lørdag, desember 02, 2006

Betraktninger fra en andedam

Rigmor har bodd i London i seks år og har problemer med å snakke norsk. I can relate. Jeg er født og oppvokst i norge, men har oppholdt meg utenfor norge mesteparten av mitt voksne liv og tenker engelsk og må oversette hele tiden. Jeg skriver på engelsk og har gjort det i ti år. Jeg skriver romanene mine og historiene mine på engelsk og vil alltid gjøre det. Bortimot all min internett kommunikasjon foregår på verdensspråket. Jeg har alltid sett på norsk som begrensende og engelsk som befriende. Engelsk er simpelthen et så mye mer et variert og stort språk. Selv om jeg har bodd i norge noen år nå, så forandrer ikke det seg. Verdensborgere legger norge bak seg. Det føles riktig og føles bare riktigere jo lenger tid som går.

Det er et problem at engelskmenn er arrogante i forhold til sitt språk som alle er, og ser ned på alle internasjonale former for engelsk, men jeg kan leve med det. Min norske blogg kom inn bakveien, så og si, av seg selv. Det var egentlig ikke noe jeg valgte, men noe som valgte meg. Jeg bruker den til å kommentere lokale (nasjonale) saker. De store linjene skriver jeg på verdensspråket. Slik jeg ser det bør alle snakke engelsk som førstespråk. Det bør ihvertfall være et mål. Det føles riktig. Norsk føles bare klosset, keitet, annenrangs, og slik bør det også være.

14 kommentarer:

  1. Norsk er sticklebrickspråk.Interessant dette med at norsk er begrensende - har hørt andre som også mener det. Men jeg er ikke helt enig tror jeg. Etter seks år vet jeg f.eks enda ikke hva "skadefryd" blir på engelsk - det er et par ord og uttrykk som jeg rett og slett ikke finner. Men det gjelder jo også andre veien så da er jeg vel like langt...

    SvarSlett
  2. Man må/ bruke to ord. Det er mange forskjellige kombinasjoner som kan passe.

    På norsk må man ofte bruke en eller flere setninger for å forklare et engelsk ord.

    Og nyansene (the power of implication) i engelsk er uendelig mye større. Jeg har skrevet både på norsk og engelsk siden tenårene, og det var som en personlig revolusjon da jeg endelig begynte å få skikkelig tak på engelsken for ti år siden.

    SvarSlett
  3. Anonym7:14 a.m.

    eh. mener du virkelig dette? eller kan det hende at du bare behersker engelsk bedre enn norsk, og derfor føler at det er rikere? jeg må bare si at jeg leser mye, både på norsk og engelsk, og har alltid gjort det. jeg har ganske stort ordforråd på norsk. likevel hender det ikke så sjelden jeg støter på ord jeg ikke kjente fra før.

    og det at ett språk har enkeltord som det andre eventuelt ikke har - vel, det beviser fint lite i denne sammenhengen. selv om det slo ut til fordel for norsk denne gangen, hehe.

    SvarSlett
  4. Slevsagt mener jeg det, ellers ville jeg ikke ha sagt det.

    Alle språk er rike, i hvert fall naturlige språk, men det er min bestemte holdning at engelsk er rikere enn norsk, og det gjelder ikke bare det større ordforrådet.

    Og i tilfelle du lurer: jeg skrev faktisk syv romaner på norsk før jeg begynte å skrive på engelsk.

    Det er det samme som med mine Reiser. Jeg reiste land og strand rundt i norge, før jeg begynte å reise rundt i verden, og fant ut at det var bedre og uendelig mye mer interessant.

    SvarSlett
  5. Har aldri helt forstått det der med folk som etter utenlandsopphold ikke fungerer med norsk språk etterpå. Da kan de ikke morsmålet godt nok fra begynnelsen av.

    At norsk er et dårlig språk henger ikke på greip, norsk fungerer godt til abstraksjon. ordforrådet er faktisk eksellent.

