Jeg gikk på min første Brannkamp i 1971, ti år gammel. Jeg hadde sesongkort fra 1984 og til og med 1998 (selv om foreldrene mine brukte det mye innimellom siden jeg tilbrakte til dels lang tid utenlands). De to siste kampene i 1998 holdt jeg meg unna, til tross for at jeg allerede hadde betalt for dem. Jeg var simpelthen drittlei. Det som foregikk der ute på den grønne matta hadde simpelthen ingen relevans for meg lenger.

De fleste av dagens hverdagsmennesker går på sportsarrangementer for å oppleve noe spesielt, som den ene tingen der de kan skeie ut i en grå og tvers igjennom kontrollert hverdag. Men jeg, som et radikalt menneske gikk der, innså jeg etter hvert for å ha en slags forankring til det dagligdagse, som jeg ikke hadde på noen annen måte. Jeg innså det, etter noen år med funderinger. Men i 1998 hadde jeg en fast ni til fire jobb, noe som heldigvis har vært en sjeldenhet i mitt liv, og da trengte jeg slett ikke ankeret lenger. Jeg ble bare enda mer oppsatt på å gi helt slipp på det og aldri se meg tilbake.

Så, etter noen kvelder med kortvarig glede foran TV-skjermen i høst, gjenstår egentlig bare spørsmålet: Hva så?

Og svaret er dette: Lite eller ingenting. De to ordene sier egentlig alt. Jeg føler faktisk langt større glede over andre ting. Noen vil kanskje hevde at de finner inspirasjon i at det umulige har vist seg mulig, men det er en erkjennelse jeg har kommet fram til, på egen hånd, for veldig lenge siden. Jeg vil hevde en slik inspirasjon sportsidioter snakker om er flyktig og helst distraherer fra ting som er viktig, viktig å bry seg med i dagens totalt skakkjørte verden. Atleter er dagens gladiatorer, som utfører sitt brød og sirkus, som i likhet med all «underholdning» eksisterer for å folk til å glemme hverdagen, glemme alt som er virkelig viktig i livet, og det er veldig, veldig galt.

Branns seier gjør absolutt ingenting for meg, i hvert fall intet viktig, bortenfor det ørsmå, flyktige øyeblikket, og jeg vil hevde med styrke at det ikke gjør noe for noen, og jeg skulle ønske de ville innse det.

Trygt?

I et klassisk utslag av grådighetskultur erklærer flyprodusenten av Dash 8 Q400, Bombardier at «flyene våre er trygge».

De uttrykker skuffelse over at SAS endelig har kattet dem og sier at de har rådet kundene sine til å fortsatt bruke flyene.

Her er virkelighetsoppfatningen deres helt klart på kollisjonskurs med virkeligheten igjen. Mens uvanlig mange skjønner hva det dreier seg om og rett og slett ikke liker å fly med en flytype som har hatt uvanlig mange ulykker, ser ledelsen i selskapet for seg en mindre fet lommebok. At folk risikerer liv og lemmer mens de flyr deres fly er slevsagt av underordnet betydning.

Betent (eller «de skulle bare bombe en bunker»)

Så viser reaksjonene på Vibeke Løkkebergs bok og påstander om blant annet de alliertes bombing av Laksevåg og Holen skole på slutten av annen verdenskrig at det fortsatt er et betent emne, sekstitre år etter. Hendelsen har blitt fortiet og blir det fortsatt og folk som tar det opp blir stemplet som nazisympatisører. Hun har blitt anmeldt for ærekrenkelser av tidligere Milorg mann August Ratke, og selv om ikke anmeldelsen fører fram holder Radke & co fast ved sitt hatske angrep. Ettersigende visste enkelte Milorgfolk at det ville komme et angrep, og sørget for å evakuere barna sine fra skolen. Selv bruken av ordet «teppebombing» blir angrepet. Dette til tross for at fakta her er helt åpenbare.

Historiebøker nevner ikke bombingen med et ord. Ikke Norske Leksikon Bind 12 og ikke Norges Krig Bind 3. Betent.

Løkkeberg skriver i sitt innlegg i Bergens Tidende 27. oktober:

«Nesten 200 fly gikk inn over Vestlandet. Kl 09.00 denne skoledagen på Holen skole, starter teppebombingen av fra Damsgård og tvers gjennom Laksevåg til og med Kringsjå. 1500 bomber ble sluppet. 193 drept. 74 barn. 61 av dem på skolen. Det blir vanskelig å tro på bunkerhistorien. Bombene på 220 og 450 kg kunne ikke skade den. Heller ikke fosforbombene. Bunkeren kunne de tatt i 43 da den var under bygging.»

