Løgn og forbannet dikt

Det er hardt, er det ikke, å ikke tro på alle løgnene, alle de du blir servert daglig, fra de som skal være sannhetens orakler i denne verden?

Du lytter til nyhetsoppleseren om morgenen, om kvelden, midt på natten, og blir servert mer av det samme tullpratet.

Du hører $tat$mini$teren tale og hører kommentatorene i studio kommentere hans velklingende ord, og du sier «mer tullprat». Når $tat$mini$teren taler om at det norske folk trenger mer naturødeleggelse, selv om han naturligvis er for naturvern, og andre sitter og nikker til hans ord, så skriker du TULLPRAT!

Men veldig få lytter. Veldig få innser det selvfølgelige i ditt utsagn.

I stedet er det du som blir sett ned på, fordi du våger å hevde det selvfølgelige, fordi du våger å rakke ned på de profesjonelle løgnerne, på politikerne, på politifolkene, på lærerne og legene og kort og godt nær sagt hver eneste yrkesgruppe i vår tid. De støtter alle opp under løgnene og undertrykkelsen og fortjener vår dypeste forakt, men i stedet høster de stor beundring, på grunn av sin eminente dyktighet til å lyve, i og utenfor tjenesten.

Joda, løgner er lette å tro på, og sannheten hard å svelge.