Støyen er utrolig. Lyden av boremaskinen skjærer gjennom marg og bein. Når boremaskinen og dynamitten har gjort forarbeidet så kommer gravemaskinen og bråker. Ødeleggelsen av enda et stykke villmark er allerede bortimot komplett.
Har du opplevd noe anleggsarbeid i ditt nærmiljø i det siste? Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det ser bare ut til å bli mer og mer av det. Det baller på seg. Prosessen akselerer ettersom årene går. Det som før kanskje dreiet seg om et enkelt eller intet prosjekt i et gitt nabolag øker nå dramatisk. Antall prosjekter øker og det gjør også størrelsen på inngrepene.
Det er fortsatt nesten umerkelig for folk flest. De legger ikke merke til det når de passerer igjennom eller besøker et område, fordi de ikke ser etter sånt. Jeg har dog vært en radikal miljøaktivist gjennom hele mitt voksne liv og jeg legger merke til det, slik alle burde gjøre. De fleste blir lurt, fordi de er opplært til å bli det, opplært til se en annen vei, til å ikke se det åpenbare, eller til å ikke reagere eller trekke på skuldrene når de ser det, til å vike tilbake når de ser noe ubehagelig.
Vi er vant til å se ubehagelige ting, og til å lukke øynene for det. Vi blir fortalt at det som blir gjort er nødvendig og til alles beste. Det er jo bare enda en av utallige løgner de forer oss, slevsagt, men vi tror på dem. Veldig få tenker på hvor det hele fører hen. En ting er et enkelt anleggsområde, den forferdelige ødeleggelsen det forårsaker. En annen og mye verre ting er hvor summen av dette fører oss.
Enda en av mine gamle skogstier har blitt borte den siste tiden. Det som gjennom hele mitt liv hadde vært en vill, smal sti har nå blitt omformet til et stygt arr, en bred vei av steiner og sand, så tømmerindustrien kan enda lettere hugge ned trær. Dette, alt dette, de forskjellige formene for det skjer praktisk talt overalt i disse dager, også i de norske fjellene, hvor det knapt går folk. Du besøker et uberørt villmarksområde et år, vandrer gjennom en dyp skog og når du kommer tilbake året etter har alt dette blitt erstattet av en stygg og enorm industripark. Hvordan de kan kalle noe slikt en park ligger utenfor min fatteevne.
Det skjer overalt og det er en del av en vedvarende prosess, en som med dagens dominerende tankegang er uavvendelig. Villmarken forsvinner litt etter litt, i stadig større jafs og de fleste lukker øynene for det, presser øynene hardt igjen.
Bulldoseren er et utmerket, allsidig verktøy, ett som er skapt for å ødelegge alt som er verdifullt i livet, og erstatte det med den tomheten vi konstant blir fortalt er en god ting, med et ødeland av asfalt og betong. Menneskeheten har forandret over femti prosent av Jordens overflate, en prosess som øker proporsjonalt ettersom årene går. Hvor lang tid vil gå, tror du, før alle skoger, hver eneste lille bit av villmarken vil være borte? Kikk rundt deg, menneske, og si meg hva du ser.
torsdag, juli 19, 2007
Anleggsarbeid
Etiketter:
dødens samfunn,
fornektelse,
fornuft,
maskinen,
megabyen,
sivilisasjonen,
verdenskvernen,
villmarken,
ødeleggelse
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar