Det Store Sviket

Jeg har blitt bedt om, mer eller mindre høflig, å si noe om min holdning til og mine opplevelser med det noen kaller norsk miljøvernbevegelse.

Når jeg våget å angripe Natur og Ungdom og resten av tedrikkerne i forbindelse med gasskraftsaken kjørte de i gang Prosessen for fullt.

Etter en frustrerende tid, flere perioder inn og ut, i både AP og SV på slutten av åttitallet kom jeg med (litt sent) i formasjonen av Miljøpartiet De Grønne i Norge, og jeg deltok også i enda større grad i The Green i Storbritannia (London). Vi var alle, også jeg på det tidspunktet, inspirert av Die Grunen og deres «suksess» i Tyskland.

Jeg kom med i startfasen i De Grønne og ble nokså snart enda mer desillusjonert. I løpet av de to årene jeg var medlem skrev jeg på min roman Drømmer Tilhører Natten. Det er en diskusjon om mål og midler, og også en spenningshistorie skrevet for videregående radikalere som jeg var allerede da. Jeg var med i to år, fra mars 1989 til september 1991. Jeg tilbrakte mye av tiden i London da også, men likevel var det utrolig slitsomt å møte de samme passive folkene her.

De fleste av medlemmene var tedrikkere. De Grønne var hobbyen deres, noe de helst gjorde mens de gjorde noe annet, som å studere, og å etablere seg i samfunnet. Og det syntes lett, slevsagt. Jeg så hvordan de radikale i partiet sluttet i frustrasjon eller ble skjøvet ut, både lokalt og på landsmøtene, inntil Ibsens ord nok en gang ble bevist.

Våren 1990, under «miljødagene» organiserte tre av oss en demonstrasjon mot Waardahl Kjemiske på Askøy utenfor Bergen, en versting blant verstinger når det gjaldt å forurense. De andre sa nokså klart fra at de ikke ønsket å delta. Da kontaktet vi også Natur og Ungdom i Bergen. De ble med, tydelig motvillig, men de ble med. Demonstrasjonen ble aldri slik vi hadde sett for oss, fordi alle deltagerne fra Natur og Ungdom truet med å trekke seg hvis vi gikk for langt.

Dog fikk vi mye oppmerksomhet i media på grunn av den. Bortsett fra et par intetsigende artikler var dette bortimot første gang De Grønne i Bergen hadde blitt omtalt i media overhodet, og tedrikkerne vendte tilbake for å sole seg i glansen. Men ikke tale om at de ville bli med på flere aksjoner. Og NoU ville heller ikke. Waardahl vant på alle punkter, både i rettsalen og de fikk fornyet utslippstillatelsen sin av Statens Forurensningstilsyn.

Dette var en av flere saker, bare i den snevre perioden.

Jeg hadde en del mer å gjøre med NoU i årene som fulgte, både som medlem av De Grønne og ikke. Mest med bergensavdelingen, men også med andre deler av landet. Det ble etter hvert veldig klart for meg at dette var en klubb, der medlemmene allerede hadde startet karrierejaget mot en jobb som fremtidige statssekretærer, regjeringsmedlemmer, og stortingsrepresentanter, og vel betalte «miljøvernkonsulenter». I dag er de aller fleste vel etablerte i samfunnet.

Og min tid i De Grønne? For å gjøre en lang historie kort. Den kom til en dramatisk stopp litt før femtende september 1991…

Etter lang tid med innbyrdes konflikter og håpløs tilbakeholdenhet av mine partifeller bestemte jeg meg for å kjøre mitt eget løp fram mot Kommune og Fylkestingsvalget. Etter bråket som fulgte sluttet jeg eller ble i praksis sparket fra partiet, velg selv. Begge deler er sant, antar jeg. Uansett, jeg ønsket å slutte.