Generelt sett så er jeg ikke i tvil om at Løkkebergs versjon er atskillig mer korrekt enn Ratkes. Den blir også langt på vei bekreftet av uavhengige kilder. Fakta blir knapt dratt i tvil her. Det er det faktum at hun har våget å nevne det unevnelige, at hun har våget å si det høyt som utløser angrepene på henne.

Jeg og mange andre med meg kjenner godt til akkurat det og har følt det på kroppen ganske så mange ganger i løpet av livet. Sannheten blir sjeldent holdt høyt i hevd i dagens samfunn.

Løkkeberg taler mildt om forsoning og gjensidig anerkjennelse. Jeg er redd jeg ikke kan være enig med henne i dette. Fordi denne situasjonen om fornektelse og taushet når det gjelder ubehagelige sannheter er en generell og vedvarende tilstand i et verdenssamfunn bygget på Løgnen, på Illusjonen og på maktovergrep mot de som stikker hull på byllen.

Unaturlig påvirkning

Flere norske kvinner har dødd eller fått alvorlige bivirkninger av «kvisepillen» Diane siden den kom på markedet i 1981. Den blir bare anbefalt mot alvorlige hudproblemer, men blir likevel brukt mot kviser, som er en naturlig del av et menneskes utvikling, noe vi alle må igjennom.

Tjue alvorlige saker av blant annet hjerneslag, blodpropp og diverse andre alvorlige bivirkninger har blitt rapportert til Statens Legemiddelverk. Det har vært langt flere saker, som ikke har medført direkte livsfarlige utslag. Som i alle slike saker er det også store mørketall.

At dette middelet overhodet eksisterer er et typisk tegn på mye som er galt i dagens samfunn. En ting er å bruke utvortes salve mot kviser. Noe helt annet er å bruke noe som medfører kraftige hormonelle forandringer. Diane ble opprinnelig brukt som prevensjonspille, men medførte så ekstrem økning i østrogennivået, så store bivirkninger at den ble forbudt brukt som det etter bare tre år.

Men den ble ikke forbudt eller trukket fra markedet.

Ikke så rart kanskje, siden østrogen og østrogenlignende stoffer blir brukt i utstrakt grad i en rekke produkter verden over som tjener inn milliarder til legemiddel og -kosmetikkindustrien. Den moderne verden flommer over av slike stoffer og de er en av de største truslene mot livet på Jorden man kjenner til i dag, men, som vanlig lite eller ingenting blir gjort for å redusere eller fjerne dem fra våre omgivelser og de omgir oss hvor vi enn drar.

Right as rain

Ellers illustrerer Michael Moore på en glimrende måte hva som er galt med amerikansk helsevesen. Det kan summeres opp i to ord: Organisert griskhet. Kapitalismen herjer uhindret i USA. Spørsmål om liv og død har blitt overlatt til kremmere og pølseselgere, og det kjempes nådeløst om hver krone. Hvis bestyrerne kan stjele enda en krone til kaksene av noen aksjonærer så gjør de det, og pasienter dør som fluer.

Og dette er det mange norske politikere emulerer og ønsker å emulere. Liv og helse har allerede blitt et spørsmål om kroner og øre her også, og mer er på vei. Alle kan se hvor galt det bærer hen, men tross for det fortsetter nøkkelpolitikere å styre utviklingen i samme, horrible retning. Dette er symptomatisk for så mange ting i dagens samfunn at man blir knapt overrasket eller sjokkert over noe lenger… selv om man burde ha blitt det.

Ikke så og forstå at offentlig styrt helsevesen er noe å skryte av, men hvis man skal velge mellom det ufullkomne og det hårreisende bør ikke valget være særlig vanskelig.

Av en eller annen grunn er det likevel det, tilsynelatende.

På tide

Norges medlemskap i EØS vil forhåpentligvis, sannsynligvis føre til at det blir billigere å bruke mobiltelefonen for nordmenn i utlandet fra nyttår. EU innførte allerede i sommer maksimumspriser for bruk av mobil over landegrensene etter at teleselskapene i årevis har tatt grov overpris for slik bruk. Dette er et klassisk eksempel, enda ett på at det såkalte markedet slett ikke fungerer. De eneste som tjener på det er, akkurat slik det er tiltenkt de kommersielle aktørene. Heretter må de i det minste finne andre måter å svindle sine kunder på.

Halloween (2007)

Jeg var og er fortsatt vilt begeistret for den første, opprinnelige Halloween-filmen. Den er med rette kalt en klassiker. Men jeg er vilt begeistret for Rob Zombies versjon også. De er store filmer på hver sin måte.

