Norske kirkebygg er i forfall, ja faktisk i slik grad at bare for det som blir beskrevet som akutt vedlikehold er nødvendig med 8 - åtte - milliarder kroner, ifølge Kirkelig Arbeidsgiver- og Interesseorganisasjon. Bygg- og anleggsjef i Kirkelig Fellesråd Torbjørn Borgen går så langt som å hevde at løse steiner er en fare for forbispaserende. En skikkelig sleip måte å be om penger på, spør du meg.
Min holdning kommer sikkert ikke som noen overraskelse: La dem forfalle og falle ned. Hvis man virkelig frykter at liv kan gå tapt, så river man kirkene. Man river dem til det ikke finnes stein tilbake på stein. DET er en god investering i fremtiden.
Disse stygge bygningene har skjemmet norge i tusen år og det som foregår inni dem har ødelagt store deler av den norske befolkningen like lenge. Ressurser har blitt brukt til slike og andre bautabygg, og viktige gjøremål har blitt utsatt og forlagt på grunn av denne kollektive sinnssykdommen. Det minste lille sted eller bygd har sin egen hyllest til dette vanviddet. Tusen år er tusen år for lenge. La det ende her. Det er på høy tid.
søndag, februar 25, 2007
kongefesten
Når man ser på gjengen som deltok på kong haralds fødselsdagselskap, som sjanglet opp den røde løperen, så innser jeg at jeg var altfor tilbakeholden når jeg skulle beskrive det uholdbare med et kongedømme.
Når jeg hører om idiotene som møtte opp på slottsplassen og sang for han blir jeg bare enda mer opprørt. Enten de fikk betaling for det (i et patetisk forsøk på å støtte kongehuset moralsk i en turbulent tid) eller ikke, og rett og slett gjorde det fordi de hadde lyst er like ille egentlig.
Man skal lete lenge før man hører mer tullprat enn på nettopp slike dager. Det må være på nasjonaldager (og begravelser), men det er bare mer av det samme.
Når jeg hører om idiotene som møtte opp på slottsplassen og sang for han blir jeg bare enda mer opprørt. Enten de fikk betaling for det (i et patetisk forsøk på å støtte kongehuset moralsk i en turbulent tid) eller ikke, og rett og slett gjorde det fordi de hadde lyst er like ille egentlig.
Man skal lete lenge før man hører mer tullprat enn på nettopp slike dager. Det må være på nasjonaldager (og begravelser), men det er bare mer av det samme.
onsdag, februar 21, 2007
Skikkelig forkvaklet
Når «hele landet» feirer fødselsdagen til en eneste mann blir man ganske fokusert på hvorfor man er imot kongedømme. Det er nokså forkvaklet alt sammen.
De sier at kongen er et symbol, men opplyste mennesker (og alle andre) bør spørre seg om hva han er et symbol på. Min holdning er at kongedømme alltid har vært galt. Det var galt for tusen år siden og det er enda mer galt nå. Kongen er et symbol på samfunnets hierarki, på urettferdigheten i verden. Han er ikke det eneste symbolet på det, men et veldig viktig ett. Bare folkene, sosieteten, fiffene, maktmenneskene han stort sett omgir seg med, som ettersigende er hans «venner», viser det mer enn klart nok. Det er mange andre signaler på det samme. Kongedømme og selve eksistensen av konger (og dronninger og prinsesser og prinser osv) overhodet, er fundamentalt galt.
Bare nasjonalister og rikinger og lignende galninger har noen som helst grunn til å feire i dag.
Det er heldigvis noen mennesker som ikke feirer, selv om de er få, og de fleste av dem går dessverre veldig stille i dørene.
De sier at kongen er et symbol, men opplyste mennesker (og alle andre) bør spørre seg om hva han er et symbol på. Min holdning er at kongedømme alltid har vært galt. Det var galt for tusen år siden og det er enda mer galt nå. Kongen er et symbol på samfunnets hierarki, på urettferdigheten i verden. Han er ikke det eneste symbolet på det, men et veldig viktig ett. Bare folkene, sosieteten, fiffene, maktmenneskene han stort sett omgir seg med, som ettersigende er hans «venner», viser det mer enn klart nok. Det er mange andre signaler på det samme. Kongedømme og selve eksistensen av konger (og dronninger og prinsesser og prinser osv) overhodet, er fundamentalt galt.
