Jeg har hatt toårs jubileum som blogger nylig.
Jeg skulle egentlig ha skrevet dette etter ett år, men gadd ikke.
Så jeg gjør det et år senere i stedet. Hva betyr et år?
Så dette er mitt bloggjubileum med sitron (eller sjokolade).
Jeg avskyr jubileum.
Ved en ren, ren tilfeldighet publiserte jeg mitt første bloggnotat den femte januar 2005. Men den egentlig debuten kom noe senere, med en forsinket reaksjon på Tsunamien i Asia. Mitt første innlegg på norsk kom i april.
Jeg mente da, og hadde ment lenge at det ikke er noe spesielt med blogging, og det mener jeg fortsatt. Det er bare enda et verktøy en oppågående person kan velge å bruke, intet mer, intet mindre. De fleste som bruker det er nøyaktig like hjernedøde som flertallet av befolkningen. Man ser nyhetene på nrk og på tv2, og leser avisene, man leser 99 prosent av alle blogger og det er den samme latterlige, uhyggelige svadaen, gjennomsnittsnordmannen som later som om han eller hun har noe fornuftig å si. Som det går fram av bloglisten min så er det ikke mange som har funnet nåde i mine øyne. Det finnes veldig få som burde ha blitt godtatt for noe som engang ligner et kritisk blikk, slik jeg ser det. Jeg leter og leter, men jeg finner ikke. Er mine blogger bedre enn nittini prosent av alt som finnes der ute? Slevsagt er de bedre. Det skal fint lite til. Jeg ville ha følt dyp skam over å ha vært enda dårligere enn det store flertallet. Det jeg skriver om er simpelthen så uendelig mye viktigere enn den skitne overflaten majoriteten graver i. Blåbloggerne er helt borte. Rødbloggerne bare marginalt bedre (selv om de i forhold til blåbloggerne har skjønt elementære ting), og det finnes knapt grønnbloggere. Bloggerne nevner knapt miljø- og naturvern eller alternativ tankegang overhodet, og når de nevner det så bagatelliserer de fullstendig den trusselen mot alt liv på kloden som bare blir mer og mer åpenbar for hver natt som går.
Man kan bli kvalm av mindre (og man blir det).
Det er tåpelige konkurranser, utfordringer, «memer», Le av Rør stoff og søppelhauger av andre likegyldigheter. Alle de ordene, og de sier praktisk talt ingenting. Hvordan er det mulig? Jeg antar det er ganske så enkelt, når man vokser opp i et tyranni og knapt utvikler en eneste original og selvstendig tanke. De er bare enda en gjeng med museumsvoktere hele bunten. Og de aller verste er de som blir mest lest. Skitt flyter.
Man later som om samfunnet er grunnleggende fornuftig, som om det finnes det absolutte minimum av rettferdighet i dagens verden, og klarer knapt å se et lynglimt engang, av verden slik den virkelig er. Sinnssykt.
Jubileumstale vel overstått.
torsdag, januar 25, 2007
torsdag, januar 18, 2007
Verdenskvernen
Se for deg en gigantisk kjøttkvern som svever i verdensrommet mens den kverner, kverner, kverner. Planeten Jorden blir suget inn i dens sultne gap, og ut på motsatt side kommer ikke kjøtt, men metall, betong, plast og glass, en eneste gigantisk Megaby, stor som en planet, svart, grå og død.
Vi kjenner svært så godt denne Maskinen. Vi er meget intime med den. Det er, når alt kommer til alt en større versjon av den kjøttkvernen vi møter daglig, kvernen som fortærer oss og spytter oss ut gang på gang under oppveksten, ettersom vi blir gamle og ubetydelige i denne verden.
Dette er sivilisasjonen, dens uunngåelige resultat.
