Tre år i regnet

Tre år etter regnet kom regnet, og det varte i tre lange og korte år. Ja, det regner hele tiden, en evig strøm av vann i ansiktet og på kroppen. Det er ikke positivt eller negativt, ingenting av den tosidigheten vi lærer å dele inn tilværelsen i. Det bare er. Hver enkelt av oss kan gjøre vårt beste for å takle det faktum eller la være, men ikke benekte dets eksistens.

Det betyr bare at vi ikke takler det. Å la være å ta et valg er også å velge.

Tosidigheten vi lærer å se på som det eneste riktige verdenssyn er falsk, slevsagt, like falsk som bortimot alt annet vi lærer i dagens samfunn. Perspektivet er galt. Observasjonene blir dermed riv ruskende gale. Tolkningene, konklusjonene av våre observasjoner må dermed bli feilaktige.

Vi ser fra et enkelt utkikkspunkt, og det blir veldig feil, i et Univers med et uendelig antall mulige utkikkspunkter. Alt vi blir opplært til se på som viktig er totalt uviktig. Så mye uviktig blir presentert som det viktigste som finnes.

Hvis det overhodet finnes noen grunn for at vi er her, så er det for å lære, for å oppleve regnet, og det vi søker lærer vi ikke hos våre foreldre, på skolen eller i vennekretsen, eller på jobben eller i dagens blotte lys. Vi må finne det på egenhånd, gjøre våre egne erfaringer og opplevelser. Det er det første vesentlige skrittet på en sti som aldri blir helt synlig, aldri blir fullstendig solid eller håndgripelig.

Det finnes ikke riktig eller galt, godt eller ondt, bare regnet, regnet som renser oss, som drukner oss og gir oss liv, dråper av vann og ild og tåke og natt.

Ingen og intet kan stanse regnet.