Modeller, skuespillere interesserte og interessante folk av begge kjønn og alle fargeklatter mellom tjue og førti i Bergensområdet søkes til forskjellige typer ulønnet utradisjonelt film/modellarbeid. Vi er interessert i å samle en gjeng modeller/skuespillere til forskjellige typer vågal kunstnerisk virksomhet. Send ansikts og fullfigur bilde eller forespørsler/spørsmål til manofhood@yahoo.com eller kontakt HoodedMan på Twitter
Den første tiden blir det mest fotografering og kortfilmer, men vi satser på å utvide etterhvert. Vi har flere manus til rådighet. De første kortfilmene vi skal lage er 3minutes+ og A priest and his congregation.
All dialog i filmene blir på engelsk. 3minutes+ har dog ingen dialog.
Viser innlegg med etiketten elektronisk maleri. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten elektronisk maleri. Vis alle innlegg
fredag, mai 20, 2016
lørdag, mai 30, 2009
Et herlig syn
All ære til Sverre Wiggenfor å forevige de siste øyeblikkene før Våler kirke blir til en ruin.
Hvilken komposisjon, hvilken nytelse.
Les historien her
mandag, april 06, 2009
Størknet blod
Jeg våkner opp om morgenen med den velkjente søte lukten som klør i nesen. Det er en varm, mørk sommerdag der ingen fugler kvitrer og alt er stille. Jeg står opp av sengen og går naken over gulvet. Sæden drypper fra den halvstive pikken min. Jeg kikker ut av vinduet. Det henger en hel bråte med bloddryppende lik utenfor. De henger i en lang, lang rekke. Fugler med blodige nebb forsyner seg uten et kvekk av det dekkede og bugnende bordet. Jeg kikker tilbake mot sengen. Dama sover fortsatt sin søte søvn. Hun er en kald tispe. Ingenting kan forstyrre søvnen hennes. Jeg snubler ut i gangen. Det ligger en masse dritt på gulvet, størknet blod og en masse annet som generelt sett forstyrrer gangen og gjør at en nærmest må navigere istedenfor å gå, slik man burde ha kunnet gjort. Føttene dumper stadig borti noe. Flere avkappede hoder ligger slengt inn i et hjørne. Jeg ignorerer deres vasne, anklagende blikk.
Kjøkkenet er generelt sett veldig skittent. Det ligger en masse avkuttet hår og hudslintrer overalt. Jeg finner omsider et bord som er noenlunde rent og setter meg ned. Maten står fortsatt på bordet og er fortsatt varm. Den var varm i går kveld og er fortsatt varm nå. Jeg setter meg ned og hugger inn. Det smaker himmelsk. Egg, brød og pålegg er alt førsteklasses. Den varme juicen slukker tørsten min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Hotellet er stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Både gjester og ansatte ser ut til å ha forlatt stedet. Eller så sover de fortsatt. Noen har bare et ualminnelig godt sovehjerte.
Jeg går tilbake på rommet og henter jakken min og tingene mine i den lille kofferten, og begir meg ut på vandring. Likene drypper fremdeles. De henger på linje bortover, på begge sider av den lille alleen av velvoksne trær. Greinene bøyer seg lett og får de stive kroppene til å duppe opp og ned, opp og ned, og blodet til å skvette litt lenger enn det strengt tatt burde gjøre. Fuglene stirrer på meg med sine kalde øyne og jeg får herlige frysninger nedover ryggen. Jeg finner fram fotografiapparatet mitt og tar mange bilder. Det er fabelaktig muligheter for god komposisjon her, og jeg utnytter hver eneste en. Jeg ser for meg hvordan bildene vil se ut etter en runde i det elektroniske mørkerommet, i Photoshop, og får nesten orgasme bare ved tanken. Jeg har brukt en piratkopi av Photoshop i ti år nå, og er svært fornøyd.
Bildene tar praktisk talt seg selv, slik de gjorde under min første sesjon i skumringen i går kveld. Jeg har mange Gigabytes med lagringsmedia med meg, men alt kommer til en ende, og jeg stapper kameraet vekk, tar et siste, fornøyd blikk på de mange kunstverkene rundt meg, før jeg begir meg videre på min evige vandring.
Solen stiger sakte opp over horisonten. Det blir en ny, fin dag.
