Forandringens Tid

Jeg står naken på balkongen, og stirrer på det myke desemberregnet.

Hundre og femti års vinden, Skumringsstormen har startet.

Forandringens Tid er her. Jeg vet det. Det er som gjemmespill. Jorden skriker høyt og tydelig til menneskeheten: Nå kommer jeg.

Planeten Jorden begår ikke selvmord. Det er det vi som gjør. Jorden vil bestå, lenge etter at vi har blitt til søle. I hvert fall hvis vi ikke snart innser vår egenverdi og begynner å kjempe for våre meninger og for et meningsfylt liv.

Forandring er en konstant kraft i våre liv, uansett hvorvidt vi ønsker det eller ikke. Men noen ganger, når et samfunn og dets majoritet står så fast, så lukket inne i seg selv at de knapt vet hvordan de skal kle på seg om morgenen… må Forandring bli tvunget nedover hodene på dem.

Dette er et slikt øyeblikk. Menneskeheten står ved et slikt vegkryss akkurat nå.

Romerriket smuldret og kollapset på grunn av økende interne svakheter. Det samme gjorde utallige andre samfunn gjennom historien. Nå… skjer det over hele verden samtidig. Selve sivilisasjonen faller nærmest sammen av seg selv, råtner på rot.

Lykke på reisen.

Dette er ikke noe dommedagsprofeti, som vi kan lese om i religiøse tekster, men enkle observasjoner av våre omgivelser som viser oss en åpenbar, uavvendelig konklusjon.

Vi har Global Oppvarming, den økte menneskeskapte drivhuseffekten med dens mange fasetter, smeltingen av is på et globalt nivå, som vil føre til at havet stiger med rundt tre hundre meter, de stadig kraftigere stormene, ørkenspredningen og lignende virkninger som rett og slett suger fuktighet fra jordsmonnet.

Og den globale oppvarmingen gjør mer enn å påvirke været: Det øker presset på både økologiske og menneskeskapte systemer. Det gjør det enda hardere å brødfø verdens befolkning. Det gjør at sosialpolitiske relasjoner kommer enda nærmere sammenbruddet. Og den gjør det kommende verdensomspennende, ødeleggende pandemoniet enda mer sannsynlig.

I dagens situasjon, når en storm raserer et land eller landområde kommer andre land relativt hurtig til for å hjelpe, for å hjelpe til i den vanskelige og harde gjenoppbyggelsesprosessen. Men hva vil resultatet bli når dette skjer på et helt kontinent eller over hele verden samtidig, når det ikke finnes noen igjen til å hjelpe?

Vi er i ferd med å nå dette punktet.

Isen på Grønnland, i Arktis og i Antarktis smelter fortere, langt fortere enn noen forutså. Smelting av den sjøbaserte isen i Arktis vil ikke få havet til å stige. Smelting av isen på Grønnland og i Antarktis vil føre til at havet stiger dramatisk. Ifølge vitenskapsmenn sitert av Al Gore vil bare smeltingen av halve Grønnlandisen og smeltingen av halve Vestisen i Antarktis gjøre at havet stiger med rundt sytti meter. Smeltingen av den enorme innlandsisen på Sydpolen vil føre til at havet stiger fire til fem ganger det nivået. Åttifire prosent av verdens befolkning bor ved kysten og de aller fleste av dem i byene. Dette er selvforklarende og det burde ikke være nødvendig å tegne et kart. Beklageligvis så er dette fortsatt høyst nødvendig. De fleste av oss trenger å bli fortalt hvilken vei vinden blåser.

Hundre og femti års vinden blåser… og den vil blåse så lenge fordi den oppvarmingen som allerede finnes i systemet vil forbli der så lenge, uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Hvis vi stoppet alle utslipp av drivhusgasser i morgen så ville hundre og femti års vinden fortsette og blåse. Og lenge før den stoppet å blåse, ville alle de store menneskeskapte bostedene være borte vekk.

Og siden vi ikke stopper utslippene av drivhusgasser, men tvert imot øker dem vil vinden blåse enda lenger og enda sterkere. Naturligvis.

Noen mennesker påstår at det vil være mulig å gjenoppbygge sivilisasjonen, selv etter en slik altomfattende hendelse, men jeg er ganske så sikker på at det ikke vil kunne la seg gjøre. Alle mineralene, alle veiene som ledet til sivilisasjonen vil være utilgjengelig, og en eventuell alternativ rute tilbake til et teknologisk samfunn vil måtte bli akkurat det.

Lykke på reisen.

Unabomberen har blitt nevnt i flere av angrepene på meg, og det har til og med blitt linket til hans manifest i et forsøk på å gjøre angrepet på meg en tanke mindre ynkverdig. Hvis de hadde kjent meg og kjent til meg bedre ville de ha visst at jeg forlengst har uttrykt offentlig at jeg er enig med Unabomberen, både med hans observasjoner og konklusjoner: Dersom sivilisasjonen skulle overleve ville det være den verst tenkelige tragedien.

Sivilisasjonen er en stadig verre form for kollektivt selvmord, en uhyrlig tilværelse som ødelegger alt som gjør livet verdt å leve, og slik vil den forbli, et åndelig korrupt samfunn uten noe menneskelighet å snakke om, og fjernt fra vår naturlige, fabelaktige tilstand. Og før du sier det: Det finnes ingen nobel villmann, og intet perfekt samfunn, men mens sivilisasjonen oppmuntrer det verste i oss, så oppmuntrer livet til nomadiske stammesamfunn det aller beste i oss. Vi er, når alt kommer til alt naturlige nomader, født til å bli vill og fri, i et land uten grenser og gjerder og vegger, i et liv uten begrensninger. Neandertalerne forsvant fra Jorden da de sluttet å være nomader, og vi har etterlignet deres tabbe en ganske lang stund nå. Vi har eksistert (ikke levd) gjennom ti tusen år med elendighet, fornedrelse og åndelig død.

Et land uten nomader er et land uten frihet.

Vi er fanget, både i tanke og kropp. Det må bli en slutt på det, på den ene eller andre måten.

Det virker som om det finnes en form for selvkorrigerende mekanisme i naturen. Hvis en art øker i antall til et punkt langt forbi «bærekraftig», hvis den vokser seg for stor og for arrogant og når et punkt der den truer økosystemet så vil den mekanismen ta hånd om det, ta hånd om slike ubetydelige behagligheter som byer, fabrikker og overbefolkning. De utallige menneskeskapte giftige stoffene, den åndelige død, de ødeleggende sosialpolitiske forholdene, de bryter oss ned. Men den galopperende drivhuseffekten… så veldig nødvendig… er menneskehetens redning, redningen for alt liv på Jorden.

Jeg er optimist. Jeg tror det vil skje.

En udødelig mann

Jeg og mange andre så veldig fram til tv-serien om Henrik Ibsen som ble sendt i romjulen. Til tross for norsk fjernsyns elendige og velfortjente rykte på området.

Jeg likte tittelen. Jeg antar den henspeilte, i hvert fall delvis på Ibsen som udødelig kunster, og den gjorde meg enda mer forhåndsinteressert.

Men etter at jeg hadde satt meg ned i godstolen og sett på opplegget i noen minutter så sluknet interessen som dugg fordamper for solen. Maken til tørt og drittkjedelig opplegg. Helt utrolig. Det var like interessant som å se maling tørke, helt i tråd med de aller fleste tidligere norskproduserte seriene. Skuespillerne og regissøren tror fortsatt at de skal spille (norsk) teater. Rollefigurene var de vanlige pappfigurene. Ibsen fremstod som en tvers igjennom dødskjedelig person, og det var han jo slett ikke. Hvis dette skal vekke ny interesse for han som Forteller, så er det i sannhet et direkte latterlig forsøk. Finnes det ingen evne til selvransakelse hos disse folkene, til å se på seg selv og det de har gjort og si at (før de sender det på tv): dette er ELENDIG?

Svaret på det spørsmålet må være nei. Etter alle de elendige norske fjernsynsteaterne gjennom de siste tiårene så har de ikke lært NOE. De fortsetter bare i samme spor, åpenbart svært så tilfreds med sin egen fortreffelighet.

Utrolig.

frp koden

BTW å knekke frp koden er ikke vanskelig. Det er i all hovedsak to forhold som gjør seg gjeldende:

1. Folk flest er idioter. Eller de oppfører seg gjerne som idioter. Et godt eksempel er drosjesjåføren i Bergen som var fremtredende medlem og ikke hadde lest partiprogrammet. Og som endelig meldte seg ut etter at han hadde lest det.

2. En grenseløs frustrasjon. De forskjellige etablerte regjeringsalternativene har løyet for og generelt køddet med velgerne sine i alle herrens år. Så det er høyst forståelig at folk som overhodet tror på demokratiet blir grenseløst frustrerte og desperate, at de vil flokke seg rundt ethvert parti som blir sett på (av dem) som et alternativ (men som slett ikke er det).

Må bestikkes for å gå i kirken

En god og en dårlig nyhet fra Romerike:

Den gode først: Barn må bestikkes av foreldre og slekt for at de skal delta på skolens tradisjonelle juleavslutning. Det viser hvor lite barn egentlig bryr seg om dette farlige sludderet og setter noen voksnes påstand om at julen er til for barna i det rette lys.

Den dårlige nyheten er slevsagt at foreldrene er så fanatiske at de går til det skrittet å bestikke barn for å gå i kirken. Det viser hvor hjernevasket de har tillatt seg å bli, og hvor langt de er villig til å gå for at barna skal følge i deres blinde fotspor.

Romerikets Blad (i følge dem selv) kjenner til mange tilfeller.

Religionens fangarmer er mange og «sterke». Istedenfor at folk flest feirer livet på den hedenske solfesten natten til den tjueandre, feirer de den åndelige død den tjuefjerde.

Urettferdighet satt i system

Fritz Moen fikk sin sak gjenopptatt, men man kan likevel argumenteere med at han ikke vant over det norske rettsvesenet, ikke egentlig. Det var en gledens dag, men ikke uten den vedvarende bitterheten og raseriet som vi alle bør føle.

Fredrik Fasting Torgersen fikk ikke sin sak gjenopptatt i det norske rettssystemet. For oss som ikke har noe tro på rettsvesenet generelt, norsk eller utenlandsk versjon, kommer ikke dette som noen overraskelse. Vi har forlengst innsett at rettferdighet er et sjeldent unntak i dagens verden, ikke regelen.

Men vi som har fulgt saken gjennom mange år kan likevel ikke hjelpe for at vi blir enda mer opprørt i dag. Man vil gjerne håpe, gjerne tro at verden er bedre enn den er... selv om det er åpenbart at det ikke medfører riktighet.

Den som har fulgt saken og er noenlunde oppegående vet at bevisene i saken er tvilsomme, både enkeltvis og sammen. I de snart femti årene som har gått siden dommen, har omtrent alt ved den, hele prosessen blitt avslørt som overordentlig tvilsom.

Den såkalte gjenopptagelseskommisjonen har vist seg, avslørt seg, som enda en forsvarer av norsk rettspraksis og rettsvesen, ikke den kritiske gruppen de burde ha vært. De gjør bare jobben sin som gallionsfigurer, som et alibi for systemet, slevsagt, og de var heller aldri ment å være noe annet.

Mer kvalmende hendelser forbundet med julen

Julehandelen tar helt av i år også. Prognosene varierer, men et nøkternt tall går ut på at nordmenn vil kjøpe for minst TI MILLIARDER KRONER i rene julegaver i desember. I tillegg kommer alle forberedelsene og måltidene og ekstrautgiftene.

Nå ønsker jeg ikke å gjøre dette til et økonomisk spørsmål, for det er det slett ikke, men når tjue prosent av befolkningen må kjøpe på kreditt er det definitivt noe som bør nevnes.