    SvarSlett
  6. Som sagt, alle språk er rike, men sammenlignet med engelsk så blir norsk fattig. Som sagt, jeg skrev romaner på norsk før jeg begynte på engelsk. Jeg kunne sammenligne fra grunnen av og min konklusjon er klar.

    Til tross for at jeg er født og oppvokst med norsk, og har skrevet millioner av ord fra jeg var fjorten, så uttrykker jeg meg mye bedre på engelsk. At en annen har en annen oppfatning synes jeg er helt greit.

    At man begynner å glemme et språk som man ikke hører på evigheter er vel bare naturlig.

    SvarSlett
  7. Anonym4:52 p.m.

    jøss. du er i alle fall konsekvent i ditt standpunkt, det skal du ha.

    i følge norsk språkråd og wikipedia har de største norske ordbøkene over 300 000 ord, mens de største engelske har over 500 000 ord.
    jeg mener å ha lært at mye av selve ordrikdommen på engelsk skyldes at de har dobbelt opp av mange ord, det vil si både varianter av germansk opprinnelse og varianter av latinsk opprinnelse, via fransk. et typisk eksemple er jo at "start" og "commence" betyr det samme, selv om de har forskjellig stiltone og definitivt ikke samme bruksområder.
    på norskens side kunne man jo da argumentere med at nynorsk og bokmål ofte utfyller hverandre, og har ordpar som ligner på start/commence. siden det er tillatt med mye blanding av BM og NN, kan man for eksempel som nynorskbruker ha et stort tilfang av ord fra BM, som vil gi et rikt språk.
    og antall ord i et språk sier ikke så mye om den ulike språkbrukers ordrikhet. wergeland brukte ca 58 000 ulike ord, hamsun rundt 33 000 ord og shakespeare omtrent 29 000 ulike ord.

    det er klart det er grammatiske forskjeller som gir ulike muligheter, men jeg mener at det er nettopp dét dette er: ulike muligheter. ikke færre, flere, bedre eller dårligere muligheter. det gjelder bare å kjenne språket godt nok.

    jeg blir trist når noen ikke ser på språkmangfold som er verdi i seg selv. det betyr at det blir færre som vil opprettholde så mange levende språk som mulig.
    og så blir jeg blir litt trist når noen tar så feil av norsk, for jeg tenker at de ikke vet hva de går glipp av. men det viktigste er jo, som du sier, at man kjenner et språk man liker å uttrykke seg på.

    SvarSlett
  8. Jeg tar ikke feil av norsk. Du gjør det...

    Som sagt, at andre har en annen oppfatning enn meg er helt greit. Men du synes å tro at man har en plikt til å snakke norsk hele livet bare fordi man er født norsk. Det er jeg helt uenig i, slevsagt.

    Og jeg må bare gjenta: min erfaring i å bruke norsk er større enn de fleste. Mest
    sannsynlig er den også større enn din.

    Man får vel simpelthen et annet syn på ting etter å ha reist mye. Flere burde gjøre
    det. Jeg ser ikke noe trist i at man glemmer et ørlite språk. Menneskeheten har glemt utallige språk i evigheten og vil glemme ganske mange flere. Det er ikke som en dyreart skulle dø ut. Noen mener at språk generelt sett er identitet. Det er jeg også helt uenig i.

    At du trekker inn nynorsk avslører deg vel litt. Nynorsk er nettopp et slikt
    kunstig språk som jeg nevnte, som ble konstruert for å tekkes den gryende norske nasjonalismen. I det hele tatt: å tviholde på fødselsspråket (og kalle det språklig mangfold) smaker veldig mye av nasjonalisme for meg.