Bare nasjonalister og rikinger og lignende galninger har noen som helst grunn til å feire i dag.
Det er heldigvis noen mennesker som ikke feirer, selv om de er få, og de fleste av dem går dessverre veldig stille i dørene.
torsdag, februar 15, 2007
Mine oppriktige gratulasjoner
Så er det bare å gratulere regjeringen med at de nok en gang har klart å erte på seg krigshisseren USA, å vekke kjempens vrede. Både NATO-representanter og President Bush personlig har minnet om «plikten» hvert enkelt medlemsland har til å stå fullt og helt bak alliansen, noe som i praksis betyr å støtte diverse gamle og nye invasjoner og torturaftener med både soldater og «moralsk» støtte.
Som ventet ble regjeringens tidligere vedtak om å ikke sende flere soldater til Afghanistan ganske så raskt omgjort. Det ble vedtatt å sende 150 flere av dem til å støtte invasjonshæren der. Mange avskyr SV enda mer enn før fordi de helt åpenbart har kastet sine prinsipper på båten (her også), og jeg må nok si meg enig der. Men la oss ikke glemme i vår meget korrekte vrede at SV rent faktisk er det eneste av de større partiene her i landet og på Stortinget som overhodet kan beskrives som NATO-kritisk. Programformuleringen deres om at norge bør melde seg ut av NATO er fortsatt minst like fornuftig som før. Bare så synd de selv ikke følger det lenger. Dette var ingen seier for dem, men nok en spiker i kisten i en serie av deres tidligere og kommende nederlag. I klassisk nytale er det utrolig nok noen i SV som fremstiller dette som en seier, fordi soldatene ettersigende bare skal brukes i Kabul, et totalt urealistisk ståsted.
Sannheten er at norge støtter et av verdens farligste land, og en allianse som forlengst har blitt en uhyggelig, aggressiv kraft i dagens verden. En eneste norsk soldat i landet er en for mye.
En kamerat av meg sammenligner de norske soldatene i NATOs invasjonshær med frontkjemperne under andre verdenskrig. Det stemmer ikke helt, etter min mening, men det er så nær sannheten, så treffende at det i hvert fall bør nevnes, bør ropes ut fra hustakene. Både frontkjemperne av i går og i dag støtter åpenlyst tyranniske krefter. Er norske militære det minste bedre enn sine kollegaer i andre land? Slevsagt ikke. De er noen svin alle sammen. Kall en spade en spade.
Hva gjør norske soldater i Afghanistan? Hva gjør noen fremmede styrker der? Det finnes intet, absolutt intet fornuftig svar på det spørsmålet.
Som ventet ble regjeringens tidligere vedtak om å ikke sende flere soldater til Afghanistan ganske så raskt omgjort. Det ble vedtatt å sende 150 flere av dem til å støtte invasjonshæren der. Mange avskyr SV enda mer enn før fordi de helt åpenbart har kastet sine prinsipper på båten (her også), og jeg må nok si meg enig der. Men la oss ikke glemme i vår meget korrekte vrede at SV rent faktisk er det eneste av de større partiene her i landet og på Stortinget som overhodet kan beskrives som NATO-kritisk. Programformuleringen deres om at norge bør melde seg ut av NATO er fortsatt minst like fornuftig som før. Bare så synd de selv ikke følger det lenger. Dette var ingen seier for dem, men nok en spiker i kisten i en serie av deres tidligere og kommende nederlag. I klassisk nytale er det utrolig nok noen i SV som fremstiller dette som en seier, fordi soldatene ettersigende bare skal brukes i Kabul, et totalt urealistisk ståsted.
Sannheten er at norge støtter et av verdens farligste land, og en allianse som forlengst har blitt en uhyggelig, aggressiv kraft i dagens verden. En eneste norsk soldat i landet er en for mye.
