Superknullingens sommer

Det er i år førti år siden kjærlighetens sommer i San Francisco. Det har gått gjetord, definitivt gått gjetord om den siden. Uansett hvor mye Makten har prøvd å begrave eller undertrykke sannheten om den har den dukket opp på ny og på ny i tiårene som fulgte.

Nå var det vel ikke så mye kjærlighetens sommer som knullingens sommer. Det ble knullet høyt og lavt, og ofte i full offentlighet, «golden copulations in the streets» (Jim Morrison). San Francisco hadde lenge vært et senter for alternativ livsstil i det skjulte, men nå ble det bedrevet i full offentlighet. Folk danset nakne i gatene og bedrev hor og det hele ble attpåtil filmet. I noen korte sommermåneder eksisterte ikke skam eller sjenerthet eller redsel for offentlighetens fordømmelse. Folk ga kort og godt blaffen i den, i det alle meste som blir sett på som så viktig, i dagens kvalmende moderne samfunn. Det var en herlig vill, naturlig tid, som etterlot seg utrolig mye positivt i sitt kjølvann.

De fleste tok seg dessverre sammen etter hvert (etter samfunnets definisjon, for den som ikke forstår ironi), men det forandrer bare i mindre grad verdien av det som faktisk skjedde, når det skjedde. Det ville vært enda mer verdifullt hvis det hadde blitt varig i stedet for et eksperiment som feilet, men det var likevel stort, udiskutabelt. Verden ble forandret. I det minste ble den første byggesteinen, eller rettere sagt enda en byggestein i en lang rekke på en langvarig prosess mot en forandret verden lagt gjennom de korte og lange, uendelig lange sommermånedene. Opprøret, i dets mange former gikk i dvale noen år etterpå, men det forsvant ikke. Det er her, fortsatt, hvor vi enn går, og vil være her så lenge vi lever i slikt et grunnleggende urettferdig samfunn som dagens er.