Det jeg reagerer mest på etter den siste skytingen i Finnland, som etter alle slike hendelser er ikke selve skytingen eller dødsfallene i seg selv, men det gjennomførte hykleriet vi opplever i etterkant. Når tjuetoåringen uttrykker sin forakt for menneskene og menneskeheten, slik de og den oppleves i dag kan jeg ikke, ikke med min beste vilje si meg uenig med han. Jeg deler ikke hans livssyn, slik det har kommet fram i media, men en ting bør være helt klart, bortenfor all tvil: når man vokser opp i et tvers igjennom menneskefiendtlig samfunn, lokalt, nasjonalt eller globalt så er det veldig lett for å bli menneskefiendtlig. Misantropi, menneskefiendtlighet blir i dag spydd ut av verdens ledere og dominerende miljøer. Er det da rart at tenåringer plukker det opp og ønsker å bidra?
De største misantropene dreper ikke folk selv. De lar andre gjøre det for seg, eller de dreper og ødelegger indirekte, gjennom veletablerte og aksepterte kanaler og gjøremål.
Dette har ingenting med tilgjengeligheten av våpen å gjøre. Det går atskillig dypere enn som så. Dødsfallene er ikke noen tragedie i seg selv. Folk dør hele tiden, også av grunner som er enda verre enn dette. 50 000 barn dør av sult hver dag, på sivilisasjonens alter, for å nevne bare ett av tusenvis av hårreisende, i sannhet sjokkerende og tragiske fakta så tydelige og så fremelsket i dag. Fy faen så forbannet man har grunn til å være.
Fra vugge til grav blir man plukket og slitt i stykker, i store og små biter, inntil det er lite eller ingen menneskelighet tilbake. Sivilisasjonen dreper og ødelegger alt som gjør livet verdt å leve.
Et frydefullt faktum kan man dog dra fra dette: Det finnes ingen måte for selv det mektigste og uhorvelige tyranni å beskytte seg mot et menneske eller en gruppe av mennesker som har kastet all forsiktighet, all sans for trygghet over bord. Tjuetoåringen hadde planlagt dette møysommelig og målbevisst i seks år. Det finnes ingen grenser for hva et menneske kan gjøre, uansett hva det måtte være, hvis man er målbevisst nok. Hvis ikke et gitt våpen eller verktøy, i bredeste definisjon av ordet er tilgjengelig så skaffer man seg det. Den menneskelige vilje, både dens aske og ild kjenner ingen grenser.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Forakten for svakhet og begjæret etter Mammon - der har du forklaringen på slike skyteepisoder; som vi forøvrig vil se mye til i tiden som kommer.
SvarSlettJa - samfunnet er ekstremt menneskefiendtlig.
Menn og kvinner er like ille på hvert sitt vis.
Umenneskelighet er et oksymoron. Bare mennesker makter å skape så "umenneskelige" samfunn.
SvarSlettAnsvaret ligger ikke på "menn og kvinner", men på maktens menn og kvinner. De som rir på det menneskefientlige og går over lik. Uten at de engang aksepterer at det er denne virkeligheten de har skapt.
Umenneskeligheten, menneskefiendtligheten, går igjen blant maktens menn og kvinner, akkurat slik det alltid har gjort. Åket ble kastet fra arbeiderens skuldre før, men Beistet har reist seg påny. I ny skikkelse.
SvarSlett«Beistet» er veldig flink til å forandre seg med forandringer i tiden.
SvarSlettJa, maktens menn og kvinner, men også vanlige menn og kvinner, som stort sett er maktens ivrige tjenere. Makten kan ikke fungere uten sine tjenere.
Jeg mener at tilgang på våpen er et av flere symptom på at noe i samfunnet er galt.
SvarSlettJeg tviler heller ikke på at desperasjonen vil være der i alle tilfelle tilgangen på våpen gjør det bare enklere å utføre disse handlingene.
Selv har jeg undret på om fascinasjonen eller tilsvarende fantasier er å finne hos mange tenåringer/unge mennesker, ja voksne også, men jeg kan ikke krype inn i hodene til folk og jeg fant svært lite om det.
Det er et nokså kjent fenomen, også blant voksne. Jeg kaller det postkontorsyndromet, etter en fyr som slaktet et helt postkontror i usa på attitallet. Det skjer i alle aldersgrupper. Det er bare i det siste at yngre folk har begynt å ta etter de voksne også her.
SvarSlettSom nevnt: folk får nok og bruker enhver gitt utløsning for sitt sydende, berettigete raseri.
Og samfunnet, som ikke vil ønsker å vedkjenne seg det bruker envher mulig omskrivning det har til sin disposisjon. Man spør seg «hva som gikk galt», men ingenting gikk galt, annet at samfunnet i seg selv er riv, ruskende galt.