Og ti milliarder er slett ikke småpenger, selv i våre oljerike dager. Det kunne vært brukt til utallige andre, bedre ting. Dette har slett ingenting med at folk gir hverandre gaver å gjøre. Det er krystalinsk rent hykleri og det har blitt en plikt, en som enhver god forbruker går løs på med iver i blikket. Gaven betyr null og niks lenger, hvis den noensinne gjorde det. Det er bare en sykelig tradisjon alt sammen, ytterligere forverret av det moderne, hysteriske kjøpepresset. Det er noe som alle MÅ gjøre. Hvis ikke er det noe i VEIEN med dem. Handelsstanden og alle som tiljubler status quo sørger for det, sørger for at de fortsetter å tro på dette nitriste greiene.

Og det verste er at "alle", bloggere som andre absolutt må snakke om det, nevne det, i tide og utide, og plage livet av oss som gjør vårt beste for å unnslippe vanviddet.

Jeg for min del bruker mindre penger i desember enn ellers og det føles godt, veldig godt. Det er bare å låse seg inne bak fire vegger (eller gå ut i skogen og bli der), la være å skru på tv'en og gjøre sitt beste for å kose seg i nattemørket...

Israel ønsker å bombe norge

Den israelske ambassaden i Norge fortsetter tradisjonen med angrep på norsk presse og norsk oppfatning av Palestina konflikten generelt. De fortsetter dagens lekse med at konflikten er feilt representert i norsk presse og samfunnsliv, en påstand senest gjentatt av ambassaderåd Aviad Ivri i Dagbladet.

Ja, jeg er enig. Man ser det fortsatt ikke nok fra Palestinernes side. Det er fortsatt et stykke igjen til de mange massakrene den israelske hæren og staten, okkupantmakten utfører mot forsvarsløse sivile blir korrekt og fullstendig rapportert. Antall døde i konflikten siden 2000 er nå rundt 6600, det store flertall av disse Palestinske sivile, og mange små barn.

Ambassadør Miryam Shomrat har kommet med flere hårreisende uttalelser om at disse stort sett har seg selv å takke for dette. Hun og andre har også kalt norge «det mest israelskfiendtlige land i vesten», en betegnelse vi har all grunn til å være stolt av. Dette til tross for at israel også har medløpere med blodige hender her i landet.

Enda en gang, i enda et tilfelle ser vi hvordan religionen spiller sterkt inn i ødeleggelsen av livet og livsglede i verden.

Jeg tror mye av frustrasjonen hennes og den hos israelere generelt her bunner i det faktum at de føler at de ikke kan bombe oss. Alt ville vært mye lettere da. Enten ligger vi for langt unna eller det finnes faktisk en grense for hvor langt de føler de kan gå. Kanskje de har noen menneskelige følelser igjen, selv om det ikke kan være mange.

Vi skal dog ikke føle oss for sikre. Israelske agenter utfører rutinemessig operasjoner over hele verden, også på norsk jord.

Betraktninger fra en andedam

Rigmor har bodd i London i seks år og har problemer med å snakke norsk. I can relate. Jeg er født og oppvokst i norge, men har oppholdt meg utenfor norge mesteparten av mitt voksne liv og tenker engelsk og må oversette hele tiden. Jeg skriver på engelsk og har gjort det i ti år. Jeg skriver romanene mine og historiene mine på engelsk og vil alltid gjøre det. Bortimot all min internett kommunikasjon foregår på verdensspråket. Jeg har alltid sett på norsk som begrensende og engelsk som befriende. Engelsk er simpelthen et så mye mer et variert og stort språk. Selv om jeg har bodd i norge noen år nå, så forandrer ikke det seg. Verdensborgere legger norge bak seg. Det føles riktig og føles bare riktigere jo lenger tid som går.

Det er et problem at engelskmenn er arrogante i forhold til sitt språk som alle er, og ser ned på alle internasjonale former for engelsk, men jeg kan leve med det. Min norske blogg kom inn bakveien, så og si, av seg selv. Det var egentlig ikke noe jeg valgte, men noe som valgte meg. Jeg bruker den til å kommentere lokale (nasjonale) saker. De store linjene skriver jeg på verdensspråket. Slik jeg ser det bør alle snakke engelsk som førstespråk. Det bør ihvertfall være et mål. Det føles riktig. Norsk føles bare klosset, keitet, annenrangs, og slik bør det også være.

Griskhetens pris

Leketøysbransjen satser på å tømme lagrene av leketøy som inneholder giftstoffet Ftalater i et siste forsøk på profitt før leker med stoffet blir totalforbudt etter nyttår. Bransjen selv anslår verdien av de skadelige og direkte livsfarlige lekene til rundt 400 millioner kroner. Ftalater skader forplantingsevnen og gir fosterskader og er generelt skadelige for enhver organisme. Dette viser griskhet satt i system bedre enn få andre ting, selv om det er utbredt til de grader i dagens verden. Svina kommer sannsynligvis til å slippe unna med det også. Aldri i verden om de kommer til å bli siktet for noe lovbrudd. Forhåpentligvis vil foreldrene kjenne sin besøkelsestid og komme med et saftig erstatningssøksmål om noen år, når senskadene viser seg for fullt, men da kan slevsagt svina vise til at «det var jo lovlig, jo».

Ftalater har vært forbudt i leker for mindre barn siden år 2000. Det er ingen tvil om virkningen, og likevel har bransjen fortsatt salget til større barn hele denne tiden. Og de har fått lov til det. Myndighetene er nok en gang avslørt som industriens lydige og forlengede arm.

Man kan ikke se på pakningen eller leken om den inneholder svineriet. Det finnes ingen måte å se det på, med mindre forhandlerne underretter potentielle kjøpere om hvilke leker det dreier seg om.

Enda en grunn blant mange til å ikke kjøpe julegaver.

Hva man bør gjøre i julen hvis man lever

Det er to ting som er fundamentalt galt med julen: Det ene er at den eksisterer overhodet, og det andre er den kraftige økningen i kjøpepresset den fører med seg.

Kristendommen tok den opprinnelige hedenske solfesten, det egentlig nyttår og delte den i to, forvrengte og korrumperte den, slik kristendommen alltid har gjort og alltid gjør.

Så det er en del ting folk som ikke er levende døde bør gjøre. De bør feire den opprinnelige dagen, som dreier seg om nytt liv og ild i den mørkeste tid, feire natten til den tjueandre desember, ikke den tjuefjerde og/eller trettiførste, og de bør omfavne hedendom og urtid. De bør slutte å gå i kirken (selv en gang i året) og slutte å døpe barna sine (ilden er det livsviktige, det «hellige» her nord, forøvrig, ikke vannet). Og sist men ikke minst: man bør ikke kjøpe en eneste julegave. Hvis man føler en ubendig trang til å kaste en masse penger ut av vinduet, så bør man gjøre nettopp det. Ring meg eller send meg en sms eller e-post, og jeg vil stå nedenfor vinduet og ta imot dem. Eller man kan gi pengene til religionens bekjempelse eller noe tilsvarende (armeer av kirkebrennere er utmerket, og gi blaffen i at de ikke er godkjent som veldelige organisasjoner). Det er alltid noen sanne gode formål å gi penger til.

Falske tunger påstår at julen er til for barna. Maken til kvalmende bedrag. Vi er vant til slikt fra religionen og det etablerte samfunns talerør, men å skyve barn foran seg på denne måten… det er dessverre altfor vanlig. Det blir gjort på nasjonaldager også, når man paraderer og marsjerer og feirer militarismen. Dagens verden er sinnssyk, og i disse dager blir den enda mer sådan.

Hvitekrists fanebærere har invadert land etter land med grenseløs råskap og brutalitet og djevelsk sluhet, og bare få generasjoner senere har det store flertall av det folket som ble invadert, og slaktet ned for fote blitt ivrige fanebærere de også. Både vikinger og samer er utmerkede eksempler på det.

Fryktelig. FRYKTELIG!

Frihetselskende mennesker i norge har kjempet mot kristendommen i tusen år, og nærmere to tusen år i resten av verden. Tusen års motstand og mer, og det bærer endelig frukter. La det fortsette til denne pesten ikke lenger plager oss.

La denne julen bli en Anti Jul, en tid for både sann lidenskap og sann rasjonalitet, en avvisning av sinnssykdommen, istedenfor en omfavnelse av den.

Staskirken

Det ser ut til å gå mot et lunkent «brudd» mellom stat og kirke i norge, veldig likt den svenske versjonen. Kirken vil få mer makt til å ordne sine egne morbide og tyranniske affærer, og det offentlige vil punge ut, akkurat som før. Altså en forandring fra galt til verre.

Dette er min mening:

Skill kirke og stat så fullstendig at kontakten aldri kan gjenopprettes. Gjør det ulovlig for folkevalgte å bevilge penger til noen form for religion, noen form for religiøse aktiviteter. Ingen offentlig støtte til kirker eller hus eller noe. La kirken seile sin egen sjø. La den bli den kulten den egentlig er. Tusen (eller to tusen) års faenskap er mer enn nok.

Alle tings latskap

Det at elleve prosent!!! av den norske arbeidsstyrken lever på uføretrygd blir nok en gang slått stort opp i media (og av arbeids- og inkluderingsminister bjarne håkon hansen).

«Arbeidslivsforsker» Guttorm Fløystad, en mann kjent for å løpe næringslivets ærend, hevder at en av årsakene er at nordmenn har blitt mer selvopptatt, at terskelen for å søke om trygd har blitt lavere.

Selvopptatte i forhold til hva? For at flere endelig begynner å ta vare på helsen, istedenfor å la seg kjøre totalt overende av et stadig mer nådeløst og brutalt arbeidsliv? Jeg for min del ser dagens «nyhet» som et klart sunnhetstegn.

En annen grunn, i følge fløystad & co er at fastlegene er for slepphendte (og upålitelige). Legene bør ikke lenger få lov til å sykemelde folk, blir det sagt. Bedriftens menn og kvinner, dens kjøpte og betalte leger, bør ha siste ord.

Moralen er klar: du skal jobbe, uansett hvor syk du er. Norges ære som nasjon (og de velfylte lommebøkene til kaksene og slavedriverne) står på spill. Du skal jobbe til du stuper. Det er en gammel og etablert tanke som nå kommer stadig sterkere til uttrykk... til heder og verdighet i de styrende organer.

Og dette blir vi fortalt fra tidlig barndom er bra for oss, noe som er nødvendig for at vi alle skal få et liv. Det er litt av et puss vi spiller oss selv her, her også.

Jobbing er slaveri, enda en umenneskelig og horribel tvang som tilhører det moderne samfunnet. Det er en en eldgammel sannhet som bare blir stadig sannere for hver dag som går.

Bjarne Håkon Hansen drapstruet

Det kunne knapt hendt med en hyggeligere fyr.

Etter min mening er det poetisk rettferdighet av første grad.

Jeg mener, her har han terrorisert fattige og forsvarsløse personer i over et år nå. Det blir ikke bedre av at han, som så mange av hans sort, skjuler seg bak et ferniss av respektabilitet og velvilje ovenfor de han terroriserer.

Jeg for min del synes at den siste utviklingen er HELT på sin plass. Dette er det minste han fortjener. Jeg KUNNE ha lagt til her, for å slutte meg til den kvalmende herskende såkalte respektabiliteten som dominerer i samfunnet, at jeg egentlig ikke mener det jeg her sier, at jeg egentlig bare gir uttrykk for frustrasjon, at jeg kanskje går litt vel langt i min uttrykk for forakt.

Men det vil jeg ikke gjøre, fordi jeg, i motsetning til mange, mener akkurat det jeg sier. Og hvis noen spør meg om jeg vil gjenta dette i beste sendetid på tv, så vil jeg så absolutt gjøre det.

