Høvding Seathl

Høvding Seathl ved overgivelsene av sin stammes land 1956

«Den store høvding i Washington har sendt bud om at han ønsker å kjøpe vårt land. Den store høvding forsikrer oss om sitt vennskap og sin gode vilje. Dette er vennlig av ham, ettersom vi vet at han ikke trenger vårt vennskap. Men vi vil tenke over ditt tilbud, ettersom vi vet at hvis vi ikke gjør det, da vil den hvite mann komme med våpen og ta vårt land. Den store høvding i Washington kan stole på det høvding Seathl sier, like sikkert som våre hvite brødre kan stole på årstidenes vekslinger.

Mine ord er som stjernene - de blekner ikke.

Hvordan kan man kjøpe eller selge himmelen, varmen fra jorden. Tanken er fremmed for oss. Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet. Hvordan kan du da kjøpe det av oss? Vi bestemmer bare i vår tid. Hele denne jord er hellig for mitt folk.

Hver eneste skinnende barnål, hver sandstrand, hvert slør av dis i de mørke skoger, hver eneste lysning og alle de summende insektene er hellige i mitt folks tradisjoner og bevissthet. Saften som strømmer i trærne er den røde manns erindringer. Dine døde slutter å elske deg og sitt hjemland så snart de kommer gjennom gravens port og vandrer bort forbi stjernene. De blir snart glemt og kommer aldri tilbake. Våre døde glemmer aldri den vakre verden som gav dem eksistens. Vi er en del av jorden, og den er en del av oss. De duftende blomster er våre søstre. Hjorten, hesten, den store ørn - de er våre brødre. Fjellene, saften i gresset, ponniens kroppsvarme og menneskets - alt tilhører den samme familie. Så når den store høvding i Washington gir til kjenne at han vil kjøpe vårt land, krever han mye av oss.

Den store høvding lar oss få vite at han vil skaffe et sted hvor vi kan leve trygt for oss selv. Han skal være vår far, og vi skal være hans barn. Men snart vil den hvite mann oversvømme landet som de elvene som strømmer i kløftene etter uventet regn. Nei, vi er ikke av samme slekt. Våre barn leker ikke sammen, og våre gamle forteller ikke de samme historier. Vi skal overveie deres tilbud om å kjøpe vårt land. Men det vil ikke bli lett. For dette land er hellig for oss. Det glitrende vannet i elver og bekker er ikke bare vann, men våre forfedres blod. Hvis vi selger jorden til dere, må dere huske at den er hellig, og dere må lære deres barn at den er hellig, og at enhver gåtefull gjenspeiling i blanke vannflater forteller om begivenheter og erindringer i mitt folks liv. Vannets brus er min fars og mine forfedres stemmer. Elvene er våre brødre, de slukker vår tørst, de gir føde til våre barn.

Hvis vi selger vårt land til dere, må dere huske og også lære deres barn at elvene er våre brødre - og deres. Fra da av må dere vise omsorg for elvene som for enhver annen bror. Den røde mann har alltid trukket seg tilbake når den hvite mann nærmet seg, som morgentåken trekker seg tilbake for morgensolen. Men for oss er våre forfedres aske hellig, og deres hvileplass er innvidd grunn. Vi vet at den hvite mann ikke forstår våre skikker. Det ene stykke land er for ham likt det andre.

For han er en fremmed som kommer om natten og røver fra landet alt han trenger. Jorden er ikke hans bror, men hans fiende, og når han har pint den ut, drar han videre. Han etterlater seg sine fedres graver, men det tynger ikke hans samvittighet. Han røver jorden fra sine barn. Fedrenes graver og barns fødselsrett blir glemt. Han behandler sin mor, jorden, og sin bror, himmelen, som ting man kjøper, plyndrer, selger som kveg eller glinsende perler. Hans grådighet vil en dag oppsluke jorden og etterlate kun en ørken. Våre skikker er andre enn deres. Synet av deres byer er en pine for den røde manns øyne. Men kanskje er det fordi den røde mann er en villmann som intet forstår.

Det er ingen fred å finne i den hvite manns byer. Ikke noe sted der man kan høre løvet sprette om våren eller raslingen i insektvinger. Larmen i byene er en hån mot mitt øre. Og hva er livet verd hvis mennesket ikke kan høre natteravnens stemme eller froskenes samtale ved en dam om natten? Indianeren foretrekker vindens milde hvisking over vannspeilet og selve lukten av vinden, renset av middagsregnet og med en duft av furu. Luften er dyrebar for den røde mann. For alt levende ånder i den samme luft - dyrene, trærne, mennesket. Den hvite mann synes ikke å bry seg om den luft han puster i.

