Nattmenneske

«Montgomery fortalte meg at Loven…
på en merkelig måte syntes å bli svekket når natten senket seg;
når dyret var på sitt sterkeste;
eventyrlysten sprang fram i dem ved solnedgang;
de våget ting de aldri ville drømme om i dagslys».

H. G. Wells - Doktor Moreaus Øy

Det er noe særegent ved å gå utendørs om natten. Man merker det nesten uansett hvor man er, spesielt i relativt stille områder. I hvert fall merker jeg det, ekstremt godt. Selv når man går langs bilveien, på asfalten merker man det. Når bilen kommer, med dens støy og giften den spyr ut falmer følelsen et øyeblikk, men i samme øyeblikk som bilen forsvinner rundt svingen stiger det som blinket ut et øyeblikk fram på ny.

Jeg sitter her og skriver om natten mens den friske natteluften fortsatt finnes i lungene mine. Inntrykkene er ferske og ordene kommer lett. Den døren som også er åpen for meg om dagen er vidåpen i nattemørket som omslutter meg.

Det er som om den ødeleggende sivilisasjonen er langt borte om natten, som om den ikke påvirker oss på samme måte som den ellers gjør. Den gjør slevsagt det, fysisk, men den klarer ikke å påvirke våre tanker i samme grad. Vi blir mer kritiske til dens falske stemme og lytter mindre til dens bedragerske ord.

Sivilisasjonen, med dens undertrykkelse og virkelighetsfjerne tilnærning til livet er et tynt skall, som sprekker lett. Folk snakker om, nevner dette skallet, denne metaforen med skrekkblandet fryd, men for meg har denne sannheten alltid vært en udelt gledelig en, selv lenge før jeg skjønte hvilke strømninger som flommet gjennom meg, lenge før jeg var det bevisst og var i stand til å uttrykke det i ord og gjerninger.

Jeg er Vill, også om dagen, og det er en veldig god ting. Om natten stilner denne villskapen og snakker til meg med både lav og høy stemme, og det er enda bedre. Jeg lytter og støyen fra maskinen som passerer meg blir betydningsløs, fordi det natten bringer fram i meg er dypere enn noen fysisk lyd. Det siviliserte umenneske er en ferniss som bare så vidt skjuler det enorme dypet under seg, og om natten trenger vi knapt å anstrenge oss for å dykke ned i mørket, ned i den sydende ilden som gjemmer seg i oss alle.