En kamerat av meg sammenligner de norske soldatene i NATOs invasjonshær med frontkjemperne under andre verdenskrig. Det stemmer ikke helt, etter min mening, men det er så nær sannheten, så treffende at det i hvert fall bør nevnes, bør ropes ut fra hustakene. Både frontkjemperne av i går og i dag støtter åpenlyst tyranniske krefter. Er norske militære det minste bedre enn sine kollegaer i andre land? Slevsagt ikke. De er noen svin alle sammen. Kall en spade en spade.
Hva gjør norske soldater i Afghanistan? Hva gjør noen fremmede styrker der? Det finnes intet, absolutt intet fornuftig svar på det spørsmålet.
mandag, februar 12, 2007
Laksenæringen og andre næringer
Violent Dreams har også skrevet noe om denne saken. Jeg vil dog ekspandere på hennes tanker og ta en noe annen vinkling. Det er en sak jeg har ønsket å skrive om en stund nå, spesielt etter enda en listeria sak. Det har vært mange av dem og av lignende saker i norsk oppdrettsnæring og norsk oppdrett generelt.
Jeg var blant de første kritiske røstene mot norsk lakseoppdrett og havbruk da det startet opp for alvor for rundt tjue år siden, av utallige gode grunner. Her er et utvalg:
Oppdrettsnæringen startet som en katastrofe og den har ikke blitt noe mindre det i årenes løp. Norske oppdrettere eller selskaper, i den grad det finnes lenger er verken verre eller bedre enn skotske og andre, og det blir slevsagt brukt som en unnskyldning.
Dere skjønner det at dette er ikke mat, slett ikke. Det bare ser sånn ut. Egentlig er det en stinkende fabrikk forkledd som en kjøttklump.
Den nyeste saken med listeriabakterier funnet i norsk laks solgt i Tsjekkia overrasker meg ikke, slett ikke. Det er bare en naturlig konsekvens av tankegangen som ligger bak og i bunn av det hele.
Myndighetene er som vanlig helt på hælene, både bevisst og ubevisst. Havbruksnæringen er allerede den største etter oljen, og er hyllet som det som skal ta over for den når det svarte og også uspiselige gull er borte. Igjen kombineres griskhet med stupiditet av en annen verden for å ødelegge oss.
La meg til slutt si at dette dreier seg ikke om «dyrevern», fordi ingenting egentlig gjør det, etter min mening, men om menneskevern, om et forsvar for det som en gang for lenge, lenge siden var og burde være vår naturlige tilnærmingsmåte til ting. Vi taper på det selv, fordi vi sakte men sikkert slutter å være mennesker. Jeg har skrevet om pelsdyroppdrett og dyreforsøk tidligere. Samme sak. Samme uhyggelige fremmedgjøring fra det naturlige, fra oss selv. Vi er i ferd med å bli maskiner og ikke mennesker. Vi burde egentlig ikke være i stand til å se oss selv i speilet lenger. Vi har blitt så avskyelige rett og slett.
Det dreier seg heller ikke om (sunn) mat, av de samme grunnene eller i hvert fall ikke utelukkende det. At maten er usunn og også direkte kreftfremkallende er egentlig underordnet. Det viktigste er ikke hva dette gjør med oss fysisk, selv om det slett ikke er uviktig (for å si det mildt), men hva det gjør med oss mentalt. Det bryter oss ned på alle tenkelige måter, både fysisk og psykisk, og det er egentlig ikke så veldig stor forskjell på oss og på laksen i mærene lenger. Forskjellen blir stadig mindre for hver eneste dag og natt som går uten at vi sier til oss selv: Nok er nok!
Jeg var blant de første kritiske røstene mot norsk lakseoppdrett og havbruk da det startet opp for alvor for rundt tjue år siden, av utallige gode grunner. Her er et utvalg:
1. Jeg var og er imot det av prinsipp. Hvorfor drive kunstig havbruk overhodet, eller kunstig noe? Industriproduksjonen av kjøtt på land viser hvor feilslått en slik tankegang er.
2. Det ble klart nokså hurtig at enorme mengder av antibiotika ble brukt for å holde fisken fri for sykdommer, og selv om det åpenbart ikke fungerte, så fortsatte de å pøse på med det. Et tykt lag ble liggende på bunnen. Ja, det er mindre av det nå, men det brukes fortsatt og siden det var bare ett av mange ting galt, blir det bare enda en illustrasjon på dritten. De ble nærmest tvunget til å redusere bruken av det, men de ble ikke tvunget til å slutte med oppdrettet.
3. Faren for at laksen rømmer og kontaminering av villaksen. Dette skulle slett ikke skje, sverget representanter for næringen. Det var bortimot en logisk umulighet. Laks har rømt utallige ganger og i enorme mengder siden den gang, men næringen har nå blitt så mektig at den behøver ikke engang svare på kritikk, uansett hvilke åpenbare løgner de blir tatt i å bedrive.
4. Fisken «svømmer» ikke akkurat som sild i tønne, men det er ikke langt ifra. Ikke rart at de trenger masse antibiotika og «vaksine» for å i det minste holde noe av «vår» mat «frisk» (en svært så relativ betegnelse her). Laksen vokser opp under kummerlige forhold og mistrives fra vugge til grav. Den sykner hen, lenge før den blir slaktet, og kvaliteten på maten blir deretter. Og det bør ikke være vanskelig å forstå hvorfor: Et vesen som er vant til å svømme mil etter mil i åpent farvann har omtrent et badekar med vann til rådighet.
5. Fiskene er deformerte, en virkning som bare blir mer og mer tydelig for hver ny generasjon, og dette spiser vi, og dette tolererer vi. Slik har vi blitt.
Oppdrettsnæringen startet som en katastrofe og den har ikke blitt noe mindre det i årenes løp. Norske oppdrettere eller selskaper, i den grad det finnes lenger er verken verre eller bedre enn skotske og andre, og det blir slevsagt brukt som en unnskyldning.
Dere skjønner det at dette er ikke mat, slett ikke. Det bare ser sånn ut. Egentlig er det en stinkende fabrikk forkledd som en kjøttklump.
Den nyeste saken med listeriabakterier funnet i norsk laks solgt i Tsjekkia overrasker meg ikke, slett ikke. Det er bare en naturlig konsekvens av tankegangen som ligger bak og i bunn av det hele.
Myndighetene er som vanlig helt på hælene, både bevisst og ubevisst. Havbruksnæringen er allerede den største etter oljen, og er hyllet som det som skal ta over for den når det svarte og også uspiselige gull er borte. Igjen kombineres griskhet med stupiditet av en annen verden for å ødelegge oss.
La meg til slutt si at dette dreier seg ikke om «dyrevern», fordi ingenting egentlig gjør det, etter min mening, men om menneskevern, om et forsvar for det som en gang for lenge, lenge siden var og burde være vår naturlige tilnærmingsmåte til ting. Vi taper på det selv, fordi vi sakte men sikkert slutter å være mennesker. Jeg har skrevet om pelsdyroppdrett og dyreforsøk tidligere. Samme sak. Samme uhyggelige fremmedgjøring fra det naturlige, fra oss selv. Vi er i ferd med å bli maskiner og ikke mennesker. Vi burde egentlig ikke være i stand til å se oss selv i speilet lenger. Vi har blitt så avskyelige rett og slett.
Det dreier seg heller ikke om (sunn) mat, av de samme grunnene eller i hvert fall ikke utelukkende det. At maten er usunn og også direkte kreftfremkallende er egentlig underordnet. Det viktigste er ikke hva dette gjør med oss fysisk, selv om det slett ikke er uviktig (for å si det mildt), men hva det gjør med oss mentalt. Det bryter oss ned på alle tenkelige måter, både fysisk og psykisk, og det er egentlig ikke så veldig stor forskjell på oss og på laksen i mærene lenger. Forskjellen blir stadig mindre for hver eneste dag og natt som går uten at vi sier til oss selv: Nok er nok!
mandag, februar 05, 2007
Et samfunn der Døden hersker
I følge NOVA ( Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) har antall unge jenter som har forsøkt å begå selvmord økt med tretti prosent fra 1992 til 2002. I 1992 oppgav 10,6 prosent av jentene at de hadde forsøkt å ta livet sitt, mens tallet hadde økt til 13,6 i 2002.