Kjøkkenet er generelt sett veldig skittent. Det ligger en masse avkuttet hår og hudslintrer overalt. Jeg finner omsider et bord som er noenlunde rent og setter meg ned. Maten står fortsatt på bordet og er fortsatt varm. Den var varm i går kveld og er fortsatt varm nå. Jeg setter meg ned og hugger inn. Det smaker himmelsk. Egg, brød og pålegg er alt førsteklasses. Den varme juicen slukker tørsten min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Hotellet er stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Både gjester og ansatte ser ut til å ha forlatt stedet. Eller så sover de fortsatt. Noen har bare et ualminnelig godt sovehjerte.
Jeg går tilbake på rommet og henter jakken min og tingene mine i den lille kofferten, og begir meg ut på vandring. Likene drypper fremdeles. De henger på linje bortover, på begge sider av den lille alleen av velvoksne trær. Greinene bøyer seg lett og får de stive kroppene til å duppe opp og ned, opp og ned, og blodet til å skvette litt lenger enn det strengt tatt burde gjøre. Fuglene stirrer på meg med sine kalde øyne og jeg får herlige frysninger nedover ryggen. Jeg finner fram fotografiapparatet mitt og tar mange bilder. Det er fabelaktig muligheter for god komposisjon her, og jeg utnytter hver eneste en. Jeg ser for meg hvordan bildene vil se ut etter en runde i det elektroniske mørkerommet, i Photoshop, og får nesten orgasme bare ved tanken. Jeg har brukt en piratkopi av Photoshop i ti år nå, og er svært fornøyd.
Bildene tar praktisk talt seg selv, slik de gjorde under min første sesjon i skumringen i går kveld. Jeg har mange Gigabytes med lagringsmedia med meg, men alt kommer til en ende, og jeg stapper kameraet vekk, tar et siste, fornøyd blikk på de mange kunstverkene rundt meg, før jeg begir meg videre på min evige vandring.
Solen stiger sakte opp over horisonten. Det blir en ny, fin dag.
onsdag, mars 11, 2009
Fotografer som elsker gode bilder trenger mange megapiksler
Utrolig men sant: Litt fårbrukerstoff her på Uten Grenser. Du trodde vel aldri denne dagen skulle komme, gjorde du vel, kjære leser?
Olympus avlyser krigen om megapikslene, skriver VG, og jeg rynker øyeblikkelig på nesen, av utallige grunner, faktisk.
Det første som slår meg er at dette er en såkalt «plassert nyhet», av et slag som man i økende grad ser i alle media, en som enten bevisst eller ubevisst går ærendet til det kommersielle selskapet eller produktet som omtales.
Uansett, når VG prøver å overbevise oss om at antallet megapiksler er av mindre betydning er det en påstand med store modifikasjoner og en helt utrolig frekkhet egentlig.
Flere megapiksler fører til dårligere bilder i kompaktkameraer, påstår artikkelen.
He he.
Jeg burde vel ikke utvise slik morskap. Slike utrolige påstander er slett ikke uvanlig i reklame, og siden dette er reklame så er det ikke på noen måte overraskende.
Flere megapiksler fører ganske riktig til mer korn i dårlig lys, men det skyldes den dårlige kvaliteten på resten av utstyret, ikke egentlig kvaliteten på «megapikslene».
Så, på en bakvendt måte blir det riktig å ikke ensidig fokusere på dette…
Jeg bruker dog speilreflekskamera, som alle bør gjøre.
De som bare vil ha bildene sine i album (den suverent største fårbrukergruppen) kan bare slappe av, sies det. Det er bare disse rare profesjonelle fotografene som trenger bedre kvalitet.
Humre.
Jeg trenger gode og skarpe bilder blant annet til mine bokomslag, og bruker alltid maks størrelse på bildene. Selv med det blotte øyet ser man den store forskjellen. Nå er jo jeg da profesjonell fotograf, så da bør kanskje ikke de som bare limer inn bilder i album høre på meg?
De bør ikke la seg lure av en billig gimmick, sier jeg.
Kjøp ikke Olympus, sier jeg. De har sakket akterut i utviklingen av gode kameraer i forhold til sine konkurrenter og det bør få enhver person som skal kjøpe et kamera få med seg.
Fabrikkens motivasjon er helt åpenbar.
