Hvorfor blogge?

Det er ganske enkelt, egentlig. Jeg liker å skrive, har alltid likt det og jeg bruker, som jeg alltid har gjort de media som er tilgjengelig for meg. Blogging er bare enda en måte jeg kan uttrykke meg på.

Skriving, kreativitet generelt er et mysterium, en prosess man aldri helt forstår. På en annen side er det veldig rett fram, ikke noe mystisk overhodet.

Det er ikke noe mysterium. Mysteriet lever videre, i skyggene, i brytningene av menneskenes tilværelse. Det er når natten er dagen og dagen er natten at livet virkelig blir interessant, at det i sannhet kan leves.

All sann og dyptgripende skapelse springer ut fra det faktum.

Dybde og kreativitet mangler i stor grad i dagens samfunn, bare skinnet av det er tilbake, og kanskje blant annet derfor blir jeg enda mer oppsatt enn jeg ellers ville ha vært på å utforske dybdene i tilværelsen.

Å skrive er for meg en merkelig, ordinær og fantastisk opplevelse. Min tilnærming til min tidligere artikkel her for eksempel skjedde over flere måneder. Jeg hadde grunntanken i hodet, men utøvelsen ble ikke helt riktig. Så jeg ventet, og i går natt kom ordene som et fossefall. En demning brast og alt stod fram som krystallklart og jeg skrev alt på en halv time, uten noe særlig retting eller bevisst tankegang overhodet.

Det er ofte slik.

Eller det kan komme spontant, uten den lange perioden i forkant.

Jeg har skrevet siden jeg var åtte eller ni eller så, helt fra første gang jeg opplevde å ikke bli oppmuntret til å gjøre det, på en skole fokusert på totalt dødskjedelige og triste tema, en tilværelse like direkte ødeleggende for kreativitet og livsutfoldelse som resten av det samfunnet det leverer tanketomme roboter til. Jeg, som Mark Twain og utallige andre fant min lærdom og mitt liv utenfor skolen, utenfor det etablerte samfunnet og utenfor akseptert virkelighet. Jeg begynte å eksperimentere med trolldom, Magi tidlig i tenårene og min skriving tok av på samme tidspunkt. Det har alltid vært to sider av samme sak for meg.

Jeg skriver og utgir bøker, romaner, sanger, musikk, dikt, hele pakken av ord og uttrykk som er naturlig for meg. Blogging er tidens uttrykk. I Roma kler man seg til en viss grad som en Romer, uunngåelig, selv om man uten klær kanskje er noe helt annet, selv om jeg dog stort sett er avkledd.

Men en slik umiddelbar publiseringsmetode passer meg også godt. Man kan skrive om alt som til enhver tid opptar en. For meg er det dog så mye at jeg må vrake mer enn jeg velger. Min holdning er at ethvert menneske er en utømmelig brønn av kreativitet, uttrykk og variasjon. Det triste er at det skremmer de fleste i dag. Det skremmer dem fordi de lar seg skremme, enten fordi de blir fortalt tidlig i livet at grenseløse tanker og gjerninger er Satans verk, eller fordi de blir innprentet at de ikke bør skille seg ut, at lykken er å streve mot det bleke og gjennomsnittlige, ikke sterke farger og følelser og uttrykk.

Jeg spytter ut ord og inntrykk og trolldom i en ujevn strøm av grenseløs, ustoppelig skaperkraft, rett og slett, noe jeg skulle ønske langt flere gjorde. Verden er et fossefall av kreativitet og variasjon. Mange typer tyranner jobber for å stanse det kokende vannet, men det er håpløst. Man kan forsinke vannets vei mot havet, men man kan ikke stoppe det i å nå fram.

Blant annet derfor er heller ikke blogging som uttrykksform helt uten interesse for meg…

«My schooling did me a great deal of harm and no good whatever; it was simply dragging a child's soul through the dirt.»

- George Bernard Shaw


«Utdanning er det man har igjen når skolelærdommen er glemt».

- Albert Einstein


«I have never let my schooling interfere with my education.»

- Mark Twain


Jeg har hatt trøbbel med bloggen de siste dagene og må derfor reposte dette. Alle kommentarene forsvinner. Beklager så mye.