    SvarSlett
  9. jeg syns selvsagt ingen plikter å holde seg til morsmålet sitt. hvor tar du det fra? jeg ser derimot ingen grunn til å avskrive gammel kunnskap man har, bare fordi man tilegner seg ny. det er jo ingen motsetning mellom å velge seg et nytt hovedspråk, samtidig som man verdsetter eller holder ved like det gamle.
    det kan hende jeg tar feil av deg, men akkurat dét virker det jo som om du er enig i. du skriver jo tross alt på norsk her.

    jeg mener helt klart at språk er en kanal for identitet, men det er noe annet enn at språk i seg selv er identitet. jeg har som sagt ingenting i mot at mennesker velger seg et nytt førstespråk, akkurat som at jeg ikke har noe i mot at folk får seg nye interesser, nye venner, nyt bosted eller hva nå hver enkelt legger i sin identitet.

    å spekulere i hvem av oss som har mest eller minst erfaring med det ene eller det andre språket blir meningsløst, all den tid du ikke vet noe om meg. og jeg gjentar at jeg ikke ser noen automatisk sammenheng mellom mengde og bredde, eller mellom mengde og kvalitet. om man har lyttet til den samme plata i 1000 timer, eller om man har lyttet til 1000 forskjellige plater i én time hver, tilsvarer begge deler 1000 timer med musikk. men man har ikke den samme erfaringen.

    jeg syns ikke det å tviholde på fødselsspråket, som du kaller det, kan kalles nasjonalisme. at jeg vil vedlikeholde og berike min norsk, betyr ikke at jeg ikke lærer meg ande språk, eller at jeg setter norsk over andre språk. jeg driver i det hele tatt ikke med rangering av språk; det blir meningsløst. alle språk er ulike, og gir ulike muligheter for å uttrykke seg på.
    selvsagt må man legge om språk hvis man flytter til et land der fødselsspråket ikke bli forstått, men jeg mener man blir språklig fattigere dersom man samtidig legger fødselsspråket på hylla. det kan man selvsagt velge. enhver står fritt til å forvalte sin kunnskap som den vil!

    vi kan godt holde nynorsk utenfor her, siden det er et litt annet spørsmål, og siden vi tydeligvis har veldig ulikt syn også på det feltet. argumentene mine står like støtt uten nynorsk, de.

    så klart mange språk har dødd i historiens løp, og så klart mange flere vil dø. sånn er kulturen; den forandres. men det er faktisk som om et dyr skulle dø ut. bånd til fortiden kuttes. skriftlige kilder mister sin verdi. og jo færre språk man har, jo mindre berikelse mellom språkene. engelsk er jo blitt det det er nettopp fordi det har blitt beriket av språklige kulturer med annet ordtilfang, annen grammatik og andre måter å oppfatte verden på.

    avslutningsvis vil jeg si at jeg har reist mye, og at jeg også har bodd utenfor norge. det er viktig og riktig å se noe annet enn opprinnelseslandet sitt, dersom man har muligheten. jeg har da aldri påstått noe annet? jeg snakker norsk og fransk flytende, og er rimelig stø i engelsk. jeg setter pris på de fremmedspråkene jeg kan, fordi de gir nye kommunikasjonsmuligheter, og fordi forskjeller mellom språkene gjør meg mer språklig bevisst. bevisstheten gjør meg igjen til en dyktigere bruker av både norsk, fransk og engelsk.

    SvarSlett
  10. hehe, og én ting til. jeg ser at det ble mange ord og litt rotete disposisjon her over. derfor vil jeg oppsummere med at det virker som om det vi dypest sett er uenige i, er hvorvidt språk objektivt sett kan rangeres etter kvalitet.

    ett språk har kanskje færre ord enn et annet, men en annerledes eller rikere grammatikk enn det ordrike språket, og gir derfor andre muligheter. færre ord betyr vanligvis også at ett ord kan ha flere betydninger, noe som åpner for misforståelser - eller tilsiktet tvetydighet.
    er du uenig i dette?

    siden du trekker frem reisevirksomhet, regner jeg med at du setter språk som kommunikasjonsverktøy høyt. det gjør jeg også. det er blant annet derfor jeg syns språkdød er trist. for, som jeg påpeker over, for alle som er interessert i kultur, litteratur eller historie, er språket et bånd til fortida. hvis norsken hadde dødd ut på tidlig nittenhundretall, kunne jeg ikke forholdt meg til eldre, skriftlige kilder uten å lære meg norsk som fremmedspråk. synd!

    jeg har til nå ikke støtt på begrensninger ved norsk som tilsier at jeg burde bytte førstespråk. du har valgt deg engelsk og trives med det, og det er bra.

    og angående nasjonalismeantydingen, som vel regnes for å drepe enhver seriøs debatt: hva er nasjonalisme?
    en brite som tviholder på fødselsspråket sitt, fordi han mener det er rikere enn andre språk - er han nasjonalist?

    du får svare om du ønsker. jeg syns uansett det er interessant å høre andres tanker om språk, selv om jeg skulle være uenig med dem.

    SvarSlett
  11. Nordmenn har dessverre ingen enerett på nasjonalisme... Som jeg antydet så er britene ganske like der. De også. De synes faktisk språket «deres» blir «forsøplet» av utlendinger, også amerikanere og australiere, blant annet.

    Det er hele argumentasjonen din, nokså lik den jeg vanligvis opplever når jeg diskuterer dette med de som deler din mening. Altså måten dere argumenterer på, mer enn meningen som peker på nasjonalisme. For meg blir det nokså virkelighetsfjernt å sammenligne engelsk og norsk, både kvantitet og kvalitet. Det er ingen konkurranse. Engelsk er så uendelig mye bedre.

    Jeg er enig i at kvalitet er bedre enn kvantitet. Det er ikke nødvendigvis ordmengden i seg selv som betyr noe, men når den også er ledsaget av andre ting blir den også et viktig element.

    Det er litt morsomt at vi kommer fram til en bortimot motsatt konklusjon, med en litt lik erfaringsbakgrunn.

    SvarSlett
  12. Jeg aner at engelsk er rikere enn norsk fordi det i sin tid tok opp så uendelig mange nye ord og impulser fra andre språk, deriblant for eksempel norrønt.

    I moderne tid er imidlertid mye av fokuset å holde status quo, som er et uttrykk for det moderne menneskets hang til å tro på det uforanderlige.

    DET er et større problem enn hvilket språk vi snakker.

    SvarSlett
  13. Jeg føler at tankegangen rett og slett blir begrenset av norsk/nordisk, mens engelsk åpner dem opp. Mine erfaringer er ganske lik de Grenseløs har. Jeg er født og oppvokst i Danmark og da jeg oppdaget det engelske språket for alvor åpnet det seg samtidig en uendelig mye større verden for meg. Engelsk har tatt opp i seg impulser fra en hel verden og har i sannhet blitt Verdensspråket.

    SvarSlett
  14. Reagerer litt på at SS mener at man ikke kan godt nok norsk om man ikke er like flytende når man kommer tilbake fra et lengre utenlandsopphold som man var før man dro. Hvordan dømmer man det? 6er i norsk på skolen?

    Uansett hvor god norsken din er før du flytter er det naturlig at det blir et par floker på tråden når du plutselig skal snakke norsk igjen etter å ikke ha brukt språket aktivt på fem-seks år. Det har forøvrig ingenting med hvilken språk som er "best" å gjøre.

    For meg føles det forresten kunstige å bruket ord som "eksellent" på norsk. Det kan være fordi det ikke var et vanlig brukt ord i Norge da jeg bodde der og når man tar i betraktning antallet ord som adopteres bør kanskje omstillingen bli lettere dersom jeg en dag flytter tilbake.

    Uansett, ja takk begge deler. Jeg uttrykker meg forskjellig på de to språkene men engelsken min utvikler seg selvsagt raskere i og med at det er det språket jeg bruker oftest.

    SvarSlett