Lik et døende menneske er han ufølsom for stanken. Men hvis vi avstår vårt land, må dere huske at for oss er luften en kjær venn, at luften deler sin ånd med alt levende. Vinden som gav våre forfedre deres første åndedrag, mottok også deres siste sukk. Og vinden vil også skjenke våre barn livets ånd.

Hvis jeg bestemmer meg for å akseptere, vil jeg stille en betingelse. Den hvite mann må behandle dyrene som om de var hans brødre. Jeg er en villmann, og forstår ikke at noe annet kan være riktig. Jeg har sett tusenvis av bison ligge råtnende på prærien, etterlatt av den hvite mann som skjøt dem fra toget. Jeg er en villmann, og forstår ikke hvordan den rykende jernhesten kan være mer verdifull enn bisonen, som vi indianere dreper bare for å opprettholde vårt eget liv. Hva er mennesket uten dyrene? Hvis alle dyr var borte, ville mennesket dø av åndelig ensomhet, for alt som skjer med dyrene, vil også ramme mennesket.

Alt henger sammen. Alt som rammer jorden, rammer også jordens sønner. Dere må lære deres barn at jorden under deres føtter er våre forfedres aske. For at de skal respektere jorden, må deres barn vite at jorden er beriket med forfedrenes sjeler. Lær deres barn det vi har lært våre barn, at jorden er vår mor. Alt som rammer jorden, rammer også jordens sønner.

Hvis mennesket spytter på jorden, spytter det på seg selv. Dette vet vi: Jorden tilhører ikke mennesket. Mennesket tilhører jorden. Alt henger sammen, slik blodet forener familien. Alt henger sammen. Mennesket vevde ikke livet, vi er bare en tråd i veven. Alt vi gjør mot veven, gjør vi mot oss selv.

Ditt forslag virker rimelig, og jeg tror at mitt folk vil godta det og trekke seg tilbake til det reservatet du tilbyr dem. Der kan vi bo atskilt i fred. Det betyr ikke meget hvor vi tilbringer resten av våre dager. Det blir ikke mange av dem. Våre barn så sine fedre bli ydmyket og beseiret. Våre krigere blir gjort til skamme - deres dager er nå uvirksomme, og de forgifter sine kropper med søt mat og sterke drikker. Noen flere måner, noen flere vintrer - og ikke en eneste etterkommer av de mektige skarer som en gang streifet over dette veldige land eller bodde i lykkelige hjem, beskyttet av den Store Ånd, vil være tilbake og sørge over gravene til et folk som en gang var mektigere og mer forhåpningsfullt enn ditt. Men hvorfor skulle jeg sørge over mitt folks ubetimelige skjebne? Stamme følger stamme, og nasjon følger nasjon, som bølger på vannet.

Gud ga dere herredømme over dyrene, skogene og den røde mann - av grunner vi ikke forstår. Kanskje ville vi forstå hvis vi kjente den hvite manns drømmer, hvis vi visste hvilke håp han bringer videre til sine barn i de lange vinterkvelder, hvilke framtidsvyer han skjenker deres sinn for at de skal kunne forme sine ønsker for morgendagen. Men vi er villmenn. Den hvite manns drømmer er skjult for oss. Og fordi de er skjult, må vi velge vår egen vei. For vi verdsetter det enkelte menneskes rett til å leve slik det ønsker. Men når den siste røde mann er borte, og minnet om ham er som skyggen av en sky som glir over prærien, vil mitt folks ånd fremdeles leve i disse skoger. For vi elsker landet som den nyfødte elsker sin mors hjerteslag.

Hvis vi selger vårt land, så elsk det som vi har elsket det, vern om det som vi har vernet det. Glem aldri hvordan landet var da du overtok det. Og med all din styrke, all din makt og hele ditt hjerte - bevar det for dine barn og elsk det som Gud elsker oss alle. En ting vet vi som også den hvite mann kanskje vil oppdage en gang. Vår gud er den samme gud. Du tror kanskje du kan eie ham på samme måte som du ønsker å eie vårt land. Men det kan du ikke. Han er menneskenes gud. Og han har like mye hjertelag for den røde mann som for den hvite. Jorden er dyrebar for ham. Og å skade jorden er å vise forakt for jordens skaper. Din nedgangstid er kanskje fjern, men den kommer helt sikkert, for selv den hvite mann, hvis Gud vandret og talte med ham som venn til venn, kan ikke utelukkes fra den felles skjebne. Kanskje kan vi bli brødre tross alt. Vi får se...

Fortsett å forurense din egen seng, og du vil en natt bli kvalt i ditt eget avfall. Når alle bisoner er slaktet og alle villhester temmet, når de hemmelighetsfulle skoger stinker av menneske og de bugnende bakkene er fulle av skvaldrende kvinner:

Hvor er da villmarkene? Borte. Hvor er ørnene? Borte. Det er livets slutt og overlevelsens begynnelse».