Dette er enda en konsekvens av vår nåværende livsstil som folk flest ikke har skjenket en tanke. Hva tenker de på? Tenker de? Menneskeheten har allerede omformet femti prosent av Jorden, omformet den fra uberørt natur, vill, fri og fylt med liv, til noe ugjenkjennelig, dødt, fullstendig ute av stand til å opprettholde liv. Kan en by opprettholde liv? Kan noen spise betong? Spise plast, glass eller metall? Jordens økologiske system og systemer brytes ned fortere og fortere, ettersom mer og mer av Jorden blir forvandlet til en kirkegård, et sted som skapt for de døde, ikke for de levende.
Kanskje øde områder som Mount Everest (dets nedre deler er allerede fylt opp av søppel), Antarktis og de fjerneste delene av ørkenene vil forbli uberørt litt lenger, forbli «naturlige reservoarer», knøttsmå parker i Megabyen. Kanskje vil det være igjen små dammer av sjøvann i det som nå er Stillehavet?
Kanskje ikke. Før eller senere vil alt bli borte. Dette er den retningen menneskeheten, planeten går i, og bare totale idioter lar være å se sannheten i øynene.
Så, hva vil skje når dyrene og plantene er borte? Hva vil vi spise? Hvor vil vi leve? Noen sier Verdensrommet. Det finnes mer enn nok planeter for Verdenskvernen å fortære… ikke sant? Noen hevder vi ikke lenger vil ha behov for å spise, at vi vil kunne laste ned våre tanker til robothjerner. Og det er andre scenarioer, den ene enda mer uhyggelig enn den andre. Vitenskap og teknologi har skapt denne verdenen, denne uhyggen. Og Løsningen som betydningsfulle tenkere og herskere preker er mer av det samme, mer av det samme tankegodset og de samme handlingene som har ført oss der vi er i dag, til dette punktet, dette Ødelandet de kaller sivilisasjonen, en kreftsvulst som etterligner liv, men som i virkeligheten fortærer det.
Jeg spør deg, er ikke det sinnssykt? Er det ikke egentlig langt forbi sinnssykdom, til et punkt der selve ordet blir direkte meningløst?
Så…
Har vi mistet all innflytelse over våre egne liv, all selvstendighet og uavhengighet?
Jeg mener, jeg vet at kontroll er en illusjon, vet hva Jordens nåværende selverklærte Herskere ikke vil innrømme, selv for seg selv.
Men har vi mistet selv den aller minste form for kontroll? Er vi intet annet enn dukker som danser i tråder, til sivilisasjonen og dens ivrige profeters sinnssyke tone? Er vi helt ute av stand til å ta tak i våre liv og skrike fra takene… at nok er nok? Er vi ute av stand til å gjøre det, selv ansikt til ansikt med den verste uhygge?
Hva er vi mennesker?
En gammel mann jeg møtte som gutt pleide alltid å stille det spørsmålet, hver gang han var dritings (og han var dritings ofte), uten egentlig å tenke noe særlig over det, og det har alltid ligget i min bevissthet, hvilt der, til jeg endelig begynte å tenke seriøst over det.
Jeg vet hva vi ikke er. Jeg har visst det lenge. Vi er ikke dukker som danser i tråder. Vi er ikke mat for Kjøttkvernen, for Sjelekvernen dagens verden har blitt. Vi er ikke døde sjeler som later som vi er mennesker.
Jeg vet hva vi er. Jeg har visst det en stund nå. Vi er frie vesener som brenner i skapelse og liv, inkarnasjonen av verdens, tilværelsens ild.
Jeg vet at vi kaster vrak på det hver eneste sekund på dagen. Jeg vet hvor dette bedritne faktum vil lede oss, hvor og hvordan vi vil ende opp, hvis vi ikke vekker til live vår stolthet, vår menneskelighet, hvis vi ikke snart begynner å oppføre oss som den skapelsens ild vi er, og totalt og bortenfor all tvil avviser illusjonen, Verdenskvernens falske og gjennområtne håp.
Vi kjenner svært så godt denne Maskinen. Vi er meget intime med den. Det er, når alt kommer til alt en større versjon av den kjøttkvernen vi møter daglig, kvernen som fortærer oss og spytter oss ut gang på gang under oppveksten, ettersom vi blir gamle og ubetydelige i denne verden.
Dette er sivilisasjonen, dens uunngåelige resultat.
Dette er enda en konsekvens av vår nåværende livsstil som folk flest ikke har skjenket en tanke. Hva tenker de på? Tenker de? Menneskeheten har allerede omformet femti prosent av Jorden, omformet den fra uberørt natur, vill, fri og fylt med liv, til noe ugjenkjennelig, dødt, fullstendig ute av stand til å opprettholde liv. Kan en by opprettholde liv? Kan noen spise betong? Spise plast, glass eller metall? Jordens økologiske system og systemer brytes ned fortere og fortere, ettersom mer og mer av Jorden blir forvandlet til en kirkegård, et sted som skapt for de døde, ikke for de levende.
Kanskje øde områder som Mount Everest (dets nedre deler er allerede fylt opp av søppel), Antarktis og de fjerneste delene av ørkenene vil forbli uberørt litt lenger, forbli «naturlige reservoarer», knøttsmå parker i Megabyen. Kanskje vil det være igjen små dammer av sjøvann i det som nå er Stillehavet?
Kanskje ikke. Før eller senere vil alt bli borte. Dette er den retningen menneskeheten, planeten går i, og bare totale idioter lar være å se sannheten i øynene.
Så, hva vil skje når dyrene og plantene er borte? Hva vil vi spise? Hvor vil vi leve? Noen sier Verdensrommet. Det finnes mer enn nok planeter for Verdenskvernen å fortære… ikke sant? Noen hevder vi ikke lenger vil ha behov for å spise, at vi vil kunne laste ned våre tanker til robothjerner. Og det er andre scenarioer, den ene enda mer uhyggelig enn den andre. Vitenskap og teknologi har skapt denne verdenen, denne uhyggen. Og Løsningen som betydningsfulle tenkere og herskere preker er mer av det samme, mer av det samme tankegodset og de samme handlingene som har ført oss der vi er i dag, til dette punktet, dette Ødelandet de kaller sivilisasjonen, en kreftsvulst som etterligner liv, men som i virkeligheten fortærer det.
Jeg spør deg, er ikke det sinnssykt? Er det ikke egentlig langt forbi sinnssykdom, til et punkt der selve ordet blir direkte meningløst?
Så…
Har vi mistet all innflytelse over våre egne liv, all selvstendighet og uavhengighet?
Jeg mener, jeg vet at kontroll er en illusjon, vet hva Jordens nåværende selverklærte Herskere ikke vil innrømme, selv for seg selv.
Men har vi mistet selv den aller minste form for kontroll? Er vi intet annet enn dukker som danser i tråder, til sivilisasjonen og dens ivrige profeters sinnssyke tone? Er vi helt ute av stand til å ta tak i våre liv og skrike fra takene… at nok er nok? Er vi ute av stand til å gjøre det, selv ansikt til ansikt med den verste uhygge?
Hva er vi mennesker?
En gammel mann jeg møtte som gutt pleide alltid å stille det spørsmålet, hver gang han var dritings (og han var dritings ofte), uten egentlig å tenke noe særlig over det, og det har alltid ligget i min bevissthet, hvilt der, til jeg endelig begynte å tenke seriøst over det.
Jeg vet hva vi ikke er. Jeg har visst det lenge. Vi er ikke dukker som danser i tråder. Vi er ikke mat for Kjøttkvernen, for Sjelekvernen dagens verden har blitt. Vi er ikke døde sjeler som later som vi er mennesker.
Jeg vet hva vi er. Jeg har visst det en stund nå. Vi er frie vesener som brenner i skapelse og liv, inkarnasjonen av verdens, tilværelsens ild.
Jeg vet at vi kaster vrak på det hver eneste sekund på dagen. Jeg vet hvor dette bedritne faktum vil lede oss, hvor og hvordan vi vil ende opp, hvis vi ikke vekker til live vår stolthet, vår menneskelighet, hvis vi ikke snart begynner å oppføre oss som den skapelsens ild vi er, og totalt og bortenfor all tvil avviser illusjonen, Verdenskvernens falske og gjennområtne håp.
søndag, januar 14, 2007
Utslipp nummer en million
Det har vært enda en oljekatastrofe på vestlandet. Et skip har brukket i to og sluppet ut flere hundre tonn med olje. Også denne gang sier myndighetene og media at det er et «lite utslipp». Og det stemmer jo for så vidt at det er lite utslipp sammenlignet med de aller største utslippene og hva det en dag kan og vil bli, men at dette er enda mer av den pågående berolighetspolitikken er det liten tvil om.
Strendene på Fedje, på fuglereservatet på Askøy, og opp og ned kysten er tilgriset av olje, av et stoff som dreper alt liv det kommer i kontakt med, stoffet som får dagens verden til å gå rundt. Når folk sier dette skyldtes mangel på oljeberedskap så har de en nokså utilstrekkelig forståelse av virkeligheten. At denne mangelen gjør det hele enda et hakk verre er sant nok, men hovedgrunnen til at det lekker olje er at oljen er der overhodet.
Det vil alltid skje ulykker i sivilisasjonen, masse ulykker. Den offisielle propagandaen gjentar til det kjedsommelige at slike hendelser er sjeldne, men det stemmer slevsagt ikke. Slike katastrofer skjer hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste sekund over hele verden. Det er enda en pris blant utallige vi må betale for å «leve» slik vi gjør. Folk flest stiller ikke engang det mest åpenbare spørsmålet: Hvor mye dritt og gift kan vi dumpe i havet, på kloden… før det er fullt? Og de stiller ikke et mye viktigere spørsmål: hvorfor lever vi i et samfunn som tillater slikt overhodet?
Fabrikker spyr ut og produserer gift, og denne giften må havne et eller annet sted. Enten havner den like ved fabrikken og sprer seg videre derfra, til hele kloden. Eller den må transporteres, og så sprer den seg over hele kloden, til hver enkel livsform på den måten.
Olje, radioaktive isotoper, industrielle kjemikalier. Det ødelegger oss både direkte og indirekte. Og dette er hva mennesker bør fokusere på, bør gjøre sitt ytterste for å stoppe, ikke skrike høyt om at en enkelt oljeberedskapsstasjon har blitt lagt ned.
Strendene på Fedje, på fuglereservatet på Askøy, og opp og ned kysten er tilgriset av olje, av et stoff som dreper alt liv det kommer i kontakt med, stoffet som får dagens verden til å gå rundt. Når folk sier dette skyldtes mangel på oljeberedskap så har de en nokså utilstrekkelig forståelse av virkeligheten. At denne mangelen gjør det hele enda et hakk verre er sant nok, men hovedgrunnen til at det lekker olje er at oljen er der overhodet.
Det vil alltid skje ulykker i sivilisasjonen, masse ulykker. Den offisielle propagandaen gjentar til det kjedsommelige at slike hendelser er sjeldne, men det stemmer slevsagt ikke. Slike katastrofer skjer hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste sekund over hele verden. Det er enda en pris blant utallige vi må betale for å «leve» slik vi gjør. Folk flest stiller ikke engang det mest åpenbare spørsmålet: Hvor mye dritt og gift kan vi dumpe i havet, på kloden… før det er fullt? Og de stiller ikke et mye viktigere spørsmål: hvorfor lever vi i et samfunn som tillater slikt overhodet?
Fabrikker spyr ut og produserer gift, og denne giften må havne et eller annet sted. Enten havner den like ved fabrikken og sprer seg videre derfra, til hele kloden. Eller den må transporteres, og så sprer den seg over hele kloden, til hver enkel livsform på den måten.
Olje, radioaktive isotoper, industrielle kjemikalier. Det ødelegger oss både direkte og indirekte. Og dette er hva mennesker bør fokusere på, bør gjøre sitt ytterste for å stoppe, ikke skrike høyt om at en enkelt oljeberedskapsstasjon har blitt lagt ned.
onsdag, januar 10, 2007
Brannfeller
På fem år har brann- og redningsetaten undersøkt 3000 bygårder i oslo, og har konkludert med at halvparten av dem, femtenhundre bygninger er brannfeller. Brannvesenet, representert ved Daniel Johansen mener det er bare et spørsmål om tid før den neste storbrannen kommer. Han sier at rundt 1500 av bygårdene har brannsikring på nivå med 1890-tallet, og at mange av gårdeierne «ignorerer brannfarene».
Bygningene har dårlige adkomst- og rømningsveier hvis det skulle bryte ut brann. De er gamle og også falleferdige. Murpussen faller av, og erstatningene er enten elendige eller ikke-eksisterende. Branntrappene knekker bare man bruker dem.
Jeg har et forslag: Vedta en ny lov som tvinger gårdeierne til å bo hele døgnet i disse boligene. Sperr dem inne til de begynner å bruke penger, masse penger på reparasjon og renovering. Det bør være et minstemål at de som eier noe sliktmå skape boliger folk kan leve i.
Bygningene har dårlige adkomst- og rømningsveier hvis det skulle bryte ut brann. De er gamle og også falleferdige. Murpussen faller av, og erstatningene er enten elendige eller ikke-eksisterende. Branntrappene knekker bare man bruker dem.
Jeg har et forslag: Vedta en ny lov som tvinger gårdeierne til å bo hele døgnet i disse boligene. Sperr dem inne til de begynner å bruke penger, masse penger på reparasjon og renovering. Det bør være et minstemål at de som eier noe sliktmå skape boliger folk kan leve i.
mandag, januar 08, 2007
Gårdeiere
Forholdene i bygårder i Oslo og Bergen gikk fra fryktelig til forferdelig tidlig på åttitallet, da den nye borgerlige regjeringen slapp alt løs og pulveriserte alt ansvar. Det har lenge vært en katastrofe i ferd med å skje. Leveforholdene i disse «boligene» har lenge vært horrible. Boligspekulanter overtok gårdene og brydde seg stort sett ikke filla om dem, annet enn å ta pengene til de som bodde der. Igjen ser vi hva kapitalisme i praksis fører til, selv om (som vanlig) det offentlige langt fra kan frifinnes. Griske umennesker med masse penger, og som aldri får nok har fått lov til å fare fram nær sagt nøyaktig som de ønsket. Å rydde opp i disse uhyrlige forholdene burde ha vært en grei sak, og ville også ha vært det... i en verden der det i det minste fantes et minimum av rettferdighet. I verdens storbyer dør folk som fluer i slike leiegårder. I norge ønsker man åpenbart å etterligne sine antatt beundringsverdige storebrødre og søstre også her.
Ja, spis de rike. Hvis de ikke hadde vært så fordømt uappetittlige altså.
Jeg prøver å se for meg John Fredriksen feks på et glødende spidd...
Men jeg klarer det ikke.
Ja, spis de rike. Hvis de ikke hadde vært så fordømt uappetittlige altså.
Jeg prøver å se for meg John Fredriksen feks på et glødende spidd...
Men jeg klarer det ikke.
søndag, januar 07, 2007
Utslipp
I dag ble det kjent at 56000 liter gassolje har lekket ut i sjøen fra en tank på Norske Shells importanlegg i Risavika i Tananger sør for Stavanger. Det ble rapportert om diesellukt fredag, men Shell, etter eget utsagn fant ingenting. De vimset rundt til i dag før de endelig oppdaget et sprukket rør. Brannvesenet har holdt på å rense området siden i går, men sjøen forble full av olje, like full som i går. Det bare strømmer ut. I løpet av dagen er over 40000 liter samlet opp, men det monner rett og slett ikke.
Media, i kjent stil, rapporterer at «lekkasjen ikke skal ha forurenset mye». Hvilke kriterier de bruker for å komme med en slik uhyrlig uttalelse er ukjent. Fornektelsen og dekkoperasjonen ble tidlig satt i gang også denne gangen. Etablerte krefter fortsetter å hevde at slike utslipp, ikke engang mange, over lang tid ikke er skadelige for livet på kloden. Men livet på planeten dør sakte men sikkert og alle kan lett se det, og det er på tide de som står bak slutter å forgifte oss, og forandrer sine liv og handlinger totalt.
Som en gammel dame sa, lett (eller tungt) ironisk i forbindelse med den såkalte miljøvernkonferansen i bergen i 1990: «Vi har bare en klode. Hvis vi hadde hatt en til, så kunne vi overlatt den andre til svina, men vi har ikke den muligheten».
Media, i kjent stil, rapporterer at «lekkasjen ikke skal ha forurenset mye». Hvilke kriterier de bruker for å komme med en slik uhyrlig uttalelse er ukjent. Fornektelsen og dekkoperasjonen ble tidlig satt i gang også denne gangen. Etablerte krefter fortsetter å hevde at slike utslipp, ikke engang mange, over lang tid ikke er skadelige for livet på kloden. Men livet på planeten dør sakte men sikkert og alle kan lett se det, og det er på tide de som står bak slutter å forgifte oss, og forandrer sine liv og handlinger totalt.
Som en gammel dame sa, lett (eller tungt) ironisk i forbindelse med den såkalte miljøvernkonferansen i bergen i 1990: «Vi har bare en klode. Hvis vi hadde hatt en til, så kunne vi overlatt den andre til svina, men vi har ikke den muligheten».
Sentrum
En liten snutt om de såkalte sentrumspartiene.
De skryter faktisk av det. Krf, V og Senterpartiet skryter faktisk av sin plassering i det såkalte politiske sentrum. Nå påpeker jo folk i senterpartiet ganske riktig at den gamle høyre/venstre-aksen er død, hvis den noen gang har levet. Men navnet deres, det de kaller seg selv sier vel ganske mye, hvis ikke alt.
Hvem ønsker å være i sentrum meningsmessig? Det er jo ettersigende gjennomsnittet av alle holdninger, og i hvert fall i vårt samfunn, om ikke alle et skikkelig hjernedødt ståsted. Men slik er dagens samfunn. Slik har verden blitt. Istedenfor å strekke ut i alle retninger så er tyngdepunktet på mange ting i dag... i sentrum. Hvis man er utenfor sentrum og har sine meningers mot, slik alle bør ha eller burde hatt, havner man i trøbbel. Man blir gjerne sett ned på, og det som verre er. Så de fleste trekker mot midten, og der blir de. Som frosne statuer stirrer de på verden med sine blinde øyne.
Alle de politiske partiene på stortinget, alle politiske partier, punktum, er i sentrum, og de trekker mot et ørlite tyngdepunkt i midten, mens de ignorerer og ødelegger verden, men ikke alle skryter av det, slik som Krf, Sp og V.
De skryter faktisk av det. Krf, V og Senterpartiet skryter faktisk av sin plassering i det såkalte politiske sentrum. Nå påpeker jo folk i senterpartiet ganske riktig at den gamle høyre/venstre-aksen er død, hvis den noen gang har levet. Men navnet deres, det de kaller seg selv sier vel ganske mye, hvis ikke alt.
Hvem ønsker å være i sentrum meningsmessig? Det er jo ettersigende gjennomsnittet av alle holdninger, og i hvert fall i vårt samfunn, om ikke alle et skikkelig hjernedødt ståsted. Men slik er dagens samfunn. Slik har verden blitt. Istedenfor å strekke ut i alle retninger så er tyngdepunktet på mange ting i dag... i sentrum. Hvis man er utenfor sentrum og har sine meningers mot, slik alle bør ha eller burde hatt, havner man i trøbbel. Man blir gjerne sett ned på, og det som verre er. Så de fleste trekker mot midten, og der blir de. Som frosne statuer stirrer de på verden med sine blinde øyne.
Alle de politiske partiene på stortinget, alle politiske partier, punktum, er i sentrum, og de trekker mot et ørlite tyngdepunkt i midten, mens de ignorerer og ødelegger verden, men ikke alle skryter av det, slik som Krf, Sp og V.
Det går alltid et tog
En liten kuriositet:
Togruten Oslo-Stockholm ble gjenåpnet i dag etter å ha vært nede i to år.
Det er egentlig helt utrolig at den ble nedlagt. Det viser hvor lite både norge og sverige satser på jernbanen, til tross for alle de pene ordene om såkalt kollektivtrafikk i partienes programmer. Det er fortsatt en stemoderlig behandling. Reisetiden vil faktisk bli lenger enn tidligere.
Noe som hører med til historien er jo at nsb har støttet flyene de siste årene, med sin stemoderlige behandling av passasjerne, blant annet med en dobling av sovervognprisene. Dette er dessverre helt typisk.
Det er fullt mulig for tog å konkurrere med flyene i reisetid, spesielt med tanke på de sinnssyke restriksjonene og kontrolltiltakene man må igjennom på flyplassene i disse dager. Reisetiden Oslo-Trondheim og Oslo-Bergen osv kan lett komme ned i halvparten av dagens med en satsing som ikke behøver å overstige prisen på veibygging rundt oslo alene de siste tjue årene. Hvis man sluttet å bygge tolvfelts motorveier, og satset penger der de bør satses for en gangs skyld, kunne man endelig få et brukbart togtilbud.
Togruten Oslo-Stockholm ble gjenåpnet i dag etter å ha vært nede i to år.
Det er egentlig helt utrolig at den ble nedlagt. Det viser hvor lite både norge og sverige satser på jernbanen, til tross for alle de pene ordene om såkalt kollektivtrafikk i partienes programmer. Det er fortsatt en stemoderlig behandling. Reisetiden vil faktisk bli lenger enn tidligere.
Noe som hører med til historien er jo at nsb har støttet flyene de siste årene, med sin stemoderlige behandling av passasjerne, blant annet med en dobling av sovervognprisene. Dette er dessverre helt typisk.
Det er fullt mulig for tog å konkurrere med flyene i reisetid, spesielt med tanke på de sinnssyke restriksjonene og kontrolltiltakene man må igjennom på flyplassene i disse dager. Reisetiden Oslo-Trondheim og Oslo-Bergen osv kan lett komme ned i halvparten av dagens med en satsing som ikke behøver å overstige prisen på veibygging rundt oslo alene de siste tjue årene. Hvis man sluttet å bygge tolvfelts motorveier, og satset penger der de bør satses for en gangs skyld, kunne man endelig få et brukbart togtilbud.
torsdag, januar 04, 2007
Jeg danser på nynorskens grav
Noe svært gledelig har skjedd i det siste, noe som Bergens Tidende også bekreftet i dag:
Nynorsken er på full retur i mange av sine tidligere bastioner. Bergens Tidende skriver om hvordan Fjell I Hordaland nærmest har snudd helt om blant de yngre. Bokmålprosenten på Ågotnes skole har gått opp fra elleve prosent i 1996 til over halvparten ti år senere. Og som nevnt så er tendensen (med noen få unntak) den samme nær sagt overalt.
Ekstremt gledelig.
