Sørge? Respekt? Kvalme

Radiohode og andre i Norge, og mange andre over hele verden mener vi bloggere og alle andre bør holde kjeft den trettiende april i sorg og respekt over de som ble drept på Virginia Tech.

Dette og lignende merkelige ting skjer hver gang noe slikt og lignende skjer. Gro Harlem Brundtland satte seg selv opp som sjefsørger etter Skandinavian Star ulykken, (og avlyste en valgkamp hun var i ferd med å tape). Hun er bare en blant mange av den sorten. De som nektet å følge med på lasset den gangen og andre ganger blir gjerne angrepet for det, fordi det er bare hykleri alt sammen, og sjefsørgerne blir sint fordi noen avslører dem for de gjennomførte hyklerne de er.

Kjenner Radiohode noen av de som ble drept? Kjenner noen av de andre bloggerne dem? Føler de sorg? Har de noen grunn til å uttrykke respekt ovenfor vilt fremmede mennesker? Jeg lurer på hva de som ble skutt har gjort for å fortjene verdens respekt. Er det fordi de var på galt sted til gal tid? Er det en annen, udefinerbar grunn?

Dette skjer hver gang, og veldig få gjør noe egentlig forøk på å forstå hva som skjedde og hvorfor det skjedde.

For eksempel kan man slå fast at sorg og respekt er veldig selektiv i disse dager. Hvorfor velge akkurat denne saken? Er det for å protestere mot USAs våpenpolitikk? Har våpnene skylden? Er det ikke mulig, er det ikke en liten, liten mulighet for at det finnes en mye dypere, viktigere grunn til at folk dør som fluer i dagens verden?

Uansett, dette er, for å sitere Hannibal Lecter, bare en tilfeldig tilknytning, en distraksjon for den dypere, virkelige grunnen. Slike ting som dette vil alltid skje, i et samfunn der folk blir behandlet som dritt, både av enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Og jeg må bare uttrykke min dype tilfredshet over at slike ting som dette og tilsvarende skjer, at villdyret i mennesket ikke er død i oss, at det er veldig mye levende. Innfør så rigid kontroll over menneskenes liv som overhodet mulig. Noen, de fleste, sauene vil alltid bøye hodet under det minste press. Mens andre vil bli fra seg av raseri, og de bør bli. Jeg for min del ser på morderen som et offer, minst like mye som de han drepte.

Jeg kjente ikke de som ble drept. Veldig få gjør det. Mobbet en eller flere av dem morderen til den ytterste grense? Noen av dem gjorde det helt sikkert. Jeg mener ikke at noen faktisk fortjener å dø. Ingen gjør det. Men at morderen ble provosert, provosert til de grader, gjennom dager, uker, måneder og år er et uomtvistelig faktum. Hvor mye kan et menneske tåle, før det får nok? Dette er hva bloggene bør handle om før, under og etter 30. april.

Soldater dreper, i Irak, i Afghanistan og alle steder egentlig. Norske soldater dreper, og nordmenn slår seg på brystet, som vanlig, som alle nasjoners folk gjør når deres slaktere dreper for fote. Det er kvalmende. Soldater blir helter for å drepe barn og eldre. Enkeltmennesker, «frilansere» som dreper i berettiget raseri blir fengselet og fordømt.

En masse taler blir holdt, som vanlig, hvilke utmerkede studenter og mennesker de døde var. En del av dem var HELT KLART ikke det. De fortjente ikke å dø av den grunn, men man bør ikke stå opp på en talerstol (eller skrive mye sprøyt i en blogg) og hylle folk som kødder så mye med et menneske at det går fullstendig fra forstanden.

Det er hykleri hele dritten. Hvis dette er hva Radiohode og andre hevder skal være et eksempel på bloggeres verdighet og refleksjon så er det enda en grunn til at jeg ikke ønsker å være en del av det. Det gjør meg kvalm, ganske enkelt.

Jeg vil blogge som bare fan på den trettiende, og jeg vil fortsette å søke uoffisielle forklaringer i en verden der de offisielle stinker som måneder gammel fluelort, og jeg håper andre vil gjøre det samme. Det er min oppfordring.