Harry Potter og føniksordenen

Jeg så den i dag, noe jeg har tenkt på å gjøre lenge, men etter å ha nedprioritert filmen i ukevis tok jeg meg endelig sammen.

Dette er film og bok nummer fem i rekken, og alt har blitt mye mer truende og brutalt og derfor mer realistisk.

Jeg har aldri vært noen fan, og har ikke lest noen av bøkene (til tross for at jeg leser mange bøker), men har sett alle filmene, mest på grunn av en kuriøs interesse, antar jeg.

Det er tre grunner til at jeg aldri har vært noen lidenskapelig tilhenger, noen aficinado: Jeg synes ikke historien er særlig god, verken de opprinnelige bøkene (jeg har skumlest deler av dem) eller filmene. Den andre og beslektede grunnen er at det hele har vært nokså uhøytydelig, barnslig. Og den tredje beslektede grunnen er at det forfatteren beskriver ikke har noe med Magi å gjøre overhodet. Enhver som har drevet med Magi selv, som jeg kan bevitne det. Dette er populærkulturens versjon av hekser og trollmenn og trolldom, ikke noe som engang ligner slik det virkelig praktiseres og utøves.

Men tross alt dette, så… likte jeg denne filmen. Denne delen av fortellingen, både boken og filmen representerer et dramatisk brudd med det dumme og til dels idiotiske som dominerte tidligere. Som nevnt så har historien blitt råere, mer «voksen» (jeg hater det ordet), og tjener på det. Døden, i form av den fortsatt lite håndgripelige Voldemort rørte ved Harry Potter på slutten av den forrige bolken, og han er nå en plaget ung mann, ganske så forskjellig fra den storøyde idioten fra starten på fortellingen. Og det ryktes til og med at neste film vil inneholde sex.

Utrolig.

Autoriteter og øvrigheter får sitt pass påskrevet i denne filmen. I det hele tatt: de mer brutale delene av livet blir ganske så kraftig slått (sparket) inn i Harry, og i oss.

Det absurde, som alltid var til stede har også blitt farligere, blant annet representert ved skolens vaktmester og en despotisk og sinnssyk (og sadistisk) lærerinne, som torturerer stakkars Harry og slår opp noen og seksti strenge, veldig strenge leveregler opp på en enorm vegg på skolen.

Det er det samme gamle tullet, det onde mot det gode og slikt sludder, men det er godt laget. Det er en ny regissør, og det merkes fra første bilde, lange og dvelende scener, langt fra det actionpreget som vi så i tidligere filmer. Harry drømmer uhyggelige visjoner, som blir stadig mer virkelig og truende. Billedbruken, både i direkte og abstrakt form har blitt langt mer sofistikert. De burde dog lagt enda større flid og lengde i scenene for å understreke nettopp følelsen av realisme. Den er faktisk en halv time for kort, slik alle gode filmer har en tendens til å være.

Og så morer det meg at kristne kaller dette ganske så uskyldige tullet satanisme, fordi det er ganske så typisk kristent alt i hop. Men slik er jo de kristne og kristendommen. De og den ser ikke skogen for bare trær.

Og igjen: det er veldig synd at selve fundamentet, utgangspunktet for fortellingen er gal. Derfor kan det heller aldri bli noen riktig dybde, noe bortenfor det overfladiske. Man forventer ikke av en James Bond film at den skal ha dybde, selv om Casino Royale til forveksling hadde det, og det gjør man ikke med en Harry Potter film heller.

Forhåpentligvis vil i det minste noen få av Harrys millioner av fans fordype seg og finne ekte Magi. Da vil faktisk alle millionene som har blitt brukt på filmene og alt hysteriet være verdt det.