Jeg har lenge irritert meg over at vi har to nesten like språk i norge. Det er rett og slett en enorm sløsing med knappe ressurser, og nynorsken har helt fra starten av vært et konstruert språk. De som hevder det er mer norsk enn det danskinfluerte bokmålet er skikkelig på villspor. Bokmål er norsk NÅ. At det er nokså ulikt det språket som ble snakket i norge for tusen år siden er vel ingen overraskelse.
Har verden råd til at norge har to nesten likelydende språk? Slevsagt ikke. Det er dog en typisk norsk sløsing med ressurser. Helt utrolig.
Noen nynorsktilhengere har forøvrig påstått at jeg snakker nynorsk. Det gjør jeg slevsagt ikke. Jeg snakker DIALEKT, slik alle i norges land gjør.
Nynorsken bør vekk fra aviser, TV og tekster nå. Og det bør ikke utsettes et sekund lenger.
Det er dog noen forfattere som beviselig har skrevet på nynorsk (etter eget utsagn) der man slett ikke bør tenke på engang å forandre noe. Bare for ordens skyld, i tilfelle noen lurer: Det er en helt annen debatt om åndsverk. Derfor mener jeg forøvrig også at Torbjørn Egner's elendige historier om det d(n)orske småbylivet ikke bør forandres.
Nå vil kanskje noen finne det ironisk at jeg «forsvarer» norsken (bokmålet) på grunnlag av et tidligere innlegg jeg offentliggjorde her på Uten Grenser, men slik er livet noen ganger...
Hvis jeg skal velge mellom bokmål (norsk) og nynorsk (falsk norsk, kunstig norsk), så er jeg ikke i tvil.
Den dagen nynorsken forsvinner skal jeg danse på dens grav. Det finnes viktigere, mye viktigere ting i livet å bry seg om, men en sak som dette er slett ikke uviktig.
Nynorsken er på full retur i mange av sine tidligere bastioner. Bergens Tidende skriver om hvordan Fjell I Hordaland nærmest har snudd helt om blant de yngre. Bokmålprosenten på Ågotnes skole har gått opp fra elleve prosent i 1996 til over halvparten ti år senere. Og som nevnt så er tendensen (med noen få unntak) den samme nær sagt overalt.
Ekstremt gledelig.
Jeg har lenge irritert meg over at vi har to nesten like språk i norge. Det er rett og slett en enorm sløsing med knappe ressurser, og nynorsken har helt fra starten av vært et konstruert språk. De som hevder det er mer norsk enn det danskinfluerte bokmålet er skikkelig på villspor. Bokmål er norsk NÅ. At det er nokså ulikt det språket som ble snakket i norge for tusen år siden er vel ingen overraskelse.
Har verden råd til at norge har to nesten likelydende språk? Slevsagt ikke. Det er dog en typisk norsk sløsing med ressurser. Helt utrolig.
Noen nynorsktilhengere har forøvrig påstått at jeg snakker nynorsk. Det gjør jeg slevsagt ikke. Jeg snakker DIALEKT, slik alle i norges land gjør.
Nynorsken bør vekk fra aviser, TV og tekster nå. Og det bør ikke utsettes et sekund lenger.
Det er dog noen forfattere som beviselig har skrevet på nynorsk (etter eget utsagn) der man slett ikke bør tenke på engang å forandre noe. Bare for ordens skyld, i tilfelle noen lurer: Det er en helt annen debatt om åndsverk. Derfor mener jeg forøvrig også at Torbjørn Egner's elendige historier om det d(n)orske småbylivet ikke bør forandres.
Nå vil kanskje noen finne det ironisk at jeg «forsvarer» norsken (bokmålet) på grunnlag av et tidligere innlegg jeg offentliggjorde her på Uten Grenser, men slik er livet noen ganger...
Hvis jeg skal velge mellom bokmål (norsk) og nynorsk (falsk norsk, kunstig norsk), så er jeg ikke i tvil.
Den dagen nynorsken forsvinner skal jeg danse på dens grav. Det finnes viktigere, mye viktigere ting i livet å bry seg om, men en sak som dette er slett ikke uviktig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