Bjarne Håkon Hansen fortjener ikke å dø (siden veldig få gjør det), men han fortjener vår grenseløse forakt og avsky.

Mer om bikkjer (og eierne deres)

«Jeg forakter folk som holder hunder.
De tør ikke bite selv».

August
Strindberg

Nå må det understrekes at her snakkes det om hundeeiere generelt. Jeg kjenner faktisk noen få folk som holder hunder som IKKE er hundepersoner, så da er det greit.

Som jeg har påpekt tidligere: Vaktbikkjer eller båndopptakere vandrer midt i blant oss, overalt i dagens verden. Disse menneskene kan tilsynelatende ha vidt forskjellige funksjoner i samfunnet, men de har det til felles at de ivrig og overivrig forsvarer etablerte sannheter mot de livsfarlige nye tanker som driver mot oss.

Det kan gi seg forskjellige utslag. Noen kan være tilfeldige bikkjer, mens andre kan være veldig bevisst sin funksjon som glefsende vakttårn, mens andre igjen blir det meget motvillig, og kanskje ikke vil vedkjenne seg sin brøde. Den siste kategorien kan være storslåtte mennesker som sliter med å løsrive seg i bestemte saker.

Men de fleste vaktbikkjene er helt vanlige mennesker som er ganske så stolt over sin funksjon som samfunnets hjernedøde forsvarere, lydbåndopptakere som ikke sender fra seg noe annet enn det de blir foret med. Hvis det finnes originale tanker og handlinger overhodet i deres liv, så er det mer obskure ting, ufarlige ting som ikke truer samfunnsstrukturen.


Alt som faller utenfor gjennomsnittsmenneskets snevre hverdag blir angrepet i varierende grad. Det kan få ekstreme utslag, og utvikle seg til en gedigen, åpenlys hekseprosess, men i våre dager, da tyranniets forsvarsmekanismer gjerne er mer snedige, blir også vaktbikkjefunksjonen det.

Hvis du er en såkalt konspirasjonsteoretiker er sjansen veldig stor for at du blir angrepet, spesielt hvis du skulle komme til å røre ved dyptgående mekanismer i det moderne tyranniet. Avsløringen du støtter av den amerikanske regjeringens handlinger den niende september 2001 er ett slikt eksempel. At du kler naken den britiske regjeringens handlinger den 7 juli 2005 et annet.

Å fremme den åpenbare sannheten om at norge og allierte er en del av den største og en av de mest aggressive krigsmaskinene verden har sett er heller ikke særlig populært.

Det finnes mange tilsvarende eksempler.

Hvis du skulle kritisere eller til og med virkelig angripe religionens plass i vårt samfunn, kommer bikkjene for å ta deg nesten med det samme. Dette inkluderer gjerne mange såkalte humanister, som også har uttalt seg mot religionen, dog med en klart mer avslappet holdning. Deres vinkling er noe annerledes. De foretrekker å fokusere på «vår felles kulturarv» fremfor å kalle en spade en spade.

Ubehaglige sannheter er nettopp det. De slår bena vekk under folks omhyggelig oppbygde murer, og alle deres forsvarsverker blir aktivert.

Poenget er vel at det er «lov» å kritisere… så lenge en ikke berører det som er viktig. Hvis en angriper det som er fundamentalt galt, istedenfor å bare nevne de utallige symptomene på et sykt samfunn, så kommer menneskenes beste venn halsende. Og som vi alle vet, så er menneskenes beste venn mennesket selv.

Prosessen av Kafka avslører på en glimrende måte det moderne samfunn. Dommen er ikke selve avsigelsen, men alt som leder opp til den. Den er avsagt lenge før den tiltalte eventuelt er offisielt siktet. En offentlig siktelse er ganske så umoderne og brukes bare for å statuere et eksempel eller hundre. For selv om stadig flere havner bak lås og slå i disse dager, etter hvert som samfunnet blir stadig mer åpenbart og himmelropende urettferdig, så er det bare en liten del av befolkningen.

Politiet og domstolene er bare, tross alt, en forsvinnende liten del av denne prosessen. Man kan ikke sette hele befolkningen bak lås og slå, selv ikke alle opposisjonelle, så man velger å kjøre et annet løp. Tyranniets voktere er den jevne mann og kvinne, og en noenlunde oppegående person, som er sin egen person, og ikke en båndopptaker, blir konfrontert med dette triste faktum utallige ganger gjennom livet. Det er de som hevder at tyranniet ikke kan bestå uten at den overveldende majoriteten av befolkningen støtter det. Og det stemmer! Den uendelig lange linjen av skiftende makthaverne på toppen er helt uviktig i forhold til de milliardene av maur på bunnen som støtter det som foregår. Demokratiet, det snedigste tyranniet som noensinne har eksistert, er et korthus, som alle andre tyrannier, uansett ytre og indre organisering, uansett fremtoning og det sanne ansikt under overflaten.

Og da er vi ved sakens kjerne: Det moderne mennesket etterligner hunden, etterligner mauren, og de som våger å påstå at vi slett ikke er maur, ikke er hunder, får passet sitt påskrevet, hvis de er heldig.

Heksebrenningene lever i beste velgående. Fordi de alltid har vært og alltid vil være nyttig og essensiell for enhver makthaver.

Samfunnet har blitt et eneste stort fengsel. Mange holder seg på matta i det store fengselet fordi de er redd for a havne i det mindre, mer åpenbare, enda strengere og mer grusomme. Frykten er et våpen i makthavernes hender og de bruker det for alt det er verdt. Og folk flest godtar det med et skuldertrekk… og ivrig deltagelse. Sivilisasjonen er en verden av medløpere, av quislinger, hvor fri tanke og handling er en truet art. Det er det loddet Jordas barn arver.


Det grunnleggende kjennetegnet på en hundeperson, fundamentalt sett, er lojalitet, bortenfor all fornuft.

Hunden er et flokkdyr som blindt adlyder lederen i flokken. I dagens samfunn, der alle hunder vokser opp hos mennesker er det helt naturlig for den å se på et menneske som Alfa, som den som bør og må adlydes og tekkes for enhver pris.

Derfor vil alltid hunden være menneskets beste venn.

Spioner

Torstein Dahle og RV har anmeldt de som spionerte for Pax Americana, den aggressive krigsmakten USA, på møtet i den norske regjeringens sikkerhetsutvalg, noe vi alle egentlig burde ha stått i kø for å gjøre.

Ikke fordi jeg tror det noen gang vil bli reist tiltale eller fordi jeg tror på rettsvesenet, men fordi det fokuserer på USAs verdensomspennende nett av informanter og spioner og støttespillere og medløpere, quislinger, noe som burde ha blitt gjort langt oftere.

Det er fortsatt mye lettere å begå justismord mot folk som snakker med russere her i landet enn å få de virkelige quislingene avslørt for all verden.

NATOs sanne ansikt

General James Jones har bedt om unnskyldning for enda et tilfelle av NATOs skyteglede i Søndre Kandahar i Afghanistan på torsdag, for enda et tilfelle av NATOs drap på rene sivile. Det er en merkelig seanse vi er vitne til.

For han ber egentlig ikke om unnskyldning, verken på egne vegne eller NATO («ISAF»). Han hevder at egentlig var ikke NATO ansvarlig denne gangen heller, men Taliban???

Taliban (bless their rotten souls) er ansvarlig, fordi de ettersigende brukte sivile som levende skjold!!! General Jones sitter der og hevder dette i fullt alvor, som den utmerkede skuespilleren han er (du fortjener til fulle den nyeste medaljen din, Jimmy, også den). Taliban er ansvarlig. Det at NATO rent faktisk, utrolig nok (igjen i følge Jones…), fyrte av kulene virker helt underordnet her. Dette er en vanlig taktikk, som NATO og USA (og Israel) har brukt for å holde på sin støtte i vestlig opinion. En annen ting er at overlevende etter angrepet har en helt annen historie å fortelle: Det fantes ikke Taliban soldater i nærheten, ikke en eneste en, ikke engang unge soldater på tjuvperm fra disse turbanbærende drittsekkene.

Så, hva snakker vi om her? Hva kan være NATO og USAs motiv? Ønsker de virkelig å bombe uskyldige sivile? Er det deres mål å sprenge hele landsbyer i stumper og stykker, og etterlate hauger med sønderrevne lik? Svaret her må være et ubetinget og rungende ja. Dette er en bevisst taktikk. Helt klart. Det er ikke en hårreisende inkompetanse det dreier seg om, men en strategi utviklet og foredlet gjennom mange tiår. Det vi snakker om her er ikke knapper og glansbilder, om tilfeldigheter og enkeltpersoner som i iveren etter «å gjøre jobben» går for langt. Ikke i Afghanistan, ikke i Irak, eller i Abu Ghraib, Guantanamo eller World Trade Center eller andre Pax Americana operasjoner rundt omkring på kloden.

Vi snakker om Terror.

Prostitusjon

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe om dette. Faktisk så føler jeg stor ulyst bare ved å skrive om det, but here it goes

To velkjente vakre mennesker (jeg nekter å si navnene) har mistet sine private, høyst private bilder. Når det gjelder selve offentliggjøringene av de nevnte bildene har jeg ikke så mye å si. Jeg synes akkurat det er helt greit og har ingen sterke følelser den ene eller andre veien om det.

Min vinkling i denne saken gjelder bloggerne, som helt klart skriver om det og offentliggjør det bare for å få høye besøkstall. Det er rendyrket prostitusjon i mine øyne, i den egentlige betydningen av ordet. Å prostituere seg har ikke egentlig noe med å selge kroppen sin for penger å gjøre, men å gå på akkord med sine prinsipper for å tjene penger eller oppnå en fordel. Nå kan man slevsagt diskutere om en som ikke har noen prinsipper, som er fullstendig ryggløs i utgangspunktet kan prostituere seg, men likevel.

Verden er ikke enkel. Man kan og vil komme til å måtte gjøre ting i løpet av livet som man ikke liker og som står i motsetning til ens egen oppfatning av moral og menneskelighet, men her selger man seg billig.

Dette bekrefter for så vidt min oppfatning av bloggere generelt, at de er lite annet enn de kjedelige gjennomsnittsmenneskene de fremstår som gjennom sine generelt sett tvers igjennom trivielle innlegg.

Hvis de noensinne skriver om saker av sann viktighet, så er det nærmest en arbeidsulykke, ikke et resultat av noen bevisst holdning eller tanke eller handling. Det er noe de i veldig stor grad deler med samfunnet for øvrig.

Med andre ord, det vi ser her i denne saken er ingen overraskelse, men det gjør det ikke noe bedre i mine øyne, snarere tvert om.

Endelig en pris verdt… prisen

Tore Sandberg har fått Amnestys menneskerettspris for 2006, blant annet for sitt arbeid for å få sakene til Per Liland og Fritz Moen gjenopptatt i det norske rettssystemet. Nå tror ikke jeg slike priser betyr så mye i den store sammenheng, men det er likevel hyggelig på et personlig plan at det noen (få) ganger finnes små (ørsmå) porsjoner av rettferdighet i verden.

I begrunnelsen, som i seg selv er en saftig kritikk av det offisielle Norge heter det:

«Prisvinneren har gjennom sitt utrettelige motstrømsarbeid maktet å tvinge (min utheving) det norske rettsapparatet til å erkjenne grove feil. Hans innsats har avdekket flere justismord».

Å selge seg billig

Bellona fyller tyve i disse dager. De blir gratulert nord og ned av de etablerte krefter fordi «de har vist at det nytter». Hva som ligger i akkurat dette kan man jo bare spekulere på. De blir gratulert mens giften flyter over overalt. Det er i hvert fall ikke miljøet og miljøkampen Bellona har fremmet.

Jeg tok ikke med Bellona med i min oversikt over norske «miljøvernorganisasjoner» i mitt tidligere innlegg Det Store Sviket. Dels fordi jeg ikke har hatt så mye med dem å gjøre personlig, men mest fordi de ikke riktig passet inn der. De jeg nevnte har solgt seg mer i det skjulte. Deres knefall er ikke fullt så tydelig.

Bellona har solgt seg fullstendig åpenlyst.

Industrien er deres venn. De blir støttet av den økonomisk og Fredric den Finslepne har dratt rundt på foredragturne i tjue år nå (dog avbrutt av noen få turer nå og da gjennom myrlendt terreng), og fortalt alle hvor mye flinkere hans arbeidsgivere har blitt til å skjule sine synder (vel, nå bruker han ikke akkurat de ordene, men hvis han hadde vært ironisk, som han burde ha vært, så ville han ha gjort det).

Jeg vet ikke om det faktum at de har solgt seg mer eller mindre totalt åpenlyst (altså det at de et stykke på vei er ærlig i sin uærlighet) gjør dem verre eller bedre enn alle de andre. Jeg gidder egentlig ikke fundere nærmere over akkurat det. Man kan få hodeverk av mindre.

Sannheten er vel at Bellona er en typisk norsk miljøvernorganisasjon med noen få, atypiske trekk. Noe mer er ikke nødvendig å si, egentlig.

Flyter

Grenseløs har blitt utfordret av Fru W (som for øvrig gjorde en utmerket jobb med å beskrive verden etter atomkrigen) i Nordstafett, stafetten for norske bloggere. Hun ga meg en svært så morsom oppgave om hva Ajax er og hvordan Ajax har gjort livet litt lettere for meg. Dette var hva som kom til meg umiddelbart etter at jeg hadde lest den. Ordene kom bare fossende. Noe pussing og forskjønning har det blitt, men dette er grunnleggende det jeg skrev på noen minutter etterpå. Slik går det når en Forteller får beskjed om å skrive om slikt…


Til tonene fra danseband musikk…


Alt flyter her, sa boblen til suppen. Alle flyter og alle er glade.

Jeg er boblen, sa mannen til gifttønnen. Jeg sprekker, men jeg vet ikke hvorfor.

Jeg sprekker også, sa gifttønnen, og ingen ser ut til å vite hvorfor.

Dette er en svært så vanlig tilstand, som den gode gifttønnen er langt fra alene om. Ingen ser ut til å vite hvorfor, og det plager oss, det plager oss veldig.

Sier suppen til mannen.

Alt FLYYYTER her, hyler ajaxflasken i fryd. Jeg sprekker, salmiakken spruter, og fjær danser på luftens vinger.

Den dagen jeg oppdaget Ajax ble alt forandret. Hendene mine begynte å gå i oppløsning og alt ble lettere. Det var en skikkelig åpenbaring. Jeg har aldri vært lettere.

Åpenbaringer er en glede, roper presten mens giften flyter fra gapet hans. Sognebarna dukker i et fåfengt forsøk på å unngå spruten.

Vi trenger ingen preken, synger sognebarna. Vi trenger ingen svovelsuppe på våre tallerkener.

Presten jager dem alle med en jævla stor øks og barna rømmer kirken med høye skrik.

Alt står stille, klynker sognebarnet med hengende hode. Alt er dødens pølse.

På en motorvei langt unna står en bil oppreist og plaffer ned alle som prøver å passere den. Bilen gliser rått mens den synger sin høye lutt.

Ingen passerer her, for faen, banner den. Ingen som er ved sine fulle fem. Ingen sjanglende måne.

I en ørliten, dunkel bakgate står ajaxflasken (med salmiakk pluss) og diskuterer med boblen. Flasken stikker hull på boblen og diskusjonen ender dermed brått.

Med et klynk og ikke med et skrik.

Drit og dra, roper Ajax triumferende, og løper av gårde i store firsprang.

Presidenten og stasministeren og bedriftseieren vasker hendene sine i Ajax hver dag. Det er bare knokler igjen av hendene deres.

Giftsuppen dekker kloden og alt er så lett, så veldig lett.

Jeg svever, jubler boblen. Jeg er lett, lett som vinden.

Lik flyter overalt og alt er så mye lettere, og alle er glade.

Nå går alt så meget bedre, jamrer gifttønnen på sin endeløse ferd rundt en forgiftet klode.


Jeg ønsker at Rambukk skal skrive i detalj om hva som er galt med sivilisasjonen. Ikke bagatellene som sykehuskø, arbeidsløshet og matforgiftning, men hva som er fundamentalt galt, hva som bør få oss til å snu ryggen til den og vende tilbake til naturen.

Et Streif av Storhet

Regjeringen har forløpig avslått å utvide Norges del av invasjonsstyrken i Afghanistan. Man må bare berømme regjeringen her, så lenge det er grunn for det. Jeg er redd for at de snart vil rette opp «feilen», under ett eller annet velkjent påskudd.

Først av alt, denne artikkelen må jeg simpelthen tilegne Knut Stian. Hvis ikke for hans totalt virkelighetsfjerne blogginnlegg ville den aldri ha blitt skrevet. Takk igjen, Knut Stian.

Han slutter seg utrolig nok til kritikken fra fløyen som gir blind og ubetinget støtte til usa og landets langt forbi aggressive, verdensomspennende krigføring.

Norge har deltatt i tre kriger/invasjoner på ti år nå, et faktum som ser ut til å ha gått de fleste hus forbi. I Serbia, Afghanistan og så rosinen i pølsen: Irak. «Vi» har støttet Pax Americana, en av de største og mest aggressive krigsmakter i historien.

Den er usedvanlig snedig i sin krigføring, i hvert fall så langt. Den angriper gjerne regimer og herskere som svært så berettiget er demonisert i verdens øyne. Og de fleste lar seg villig lure.

Mer respekterte regimer, som i Chile i 1973 tar de seg av på mindre åpenlyse måter. De har dog gjennomført talløse invasjoner siden 1820. Aggressivitet ligger nedfelt i deres konstitusjon. Åpenbart.

De fleste ser også ut til å ha «glemt» at Donald Rumsfeld også truet med «tiltak» ovenfor Frankrike da de nektet å slutte seg til invasjonsstyrkene. Og det ble til at Frankrike støttet FN resolusjonen om Irak. Tenke seg til. Hvorfor kan man jo ikke være sikker på, Kanskje de mente at det på det tidspunktet var i deres egen interesse å støtte okkupasjonen. Kanskje. Næringslivet i «the coalition of the willing» ble lovet store industrikontrakter.

Ingen «lurte» Norge (og Kjell Magne) til å sende soldater til Afghanistan. Det var bare en logisk konsekvens av at «vi» er en Pax Americana vasallstat og har vært det lenge. Så Bondevik II regjeringen sendte norske soldater til Afghanistan, og de er der ennå. Den nye regjeringen trakk dem ikke ut, selv om de aldri skulle vært sendt. De gjentar Kjell Magnes idiotiske argument om at vi må bidra til «å bygge freden der». Og i Irak.

Knut Stian og andre kjøper villig argumentet om at Taliban er noen avskyelige drittsekker og må knuses. Jeg må jo bare si meg i hvert fall delvis enig her. De er noen avskyelige drittsekker og det som verre er egentlig. Men hvis jeg skal velge mellom hvilken trussel som er verst mellom dem og Pax Americana er jeg ikke i tvil. Den Farligste. USA er den trusselen mot verden som ingen av deres fiender noensinne kan bli. USA er det landet som må bekjempes. Det kan heller ikke gjøres med militære midler, og mulighetene for en effektiv kamp mot dem er små, men vi bør i det minste ikke støtte dem. Det har vi gjort altfor lenge. Deres ressurser er ikke uttømmelige. De sliter i Irak og i Afghanistan. Ikke minst gjelder dette økonomisk. Selv ikke verdens eneste hypermakt kan gjøre det de gjør uten at det får konsekvenser. Av den grunn og utallige andre skulle ingen land ha dratt til Irak og Afghanistan etter invasjonene, «for å støtte gjenoppbyggingen». Pax Americana skulle ha blitt tvunget til å slite alene. Og de ville ha tapt enda fortere enn de gjør nå. De er allerede i ferd med å løpe med halen mellom bena, men de har etterlatt seg en enda større haug med lik og lidelse fordi vasallstatene støttet og støtter dem.

Det Store Sviket

Jeg har blitt bedt om, mer eller mindre høflig, å si noe om min holdning til og mine opplevelser med det noen kaller norsk miljøvernbevegelse.

Når jeg våget å angripe Natur og Ungdom og resten av tedrikkerne i forbindelse med gasskraftsaken kjørte de i gang Prosessen for fullt.

Etter en frustrerende tid, flere perioder inn og ut, i både AP og SV på slutten av åttitallet kom jeg med (litt sent) i formasjonen av Miljøpartiet De Grønne i Norge, og jeg deltok også i enda større grad i The Green i Storbritannia (London). Vi var alle, også jeg på det tidspunktet, inspirert av Die Grunen og deres «suksess» i Tyskland.

Jeg kom med i startfasen i De Grønne og ble nokså snart enda mer desillusjonert. I løpet av de to årene jeg var medlem skrev jeg på min roman Drømmer Tilhører Natten. Det er en diskusjon om mål og midler, og også en spenningshistorie skrevet for videregående radikalere som jeg var allerede da. Jeg var med i to år, fra mars 1989 til september 1991. Jeg tilbrakte mye av tiden i London da også, men likevel var det utrolig slitsomt å møte de samme passive folkene her.

De fleste av medlemmene var tedrikkere. De Grønne var hobbyen deres, noe de helst gjorde mens de gjorde noe annet, som å studere, og å etablere seg i samfunnet. Og det syntes lett, slevsagt. Jeg så hvordan de radikale i partiet sluttet i frustrasjon eller ble skjøvet ut, både lokalt og på landsmøtene, inntil Ibsens ord nok en gang ble bevist.

Våren 1990, under «miljødagene» organiserte tre av oss en demonstrasjon mot Waardahl Kjemiske på Askøy utenfor Bergen, en versting blant verstinger når det gjaldt å forurense. De andre sa nokså klart fra at de ikke ønsket å delta. Da kontaktet vi også Natur og Ungdom i Bergen. De ble med, tydelig motvillig, men de ble med. Demonstrasjonen ble aldri slik vi hadde sett for oss, fordi alle deltagerne fra Natur og Ungdom truet med å trekke seg hvis vi gikk for langt.

Dog fikk vi mye oppmerksomhet i media på grunn av den. Bortsett fra et par intetsigende artikler var dette bortimot første gang De Grønne i Bergen hadde blitt omtalt i media overhodet, og tedrikkerne vendte tilbake for å sole seg i glansen. Men ikke tale om at de ville bli med på flere aksjoner. Og NoU ville heller ikke. Waardahl vant på alle punkter, både i rettsalen og de fikk fornyet utslippstillatelsen sin av Statens Forurensningstilsyn.

Dette var en av flere saker, bare i den snevre perioden.

Jeg hadde en del mer å gjøre med NoU i årene som fulgte, både som medlem av De Grønne og ikke. Mest med bergensavdelingen, men også med andre deler av landet. Det ble etter hvert veldig klart for meg at dette var en klubb, der medlemmene allerede hadde startet karrierejaget mot en jobb som fremtidige statssekretærer, regjeringsmedlemmer, og stortingsrepresentanter, og vel betalte «miljøvernkonsulenter». I dag er de aller fleste vel etablerte i samfunnet.

Og min tid i De Grønne? For å gjøre en lang historie kort. Den kom til en dramatisk stopp litt før femtende september 1991…

Etter lang tid med innbyrdes konflikter og håpløs tilbakeholdenhet av mine partifeller bestemte jeg meg for å kjøre mitt eget løp fram mot Kommune og Fylkestingsvalget. Etter bråket som fulgte sluttet jeg eller ble i praksis sparket fra partiet, velg selv. Begge deler er sant, antar jeg. Uansett, jeg ønsket å slutte.

Det var slutten på min karriere som partipolitiker og jeg var bare glad til. Jeg var helt nedkjørt og hadde et sterkt behov for oppmuntring. Da jeg forlot alt oppstyret og vendte tilbake til utlandet etter den sommeren kjente jeg den gamle usigelige gleden, selve livet våkne i meg på ny.

De som ble igjen har ikke gjort en eneste ting av betydning siden jeg sluttet (eller ble sparket), ikke på femten år.

To år senere flyttet jeg av forskjellige grunner tilbake til Norge, og sammen med venner ble med i NOAH (dyrenes frigjøringsfront). De var annerledes enn både De Grønne og Natur og Ungdom i den forstand at de i sannhet brant for saken sin. Men til tross for det hadde de den samme, iboende svakheten i sin holdning til helheten: De fokuserte for mye på sin lille del av verden og ignorerte resten. Jeg påpekte ovenfor dem gjentatte ganger at for å stoppe torturen av dyrene måtte samfunnet forandres radikalt, men de hørte ikke på det øret eller på noen andre.

Jeg reiste tilbake til London i oktober 1994 og deltok på Anarkistkonferansen «ten days that shook the world». Dessverre, til tross for ti utrolige dager, så stemte ikke det. Jeg besøkte blant annet Claremont Road, der politiet og private enheter ryddet hele gaten, et helt samfunn for å gjøre plass til en ny vei. Myndighetenes og samfunnets sinnssyke prioriteringer ble nok en gang avslørt, uten at det forandret noe.

Men jeg ble værende i de miljøene i London og Europa jeg hadde sluttet meg til disse årene. Midtsommernatten 1988 opplevde jeg noe utrolig og vidunderlig som definitivt farget meg positivt for resten av livet, av evigheten. De som leser Midnight Fire bloggen kan snart lese om det.

Jeg ble en del av radikale, internasjonale, sanne radikale paganistiske miljøer, der de hadde små vanskeligheter med å se verden som en helhet, og se samfunnet slik det var: en søppelhaug av gift og urettferdighet, ett som aldri kunne reformeres eller forandres innenfra, gjennom parlamentariske metoder. De mange veiene til Friheten går gjennom slike sanne alternative miljøer.

Og der er jeg ennå. Idealet, eller i det minste ett eller en (blant mange) av dem er David Dellinger, en av Chicago Eight, som ble arrestert under en anti-kjernekraft demonstrasjon som åttitreåring…

Så, hva er så Det Store Sviket?

Enkelt og greit, så er det at når sinte og radikale unge slutter seg til de forskjellige etablerte miljøvernklubbene, syklubbene i håp om å finne et sted de kan kjempe mot et samfunn de forakter så inderlig… og blir heldundrende passivisert, ødelagt av folk som slett ikke ønsker å forandre noe eller at noe skal forandres overhodet av noen.

Dagens etablerte såkalte miljøvernere og politiske partier som påstår de er miljøvernere fortsetter tradisjonen og svikter og sviker alle unge og gamle som håpefullt kommer til dem for å finne et egnet sted og kjempe. Og alle disse håpefulle blir passivisert og etter en tid er de ikke noe bedre enn de andre, og bidrar selv til å svike den neste bølgen av folk som ønsker å forandre verden til det bedre.

Altså: med andre ord, for å gjøre det helt klart for de av dere som fortsatt ikke fatter det; jeg angriper dem fordi de ikke går på langt nær langt nok, ikke fordi de går for langt, og fordi de knapt prøver.

De skraper bare i overflaten og går ikke så langt som giraffen engang. Den gode langhalsen stikker i det minste hodet litt under overflaten når han eller hun stikker hodet i sanden.

Dette er dagens offisielle miljøvernere, de som samfunnet elsker og aksepterer, og som for lengst har blitt suget inn i den store støvsugeren det moderne og snedige tyranniet har blitt.

Til slutt en kort regle, som alle bør lære seg:

Slik knuser samfunnet
all opposisjon:

1. Isoler radikalerne.
2. Kultiver idealistene og
lær dem opp til å bli realister; og så
3. inkluder realistene.

$tasbudsjettet

Jeg skal her i all korthet kommentere det norske stasbudsjettet. Ikke fordi det er særlig viktig, men fordi jeg rent faktisk ønsker å komme med noen få, geniale observasjoner.

De som kjenner meg vet at jeg ser på demokratiet som det snedigste tyranniet i historien, fordi det gir folk en illusjon av medbestemmelse, at deres meninger faktisk blir tatt hensyn til.

Så det er gjentatt.

Den nåværende regjeringen viser her at de er hårsbredden bedre enn den forrige. Fokuset er noe annerledes. Markedsøkonomien er ikke lenger religionen, selv om den fortsatt er opphøyet, noe motvilling som den rette lære.

Miljøvernbudsjettet har en faktisk nedgang. Nå vil noen med rette hevde at penger ikke er alt, heller ikke i denne sammenheng, at miljøvern også kan bli ivaretatt av andre budsjetter, og det blir det jo, selv om de postene er veldig vanskelig å få øye på. Og så lenge forsvarsbudsjettet i det store og det hele beholder sin posisjon, også som ti ganger større enn miljøvernbudsjettet, så sier jo det ganske mye (for å si det mildt) om hva som vektlegges her.

Det hevdes at man tar fatt i «fattigdomsproblemet». Teknokraten Jens gjentar gjerne en av sine mer respekterte forgjengere sine berømte ord om at «nå går alt så meget bedre». Sannheten er at man tar fra de fattige og gir til de rike i litt mindre grad enn de fleste av verdens regjeringer i dagens verden. Det er alt. Å kalle det sandpåstrøing er egentlig en fornærmelse mot sandpåstrøing. Dette skal være og er den best mulige regjeringen for fattige i norge? Fy faen.

Så lenge de ikke gjør noe drastisk med drittsekker som Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og de andre griskingene så kan man aldri komme noen vei, det er sikkert. Men Røkke støtter jo AP, så da så.

Men som vi alle vet eller burde vite etter hvert så nytter det fint lite å spille tennis eller bordtennis eller Spillet Om Makten hvert fjerde år, der ballen spretter fram og tilbake og intet skjer.

Tilbakeskrittpartiet, Høyre, Venstre, Krf, de er alle enda verre. Andre som kommer i posisjon vil enten bli like ille eller enda verre enn de korrumperte de erstattet. De som har makten er de som vil ha den. Det nytter ikke å bytte ut en flokk av tobente ulver med en annen.

Dette er den verden vi lever i. En verden hvor alt ikke bare er snudd på hodet en gang, men mange ganger. Urettferdigheten, forskjellen, gapet mellom de som har mye og de som har lite eller ingenting øker hele tiden (propagandaen klassifiserer gjerne, veldig gjerne en slik uttalelse som et tegn eller hundre på misunnelse). Og det eneste som blir gjort med det er at forskjellene økes ytterligere. Det blir drevet rovdrift på alt liv. Vi drukner i gift og søppel, og de sier det er godt for oss. Menneskeheten begår sakte selvmord, og våre «ledere» våger å påstå at de faktisk gjør noe med det. De gjør det. De sørger for at vi kutter strupen fortere.

Det blir satset på teknologi, som er en stor del av problemet, og som fortsatt blir presentert som Den store Løsningen. En ekte snuoperasjon er ikke engang på agendaen. Hvis man ser partipolitikken og dagens synlige og aksepterte verdensdebatt som en fotballbane så finnes en tilnærmelsesvis løsning på verdens uhygge knapt nok på treningsfeltet flere hundre meter unna. Eller rettere sagt: knapt nok i samme by eller på samme klode.

Det blir satset på videreutvikling av tyranniet, og det blir eksportert til allerede nedkjørte landområder i sør og øst som blir påtvunget sinnssykdommen som påviselig ødelegger oss. Mer industri blir bygget ut. Stadig flere mennesker blir drevet som dyr og må slave stadig hardere for en stadig mer velstående elite. Stadig flere som protesterer mot disse eminente løsningene blir puttet i omskoleringsleire og/eller tyrannisert til de enten ser fornuften i sinnssykdommen eller havner under torven.

Og alt dette blir vi fortalt dag ut og dag inn er den eneste rette løsningen. Det blir hamret inn i oss fra vugge til grav, inntil de fleste av oss er så vasket og skylt at vi tror på alt vi blir fortalt fra de som sier de vet vårt beste. Propagandaen er så vellykket at folk flest utrolig nok angriper, rasende, både verbalt og fysisk de som sier den usminkede sannheten.

Dette er $tasbudsjettet i et nøtteskall. Alle såkalte innvendinger mot det luftet i etablerte fora blir åpenbart nokså meningløse i et perspektiv der den virkelige verden, den bak illusjonen, kommer inn. Det er et spill, og bortimot alle deltar i det, også de som kritiserer det i høye ordlag i den såkalte offentlige debatt, og som knapt ville ha pusset litt på takskjegget hvis de hadde fått sjansen.

Hva er GALT med dette bildet???

Verden trenger dyptgripende forandringer, ikke mer av det samme, ikke mer av det som river enkeltmennesker og menneskeheten som helhet i filler.

Svik

Jeg har vært en radikal «miljøverner» i tjue år. Jeg har sett hvordan Natur og Ungdom og alle andre såkalte miljøvernorganisasjoner i Norge har fokusert på ubetydelige saker og ignorert de som virkelig betyr noe, ikke gått på langt nær langt nok i krav og handling. De fortsetter tradisjonen med gasskraftverksaken.

Gasskraft eller ikke er en fillesak, rett og slett. Man kan kalle det en symbolsak, slevsagt, men faktum at dette betyr null og niks i den store sammenhengen. Når Natur og Ungdom fremstiller vedtaket om utbygging i regjeringen som «det største miljøsviket Norge har sett» så avslører det hvor lite ambisiøse de er.

For meg er dette slett ikke noen overraskelse.

Det største sviket gjorde Natur og Ungdom for mange år siden.

På tide å rive operaen i Bjørvika

Det er på høy tid. Eller kanskje den bør bli stående slik den er, som en halvferdig ruin, et monument over en hårreisende gal ressursbruk.

Opera er snobbene og finkulturens «kunst» og burde forlengst ha blitt begravet som det sludderet det er. Istedenfor bevilges sårt trengte midler til dette verdens åttende underverk, en vederstyggelighet av første grad.

Å skjære bort smerten

Stadig flere danske jenter skjærer i seg selv som en respons på et stadig økende prestasjonspress. I følge Jyllands-Posten har Cutting eller selvskading fått samme omfang som spisevegring. Det brukes kniv, glass eller barberblad, eller hva som helst som gjør nytten. Jentene, de som ikke klarer eller orker å henge med i kravet om vellykkethet, går rundt med svettebånd rundt håndleddene eller lange, tilknappete ermer og et plaget blikk, men veldig få legger merke til det. Som vanlig.

Dette er enda et tydelig tegn på det moderne samfunnets nådeløshet, det nådeløse prestasjonsjaget både på skolen og i samfunnet som helhet.

Vesten har ennå ikke nådd japanske «høyder» (der superkapitalismen og superskolen har hatt fotfeste lenge og selvmordprosenten blant menn er den største i verden), men vi er på vei.

Lekkerbisken

Koreanerne har rett. Hundekjøtt smaker fortreffelig. Det har en tendens til å inneholde litt for mye flesk, men det er vel tilfelle med nesten alle typer kjøtt i dag. Magert hundekjøtt egner seg, som alt annet magert kjøtt fortreffelig til enhver anledning.

Serveres til rødvin.