Rapporten viser også at det har vært en kraftig økning i antall ungdom med depressive symptomer, spesielt blant gutter.
– Med hånda på hjertet: Dette var overraskende. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så mange som sliter, sier professor Lars Wichstrøm ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) til Dagsavisen.
Hvilken planet lever han på? I et samfunn der prestasjonspresset og kravene til «vellykkethet» øker fra stort til enda større på skolen, på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig bør det ikke være overraskende for noen at stadig flere ønsker å flykte, uansett metode.
Dette bekrefter bare det som skjer i andre land «vi liker å sammenligne oss med». Og hva er samfunnets reaksjon? Hva skjer? Hva skjer egentlig? Jo, stadig flere nye sykdommer og psykiske «lidelser» blir introdusert, blir oppfunnet. Dette er en populær trend, blant annet fra USA, der betydelige krefter i maktapparatet og industrien ønsker å medisinere store deler av befolkningen, både av økonomiske og politiske grunner (to sider av samme sak). Medikamentbruken øker dramatisk. Å ta en pille blir løsningen for de fleste, istedenfor å gå i dybden på problemet så blir vi dopet, enten frivillig eller med tvang eller med frivillig tvang. Hva som er problemet er veldig enkelt: Samfunnet er problemet. Med andre ord: Disse og andre reaksjoner vi ser stadig mer av, er en sunn reaksjon på et sinnssykt samfunn.
Jeg har fulgt utviklingen i årevis, og jeg er ikke overrasket, overhodet ikke.
Et tillegg tilslutt: Jeg vil oppfordre folk til å ikke ta livet av seg. De bør bli sint i stedet, veldig sint.
Rapporten viser også at det har vært en kraftig økning i antall ungdom med depressive symptomer, spesielt blant gutter.
– Med hånda på hjertet: Dette var overraskende. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så mange som sliter, sier professor Lars Wichstrøm ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) til Dagsavisen.
Hvilken planet lever han på? I et samfunn der prestasjonspresset og kravene til «vellykkethet» øker fra stort til enda større på skolen, på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig bør det ikke være overraskende for noen at stadig flere ønsker å flykte, uansett metode.
Dette bekrefter bare det som skjer i andre land «vi liker å sammenligne oss med». Og hva er samfunnets reaksjon? Hva skjer? Hva skjer egentlig? Jo, stadig flere nye sykdommer og psykiske «lidelser» blir introdusert, blir oppfunnet. Dette er en populær trend, blant annet fra USA, der betydelige krefter i maktapparatet og industrien ønsker å medisinere store deler av befolkningen, både av økonomiske og politiske grunner (to sider av samme sak). Medikamentbruken øker dramatisk. Å ta en pille blir løsningen for de fleste, istedenfor å gå i dybden på problemet så blir vi dopet, enten frivillig eller med tvang eller med frivillig tvang. Hva som er problemet er veldig enkelt: Samfunnet er problemet. Med andre ord: Disse og andre reaksjoner vi ser stadig mer av, er en sunn reaksjon på et sinnssykt samfunn.
Jeg har fulgt utviklingen i årevis, og jeg er ikke overrasket, overhodet ikke.
Et tillegg tilslutt: Jeg vil oppfordre folk til å ikke ta livet av seg. De bør bli sint i stedet, veldig sint.
«Jeg er fly forbannet og jeg finner meg ikke i det lenger.»
Howard Beale - Network
«In the postmodern void that is the United States today, tens of millions of all ages take anti-depressant and anti-anxiety medication. It’s not unimaginable that before long, psychotropic drugs will be routinely prescribed for everyone, beginning in infancy. And this is just one example in a list of well-known pathologies that bridge the personal and social spheres. Why are people willing, even eager, to accept a drug-induced state as normal in themselves and their children? Perhaps because of fear, more widespread lately.»
John Zerzan, Anarchy After September 11
torsdag, februar 01, 2007
Å leve i villmarken
Dette er en (fri) oversettelse av et intervju Robin Dodd gjorde med meg for noen år siden...
Robin: Fortell oss om hvordan det er å leve i villmarken, Amos!
Amos: Det er problematisk den første tiden, men etter en stund føler du det som om du våkner fra en vond drøm. Du snubler lett i røtter og slikt de første dagene, men så begynner føttene dine å huske, mer og mer hva din våkne bevissthet har glemt. Og alt blir sakte fullstendig naturlig. Evnen til å leve i villmarken finnes i hver og en av oss.
Robin: Og hvordan skaffet du deg mat og hvordan kokte du den?
Amos: Jeg kokte ikke mye. Ilden var mest for varme på kalde netter. Jeg ble aldri fullstendig selvforsynt, selv om det var målet, men jeg trengte heller ikke å gå og kjøpe sivilisasjonens mat altfor ofte, og gjennom sommeren og høsten behøvde jeg knapt å gjøre det overhodet. Jeg eksperimenterte en del og var heldig, antar jeg, som ikke ble sykere enn jeg ble innimellom. Jeg ble syk noen få dager her og nå fordi jeg spiste det som viste seg å være ufordøyelig. Jeg lærte stadig mer ettersom tiden gikk, selv om jeg er langt fra dyktig nok til å overleve i årevis på den måten. Du blir også rusten igjen nokså fort så snart du vender tilbake til sivilisasjonen.
Robin: Det må ha vært kaldt av og til. Hvordan holdt du varmen?
Amos: Jeg ble ikke mye våt, og når jeg trengte og ønsket ild tente jeg den ved å skrape av den våte, indre barken av piletrær. Det som er under der er tørt som ørkensand, and ganske så lett å tenne ild med. Og så tappet jeg kvae av eiketrær. Det inneholder terpentin. Jeg laget også helbredende te fra piletrærbarken. Det var en slags hule, et overheng hvor jeg kunne holde meg unna regnet. Men jeg vandret også mye, og brakte ikke mer med meg enn det jeg lett kunne bære. Det er hva alle nomader og potensielle nomader må lære. Vi må alle lære å ikke sanke mer enn vi kan bære. Det burde ha vært helt åpenbart for alle, men det er det dessverre ikke.
Og du blir tøffere etter hvert. Temperaturer som plager deg den første tiden vil ikke gjøre det etter en stund.
Jeg prøver også å lære mest mulig om naturmedisin og urter, og gjenkjenne de i naturen. Det er ikke lett heller. Du kan ikke lære om livet i bøker. De kan aldri bli noe annet enn et supplement i læreprosessen, til opplevelsen av livet hos hvert enkelt menneske.
Robin: Hva var det første du savnet fra sivilisasjonen?
Amos: Jeg savnet egentlig ingen verdens ting, og det føltes rart. Jeg tok med meg en bærbar pc det første året, og masse batterier fordi en tradisjonell notatbok av papir er ikke særlig brukbar når du har mye du ønsker å notere, og en av årsakene til at jeg ønsket å lære å overleve i naturen var fordi jeg skrev på en bok kalt Tordenveien, som handler om sivilisasjonens endelikt. Jeg skrev også en masse dikt. Enda en god ting ved å være en Forteller er at jeg kan gjøre det, være det, uansett omgivelser, også i en stamme, etter at sivilisasjonen er borte. Lett som fot i hose. Det vil alltid være et behov for en Forteller rundt leirbålet. Den orale tradisjonen er menneskehetens naturlige måte å fortelle historier på. En vill stamme oppmuntrer variasjon. Det må den gjøre, for å utvikle seg og vokse, for å bli bedre i stand til å overleve, både som gruppe og individer.
Det andre året tok jeg ikke med meg noen form for avansert teknologi overhodet, bortsett fra en kort tur til den fjerne norske fjellheimen, som jeg kjørte til. Jeg fortsatte å skrive i hodet, memorerte absolutt alt, og lærte bedre enn noensinne tidligere å holde på det i bevisstheten. Jeg kan ærlig si at jeg knapt glemte mer enn noen få ord den sommeren. Det føltes stort. Det også.
