Tre måneder i juli

Ja, nå har jeg nådd målet, som jeg aldri i fullt alvor trodde at jeg skulle klare, og egentlig aldri forsøkte særlig hardt å klare heller, om å poste en artikkel i gjennomsnitt om dagen i juli på Uten Grenser, og det er fortsatt fem netter igjen. Og jeg har skrevet på masse andre ting også. Mye av det er tanker jeg har hatt i hodet i årevis, som av en eller annen grunn har utkrystallisert seg akkurat nå. Det er slik jeg jobber, samler informasjon og lagrer i hodet. Jeg skriver hele tiden, i hodet, når jeg ikke, rent faktisk skriver ned noe. Informasjonen blir ikke funnet like før jeg skriver det ned, men har ligget «klar til bruk» i lang, lang tid.

Juli føles som tre måneder, på grunn av alt jeg har skrevet og opplevd disse ukene. Alt føles tidløst, som det ofte gjør for meg. Når man lever på grensen eller bortenfor grensen av det etablerte samfunnet lever man sterkere, mye sterkere enn folk flest. De fleste har dessverre glemt å leve, og nøyer seg med å bare eksistere. Det er et trist, enda et trist faktum ved den verden som dagens mennesker har skapt og skaper daglig. Det er ikke mye der som føles inspirerende eller interessant, med mindre man leter etter det, leter med all den lidenskap man bærer på, uansett hvor mye vi er opplært til å ignorere den.

Fem netter igjen, før seks måneder i august. Livet har bare så vidt startet. Fortiden er prologen.