Det var slutten på min karriere som partipolitiker og jeg var bare glad til. Jeg var helt nedkjørt og hadde et sterkt behov for oppmuntring. Da jeg forlot alt oppstyret og vendte tilbake til utlandet etter den sommeren kjente jeg den gamle usigelige gleden, selve livet våkne i meg på ny.

De som ble igjen har ikke gjort en eneste ting av betydning siden jeg sluttet (eller ble sparket), ikke på femten år.

To år senere flyttet jeg av forskjellige grunner tilbake til Norge, og sammen med venner ble med i NOAH (dyrenes frigjøringsfront). De var annerledes enn både De Grønne og Natur og Ungdom i den forstand at de i sannhet brant for saken sin. Men til tross for det hadde de den samme, iboende svakheten i sin holdning til helheten: De fokuserte for mye på sin lille del av verden og ignorerte resten. Jeg påpekte ovenfor dem gjentatte ganger at for å stoppe torturen av dyrene måtte samfunnet forandres radikalt, men de hørte ikke på det øret eller på noen andre.

Jeg reiste tilbake til London i oktober 1994 og deltok på Anarkistkonferansen «ten days that shook the world». Dessverre, til tross for ti utrolige dager, så stemte ikke det. Jeg besøkte blant annet Claremont Road, der politiet og private enheter ryddet hele gaten, et helt samfunn for å gjøre plass til en ny vei. Myndighetenes og samfunnets sinnssyke prioriteringer ble nok en gang avslørt, uten at det forandret noe.

Men jeg ble værende i de miljøene i London og Europa jeg hadde sluttet meg til disse årene. Midtsommernatten 1988 opplevde jeg noe utrolig og vidunderlig som definitivt farget meg positivt for resten av livet, av evigheten. De som leser Midnight Fire bloggen kan snart lese om det.

Jeg ble en del av radikale, internasjonale, sanne radikale paganistiske miljøer, der de hadde små vanskeligheter med å se verden som en helhet, og se samfunnet slik det var: en søppelhaug av gift og urettferdighet, ett som aldri kunne reformeres eller forandres innenfra, gjennom parlamentariske metoder. De mange veiene til Friheten går gjennom slike sanne alternative miljøer.

Og der er jeg ennå. Idealet, eller i det minste ett eller en (blant mange) av dem er David Dellinger, en av Chicago Eight, som ble arrestert under en anti-kjernekraft demonstrasjon som åttitreåring…

Så, hva er så Det Store Sviket?

Enkelt og greit, så er det at når sinte og radikale unge slutter seg til de forskjellige etablerte miljøvernklubbene, syklubbene i håp om å finne et sted de kan kjempe mot et samfunn de forakter så inderlig… og blir heldundrende passivisert, ødelagt av folk som slett ikke ønsker å forandre noe eller at noe skal forandres overhodet av noen.

Dagens etablerte såkalte miljøvernere og politiske partier som påstår de er miljøvernere fortsetter tradisjonen og svikter og sviker alle unge og gamle som håpefullt kommer til dem for å finne et egnet sted og kjempe. Og alle disse håpefulle blir passivisert og etter en tid er de ikke noe bedre enn de andre, og bidrar selv til å svike den neste bølgen av folk som ønsker å forandre verden til det bedre.

Altså: med andre ord, for å gjøre det helt klart for de av dere som fortsatt ikke fatter det; jeg angriper dem fordi de ikke går på langt nær langt nok, ikke fordi de går for langt, og fordi de knapt prøver.

De skraper bare i overflaten og går ikke så langt som giraffen engang. Den gode langhalsen stikker i det minste hodet litt under overflaten når han eller hun stikker hodet i sanden.

Dette er dagens offisielle miljøvernere, de som samfunnet elsker og aksepterer, og som for lengst har blitt suget inn i den store støvsugeren det moderne og snedige tyranniet har blitt.

Til slutt en kort regle, som alle bør lære seg:

Slik knuser samfunnet
all opposisjon:

1. Isoler radikalerne.
2. Kultiver idealistene og
lær dem opp til å bli realister; og så
3. inkluder realistene.