Den andre grunnen er en veldig enkel en: Sivilisasjonen vil forsvinne veldig snart, og vi bør dytte på i den prosessen, dytte så kraftig vi bare kan. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Jeg ønsket å lære og overleve for overlevelsens skyld. Jeg er totalt overbevist om at sivilisasjonen vil kollapse veldig snart, av utallige grunner, blant annet den menneskeskapte globale oppvarmingen, det kommende verdensomspennende pandemonium, og det sosialpolitiske sammenbruddet som vil slå til noenlunde samtidig. Hver og en av dem er en katastrofal hendelse i seg selv, men sammen, for et system som fornekter naturen og dens enorme makt, vil de bli absolutt ødeleggende. Og jeg ønsker å være klar for det, for så mye. Jeg er ikke der ennå, men jeg jobber med det.
Robin: Hvorfor vendte du tilbake (til sivilisasjonen)?
Amos: Vinteren, antar jeg, og latskap og vaner, og alle tråder og dritt av spindelvevet og lenkene som drar oss tilbake til fengselet. Du kan ikke flykte fra sivilisasjonen, ikke egentlig, ikke så lenge den eksisterer, så lenge den eksisterer overhodet. Den vil finnes inni oss, inntil vi kaster vrak på den, kvitter oss med den, som vi gjør med råtten mat.
Forresten, jeg var ikke syk en dag der ute, men den første dagen jeg flyttet innendørs igjen ble jeg forkjølet…
Robin: Vil du vende tilbake dit?
Amos: Jeg vender tilbake hele tiden. Jeg har ikke tilbrakt månedsvis utendørs på et par år, men jeg fortsetter å søke det ville, det øde, å gjenlære, både mental og fysisk menneskenes sanne liv. Det er forresten den sterkeste og mest varige innsikten du får der ute: Vi hører til der. Det er vårt hjem. Byene, vår nåværende levende døde eksistens er ikke det. Slett ikke.
Robin: Tusen takk. Kanskje vil vi støte på hverandre en dag der ute i villmarken.
Amos: Stier som møtes vil alltid møtes igjen.
Robin: Fortell oss om hvordan det er å leve i villmarken, Amos!Amos: Det er problematisk den første tiden, men etter en stund føler du det som om du våkner fra en vond drøm. Du snubler lett i røtter og slikt de første dagene, men så begynner føttene dine å huske, mer og mer hva din våkne bevissthet har glemt. Og alt blir sakte fullstendig naturlig. Evnen til å leve i villmarken finnes i hver og en av oss.
Robin: Og hvordan skaffet du deg mat og hvordan kokte du den?
Amos: Jeg kokte ikke mye. Ilden var mest for varme på kalde netter. Jeg ble aldri fullstendig selvforsynt, selv om det var målet, men jeg trengte heller ikke å gå og kjøpe sivilisasjonens mat altfor ofte, og gjennom sommeren og høsten behøvde jeg knapt å gjøre det overhodet. Jeg eksperimenterte en del og var heldig, antar jeg, som ikke ble sykere enn jeg ble innimellom. Jeg ble syk noen få dager her og nå fordi jeg spiste det som viste seg å være ufordøyelig. Jeg lærte stadig mer ettersom tiden gikk, selv om jeg er langt fra dyktig nok til å overleve i årevis på den måten. Du blir også rusten igjen nokså fort så snart du vender tilbake til sivilisasjonen.
Robin: Det må ha vært kaldt av og til. Hvordan holdt du varmen?
Amos: Jeg ble ikke mye våt, og når jeg trengte og ønsket ild tente jeg den ved å skrape av den våte, indre barken av piletrær. Det som er under der er tørt som ørkensand, and ganske så lett å tenne ild med. Og så tappet jeg kvae av eiketrær. Det inneholder terpentin. Jeg laget også helbredende te fra piletrærbarken. Det var en slags hule, et overheng hvor jeg kunne holde meg unna regnet. Men jeg vandret også mye, og brakte ikke mer med meg enn det jeg lett kunne bære. Det er hva alle nomader og potensielle nomader må lære. Vi må alle lære å ikke sanke mer enn vi kan bære. Det burde ha vært helt åpenbart for alle, men det er det dessverre ikke.