Tissing

Den siste «debatten» om gutters tissing illustrerer vel ytterligere hvor langt vi har fjernet oss fra naturen i sivilisasjonen. Og hvor mye enkelte personer fører an i den pågående fremmedgjøringen. Det siste er at gutter skal lære seg å tisse som jenter. Tragikomisk egentlig. Argumentene som blir ført mot dette, at doen blir skitnet til, at vaskekonene får mer arbeid, at det koster mer, er utelukkende bare vikarierende motiver. Det det egentlig gjelder er at det naturlige blir og skal bli sett på som unaturlig og omvendt. Det er direkte hårreisende.

Det er så mye som er snudd på hodet i dagens verden at denne lille illustrasjonen nærmest drukner i mengden. Men det betyr ikke at dette bør tas lett på. Det er, som sagt enda et skritt mot umenneskeliggjøringen av mennesket. Naturen er farlig. Naturen er unaturlig. Nature bør og skal forbedres. Og vi har for lengst kunnet skue de åpenbare tegnene på de endelige konsekvensene, overalt hvor vi retter blikket: En Jord stadig mer berøvet for liv.

Rektor Anne Lise Gjul (og alle andre som støtter dette horrible opplegget) bør bli tvunget til å tisse mens hun står på hodet. La hun gjøre det i en måned og se hvordan hun liker det.

Husk at det kan spare det offentlige for en masse penger og også lære kjønnene mye om hverandre og det er vel det viktigste?

Ingen må noensinne glemme 11. september!

Jeg tillater meg her å gjengi i sin helhet et leserinnlegg som stod på trykk i Bergensavisen på onsdag. Det tar dagens og fortidens hendelser helt på kornet.

11. september er den mørkeste dato i vår nyere historie. En dag som for alltid vil sette sitt blodige stempel på kalenderen. Den dagen hvor mangfoldige tusener ærlige arbeidere, kunstnere, og samfunnsengasjerte mennesker skulle føres til slakterbenken. Fanget, ydmyket, torturert og drept på stedet. Uten lov og rett, men etter en blodig tyranns tilfeldige forgodtbefinnende.

En tyrann av umenneskelig støpning, men som likevel ikke var alene om sine djevelske ugjerninger. Et gryende demokrati, sosiale reformer og et tappert folk ble tråkket brutalt ned ved aktiv hjelp av kapitalistisk grådighet. Imperialismens maktelite i form av etterretningsorganisasjonen CIA, storkonsernet ITT og USAs parlamentariske ledelse. Et skammens kapitel i den vestlige verdens sjakkspill.

Er det noen som har mistet tråden her? Det er snakk om 11. september 1973. Santiago fotballstadion. Dagen for Pinochets blodige militærkupp i Chile. Starten på en mørketid med ufattelige lidelser for et helt folk. La oss for alltid minnes de mangfoldige tusen som ble som ble fengslet, torturert og drept bare fordi de ønsket seg et fritt og rettferdig samfunn.

Tyranniet i Chile var et planlagt folkemord og må plasseres der det hører hjemme. En av verdens mest grufulle terroraksjoner. 11. september 1973 må aldri glemmes.

Forstemmende

Jeg deler ikke gleden over Munch-bildenes tilbakekomst. Jeg synes det er synd.

De skulle vært brent etter min mening.

Slik offentligheten ofte gjør med døde kunstnere, så har de også i Munchs tilfelle på en fryktelig måte gjort hans arbeider til sine. Ibsen levde store deler av sitt liv i eksil, men ble likevel, etter sin død, «beæret» med en masse statuer. Det er ikke Ibsen eller Munch eller andre man har opphøyet man «ærer», men sin egen forfengelighet. Når fiffen og samfunnstoppene nå kommer sammen og «beundrer» de gjenvunne skattene soler de seg i glansen av sitt eget speilbilde.

Munchs bilder blir kalt nasjonalklenodier. Munch vrir seg garantert i graven. Danmark og Norge slåss fortsatt om eiendomsretten til Ludvig Holberg. Ibsen og Bjørnson står sammen utenfor Nasjonalteateret, til tross for at de ikke kunne fordra hverandre. Fortiden og fortidens mennesker blir forskjønnet og omskrevet, tilpasset synsing og bekvemmelighet. Vi burde alle vri oss i ubehag. Jeg synes det hele er forstemmende.

Tråkket på

Fritz Moen ble tråkket på hele livet.

Først som tyskerunge.

Så som handikappet.

Og så, endelig, som et lett offer, som befant seg på galt sted til gal tid.

Samfunnet startet overkjøringen i hans tidlige barndom. Rettssystemet fullførte jobben med det som helt fra starten av var viden kjent som et justismord. Det har vært ganske så mange av dem, men få så fullstendig åpenbare, som så utrolig åpenlyst blottstilte den fundamentale urettferdigheten i samfunnet.

Politifolkene som etterforsket saken visste at han ikke hadde drept de to jentene. Aktor visste det. Dommerne visste det. Selv mange blant «publikum» som skrek på hans blod, visste godt hva som foregikk, slik folk ofte gjør.

Veldig få brydde seg.

Bare noen få, selv i ettertid har stått fram og skreket etter rettferdighet.

Selv i senere runder i rettssystemet fortsatte tråkkingen, blant annet ved at det ble påstått at han hadde tilstått enda en gang i et avhør. Prestisjen i denne saken er utrolig, virker det som.

Noen har dog sagt fra. Til og med Harald Stangehelle, politisk redaktør i Aftenposten har, utrolig nok, kommet med noe som helt klart kan leses som et kraftig angrep på norsk rettsvesen.

Men veldig få bryr seg.

Eirik Stedje, tidligere ansatt i Kripos, en av etterforskerne i saken, sier han ikke angrer, at han ikke kunne ha gjort noe annerledes. Jeg tror han lyver. Jeg tror at han angrer veldig, angrer veldig på at han ikke gjorde en enda bedre jobb med å tråkke på Fritz Moen, i et enda sterkere forsøk på å hindre sannheten i å åpenbare seg.


Det var meningen at Fritz Moen skulle dø venneløs og alene, men merkelig nok skjedde ikke det. Det er håp for menneskeheten.

En intolerant drittsekk mindre

Nå skal man jo ikke glede seg over andres ulykke sies det, men det velger jeg å gjøre her…

Det er tradisjon å snakke godt om de døde, uansett hvilken drikksekk vedkommende har vært i livet, og det blir også gjort i fullt monn her. Slikt hykleri har jeg heldigvis lagt bak meg for lenge siden.

Jon Lilletun er død. Det er intet stort tap for menneskeheten. Han levde livet i intoleransens tegn og bidro, sammen med sine meningsfeller med lite positivt til menneskehetens vel. Tvert om. Han bidro til å ødelegge livet og livskvaliteten til oss alle.
Lilletun, Bondevik og likesinnedes ulykke er oss andres store lykke.

Jeg ønsker han alt ondt.

Vaktbikkjer

Dagens tyranniske samfunn og systemer har en rekke vaktbikkjer plassert omkring på strategiske steder. Slike glefsende bikkjer er mest utbredt i politiet, hæren og media, og blant politikerne slevsagt. De er første og siste forsvarslinje i tilfelle noe går skikkelig galt, og deres løgner og rå brutalitet ovenfor annerledes tenkende og handlende blir avslørt for hva det er. Men hver eneste yrkesgruppe er vel egentlig godt representert i dette mylderet av tyranniets ivrige medhjelpere.

Men de viktigste vaktbikkjene er dog det som kalles «den jevne mann og kvinne». De er fotsoldatene i krigen, de som kjemper i den grå hverdagen for å undertrykke den frie tanke og handling. I hver eneste lille samtale forfekter de det som til enhver tid er gjennomsnittets syn på ting og tang… uansett hva det måtte være. Og hvis noen våger å forsøke å rokke ved deres snevre virkelighetsoppfatning? Da reiser de bust øyeblikkelig og drar i krigen for sine bevisstløse «tanker», «holdninger» og «synspunkter».

«Terrordebatten» illustrerer dette glimrende. De som hevder en stadig mer åpenbar sannhet - nemlig at de fleste anslag mot vesten i virkeligheten er iscenesatt av vestens ledere - blir angrepet i kjent stil, blant annet ved at det gamle ordet og den gamle klassikeren «konspirasjonsteoretikere» blir flittig brukt. Alle vet jo at vestlige demokratier ikke dreper og terroriserer egne innbyggere og deretter skylder på det som for tiden er den mest passende fienden, den som er lettest å peke på. Det MÅ jo være noe galt med folk som våger å hevde at våre såkalte ledere er en gjeng syke tyranner som gjør hva som helst for å holde på makten.

Og bloggerne, like mye den jevne mann og kvinne som alle andre, glefser også mot «konspirasjonsteoretikerne». Slevsagt. Glefsere som antimiljøverneren Øyvind (hei, Øyvind) Strømmen (eller strommen), og «Konspiranoia», og andre, både til høyre og venstre på skalaen.

I tilfelle dere er interessert: Det tok fire år før jeg ble tilnærmet overbevist om at angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington DC var iscenesatt av den amerikanske regjeringen og kreftene bak den, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg var skeptisk lenge, men etterhvert som bevisene og indisiene hopet seg opp forandret jeg sakte mening. Bare tosker og de døde forandrer aldri mening, etter min mening.

Saken har ennå ikke brutt igjennom i media, slik jeg ser det, verken i norge eller ellers i verden. Den har blitt (rettferdig) omtalt i noen få aviser, men det er på langt nær tilstrekkelig.

Den dagen Dassrevyen sender to timer om saken og massekringkastere og media verden over gjør det samme, når BBC-World og CNN sender kontinuerlig i dagevis, har den det, har den brutt gjennom sløret som dekker over «9/11» og utallige andre uhyggelige sannheter.

I mellomtiden må de av oss som stikker hodet fram regne med at vaktbikkjene prøver å bite det av.

Dem om det. Jeg prøver for min del å leve som et menneske, ikke eksistere som en lydbåndsopptaker som utelukkende gjengir det den har tatt opp, som bare passivt og sløvt sender fra seg nøyaktig det den har blitt foret.

De Eldre Døde

Antall uføretrygdede stiger dramatisk blant unge.

Forskere og kommentatorer har kommentert saken og flere forklaringer og mulige årsaker har blitt brakt på banen.

Man sier at norske unge tåler mindre enn eldre generasjoner.
Man sier at arbeidslivet har bllitt hardere (utrolig nok har noen faktisk maktet å komme opp med deler av forklaringen, en veldig åpenbar del).

Er det noe rart egentlig, i et sykt samfunn og et brutalt arbeidsliv?

Men de sier at eldre tåler mer, mens forklaringen er vel heller at de har mer eller mindre gitt opp. De har forlengst blitt gode arbeidere, gode slaver. Folk flest gjennomgår en kort oppblomstring av opprør i sin ungdom, før de innordner seg. Men det tar store deler av livet før de gir helt opp. De eldre som aldri blir «syke», aldri er en eneste dag borte fra arbeidslivet, fra slaveriet, har gjort nettopp det. Det er intet beundringsverdig ved en slik ettergivenhet og det er ganske typisk at deres underdanighet blir omtalt som noe positivt, som en god ting.

I virkeligheten er de allerede så godt som døde. De har lagt seg i kisten og lokket blir spikret igjen.

Blodige Hender

Det er folk utenfor israel, både i norge og ellers i verden som alltid har støttet israel og deres handlinger i Libanon og i Palestina, inkludert de i den seneste tiden, uansett hva israel har gjort eller gjør, uansett hvor mange sivile og barn israel myrder.

Først må jeg si at de har og bør ha full rett til å uttale seg, i denne saken og enhver annen sak. Men da må de også godta at andre uttaler seg... om dem.