Dette er en helt annen type film, ikke en oppfølger, ikke egentlig en remake heller, selv om noe av den gamle dialogen er brukt og man lett gjenkjenner handlingen. Denne nye og friske versjonen av Halloween er som et hestespark i trynet. Man får livets brutale realiteter presentert på en totalt usminket måte. Dette er en film som tidligere barneombud Magne Raundalen helt sikkert ville advart mot og som enhver lignende idiotisk og maktglad byråkrat vil ønske å holde unna barna. De vil lyve, slevsagt, som vanlig og hevde at det er skadelig å se slikt, for både folk og fe, mens realiteten er helt motsatt.

I denne filmen blir vi presentert for et ganske annet nabolag sammenlignet med tidligere. Haddonfield er ikke lenger den idylliske småbyen invadert av et monster, men tvert om et sted hvor et «monster» blir skapt. Filmen er ekstremt og herlig voldelig og gjør mer for å forklare den utbredte volden i det moderne samfunnet enn tusen utredninger.

Magne Raundalen & co ville garantert ha satt morgenkaffen i vrangstrupen hvis de hadde snublet inn i kinosalen og blitt tvunget til å se denne fabelaktige filmen. Igjen må man fastslå at filmsensuren er bortimot avgått ved døden, i hvert fall når det gjelder vold og sex, det som tidligere ble sett på som så fælt og stoppet mang en god film fra å bli sett av nordmenn.

På den måten, i hvert fall har verden tatt et museskritt fremover.

Likegyldighet i nittiandre potens

Dagens verden, og menneskene i samtlige av dens nasjoner er ikke likegyldig. Det er atskillig verre enn som så. Prioriteringene er i sannhet hårreisende på skjeve. Folk flest bryr seg om en hel haug med ting og saker som er totalt uten betydning, mens de gir omtrent blaffen i det som virkelig betyr noe. Det går igjen på område etter område. Snakk med en tilfeldig valgt person, ta nyhetene en gitt dag og man ser det mer enn tydelig. I den grad noe av betydning blir nevnt er det på en ganske så grunn måte. Verden er ikke snudd på hodet, men snudd opp/ned så mange ganger at det nesten er umulig å vite sikkert hvordan noe fremstod opprinnelig. Samtaler er knapt samtaler overhodet, men vel regisserte opptredener og de som står for regien er ikke engang til stede. Folk blir fortalt hva de skal bry seg om, hva de skal mene og dermed mener de ingenting om noe, om noe som helst. Vi lever i et samfunn av lydbåndopptakere, en tid der det å ha sin egen mening om noe i beste fall blir uglesett og i verste fall der et menneske med sine meiningers mot blir regelrett forfulgt. Dette er den verdenen vi har skapt, en som skaper lite bortsett fra ødeleggelse og nedbrytning. All kreativitet og aktivitet er styrt inn i et smalt belte, og de som vandrer utenfor det er få og sjeldne.

I en verden praktisk talt uten ekte livsutfoldelse har det å leve blitt viktigere enn noensinne.

Den Varme Vinden

Santa Ana vinden blåser fra innlandet og til kysten i California. Den blåser oftere og sterkere og lenger år for år. Landet blir tørrere og vindene blir kraftigere år for år, som i Hellas, Australia, og stadig flere steder på kloden. All fuktighet blir sakte men sikkert sugd ut av jordsmonnet og etterlater bare en ørken. Ørkenene verden over sprer seg stadig raskere over stadig større områder.

Verden tørker opp, og der den ikke tørker drukner den.

For to dager siden var det snakk om å simpelthen gi opp å slukke brannene i California og la infernoet brenne til det nådde kysten. I dag løyet vinden noe, men hvis ikke det hadde skjedd ville det ikke ha vært mulig å stanse ilden fra å brenne seg selv ut.

Det blir snakket om mange ting i brannenes kjørevann. Blant annet om at to av de ti brannene ble påtent. En mann mistenkt for å tenne på den ene ble skutt, bortimot henrettet av politiet. Hysteriet griper om seg.

Veldig få snakker om de dypereliggende, åpenbare årsakene til det som skjer. Som i Hellas og Australia blir knapt Global Oppvarming nevnt, og i hvert fall ikke i offisielt språkbruk. Tåkeleggingen fortsetter med uforminsket styrke. Verden forandres dramatisk foran øynene våre og vi gjør lite eller ingenting for å møte den enorme utfordringen vi står ovenfor. Forandringen skjer relativt langsomt. Utviklingen fra år til år er merkbar, men ikke egnet til å fremkalle panikk, slik den burde ha gjort. Det er først når vi ser det i et perspektiv på tiår at ting fremstår tydelig for nesten alle. På tjue år har nordpolen smeltet, taigaen i Sibir nær forsvunnet og stormene, flommene og forørkningen avslørt seg for alle som bruker øynene til å se med, for de som innser at forandringene skjer hurtigere og hurtigere.

Vi har igjen blitt advart, og enda en gang lukker vi øynene for fakta og ignorerer det som skjer rett foran nesen på oss.