Enhver person bør slevsagt se an sine behov og ikke kjøpe et dyrere kamera enn de føler de trenger, men av den grunn finnes det ingen grunn til å la seg lure av slik snikreklame.
Jeg tror bransjen er livredd for å miste den siste rest av markedet og for at folk vil gjøre alt med bildene sine selv, uten å ta turen innom fotobutikken.
Fotobutikken er en dinosaur, en fortidslevning, som den teknologiske utvikling for lengst har lagt bak seg.
Kameraet bør alle kunne kjøpe direkte fra fabrikken, uten fordyrende mellomledd, uten det fordyrende mellomleddet vi har slitt med i alle år, med mange typer varer.
Man vil slevsagt før eller senere nå en grense der enda mer megapiksler blir betydningsløs, men man er fortsatt et godt stykke unna det punktet. Grensen der digitale bilder blir skarpere enn analoge går ved rundt 25 megapiksler, og selv over det finnes et betydelig forbedringspotensiale.
Olympus avlyser krigen om megapikslene, skriver VG, og jeg rynker øyeblikkelig på nesen, av utallige grunner, faktisk.
Det første som slår meg er at dette er en såkalt «plassert nyhet», av et slag som man i økende grad ser i alle media, en som enten bevisst eller ubevisst går ærendet til det kommersielle selskapet eller produktet som omtales.
Uansett, når VG prøver å overbevise oss om at antallet megapiksler er av mindre betydning er det en påstand med store modifikasjoner og en helt utrolig frekkhet egentlig.
Flere megapiksler fører til dårligere bilder i kompaktkameraer, påstår artikkelen.
He he.
Jeg burde vel ikke utvise slik morskap. Slike utrolige påstander er slett ikke uvanlig i reklame, og siden dette er reklame så er det ikke på noen måte overraskende.
Flere megapiksler fører ganske riktig til mer korn i dårlig lys, men det skyldes den dårlige kvaliteten på resten av utstyret, ikke egentlig kvaliteten på «megapikslene».
Så, på en bakvendt måte blir det riktig å ikke ensidig fokusere på dette…
Jeg bruker dog speilreflekskamera, som alle bør gjøre.
De som bare vil ha bildene sine i album (den suverent største fårbrukergruppen) kan bare slappe av, sies det. Det er bare disse rare profesjonelle fotografene som trenger bedre kvalitet.
Humre.
Jeg trenger gode og skarpe bilder blant annet til mine bokomslag, og bruker alltid maks størrelse på bildene. Selv med det blotte øyet ser man den store forskjellen. Nå er jo jeg da profesjonell fotograf, så da bør kanskje ikke de som bare limer inn bilder i album høre på meg?
De bør ikke la seg lure av en billig gimmick, sier jeg.
Kjøp ikke Olympus, sier jeg. De har sakket akterut i utviklingen av gode kameraer i forhold til sine konkurrenter og det bør få enhver person som skal kjøpe et kamera få med seg.
Fabrikkens motivasjon er helt åpenbar.
Enhver person bør slevsagt se an sine behov og ikke kjøpe et dyrere kamera enn de føler de trenger, men av den grunn finnes det ingen grunn til å la seg lure av slik snikreklame.
Jeg tror bransjen er livredd for å miste den siste rest av markedet og for at folk vil gjøre alt med bildene sine selv, uten å ta turen innom fotobutikken.
Fotobutikken er en dinosaur, en fortidslevning, som den teknologiske utvikling for lengst har lagt bak seg.
Kameraet bør alle kunne kjøpe direkte fra fabrikken, uten fordyrende mellomledd, uten det fordyrende mellomleddet vi har slitt med i alle år, med mange typer varer.
Man vil slevsagt før eller senere nå en grense der enda mer megapiksler blir betydningsløs, men man er fortsatt et godt stykke unna det punktet. Grensen der digitale bilder blir skarpere enn analoge går ved rundt 25 megapiksler, og selv over det finnes et betydelig forbedringspotensiale.
søndag, august 19, 2007
torsdag, august 16, 2007
søndag, juli 29, 2007
Ansikt i tåke og ild
Man ser mer i tåken
I den dansende ilden
De som ser etter
Ser det andre ikke ser
Abonner på:
Innlegg (Atom)