Vel her er min mening om dem, om «Israels Venner», om Mona Levin (som uttalte seg så skarpt om Jostein Gaarder), om bloggen Israel, og alle de andre, enten de er jøder eller definerer seg selv som jøder eller ikke:

De er avskum. De har blod på hendene og er ikke noe bedre enn de i den israelske regjeringen og kreftene bak den som enten direkte eller ved stedfortreder utfører sine avskyelige handlinger. Og disse vennene bør bli konfrontert med sin støtte, konfrontert på alle nivåer, med sin støtte til verdens mest aggressive krigsmaskin.

Noen har uttrykt skepsis mot å brenne israels flagg. Jeg synes generelt sett flaggbrenning er en utmerket aksjonsform. Det utrykker forakt og forakt er hva som bør uttrykkes mot israels handlinger.

For ordens skyld: Jeg avskyr Hizbollah også. Jeg avskyr alle religiøse ekstremister, men Hizbollah fremstår som søndagskolebarn i forhold til israel og deres støttespillere.

Beskjeden

Den nåværende israelske statsministeren, Ehud Olmert sier i et intervju at israel ikke har gjort på langt nær nok i Libanon ennå.

Jeg mener at han er altfor beskjeden. De har faktisk drept drøssevis av sivile, mange av dem barn, på bare noen få dager. En skikkelig skryteliste, spør du meg.

Flere gode ting vil garantert følge.

Folk i norge sulter

Stortingsrepresentant Karin Andersen fra SV har gjort et forsøk på å leve på sosialhjelpens minstesats (4270 kroner i måneden). Hun ber regjeringen stå ved løftene i Soria Moria erklæringen og øke satsene kraftig. Endelig en politiker som i det minste gjør et forsøk på å sette seg inn i problemene, i de aller fattigstes situasjon. Hun sier hun sultet og det vet alle som har prøvd denne vidunderkuren mot fattigdom er sant. Etter et år på sosialhjelpen er det knapt et beinrangel igjen av en person... i «velferdsstaten» norge.

Og dette er faktisk bare forbokstaven. Først ber man pent om hjelp til selvhjelp, om en sjanse til å komme seg ut av uføret. Dernest bønnfaller man saksbehandleren om å vise en tanke menneskelighet, men får enda en gang avslag, med den elegante begrunnelsen at «det står i reglene». Så begynner man klagerundene, som bare fører til at saksbehandleren blir enda surere på deg. Du får penger til bussen, korteste veien til kommunesenteret, men må bruke pengene på mat istedet. Når magen rumler, så blokkeres tanken og viljen... og det er jo slevsagt også meningen. Du har ikke penger til å dra noe sted, og slett ikke den lange veien til byen, der de fleste jobbene jo faktisk er.

Man blir isolert og kan knapt forlate hjemmet. Regningene hoper seg opp og man må foreta jernharde prioriteringer, og man føler den uhyggelige sannheten på kroppen: at det kan faktisk bli enda verre. Hvis ting skjærer seg ytterligere, så kan man når som helst stå uten tak over hodet. Man har ikke råd til å gå til legen, har ikke råd til å bli syk. Det heter seg at man skal få dekket legeregninger, men det skjer ikke før i ettertid, og nåde den stakkaran som ikke dokumenterer sine utgifter skikkelig. Så man avstår fra det legebesøket, som man avstår og må avstå fra så mye annet.

De fleste synker bare lenger og lenger ned i uføret og motløsheten. Statistikken sier at den store majoriteten av de som mottar sosialhjelp, som først kommer inn i dette umenneskelige systemet aldri kommer seg ut av det, og blir Klient resten av livet. Det heter seg at «en skal oppmuntres til å forbedre sin situasjon», men slik det sedvanlig er: realiteten er en ganske annen, ganske så forskjellig fra den offentlige, nedlatende propaganda.

Det er bare noen få, etter det jeg har hørt, som blir så forbannet, både på systemet og den aldeles jævlige måten Kontoret behandler folk på - at de gjør en kraftanstrengelse for å komme seg bort fra det... Noen av dem, noen ytterst få, klarer det til og med. Så for dem - på en bakvendt måte - fungerer det...

Norge i 2006. Ingen bryr seg. Ikke folk flest. Ikke politikerne. og ikke de som er betalt for å bry seg.

Og fortsatt er det sånn at det blir sett på som umoralsk å måtte motta penger for å overleve. Avisene skriver og media generelt rapporterer om «en økende andel som snylter på systemet». Som om man har noe valg, som om man ikke bør gjøre alt for å grafse til seg noen ekstra, lusne øre, to korn ekstra salt i maten, i den tynne, tynne suppen den dagen.

Og fortsatt blir rike kakser og folk med hytte på 10000 kvadratmeter lyttet til når de synger den gamle leksen om at at det offentlige må spare og de bør få lønnsøkning og enda mer skattelette.

Ja, spis de rike. Det er på HØY tid at de i all beskjedenhet bidrar til fellesskapet.

For en aldeles skakkkjørt verden.

(Norske) medier sensurerer innlegg som kritiserer dem

Dette er veldig, veldig tydelig for de av oss som har levd på kanten av (og på kant med) samfunnet noen år: Den fjerde statsmakt sensurerer alt, men særlig det og de som svært så legitimt angriper den, for den fjerde statsmakt, i Norge og alle andre steder, er slett ikke den djerve sannhetssøkende korrigeringen til de andre maktene som dets tjenere liker å fremstille den (og seg selv) som. Den fjerde statsmakt er den støttende statsmakt, designet til å støtte oppunder de andre maktene, til å gi lesere, seere og lyttere inntrykket av at verden og virkeligheten er totalt annerledes sammenlignet med hva den egentlig er. Den Fjerde Statsmakt er tyranniets redskap.

Igjen: for oss som har sett alt utenfra i noen år, er dette krystallklart.

Det som skjedde den ellevte september 2001 (og etterpå) i New York og Washington DC er i så måte bare enda et eksempel på dette, på en endeløs rekke bedrag som media kritikkløst bekrefter. Fra første stund ble myndighetenes versjon gjenfortalt og grundig «utdypet», slik at ingen skulle være i tvil om hva som hendte. Eller rettere sagt: at alle skulle være i tåka om det. Den Store Krigen, Alle Krigers Mor, hadde startet, og alle som kritiserte den ble raskt og utvetydig utpekt som «forrædere», «konspirasjonstilhengere», paranoide og rent ut skrudd i hodet, farlige mennesker som slett ikke måtte få utrykke seg i etablerte fora… Og slik er det fortsatt.

Dette begrenset seg ikke bare til USA. Slett ikke. Mange av USAs allierte, kreftene alliert med kreftene bak makten i USA, gikk til verket med en iver og målbevissthet som på noen områder gikk «Sjefen» en høy grad. Til og med i land som uttrykte seg kritisk og til dels sterkt kritisk, til invasjonene av Irak og Afghanistan, som Frankrike og Tyskland grodde/gror «antiterrorlover» opp som paddehatter. Nær sagt samtlige land på kloden har benyttet sjansen til å stramme grepet, til å effektivisere et tyranni som har vært med oss lenge, veldig lenge. Danmark og Storbritannia har vært særdeles ivrige.

Også i Norge griper hysteriet om seg. Politiet har fått anledning til å foreta mer enn en «virkelighetstro» øvelse de siste fem årene. Media presenterer med ujevne mellomrom saker som forteller oss hvor mye farligere verden har blitt, hvor mye farligere våre fiender er enn de var før. Frykten er et våpen over alle våpen. Det får oss til å kaste på båten den siste rest av dømmekraft og selvstendig tankegang, nær sagt alt som kan få oss til å stille dyptgripende spørsmål ved den offisielle, retusjerte versjonen av virkeligheten vi får hamret inn i oss fra fødselen av.

Så, hva skjer med den kritiske tanke og handling? Hva skjer med vår evne til å se bortenfor illusjonen som blir brukt til å slavebinde oss? Jo, den lever videre i beste velgående i undergrunnsmiljøer over hele vår fabelaktige klode, i miljøer som ikke ser på sannhetssøkere som skrudde og paranoide rabulister, men som tvert om lytter og som så stiller sine egne, uavhengige spørsmål. Her foregår det ekte debatt, ikke det skinnet av den vi ser «utfolde» seg i etablerte fora rundt omkring i verden. De etablerte fora, der falskheten og ikke sannheten blomstrer.

Det var det som skjedde også etter 9/11. Folk som ikke passivt og uten videre godtar alt de blir servert, som tvert om på en veldig naturlig måte søker bak løgnen, bak illusjonen til det som har substans og tyngde, finner i det minste en flik av virkeligheten. Bedraget har fungert ganske så meget dårligere denne gang for en større del av befolkningen enn ved tidligere «false ops», uten at det er godt å si hva det skyldtes. Kanskje er det utviklingen av Internett der absolutt alle som ikke er fysisk sperret inne og utestengt fra resten av samfunnet kan uttrykke seg. Kanskje er bevisene for foul play så overveldende at de er umulig å skjule. Kanskje er selv mange ivrige tjenere omsider i ferd med å få nok. Eller det er en kombinasjon. George W. Bush, Tony Blair, og kretsen rundt dem har blitt tatt i så mange løgner at de for lengst har mistet all troverdighet.

Men likevel fortsetter den etablerte media, den fjerde, støttende statsmakt å forfekte Løgnen, Illusjonen av et rettferdig og stort sett friskmeldt samfunn. Alt er ved det gamle. Intet nytt under solen. Gourmetavisene, de såkalte seriøse avisene, de såkalte radikale avisene, det er alt det samme. Alt fra Nordland (som den vel heter nå) til Klassekampen, VG, Dagbladet, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Bergensavisen, Bergens Tidende, Memo, Ny Tid, Morgenbladet, NRK, TV2, TVNorge og samtlige andre deltar villig og uvillig villig i den daglige dekkoperasjonen. 9/11, 7/7 osv blir bare de siste tilskudd av hendelser, sanne forbrytelser på en lang, råtten stamme.

Så, hva skjer med alle de velfunderte innleggene som blir sendt inn til avisenes redaksjoner? Hva skjer etter at de har blitt lest! av avisenes ansatte? Jo, de går rett i papirkurven, slevsagt. Dette blir så ledsaget av de mest ustyrtelig morsomme bortforklaringer. «Vi får så mange gode innlegg i løpet av en dag at vi må prioritere hardt mellom dem». Og hvilke innlegg, kronikker, leserbrev blir trykket, blir lest? Jo, de som emulerer og ikke minst best emulerer medias, gjennomsnittets linje… slevsagt. Løgnen står seg så veldig godt nær sagt alle steder og sannheten eller selv noe som ligner, er bare unntaksvis med oss, uansett hvor vi drar. Vi har for lengst beveget oss inn i et samfunn som er verre enn det beskrevet i «1984» og Vidunderlige Nye Verden kombinert, og det blir bare verre.

Og veldig få sier fra, og enda færre kommer til orde.

Et av mange, av et endeløst antall problemer med dagens mennesker er at de fleste er ikke vant til å få sin virkelighetsoppfatning utfordret. De har sluppet unna med det altfor lenge.

Amos Keppler
Forteller, variant, primitivist og sannsiger
(blant tusen andre ting)

«Sannheten er så tilslørt i vår tid
og løgnen står seg så godt,
at man kan ikke kjenne igjen sannheten...
med mindre man elsker den».

Pascal

Torstein Viddal har etablert seg som den lokale eksperten på 9/11 og opplegg. Gjennom bloggene norvegia og Fehodeode har han gitt folk et innblikk i en verden de knapt ante eksisterte. Han er en av de mange som har fått meningløse avslag på velfunderte og enormt viktige innlegg , som har blitt kattet til fordel for enda flere hjernedøde betraktninger. Det er meg en glede å gjengi i sin helhet to – 2 – versjoner av hans artikkel J’accuse, den ene (det i rødt ble sensurert vekk) sensurert i Dagbladets slappe magasin Memo og den seneste avvist av Håkon Kolmanskog i Klassekampen.

