Musikk i natt og tåke, skygge og ild (I)

Først og fremst, dette er ikke noe for mtv-generasjonen og alle tilsvarende som kom senere. Dere har vel knapt hørt om de fleste musikerne og låtene jeg presenterer her engang.

Dette hadde jeg først tenkt å presentere som en ti på topp liste, men jeg husket hurtig på hvor mye jeg misliker slike lister og hvor begrensende de er. Jeg vil presentere både melodier og musikere, i uskjønn forening.


Når jeg skal utrope den beste melodien som noensinne er laget behøver jeg egentlig ikke tenke særlig lenge. Den kommer til meg som et lyn fra klar himmel. Det er Mighty Quinn eller Quinn the Eskimo.

Den originale versjonen av den er Bob Dylan (ikke utgitt på plate av han før 1970, men spilt live) som spiler banjo og synger på sitt mest nasale. En okay melodi, men slett ikke det helt store. De som udødeliggjorde den er Manfred Mann’s Earth Band. Den var en slager, en «hit» tre ganger med den gruppen, med tre vidt forskjellige utgaver av bandet. En gang i 1968, en gang i 1978 og enda en gang i 1985. Og mens det med salgstall ikke betyr noe særlig (null og niks) for meg så viser akkurat dette tilfellet hvilken spesiell melodi det er, at den spiller på strenger hos folk som de ikke vet at de har. Den handler eller kan handle (blant annet) om LSD og er også en eneste lang syretripp, noe som gjør den enda bedre for meg. Å høre på den mens man tar LSD er i sannhet stort, en tvers igjennom bortenfor utrolig opplevelse. Det er også morsomt å høre hva folk sier når vi snakker om den. «Men, øh, vet du at den melodien handler om LSD?» Og når jeg svarer: «Ja, det gjør at den blir enda bedre i mine øyne». Og vedkommende får et merkelig uttrykk i fjeset og trekker seg baklengs ut av rommet.

Den beste utgaven av den er liveversjonen fra «Watch» (1978). MMEB laget, på sitt beste musikalske Reiser og dette er en av deres beste. Den er så inspirerende at hver gang jeg hører på den og etter at jeg har hørt på den setter meg ned og skriver i timevis, helt uanstrengt.


Manfred Mann’s Earth Band er vel, hvis noen presser meg mitt favorittband uansett tidsalder og stilart. Jeg liker vanligvis ikke band eller musikere. Jeg liker melodier. Mange band eller musikere lager eller spiller bare noen få virkelig gode, Men de er et unntak. Mange av låtene de spilte ble komponert og fremført av andre før dem, men det er ikke coverlåter i tradisjonell forstand, fordi de er så forskjellig fra originalene. De tok låter fra blant annet Bob Dylan og Bruce Springsteen og gjorde dem til sine.

Mine favoritter, foruten Mighty Quinn er: Redemption song (no kwazulu), Davy’s on the road again, Father of day, father of night og Geronimo’s cadillac. Men en kveld der bandet spiller hovedrollen kan ta meg mange steder og vare veldig lenge. Minst en natt eller en helg og en million år. Alle som aldri har prøvd LSD og som ikke tør bør prøve MMEB først og så jobbe seg videre oppover derfra…

Konserten de holdt i Grieghallen i 1986 er den suverent beste jeg noensinne har hørt og opplevd. Bygget ristet og taket løftet seg. Folk holdt på å gå fullstendig fra forstanden og man mistenkte at folk hadde tatt LSD i god tid før konserten startet i god Grateful Dead ånd. Dog delte ikke bandet ut noe selv.

Det bør vel (eller ikke) sies at de var egentlig ikke noe syreband, selv om musikken deres helt klart bærer preg av det. Det er bare jeg som legger vekt på det, blant annet for å irritere narkotikamotstandere til døde.

Som navnet antyder så har det og Manfred Mann alltid vært tungt inne i alternativbevegelsen og miljøvern. Det er slevsagt enda en positiv faktor i bandets hyperinteressante eksistens.

Bandets sammensetning(er), bestod i stor grad av:

Manfred Mann: Keyboards, synthesizer. Blant de få som kan sies å virkelig spille på synthesizere.
Chris Thompson: vokal, gitar. En Stemme blant stemmer. Utrolig.
Dave Fett: gitar
Mick Rogers: gitar/ vokal
Chris Slade: trommer.
Colin Patterson: bass
Matt Irving: bass
John Lingwood: trommer

Jeg opplevde forøvrig Mighty Quinn i drømme i 1969, da jeg gikk gjennom gangen i halvmørke (i drømme) og det regnet bomull fra ingen steder og musikken og inntrykkene omringet meg, og den versjonen jeg hørte var 1978-versjonen, ni år før den ble utgitt. Først da jeg kjøpte Watch fikk jeg høre den versjonen og gjenkjente den øyeblikkelig, og fikk frysninger nedover ryggen, og fikk enda en bekreftelse på at verden er HELT annerledes enn det sludderet vi får servert.


Dette ble bare ett band, og mye om det bandet, noe som beviser nok en gang at planlegging ofte er et fåfengt foretagende. Jeg kommer tilbake med mer på et senere tidspunkt.