Og du blir tøffere etter hvert. Temperaturer som plager deg den første tiden vil ikke gjøre det etter en stund.
Jeg prøver også å lære mest mulig om naturmedisin og urter, og gjenkjenne de i naturen. Det er ikke lett heller. Du kan ikke lære om livet i bøker. De kan aldri bli noe annet enn et supplement i læreprosessen, til opplevelsen av livet hos hvert enkelt menneske.
Robin: Hva var det første du savnet fra sivilisasjonen?
Amos: Jeg savnet egentlig ingen verdens ting, og det føltes rart. Jeg tok med meg en bærbar pc det første året, og masse batterier fordi en tradisjonell notatbok av papir er ikke særlig brukbar når du har mye du ønsker å notere, og en av årsakene til at jeg ønsket å lære å overleve i naturen var fordi jeg skrev på en bok kalt Tordenveien, som handler om sivilisasjonens endelikt. Jeg skrev også en masse dikt. Enda en god ting ved å være en Forteller er at jeg kan gjøre det, være det, uansett omgivelser, også i en stamme, etter at sivilisasjonen er borte. Lett som fot i hose. Det vil alltid være et behov for en Forteller rundt leirbålet. Den orale tradisjonen er menneskehetens naturlige måte å fortelle historier på. En vill stamme oppmuntrer variasjon. Det må den gjøre, for å utvikle seg og vokse, for å bli bedre i stand til å overleve, både som gruppe og individer.
Det andre året tok jeg ikke med meg noen form for avansert teknologi overhodet, bortsett fra en kort tur til den fjerne norske fjellheimen, som jeg kjørte til. Jeg fortsatte å skrive i hodet, memorerte absolutt alt, og lærte bedre enn noensinne tidligere å holde på det i bevisstheten. Jeg kan ærlig si at jeg knapt glemte mer enn noen få ord den sommeren. Det føltes stort. Det også.
Den andre grunnen er en veldig enkel en: Sivilisasjonen vil forsvinne veldig snart, og vi bør dytte på i den prosessen, dytte så kraftig vi bare kan. Sivilisasjonen ødelegger alt som gjør livet verdt å leve. Jeg ønsket å lære og overleve for overlevelsens skyld. Jeg er totalt overbevist om at sivilisasjonen vil kollapse veldig snart, av utallige grunner, blant annet den menneskeskapte globale oppvarmingen, det kommende verdensomspennende pandemonium, og det sosialpolitiske sammenbruddet som vil slå til noenlunde samtidig. Hver og en av dem er en katastrofal hendelse i seg selv, men sammen, for et system som fornekter naturen og dens enorme makt, vil de bli absolutt ødeleggende. Og jeg ønsker å være klar for det, for så mye. Jeg er ikke der ennå, men jeg jobber med det.
Robin: Hvorfor vendte du tilbake (til sivilisasjonen)?
Amos: Vinteren, antar jeg, og latskap og vaner, og alle tråder og dritt av spindelvevet og lenkene som drar oss tilbake til fengselet. Du kan ikke flykte fra sivilisasjonen, ikke egentlig, ikke så lenge den eksisterer, så lenge den eksisterer overhodet. Den vil finnes inni oss, inntil vi kaster vrak på den, kvitter oss med den, som vi gjør med råtten mat.
Forresten, jeg var ikke syk en dag der ute, men den første dagen jeg flyttet innendørs igjen ble jeg forkjølet…
Robin: Vil du vende tilbake dit?
Amos: Jeg vender tilbake hele tiden. Jeg har ikke tilbrakt månedsvis utendørs på et par år, men jeg fortsetter å søke det ville, det øde, å gjenlære, både mental og fysisk menneskenes sanne liv. Det er forresten den sterkeste og mest varige innsikten du får der ute: Vi hører til der. Det er vårt hjem. Byene, vår nåværende levende døde eksistens er ikke det. Slett ikke.
Robin: Tusen takk. Kanskje vil vi støte på hverandre en dag der ute i villmarken.
Amos: Stier som møtes vil alltid møtes igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