Nyt dem, både med god og dårlig helse.


J’accuse...

Det som utløste det USAs president George W. Bush nå kaller Tredje verdenskrig – altså terroroperasjonene den 11. september 2001 og anthrax-brevbombene mot journalister og demokrater i oktober samme år – har aldri vært gjenstand for kritisk eller åpen debatt i norske massemedier. Det ligger et tungt medialt lokk over saken, men i massene murrer det, og snart koker det over selv i norske aviser. Denne kommentaren retter skarpe, men velfunderte anklager mot de norske meningsbærende avisene, som har gjort 11. september til et ukrenkelig tabu.


Stadig vekk beskyldes man altså for å være enslags «ekstremist» fordi man er tilhenger av åstedsgranskninger, av å etterforske terrorhandlinger og av å finne de skyldige terroristene og bakmennene. Jeg trodde dette var konservative, demokratiske kjerneverdier, men her er det åpenbart sterkere prinsipper inne i bildet, som overtrumfer de vanlige rettsmedisinske.

Videre må noen snarest forklare meg hvorfor det å lete etter de personene som drepte nesten 3000 amerikanere 11. september liksom er «antiamerikansk». En vanlig tolkning av ordet ville vel være at de som dreper amerikanere og agiterer for drap på amerikanere er antiamerikanske, og ikke de som henger seg på drapsmennene som et kobbel med blodhunder.

Det er nå på det rene at store deler av verdens befolkning – også her i Vesten – regner deler av USAs egen administrasjon for å være hovedmistenkte for terroroperasjonene i september og oktober 2001. Det er også en kjent sak for alle som har fordypet seg i problematikken, at denne administrasjonens egen «uavhengige» granskning av operasjonene er så full av hull og reiser så mange spørsmål, at den mer må betraktes som et skjønnlitterært verk.

Tilbake står vi da med en erkjennelse av at disse terroroperasjonene enda ikke er gransket systematisk av noe uavhengig offentlig organ. Og samtidig må det vel nærmest være en selvfølge at en slik granskning ikke kan legges i hendene til noen av de hovedmistenkte, dersom målet er å nå frem til sannheten om operasjonene i USA høsten 2001.

Det nærmeste vi kommer en systematisk, vitenskapelig granskning utført av uavhengige og ikke-mistenkte, må være arbeidet til Scholars for 9/11 Truth – se www.st911.org – samt kollektive anstrengelser fra bl.a bloggere og Wikipedia-redaktører. Og det kan faktisk vise seg å være gode grunner til at granskningene ikke vil bli mer offisielle enn dette, og at sannheten om 11/9-operasjonene vil forbli en «offentlig hemmelighet».

En viktig grunn til dette er at 11/9 har vært et maktgrep, og et grep som har gjort en på forhånd supermektig elite enda mektigere og mer truende og uforutsigbar. Et forsøk på granskning i offentlig regi fx på Island vil følgelig kunne få særdeles leie konsekvenser for islendingene, som forøvrig har en relativt sterk og oppegående Sannhetsbevegelse.

Men om man ikke kan klandre statlige myndigheter og diplomater for å gå stille i dørene, av hensyn til egen og folkets sikkerhet, kan man i det minste svinge pisken over mediene. Den såkalte Fjerde statsmakt skulle jo presumptivt ha som sin fremste oppgave å følge de tre andre statsmaktene med argusøyne, og fx rope varsku når Bush og Blair erklærer at angrepene på deres jord er så alvorlige at de ikke engang kan etterforskes.

Mediene har videre en plikt til å lage et stort nummer av at våre borgerrettigheter kastes ut med badevannet – etter sigende for å sikre demokratiet. Folkestyret kan ikke fungere uten frie borgere som får lov å ytre seg fritt og samle seg fritt i det offentlige rom. Og det kan sist men ikke minst heller ikke fungere på noen meningsfull måte uten årvåkne og demokratisk innstilte massemedier. Så medienes rolle her er helt avgjørende.

Vi må vel bare akseptere at profittorienterte massemedier som Dagbladet og VG ikke tar det demokratiske ansvaret eller bærer de byrdene det innebærer å drive med gravende journalistikk i saker som faktisk har en betydning for samfunnet og folkestyret. Å kritisere denne boulevardpressen blir som å spyle gjess med høyttrykksspyler: Det meste man kan oppnå ved dette er en flokk med døde og maltrakterte gjess.

Vi må derfor rette blikket mot den selverklært «seriøse» delen av MSM. Her finner vi fx lisenskanalen NRK, som har forpliktet seg til å drive med såkalt «public service», og for folkets penger. Hvor mange tusen timer skal NRK få lov til å jabbe ivei om terrorister og «Krigen mot terror» uten å sende en eneste kritisk dokumentar om begivenhetene som utløste hele det nye verdensbildet og de nye trusselvurderingene? Hvor mange tusenlapper skal NRK få lov å kreve inn fra seerne og lytterne uten å la en eneste av sine ansatte komme på lufta med litt graving i den sprekkeferdige byllen 11. september?

Går vi til den trykte delen av de «seriøse» mediene, finner vi foruten tidsskriftene i første rekke Le Monde diplomatique, Ny Tid, Dag og Tid, Morgenbladet og Klassekampen. Mitt spørsmål til disse blir hva de egentlig driver med, og hva de er så skrekkelig redde for. Videre lurer jeg på hvorfor vi som lesere skal finne oss i at disse avisene hopper bukk over den politisk sett viktigste begivenheten de siste 50 år: Det globale kuppet i 2001.

Hvorfor skal vi lese eller stole på det de skriver om Afghanistan, Irak, Iran, Sudan, fuglesnuen, intrigene i NATO, EU, FN etc, når redaktørene deres viser så dårlig dømmekraft at de ikke retter full flombelysning mot de suspekte fly- og anthrax-operasjonene høsten 2001, og mot innføringen av politistat-lignende lover over hele Vesten?

Inntil disse spørsmålene er besvart, vil jeg anklage alle de nevnte «seriøse» mediene for de-facto medløperi med massemorderne og brevbomberne, samt for å arbeide dag og natt med å gi ut journalistiske produkter som holder liv i illusjonen om at de forteller deg alt som er viktig og vesentlig å få med seg om verden idag og den tiden vi lever i.

Ingenting kan være fjernere fra sannheten så lenge den største skandalen av dem alle fremdeles er et jomfruelig og ubeskrevet blad for våre «seriøse» massemedier.

Torstein Viddal
blogger og penneknekt
Oslo

Endelig noe bra fra big brother

Ja, du leste faktisk riktig. Mirakler skjer. Åpenbart.

Det er nesten for godt til å være sant, men i dette tilfellet er det faktisk det.

Utrolig.

Anna brukte det norske flagget som skjørt under 17. mai feiringen. Linn mente det var respektløst og under den påfølgende kranglingen klippet Jessica det norske flagget i stykker.

Det er håp for verden. De skulle slevsagt ha «skjendet» det svenske flagget også, men det er ikke poenget her. Og det skulle vært norske borgere som «skjendet» det norske flagget på sleveste 17. mai, men i en verden fylt til randen av trangsynte nasjonalister fra alle land, så tar man med seg slike mindre gleder for det de er verdt.

Lenge leve svenskene...

Forøvrig ser jeg bare på big brother og tilsvarende møkkaprogrammer hver gang jeg uforvarende skifter til gal kanal.

Noe Riktig

President George W. Bush har avslått en forespørsel fra Statsminister Jens Stoltenberg om å møtes i det hvite hus, i følge kilder i regjeringsapparatet, melder NRK. Årsaken er, i følge kildene, en mer USA-kritisk holdning etter at Stoltenberg tok over. Dette gjelder, blant flere ting, beslutningen om å trekke norske soldater ut av Irak, og Kristin Halvorsens Israel-boikott.

Flott. Det betyr at den nye regjeringen i hvert fall har gjort noe riktig.

Spyttslikkeren Kjell Magne Bondevik hadde sannelig ingen problemer med å bli invitert til det blodige hus.

I marsjtakt skal den tidlig krøkes

Når våren kommer, kommer også dessverre 17. mai til norge og buekorpsene til bergen. Man hører bråket av marsjerende korps som øver over hele landet i disse dager, men i bergen er det ekstra ille, fordi bråket er verre og fordi det dreier seg om barn, barn som blir tidlig opplært i hva det dreier seg om i dagens verden. Dette er ren reklame, propaganda for nasjonalismen og militarismen. De som hevder noe annet har forlengst omfavnet det barna blir opplært i og voksne stadig blir minnet på.

Når marsjtrommene slår og trompetene lyder må vi alle gå i takt og danse til krigshornets stemme.

Hysteri i et vannglass

Politiets operative uteleder Erling Olstad synes det er utrolig hva folk kan glemme igjen i Oslo. Jeg synes det er utrolig på hvilket grunnlag politiet kan finne på å rykke ut. De rykket ut under full alarm til den amerikanske ambassaden torsdag fordi noen hadde glemt igjen en radio (med antenne) ved inngangen. Drammensveien ble sperret for biler, trikken og til og med fotgjengere. I en annen utrolig hendelse ble hele Lamberseter kjøpesenter stengt i flere timer «fordi noen hadde funnet en pakke på toalettet der».

Begge disse hendelsene føyer seg i inn i rekken av hysteriske aksjoner som har grepet om seg også i Skandinavia de seneste årene. Blant annet ble et tog stormet av antiterror politi fordi noen våget å medbringe «elektroniske komponenter» på reisen.

Hysteriet brer om seg og snart kan maktkåte politikere lett innføre enda mer tyranniske lover uten vesentlige protester fra en allerede ganske så hjernedød og lettlurt befolkning.

Bibelbrenning

Det er en svært god og modig ting nå når Otto Jespersen har brent en bibel. Forhåpentligvis får vi se det på TV. Jeg har dog brent mange bibler selv og vil nok brenne endel flere, så for meg er det ikke så farlig å ikke få se det. Men mange andre trenger å se dette, og sensur opplever vi daglig her i landet.

Der gjør virkelig varmt om hjerterøttene at Otto ikke har glemt hele sitt radikale opphav. Å gjøre en ting som er kontroversielt i eget land er langt mer modig enn å brenne noe som folk blir sint på på andre siden av jordkloden.

Men hvorfor bare det gamle testamentet, Otto? Jeg synes det er noe for selektivt av deg. Alt er ille med kristendommen og religionen, ikke bare en del av det. Det er en av de mest destruktive livssyn i menneskehetens historie, og det har slett ikke blitt noe bedre med årene.

Kort om Idol og Melodi Grand Prix:

Den ene er en talentkonkurranse uten talenter og den andre er en slagerkonkurranse uten slagere.

Og det er faktisk noe av det minst negative man kan si om begge deler.

Det verste er det horrible kunstner - og menneskesynet de forfekter, hva som legges vekt på. Begge deler er lettvint underholdning uten dypere innhold, og hvis det er noe verden ikke trenger mer av er det lettvint underholdning. For en noenlunde oppegående person er det jo heller ikke særlig underholdende (hvis det overhodet skal være et mål). Det er snarere veldig lett å falle i søvn. Hele opplegget er latterlig. og dette er ting som får nordmenn og andre tullinger over hele verden til å stirre på tv-skjermen kveld etter kveld, år etter år.

Hva feiler det dagens mennesker egentlig, som kan gi dette mer enn noen få sekunders oppmerksomhet?

Unge jenter faller gråtende omkull på scenen og ingen reagerer med noe mer enn et skuldertrekk.

Lysten til å bli "vellykket", til å slutte seg til alle de andre kjendisvrakene på dagens søppelbefengte scene har blitt så stor etterhvert at nær sagt enhver er villig til å gå over lik for sine femten minutters berømmelse. Og folk flest ser på, fengslet i sine frosne hjerter.

Ikke rart verden går i hundene.